Trinnvis sammen for barn og unge

Tallet på barn som har opplevd en form for traume, er skremmende høyt. Behovet for gode behandlingstilbud for disse barna er stort. Et av de lovende sporene som forskes på for tiden, er Trinnvis sammen.

Trinnvis sammen er et opplegg fra USA, basert på TF-CBT (Traumefokusert kognitiv atferdsterapi) tilpasset norske forhold av NKVTS. Det er en lavterskel traumebehandling for barn i alderen 7-12 år som strever med symptomer på posttraumatisk stress etter en eller flere traumatiserende hendelser.

En effektstudie

Prosjektleder for studien i NKVTS er Psykologspesialist Silje M. Ormhaug. – Da vi først startet pilotstudien i 2019, var målet å vurdere gjennomførbarheten. Etter å ha gjennomført opplegget med 82 familier, fikk vi gode resultater på det. Deltakerne var fornøyde, og opplegget passet godt inn. At barna fikk god hjelp, var en oppmuntring til å gå videre med en effektstudie, og det er den som er i gang nå. – Der er vi i startfasen. Så langt har vi fått med oss 20 kommuner. Målet er å få rundt 160 familier i studien, og forhåpentligvis ha noen resultater å vise til i 2026, forklarer hun.

Tett oppfølging

Det spesielle med Trinnvis sammen er at en foreldre eller nær omsorgsperson er sentral i behandlingen. – Sentralt i behandlingen er en arbeidsbok som terapeuten går gjennom i oppstartfasen. Så jobber foreldre og barn sammen hjemme om oppgavene og øvelsene i boken under tett oppfølging gjennom fastlagte telefonsamtaler med deres terapeut. I tillegg er terapeuten tilgjengelig gjennom hele forløpet og tilbyr veiledning og støtte, forklarer Ormhaug. Barna som blir vurdert til å passe inn i studien i kommunene, blir tilfeldig plassert i Trinnvis sammen, eller i kommunens ordinære tjenester for gruppen. – Vi vet at det for eksempel er lange ventelister hos BUP, så blant spørsmålene vi ønsker å få svar på er selvfølgelig om Trinnvis sammen gir like god eller bedre effekt enn det øvrige tilbudet, og om Trinnvis sammen kan gi raskere hjelp. Studien følger barnet i ett år fra inklusjon, og vil blant annet kartlegge hva slags annen hjelp og behandling barnet får i løpet av denne tiden.

Styrker relasjoner

Å gi foreldre ansvar for behandling på denne måten er en ny innfallsvinkel. – Så langt har vi sett gode resultater av behandlingen. Det vi også ser er at relasjonen mellom barn og foreldre blir styrket av denne måten å jobbe på. Barna ser at foreldrene virkelig anstrenger seg for å hjelpe dem, og at de hjelper dem med å få det bedre. For foreldrene er det ofte en følelse av å gå fra å ikke forstå barnet, å føle seg maktesløs, til å faktisk kunne hjelpe.

Trygge omgivelser

Det kan være ulike grunner til at et barn kan streve med symptomer etter opplevd traume. Traumene kan bestå i ulykker, naturkatastrofer, dødsfall eller annet. Det aller vanligste for barna som deltok i pilotstudien var imidlertid vold eller overgrep i hjemmet. Det er selvfølgelig et vesentlig punkt når man skal se på effekten av en behandling som blir utført nettopp i hjemmet. – En av forutsetningene er naturligvis at omsorgspersonen som skal jobbe sammen med barnet, er en trygg og velegnet person. Det er ikke sånn at en person som har utøvd traume kan være den som i etterkant utfører behandlingen. Det er også en forutsetning at barnet er ute av situasjonen. Det vil for eksempel ikke fungere å utføre behandling i et hjemmemiljø der traumet fortsatt gjennomleves. Barnet må altså ha kommet ut av situasjonen, påpeker Ormhaug.

Kommunene er på ballen

En av kommunene som er med i effektstudien, er Asker kommune. Der har de nå et team med to terapeuter som har fått opplæring i Trinnvis sammen modellen. – terapeuter som har fått opplæring i Trinnvis sammen modellen. – Vi meldte oss tidlig da denne studien ble utlyst, da vi ønsker å sette søkelys på traumer og videreutvikle tjenestetilbudet på kommunalt nivå, sier Anne Karoline Solbjørg, teamkoordinator i psykisk helseteam barn i Asker kommune. En av terapeutene som gjennomgikk opplæring i Trinnvis sammen i starten av året, er Elisabeth Aakvåg Høybråten som er familieterapeut i psykisk helseteam barn i Asker kommune. Hun synes opplegget virker lovende. – Vi har ikke hatt så veldig mange saker enda, men erfaringene så langt er at det er et opplegg som gir gode resultater. Foreldrene får god tilrettelegging til å hjelpe egne barn, og selv om de ofte vil oppleve at barnet kan ha reaksjoner, så får de gode redskap til å håndtere dette på en fin måte. Blant annet bruker vi mye avspenningsøvelser som en del av behandlingen. Dette er helt i tråd med den opprinnelige intensjonen med programmet. – Det å hjelpe et barn som sliter etter å ha opplevd et traume, er utenfor det man kan forvente av alminnelig foreldrekompetanse, forklarer Silje M. Ormhaug. – Nettopp derfor gir det mening å hjelpe dem gjennom å fylle på med kompetanse for disse foreldrene sånn at de sammen med barnet kan finne veien til en bedre hverdag.

Inspirasjonskonferansen 2023 – Kognitiv miljøterapi og dialektisk atferdsterapi på barnevernsinstitusjoner

Inspirasjonskonferansen 2023 har et program fullspekket med det nyeste av forskning på vårt fagfelt, men også erfaringer fra den kliniske hverdagen. Som i workshopen Kognitiv miljøterapi og dialektisk atferdsterapi på barnevernsinstitusjoner – forskjeller og likheter.

I 2012 startet en pilotstudie, ledet av psykolog Tore Aune, som omhandlet innføringen av kognitiv miljøterapi i barnevernsinstitusjoner. Kollen Ungdomsbase i Vestnes der psykiatrisk sykepleier, Bent-Åge Stenberg jobber, og Karienborg Ungdomsheim, der spesialutdannet barnevernspedagog/miljøterapeut og fagkoordinator Marit Lie Singsaas har sitt arbeidssted, var to av institusjonene som var inkludert i studien. Begge institusjoner ligger under Bufetat.

Tilbakeblikk og erfaringsdeling

For både Stenberg og Singsaas var det på den tiden nytt å jobbe etter kognitiv metode, men siden har de begge blitt godkjente kognitive terapeuter og veiledere. På inspirasjonskonferansen ser de tilbake og reflekterer over forskjeller og likheter i hvordan de nå jobber på sine respektive arbeidsplasser, et drøyt tiår etter oppstart av pilotprosjektet. – Vi har nok utviklet oss i litt ulik retning, samtidig som vi har mange likheter og sammenfallende erfaringer i bunn, forklarer Stenberg. Som tittelen på workshopen de to skal holde, Kognitiv miljøterapi og dialektisk atferdsterapi på barnevernsinstitusjoner – forskjeller og likheter, tilsier, har Kollen og Karienborg utviklet noe ulike praksiser over tid. Dette er noe de vil reflektere over og gå i dybden på erfaringene i løpet av denne workshopen. Vi tok en prat med Bent-Åge Stenberg i forkant.

Ønsket kompetanseheving

– Der Karienborg har innført dialektisk atferdsterapi, har vi jobbet med kognitiv miljøterapi, forklarer han. – Det betyr selvfølgelig at vi jobber etter litt ulike modeller, men felles for oss begge er det at innføringen av en felles retning å jobbe etter har gitt store fordeler. Stenberg har vært ansatt ved Kollen Ungdomsbase siden 2001, så han har sett en helt klar positiv utvikling etter at de startet opp med opplæring i kognitiv miljøterapi. – Da jeg begynte på Kollen Ungdomsbase hadde vi en atferds terapeutisk tilnærming med belønnings-systemer for positive valg. Da pilotprosjektet startet opp i 2012, ble Kollen Ungdomsbase og Karienborg ungdomshjem valgt ut til å starte opplæring i Kognitiv terapi, og alle ansatte fikk tilbud om å delta. Siden har vi opprettholdt opplegg med opplæring og veiledning.

Terapi i hverdagen

Kollen og Karienborg er ikke de eneste institusjonene som har gått inn for et felles kompetanseløft for de ansatte, og nettopp det er noe Stenberg har satt pris på. – Det tar veldig lang tid å bygge opp, men det at vi alle har et felles språk og en måte å jobbe etter, har gjort oss langt bedre rustet til å ivareta barna og ungdommene som kommer hit. Beboerne på Kollen ungdomsbase er mellom 13 og 18 år, og de blir typisk på enheten i rundt et år. – Ungdommene som kommer hit gjør det på bakgrunn av store omsorgsbehov og psykososiale vansker, ikke diagnoser. Likevel er det mange av ungdommene våre som sliter med psykiske helseproblemer som angst, lettere depresjon, spisevansker og selvskading. BUFETAT sine institusjoner er ikke helseinstitusjoner, men sosialfaglige institusjoner med hovedsakelig pedagogisk personell. Vi følger ofte ungdommene våre til samtaler på BUP, men i det daglige må vi forholde oss til ungdommer med ulike psykiske helseplager, og det krever kunnskap og kompetanse. Da er det bra å ha verktøy og gode tiltaksplaner å jobbe etter. Vårt terapeutiske rom er sjelden et kontor der vi sitter på hver side av et bord og har en strukturert samtale. Vi kan ha terapeutiske samtaler på stua, kjøkkenet, på sengekanten, i bilen, under en gåtur eller under en aktivitet. Det er hverdagen.

En måte å møte ungdommen på

Med dette som utgangspunkt er Stenberg takknemlig for den høye utdanningstettheten de har på Kollen når det kommer til kognitiv miljøterapi. – For oss er det ikke bare en metode og teknikk. Det er en holdning og en måte å snakke til ungdommen på. En måte å møte dem og være sammen med dem på, noe som gjennomsyrer hele institusjonen. Når et barn eller ungdom kommer til oss kan de oppleves som oppfarende og være utagerende, men etter en stund vil de ha godnattaklem, og da vet vi at relasjon og tillit er etablert som er en forutsetning for kognitive intervensjoner.

Dele praktiske erfaringer

Over det siste drøye tiåret har de samlet mange erfaringer både på Kollen og Karienborg. Disse vil de dele med tilhørerne på Inspirasjonskonferansen 2023. – Jeg gleder meg til å forklare hvordan vi bruker grunnleggende teorier og kognitive teknikker i vår hverdag, men også høre mer om hvordan Karienborg jobber i sin hverdag, avslutter Stenberg.

For mer om program og påmelding kan du lese her.

Om bidragsyterne:

Bent-Åge Stenberg er psykiatrisk sykepleier og godkjent veileder i kognitiv terapi. Han har erfaring med kognitiv miljøterapi fra Kollen Ungdomsbase i Vestnes som drives av BUFETAT

Mari Lie Singsaas er spesialutdannet barnevernspedagog/miljøterapeut og fagkoordinator ved Karienborg Ungdomsheim (Bufetat). Godkjent veileder i kognitiv terapi.

Fremtidens kompetanseløft i Drammen

En snøfylt dag i januar i år besøkte vi Drammen kommune der Tore Aune var i full gang med den første samlingen av utdanningen som kommunen har satt opp for sin førstelinje av ansatte. Nå har de nylig gjennomført samling 4, og det med storfint besøk fra Israel. Vi tok turen for å se hvordan det gikk.

Utdanningen, som tilsvarer en litt utvidet utgave av Videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 1, men med en del tilpasninger, er rettet mot førstelinjeansatte på barn- og ungefeltet i Drammen kommune. – Utdanningen kom i stand som resultat av at Drammen kommune henvendte seg til NFKT, forklarer Tore Aune, psykologspesialist med Ph.D, som er en av ildsjelene og foredragsholderne på utdanningen. – Mange av deltakerne har mye videreutdanning, men i vidt forskjellige retninger. Noe av tanken bak å sette så stor andel av de ansatte på den samme skolebenken er at alle skal kjenne til det «samme språket» og være en del av den samme kulturen og forståelsen. Utdanningen består av seks samlinger med til sammen seksten dager undervisning, samt 30 timer gruppeveiledning i løpet av 15 måneder.

Gode tilbakemeldinger

På samling 4, som ble gjennomført i august, var temaet resiliens, traume og tredje generasjon kognitiv terapi. Det er temaer de to foreleserne, Leo Wolmer og Daniel Hamiel, har jobbet mye med både hjemme i Israel og internasjonalt. Når vi møter dem i Drammen forteller de levende og engasjert om de ulike sidene ved resiliens. I en pause benyttet vi muligheten til å høre med deltakerne, hvordan de syntes de gikk. Forsamlingen var sammensatt, helsesykepleiere, sykepleiere, og terapeuter med annen helse- og sosialfaglig bakgrunn. Noen jobber hver for seg, andre jobber i team. Felles for dem alle var at de nikket enig da vi spurte om det hadde fått noe ut av utdanningen så langt. – Vi har fått gode verktøy å bruke i jobben vår, enten vi har en samtale med skoleelever på ungdomsskolen, eller vi står med en hel familie i krise. Det har også gjort at vi kan snakke sammen oss imellom på en ny måte, med den samme grunnleggende forståelsen og tankegangen som utgangspunkt. Mange av oss jobber også i team sammen med deltagere som ikke har denne type utdanning, men kunnskapen forplanter seg likevel utover.

Overførbart til hverdagen

På den første samlingen vi besøkte i januar, var det Tore Aune som ga en grunnleggende innføring i kognitiv atferdsterapi. På andre samling fikk de besøk av Anne Lise Fredriksen, barnepsykolog fra Tromsø, som snakket spesifikt om de yngste barna og familiene deres. Etter henne, på samling 3, kom Jo Magne Ingul og fortalte om skolevegring, et tema der kommuneansatte virkelig er førstelinje. Vi spurte deltakerne hvordan de føler at formidlingen har vært, og hvordan de tenker at dette kan overføres til praksis. – Vi merker at vi har det med oss i tankene allerede, og har allerede begynt å bruke det i arbeidshverdagen. Det er klart det krever mye øving og øving, og derfor er det bra at vi har sånne ting som videofilming og veiledning som gjør at vi blir nødt til å øve. Det later også til at foredragsholderne har truffet blinken. – Vi har hatt veldig gode foredragsholdere. Det er fagfolk med veldig mye kunnskap, men som likevel har klart å legge informasjonen på et nivå så vi kan ta det til oss. Det har også vært fokus på det kliniske, og at vi skal kunne omsette det til praktisk utøvelse.

Fremtidens kompetanseløft

Fortsatt har deltakerne på utdanningen to samlinger igjen før de er i mål utpå nyåret. Da er Tore Aune spent på hvordan de legger opp veien videre. – Drammen kommune har gjort en veldig offensiv satsning på dette feltet, helt i tråd med opptrappingsplan for psykisk helse som innstilt av regjeringen. Jeg tror vi har mye å lære av dette opplegget, men det blir spennende å følge med videre. Jeg håper de legger opp til å få flere av deltakerne gjennom hele løpet frem til veilederkompetansen sånn at man kan videreføre kompetansen og utvikle den videre etter dette. Dette tror jeg er fremtidens kompetanseløft, avslutter han.

Heldigitalt trinn 2

Vi er alle glade for at pandemien er over og vi kan ha fysiske utdanninger igjen. Tiden med intens utvikling på digitale løsninger har imidlertid gitt oss noen nyttige erfaringer. Nå kjører vi i gang et heldigitalt kull på videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 2.

Hele veien under pandemien så vi frem til at vi kunne møtes igjen og ha fysiske samlinger på utdanningene våre. Vi oppdaget imidlertid at den digitale tilværelsen kunne by på noen fordeler. Blant annet fikk vi tilbakemeldinger for at dette åpnet for muligheter for kandidater med lang og kronglete reisevei eller også andre som på grunn av tids- og økonomiske begrensninger ikke har sett det som mulig å binde seg opp til en utdanning med reisevei og fysiske samlinger. Som et resultat av dette har vi dermed økt innslaget av digital undervisning også etter pandemien.

Godt mottatt

RPH-utdanningene våre har blant annet fått økt bruk av digital undervisning, og vi har dessuten satt opp heldigitale kull på videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 1. Dette har blitt tatt såpass godt imot at vi nå utvider. I mars 2024 starter vi en heldigital utgave av videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 2.

Terapi på nett på planen

Undervisningsleder i NFKT, Siv Iren Juklestad avslører at digitale virkemidler ikke er den eneste endringen på dette kullet. – På bakgrunn av tilbakemeldinger fra kandidater kommer vi til å gjøre noen endringer på temaet på den første samlingen. Her jobber vi med detaljene i undervisningsutvalget i disse dager, så det vil inkluderes i studieplanen ganske snart, forsikrer hun. – I tillegg vil vi få inn tre timer om Terapi på nett, et tema som stadig blir etterspurt.

Digitale krav til deltakerne

I takt med at de digitale verktøyene har blitt mer avanserte og åpner for stadig nye muligheter, stiller det også krav til deltakerne. – For alle kandidater som skal være med på en heldigital utdanning, blir det også her obligatorisk opplæring i Teams i forkant av utdanningen. Dette fordi vi er avhengig av at kandidatene er i stand til å bruke de ulike funksjonene i Teams, som å bevege seg inn og ut av grupperom på egen hånd og så videre. Det blir også et krav om at man må ha kamera på PC-en, sånn at alle kan være visuelt til stede.

Selve utdanningen vil altså bli heldigital på dette kullet. Mindre bastant er det når det kommer til veiledning. – I utgangspunktet blir også veiledningen digital, men det er klart at om det skulle være sånn at veileder og deltakere holder til geografisk nær hverandre, står de fritt opp til å møtes og gjennomføre veiledningen fysisk, forsikrer Juklestad.

Vil du lese mer om utdanningen kan du gjøre det her.