ICIT – samtaleverktøy for fastleger

Fastlege Cathrine Abrahamsen syntes det var vanskelig å vite hvordan hun på best mulig måte kunne hjelpe den store andelen pasienter hun hadde med medisinsk uforklarte plager og symptomer. Derfor utviklet hun et konkret samtaleverktøy som nå har blitt tatt i bruk av over 500 fastleger over hele landet.

– Det begynte med at jeg ofte følte at det var vanskelig å hjelpe pasienter med uforklarte plager og symptomer, og dem er det ganske mange av på legekontoret i løpet av en uke, forklarer Abrahamsen. Hun tok årskurset i kognitiv terapi for leger i allmennpraksis for å utvide verktøykassen i møte med disse pasientene. I tillegg til å være fastlege på Tinghaug på Nøtterøy, er hun også stipendiat ved allmennmedisin ved Universitet i Oslo. Det er i den forbindelse hun også har forsket på verktøyet hun har utviklet. – Ikke minst reagerte pasientene på at jeg ønsket å gi dem psykisk behandling, de hadde jo fysiske plager. Da ble det vanskelig å komme i posisjon til å hjelpe.

Strukturerte samtalene

Litteraturen er full av bekreftelser på at dette er en pasientgruppe som fastlegene strever med, så Abrahamsen var definitivt ikke alene. Etter at hun begynte å gjøre et dypdykk i hvordan hun kunne legge til rette for en best mulig prosess, la hun merke til at hun etter hvert tydde til mange av de samme metodene og spørsmålene når hun fikk pasienter med uforklarte plager og symptomer inn på kontoret. Hun tok notater og hadde lappene liggende på pulten. I 2019 utviklet hun det videre til et samtaleverktøy hun har gitt navnet Individual Challenge Inventory Tool (ICIT). ICIT er et verktøy for jobbfokusert behandling, men også et verktøy for sykemelding, et område som mange fastleger synes er vanskelig. ICIT bygger på kognitiv terapi og elementer som atferdsaktivering og sokratiske spørsmål.

Samarbeid med pasienten

– Å jobbe med disse pasientene er en prosess. For noen skal det bare én samtale til før de merker bedring, for andre må vi jobbe over tid. Felles for dem alle er at jeg går inn i prosessen med en plan. Først må selvfølgelig alle undersøkelser og så videre være på plass, sånn at pasienten kan ha tillit til at hen er godt utredet. Så bruker jeg verktøyet som jeg har liggende på pulten, og strukturerer samtalen etter det, helt fra jeg sier «velkommen», til «takk for i dag». Gjennom prosessen er det viktig både å bekrefte følelsene til pasienten, og å forklare hva som er mulige sammenhenger bak plagene. Ut fra dette kan vi sammen lage en plan for videre prosess, blant annet hva pasienten selv skal gjøre hjemme frem til neste gang vi snakkes. Det er i grunn essensielt, mener Abrahamsen. – Man kommer ikke så langt om ikke legen og pasienten har en felles forståelse av plagene, eller at pasienten forstår at han eller hun selv kan gjøre noe for å bli bedre. Men det må føles nyttig og konkret.

Abrahamsen opplevde gode resultater når hun brukte denne strukturerte måten å legge opp samtalene på, og snart ønsket flere fastleger å ta del i suksessen. Hun bestemte seg derfor for å forske på metoden. Som en del av hennes doktorgrad var den første studien å undersøke om samtaleverktøyet ICIT var gjennomførbart i norsk allmennpraksis. 8 fastleger brukte samtaleverktøyet på 49 pasienter med medisinsk uforklarte symptomer og plager. Legene fant at det gav dem en behandling å tilby denne pasientgruppen og opplevde mestring. Hva så med pasientene? Blir de noe bedre når legen bruker samtaleverktøyet ICIT? For å finne svaret på dette har hun utført en kontrollert randomisert studie der hun har sammenlignet resultatet av pasientkonsultasjoner gjennomført etter ICIT metoden og uten, og har funnet oppsiktsvekkende gode resultater. Pasientene som fikk behandling med samtaleverktøyet ICIT fikk en signifikant økt funksjon, livskvalitet, samt reduserte symptomer og sykefravær. Etter blant annet 27 prosent nedgang i sykefravær, sammenlignet med 4 prosent i kontrollgruppen, har både fastleger og instanser som NAV fått øynene opp for arbeidet hennes. Hun startet med et kurs med 129 fastleger, og ryktet spredte seg raskt. – Det er en veldig konkret metode, som det går an å lære. Et håndfast verktøy, og noe man rent fysisk får med seg hjem fra kurset. I tillegg har vi kjørt digitale oppfølgingsmøter i etterkant. Nå har vi to stappfulle kurs på trappene for neste år, men planlegger tre til. Det kan altså se ut som at flere fastleger har sett det samme behovet som Cathrine Abrahamsen. Vil du lese mer om ICIT, kan du lese Abrahamsens egne artikler her og her, og dessuten dekning av metoden i andre medier, her og her.

Kognitiv.no – en levende nettside

Nettsiden til NFKT, kognitiv.no, er en av landets største når det kommer til psykisk helse. Det kommer imidlertid med en pris. Nå jobber vi med en skikkelig ryddesjau på nettsiden vår.

Kognitiv.no kommer på toppen av listen over søkeresultater på Google ved en mengde søkeord som har å gjøre med kognitiv terapi og psykisk helse å gjøre. Det er ikke rart. Nettsiden vår er fullstappet med informasjon, og ved siste opptelling hadde den intet mindre enn 862 undersider. Dette kommer til en kostnad når det gjelder både kapasitet på siden, og ikke minst når det gjelder i søkbarhet og brukervennlighet for dere der ute som bruker nettsiden. Derfor er vi nå i ferd med å ta en runde med skikkelig opprydning.

Rydder på alle nivåer

– Vi har en svært dynamisk nettside der ny informasjon stadig kommer til, forteller Lene Finnerud, administrativ leder i NFKT. – Da sier det seg selv at det over tid kan bli litt mer materiale enn hva godt er. I denne runden går vi gjennom og sjekker alle sider for å se om det fortsatt har en nytteverdi og om det ligger på det stedet det gir mest mening at det ligger. Så vil vi gå gjennom all tekst på de sidene vi velger å beholde, og sjekke at den er oppdatert. I den forbindelse vil hun gjerne ha tips fra medlemmene dersom de ser informasjon de mener bør oppdateres. – Når vi er ferdige med dette har vi et godt grunnlag for å ta en grundig gjennomgang av design og oppsett. Målet er en totaloverhaling med best mulig innhold, struktur, menyer og overskrifter. Det er viktig for oss at siden blir så brukervennlig som mulig.

Tidsskriftet i ny drakt

En veldig viktig del av nettsiden vår er Tidsskrift for kognitiv terapi. Der er det Arne Repål som styrer skuta som redaktør, og også han har nylig gjort en oppussing av nettsiden. – Det har skjedd en del som leserne kan se med det blotte øyet, som at vi har fått en mer fleksibel design, plass til alle nye saker på forsiden på en gang, og mer fleksibilitet når det gjelder ingress og lengder på overskrifter. I tillegg har vi tidligere fått tilbakemeldinger på at det er lett å komme seg fra kognitiv.no til tidsskriftet, men desto vanskeligere å komme seg andre veien tilbake, så det har vi fikset nå, forklarer Repål. Han er også fornøyd med forbedring i kategorisering av artiklene sånn at det blir lettere for leserne å finne frem til det stoffet de er mest interessert i. – Vi har dessuten fått på plass en noe bedre utskriftsfunksjon, sånn at de av oss som fortsatt har behov for å få artiklene over på papir av ulike grunner, nå lettere kan gjøre det.

Klar for fremtiden?

Håpet er at tidsskriftet nå skal oppleves bedre for leseren, men forandringene har skjedd i enda større grad i kulissene. – Den utformingen vi hadde la en del begrensninger på hva vi kunne gjøre. Nå har vi fått opp en mal som er både mer fleksibel med tanke på innhold, men også mer effektiv å jobbe i. Det gjør at vi kan fokusere mer på å skape godt innhold, og mindre på tekniske hodepiner. Det gir også bedre overførbarhet på bilder og artikler når man veksler mellom ulike plattformer, som telefon, nettbrett eller større skjerm. Med disse nye mulighetene har Repål også tatt flere funksjoner i bruk, men han ser også rom for videre forbedring. – Vi bruker nok nå i større grad linker og slike ting for å gi leseren tilgang til videre stoff, også eksternt. Neste steg er kanskje å ta i bruk lyd eller film som et medium også i tidsskriftet og se hva slags muligheter det gir? Apropos teknologisk utvikling og muligheter. Hvis du har lyst til å se et eksempel der Repål virkelig har kommet fremtiden i møte, kan du ta en nærmere kikk på tidsskriftartikkelen What is the future of iCBT? Den er skrevet av ingen ringere enn ChatGPT. Les den her og se om du er enig.

Vellykket kurs i ACT og egenomsorg

Kurset fylte seg kjapt opp og ventelisten var lang. Det var to intense dager som møtte deltakerne på kurset som ble arrangert som et samarbeid av Norsk atferdsanalytisk forening (NAFO), NFKA og lokale initiativtakere, da Rikke Kjelgaard snakket om ACT og egenomsorg.

– Vi ber pasientene våre om å være gode mot seg selv, og da må vi i det minste kunne gjøre det samme mot oss selv. Vi må kunne være gode forbilder i praksis for våre pasienter, forteller Rikke Kjelgaard på spørsmål om hvorfor det er viktig for behandlere å lære om egenomsorg og ACT (Acceptance and Commitment Therapy). Kjelgaard er en dansk psykolog, ACT-trainer, og foredragsholder, og omtaler seg selv som chief rock’n’roller i sitt eget selskap. Fra sin base i Malmø reiser hun i hele Skandinavia, og utenfor, som foredragsholder, og hun er kjent for å berøre sine tilhørere med sin engasjerte tilstedeværelse på scenen. – I tillegg er det sånn at hvis vi ikke er i stand til å ta vare på oss selv, har vi også mindre å gi til pasientene våre og andre relasjoner vi har. Mange av de som sitter i salen på dette kurset har tunge omsorgsoppgaver, og da gjør det virkelig en forskjell at vi er i stand til å gi oss selv den nødvendige egenomsorgen, slår hun fast.

Tok initiativet til kurs

Akkurat det kan Anne Sjøvold, en av initiativtakerne til kurset, bekrefte. Hun er vernepleier av yrke, og jobber som fagkoordinator ved en avlastningsbolig i Ås kommune. Det er da også i Ås at kurset ble avholdt. – Jeg har vært innom ACT tidligere, og vi jobber etter ACT-metode i min avdeling. Metoden gir mening for meg i hverdagen og i arbeidssammenheng. Da tenkte vi at det kunne vært en god idé å få Rikke Kjelgaard hit for et kurs, sier Sjøvold. Som sagt så gjort. Et samarbeid med NAFO Østfold kom på plass, og da dagen kom, kunne Sjøvold ta med seg flere av sine ansatte på kurset. – Dette er behandlere som står i temmelig krevende hjelpeoppgaver til daglig. Da er det, som Kjelgaard også sier, viktig å ta vare på seg selv for å kunne stå i det jobbmessig, i tillegg til at man kan vise i praksis at nettopp dette er viktig.

Å leve som vi lærer

Kjelgaard er levende opptatt av dette, å leve som man lærer, å selv gjøre det vi ber pasientene våre om å gjøre. Hun mener likevel det strekker seg enda lenger. – Jeg ønsker også å gå foran som et godt eksempel for mine barn og andre rundt meg, å vise dem at det er både greit og viktig, å gi seg selv omsorg. I tillegg handler det om hvordan vi snakker til oss selv, om oss selv, for det har en stor innvirkning på hvordan vi har det i hverdagen, understreker hun.

Kurs med sterke følelser

På kurset i Ås var det rundt 40 deltakere, noen fra så langt unna som Trondheim og Stavanger. Leger, fysioterapeuter, psykologer, vernepleiere, barnevernsansatte og flere andre yrkesgrupper og profesjoner. Felles for dem alle er at de har hjelpeyrker, der de i hverdagen står overfor andre mennesker med omsorgsbehov. Dagene med Kjelgaard på podiet kan trygt sies å ha vært annerledes arbeidsdager for dem alle. – Den første dagen gikk vi gjennom modeller og teorier, men i all hovedsak har det vært et praktisk kurs, forteller Kjelgaard, som er kjent for øvelser der deltakerne går dypt inn i sine egne følelser og hvordan de ser på seg selv. – Vi har i stor grad jobbet sammen i par, og det har blitt noen veldig gode og nære relasjoner. Deltakerne har blitt godt kjent i løpet av noen intense dager, sier hun, og medgir samtidig at dette ikke er kurset å gå på om du nøler med å vise følelser overfor dine kollegaer.

Vurderer ny runde

Arrangørene er godt fornøyd med gjennomført kurs, og ikke minst med mottakelsen kurset har fått. Med utgangspunkt i den lange ventelisten som oppsto etter at kurset i november ble fylt opp på kort tid, vurderes det nå å sette opp en ny runde. Dersom du ønsker å få med deg det kan du følge med på NAFO sine nettsider på www.atferd.no

Mottok pris for beste poster

De norske bidragsyterne på årets EABCT var ikke bare ivrige etter å dele og innta kunnskap. De sanket også anerkjennelse for sine bidrag. Psykologspesialist og doktorgradsstipendiat Håvard Berg Opstad, mottok pris for konferansens beste poster.

Blant 120 gode bidrag fra dyktige fagfolk over hele verden, var det nettopp Opstad som sto igjen med utmerkelsen «best poster» etter konferansen. Selv hadde han ikke helt tenkt på at det var en mulighet. – Jeg la merke til at noen fra organisasjonen kom og tok bilder av posteren min, men tenkte ikke mer over det, sier Opstad fornøyd. Selv var han mest opptatt av å dele sin kunnskap med de mange som ønsket å høre hva han hadde å si.

Forventninger og behandlingsutfall

– Det jeg presenterte på posteren er en studie som har sprunget ut av en tilbakefallsstudie jeg var med på for noen år tilbake, sammen med blant annet Kristen Hagen. Det jeg har sett på videre, og som jeg presenterte i Tyrkia, er sammenhengen mellom forventninger og behandlingsutfall ved 4-dagers behandling for tvangslidelse (OCD). I det daglige jobber Opstad ved BUP i Molde, men i denne studien har han fokusert på voksne pasienter.

Gode forberedelser

Opstad er opptatt av at det er mange puslebiter som skal passe for å gi pasienten en optimal behandling. En av dem mener han har med forberedelse å gjøre. – Det er ikke bare å kaste pasienter inn i behandlingen. En 4-dagers behandling er intens, og det er viktig at de vet hva de er på vei inn i. I 4-dagers behandlingen utsettes pasientene for heftig eksponeringsterapi. Som en del av forberedelsene i forkant av de fire dagene, får pasientene derfor inngående forklaring om hva behandlingen går ut på, og hvorfor det fungerer. – De får vite at det vil bli ubehagelig, men også at det ikke er farlig, og at det er nettopp dette ubehaget som vil gi resultater. Når de vet disse tingene er det lettere å stå i ubehaget, og dermed få et bedre resultat.

Klare for å stå i ubehaget

Opstad er fullt klar over at de ber pasientene om mye når de lar dem utfordre tvangslidelsen sin. Nettopp derfor mener han at denne forberedelsesfasen er uhyre viktig. – Hadde jeg spurt dem på dag én av behandlingen, om de ville gjort det vi ber dem om i løpet av behandlingen, ville de nok svart «aldri i verden». Men så lenge de vet og erfarer at det å stå i ubehaget gir resultater, er de også rede for å strekke seg stadig lenger.

Forventningssjekk

Så viktig mener han at denne forberedelsesprosessen er, at han har gjort nettopp dette til et tema for forskningen. – Etter forberedelsene, og før vi går inn i de fire intense dagene, tar vi en forventningssjekk. Tror de på at dette kan ha effekt, er dette noe de kunne tenke seg å anbefale andre, tror de at de kan klare å gjennomføre? Hvis det viser seg at forventningen til behandlingene er lavere enn forventet, kan vi gå tilbake. Forklare mer, finne ut hvor skoen trykker. Det jeg har sett på i denne studien som jeg presenterte i Tyrkia er nettopp dette: Hva er sammenhengen mellom hvilke forventninger de har til behandlingen og resultatet, og hvilket resultat de faktisk får.

Føler seg sett

Svaret han gir i presentasjonen er at det absolutt er en sammenheng. Han har klare meninger om hvorfor. – Det er flere ulike ting som spiller inn på hvorvidt en behandling vil gi et godt resultat. Tiltro, motivasjon, ønske om å forplikte seg. Men også tillit til behandlingen og behandleren. Gjennom disse forberedelsene føler mange at de blir sett fordi det vi snakker om stemmer så godt overens med hvordan de føler det selv. Det gir oss en bedre posisjon til å utføre behandlingen. Denne presentasjonen handlet kun om forventning. I min neste artikkel tar jeg for meg motivasjon, og der er det for tidlig å konkludere. Jeg tenker det er mange biter i puslespillet som god behandling består av, og sammenhengene mellom disse er kompliserte. Poenget er at forberedelser før behandling virker å være en viktig for å få et godt resultat.

Et viktig miljø

Å få en slik anerkjennelse som han fikk på EABCT, er noe Opstad setter pris på. – Å jobbe med forskning går mesteparten av tiden ut på å sitte og grave seg ned i tall og setninger. Lese tjue artikler, skrive tretti setninger, slette mesteparten igjen, og starte på nytt. Det å få en slik bekreftelse på at det vi holder på med har en relevans og betydning også utenfor mitt hode, er selvfølgelig veldig hyggelig. Men Opstad er opptatt av at selv om det var nettopp han som mottok denne prisen, så gjorde han det som en del av et miljø. – Det er veldig gode forutsetninger for forskning og utvikling av god behandling i miljøet rundt 4-dagers metoden. Det er klart at det er veldig nyttig og betryggende, enten man sitter og skriver forskningsartikler eller står på EABCT konferansen og presenterer resultater. Det er jeg veldig takknemlig for, avslutter han.

Implementering av 4-dagers modellen på EABCT

Norske doktorgradsstipendiater gjorde seg godt bemerket på EABCT i Tyrkia i år. En av dem som fikk mye oppmerksomhet for sine forskningsresultater, var Thorstein Olsen Eide.

Eide er doktorgradsstipendiat ved forskningsgruppa for angst og OCD ved DPS i Molde, og han er tilknyttet Universitetet i Bergen og Bergen Center for Brain Placticity. Forskningen hans dreier seg om panikkangst og behandling med 4-dagers metoden, og har Kristen Hagen som sin hovedveileder. Han har vært interessert i angstbehandling siden han var ung psykologistudent, og har studert Kognitiv Atferdsterapi som empiri og forskning, men også som en håndfast metode. – Når da 4-dagers metoden ble utviklet, i et enormt innovativt og spennende miljø, var det ingen tvil om at jeg ønsket å jobbe med dette, sier Eide, som selv begynte sin psykologkarriere ved Klinikk for 4-dagers behandling i Bergen. Han mener at det å være i et miljø som dette, både med nærheten til de som har utviklet metoden, men også til andre som forsker og jobber med det samme, er gull verdt.

Sprer metoden

– Vi har tidligere sett flere studier som har vist gode resultater av 4-dagers behandlingen når det gjelder pasienter med tvangslidelse (OCD). Det jeg har ønsket å se på er imidlertid hvorvidt effekten holder seg når behandlingen spres til nye klinikker og nye lidelser. Det er et svært relevant spørsmål han stiller, ikke minst med tanke på at grunnleggerne av metoden, Bjarne Hansen og Gerd Kvale, jevnlig mottar henvendelser fra hele verden fra personer og fagmiljøer som ønsker å vite mer om 4-dagers metoden. I regi av Bergen Center for Brain Plasticity, og under ledelse av professor Bjarne Hansen, spres behandlingen nå over hele verden. Land som Island, Tyskland, Sverige, Finland, Singapore og USA har allerede fått opplæring og gir nå 4-dagers behandling. Dette arbeidet gjøres med støtte fra Kavlifondet. Interessen for opplæringen er enorm og man velger strategisk samarbeidspartnere som er anerkjente og ønsker å delta i videre spredning. Eide har selv vært med og bidratt til opplæringen i Finland. – Jeg setter så stor pris på å kunne få denne typen muligheter som det å være en del av dette miljøet gir både i inn og utland, sier Eide.

Overførbare resultater

For å studere spørsmålet rundt overførbarhet fulgte Eide implementeringen av metoden i Helse Førde og Molde DPS. – Vi fulgte opp pasienter i vanlig klinisk behandling ved hjelp av 4-dagers metoden helt fra den spede oppstarten. Vi gjorde intervjuer ved oppstart, da de var ferdigbehandlet, og tre måneder i etterkant. Det som er interessant var at vi fant at resultatene holdt seg når behandlingen ble implementert på nye klinikker som fikk opplæring av miljøet i Bergen, der metoden har sin opprinnelse. Dermed mener han å kunne slå fast at metoden ikke bare fungerer, men at den også har en overførbarhet. – Vi vet allerede fra før at behandlingen har tilnærmet ingen drop-out, og denne styrken lot seg overføre til implementeringen i Molde og Førde. I tillegg fant vi at 81 prosent av pasientene etter behandlingen ikke lenger oppfylte kriteriene for diagnosen for panikklidelse, som er det vi spesifikt har sett på.

Oppmerksomhet rundt forskningen

Etter å ha publisert en artikkel med resultatene fra studien, en artikkel som også har blitt plukket opp i flere publikasjoner etter at den kom ut, fikk Eide altså en plass til å presentere en «poster», som det heter, på EABCT. – Det er veldig kjekt å ha kommet inn på EABCT. I løpet av min tildelte tid fikk jeg fortalt om både metoden og studien til forskere og fagpersoner fra mange land, og flere av dem har tatt kontakt i etterkant for å få mer informasjon eller finne måter å samarbeide på.

I skrivende stund er Eide over halvveis i mål med doktorgraden. To artikler er publisert, en annen rett rundt hjørnet, og han skriver på en fjerde. Dersom du vil høre mer om arbeidet hans, kan du lese hans artikkel i BMC Psychiatry med tittelen The Bergen 4-day treatment for panic disorder: Implementation in a rural clinical setting, her.