Gratis medlemswebinar med Judith Beck

Den 6. februar sparker vi i gang jubileumsåret for NFKT med et gratis webinar for alle våre medlemmer, der Dr. Judith Beck blant annet vil snakke om en recovery-orientert tilnærming til kognitiv atferdsterapi (CBT). Sett av tiden fra klokken 14.00 til 15.00 denne dagen. Vi snakket nylig med Dr. Beck for en liten smakebit allerede nå.

Det har skjedd mye innen både psykisk helsevern generelt, og kognitiv atferdsterapi spesielt, siden Dr. Aaron Beck utviklet kognitiv terapi på 60- og 70-tallet. Den grunnleggende kognitive modellen holder likevel fortsatt stand, selv om behandlingen har blitt kraftig utvidet. Dr. Aaron Beck uttalte selv i sin tid at hvis det noen gang kom en modell innen psykoterapi som viste større gyldighet og effekt i teori og behandling enn CBT, bør den erstatte CBT.

– Hvis CBT hadde vært uendret siden 1970-tallet, ville det ikke være aktuelt for mange klienter i dag, mener Dr. Judith Beck, psykolog og president for Beck Institute, en ideell organisasjon som har trent 40.000 terapeuter i 130 land siden hun og hennes far etablerte det for 30 år siden. – Metodikken har i utvikling i over 50 år der vi kontinuerlig har trukket på forskning for å tilpasse behandlingen og gjøre den mer effektiv. For eksempel inkorporerer CBT-terapeuter nå teknikker fra andre evidensbaserte modaliteter i sammenheng med en kognitiv konseptualisering, og jeg tror det gjør den forskjellig fra mange andre tilnærminger. CBT har også blitt tilpasset for mange forskjellige kulturer, etniske grupper, religioner, aldre og befolkninger, i mange forskjellige situasjoner.

Beck Institute: Praktiserer og underviser i moderne CBT

Beck Institute tilbyr virtuell opplæring for helsepersonell og psykiatriske fagfolk som følger vitenskapelig validerte CBT-prinsipper, og inkorporerer en recovery orientert tilnærming, der ambisjonene, verdiene, målene og styrkene til klienten får stor plass i behandlingen. Dr. Aaron Beck utviklet Recovery-orientert kognitiv terapi (CT-R) for ca. 15 år siden for bruk hos personer med alvorlige psykiske tilstander, som bipolar lidelse og schizofreni. Siden da har Dr. Judith Beck videreutviklet tilnærmingen for klienter med lettere psykiske plager, som depresjon og angst.

På Beck Institute integrerer klinikere teknikker fra ACT, skjematerapi, dialektisk atferdsterapi (DBT), motiverende intervju (MI), mindfulness-baserte tilnærminger og andre evidensbaserte psykoterapier, men de bruker ikke teknikkene isolert.

For eksempel, hvis en klient opplever betydelig grubling eller tvangstanker, vil terapeuten først hjelpe klienten til å utfordre deres tro på disse ufordelaktige tankeprosessene. Da vil starte prosessen på timen sammen med klienten, og så hjelpe klienten med å gjennomføre et atferdseksperiment der de fullfører en kort mindfulnessøvelse. Deretter kan klient og terapeut sammen observere eventuelle forskjeller i tanker eller følelser. Dette gjør det mulig for klienten å oppleve at mindfulness kan hindre grubling og tvangstanker, selv når de opplever høy grad av stress. Opplevelsen i løpet av timen, av at de selv er i stand til å skifte fokus, motiverer dem til å gjøre korte mindfullnessøvelser hver dag.

Mer om en recovery-orientert tilnærming

I en recovery-orientert tilnærming til CBT legges vekt på tillit, tilknytning, en følelse av trygghet, hensikt og kompetanse. Det krever i utgangspunktet ikke innsikt, motivasjon eller et ønske om hjelp, mener Dr. Beck. Det fokuserer på hele personen og kan læres til ansatte på alle nivåer, fra paraprofessionelle, spesialister med ulike profesjoner, til erfarne fagfolk. CT-R arbeider primært for å øke positive følelser, positiv tro og adaptiv oppførsel.

– Når vi møter en person med schizofreni som har vært innlagt på sykehus i flere tiår, vil vi starte med å snakke med personalet og høre hvordan personen er på sitt beste, hva slags aktiviteter den enkelte ser ut til å nyte, og hvilke positive overbevisninger hun sannsynligvis har når hun er engasjert i den aktiviteten. Kanskje er det basketball, kanskje er det å gå en tur eller delta i en musikkgruppe på institusjonen. Vi kan da bruke denne informasjonen til å engasjere enkeltpersoner i hverdagslige samtaler og aktiviteter, noe som bidrar til å danne et godt terapeutisk forhold, sier Dr. Beck. Sammen engasjerer terapeuter og enkeltpersoner seg i hyggelige aktiviteter som interesserer klienten. Ut fra dette hjelper terapeuten klienten til å trekke positive konklusjoner fra disse erfaringene, som for eksempel, «Jeg hadde mer energi enn jeg trodde», «Jeg var i stand til å ha det bra», «jeg hjalp andre mennesker», eller «Folk var vennlige mot meg.» Disse positive konklusjonene styrker deres positive tro.

Terapeuten fortsetter med å spørre klienten hva deres ambisjoner er, hva deres fremtidshåp og drømmer er, og hvordan de ønsker at livet deres skal være. – Uansett om ambisjonene er realistiske eller uoppnåelige, er det viktig å se nærmere på hva de betyr. «Hvis du var hersker over verden, hva ville vært bra med det?» Vi opplever ofte at det disse personene ønsker, er å ha kontroll over eget liv, å føle seg kompetente og elsket, ha en følelse av hensikt, eller at de ønsker å hjelpe andre mennesker, sier Dr. Beck. Da kan terapeuten ta utgangspunkt i dette og skape opplevelser der klienten kan få kjenne på disse følelsene.

Forskning viser at symptomintensiteten reduseres når enkeltpersoner er mer i stand til å delta i hverdagslige aktiviteter som gir dem glede og mestring. Det kan for eksempel være å lære en annen person eller medarbeider å lage mat, eller lage kaffe til de andre på avdelingen. Vrangforestillinger og hallusinasjoner reduseres etter hvert som de tilbringer mer og mer tid i denne «adaptive modusen».

Tverrfaglig samarbeid

Når Dr. Beck snakker til medlemmene våre 6. februar, setter hun pris på at publikum består av en bred blanding av profesjoner og roller. – Jeg tror det er en av styrkene til CBT, at det kan utføres av andre fagfolk enn psykologer og psykiatere. Når vi jobber med organisasjoner, liker vi å gi grunnleggende opplæring i metoden til alle ansatte. Dette gjør det enklere for oss å jobbe helhetlig med klienter og sammen få best mulig resultat. I denne prosessen er alle ansatte som møter klienten viktige, uavhengig av utdanningsnivå eller terapeutisk erfaring. Dr. Beck, som selv har besøkt og gitt opplæring i Norge, ser frem til å møte våre medlemmer virtuelt i februar.

Risk – Fra Kristiansand til hele Norge

For mange år tilbake bestemte Sørlandet sykehus seg for å satse på behandling av barn og unge med ulike angstlidelser. I dag ser kommuner over hele landet til Kristiansand og Risk-konseptet.

Professor og psykologspesialist Åshild Tellefsen Håland har vært med helt fra starten i 2013, da målet var å hjelpe barn og unge som kom til ABUP Sørlandet sykehus med ulike typer angstproblemer. – Vi begynte med å utvikle Risk som et intensivt gruppetilbud til barn og unge som var henvist til spesialisthelsetjenesten med OCD. I 2015 ble tilbudet utvidet til å favne om alle angstlidelser. Vi hadde ukentlige grupper, og i tillegg til ungdommen selv, involverte vi foreldrene og lærere sånn at behandlingen kunne fortsette også utenfor gruppetimene. Fire av 11 samlinger á fem timer var viet til eksponering, og typisk jobbet foreldrene da med et annet barn enn sitt eget med utgangspunkt i at man vil være i stand til å håndtere angsten til barnet med en annen avstand enn om det er ens eget.

Resultat som står seg over tid

Forskningsgruppen bak Risk utførte en studie om behandlingstilbudet på sykehuset, og resultatene fra den ble publisert i 2022. – Det var en open trial studie, så vi har sammenlignet resultatene med andre tilsvarende studier. Resultatene etter at ungdommen hadde gått gjennom Risk var gode, og vi så at de lå ganske likt med andre tilsvarende tilbud rett etter behandlingsslutt. Det som imidlertid var oppsiktsvekkende, var at der de fleste andre behandlingstilbud opplever at ungdommen får tilbakefall, var det sånn at resultatene våre bedret seg over tid. For eksempel når det gjelder sosialangst, som er kjent som den vanskeligste typen angst å behandle, hadde rundt 30 prosent av våre ungdommer mistet diagnosen rett etter behandling. Ett år etter at behandlingen var gjennomført, hadde imidlertid denne andelen steget til 70 prosent.

Mini-Risk

Det er altså ingen tvil om at behandlingsopplegget var en suksess, men Tellefsen Håland og hennes kollegaer så ingen grunn til å lene seg tilbake. De utviklet en komprimert utgave av Risk for bruk i skolen. Etter tre år med opplæring av ansatte i skolen, er Mini-Risk nå i aktiv bruk på alle de 45 barne- og ungdomsskolene i kommunen. Også andre kommuner i regionen har tatt metoden i bruk. – Gjennom Mini-Risk er det helsesykepleier og en sosiallærer som står for å lede gruppene som består av fire til seks barn og deres foreldre, forklarer Tellefsen Håland. Gruppen går over åtte ganger, og dekker til sammen 15 timer. Foreldrene og kontaktlærer er involvert i deler av opplegget, og praksis og øving står sentralt også her. Opplæringen foregikk på universitetet i Agder, der Risk-terapeuter fra sykehuset stod for undervisning og veiledning.

Vil unngåelseskulturen til livs

Det var lenge en diskusjon om hvorvidt utdannelsen og utførelsen av Mini-Risk skulle involvere lærere, eller om det kun skulle innebefatte helsepersonell. Med fasit i hånd mener Tellefsen Håland at det å involvere sosiallærerne var en viktig del av suksessoppskriften. – Det vi ser er at det opp gjennom årene har utviklet seg en kultur i skolen for å inngå spesialavtaler og opplegg ved for eksempel å la elever unngå muntlig presentasjoner, gym eller andre ting som er angsttriggende. Ved å involvere lærerne i Mini-Risk, som har mye fokus på nettopp eksponering og øving, tar disse lærerne med seg kunnskap om dette i møtet med de elevene det gjelder, men også til skolen som helhet. Det gjør at de kan komme opp med bedre alternativer for å hjelpe elevene til å møte og overkomme angsten, og de kan stå tryggere i dialogen med foreldrene.

Tilgjengeliggjøring digitalt

For tiden jobbes det med studier av effekten også på Mini-Risk, men forskningsgruppen rundt konseptet hviler ikke på laurbærene av den grunn. De får ofte henvendelser fra kommuner og privatpersoner fra hele landet som er interessert i å høre om arbeidet de gjør. For tiden jobber de med å finne løsninger for å kunne utvide opplæringsprogrammet sånn at flere kan ta del i suksessen, men i mellomtiden har de funnet andre måter å tilgjengeliggjøre tankegodset bak suksessen til flere. I mai i fjor lanserte de E-Risk. – Her har vi kort fortalt samlet alle erfaringene våre i et mestringskurs for engstelig ungdom. Gjennom syv moduler for ungdom, en foreldremodul og en lærermodul, lærer ungdom mellom 12 og 18 år å mestre angsten de opplever. Sentralt i de rundt 100 filmene som er produsert for E-Risk, er syv ungdommer som selv har fått hjelp gjennom Risk, og som sammen med foreldrene forteller sin historie. Dette er verdifullt for at andre ungdommer kan kjenne seg igjen i situasjonen. Foreløpig er E-Risk et tilgjengelig og gratis mestringskurs som ligger ute til fri bruk for alle på e-risk.no. Neste steg er imidlertid å også utvikle en app som gjør at E-Risk kan være utgangspunkt for et løp med assistert selvhjelp. – Siden nettsiden ble lansert har vi sett over 55.000 unike brukere, og nå øker det med rundt 1.000 brukere i uken. Det sier noe om at det er et stort behov der ute, påpeker Tellefsen Håland som også nylig fikk tildelt midler til å gjennomføre en randomisert studie der teamet skal sammenligne effekten av Mini-Risk og e-Risk.

Forankret i toppen

At Risk og de ulike underkonseptene er en suksesshistorie, er det liten tvil om. Åshild Tellefsen Håland og hennes kollegaer har jobbet hardt og systematisk fra start med å utvikle de ulike tilbudene, men hun er ikke i tvil om hva hun er aller mest fornøyd med. – Det må være at vi har fått til å implementere dette i en hel kommune, og fått det ordentlig opp og stå. Fra i sommer går tilbudet over fra å være et prosjekt til vanlig drift. Ofte mangler slike prosjekter den solide forankringen høyt oppe i en kommune, men dersom det blir spredt og opp til enkelte ildsjeler å holde i tilbudet, får det ikke en tilsvarende tyngde og gjennomføringsevne som vi har fått her, uansett om konseptet er aldri så bra. Nå håper vi at vi gjennom Risk kan bidra til å hjelpe barn og unge over hele landet, avslutter Tellefsen Håland.

Fagutviklingsfondet: Når redselen tar over

NFKT støtter årlig flere ulike prosjekter med mål om å utvikle og formidle faget vårt, gjennom Fagutviklingsfondet. Blant årets mottakere finner vi et bokprosjekt som har samlet store deler av fagmiljøet med mål om å hjelpe barn og unge som sliter med angst.

Når redselen tar overhånd – Hvordan fagpersoner i nærmiljøet kan hjelpe barn og unge som strever med angst. Boken med den tittelen er nå på trappene og forventes lansert på Fagbokforlaget våren 2025. I redaktørstolen, og som prosjektleder, finner vi psykologspesialist og professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen, Bente Mowatt Haugland. Som medredaktører har hun fått med seg psykologspesialist og forskningssjef Jon Fauskanger Bjåstad og seniorforsker og professor emeritus, Terje Ogden. En svært kompetent trio rundt redaktørbordet der, altså, men også bak tastaturet har Haugland samlet mye kunnskap og kompetanse. – De 15 ulike kapitlene i boken vil ha ulike bidragsytere, med ulike perspektiv og målgrupper. Vi har med oss navn som Jo Magne Ingul, Tore Aune, Åshild Tellefsen Håland, Kristin Martinsen, Thormod Idsø, Tine Jensen og Silje Mørup Ormhaug for å nevne bare noen. Også redaktørtrioen selv vil bidra med egne kapitler. Totalt står nærmere 30 dyktige fagpersoner på listen over bidragsytere til boken.

Et forskningsfelt i stor utvikling

Angst blant barn og unge er et felt som har vært gjenstand for mye forskning og mange utviklingsprosjekter de siste 10 – 15 årene. Mowatt Haugland mener derfor at det er på høy tid med en bok som dette, som setter en fot i bakken på fagfeltet, og som spesifikt er tilegnet faggrupper i førstelinjetjenester. – Vi retter oss mot en bred målgruppe, forteller hun og beskriver nærmere. – Fagpersoner som jobber i nærmiljø og omgivelser til barn som sliter med angst, som for eksempel helsesykepleiere, kommunepsykologer, terapeuter i lavterskel tiltak i kommunene, spesielt interessert ansatte i skole og barnehage, ansatte i PPT og så videre. Noen av emnene inkludert i boken vil favne bredt innenfor disse gruppene, mens andre kapitler er rettet spesifikt mot for eksempel helsesykepleiere eller lærere. Andre igjen dekker samarbeid i tverrfaglige team eller hvordan helsepersonell jobber inn mot skolen. Noen kapitler tar opp angst generelt, mens andre dekker spesifikke lidelser som PTSD, tvangslidelse eller selektiv mutisme.

Stort og økende problem

Barn og unge med angst er et stort og omfattende problem, og det er økende. – Det er mange paradokser i det, sier Mowatt Haugland. – For det første er spørsmålet om hvorfor vi ser denne økningen. Det kan være en reell økning, men det kan også bunne i at barn har blitt flinkere til å åpne opp og snakke om følelser. En påvirkning for dette kan være at det gjennom sosiale medier og pressen har blitt en kraftig økning i åpenhet når det gjelder psykisk helse. Av og til kan man, på godt og vondt, få inntrykk av at kjendiser og andre «må» ha noe de sliter med. Det påvirker også at språket i seg selv er i endring. «Angst», kan være så mangt, og derfor dekker vi i denne boken angst som både følelse, symptom og lidelse, understreker Mowatt Haugland. Samtidig mener hun det er en annen akse som må takles når vi snakker om hvordan vi skal møte barn som sliter med angst. – På den ene siden får barn all verdens ondskap midt i fanget og mye nærmere enn tidligere generasjoner har gjort gjennom sosiale medier og nyheter. Det være seg kriger, drap og trusler mot miljøet og vår eksistens og andre katastrofer. På den annen side har vi sett en sterk økning de siste årene når det gjelder tilrettelegging for unngåelse, gjennom at det for eksempel legges til rette for at skoleelever skal slippe å rekke opp hånden i timen eller bli utfordret på andre oppgaver de opplever som vanskelige, eller som utløser engstelse.

Angår mange

Angstproblemer blant barn og unge er et problem som angår mange. – Tanken med denne boken er å gi mer kompetanse til fagpersoner i barnas nærmiljø sånn at de er bedre rustet til å møte det. Målet er at angstproblemer som kan avhjelpes tidlig ved å møte barn i sitt nærmiljø, skal avhjelpes tidlig, til fordel for både barnet og omgivelsene.

Samkjøring og kalibrering

Det er ingen liten oppgave Bente Mowatt Haugland og hennes team har tatt på seg når de nå setter i gang med å sam-skrive boken Når redselen tar overhånd – Hvordan fagpersoner i nærmiljøet kan hjelpe barn og unge som strever med angst. For å avhjelpe prosessen har NFKT gjennom Fagutviklingsfondet bidratt til at arbeidet med boken kunne sparkes i gang med et seminar der de involverte bidragsyterne kunne treffes. Det fant sted nå i januar. – På denne samlingen fikk vi presentert stoffet for hverandre for å få en bedre forståelse av hverandres områder og helheten på boken. Det var veldig spennende, ikke minst fordi vi så stor interesse og engasjement på tvers av hverandres temaer. Det var veldig nyttig å samle troppene for å samkjøre og kalibrere før vi setter i gang med selve skriveprosessen, så vi setter stor pris på at vi fikk den muligheten, avslutter Mowatt Haugland. Vi skal selvfølgelig holde dere oppdatert etter hvert som arbeidet med boken skrider frem.

Bli kjent med Forskningsutvalget

NFKT er en travel forening med aktivitet på mange fronter. En ting som kanskje ikke kommer frem så ofte, er det gode arbeidet som blir lagt ned i de ulike utvalgene våre. Vi har tatt en prat med Jon Fauskanger Bjåstad som er leder for Forskningsutvalget

Forskning står sentralt i psykisk helse som fagfelt, men ikke minst innenfor kognitiv terapi, og da også i NFKT. Som følge av dette var det naturlig for foreningen å nedsette sitt eget forskningsutvalg, noe som ble gjort allerede i 2013. Men hvorfor har vi et forskningsutvalg, og hva gjør de egentlig? Det spurte vi Jon Fauskanger Bjåstad om. Han er en mann med mange ulike roller og titler, men i denne sammenheng er han leder i Forskningsutvalget, nestleder i styret i NFKT, og forskningssjef ved Klinikk for psykisk helsevern i Helse Stavanger.

Kunnskapsrikt utvalg

– Forskningsutvalget er et utvalg med mye kunnskap og kompetanse, understreker Bjåstad som har med seg professor og psykologspesialist Asle Hoffart, professor og psykologspesialist Catharina E. A. Wang, professor og spesialist i psykiatri, Jan Ivar Røssberg, og forsker og psykologspesialist Kitty Dahl, i utvalget. – Vi møtes etter behov og behandler saker på oppdrag fra styret i foreningen, i tillegg til at flere av medlemmene er bidragsytere til Tidsskriftet for kognitiv terapi.

Forsker på ferdighetstrening

Mesteparten av tiden fordyper medlemmene seg i forskning foretatt av andre, men de siste par årene har det vært ett spesielt prosjekt som har opptatt mye tid, både for hver av medlemmene og i diskusjonen. De har nemlig satt i gang sitt eget forskningsprosjekt, nærmere bestemt på effekten av ferdighetstrening som en del av undervisningen. – Ferdighetstrening har vært sett på som en viktig faktor for NFKT, og har siden 2016 vært innført på alle våre utdanninger. Dette har selvfølgelig vært gjort fordi vi har stor tro på metoden, og går rett inn i kjernen av det vi som forening og institutt holder på med. Det har imidlertid vært gjort lite forskning på dette, både i Norge og internasjonalt, påpeker Bjåstad. Akkurat dette kunne ikke en forening i kognitiv atferdsterapi ha stående. – Det var naturlig for oss som et forskningsutvalg i NFKT å se nærmere på dette.

Følges nøye

Prosjektet ble satt i gang i 2020, og er nå i innspurten av informasjonsinnhentingen. Vi skal derfor ikke her gå i dybden på prosjektet og forskningen som gjøres, men vi kan avsløre at rundt 100 psykologistudenter, fordelt på to kull på Universitetet i Tromsø, har vært involvert. – Vi har et team på fem personer fra Universitetet i Tromsø, og har fått veldig god oppslutning blant studentene når det gjelder å bidra i studien, forklarer Bjåstad. Utvalget har også knyttet til seg britiske David Clark som delaktig i prosjektet. Studien er unik, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Forskningsutvalget har da også allerede fått oppmerksomhet for studien, til tross for at de ikke har snakket mye om den i offentligheten enda. – Nå gleder vi oss til å gå inn i analysen og forhåpentligvis dele resultater med offentligheten i løpet av 2025, sier Jon Fauskanger Bjåstad.