Gratis medlemswebinar med David Clark

Vi fortsetter vår serie med gratis webinar for medlemmer i forbindelse med at NFKT i år fyller 30 år. Den 3. september får vi digitalt besøk av David Clark fra tidligere IAPT, nå NHS Talking Therapies. Han vil snakke om erfaringer fra innføringen av NHS TT og den norske ekvivalenten, Rask psykisk helsehjelp.

Fra 14.00 til 15.30 tirsdag 3. september, vil Clark snakke om blant annet hvordan man utvikler effektive psykologiske behandlinger, men ikke minst også hvordan man jobber for å realisere et godt resultat for befolkningen som helhet. – Når man skal lansere en ny medisin, så gjøres det med det vanlige løpet med utvikling, forskning og så lansering der legemiddelselskapene kan tjene penger på å selge medisinen. I tabletter er det også sånn at det finnes en lik mengde medikament i hver dose. Når det gjelder psykologiske behandlinger, gjelder ingen av disse tingene, påpeker Clark. – Ikke er det umiddelbart synlig at det er penger i andre enden, og innholdet og virkningen av en behandlingstime kan variere stort etter hvem som leverer den, hvilken kunnskap de har og så videre. For å avhjelpe på en del av disse komplikasjonene, hadde de tre hovedmål da de først innførte det som den gangen, i 2008, het IAPT i det britiske helsevesenet. Programmet hadde tre overordnede prinsipper. Det skulle innebære en optimal behandling av pasienten, behandlingen skulle utføres av noen som var godt opplært og som stadig ble vurdert i sin kunnskap, og resultatene for behandlingen skulle til enhver tid overvåkes og rapporteres offentlig.

Åpenhet som nøkkelverdi

Åpenhet har vært viktig for oss fra start, og det har aldri vært gjort før på denne måten, slår Clark fast. Han nevner flere grunner til at denne åpenheten og informasjonsinnhentingen har vært viktig. – Det ene er at det gir en mulighet for læring og videreutvikling av tjenestene. Det gir også en mulighet for pasientene å se at det nytter, at man kan bli bedre. Men ikke minst er det viktig for politikerne som skal bevilge penger til å opprettholde tjenesten.

Informasjon til læring

Clark mener at denne synliggjøringen gir en mulighet for å utvikle stadig bedre tjenester. – Når vi har samlet inn data over så lang tid, kan vi hele tiden gjøre justeringer. Som et eksempel så vi en periode at vi hadde dårligere resultater innenfor andre etniske grupper enn britiske. Da kunne vi gå inn og se på team som hadde et bedre enn gjennomsnittlig resultat på nettopp disse gruppene og lære av hva de gjorde annerledes. På samme måte kunne vi se på konkret hva som gjorde forskjellen på resultatene i mer og mindre privilegerte boligstrøk. Blant annet kunne vi se på effekten av at mindre tilgang til behandlingsressurser i disse områdene, og dermed lenger ventetid for pasientene, hadde en negativ effekt på målsoppnåelsen. Dermed ble det viktig å sørge for å øke kapasiteten her. Resultatet av det er at høyinntektsområdet Windsor og nabostrøket, det langt mindre privilegerte Slough, nå leverer like gode resultater når det gjelder pasienter som blir helt bra eller vesentlig bedre.

Bedre resultater over tid

Resultatet av dette målrettede arbeidet, har vist seg over tid. Da IAPT først startet opp, lå måloppnåelsen et godt stykke under ønsket, med at 50 prosent av pasientene skulle bli helt bra, og 2/3 som skulle bli vesentlig bedre. Ved å stadig bruke data til å utvikle tjenestene, har kurven hele tiden gått oppover, og de siste årene har de ligget over dette målet.

Samme prinsipper i RPH

I Norge har Rask psykisk helsehjelp helt siden den spede starten i 2012 hatt et godt samarbeid med britene. Men det er ikke til å komme unna at volumet i den norske helsetjenesten er et godt stykke lavere enn britenes 670.000 behandlinger per år. Vil det da nytte å overføre noen av de samme prinsippene for monitorering og dokumentasjon her? Ja, mener Clark. – Det må kanskje gjøres på en litt annen måte, men prinsippene om viktigheten av dokumentasjon og åpenhet er det samme. Det har allerede vært gjort gode studier i Norge som blant annet har klart å tallfeste den økonomiske nytten ved å ha effektiv behandling målt opp mot kostnaden å levere tjenesten. Det er veldig nyttige tall når man ser på samfunnsøkonomien i det hele. For tiden jobbes det med å utvikle mer varige metoder for informasjonsinnhenting og analyse også i Norge.

Barnas tur

Man skulle kanskje tro at David Clark og hans kolleger i NHS Talking Therapies nå etter hvert kunne lene seg tilbake og nyte resultatene av hardt arbeid gjennom flere år, men det gjør de ikke. For tiden er de opptatt av å etablere og rulle ut en tilsvarende tjeneste for barn og unge. – Vi så at det var altfor lang ventetid for å få mentalhelsehjelp for barn og unge, og da særlig for de som ikke var i en umiddelbar krise. Derfor har vi inngått et tett samarbeid med skolene. Så langt er vi inne på en tredjedel av landets skoler, så der er vi godt i gang.

Alt dette og mer, kan du høre om hvis du tuner inn på vårt gratis medlemswebinar med David Clark 3. september klokken 14.00.

KAT for barn og unge – ny nettside

Mye som har vært gjort og skrevet innenfor kognitiv atferdsterapi har hatt en voksen pasientgruppe i sikte. De senere årene har imidlertid NFKT hatt et stadig økende fokus på barn og unge. Nå har vi tatt grep for å la nettsiden vår gjenspeile denne satsningen.

Det har lenge vært et uttalt behov, og en tilhørende dialog, rundt mulighetene for i sterkere grad å representere barn og unge-feltet også i foreningens kommunikasjon. Sentral i denne diskusjonen har vært gruppen av studieledere for undervisningen på KAT barn og unge-feltet med Annelise Fredriksen som studieleder i Tromsø, Jo Magne Ingul og Kari Walmsness i Trondheim, Klara Øverland i Bergen, og Barbro Fedøy som tidligere var det i Oslo. For et par år siden, gjorde de dialog om til handling.

To års arbeid

– Vi startet med et heldagsmøte der vi snakket om hva en sånn side skulle inneholde. Hva savnet vi, og hva kunne være nyttig for andre å ha, forteller Barbro Fedøy som til daglig jobber på BUP Follo. Etter møtet brettet de opp ermene og satte i gang. Det er ikke lite jobb gruppen har lagt ned de siste to årene. – Det har vært to intense år med utveksling av ideer, samproduksjon og innhenting av ressurser utenfra. Vi hadde opprinnelig håpet å bli ferdig i tide til Midnattsolkonferansen i 2023, men valgte å heller bruke mer tid for å gjøre det ordentlig.

Lett tilgjengelig språk

Ordentlig har det blitt. Etter utallige dugnadstimer kunne endelig den nye siden publiseres på kognitiv.no nå i august, og Fedøy er godt fornøyd med resultatet. – Målgruppen for siden er barn og unge selv, foresatte og terapeuter. Hovedtyngden av materialet er rettet mot behandlere og andre som jobber med å hjelpe barn og unge som strever. Andre tekster er beregnet direkte for foresatte eller for ungdom. Vi har uansett hele veien vært opptatt av at språket i teksten som ligger ute også skal være lett tilgjengelig for foreldre og andre ikke-fagpersonell, og har involvert både voksne og ungdommer som testlesere underveis.

Konkret informasjon og håp

På siden finner man fakta om de mest vanlige psykiske lidelsene og en god del selvhjelpsmateriale til foresatte og ungdommer. Det er også terapimateriale til behandlere og lenker til relevante nettsider og andre kvalitetssjekkede ressurser. – Jeg håper at foresatte og ungdommer skal kunne finne informasjon der som hjelper dem til å ta kloke avgjørelser, men vel så viktig tror jeg det er at man kan se at det finnes hjelp å få. Håp er viktig når man har et barn som strever med for eksempel angst. I det hele tatt tror jeg at det har blitt en side som er veldig konkret. Det vet jeg er noe som har blitt savnet av behandlere på feltet.

Dynamisk innhold

Nå er siden oppe og publisert og du kan besøke den blant annet her, men den er langt fra en statisk enhet. – Vi håper den vil bli godt brukt og at folk vil engasjere seg og gi oss tilbakemelding på innholdet, forklarer Fedøy. Selv håper hun siden vil fortsette å utvikle seg, og hun ser for seg at den i fremtiden kanskje også kan få bære mer visuelt preg av at den retter seg mot barn- og ungefeltet.

Vi i NFKT takker for den fantastiske jobben som er lagt ned for å lage denne nettsiden, både av gruppen som har ledet prosessen, og av eksterne ressurser som har bidratt med arbeidet underveis.

Eksponeringsbasert angstbehandling med VR

På Nordlandssykehuset får de for tiden mye oppmerksomhet for Bodø Intensiv Eksponeringsterapi (BIET), en femdagers intensiv diagnoseoverskridende eksponeringsbasert angstbehandling for alle angstlidelser.

Programmet, som er utviklet av Forsvaret, har vært brukt på sykehuset siden de fikk starte opp etter pandemien, men de siste to årene har de fått et nytt hjelpemiddel i VR. Satsningen kunne finne sted takket være innovasjonsmidler fra Helse Nord og støtte fra Nordlandssykehuset og klinikkledelsen, PHR klinikken, og har raskt blitt et sentralt innslag i behandlingen. Prosjektleder Ulrika Larsson, psykiater og veileder i kognitiv atferdsterapi, gleder seg over mange nye muligheter gjennom å bruke VR som verktøy, men understreker likevel at VR er nettopp det, et hjelpemiddel.

Har kompetansen til å stå trygt

– Det som gjør behandlingen er likevel behandlernes kompetanse, slår hun fast. – Det er ikke sånn at hvem som helst utenfra kan komme og låne VR-rommet vårt og bruke det til en god behandling. Teamet som jobber med BIET er satt sammen på tvers av de tradisjonelle siloene på klinikken, og består for tiden av syv behandlere. Det tette samarbeidet innad er viktig, påpeker Larsson. – Det er utrolig givende og artig arbeid, men det er også krevende. Her er det ingen behandling vi kan gjøre på rutine, hvert enkelt opplegg er persontilpasset. Da er det viktig at vi som behandlere står stødig i det vi driver med og trygger hverandre, for er det én ting vi vet, så er det at angst og tvil smitter, både i teamet og over til pasienter.

Eksponering er mer enn utføring av oppgaver

På BIET har de viet en uke i måneden til behandling. De starter i en gruppe på mellom fire og seks pasienter. I gruppen møtes de, deler erfaring og får opplæring, men når det kommer til eksponeringen, får hver enkelt pasient sin co-terapeut og sitt eget opplegg. Her kommer også verktøyet VR til sin rett. – Vi ser i tradisjonell behandling at pasientene ofte utfører oppgavene de blir gitt, men uten nødvendigvis å gjøre eksponering, forteller Larsson. – For eksempel dersom en pasient får i oppgave å gå på butikken og kjøpe tyggegummi. Det er en oppgave som kan gjennomføres på mange ulike måter, også med store mengder sikkerhetsatferd og unngåelse. De kan for eksempel gå på den lokale Jokerbutikken klokken 22.30 på kvelden i følge med en venn. Oppgaven er utført, men de har fortsatt med seg alle mulige sikkerhetsstrategier, i motsetning til om de for eksempel skulle gått på et folksomt kjøpesenter midt på dagen og utført handlingen på en stor butikk alene.

Bygger selvtillit i VR

Også i BIET-programmet fokuserer de på eksponering i samarbeid med den enkelte pasients co-terapeut ute i den virkelige verden, men for mange starter denne eksponeringen i VR-rommet. – Når man står med VR-briller og trår inn i en virtuell virkelighet, vet fornuften at man er helt trygg, uansett hva slags scenarier som spiller seg ut. Følelsene, derimot, vet ikke det. Det er nettopp denne kombinasjonen som gir så god læring, og ikke minst en trygg måte å utfordre seg på. En ting er eksponeringen de da får i den virtuelle virkeligheten, men Larsson mener at det er et annet aspekt som er minst like viktig, og det er selvtilliten som pasienten oppnår gjennom å bli eksponert for angst i den virtuelle virkeligheten.

Utfordrer angsten

– Vi har mange ulike scenarier i VR-rommet, og teknologileverandøren vår, Fornix, bygger stadig nye. Sånn sett kan pasientene få eksponering for edderkopper, sosiale situasjoner, sprøyter eller annet de måtte ha konkrete fobier og angst rundt. Men når vi jobber med eksponering er det først og fremst angsten vi jobber med å utfordre, ikke nødvendigvis det enkelte scenariet. Dette kan vi utnytte ved blant annet å utsette pasienten for scenarier som er generelt egnet til å fremkalle angst, som for eksempel høyder, for derigjennom å la dem bygge selvtillit ved å stå i angsten. Dermed stiller pasienten bedre når vi tar dem med ut i den virkelige verden for å eksponere dem for deres spesifikk angst, om det så er å gå på dette folksomme kjøpesenteret for å kjøpe tyggegummien sin istedenfor den lokale Jokeren. Det vi ønsker å komme til livs er unngåelsesatferden og tanken om at det er angsten som bestemmer i pasientens liv, istedenfor personen selv.

VR åpner muligheter

Med det forklart, gir det full mening det Larsson sier, om at VR ikke er behandling, men et veldig godt verktøy. – Det er alltid kompetansen til behandleren som gjør behandlingen, men VR gir pasientene større mulighet til å ta imot resten av behandlingen, konkluderer hun.

Larsson takker en fremoverlent og innovasjonsvillig sykehusledelse for at de har kunne bygge opp BIET til å bli et godt og effektivt tilbud. Også fra omgivelsene får teamet oppmerksomhet. – Ja, det er flere som tar kontakt og ønsker å høre mer om det vi holder på med. Det hender også at andre enheter og avdelinger spør om de kan få benytte VR-rommet i behandling, men det sier vi altså nei til, nettopp fordi kompetansen er så enormt viktig. Det har imidlertid hendt at vi har tatt imot pasienter fra utenfor vårt eget helseforetak.

Utvider i fremtiden

Foreløpig har fokuset til BIET vært i voksenpsykiatrien, skjønt de har hatt pasienter ned til 16 år. Så langt har 52 pasienter gjennomført behandlingen. Nå tenker de imidlertid lenger. – Vi har allerede begynt å lære opp behandlere fra barn- og ungefeltet, og planlegger oppstart for denne gruppen i fremtiden, så det er noe vi virkelig ser frem til nå, avslutter hun.

Tar skammen på alvor

Å jobbe med personer som strever med bruk av rusmidler, betyr å ta skammen på alvor. Det vet Heidi Kristin Håland mye om.

Heidi Kristin Håland er familieterapeut, kognitiv terapeut og veileder i kognitiv terapi, i tillegg til at hun har utdanning innenfor motiverende samtale. Hun har jobbet med rusproblematikk i 27 år, først gjennom NAV, så som en del av spesialisthelsetjenesten, og nå i privat praksis, både på egen hånd, og som en del av Institutt for Psykologisk Rådgivning i Bergen. Hun jobber daglig med kvinner som strever med alkohol, og som av ulike grunner ikke ønsker å oppsøke det offentlige helsevesenet.

Alle er forskjellige

Kvinner som strever med rus, kommer i alle aldre og samfunnsklasser. Den problematiske bruken deres kan være åpen, eller skjult, og den kan ha pågått i mange år, eller være en ny og kanskje skremmende situasjon. De kan være motivert for å jobbe med endring, eller de kan være lite villige til å få hjelp. – Man kan ikke sette noen fellestrekk, for et hvert tilfelle er unikt, påpeker Håland som også forteller at i Norge er det rundt åtte prosent av menn og tre prosent av kvinner som strever med bruk av alkohol. Én faktor er imidlertid veldig ofte til stede, i en eller annen variant, og det er skammen rundt bruken av alkohol. Av og til kan den stå i veien for at en som sliter med alkoholbruk søker hjelp, mens andre ganger kan det tvert om være skammen som motiverer til endring.

Den skjulte skammen

– Det kan være en skjult skam, som skaper høyt stressnivå hos den det gjelder. Det kan være at omgivelsene i bare varierende grad kan se resultatene av misbruket, men at den det gjelder selv skammer seg, fordi hun vet hvordan hun har det med seg selv, forteller Håland, som har stått overfor utallige tilfeller av denne skjulte skammen. – Man kan skamme seg over at man ikke er i stand til å sette egne grenser, at man drikker mer enn man skulle ønske, eller man kan skamme seg over den moren, arbeidstakeren eller kjæresten man blir når man drikker.

Omsorg og bjørnetjenester

For andre er skammen mer åpen, og dreier seg om problemfylt atferd i forbindelse med bruk av alkohol. Det kan være den som drikker som skammer seg, men det kan også være pårørende, og det kan ofte problematisere situasjonen ytterligere. – Det kan gi seg utslag i at de pårørende forsøker å dekke over. For eksempel kan en mor kjøpe en ny TV til sønnen som har knust den i fylla, eller en mann kan rydde opp etter skader partneren har forårsaket. På mange måter er dette bjørnetjenester, mener Håland. – Det er handlinger utført av sympati og omsorg fordi man er glad i den det gjelder, men samtidig kan det også bidra til at alkoholbruken ikke får konsekvenser.

Pårørenderollen

Pårørende er i det hele tatt en annen viktig faktor når Håland møter pasienter som strever med alkohol. – Det er vanskelig å være pårørende og hjelpe de man er glad i når det dreier seg om alkohol. En ting som kan lage gnisninger mellom pasient og pårørende, er det faktum at pårørende alltid er lengre fremme i endringsløpet enn den det gjelder selv. – De pårørende har gjerne både bekymret seg og skammet seg i lang tid før pasienten selv søker hjelp eller er motivert for endring. Ofte kan det dermed være vanskelig for den pårørende å skjønne prosessen, mener Håland. – Som pårørende er man gjerne altfor nær til å forstå prosessen, og det er ikke lett hvis man ikke spesifikt har mye kunnskap om denne typen problemstillinger. De ønsker gjerne at vi som terapeuter skal være en sterkere pådriver for endringen, de vil i realiteten at vi som terapeuter skal ha en rolle som er nærmere rollen som pårørende, og det vil ikke fungere. Hadde det hjulpet å bare fortelle dem hva de skal gjøre, hadde ikke jeg hatt noen jobb, påpeker hun.

Må kunne håndtere smerten

Håland forteller at hennes jobb er å ta imot det pasienten har å fortelle, og skape tillit sånn at de skal kunne fortsette å kommunisere. – Det er en ganske høy terskel for mange å begynne å fortelle. De starter gjerne med mer «uskyldige» historier, og det tenker jeg er helt fint. Jeg har ingen hast med å få dem til å innrømme noe eller dele de verste historiene og innerste hemmelighetene sine. Det har falt mange tårer inne på kontoret til Håland når en som har hatt et strevsomt forhold til alkohol har kommet for å få hjelp, men det har ikke Håland noe imot. – Det betyr jo bare at det er viktig. Man endrer ikke bruken av et rusmiddel med mindre det gjør vondt. Man trenger den smerten for å gå videre i prosessen, så min jobb blir da å sitte rolig og ta imot smerten. Jeg må kunne håndtere smerten og skammen de blottlegger. Ikke bagatellisere, men heller ikke gi dem mer. Jeg må vite hva jeg er ute etter. Hvilken behandlingsmodell eller kart jeg går etter, og pasienten må kunne se forskjell på meg og på en pårørende som lenge har forsøkt å få dem til å gi opp rusen.