Angst hos barn og unge

Mange former for frykt og engstelse er en normal del av utviklingen hos barn.  Eksempler på dette kan være når små barn er redde for mørket, for monstre og høye lyder. Ettersom barn blir eldre, kan det være vanlig at en begynner å bekymre seg mer, om daglige ting eller at det skal skje noe med nære familiemedlemmer eller at det skal en katastrofe. I ungdomsalder er det vanlig at ungdom kan være engstelig for sosiale situasjoner og det å føle seg vurdert av andre.  Barn og unge vil etter hvert som de vokser til, som oftest lære seg å kontrollere slike vanskelige følelser og tanker og får erfaringer med at de mestrer situasjoner de synes er litt vanskelige.  Ofte vil de da erfare at engstelsen går over av seg selv.

I virkelige farlige situasjoner, vil det å kjenne på redsel og angst være til hjelp, fordi følelsen er med å varsle om en farlig situasjon og motiverer deg til å komme unna, for eksempel om du oppdager at det har oppstått brann i huset ditt eller om du er i nærheten av et farlig dyr.  Når vi står overfor situasjoner som vi skjønner er farlige, vil kroppen vår ha en automatisk reaksjon på fare, en «alarmreaksjon».  Alarmreaksjonen i kroppen forbereder oss på å komme unna faren ved å enten flykte eller slåss.

Engstelse og frykt kan gå over til det vi kaller angst når en opplever at disse alarmreaksjonene oppstår i situasjoner som ikke er farlige, for eksempel at du ikke klarer å være der det er mange mennesker samlet eller at det å ta bussen oppleves veldig skummelt.  Alarmsystemet signaliserer til kroppen at det er fare når det i realiteten ikke er det. Angstfølelsen som oppstår i kroppen er ikke farlig, men oppleves veldig ubehagelig. Hjertet slår raskere, pusten går fortere eller at en kan oppleve å bli kvalm, svette eller skjelve. Andre kan være plaget av hodepine, svimmelhet og vondt i maven. Sammen med de kroppslige plagene, følger det nesten alltid overdrevne negative og urealistiske bekymringstanker eller katastrofe -tanker («tenk-om tanker») som er lite hjelpsomme for deg med tanke på å mestre den aktuelle situasjonen.

Å være mye redd eller ofte bekymret, kan oppleves veldig slitsomt og påvirke hverdagen for barn og unge. Dersom det å være redd tar så mye plass i livet ditt at du slutter å gjøre ting du har lyst til, at du hindres i å gjøre ting sammen med familie eller venner, eller at det går ut over skole og fritidsaktiviteter, kan det være at du bør søke hjelp. Når engstelsen kommer veldig ofte eller er veldig sterk og at den gjør at du ikke fungerer i hverdagen slik du egentlig ønsker, kaller vi det en angstlidelse.

Det finnes forskjellige typer angstlidelser. Noen får angst av bestemte ting eller situasjoner, som sprøyter, edderkopper, å ta heis eller være i store folkemengder. Noen har det vi kan kalle bekymringsangst, at en til stadighet bekymrer seg for at noe galt kommer til å skje eller har bekymringer knyttet til daglige ting.  Bekymringer, rastløshet, uro og irritabilitet uten at du helt vet hva du er redd for, kan også være en form for angst. Noen får også plutselige panikkanfall.

Av og til kan du være mye redd fordi du opplever eller har opplevd skremmende hendelser, eller at du er i en livssituasjon som er svært belastende for deg. Eksempler på dette kan være du opplever mobbing eller har vært utsatt for vold eller at du lever i en familie med store familiekonflikter. Da er det viktigst at du får hjelp slik at du kan bli trygg og hjelp til å bearbeide disse hendelsene først.

Andre kan utvikle angst uten å ha opplevd slike belastende hendelser, det er som angsten har oppstått litt tilfeldig, og så har det blitt gradvis verre, helt til det er vanskelig å kontrollere.  Det er alltid viktig å vurdere hva som ligger bak angstplagene, når og hvordan de har oppstått og hva som er med og opprettholder dem. Dette er viktig for å kunne finne ut av hva som kan være den beste hjelpen for deg.

Angst er den vanligste psykiske helseplagen blant barn og ungdom, og varierer fra milde til alvorlige plager. Vi regner med at en av fem unge vil ha slike plager. Det betyr at det på en vanlig skole vil være flere som vil streve med angstplager i større eller mindre grad.

 

Kognitiv atferdsterapi (KAT)

Det er vanlig å behandle angst plager hos barn og unge med kognitiv atferdsterapi og det er en behandlingsform som har vist gode resultater i forskning.  Ofte er det slik at når en opplever å ha mye angstplager, så har vi også overdrevne negative og lite realistisk tanker som ikke hjelper oss i situasjonen og som gjør at vi opplever lite mestring. I kognitiv atferdsterapi er man opptatt av å finne ut hvordan tanker, følelser og det vi gjør(atferd) påvirker hverandre og hva som er med på å opprettholde angstplagene.

I starten av terapien er det viktig å bli godt kjent og legge grunnlag for et godt samarbeid. Terapeuten vil vanligvis begynne med en grundig kartlegging av vanskene; hvilke følelser, tanker og atferd som er knyttet til det som er vanskelig.  En viktig del av KAT vil være å identifisere og utfordre negative tanker, og hvordan du kan øve på å bruke tanker som kan være mer hjelpsomme for deg.

En annen viktig del av KAT er å gradvis øve på det en er veldig redd for, det vi kaller eksponering. Det betyr å utsette seg for det en er redd for. Her er det lurt å ikke sette seg for store mål. Du kan tenke på dette som en trappetrinnstige, der du tar små trinn om gangen og gradvis øker vanskelighetsgraden. Terapeuten vil hjelpe deg med å finne passende øvingsmål og samtidig hjelpe deg med å håndtere og regulere angsten.  Gjennom denne prosessen kan en gradvis erfare og lære at angsten ikke er farlig og mange opplever at den over tid blir mindre.

I tillegg til arbeid med tankemønstre og eksponering, kan terapeuten også arbeide med å lære deg konkrete mestringsstrategier for å håndtere angst, som for eksempel puste – og avspenningsteknikker.

Ofte vil en også involvere foreldre i behandlingen, de kan være til støtte og hjelp i en endrings- prosess og bidra til at positiv utvikling opprettholdes.

KAT for angst hos barn og unge er vanligvis en kortvarig behandlingsform og gir gode resultater for mange. Noe oppfølging etter avsluttet terapi kan være nyttig for å opprettholde positiv utvikling og hindre tilbakefall.