Gratis medlemswebinar med Ingvard Wilhelmsen

Vi fortsetter vår serie med gratis webinarer til medlemmene våre i forbindelse med 30-års jubileet til NFKT. Den neste i rekken er ingen ringere enn Ingvard Wilhelmsen som tar en pause i sin vidstrakte foredragsvirksomhet for å snakke med medlemmene våre.

Ingvard Wilhelmsen har fulgt foreningen siden den spede oppstart i 1994 da han også lenge var styremedlem i foreningen. Selv mener han imidlertid at han har fulgt sporet fra sidelinjen, ettersom arbeidet hans først og fremst har vært innenfor indremedisinen. Kognitiv atferdsterapi har likevel vært med som en del av hans virke, men han påpeker at både faget, og hans egen måte å bruke det på, har utviklet seg mye siden miljøet begynte å vokse frem i Norge. Dette skal han snakke om på medlemswebinaret den 19. november klokken 14.00-15.30.

Det begynte med magesår

Vi tok en prat med Wilhelmsen mens han satt i Svolvær og ventet på lydsjekk for kveldens foredrag, som en del av turneen i Vesterålen og Lofoten. – Jeg er psykiater og indremedisiner, men noe av det første jeg jobbet med innenfor kognitiv terapi var da jeg skulle gjøre doktorgraden min på magesår. Vi prøvde å gjøre dem friskere med kognitiv terapi, men det viste seg å fungere dårlig, humrer han. Imidlertid hjalp det å ta bort bakterien Helicobacter pylori, da kom ikke sårene tilbake.

Beck modellen som utgangspunkt

På den tiden jobbet Wilhelmsen, og resten av det norske kognitive miljøet etter Aaron Beck sin modell med ABCD-analyser, den kognitive diamanten, automatiske tanker og de øvrige elementene. – Fra 1996 gikk jeg tilbake til å jobbe i indremedisin, men jeg ønsket å fortsatt ha en fot i psykiatrien, så jeg opprettet Hypokonderklinikken, en psykosomatisk poliklinikk på Medisinsk Poliklinikk, Haraldsplass Diakonale Sykehus. Wilhelmsen jobber fortsatt på klinikken, i en 20 prosent stilling, til tross for at han har blitt 75 år. – Også på klinikken begynte jeg å jobbe etter Beck-modellen, men etter hvert innså jeg at det var noen temaer som gikk igjen. Pasientene forsøkte å kontrollere ting som ikke kunne kontrolleres. Som døden, eller hvorvidt de kunne komme til å bli handicappede i fremtiden.

En venn i nøden, ikke i hverdagen

Wilhelmsen innså raskt at det var et fellestrekk hos alle med angst, dette behovet for å kontrollere det som ikke kan kontrolleres. – Da jeg skjønte det følte jeg at det ble litt for tregt og omstendelig å jobbe etter Beck sin modell med alle sine elementer. Jeg gikk rett på grunnholdningene til pasienten. Leveregler, skjemaer, basic assumptions, det har mange navn, men poenget er å gå rett inn i sakens kjerne. En slik grunnholdning er hvordan man forholder seg til døden, for eksempel. Hvis jeg jobbet med en pasient med sosial angst, spurte jeg «Hvor viktig er det for deg hva andre mennesker tenker og mener om deg?» Uansett hvilket tema angsten sentrerer seg om, vil jeg forklare at angst er en venn i nøden, men ikke i hverdagen, påpeker han. – Jeg jobber nok rent intuitivt også ganske metakognitivt, også før jeg var bevisst på at det var det jeg gjorde.

Korttidsterapi

Siden alle pasientene som kommer til Hypokonderklinikken har vært gjennom minst en psykoterapi tidligere, uten å bli bra, bruker jeg lite tid på sykehistorien. Jeg vil vite det viktigste, og går så raskt over til de grunnholdningene som jeg som regel fokuserer på. Timetallet gikk raskt ned fra 16 timer i starten, og det har nå vært fem timer i mange år. Etter pandemien er de fleste terapiene via video/Helsenett, siden pasientene bor over hele landet.

Livet er et usikkert prosjekt

Det er ikke tilfeldig at en av de første bøkene Ingvard Wilhelmsen skrev, var Livet er et usikkert prosjekt (2000). Det er en metafor han holder fast ved den dag i dag, og som han bruker aktivt i terapitimene sine. – Hvis pasientene mine ikke aksepterer at det meste i livet er usikkert, vil de slite i terapitimene, reflekterer han. – Vi kan ikke endre fortiden, og fremtiden vet vi ingenting om, så der må hjernen bare tippe. Og tippe, det mener han hjernen gjør i monn. – For pasienter med PTSD, altså Post-TSD, dreier angsten seg om noe som har vært, de får flash-backs og gjennopplever det som skjedde. Jeg tenker at det burde være noe som heter Pre-TSD også. Det er de som ser for seg de verste tingene som kan skje i fremtiden. De får ikke flash-backs, men flash-forward. De har egentlig ingenting å vise til, ingen smellende bildører som kan trigge minner om skudd. Det de ser for seg er ren fantasi. Da tenker jeg det er mer relevant å gå rett på å spørre dem hvordan de vil leve livet sitt. Hva ønsker de å bruke kreftene sine på? For å komme til bunns i dette, har Wilhelmsen tre spørsmål han alltid stiller pasientene sine. Hva de er skal vi ikke røpe her, men han kommer selvfølgelig til å dele både disse spørsmålene og mer til på medlemswebinaret den 19. november.

Det vil også bli mulighet til å stille spørsmål og komme med kommentarer underveis i webinaret, så sørg for å holde av tiden allerede nå.