Førstehjelp for sinte foreldre

20 prosent av norske foreldre har et sinneproblem. Men få søker hjelp. Skam og stigma gjør det vanskelig å ta kontakt. Steinar Sunde har laget en selvhjelpsbok om sinnemestring, og mener mange kan gjøre mye på egen hånd.

Dette handler om normale foreldre, som går på jobb, er pliktoppfyllende og gjør så godt de kan. Men de bruker for sterke virkemidler for å få ungene til å høre etter, forteller Sunde. Det er knuste telefoner, hull i gipsplater, kopper og glass som går i veggen. Unger kan være utfordrende, men som voksen må man kunne håndtere det på en god måte.

Det blir et problem når ungene hele tiden må vurdere de voksne, for å se om ting er trygt eller ikke. Dette er mye vanligere enn man tror og et stort ubehag for mange foreldre. For de fleste er opptatt av å ikke gjøre ting som skader. Og sinne er en helserisiko, det er det økt bevissthet på, sier Sunde. Det er dokumentert at barn som lever i beredskap og frykt for foreldres sinne har mye høyere risiko for alvorlig sykdom i tidlig voksen alder. 50 prosent av barn som over tid blir utsatt for vold dør i snitt 20 år tidligere enn barn som ikke blir utsatt for vold.

Normal følelse

Sinne er en normal følelse og det er stort sett greit å vise dette også overfor ungene. Men sinne blir et problem når det blir uforutsigbart eller at foreldrene mister kontroll over seg selv. De fleste klarer å kjenne forskjell på normalt sinne og det som blir for mye. For sterkt sinne gir skam, skyldfølelse og ubehag. 20 prosent av norske foreldre mister kontrollen over seg selv.

Hjelpe seg selv

Mange foreldre er klar over problemet. Men terskelen for å ta kontakt med hjelpeapparatet er høy. Heldigvis er problematikken av en sånn art at selvhjelp kan være en god løsning for mange. Derfor har Steinar Sunde utviklet en egen ebok om sinnemestring. Denne går gjennom en rekke ulike temaer. Det handler om å bruke kognitiv terapi på seg selv når man holder på å miste kontrollen. Bøkene er svært konkrete og har ti videosnutter som går gjennom ulike situasjoner og mestringsstrategier, sier Sunde.

Eboken er et pedagogisk verktøy til selvhjelp, der det skal være enkelt å komme i gang med øvelser. Målet er å kunne øve på å handle annerledes. Man skal kunne hjelpe seg selv i helt konkrete situasjoner. Ofte er det de samme teamene som går igjen. Det er leggetid, mat, morgenstell, lekser også videre. Alle som har barn kjenner igjen at det kan være konflikt rundt disse tingene, sier Sunde. Boken er også oversatt til engelsk, slik at også engelsktalende kan ha nytte av den. Eboken kan lastes ned på Appstore, samt på nettsiden littsint.no. Boken er gratis.

Spre budskapet

En av de store utfordringene nå er å spre informasjon om at dette materialet finnes. Sunde har vært på turné hos familievernkontorene, som har vært svært entusiastiske. De er glade over å få et konkret verktøy. Og det er lettere hvis man kan gi klientene konkrete tips og oppgaver. Men jeg håper at flere kan oppdage og ta det i bruk på egen hånd. Da vil vi nå en helt annen, og større gruppe, sier Sunde.

OCD-Teamene i rute

I 2010 besluttet helseministeren at det skulle opprettes OCD-team i alle helseforetak. NFKT fikk i oppdrag å lære opp teamene og koordinere implementeringsarbeidet. Prosjektleder Bjarne Hansen regner med å være i havn til sommeren neste år.

Tvangslidelser (OCD) er vanligvis forbundet med stort ubehag og funksjonstap, stor belastning for pårørende og betydelige kostnader for samfunnet. Det finnes effektiv behandling for lidelsen, men det krever spesialister.

Tidligere har det vært en rekke ulike kurs og behandlinger mot OCD. Det er rett og slett blitt spredt på for mange behandlere. Typisk har man møtt en eller to pasienter i året. Det er for lite til å utvikle og vedlikeholde sin kompetanse. Å bli god krever mengdetrening og kollegaer som jobber med det samme. Det er mye taus kunnskap i behandlingen, og den deles best ved kollegaveiledning og tett samarbeid, sier Hansen. For å ha en god og effektiv behandling må det bygges opp sterke fagmiljøer med lokal forankring.

– Dette bryter med generalistmodellen man vanligvis jobber med. Men det er ikke så høy forekomst av tvangslidelser. Kombinert med at det finnes god behandling som krever spisskompetanse, er det å bygge opp lokale spesialistmiljøer helt nødvendig, sier Hansen.

Kongress

I august neste år arrangeres en egen OCD-konferanse. Konferansen er et samarbeid mellom pasientorganisasjonen Ananke (Norsk OCD-forening) og NFKT. Dette er en unik konstellasjon. Ikke bare deltar vi på hverandres arrangement, men vi er sidestilt og samarbeider om å gjennomføre kongressen. Det tette samarbeidet med brukerorganisasjonen har bidratt til å ansvarliggjøre fagmiljøene. Erfaringsformidling er kjempeviktig og har vært en suksessnøkkel for hele arbeidet. Her har Ananke vært en premissleverandør for å melde behov og si fra om hva som fungerer og ikke, sier Hansen.

Kongressen sammenfaller med siste runde av opplæringen av OCD-teamene. Så den blir også en markering på at teamene er komplette og i full funksjon. Men det er mer å gjøre. Det er et klart ønske om å utvikle dette fra et prosjekt til varig drift, sier Hansen.

Internasjonal annerkjennelse

Det norske OCD-arbeidet har fått mye internasjonal anerkjennelse. Hansen får stadig henvendelser fra fagmiljøer i andre land. Dette er unikt arbeid, også sett i internasjonalt perspektiv. Vi tilbyr nå den beste behandlingen for denne lidelsen. Og tilbakemeldingene er en bekreftelse på at dette blir et godt system, sier Hansen.