Å finne ut hva som trigger de vonde minnene for personer som lider av posttraumatisk stresslidelse, er ikke alltid lett, men Anke Ehlers mener likevel at i traumebehandling er det viktig å gjøre nettopp det.

Pasienter med PTSD opplever ofte intense og ubehagelige traumeminner. Disse minnene utløses gjerne av ulike triggere som forbindes med den opprinnelige traumatiske hendelsen. Ofte er triggerne helt dagligdagse hendelser og ting, noe som gjør det vanskelig å unngå dem. De er ofte også ubevisste for pasienten selv, og dermed vanskelig å oppdage og være forberedt på.

– Når det gjelder typer triggere er det ofte snakk om sensoriske elementer, forteller Anke Ehlers, som er professor ved Universitet i Oxford. – Det kan være en farge, en lukt eller en lyd, eller det kan være et objekt som tilsynelatende ikke har noe med den traumatiske hendelsen å gjøre. Da gjelder det å være litt detektiv for å finne ut hva det dreier seg om. Ehlers forteller om en tidligere soldat som kom inn på klinikken der hun jobber. Han hadde time, men henvendte seg umiddelbart til resepsjonen og sa han trengte hjelp fordi han var i ferd med å få et panikkanfall. Etter nøye undersøkelser kom de fram til at det var en fuktflekk på teppeflisene i resepsjonen som hadde brakt fram minner om blodflekker etter døde kvinner og barn i krigsområder.

– En annen gang samarbeidet vi med en kvinne som hadde utviklet PTSD etter en traumatisk episode i forbindelse med en operasjon som gikk galt på sykehuset. Reaksjonene hennes var svært sterke og opprivende, så det var viktig for oss å finne ut hva triggerne var selv om hun selv ikke kunne sette fingeren på hva som skjedde. Vi tok henne med til et sykehus for å se på hva det var der som brakte fram kraftige følelsesmessige reaksjoner og flashback. Vi kom ikke engang gjennom inngangen på sykehuset før hun fikk et anfall, og vi fant ut at en kraftfull trigger her var en vase som sto utenfor døren og som hadde samme farge som frakken til legen som opererte henne.

Når vi har identifisert triggere og de vanskelige situasjonene, kan pasienten trene seg på å mestre dem. Et viktig virkemiddel er at pasienten i selve situasjonen øver på å skille mellom fortid og nåtid, blant annet ved å diskriminere mellom forskjellene da og nå. Dessuten kan pasienten forberede seg på at reaksjoner kan utløses og ha måter å tenke og handle på som normaliserer og roer situasjonen.

Identifisering og mestring av triggere er bare et av en rekke tiltak i modellen for PTSD-behandling som Anke Ehlers og hennes medarbeidere har utviklet. De er opptatt av å hjelpe pasientene med «reclaming your life», det vil si å ta livet tilbake. Det innebærer å gjenopprette rutiner og gjøremål i hverdagen, og få ivaretatt viktige relasjoner og verdier. Uhensiktsmessige fortolkninger av traumet og dets ettervirkninger avdekkes og utforskes gjennom atferdseksperimenter. Pasienten prøver ut ulike grep mot kvernetanker som forsterker følelser av skam, skyld, bitterhet og angst. En sentral del av tilbudet er bearbeiding av selve traumeminnene, med en detaljert og livaktig gjennomgang av hva som skjedde. Da har vi mulighet til en oppdatering av minnene ut fra kunnskap som pasienten sitter med i dag og også å få innarbeidet minene som en mer integrert del av pasientens selvbiografiske hukommelse, avslutter Ehlers.

I Compassion focused therapy kombineres kognitiv terapi med elementer fra blant annet evolusjonslære. Og pasientene lærer å ha medfølelse.

Chris Irons er en Londonbasert klinisk psykolog, forfatter og underviser i Compassion focused therapy. Han har i flere år samarbeidet nært med Paul Gilbert, som er den mest kjente eksponenten for denne terapeutiske tilnærmingen. Chris Irons deler hjernen vår inn i «den gamle hjernen» som er den primitive hjernen, med utviklingsnivå som matches av dyrene. Den rommer de basale impulsene som «fight or flight», sex, behovet for å beskytte barna osv. På den annen side har vi «den nye hjernen», som representerer det faktum at hjernen vår har videreutviklet seg til å også inkludere elementer som fantasi, vurderinger og analyse. Den nye hjernen er langt mer kompleks, noe som selvfølgelig er fantastisk, og gir mange muligheter, men samtidig åpner det også for et helt nytt sett med problemer. Irons eksemplifiserer det på følgende måte. – Hvis en sebra møter en løve på steppene, vil den flykte fra situasjonen der og da, men det vil ikke ta lang tid før den går og gresser helt rolig igjen. Hvis vi derimot, av en eller annen grunn, skulle møte på en løve, ville vi først og fremst være opptatt av å komme i sikkerhet. Men deretter ville vi brukt masse tid på å tenke på hvorfor den var der, om noen andre er i fare, om det kommer flere osv. Det ville tatt mye lengre tid for oss å falle til ro, og slik utvikler vi påtrengende kvernetanker som skaper store problemer for oss. Av og til kan denne imponerende hjernen altså også gi oss problemer, og da er det viktig for oss å vite at det ikke er vår feil. Det er hjernens.

Medfølelse (”compassion”) har oppstått i menneskets urtid ut fra vårt behov for å ta vare på andre, og da spesielt barna våre og stammen vår. Det er en evne som ligger innunder «den gamle hjernen», sier Irons og viser til at alle pattedyr er opptatt av å ta vare på sine avkom. Hva er så medfølelse? Irons definerer den som følsomheten for egen og andres lidelse med en intensjon om å prøve å lindre og forhindre denne lidelsen. – Medfølelse er ikke en følelse, det er en intensjon, sier Irons, og fortsetter. – Hvis et barn har ramlet og slått seg, viser vi medfølelse ved å bruke en myk tone i stemmen, klemmer, trøster og setter på plaster dersom det trengs. Men hva hvis det samme barnet er på vei ut i en trafikkert gate? Da bruker vi ikke den myke stemmen eller den varsomme berøringen. Vi roper og tar tak i barnet. Og skjer det flere ganger, blir vi sinte på barnet. Men det er like fullt uttrykk for en underliggende medfølelse, for intensjonen vår er at barnet skal ha det bra og beskyttes mot fare.

I behandlingssammenheng snakker Irons om at kognitive intervensjoner er kraftfulle når det gjelder å løse opp i og snu fastlåste og negative tankemønstre, men som terapeuter er det viktig at vi også i vårt samarbeid med pasientene inkluderer intervensjoner som er direkte rettet inn mot følelser og sinnsstemninger. På Inspirasjonskonferansen til NFKT nå i november demonstrerte han dette ved å ta publikum gjennom en øvelse der han viste hvordan forskjellige følelser påvirker vår indre samtale. Alternative ”støtte”-tanker fungerer svært ulikt i praksis alt ettersom vi i vår indre dialog snakker til oss selv i en sint og kritisk, foraktfull og dømmende eller en omsorgsfull og støttende tone. Et viktig mål i behandlingen er nettopp å motvirke følelser av skam og selvforakt ved å aktivere tilknytningssystemet i den gamle delen av hjernen og styrke pasientens evne til selvmedfølelse og egenomsorg. Gjennom ulike øvelser kan pasienten lære å ha større medfølelse overfor seg selv i de vanskelige situasjonene.