Gratis medlemswebinar med Ingvard Wilhelmsen

Vi fortsetter vår serie med gratis webinarer til medlemmene våre i forbindelse med 30-års jubileet til NFKT. Den neste i rekken er ingen ringere enn Ingvard Wilhelmsen som tar en pause i sin vidstrakte foredragsvirksomhet for å snakke med medlemmene våre.

Ingvard Wilhelmsen har fulgt foreningen siden den spede oppstart i 1994 da han også lenge var styremedlem i foreningen. Selv mener han imidlertid at han har fulgt sporet fra sidelinjen, ettersom arbeidet hans først og fremst har vært innenfor indremedisinen. Kognitiv atferdsterapi har likevel vært med som en del av hans virke, men han påpeker at både faget, og hans egen måte å bruke det på, har utviklet seg mye siden miljøet begynte å vokse frem i Norge. Dette skal han snakke om på medlemswebinaret den 19. november klokken 14.00-15.30.

Det begynte med magesår

Vi tok en prat med Wilhelmsen mens han satt i Svolvær og ventet på lydsjekk for kveldens foredrag, som en del av turneen i Vesterålen og Lofoten. – Jeg er psykiater og indremedisiner, men noe av det første jeg jobbet med innenfor kognitiv terapi var da jeg skulle gjøre doktorgraden min på magesår. Vi prøvde å gjøre dem friskere med kognitiv terapi, men det viste seg å fungere dårlig, humrer han. Imidlertid hjalp det å ta bort bakterien Helicobacter pylori, da kom ikke sårene tilbake.

Beck modellen som utgangspunkt

På den tiden jobbet Wilhelmsen, og resten av det norske kognitive miljøet etter Aaron Beck sin modell med ABCD-analyser, den kognitive diamanten, automatiske tanker og de øvrige elementene. – Fra 1996 gikk jeg tilbake til å jobbe i indremedisin, men jeg ønsket å fortsatt ha en fot i psykiatrien, så jeg opprettet Hypokonderklinikken, en psykosomatisk poliklinikk på Medisinsk Poliklinikk, Haraldsplass Diakonale Sykehus. Wilhelmsen jobber fortsatt på klinikken, i en 20 prosent stilling, til tross for at han har blitt 75 år. – Også på klinikken begynte jeg å jobbe etter Beck-modellen, men etter hvert innså jeg at det var noen temaer som gikk igjen. Pasientene forsøkte å kontrollere ting som ikke kunne kontrolleres. Som døden, eller hvorvidt de kunne komme til å bli handicappede i fremtiden.

En venn i nøden, ikke i hverdagen

Wilhelmsen innså raskt at det var et fellestrekk hos alle med angst, dette behovet for å kontrollere det som ikke kan kontrolleres. – Da jeg skjønte det følte jeg at det ble litt for tregt og omstendelig å jobbe etter Beck sin modell med alle sine elementer. Jeg gikk rett på grunnholdningene til pasienten. Leveregler, skjemaer, basic assumptions, det har mange navn, men poenget er å gå rett inn i sakens kjerne. En slik grunnholdning er hvordan man forholder seg til døden, for eksempel. Hvis jeg jobbet med en pasient med sosial angst, spurte jeg «Hvor viktig er det for deg hva andre mennesker tenker og mener om deg?» Uansett hvilket tema angsten sentrerer seg om, vil jeg forklare at angst er en venn i nøden, men ikke i hverdagen, påpeker han. – Jeg jobber nok rent intuitivt også ganske metakognitivt, også før jeg var bevisst på at det var det jeg gjorde.

Korttidsterapi

Siden alle pasientene som kommer til Hypokonderklinikken har vært gjennom minst en psykoterapi tidligere, uten å bli bra, bruker jeg lite tid på sykehistorien. Jeg vil vite det viktigste, og går så raskt over til de grunnholdningene som jeg som regel fokuserer på. Timetallet gikk raskt ned fra 16 timer i starten, og det har nå vært fem timer i mange år. Etter pandemien er de fleste terapiene via video/Helsenett, siden pasientene bor over hele landet.

Livet er et usikkert prosjekt

Det er ikke tilfeldig at en av de første bøkene Ingvard Wilhelmsen skrev, var Livet er et usikkert prosjekt (2000). Det er en metafor han holder fast ved den dag i dag, og som han bruker aktivt i terapitimene sine. – Hvis pasientene mine ikke aksepterer at det meste i livet er usikkert, vil de slite i terapitimene, reflekterer han. – Vi kan ikke endre fortiden, og fremtiden vet vi ingenting om, så der må hjernen bare tippe. Og tippe, det mener han hjernen gjør i monn. – For pasienter med PTSD, altså Post-TSD, dreier angsten seg om noe som har vært, de får flash-backs og gjennopplever det som skjedde. Jeg tenker at det burde være noe som heter Pre-TSD også. Det er de som ser for seg de verste tingene som kan skje i fremtiden. De får ikke flash-backs, men flash-forward. De har egentlig ingenting å vise til, ingen smellende bildører som kan trigge minner om skudd. Det de ser for seg er ren fantasi. Da tenker jeg det er mer relevant å gå rett på å spørre dem hvordan de vil leve livet sitt. Hva ønsker de å bruke kreftene sine på? For å komme til bunns i dette, har Wilhelmsen tre spørsmål han alltid stiller pasientene sine. Hva de er skal vi ikke røpe her, men han kommer selvfølgelig til å dele både disse spørsmålene og mer til på medlemswebinaret den 19. november.

Det vil også bli mulighet til å stille spørsmål og komme med kommentarer underveis i webinaret, så sørg for å holde av tiden allerede nå.

Hjelp for tinnitus

På HLF Rehabilitering AS ved Louisenberg i Oslo, møter de stadig mennesker som får livet sterkt preget av hørselsutfordringer som blant annet tinnitus. Da er det godt med en kognitiv tilnærming i verktøykassa.

HLF Rehabilitering AS er et ideelt kurs og rehabiliteringssenter for personer med ulike typer hørselsutfordringer, som nedsatt hørsel, ménière og tinnitus. Senteret har avtale med tre ulike offentlige oppdragsgivere; Helse Sør Øst, Kunnskapsdepartementet og NAV. De har over 20 tverrfaglige ansatte, med profesjoner som audiopedagoger, audiografer, Øre-Nese-Hals-lege, psykiatriske sykepleiere, arbeidskonsulenter og fysioterapeuter representert. Stadig flere av dem har en utdanning i kognitiv terapi i ryggsekken. – Vi har jobbet etter en kognitiv tilnærming de siste ti årene, forklarer Johanne Dahll Fossen som er seniorrådgiver ved senteret. – Vi har som mål at alle ansatte som jobber med rehabilitering skal ha denne typen kompetanse. Dette er noe vi har innført på bakgrunn av europeiske retningslinjer som sterkt anbefaler kognitiv atferdsterapi som tilnærming når man jobber med tinnituspasienter.

Angriper problemet fra flere kanter

Og nettopp pasienter med tinnitus er en stor gruppe ved senteret. Mange av dem kommer til senteret for et to ukers opphold, etterfulgt av fire uker med hjemmearbeid, og én ukes oppfølging i etterkant. Brukerne har blitt søkt inn på senteret av enten fastlege eller Øre-Nese-Hals-lege, og har dermed også i forkant fått sjekket ut at den plagsomme lyden i øret ikke skyldes andre årsaker.

En av dem tinnitus-pasientene møter når de kommer til senteret, er arbeidskonsulent, Solfrid Skatvedt. – Det er veldig mange som har tinnitus, men ikke alle er plaget i like stor grad. De som kommer hit gjør det nettopp fordi tinnitus preger hverdagen deres på en negativ måte, forklarer hun. – Ved HLF Rehabilitering jobber vi ut fra en modell der vi legger vekt på ufarliggjøring, avspenning og kognitiv tilnærming.

Mange gode verktøy

For tinnitus er en lidelse som skaper mye tankevirksomhet, og som igjen i stor grad blir påvirket av tankene våre. – Mange har mye redsel rundt problematikken. Ofte er den også dessverre forsterket av at man kan bli møtt med bagatellisering av mennesker rundt seg, eller at for eksempel fastlegen sier at «dette må du bare leve med», forklarer Skatvedt. Hun mener at ufarliggjøring er et viktig element i behandlingen. – Det er klart at hvis du er redd for at du aldri skal kunne sove godt om natten igjen, at du aldri skal kunne lese en bok eller nyte stillheten, eller du slutter å være sosial fordi du er redd for at det skal forverre plagene, så blir det i seg selv et problem. Det blir på mange måter en angst for angsten. Vi jobber med å utfordre tankene, lage nye stier i hjernen. Til det bruker vi ulike verktøy. Vi jobber for eksempel med ABCD-modellen og den kognitive diamanten, og så bruker vi Tankevirus-konseptet. Et annet verktøy vi bruker er lyttetrening. Da skal de lytte til andre lyder. Det kan være en bil som står og tuter utenfor. Det er en lyd, som sikkert kan være ganske irriterende også, men vi jobber med å evaluere oss frem til at den lyden ikke er farlig, og dermed trenger vi ikke bry oss om den. På samme måte er det med tinnitus. Hvis de blir trygget på at det ikke er farlig, at det for eksempel ikke er noen grunn til å frykte at plagene skal bli verre og verre med tiden, blir det også lettere å overse lyden. Andre ting vi jobber med er søvn og stressmestring. Sover du bedre, og takler du stress bedre, er du også bedre rustet til å leve med tinnitus.

Bedre livskvalitet

– Målet vårt er ikke at brukeren skal bli kvitt tinnitus, det er ingen kvikk fiks på det, påpeker Fossen. – Målet er at de skal kunne håndtere det bedre, og leve med det. Få bedre livskvalitet, også med tinnitus. Det i sin tur igjen kan gjøre at tinnitusen over tid potensielt kan forsvinne eller bli mindre påtrengende, påpeker de. – De fleste av oss har jo en form for lyd i hodet av og til, en lyd som kun eksisterer der og som ingen andre kan høre. For noen er det ikke plagsomt i det hele tatt, for andre kan det ta opp mye fokus. Mange opplever dessuten at plagene deres blir bagatellisert av de rundt. Forteller man i en sammenheng at man er svært plaget av tinnitus, og man får som respons at det bare er å overse det, kan det være sårt. Å komme hit i en gruppe der flere forstår deres situasjon, er i seg selv en fin ting, sier Skadtvedt. Hun kan fortelle at de har gruppeundervisning med 15 – 18 brukere, i tillegg til at alle får en primærkontakt som de har en dialog med under hele rehabiliteringsforløpet.

Mye fokus på å ikke fokusere

En ting de jobber mye med på senteret, er å hjelpe brukerne til å la tinnitusen få mindre plass i livet deres. Da ser de selvfølgelig også ironien i at de, når de kommer til senteret, blir nødt til å fokusere svært mye på nettopp denne lyden de opplever. – Her bruker vi jo ordet tinnitus i omtrent annenhver setning, smiler de. – Sånn sett blir det veldig fokus på det akkurat mens de er her, men vi jobber med å forberede dem på at når de går ut av døren her, skal den tanken dempe seg. Samtidig snakker vi om at de må akseptere at lyden er der, uten at det trenger å påvirke hverdagen mer enn høyst nødvendig. Mange kan være usikre på om de tør å gå på kino, for eksempel, i redsel for at tinnitusen skal bli verre i etterkant. Da gir vi dem rett i at det kan skje, men det er ikke noe farlig i det. Da kan de bruke andre strategier, som å sette på litt musikk når de kommer hjem, og dessuten vurdere om opplevelsen av kinoen og sosialt samvær med venner kan ha vært verdt den forbigående forverringen.

Gode resultater

Når pasientene kommer til HLF Rehabilitering måler de opplevd tinnitus. – Det vi ser over de siste årene er at vi har målt at rundt 80 prosent av brukerne våre har oppgitt å oppleve bedring, 60 prosent har sagt at bedringen er signifikant. Det sier noe om at er nyttig å få hjelp til å bryte den onde sirkelen av angst og lite hjelpsomme tanker, avslutter Skatvedt.

Korttidsterapi med egen kongress

Korttidsterapien har fått sin egen kongress. Den ble avholdt på Gardermoen 23. og 24. september. På høy tid, sier arrangørene bak.

Og arrangørene bak, det var Institutt for Korttidsterapi (IFKT) med blant annet Bjarne Hansen og Kristen Hagen i spissen. De har lenge vært kjent for sitt arbeid med 4-dagers modellen, men også korttidsterapi i andre former og varigheter. De mener at det var på høy tid å få en slik kongress på plass. – Vi har sett en stor og økende interesse for korttidsterapi i ulike former både fra pasienter, behandlere, helseledere og «systemet», påpeker Hansen. – Derfor så vi at tiden var overmoden for en faglig møteplass dedikert til korttidsterapi.

Spennende program

Forventningene var med andre ord høye da 135 deltakere, hovedsakelig behandlere, både fra førstelinje og spesialisthelsetjenesten, men også flere ledere fra helsesektoren, møttes på Gardermoen i september. Selv definerer Hansen og Hagen innholdet på agendaen til å falle inn i tre hovedkategorier. Den ene var enkelttemaer som depresjon eller andre spesifikke lidelser. Den andre kategorien var å se på forløpene, å gå inn i hva vi kan gjøre for å forbedre pasientreisen. Den siste kategorien gikk på psykoterapiprosess. Der trekker de blant annet fram et innlegg av Beate Bauer om selvavsløring som virkemiddel i behandling, og en spennende paneldebatt som samlet sentrale personer fra universitetsmiljøene for å diskutere hva som for tiden er mest spennende innenfor behandling av psykisk lidelse. – Det grunnleggende utgangspunktet for behandlingen vår er fra den kognitive tradisjonen, forklarer Hansen. – Med det vil jeg si at hvert enkelt av programpunktene våre kunne vært på Inspirasjonskonferansen til NFKT, men helheten var satt sammen til en agenda dedikert til korttidsterapi.

Raskere, ikke dårligere

– Vi synes det er veldig gledelig at det var flere ledere fra helsesektoren med blant publikum, påpeker Hagen. – Behandlerne har vist interesse for dette lenge, men nå ser vi en dreining mot at også flere ledere ønsker å se på mulighetene for å ta dette i bruk i egen organisasjon. Det er mange grunner til det, mener Hagen videre. – Å intensifiere behandlingen har mange fordeler. Ikke minst for pasienten. En kortere, mer intensiv behandling er enklere å passe inn i hverdagen, samtidig som det er lettere for pasienten å finne motivasjonen som trengs for maksimalt utbytte av behandlingen. Også for «systemet», som de omtaler det som, er det tilsynelatende åpenbare fordeler. – Om vi kan få mer behandling, bedre resultat på kortere tid for de samme kronene, er jo det en fantastisk fordel, og en nødvendighet når vi ser det økte behovet vi står overfor i årene som kommer. Vi ser at korttidsterapi rett og slett er mindre ressurskrevende for alle involverte parter. De er likevel opptatt av at korttidsterapi dreier seg om å korte ned på tid, ikke kvalitet. – Det er ikke snakk om å spare gjennom å få flere pasienter gjennom et behandlingsløp, men med et dårligere resultat på hver enkelt. Vi skal ikke smøre det tynnere utover. Tvert imot. Vi er opptatt av å skreddersy behandlingen for å komme raskere til problemet. Det er ikke tid i seg selv som skal styre innholdet. Vi er opptatt av at behandlingen skal gi minst like gode resultater som den tradisjonelle, ellers er det ikke noe poeng.

Ser mot fremtiden

Hagen og Hansen mener altså at korttidsterapi er veien å gå i fremtiden, men de er likevel ikke med på å komme med noen form for kritikk for den mer tradisjonelle måten å utøve terapi på. – Man kan for eksempel også spørre seg hvorfor vi ikke begynte å lage el-biler tidligere, påpeker Hansen. – Jeg tror vi ofte glemmer hvor ung vitenskap psykiatri egentlig er. Det skjer mye utviklingsmessig og forskningsmessig som gjør at vi kan forstå mer i dag enn for bare noen år siden. Kunnskap modnes og ny kunnskap kommer til. Det gir muligheter vi ikke har hatt tidligere. Samtidig har vi et kapasitetsproblem i psykisk helsevern, og med det kommer også et behov for faglig utvikling for å sette oss i stand til å få like gode resultater med mer effektiv ressursbruk. Vi vil ikke si at det er noen som har gjort det feil tidligere, det er mer at vi må henge med i tiden og se framover. Den forståelsen og kunnskapen vi har fått de siste årene, gjør at det ligger til rette for å se på organiseringen av behandlingstilbudet. Vi kan by på en behandling som er mindre forhåndsdefinert, mer skreddersydd og i større grad levert på hver enkelt pasients prinsipper.

En årlig foreteelse

Med årets kongress en måneds tid på avstand, er Hagen og Hansen godt fornøyd med vel gjennomført opplegg. Nå ser de mot neste år. – Målet vårt var å få på plass denne kongressen som en årlig hendelse, og etter årets arrangement er vi oppmuntret til å fortsette, så vi satser på å ses igjen til neste år, avslutter de.

Veilederkonferansen 2024 – Vel gjennomført

Veilederkonferansen 2024 er vel overstått, og deltakerne reiser hjem med påfyll av faglig inspirasjon, og kanskje en ny forståelse av Europas geografi. Scandic Oslo Airport har igjen vært en flott ramme for en inspirerende samling av veiledere fra hele Norge.

Når vi entrer Scandic Hotel Oslo Airport, føles det nesten som å komme hjem. Dette hotellet har vært vår faste base for både Veilederkonferansen og Inspirasjonskonferansen de siste årene, og i år hadde NFKT samlet over 90 påmeldte veiledere fra hele landet.

Inspirerende foredrag

Den første dagen hadde vi besøk av Vidar Husby som snakket om målbevisst ferdighetstrening. Husby tok oss gjennom den nyeste forskningen innen signaturpedagogikk i psykisk helsearbeid, ferdighetslæring og essensielle terapeutiske ferdigheter. Han vektla også hvordan tilpasning av tilbakemeldinger og vanskelighetsgrad er avgjørende for å møte hver enkelt terapeut. Med et fullt rom av engasjerte veiledere, diskuterte han også hvordan målbevisst ferdighetstrening kan anvendes i veiledningssituasjoner, samt viktigheten av å skape et godt og utfordrende læringsmiljø.

En uforglemmelig middag

Kvelden bød på en hyggelig middag ledet av vår entusiastiske toastmaster, Steinar Sunde, som hadde fått en hel time til forberedelser. Erfaren som han var tok han utfordringen på strak arm og sørget for en underholdende kveld. Middagen var utsøkt, og i en kreativ ånd la vi bort digitale hjelpemidler for å tegne Europakartet fra minnet. Resultatene var varierte og temmelig underholdende, men juryen var heldigvis lett å overbevise!

Faglig fordypning

Den andre dagen var viet skjematerapi, under ledelse av Erlend Aschehoug. Han ga en grundig innføring i både skjemamodellen og modusmodellen, samt den historiske utviklingen av tilnærmingen fra kognitiv terapi til dagens form. Begge dager var en vellykket blanding av teori og praksis, noe som førte til mange gode faglige samtaler, samt smil og latter, selv i det grå oktoberværet på Gardermoen.

Ser fremover

Nå, etter to inspirerende dager, har deltakerne fått med seg en god dose faglig innsikt og nye perspektiver, og vi ser allerede frem til neste års konferanse. Datoen er allerede satt, og er 15. oktober. Hold av datoen!