Lene Paulsen Walderhaug inviterer til workshop om kognitiv atferdsterapi i perioden rundt fødsel på Inspirasjonskonferansen 2025.

Å få barn er for de fleste en stor begivenhet, og en omveltning. Selv om mye går bra, er det også mange som opplever utfordringer med psykisk helse i denne livsfasen. På Inspirasjonskonferansen 2025, som arrangeres 16. og 17. oktober på Scandic Oslo Airport, setter psykologspesialist Lene Paulsen Walderhaug søkelyset på nettopp dette. – Mange gravide og nye mødre klarer seg helt fint, og i tilfeller der de strever mye, har vi ofte et team på plass. Jeg tror vi kan gjøre mer for dem som er i gråsonen – de som ikke nødvendigvis kvalifiserer for spesialisert hjelp, men som likevel har det vanskelig, sier Walderhaug.

En krevende rolle å tre inn i

Til daglig jobber Walderhaug ved Vestfold DPS, og er i tillegg tilknyttet Klinikk Partum, et nettverk av terapeuter med særlig kompetanse på kvinnehelse før og etter fødsel. – Det er en voldsom jobb man går inn i når man får barn. Hvis man allerede strever med angst, tvangstanker eller helseangst, så kan det å skulle ta ansvar for et nytt liv føles overveldende, sier hun. – Da kan det være godt å få hjelp til å finne fotfestet igjen. I workshopen vil Walderhaug løfte frem hvordan vi kan bruke prinsippene i kognitiv atferdsterapi til å møte disse utfordringene på en god måte, både som terapeuter og medmennesker.

Når alt blir forstørret

Perioden rundt fødsel er ofte preget av hormonsvingninger, lite søvn og stort ansvar, og for mange blir egne sårbarheter forsterket. – Vi har jo med oss vår egen mentale helse inn i denne fasen, og det blir nesten som å sette et forstørrelsesglass på det vi bærer med oss fra før, sier hun. Hun mener det ikke nødvendigvis handler om ekstreme hendelser. – Det er ofte de små tingene, summen av krav, forventninger og egne tanker om hva man burde klare, som gjør at det blir for mye. Vi lever i en kultur hvor vi skal gjøre alt riktig; spise riktig, tenke riktig, være perfekte foreldre. For mange er det nettopp det som blir fellen, og da tenker jeg at vi som er terapeuter og behandlere, enten det er i førstelinjen eller i spesialisthelsetjenesten, kan være litt motsatsen til det. Vi kan bruke de verktøyene vi har til å dra det ned på jorda igjen, få dem til å senke skuldrene.

Gode verktøy – og trygghet i å bruke dem

Walderhaug har jobbet med kognitiv atferdsterapi siden studietiden. I workshopen kognitiv atferdsterapi i perioden rundt fødsel ønsker hun å vise hvordan disse verktøyene også kan brukes i møte med pasienter i forbindelse med livsfasen rundt graviditet og fødsel, både for å forstå, og for å hjelpe. – Jeg har ikke noen fasit, men jeg håper workshopen kan bli et sted der vi kan tenke sammen og at vi kan åpne opp for at vi kan bidra selv om vi ikke er spesialister spesifikt på dette temaet. Jeg vil vise hvordan vi kan bruke det vi allerede kan, og oppfordre til å tørre å bruke det, sier hun. For det er noe hun ofte opplever, at de som møter kvinnene, eller mennene, i denne livsfasen, gjerne har lyst til å sende vedkommende videre om de ser at de strever. – Mange hjelpere blir usikre når pasienten blir gravid, ikke minst når de egentlig er i behandling for annen problematikk. Skal vi avslutte? Vente? Men kanskje kan vi hjelpe dem videre ved å gjøre akkurat det vi ellers gjør: bruke kartlegging, jobbe med tanke- og handlingsmønstre, og ha samtaler om det som er vanskelig.

Målgruppe: alle som møter denne fasen

Workshopen passer for både førstelinjetjeneste og spesialisthelsetjeneste, for alle som møter pasienter i livsfasen der graviditet, fødsel og småbarnstid er aktuelt. – Jeg ønsker å nå ut bredt, for dette er noe mange møter i sin praksis, enten de jobber på helsestasjon, i BUP eller voksenpsykiatri. Også pappaer er en viktig del av bildet. Hun legger til at samspillet mellom ulike nivåer i helsetjenesten er helt avgjørende. – Hvis vi ikke snakker sammen, eller ikke tør spørre om følelser og tanker rundt det å bli foreldre, er det lett at folk faller mellom stoler. Og det er det vi må unngå.

Et ønske om å inspirere

For Walderhaug handler det ikke bare om teori, men om å gi deltakerne trygghet i eget fag. – Jeg håper å inspirere til at man tør å gå inn i det. At man kjenner at «ja, dette kan jeg faktisk gjøre noe med». Det er fort gjort å tenke at noen andre sikkert kan dette bedre – og så går tiden, og pasienten får det verre.

Med workshopen på Inspirasjonskonferansen 2025 håper hun å bidra til at flere får hjelp tidligere, og på en måte som styrker foreldrerollen, heller enn å sykeliggjøre den. – Det handler ikke om å gjøre alt riktig. Det handler om å rydde unna hindringer slik at den omsorgen vi egentlig har i oss, får komme frem.

Les mer om programmet og meld deg på Inspirasjonskonferansen 2025.
Dato: 16.–17. oktober 2025
Sted: Scandic Oslo Airport

Back 2 School-programmet skal nå testes i en større studie – med mål om å gi bedre og tidligere hjelp til elever som faller ut av skolen.

Skolevegring er kanskje ikke et stort problem i antall, men for den enkelte elev og deres pårørende, er det et problem som tar over hverdagen. Det handler ikke om latskap, men for noen barn og unge blir det rett og slett helt uoverkommelig å gå på skolen. Da er det ofte langt mer som ligger bak enn manglende motivasjon eller uro for matteprøven. – Vi har ikke noe godt tallmateriale på hvor mange som vegrer seg for skolen på et alvorlig nivå, men det er grunn til å tro at dette gjelder langt flere enn vi tror, sier Jo Magne Ingul, psykolog og spesialist i klinisk psykologi.

Sammen med kolleger fra en rekke instanser, leder han arbeidet med Back 2 School, et forskningsbasert tiltak med utspring fra universitetet i Århus, Danmark, som har som mål å hjelpe barn og unge med skolevegring tilbake til skolebenken.

Fra pilot til grundig testing

Back 2 School ble i skoleåret 2022–2023 gjennomført som en pilotstudie i åtte norske kommuner. Erfaringene herfra har gitt verdifull innsikt i hva som fungerer, og hva som bør justeres. Nå er forskerne i gang med neste fase: en videreutvikling og forbedring av tiltaket før det skal testes i en randomisert kontrollert studie (RCT) med oppstart våren 2026. – Vi har nettopp startet et forprosjekt 1. mars i år, hvor vi jobber tett med praksisfeltet for å finspisse innholdet og sikre at metodikken og oppfølgingen er så god som mulig, forteller Ingul. Den kommende RCT-studien skal måle effekten av Back 2 School sammenlignet med vanlig oppfølging i kommunene, og vil bli den første av sitt slag i Norge. Målet er å rekruttere 240 barn fra hele landet til å være med i studien.

En helhetlig tilnærming

Skolevegring er sjelden et spørsmål om bare én enkelt årsak. Derfor må tiltaket også favne bredt. Ingul forklarer at Back 2 School-programmet bygger på en kognitiv tilnærming, men at det samtidig setter sammen et helhetlig bilde av elevens situasjon. – Vi starter med en grundig kartlegging. Det handler om å forstå hva som gjør at akkurat dette barnet ikke kommer seg på skolen. Er det angst? Mobbing? Sosiale utfordringer? Når vi vet det, kan vi sammen med eleven, foreldrene og skolen lage en plan med små, realistiske mål som skaper mestring, sier han. Et mål kan i starten være så lite som å stå utenfor skoleporten. Derfra bygges trygghet og ferdigheter gradvis opp.

Støtte til både elev og skole

En viktig del av Back 2 School er oppfølgingen av skolemiljøet. – Det hjelper lite å sette inn alt fokus på å jobbe med eleven selv, hvis ikke både foreldrene og skolen samtidig blir rustet til å følge opp, sier Ingul. – Derfor samarbeider vi tett med foreldre, lærere og skoleledelse, også over tid, for å sikre at tiltakene som trengs der, faktisk blir gjennomført og opprettholdt.

Tidlig innsats er avgjørende

Et av hovedmålene med forskningsarbeidet er å kunne gripe inn tidligere, før fraværet har blitt så omfattende som 20 prosent, som er definisjonen på skolevegring. – Når vi først møter disse barna, har mange allerede sluttet å gå på skolen. Da har både de og foreldrene gjerne vært i en fortvilet situasjon over lang tid, sier Ingul. Forskerne håper at et program som Back 2 School, hvis det viser seg å være effektivt, kan bli en del av et lavterskel, tidlig intervensjonstilbud i kommunene. Det vil kunne fange opp barn tidligere i forløpet, og forhindre at problemene får utvikle seg.

Lokalt forankret samarbeid

En nøkkel i programmet er å etablere tverrfaglige team i kommunen, bestående av kompetanse innenfor psykisk helse, pedagogikk og familie. – Det gir en helhetlig tilnærming, samtidig som det skaper eierskap og kompetanse lokalt, sier Ingul. Alle teamene får opplæring og veiledning underveis, og skal i løpet av prosjektperioden samle inn systematiske data som forskerne kan analysere videre.

Mot en kunnskapsbasert løsning

Arbeidet med Back 2 School er et eksempel på hvordan forskning og praksis kan gå hånd i hånd for å finne løsninger på komplekse utfordringer. – Målet vårt er ikke bare å få barn tilbake på skolen, sier Ingul som selv har jobbet med problematikken hele yrkeskarrieren. – Det er ikke alltid vi klarer å hjelpe, men ofte gjør vi det. Da ser vi at det spiller en livsendrende rolle for dem det gjelder, både barnet eller ungdommen selv, og deres familie. Sånn sett er det en takknemlig jobb. Gjennom arbeidet vårt ønsker vi å bidra med solid kunnskap om hva som faktisk virker, og hvordan vi best kan hjelpe dem som sliter, avslutter Ingul. Den kommende RCT-studien blir et viktig steg på veien, ikke bare for forskningen, men for alle som jobber med skolefraværsproblematikken.

Etikkutvalget i NFKT løfter frem viktige dilemmaer rundt bruken av kartleggingsverktøy i psykisk helsevern. Nå har de diskutert kartlegging i møte med sårbarhet.

Etikkutvalget i Norsk forening for kognitiv atferdsterapi (NFKT) er et tilbud til medlemmer som ønsker støtte i fagetiske spørsmål knyttet til praksis i kognitiv atferdsterapi. Utvalget fungerer ikke som en dømmende instans, men som en faglig samtalepartner. Når vanskelige saker oppstår, kan utvalget bidra til å innhente informasjon og belyse ulike sider av problemstillingen for å gi et bedre beslutningsgrunnlag. Målet med utvalget er å stimulere til refleksjon og faglig utvikling, med respekt for både pasientens og terapeutens perspektiv.

Når standardisert kartlegging møter sårbarhet

Etikkutvalget kan altså diskutere saker på oppfordring av medlemmer, men de tar også tak i tematikk på eget initiativ. Nylig diskuterte de et tema som angår mange i psykisk helsevern: bruk av kartleggingsverktøy som spørreskjemaer og semistrukturerte intervjuer. Disse verktøyene er en integrert del av diagnostikk og behandlingsplanlegging, men bruken reiser samtidig etiske spørsmål. Er det riktig å belaste alle pasienter med omfattende skjemaer i en sårbar livssituasjon? Og samtidig: kan det være uetisk å la være?

Det finnes en reell risiko for at kartlegging kan oppleves som fremmedgjørende og belastende, noe som igjen kan svekke behandlingsalliansen og føre til unøyaktige svar. Dette gjelder ikke bare voksne pasienter, men også barn og ungdom og deres foresatte.

Samtidig finnes det gode faglige og etiske argumenter for kartlegging. Standardiserte verktøy kan bidra til en mer objektiv forståelse av pasientens situasjon, styrke mulighetene for målrettet behandling og fungere som grunnlag for evaluering av tiltak. Spørsmålet blir derfor hvordan vi kan bruke kartleggingsverktøy på en måte som ivaretar både pasientens verdighet og behov for skreddersydd behandling.

Etikkutvalget peker på flere prinsipper som kan bidra til en etisk forsvarlig praksis:

• Klinikere må ha god opplæring i bruk og tolkning av verktøyene.
• Pasienter og pårørende må få tydelig informasjon om hensikten med kartleggingen og hvordan dataene brukes.
• Resultater må kommuniseres tilbake på en meningsfull måte, også når informasjonen hentes inn digitalt.
• Behandleren må være åpen om verktøyenes begrensninger.
• Det må tas hensyn til pasientens alder, språk, kognitive forutsetninger og eventuelt andre begrensninger.
• Behandlere må bruke verktøy også for å vurdere egen strategi og evaluere at de tiltakene de tilbyr faktisk gir ønsket effekt.

Målet er å bruke kartlegging som et hjelpemiddel, ikke en byrde. Klarer vi å ha med oss disse tankene inn i prosessen, mener vi det er gode grunner til å tenke at kartlegging og etikk går hånd i hånd, mener Etikkutvalget.

Etikkutvalget ønsker å fremme refleksjon, åpenhet og faglig trygghet. Ikke for å gi ferdige svar, men for å bidra til at vanskelige situasjoner blir håndtert på en måte som ivaretar både pasient og behandler. Ved å belyse dilemmaer som for eksempel kartlegging i psykisk helsevern, håper utvalget å inspirere til større bevissthet og bedre praksis, til det beste for alle involverte.

Medlemmene i etikkutvalget

Kristin Lie Romm er psykiater og leder av Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose. Hennes motivasjon for å bli med i etikkutvalget er en interesse for hvordan behandlere ofte kan komme i konfliktfylte situasjoner der man ikke alltid ser hvor mye makt behandleren har, makt som kan brukes til positiv endring, eller til å skade. Hun mener det ikke alltid er like lett å vite hvor grensen går, særlig med pasientgrupper der det er nødvendig å utøve tvang. Kognitiv terapi var en øyenåpner for henne fordi det så tydelig setter pasientens egenopplevde behov på agendaen, og derigjennom hjelper til med å prioritere det som er viktig for dem. Hun ser på Etikkutvalget som et fint sted å diskutere etiske problemstillinger og bidra til et økt fokus på vanskelige situasjoner og tenker at vi alle har mye å vinne på å bruke litt tid på dette i en travel hverdag.

Aud Eli Waage er psykiatrisk sykepleier med videreutdanning i KAT og åpen dialog, samt dialogiske praksiser. Til daglig jobber hun i Øygarden kommune i Rask psykisk helsehjelp, i tillegg til å ha veilederoppdrag i NFKT og Seprep. Hennes motivasjon for å bli med i etikkutvalget er en interesse for pårørende sine muligheter, eller mangel på muligheter, til å ta aktiv del i pasientens rehabiliteringsprosess. Hun ivrer for å skape rom for dialog mellom personer som er viktige for hverandre, og at dette må gjøres så tidlig som mulig i prosessen. Hun mener vi som terapeuter bør utfordre oss selv og anerkjenne at vi ikke har alle svarene i møte med pasientene. Det er pasienten selv som best vet hvor skoen trykker og må få hjelp til å formilde dette. I tilfeller der pårørende forstår, og selv kan si noe om sine behov, øker mulighetene for at den støtten som blir gitt, oppleves rett. Waage mener at Etikkutvalget kan legge til rette for å diskutere dilemmaer som måtte oppstå, når vi som terapeuter blir utfordret til å endre vår praksis.

Kristin «Kicki» Martinsen er klinisk psykolog og PhD, professor ved Psykologisk Institutt og avdelingsleder ved Klinisk Fagavdeling, Psykologisk Institutt. Hun har også en 20 % forskerstilling ved RBUP Øst og Sør. Martinsen er opptatt av at kunnskapsbaserte tiltak tas i bruk og at dette er en tilnærming for etisk praksis. Hun mener at behandlere ofte står overfor mange komplekse utfordringer når det gjelder både forebygging og behandling av barn og unge, og at enkle svar da sjelden eksisterer. Da må fordeler og ulemper veies opp og informeres om. Dette er noe av motivasjonen hennes for å være med i Etikkutvalget. Som leder for ulike prosjekter, og med stor erfaring innen undervisning, inkludert emner som terapi for barn med angst og depresjon, arbeider hun aktivt for å implementere forskningsbaserte tiltak i klinisk praksis. Martinsen er også engasjert i forskningsprosjekter som DRIVE og ECHO og TIM-studien, som blant annet har til hensikt å utvikle effektive strategier for tidlig intervensjon. Hennes mål er å sikre at barn og unge får den best mulige hjelpen gjennom kunnskapsbasert og etisk praksis.