Tar skammen på alvor

Heidi Kristin Haaland. Foto: privat

Å jobbe med personer som strever med bruk av rusmidler, betyr å ta skammen på alvor. Det vet Heidi Kristin Håland mye om.

Heidi Kristin Håland er familieterapeut, kognitiv terapeut og veileder i kognitiv terapi, i tillegg til at hun har utdanning innenfor motiverende samtale. Hun har jobbet med rusproblematikk i 27 år, først gjennom NAV, så som en del av spesialisthelsetjenesten, og nå i privat praksis, både på egen hånd, og som en del av Institutt for Psykologisk Rådgivning i Bergen. Hun jobber daglig med kvinner som strever med alkohol, og som av ulike grunner ikke ønsker å oppsøke det offentlige helsevesenet.

Alle er forskjellige

Kvinner som strever med rus, kommer i alle aldre og samfunnsklasser. Den problematiske bruken deres kan være åpen, eller skjult, og den kan ha pågått i mange år, eller være en ny og kanskje skremmende situasjon. De kan være motivert for å jobbe med endring, eller de kan være lite villige til å få hjelp. – Man kan ikke sette noen fellestrekk, for et hvert tilfelle er unikt, påpeker Håland som også forteller at i Norge er det rundt åtte prosent av menn og tre prosent av kvinner som strever med bruk av alkohol. Én faktor er imidlertid veldig ofte til stede, i en eller annen variant, og det er skammen rundt bruken av alkohol. Av og til kan den stå i veien for at en som sliter med alkoholbruk søker hjelp, mens andre ganger kan det tvert om være skammen som motiverer til endring.

Den skjulte skammen

– Det kan være en skjult skam, som skaper høyt stressnivå hos den det gjelder. Det kan være at omgivelsene i bare varierende grad kan se resultatene av misbruket, men at den det gjelder selv skammer seg, fordi hun vet hvordan hun har det med seg selv, forteller Håland, som har stått overfor utallige tilfeller av denne skjulte skammen. – Man kan skamme seg over at man ikke er i stand til å sette egne grenser, at man drikker mer enn man skulle ønske, eller man kan skamme seg over den moren, arbeidstakeren eller kjæresten man blir når man drikker.

Omsorg og bjørnetjenester

For andre er skammen mer åpen, og dreier seg om problemfylt atferd i forbindelse med bruk av alkohol. Det kan være den som drikker som skammer seg, men det kan også være pårørende, og det kan ofte problematisere situasjonen ytterligere. – Det kan gi seg utslag i at de pårørende forsøker å dekke over. For eksempel kan en mor kjøpe en ny TV til sønnen som har knust den i fylla, eller en mann kan rydde opp etter skader partneren har forårsaket. På mange måter er dette bjørnetjenester, mener Håland. – Det er handlinger utført av sympati og omsorg fordi man er glad i den det gjelder, men samtidig kan det også bidra til at alkoholbruken ikke får konsekvenser.

Pårørenderollen

Pårørende er i det hele tatt en annen viktig faktor når Håland møter pasienter som strever med alkohol. – Det er vanskelig å være pårørende og hjelpe de man er glad i når det dreier seg om alkohol. En ting som kan lage gnisninger mellom pasient og pårørende, er det faktum at pårørende alltid er lengre fremme i endringsløpet enn den det gjelder selv. – De pårørende har gjerne både bekymret seg og skammet seg i lang tid før pasienten selv søker hjelp eller er motivert for endring. Ofte kan det dermed være vanskelig for den pårørende å skjønne prosessen, mener Håland. – Som pårørende er man gjerne altfor nær til å forstå prosessen, og det er ikke lett hvis man ikke spesifikt har mye kunnskap om denne typen problemstillinger. De ønsker gjerne at vi som terapeuter skal være en sterkere pådriver for endringen, de vil i realiteten at vi som terapeuter skal ha en rolle som er nærmere rollen som pårørende, og det vil ikke fungere. Hadde det hjulpet å bare fortelle dem hva de skal gjøre, hadde ikke jeg hatt noen jobb, påpeker hun.

Må kunne håndtere smerten

Håland forteller at hennes jobb er å ta imot det pasienten har å fortelle, og skape tillit sånn at de skal kunne fortsette å kommunisere. – Det er en ganske høy terskel for mange å begynne å fortelle. De starter gjerne med mer «uskyldige» historier, og det tenker jeg er helt fint. Jeg har ingen hast med å få dem til å innrømme noe eller dele de verste historiene og innerste hemmelighetene sine. Det har falt mange tårer inne på kontoret til Håland når en som har hatt et strevsomt forhold til alkohol har kommet for å få hjelp, men det har ikke Håland noe imot. – Det betyr jo bare at det er viktig. Man endrer ikke bruken av et rusmiddel med mindre det gjør vondt. Man trenger den smerten for å gå videre i prosessen, så min jobb blir da å sitte rolig og ta imot smerten. Jeg må kunne håndtere smerten og skammen de blottlegger. Ikke bagatellisere, men heller ikke gi dem mer. Jeg må vite hva jeg er ute etter. Hvilken behandlingsmodell eller kart jeg går etter, og pasienten må kunne se forskjell på meg og på en pårørende som lenge har forsøkt å få dem til å gi opp rusen.