Herrer med lang kognitiv erfaring
Erling Brubakk og Peer Staff har lang fartstid som leger, og har ikke gitt seg helt enda.
Peer H. Staff og Erling Brubakk var foregangsfigurer for utdanningen Kognitiv terapi i fysikalsk medisin og rehabilitering. Nå gir herrene, som tilsammen har 100 års erfaring som leger, roret videre.
STAFF OG BRUBAKK forteller at de kom over kognitiv terapi på 1990-tallet etter i lengre tid å ha søkt etter måter å håndtere alle de «nye» sykdommene som vedvarende ryggplager, fibromyalgi, whiplash osv. Sykdommer man egentlig ikke hadde noen forklaring på. — Jeg leste mange vitenskapelige artikler om kognitiv tenkning, men innså fort at få egentlig visste hva det var, sier Staff. — Vi så behovet for å få inn mer kunnskap om metodene og kontaktet NFKT. Sammen utviklet vi utdanningen «Kognitiv terapi i fysikalsk medisin og rehabilitering» som startet opp i 2005. Vi har hele tiden vært kursholdere, men nå har vi overlatt ansvaret til Ingar Heier, sier karene som nok fortsatt vil være å se på forelesningene. – Det er jo gøy, sier de begge, og det er hyggelig å gå av med pensjon og likevel påvirke verden.
Skjønt, å gå av med pensjon er vel et relativt begrep i deres tilfelle, til tross for at de begge har rundet 75 år. Brubakk bidrar for tiden i arbeidet sykehuset i Vestfold gjør med en modell for utmattelse/tretthet, og Staff jobber fortsatt 2 dager hver uke på Fram helse og rehabilitering.
Studiekamerater
I 1960 begynte de på medisinstudiet sammen til tross for at ingen av dem var belemret med verken legefamilie eller noe kall til legegjerningen. — Jeg leste i studieboken at medisin har bruk for folk med mange forskjellige anlegg og interesser, sier Brubakk. — Det trakk meg. I tillegg var jeg veldig interessert i biologi, og innså etter hvert at medisin ville gi meg flere muligheter i fremtiden enn marinbiologi.
For Staff bunnet valget i kombinasjonen av vanskelige sykdommer i familien, og en interesse for idrett. — I tillegg hadde jeg gode karakterer på skolen, og da måtte man jo bli lege, smiler han.
Forventningene til studiet stemte ikke helt med virkeligheten, det er de begge enige i. — Vi trodde vi skulle bli sittende med fasiten etter endt utdanning i 1966, men vi fant fort ut at det ikke stemte. Det var da vi kom ut i virkeligheten den egentlige utdannelsen begynte. Vi hadde lært å gjøre undersøkelser, stille en diagnose, og foreskrive behandling. I virkeligheten undersøkte vi pasienten, skjønte ikke helt hva som feilte vedkommende, og så måtte vi ta en avgjørelse om behandling på usikkert grunnlag.
Teknologisk utvikling
— Man må tåle usikkerhet i dette yrket, men vi ble i hvert fall gode klinikere. Det var ikke så mye teknologisk utstyr da vi startet opp, og gjennom tidene har gjennomgangsvisen vært at for å bruke nytt og avansert utstyr skulle man være temmelig sikker på diagnosen før man rekvirerte undersøkelse for å få den bekreftet med de nye vidundermaskinene.
“Vi trodde vi skulle bli sittende med fasiten etter endt utdanning.”
Med flere spesialiseringer og til sammen 100 års legeerfaring er det ikke rart at disse herrene nyter respekt i fagmiljøet, så selv om de har møtt på motstand på sin vei mot å implementere en kognitiv tenkning innen fysikalsk medisin og rehabilitering er det stadig større pågang på utdanningen de selv grunnla.
— Jeg ble en gang spurt om hva jeg ville sagt til pasienten om jeg kun fikk stille ett eneste spørsmål, og det var lett å svare på, sier Staff. Jeg ville ha spurt «hva tror du?». Det er noe leger sjelden spør om, og for meg er det det første steget inn i kognitiv terapi.