Studie – Langtidseffekt av kognitiv terapi

Foto: Aina Skoland

Det har vært gjort mange studier på effekten av kognitiv terapi, men ingen av dem har et lengre perspektiv enn den studien som startet i Førde i 1989.

– Jeg kom til Førde og ble leder for det som skulle bli psykiatrisk klinikk der i 1988, forteller Egil Martinsen, psykiater og nestor i Norsk Forening for Kognitiv Terapi. – På den tiden var det et dagsenter der sosialarbeider, Torbjørn Olsen, og psykiatrisk sykepleier, Eli Tønseth, skulle gi tilbud til pasienter med blant annet panikkangst og agorafobi, men de hadde ingen modeller å jobbe ut fra. Vi startet derfor å jobbe med eksponeringsteknikker som jeg hadde lært på Modum Bad, og ut fra det utviklet vi modeller som var tilpasset poliklinisk arbeid. Det startet med ren eksponeringsbehandling i gruppe, og etter hvert tok vi også inn kognitive elementer, forteller Martinsen. Torbjørn Olsen har så vært med hele veien videre, mens flere andre behandlere har vært med i perioder.

Dokumenterte fra start

Den gangen ble de møtt med mange spørsmål og motargumenter mot å innføre denne måten å behandle på. Hvordan kunne de behandle syke uten å finne ut hva som var årsaken til sykdommen? Hvis man fokuserte på symptomene; kunne man ikke forvente at andre symptomer ville oppstå når man fikk ryddet de første av veien? Ville den enkelte pasient få den behandlingen de trengte i en gruppesituasjon? Spørsmålene var mange, så Martinsen og hans kolleger bestemte seg for å gjøre dette grundig. De samlet informasjon om pasientene både før, under og etter behandling, i tillegg til et år etter at det ti ukentlige gruppesamlingene var gjennomført. Med Martinsen som veileder og Tønseth og Olsen som behandlere, studerte de resultatene nøye. Resultatene var gode, og førte til en artikkel i et amerikansk tidsskrift i 1998. – Egentlig var tanken å la det bli med det i den omgang, men i det kognitive miljøet i Førde har de vært flinke til å samle på resultater og ha god orden på papirene, understreker Martinsen. Han var dermed ikke veldig overrasket da Torbjørn Olsen, Truls Bilet og John Roger Andersen fra Førde kom opp med en god idé for noen år tilbake.

Langtidsperspektiv

– De ville se på den virkelige langtidsvirkningen av behandlingen vi utførte fra 1989 til 2008, forteller Martinsen. Som sagt så gjort, og de satte seg dermed ned med de gamle pasientarkivene. – Førde er et sted der folk er ganske bofaste, så vi klarte å få tak i mange av pasientene. Vi fikk kontakt med, og undersøkte, 61 prosent av alle som hadde vært behandlet i perioden, og til slutt hadde vi et utvalg med 68 pasienter vi kunne gå i dybden med. Vi stilte dem spørsmål som gikk på både sykdomssymptomer og livskvalitet i årene helt fra starten. De hadde fått gruppebehandling for mellom 12 og 31 år siden, og så vidt jeg vet er det ingen andre som har gjort en tilsvarende studie med så lang tids oppfølging, sier Martinsen fornøyd.

Overbevisende resultater

Fornøyd ble han også av resultatene. – De fleste ble friske, og var forblitt friske, sier Martinsen, og kan med det neppe beskyldes for å overdrive. Hele 98 prosent rapporterte en betydelig bedring i helse, og 95 prosent oppga av de fortsatt var svært fornøyde med behandlingen de hadde fått alle de årene tidligere. – Dette var faktisk gledelig overraskende, forteller Martinsen. – Det er på ingen måte en selvfølge å få så gode langtidsresultater. Dette er sykdommer som kan plage pasientene livet ut, og ingen av de som var med i undersøkelsen hadde fått nevneverdig behandling etter gruppebehandlingen de fikk i Førde. Det tyder på at det pasienter lærer i kognitiv terapi har varig effekt, slår han fast.

Mulig å nå mange

Det er et par andre ting Martinsen også gjerne vil fremheve med resultatet på studien, så vel som med egenskapene til kognitiv terapi som sådan. – En ting jeg synes er veldig bra, er at den viser at man ikke er avhengig av at behandlingen utføres av en psykolog eller psykiater. Når bredere grupper av helsearbeidere kan administrere behandlingen med like god effekt, betyr det at vi kan nå ut til flere pasienter. Det samme kan sies om det faktum at denne studien dreier seg om gruppebehandling, noe som vakte en del skepsis til å begynne med, men som har vist seg å være svært effektivt.

Hvis du vil vite mer om denne banebrytende langtidsstudien, kan du lese artikkelen som ble publisert digitalt i BMC Psychiatry 24.mai. Du finner den her.

Tekst: Aina Skoland