Å være sammen fysisk, digitalt

Psykomotorisk fysioterapeut og kognitiv terapeut, Alexander Hoel, instruerer sine pasienter i utendørs fysisk aktivitet, via telefonen.

I året som har gått har vi stadig måttet finne nye, kreative digitale løsninger. Men hva da når hele formålet er å treffes for å gjøre fysisk aktivitet sammen?

På enhet for kognitiv gruppeterapi ved Moss DPS, kjører de til vanlig et fireukers gruppebehandlingsopplegg for pasienter med depresjon. De er ikke de eneste som gjør det, og her som overalt ellers, har gruppesesjonene foregått digitalt i store deler av året som har gått. De har likevel en ekstra utfordring.

Viktig med fysisk aktivitet

– En vesentlig del av depresjonsbehandlingen vår er at vi samles til fysisk trening, forteller Alexander Hoel som er psykomotorisk fysioterapeut og kognitiv terapeut ved enheten. – Forskning viser at jevnlig fysisk trening har en rekke effekter på angst, depresjonssymptomer, sosial fungering og søvn. Årsakene antas å komme av både den gunstige kjemiske effekten vi oppnår i hjernen når vi bruker muskelscellene, og treningens bidrag til å skape klare rammer og god struktur i hverdagen, samt at trening er en god mulighet til å få inn en sosial sammenheng. I tillegg er treningen en arena der vi kan få inn mye god terapi. Vi legger bevisst inn ting som atferdseksperimenter, eksponeringsøvelser og revurdering av kognisjoner i forbindelse med øktene.

Gjorde det fysiske digitalt

Det var med andre ord gode grunner til at enheten nødig ville gi slipp på de daglige treningsøktene med depresjonsgruppene. – Vi har tidligere møttes til trening i treningsrommet på DPSet en time, mandag til fredag, alle de fire ukene behandlingsopplegget har gått over. Når så pandemien gjorde det umulig å fortsette med treningen på denne måten, flyttet vi øktene ut og over på digitale flater, forklarer Hoel. Pasientene tar altså med seg telefonen, nettbrettet eller PC-en, og finner et sted utendørs, enten det er i hagen eller i skogen, og logger seg inn på det digitale møterommet i Whereby for å trene sammen.

Lavterskel trening

Fysisk aktivitet bidrar selvfølgelig til en mer kompleks setting enn om de «bare» hadde jobbet med samtaler, men teamet her har tatt utfordringen på strak arm. – Det er selvfølgelig stor variasjon i funksjonsnivå og treningserfaring hos pasientene, men det er ikke alle oss i teamet som er i den beste formen heller, ler Marianne Hovinbøle som er sykepleier og kognitiv terapeut. – Det tenker jeg imidlertid bare er fint. Det viser at alle kan være med å trene og ha glede av det. Hadde alle vi vært i toppform, kunne det vært mer avskrekkende for enkelte av pasientene. – Vi opplever også en enorm raushet innad i gruppen, skyter sykepleier og kognitiv terapeut Marianne Alshus inn. – Vi har for eksempel aldri opplevd noen tilfeller der de med mer treningserfaring blant pasientene har vist noen tegn til å være oppgitt over de som ikke er like gode. – Vi begynner med helt grunnleggende øvelser, og så er det ulikt hvor fort de forskjellige går fram derfra, eller hvor avanserte øvelser de gjør etter hvert, forteller Hoel som også er opptatt av at det skal være mye lek og glede i treningsøktene deres. – Etter hvert trekker vi pasientene mer inn, og lar dem ta regien, forklarer ergoterapeut og kognitiv terapeut Mona Tandberg-Østling. – Forrige uke kom for eksempel en av pasientene med forslag om at vi skulle bevege oss som ulike dyr. Gå som en bavian, hoppe som en frosk, krype som en krokodille og så videre. Jeg har sjeldent vært så støl som jeg var etter den økten, ler hun, og påpeker samtidig at øvelser som aking er strålende oppvarming for depresjonspasienter.

Fordeler og ulemper

Enheten har etter hvert fått god erfaring med å kjøre fysisk trening digitalt, og de har også gjort seg noen tanker om hvilke fordeler og ulemper dette fører med seg. – Digitalt oppmøte gjør det nok enklere for enkelte å stikke seg unna og gjemme seg bort, kanskje i situasjoner der de aller mest hadde trengt å bli utfordret på å bli sett, forklarer Alshus. – Samtidig er jo det at man kan bli sett av forbipasserende i seg selv en utfordring for mange. En annen ting man mister er dette med situasjonen rundt selve treningsøkten. Det at man kan ta tak i en person på vei inn i treningsrommet for å minne dem på metoder og tankeganger, eller oppmuntre dem litt ekstra for dagens trening. Det er også vanskeligere å gjøre korrigeringer og stille spørsmål underveis. På den annen side så slipper selvfølgelig pasientene reisevei og slike ting, så det er kanskje lettere for noen å få det til i hverdagen rent praktisk. Det at de har vært nødt til å flytte treningen utendørs året gjennom, ser de imidlertid færre utfordringer med. – Jeg tror elementene virker litt annerledes på pasientene enn det vi hadde sett for oss, mener Tandberg-Østling. – For mange blir den positive effekten enda sterkere av å være utendørs, oppleve naturen, og ta seg skikkelig ut i regn og vind. En av de morsomste treningsøktene vi hadde var i en halvmeters snø i vinter. Da ble det mye latter og glede i tillegg til treningen.

Gleder seg til å treffes

Treningen har altså blitt viktig i hverdagen for både behandlere og pasienter ved enhet for kognitiv gruppeterapi på Moss DPS. Selv om den fysiske aktiviteten har gitt en ekstra utfordring det siste året, har de aldri vært i tvil om at det var viktig å ha den med. – Vi ser at det har en god effekt underveis i behandlingen, og i tillegg er det et ganske stort antall av pasientene som melder at de har holdt på de gode treningsvanene også etter at behandlingsopplegget er avsluttet. Det er dermed ingen tvil om at vi kommer til å fortsette med dette, digitalt eller ei, men vi gleder oss veldig til å treffes igjen, innrømmer Hoel.