Alle er enige om at vi vil ha det, men ingen er enige i hva det er. Sånn innleder Andreas Høstmælingen når han holder foredrag om kvalitet i helsetjenester. Med det enkle, men kompliserte utgangspunktet; hvordan kan vi egentlig sikre kvalitet i psykisk helsevern?

Andreas Teisner Høstmælingen, psykolog og forskningsdirektør ved NUBU (Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge) besøkte før jul veiledningsdagen for RPH, men han har også brukt store deler av karrieren til å tenke på hvordan man kan sikre kvalitet i helsetjenestene. Han har vært fascinert av tematikken helt siden han på psykologstudiet grublet over hvordan alle de ulike temaene og små bestanddelene sammen kunne henge sammen til faget «psykologi». Så fascinert ble han faktisk, at han i 2023 ga ut boken Godt nok og bedre – kvalitet i psykisk helse- og rustjenester, sammen med to kolleger.

Flere perspektiver

– Klinikerne, politikerne og pasientene har alle ulike forventninger og behov, så kvalitet ser nødvendigvis ulikt ut fra de forskjellige aktørenes perspektiv. For å oppnå god kvalitet samlet sett, må vi balansere disse perspektivene, sier Høstmælingen. Så enkelt, men så komplisert, altså. Han trekker paralleller til et demokrati, der ulike stemmer må høres og kompromisser må inngås. – Hvis ett perspektiv skulle «vinne», ville vi miste fundamentale aspekter fra de andre. Derfor må vi leve med gnisninger og uenigheter som en naturlig del av kvalitetsarbeidet. Bare se for deg om du skulle våkne dagen etter valget og oppdage at statsministeren hadde fått 99 prosent av stemmene. En klar vinner, åpenbart, men jeg ville i hvert fall tenkt at det var litt problematisk.

Reven og pinnsvinet

For å illustrere spenningene i kvalitetsdiskusjonen, trekker Høstmælingen fram en gammel filosofisk metafor. – Den gamle greske filosofen Arkhilokhos, snakket om reven og pinnsvinet. Reven vet veldig mange små ting, mens pinnsvinet vet én stor ting. Jeg tror de fleste av oss har litt av pinnsvinet i oss, vi leter etter en altomfattende forklaring som kan samle alt. Men kanskje må vi heller lære oss å tåle reveperspektivet, der vi innser at det ikke finnes én perfekt løsning, sier han.

En frustrerende, men nødvendig prosess

Høstmælingen påpeker at kvalitetsarbeidet handler om å balansere kaoset og finne måter å løse konflikter på når uenigheter oppstår. I den forbindelse trekker han frem en annen filosof, John Rawls, som argumenterte for at vi må akseptere motstridende meninger som likeverdige. – Rawls beskrev samfunnet som en kontinuerlig, frustrerende prosess der ulike perspektiver må balanseres. Det samme gjelder for kvalitetsarbeid. Vi må unngå å demonisere hverandre, enten det er politikeren som snakker om budsjetter, eller terapeuten som etterlyser mer ressurser, sier Høstmælingen. Han understreker at denne balansegangen aldri vil få en endelig løsning, og at tyngden fra de ulike perspektivene gjerne vil vippe frem og tilbake, men at nettopp denne dynamikken sikrer at alle stemmer blir hørt.

Individualitet versus standardisering

Høstmælingen mener at balansen mellom individualisert behandling og behovet for standardisering, er en av de største utfordringene i dagens psykiske helsetjenester. – Profesjonsutøvere vil ofte fokusere på individuelt tilpassede løsninger, mens politikere prioriterer likebehandling og standardisering. Begge deler har legitime argumenter, og vi trenger begge for å sikre kvalitet, sier han. Han advarer mot å skape et system der den ene tilnærmingen overskygger den andre. – Jeg har ikke lyst til å være pasient i et system der den ene vinner, og den andre ligger igjen på slagmarken med brukket rygg, påpeker han og legger til at det alltid vil finnes flere perspektiver, flere pasientgrupper, flere samfunnsutfordringer på ulike nivåer å ta hensyn til. Han mener at vi har mye å vinne på ved å gå til diskusjonen med det utgangspunktet i tankene at også den andre siden kommer til forhandlingsbordet med legitime argumenter og hensyn å ta. At dette likevel ikke gjør verken diskusjonen eller løsningen enkel, det er han den første til å innrømme. Selv viser han til arbeidet med boken Godt nok og bedre – kvalitet i psykisk helse- og rustjenester. – Vi tre som skrev boken sammen ble i hvert fall aldri enige om løsningen, ler han.

Siden pandemien har NFKT invitert medlemmene til digital fredagslunsj, en virtuell samling ledet av psykologspesialist og redaktør Arne Repål. Her har han en uformell lunsjsamtale med en fagperson, men samtalene kan strekke seg langt utenfor kognitiv terapi.

Det var under pandemien, da alle medlemmene våre satt isolert på hvert sitt hjemmekontor, at ideen om en felles digital lunsjsamling oppsto hos NFKT. Arne Repål, psykologspesialist og redaktør for foreningens tidsskrift, svarte raskt ja til å påta seg ansvaret for disse månedlige samlingene. – Det var litt uklart i starten hva formatet skulle være, forteller Repål. – Men vi fant ganske snart ut at en uformell samtale fungerte best. Etter hvert som landet åpnet opp igjen, viste det seg at både innholdet og formen på fredagslunsjene var godt mottatt, og det ble besluttet å fortsette. I dag arrangeres det om lag ti fredagslunsjer i året, bare avbrutt av jul og sommerferie.

Uformell fagprat

Konseptet er enkelt: Den siste fredagen i måneden logger tilhørerne på fra klokken 11.30 til 12.00, gjerne med en matpakke eller kaffekopp. Repål har invitert en gjest, som vanligvis er en fagperson innen kognitiv atferdsterapi, men noen ganger også andre med en relevant bakgrunn. – Jeg liker å spørre om hva slags vei de har tatt inn i faget, hvorfor de ble interessert i psykologi, og om de har et liv utenom fagfeltet, sier han med et smil. – Vi kommer også ofte inn på kulturelle anbefalinger, alt fra bøker og filmer til friluftsliv. Repål forteller at det er lite som kreves av forberedelser fra gjestens side. – Noen har kanskje et bestemt budskap de ønsker å formidle, men først og fremst er formålet å skape et levende møte mellom fag og livserfaring.

Kun for medlemmer

Samtalen strømmes live og det gjøres ikke opptak, men chatten er tilgjengelig under samtalen hvis noen ønsker å kommentere underveis. – Vi har vært opptatt av at dette skal være en møteplass her og nå, sier Repål. – Enten er du der, eller så er du ikke der. Det er litt som radio i gamle dager. nå, sier Repål. – Den eneste gangen vi har vaklet i det valget var da Egil Martinsen var invitert som gjest, på et tidspunkt da han allerede var syk. Dessverre måtte han melde frafall til samtalen den gangen. De digitale fredagslunsjene er et eksklusivt medlemsgode. Invitasjon går til medlemmene av NFKT på mandagen i forkant, og det er også da man får vite hvem som er månedens gjest.

Varierte gjester

Gjesteutvalget er bredt, og Repål bestreber seg på variasjon i kjønn, geografisk tilhørighet og faglige arbeidsområder. Noen ganger er invitasjonen basert på tips utenfra, mens andre ganger er det han selv som tar initiativet til å invitere en person han tenker kan ha noe interessant på hjertet. – Det har aldri vært vanskelig å få folk til å stille opp, sier han. – Så sant tidspunktet passer, har jeg alltid fått ja når jeg har spurt.

I snitt er det mellom 70 og 80 innlogginger av tilhørere hver gang, men Repål påpeker at reelt antall lyttere kan være langt høyere. – Av og til har vi hele kull fra en undervisningssituasjon som sitter på én felles innlogging og tar det som en del av lunsjpausen. Andre ganger er det enkeltpersoner som lytter alene. Det er jo strengt tatt ikke noe interaksjon mellom tilhørerne underveis, men det blir på en måte som en felles opplevelse og en felles lunsj likevel, understreker han.

Overraskende samtaler

Om han ofte blir overrasket av gjestene sine? Repål trekker på skuldrene. – De fleste har spennende historier, men det hender jeg møter noen som påstår at de ikke har noen interesser utenfor faget, og det kan vel saktens være litt overraskende. På den andre siden har vi dem som har interessante innfallsvinkler eller hobbyer. For eksempel synes jeg det er veldig gøy med folk som har helt andre profesjoner i bunn, eller veier inn i psykologien som jeg ikke hadde sett for meg.

Veien videre

Fredagslunsjene har nå rukket å bli et etablert konsept med rundt 35–40 sendinger bak seg. Repål synes det er utrolig hvor fort de 30 minuttene går. – Jeg sitter ikke alltid på kontoret på disse fredagene, så det hender jeg må koble meg opp fra hoteller eller andre steder, både i inn- og utland. Lobbyen på et hotell i Bergen var nok det mest upraktiske stedet, humrer han. – Jeg fant meg et hjørne som var så stille som mulig, men det var nok ikke ideelt, nei. Nå vurderer han hvordan det digitale lunsjkonseptet kan videreføres og eventuelt utvides. – Kanskje vi kan bruke konseptet på andre måter? Eller invitere folk fra helt andre fagretninger for å gi et enda bredere perspektiv.

En ting er i alle fall sikkert: Arne Repål er i gang med å planlegge fredagslunsjer for 2025. – Jeg tar gjerne imot forslag til gjester, enten man vil foreslå seg selv eller noen andre, avslutter han.

Rask psykisk helsehjelp (RPH) har siden oppstarten i 2012 vist seg å være en suksesshistorie. Likevel, i en tid med stram kommuneøkonomi og press på helsetjenestene, skal vi ikke undergrave utfordringene som tjenesten står overfor.

Når vi snakker om RPH, handler det ofte om positive resultater og inspirerende historier fra hverdagen. Prosjektleder for RPH veiledningsordningen i NFKT, Marit Mørch Jacobsen, understreker at tjenesten er en suksess med mange dyktige terapeuter som jobber hardt for å hjelpe. – Men all den tid da det ikke er en lovpålagt tjeneste, vil RPH satsningen alltid være utsatt, påpeker Mørch Jacobsen.

Trang kommuneøkonomi setter press

En av de største utfordringene RPH står overfor er mangelen på økonomiske ressurser ute hos kommunene. Tjenesten er ikke pålagt av staten og er dermed avhengig av kommunal velvilje for å kunne eksistere. Dette gjør den sårbar i en tid hvor mange kommuner må prioritere stramt. – Mange RPH-team bruker mye tid på å informere ledere og politikere om viktigheten av tjenesten. Vi er avhengige av ildsjeler som kjemper for at tilbudet skal opprettholdes i tråd med tjenestemodellen, sier Jacobsen. – For tiden ser vi at mange team, også i storbyer som Oslo, nedbemannes selv om de allerede har for mye å gjøre. Dette er et tydelig signal om hvor skjør situasjonen egentlig er.

Eldrebølgen banker på døren

En annen utfordring som preger ikke bare RPH, men hele helsevesenet, er eldrebølgen som vi allerede nå har begynt å se konturene av. Dette øker presset på helsetjenester generelt og tvinger fram nye måter å jobbe på. Mørch Jacobsen påpeker viktigheten av mer effektive arbeidsmetoder og bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser. – Vi er bare i starten av eldrebølgen, men allerede nå ser vi at ressursene må strekkes lenger. Mange har fortsatt en oppfatning om at en 45 minutters en-til-en samtale med terapeuten på kontoret er å forvente. Nettopp derfor er det så viktig at vi gjennom RPH klarer å inkludere og informere om alternative behandlingsmetoder som kan gi rask hjelp, som ulike kurs og nettbasert terapi.

Samfunnsøkonomisk gevinst

RPH er en tjeneste som befinner seg i skjæringspunktet mellom forebygging og behandling innenfor psykisk helse. En stor andel av brukerne er personer som enten er sykemeldte fra arbeid eller studier, eller som er på vei mot en slik situasjon. – Det er samfunnsøkonomisk smart å hjelpe disse menneskene tilbake til god psykisk helse, påpeker Jacobsen. – Likevel ser vi at andre pasientgrupper, med tydeligere og mer alvorlige diagnoser, ofte settes opp mot dette arbeidet. Hun etterlyser en økt bevissthet blant politikere, både lokalt og nasjonalt, om verdien av en kunnskapsbasert tjeneste som RPH for å også prioritere denne målgruppen som topper sykefraværsstatistikken.

Behov for standardisering og innovasjon

Det er et prinsipp at kommunene selv skal stå fritt til å utforme sine tjenester, så også når det gjelder RPH. Der må de både ta standpunkt til om de skal etablere tjenesten, og på hvilken måte tjenesten skal organiseres og driftes. Denne friheten gir fleksibilitet, men den er ikke udelt positiv, mener Mørch Jacobsen. Hun påpeker at en tydeligere forventning om hva som kreves for å være et kunnskapsbasert lavterskeltilbud og registrering av data kunne bidratt til bedre og mer effektive tjenester på tvers av kommunene. – Det står et kostbart og solid apparat bak RPH i form av tjenestestøtte fra NFKT, FHI, NAPHA og Helsedirektoratet, men det kunne ha vært benyttet bedre. Slik situasjonen er nå er det opp til hver kommune om de ønsker å ta i bruk både registreringsordning fra FHI og veiledning fra NFKT, og det er sårbart.

Mer likhet på tvers av kommuner kan gi synergieffekter og åpne for nye måter å jobbe på som kan frigi ressurser lokalt og bidra til bedre kvalitetssikring, mener Mørch Jacobsen. – Det er en god delingskultur i RPH, noe som gjør at kommuner som velger å opprette RPH kan dele erfaringer og løsninger på felles utfordringer, så det må vi utnytte så godt vi kan, sier hun.

Godt utgangspunkt

Til tross for utfordringene, er Mørch Jacobsen opptatt av å ikke svartmale situasjonen. – Det finnes mange gode terapeuter der ute som gjør en fantastisk jobb. Men det er frustrerende å se at utviklingen går saktere enn den burde. Vi vet at vi har en evidensbasert modell som fungerer, og det er vanskelig å forstå hvorfor dette ikke prioriteres høyere, avslutter hun.

Våren er en tid for nye begynnelser og ny giv. Kunne du tenke deg å starte en utdannelse i kognitiv atferdsterapi denne våren? Vi har mye på planen.

Denne våren kan vi skilte med intet mindre enn 10 oppstarter av nye utdanninger. Noen har venteliste, men på de aller fleste er det fortsatt mulighet til å få plass.

Videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning

Videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 1, starter opp både i Oslo (oppstart 20. januar), på Jæren (oppstart 13. februar) og på nett (oppstart 10 februar). Det digitale kullet har akkurat nå venteliste, men det hender at det kommer avmeldinger i siste liten, så hvis du er interessert i denne utdanningen kan det fortsatt lønne seg å ta kontakt for å sette seg på listen.

For de som allerede har unnagjort trinn 1, er det også muligheter på videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 2, denne våren. Kullet som starer opp i Levanger 26. mars har fortsatt noen ledige plasser. Kullet som starter i Oslo 19. mars har nylig blitt satt opp og lagt til i planen, så her er det gode muligheter til å få bli med.

Spesifikke videreutdanninger

Er du psykolog og satser mot en spesialisering i psykoterapi, kan det være verdt å se nærmere på kullet som starter i Oslo 5. mars; Kognitiv atferdsterapi for psykologer i spesialisering, psykoterapi. Leger kan blant annet søke på Kognitiv atferdsterapi for leger i allmennpraksis med oppstart 28. april i Oslo. Begge disse profesjonene vil antakelig også være å finne blant deltakerne på utdanningen som starter 26. mai, Kognitiv atferdsterapi ved somatisk sykdom og skade. Denne utdanningen finner sted i Oslo og er relevant for helsepersonell som arbeider med pasienter med somatisk sykdom eller skade. Vi har også satt opp et kull i kognitiv atferdsterapi i fysikalsk medisin og rehabilitering med oppstart 24. februar i Oslo. Denne utdanningen er rettet mot deg som er lege og i spesialisering på fagområdet, samt fysioterapeuter/manuellterapeuter som jobber innenfor dette fagområdet. På grunn av krav fra legeforeningen vil det arrangeres egne kull for leger og egne kull for fysioterapeuter/manuellterapeuter, og dette spesifikke kullet er for sistnevnte gruppe.

Helsesykepleiere

Vårens kanskje største overraskelse er at det fortsatt er noen ledige plasser på utdanningen kognitiv atferdsterapi for helsesykepleiere i skolehelsetjenesten. Dette er en utdanning som har hatt svært stor pågang helt siden oppstarten. Ikke rart, kanskje, med de positive tilbakemeldingene som har kommet fra helsesykepleierne som tidligere har tatt utdanningen. Kullet starter opp i Oslo 24. mars, men hvis du ønsker å være med bør du være rask til å melde deg på.

Idrettspsykologi

Utdanningen kognitiv terapi for idrettspsykologi er riktignok ikke satt opp i løpet av våren, men ettersom vi har fått ganske mange henvendelser om dette i det siste, kan vi fortelle at det nå jobbes med planer for et nytt kull. Målet er å få en oppstart i løpet av høsten 2025, men hvis du er interessert i denne utdannelsen må du gjerne ta kontakt allerede nå for å sette deg på en liste.

For å lese mer om våre utdanninger kan du gå inn her.

Dersom du ønsker deg faglig input denne våren, men ikke har muligheten til å gå inn i en hel utdanning, kan det være nyttig å vite at vi også setter opp kurs i kognitiv atferdsterapi for posttraumatisk stresslidelse, CT-PTSD 5.-6. juni. Vi vil også være delaktig i Psykoterapibiennalen i mars. Den kommer vi nærmere tilbake til så fort vi har mer informasjon.

2024 har vært et hektisk, men inspirerende år for Norsk forening for kognitiv atferdsterapi. Vi har markert 30-årsjubileet med navneskifte, oppdatert profil, hatt et stort antall utdanninger og et aktivt konferanseprogram. Nå ser vi frem til et 2025 med nye satsninger og muligheter.

2024 ble året da Norsk forening for kognitiv terapi gjennomførte navneendringen vedtatt på tampen av 2023 og ble til Norsk forening for kognitiv atferdsterapi. Med ny logo, nytt navn og oppdatert nettside har vi markert overgangen på flere plan. Året har først og fremst vært preget av feiringen av vårt 30-årsjubileum, der høydepunktet var jubileumskonferansen i juni. I tillegg inviterte vi til fire gratis medlemswebinarer med internasjonale og nasjonale kapasiteter som Judith Beck, Ingvard Wilhelmsen, Bjarne Hansen og Kristen Hagen, samt David Clark.

Jubileet er likevel ikke helt over: I skrivende stund sendes en jubileumsbok i trykken. Boken, som redaktør Arne Repål har jobbet med gjennom hele året, vil snart bli tilgjengelig for medlemmene.

Ny nettside og dedikert seksjon for barn og unge

I løpet av året har nettsiden vår gjennomgått en grundig opprydning. Utdatert innhold er fjernet, og strukturen er strammet inn for å gjøre informasjonen mer oversiktlig. Dette er en stor prosess som enda ikke er ferdig, så det vil fortsatt være forbedringer på nettsiden de neste månedene. Samtidig har vi utvidet siden med et eget område rettet mot barn og unge. Dette nye innholdet er et viktig skritt for å gjøre kunnskap og tilbud mer tilgjengelig og relevant for flere.

Høy aktivitet i undervisningen

Undervisningsfeltet har som vanlig vært travelt med i alt 37 kull ved ulike utdanninger. Vi har også jobbet videre med bruk av digitale løsninger. Flere utdanningsløp kombinerer nå fysiske og digitale samlinger. For øyeblikket pågår også fire rene digitale kull, noe som har blitt godt mottatt, kanskje særlig blant deltakere med lang reisevei.

Undervisningsutvalget har vært vårt mest aktive utvalg også i 2024. De har arbeidet med studieplaner, studiekommunikasjon via Canvas og vurdert eksamensløsninger i lys av nye digitale hjelpemidler som ChatGPT. Målet er, som alltid, at eksamen skal bidra til økt læringsutbytte, og da må vi kontinuerlig se på hvordan dette kan gjøres på en mest mulig hensiktsmessig måte. Dette vil derfor være en prosess som fortsetter i 2025.

Styrket innsats for Rask psykisk helsehjelp

Satsningen på Rask psykisk helsehjelp (RPH) har fått et løft med en nyansettelse i teamet. Denne forsterkningen har bidratt til både å forbedre utdanningsløpene og veiledningsordningen knyttet til RPH. På tampen av året kom den gode nyheten om at avtalen med Helsedirektoratet når det gjelder opplæringsprogrammet er videreført. Dette gjør at vi kan fortsette å bygge kontinuitet og lange planer, også i tiden fremover.

Konferanser og planer for det nye året

2024 var et aktivt konferanseår. I tillegg til jubileumskonferansen holdt vi den årlige Veilederkonferansen, og var medarrangører på ACT-konferansen. Nå er vi i full gang med å planlegge Veilederkonferansen 2025 og Inspirasjonskonferansen 2025.

Takk for i år

Når vi nå går inn i høytiden, ser vi frem til å lade batteriene for 2025. Vi vil rette en stor takk til alle medlemmer, samarbeidspartnere og fagpersoner som har bidratt til at 2024 ble så vellykket. Takk for året som gikk – og velkommen med videre i 2025!

I slutten av november kom «Veiledning i kognitiv atferdsterapi – innføring i teori og praksis for veiledere» ut på markedet. Boken, skrevet av psykologene Kristin «Kicki» Martinsen og Annelise Fredriksen, imøtekommer et lenge etterlengtet behov for norsk litteratur om veiledning i KAT.

Frem til nå har det manglet norsk litteratur som gir en helhetlig innføring i hvordan man kan tilrettelegge, gjennomføre og videreutvikle veiledning i kognitiv atferdsterapi. Denne boken har med andre ord vært savnet av mange fagfolk i Norge. Martinsen og Fredriksen, begge psykologer med lang erfaring innen veiledning, særlig på barn- og ungefeltet, var tidlig klar over dette tomrommet. – Vi har holdt veilederutdanning for fagfolk innenfor barn- og ungefeltet siden 2010, men har funnet lite norsk litteratur på dette området, forteller Martinsen. Arbeidet med å skrive boken startet allerede før pandemien, men fikk en naturlig pause da Covid feide over landet. I 2021 tok de opp igjen arbeidet. Det var også da de fikk støtte fra Fagutviklingsfondet til NFKT for å samskrive. – Disse lange dagene der vi satt sammen og skrev, har vært helt avgjørende for å fullføre prosjektet, slår Martinsen fast.

Fra barne- og ungefeltet til bredere målgruppe
Opprinnelig var planen å lage en bok primært rettet mot barne- og ungefeltet. Underveis i skriveprosessen ble det imidlertid tydelig at innholdet også er relevant for fagfolk i voksenfeltet. Dermed ble målgruppen utvidet.

Forlaget Gyldendal viste tidlig interesse da Martinsen og Fredriksen presenterte prosjektet for dem. – De syntes ideen var god, særlig siden det ikke fantes en tilsvarende bok på norsk. Vi er veldig fornøyde med å ha hatt dem med på laget, sier Martinsen.

Oppbygning etter veilederutdanningen
Strukturen i boken gjenspeiler gangen i veilederutdanningene som er gjennomført. Den starter med generell veiledningsteori der de blant annet tar opp veilederrollen samt prosessen rundt veiledning, samt ulike læringsstiler. Deretter går fokus videre til kognitiv veiledning og hvordan veiledningsprosessen speiler strukturen i kognitiv terapi. Erfaringsbasert læring og bruk av Kolbs læringssirkel får god plass i boken. Det legges vekt på gode tilnærminger til veiledning, særlig relevante for barn og unge, men også anvendbare for voksne. – Vi har for eksempel viet plass til å diskutere bruk av rollespill, en metode mange kvier seg for, men som kan være nyttig i veiledning, forklarer Martinsen. Videre tar boken for seg ulike kompetanseområder innen KAT-veiledning, og hvordan kunnskap og erfaring kan utvikles fra et nybegynner- til et ekspertnivå.

Kasusformulering og tilbakemeldinger
Ett kapittel er viet kasusformulering, et sentralt redskap for å forstå den enkelte pasients utfordringer. Boken tar også opp viktigheten av å gi tilbakemeldinger på en hensiktsmessig måte, noe som krever at veilederen evner å skape trygghet og samtidig oppfordre til faglig og personlig utvikling. – Veiledning innebærer ofte en viss grad av ubehag fordi den setter søkelys på faglige utfordringer. Derfor må veilederen hjelpe veilanden til å åpne seg om vanskelige sider, samtidig som den evner å bygge trygghet rundt at veilanden har tilstrekkelig kunnskap til å gjøre en god jobb, påpeker Martinsen.

Inspirasjon fra ledelsesteori
Forfatterne har også løftet blikket fra sitt eget fagområde. De vektlegger for eksempel at inspirasjon fra ledelsesteori viser at god veiledning, i likhet med god ledelse, handler om å tilpasse seg den man jobber med. Dette gjelder ikke minst når man snakker om gruppeveiledning. Gruppeveiledning er utbredt og er et tema som vies mye oppmerksomhet i boken. – Gruppeveiledning har et helt eget sett av fordeler og utfordringer. Gruppemiljøet kan for eksempel være vanskeligere å navigere dersom deltakerne har ulik erfaringsbakgrunn og ulike behov. Samtidig gir gruppesituasjonen mulighet for gjensidig læring ettersom deltakerne tar med seg kunnskap og erfaring som kan utfylle hverandre, påpeker Martinsen.

Etikk og refleksjon
Boken berører også etiske avveininger. Hva gjør man hvis veiledningen ikke fungerer? Hvordan håndterer man ulikt nivå av kompetanse og erfaring i samme gruppe? Og hvordan påvirker forhold utenfor veiledningen selve prosessen? – På slutten av de fleste kapitler er det rammer med veiledningserfaringer samlet inn fra deltakere som har deltatt på veiledereutdanninger tidligere for å knytte teorien til praktisk erfaring med bruk av veilednings-strategiene, sier Martinsen.

Positiv mottakelse
Allerede før boken kom fra trykkeriet i slutten av november, merket forfatterne en positiv interesse. Deltakerne i den pågående utdanningen har uttrykt glede over å få et norsk faglig fundament å støtte seg til. Under Veilederkonferansen 2024 hadde Martinsen og Fredriksen fått trykket opp flyers for boken som da var i på vei i trykken, og det vakte gjenkjennende smil blant mange deltakere. – Mottakelsen så langt tyder på at boken har møtt et reelt behov. Vi håper den vil være til nytte for alle som veileder innenfor kognitiv atferdsterapi, avslutter Martinsen.

Rask psykisk helsehjelp (RPH) er godt etablert, men tjenesten videreutvikles stadig. I starten av desember ble veiledningsdagen for RPH arrangert for tredje gang på Clarion Hotel the Hub i Oslo. Over 80 deltakere delte erfaringer og fikk faglig input knyttet til RPH.

Prosjektleder for RPH veiledningsordningen i NFKT, Marit Mørch Jacobsen, innledet dagen med å presentere status for RPH. Hun la vekt på fremgangen i veiledningsordningen, men også på de varierende arbeidsforholdene og ressursene som kommer de ulike teamene til del. At det er viktig å samles til en veiledningsdag, er hun ikke i tvil om. – En slik dag er først og fremst viktig for nettverksbygging, tid til refleksjon og til å ta en fot i bakken for å se om vi organiserer tjenesten på best mulig måte for å ivareta de ulike dimensjonene av RPH, påpeker Jacobsen.

Bakgrunnen for veiledningsordningen er å styrke de kommunale RPH-teamenes kompetanse på å implementere og drifte RPH, slik at modellen videreføres med best mulig kvalitet, uavhengig av kommunestørrelse eller lokale rammer. Nettopp derfor mener Jacobsen at det er viktig at vi stadig ser på, og utvikler, selve veiledningsordningen. Ifølge Jacobsen vil neste års årshjul inneholde en rekke kompetansehevende tiltak og erfaringsdelingsarenaer. – Vi vet at det er svært ulikt hvor mye ressurser de ulike teamene får til kompetanseheving og fagutvikling, så derfor utvikler vi stadig veiledningsordningen. Neste år satser vi på å kunne tilby blant annet digitale fordypningskurs og en ressursbank i tillegg til det eksisterende tilbudet, og vi vil da ha særlig fokus på arbeid og psykisk helse.

Kompetanseutvikling i knappe tider

Marit Mørch Jacobsen er opptatt av presset som legges på helsetjenesten som følge av stram kommuneøkonomi og andre forhold. – Mange kommuner og RPH-team jobber med de samme utfordringene, og da er det fint å møtes for å hjelpe hverandre og lære av hverandre. Det er, og har alltid vært, en god delingskultur mellom RPH-team. En standardisert tjenestemodell gjør det enklere å dele, og bidrar til flere synergieffekter enn om hvert team skulle hatt hver sin tjenestemodell. Det er gull verdt, ikke minst med tanke på fremtidsutsiktene med stadig økende ressursknapphet, sier hun. Flere RPH-team melder om full stopp i videreutdanning og faglig påfyll. For å møte dette har vi derfor vært opptatt av å utvikle tilbud om veiledning og faglig utvikling på en ressursbesparende måte, forteller Jacobsen. Likevel ser hun at det er et tydelig behov for at RPH-teamenes kompetanse holdes ved like og utvikles, og er glad for at det allerede er 225 deltakere påmeldt til veiledningsordningen for 2025.

Kvalitetsbegrepet på dagsordenen

En annen stemme fra scenen på veiledningsdagen var Andreas Høstmælingen fra Nasjonalt Utviklingssenter for Barn og Unge (NUBU). Han jobber med temaet «kvalitet» i psykisk helse- og rustjenester, og har også skrevet bok om emnet. Høstmælingen beskrev kvalitet som et nødvendig, men krevende begrep. – Alle er enige om at vi må ha kvalitet, men alle er uenige om hva det er, sa han til deltakerne. Han understreket at kvalitet ikke er en objektiv størrelse. – Det er et politisk konstruert begrep. Det er noe vi drøfter oss frem til, og som hver av partene i diskusjonen ser ut fra sitt perspektiv. Så må disse behovene vurderes opp mot hverandre, la han til. Videre trakk han frem at samarbeidet mellom politiske myndigheter, helsetjenester og lokalsamfunn må fungere for at tilbudet skal kunne defineres som «godt nok», noe han mener at RPH ser ut til å ha lykkes med.

Store forventninger og godt engasjement

Jacobsen er svært fornøyd med tilbakemeldingene etter veiledningsdagen. – Terapeutene setter pris på å møtes, få faglig påfyll og å reflektere sammen med andre kolleger fra andre deler av landet. Det er mye å lære av hverandre og vi har en flott gjeng med dedikerte RPH-veiledere, påpeker hun.

Etter veiledningsdagen ble det holdt en to-dagers nettverkssamling for RPH-team fra hele landet. Mer enn 250 fagfolk benyttet sjansen til å få faglig inspirasjon og møte kollegaer med lignende utfordringer.

Psykiater Bjarte Stubhaug ved Klinikk for stressmedisin i Helse Vest, står i spissen for en fire-dagers gruppebehandling for pasienter med stressmedisinske helseplager, i hovedsak utmattelseslidelser og CFS/ME og utmattelseslidelser. Behandlingsopplegget viser lovende resultater som motbeviser myten om at pasienter med kronisk utmattelse og CFS/ME ikke kan behandles.

ME og andre utmattelsestilstander har de siste årene fått mye oppmerksomhet, ikke minst i media. Likevel er det få spesialiserte behandlingstilbud for denne pasientgruppen. – CFS/ME-pasientene har ofte et begrenset tilbud, forklarer Stubhaug og understreker samtidig at uten målrettet behandling, er prognosen for bedring av sykdommen dessverre dårlig. Ofte er pasientene syke i mange år. For unge pasienter er prognosen bedre, men også her kan mange miste viktige år av utdanning og arbeidsliv.

Fire-dagers gruppetilnærming

Behandlingstilbudet ved Klinikk for stressmedisin er basert på Stubhaugs doktorgradsarbeid om CFS/ME fra 2008. Programmet består av 6-8 ukers forberedelsesprogram etter initial evaluering, et 4-dagers intervensjonsprogram med psykoedukasjon, individuelle samtaler, gruppediskusjoner, fysisk aktivitet og mindfullness. Metoden er i hovedsak kognitivt orientert mestringsterapi, med elementer fra metakognitiv tradisjon og ACT, tilpasset pasienter med stressplager og utmattelse over tid. – Vi begynte med grupper på åtte deltakere og erfarte at gruppeformatet fungerte svært godt, sier Stubhaug. I dag gjennomføres rundt ti grupper i året, med 12–18 deltakere i hver gruppe. I tillegg får deltakerne tilbud om et seks måneders oppfølgingsprogram over to dager.

At gruppebehandlingen gjennomføres på fire intensive dager, er sentralt, mener Stubhaug. – Vi vet at det er andre behandlingstilbud rundt om i landet som bruker noen av de samme elementene i behandlingen som det vi gjør, men vi erfarer at nettopp fire-dagersformatet er viktig fordi det gir en større behandlingsintensitet og effekt, forteller Stubhaug

Gode forskningsresultater

I årene fra oppstarten i 2008 og til 2014, gjennomførte klinikken en åpen studie som viste lovende resultater for nettopp pasienter med utmattelse og CFS/ME. Dette er videreført til en forskningsstudie med dobbelt så mange pasienter gjennomført over en tiårsperiode. Denne er de nå i innspurten av. – En viktig motivasjon har vært å vise at pasienter med kronisk utmattelse kan bli bedre, og noen helt friske, forklarer Stubhaug. Den første studien ble publisert i en artikkel i Frontiers in Psychiatry (2018), og dokumenterer betydelig forbedring hos pasientgruppen, både umiddelbart og ett år etter behandling. Denne artikkelen kan du lese her. Den nå pågående studien er for tiden under forberedelse for publikasjon. Stubhaug kan bekrefte at funnene underbygger at terapiformatet har en robust og langvarig effekt, da intervensjonen blir gjentatt for mange pasienter og grupper over flere år.

Hvem får hjelp – og når?

Pasientene til klinikken kommer i hovedsak fra Helse Vest, med henvisninger fortrinnsvis fra fastlege og i noen tilfeller fra sykehus, særlig nevrologisk avdeling. Hoveddel av henvisninger gjelder utmattelse, men utbrenthet og overytelse, kombinert med smerter, søvnvansker og angst gir gjerne et sammensatt symptombilde. I tillegg sliter mange pasienter med traumer og stresslidelse etter alvorlig belastning. Tidligere mottok klinikken henvisninger og pasienter fra hele landet som da fikk refusjon for reise og opphold fra Pasientreiser. Nå er det bare pasienter fra Helse Vest som får refusjon. De fleste pasientene som kommer til Stressklinikken, har allerede forsøkt ulike andre behandlinger. – Det er sjelden at ME-pasientene kommer med en primær psykisk lidelse i bagasjen, men mange har prøvd mye for å bli bedre. Samtidig ser vi at flere nå henvises på et tidligere tidspunkt, særlig etter at long covid har gitt økt oppmerksomhet om utmattelsestilstander, forteller Stubhaug.

Videreføring og faglig utvikling

Med forskningsarbeidet nær fullført, fokuserer klinikken nå på vedlikehold, kvalitetssikring og eventuelle justeringer av metoden. – Vi er såpass fornøyde med opplegget at vi ser få grunner til store endringer, sier Stubhaug, som forventer at framtidige kollegaer og fagmiljøer likevel vil videreutvikle arbeidet på sine egne måter. Klinikken har i årene som har gått fått besøk av flere fagmiljøer fra inn- og utland, som har ønsket å se nærmere på måten de jobber på. For eksempel har en avdeling for funksjonelle lidelser i Århus, Danmark, brukt hele behandlingsprogrammet i sitt tilbud, med stor tilfredshet og gode resultater.

Den 16. og 17. oktober 2025 samles vi på Scandic Oslo Airport for Inspirasjonskonferansen 2025. I år tar vi for oss, på ulike måter, hvordan kognitiv atferdsterapi kan gjøres mer tilgjengelig for flere.

Inspirasjonskonferansen 2025 går av stabelen 16. og 17. oktober, og vil som alltid samle krefter fra inn- og utland. Konferansen arrangeres som vanlig på Scandic Oslo Airport, og planleggingen av programmet er i full gang. Ivar Elvik fra organisasjonskomiteen forteller at konferansen denne gangen ønsker å sette søkelys på hvordan barrierer for psykisk helsehjelp kan reduseres. – Vi ønsker med programmet å belyse hvordan man kan tilgjengeliggjøre kognitiv atferdsterapi for flest mulig mennesker, det være seg ressursmessig, geografisk eller emosjonelt for pasienten.»

Internasjonale og nasjonale foredragsholdere

Blant de allerede bekreftede foredragsholderne er Eva Serlachius, professor ved Karolinska Institutet i Sverige. Serlachius har omfattende erfaring med å jobbe med foreldre og barn i grupper, og bruker både foreldreveiledning og digitale løsninger i sin praksis. Hun vil holde key note foredrag begge dagene, og lede en workshop under konferansen. En annen bidragsyter er David Clark som er et velkjent navn innenfor det kognitive miljøet i Norge. Clark skal dele sine erfaringer fra den engelske utgaven av Rask psykisk helsehjelp, Talking Therapies, tidligere kjent som IAPT.

Blant årets bidragsytere finner vi også radarparet Bjarne Hansen og Kristen Hagen, som sammen vil snakke om 4-dagers behandling og korttidsterapi. De har blant annet sett at det å jobbe målrettet og intensivt gjør at det kan gjøre det enklere og mer motiverende for pasienter å gjennomføre, noe som også er et viktig aspekt ved å tilgjengeliggjøre behandling. De vil, gjennom et key note foredrag og en workshop, dele sine erfaringer på feltet.

Et annet navn som allerede står på plakaten, er Martin Myhre. Han skal ha en workshop om atferdsaktivering ved depresjon. – Han snakker om en veldig implementeringsvennlig metodikk, og nettopp det er også en av sidene ved å gjøre behandling tilgjengelig, mener Elvik.

Teknologiens rolle i behandlingen

Digital teknologi vil være et gjennomgående tema under konferansen, og flere av foredragsholderne vil dele innsikt i hvordan digitale verktøy kan bidra til tilgjengelighet og effektivitet i behandlingen. Elvik påpeker at digitale løsninger ofte gjør det lettere for pasienter å få tilgang til hjelp, både ved å spare tid på reise og ved å senke terskelen for de som kvier seg for å oppsøke en behandler ansikt til ansikt.

Veilederkonferansen og årsmøte for NFKT

Som vanlig arrangeres også Veilederkonferansen 2025 dagen før Inspirasjonskonferansen, nærmere bestemt den 15. oktober, på samme sted. – Programmet for Veilederkonferansen 2025 er på vei, men vi må få tid til å summe oss litt etter årets arrangement først, sier Elvik med et smil. For medlemmene av NFKT vil det i tillegg holdes årsmøte 2025 under Inspirasjonskonferansen, så det er med andre ord mange gode grunner til å holde av datoene.

Sosial angstlidelse er en av de vanligste psykiske lidelsene blant ungdom, og kognitiv atferdsterapi (KAT) er en av de mest effektive behandlingsmetodene. Men hvordan fungerer denne terapien når den tilbys digitalt, gjennom videomøter, sammenlignet med tradisjonell terapi på kontoret? Dette er hovedspørsmålet i Covideo-studien.

Covideo er en ny og spennende forskningsstudie som skal undersøke effekten av videobasert terapi for ungdom med sosial angst. Nå søker forskergruppen bak studien, ledet av barne- og ungdomspsykiater Einar Heiervang og hans kollega Jo Magne Ingul, terapeuter som kan tenke seg å delta i studien.

Behov for kunnskap

Covideo-studien har som mål å evaluere hvordan kognitiv atferdsterapi (KAT) for ungdom med sosial angstlidelse fungerer når behandlingen gjennomføres på skjerm (videoterapi) sammenlignet med den tradisjonelle kontorbaserte terapien. – Gjennom pandemien ble vi nødt til å utforske behandling gjennom videomøter, og i etterkant uttalte flere terapeuter at de opplevde at det kunne være en vel så god måte å utføre terapi på. Derfor så vi et behov for en studie med mål om å forstå om det gir like gode resultater som tradisjonell ansikt-til-ansikt-behandling, sier Einar Heiervang, barne- og ungdomspsykiater ved Sykehuset Innlandet, og prosjektleder for Covideo-studien.

Målgruppen for studien er ungdom mellom 13 og 18 år med sosial angstlidelse, og ungdommene rekrutteres fra både BUP og fra førstelinjetjenesten i kommunene. Etter at de første forberedelsene til studien startet i 2020, er det nå klart for inklusjon av både terapeuter og ungdom til hovedstudien som nå er i startgropen.

Grundig opplæring

Terapeutene som deltar i studien vil få grundig opplæring, forklarer Heiervang. David Clark og Eleanor Leigh fra University of Oxford, som begge er medlemmer av prosjektgruppen, vil gi opplæring i den spesialiserte versjonen av Clark og Wells’ modell for KAT som er tilpasset ungdom. – Det er ikke krav om at terapeutene skal ha utdanning i kognitiv terapi fra før, og det er heller ikke et krav om spesifikk utdanning for å delta, forklarer Heiervang. Opplæringen består først av digital undervisning, før terapeutene får et todagers kurs som fokuserer på manualen og behandlingssystemene. Deretter skal de gjennomføre pilotterapi med gruppeveiledning, både via video og gjennom fysisk besøk på kontoret, før de kan bli inkludert i selve studien.

Intensiv behandling

Behandlingen som inngår i Covideo-studien består av 14 ukentlige terapitimer, hver på 90 minutter. De 200 ungdommene som Heiervang håper å rekruttere til studien, vil bli tilfeldig fordelt på videobehandling og besøk på kontoret til terapeuten. – Vi har fått gode tilbakemeldinger fra terapeutene som har deltatt i pilotstudien. Mange rapporterer at ungdommene har gjort betydelig fremgang. Et viktig moment i KAT er atferdseksperimentene, som ofte gir ungdommene «aha-opplevelser» der de ser at de negative tankene de har om seg selv, ikke nødvendigvis er riktige, sier Heiervang. Dette er særlig viktig for ungdom med sosial angst, da dette er den av angstlidelsene som gjerne krever mest intensiv innsats på behandlingen. Det er grunnen til at behandlingen i studien er satt opp med et såpass stort omfang, selv om tidlige tilbakemeldinger viser at mange ungdommer gjør god fremgang tidlig i behandlingen.

Rekrutterer fra hele landet

Studien finansieres av Sykehuset Innlandet og Helse Øst, og har også fått en nasjonal tildeling fra Klinbeforsk og er forventet å ta to til tre år. Nå ønsker Heiervang å rekruttere terapeuter fra hele landet til å være med i studien. Terapeutene som blir med i studien får gratis opplæring i en godt dokumentert metode for behandling av sosial angstlidelse for ungdom, samt dekning av reiseutgifter og opplæringskostnader. I tillegg får deltakerne faglig påfyll gjennom samlinger to ganger årlig, samt ukentlig gruppeveiledning fra Jo Magne Ingul og Henrik Nordahl. – Dette er en unik mulighet for terapeuter til å videreutvikle sine ferdigheter, få erfaring med en velprøvd behandlingsmetode og bidra til viktig forskning, sier Heiervang.

Vil du være med?

Er du terapeut og har lyst til å være med på en banebrytende studie som kan bidra til bedre behandling for ungdom med sosial angstlidelse? Ta kontakt med Einar Heiervang, Jo Magne Ingul eller Jon Fauskanger Bjåstad for mer informasjon om hvordan du kan delta i Covideo-studien. Forskningsgruppen starter nå opp med å inkludere ungdommer i hovedstudien, men har plass til flere klinikere som kan tenke seg å delta i denne spennende forskningen.

Kontaktinfo:

Einar Heiervang, einarheiervang@gmail.com

Jo Magne Ingul, jo.m.ingul@ntnu.no

Jon Fauskanger Bjåstad, bjaastad@gmail.com

Jorun Torper er tannlege og kognitiv terapeut, og har nylig startet privat praksis for å hjelpe pasienter som sliter med livet og relasjonene sine. Likevel kan vi trygt si at hun har en bakgrunn og en erfaring få nystartede private terapeuter kan skilte med.

Etter en lang karriere som tannlege, forsker og veileder, måtte Jorun Torper forlate sin rolle som eksponeringsterapeut og kollegaveileder i TOO-tilbudet (tilrettelagt tannhelsetilbud til tortur- og overgrepsutsatte) på grunn av aldersgrensen i offentlig sektor. Men hun var på ingen måte klar til å legge fagkunnskap og engasjement på hyllen. – Jeg har i alle år brent for pasienter som av ulike grunner sliter med alvorlig tannlegeskrekk, og føler at jeg fortsatt har mye å bidra med, både overfor dem og tannlegene som jobber med dem. Derfor startet jeg en privat praksis der jeg kan hjelpe de som trenger det mest, forteller hun.

TOO-tilbudet, som hjelper pasienter med tannlegeskrekk relatert til traumer, ga Torper uvurderlig erfaring. – Dette er pasienter som ikke bare er redd for tannlegeutstyret eller smerte, men som dissosierer, får flashbacks, eller har andre sterke reaksjoner på grunn av tidligere overgrep, vold eller andre traumer. I arbeidet med denne pasientgruppen blir oppmerksomt nærvær spesielt avgjørende, mener Torper, og da ikke bare med tanke på å holde den traumatiserte pasienten i nåtid i triggende situasjoner. – Det er også ekstremt viktig for å kunne tilpasse terapeutiske verktøy til den enkelte i den spesifikke situasjonen.

Fra tannlege til terapeut

Torper har alltid hatt en sterk interesse for pasientkommunikasjon. I løpet av fire års doktorgradsarbeid med videoanalyse for å se på hva som bygger tillit og allianse hos pasientene, ble hun opptatt av trening og bevisstgjøring av terapeutiske ferdigheter. Senere underviste hun i dette på odontologisk fakultet ved Universitetet i Oslo i over 20 år, før hun viet seg til traumefeltet og utviklingen av TOO for ti år siden. Utdanningen i kognitiv atferdsterapi ga henne et nytt perspektiv på pasientarbeidet der. – Da jeg lærte kognitiv atferdsterapi, åpnet det seg en dypere forståelse av hva jeg holdt på med. Studiene tilførte en verdifull utvidelse av den terapeutiske verktøykassen, understreker hun. – Vi må ofte balansere hårfint mellom eksponering og stabilisering for at pasientene skal tåle behandlingen. For mange er det å kunne sitte i venteværelset, eller å tolerere nærheten i en tannlegestol enormt store steg, sier Torper.

Komplekse problemstillinger

Torper er opptatt av å forstå hva som ligger bak tannlegeskrekken til hver enkelt pasient. – Det er viktig å identifisere pasientens kjerneproblem tidlig. Er det for eksempel ren odontofobi eller fobi for andre elementer som blod eller sprøyter? Er det angst for angstsymptomer, angst for nærhet, eller det å få noe i munnen? Det kan også være skam i forbindelse med at det er dårlig stelt med tannhelsen, eller andre ting. Det ligger ofte traumer som overgrep og vold i nære relasjoner til grunn for disse tingene. Først når vi har forstått dette, kan vi tilpasse behandlingen og bruke verktøyene våre riktig.

Hun forteller om betydningen av å hjelpe pasientene til å bli mer til stede i øyeblikket og å jobbe med aspekter som skam og lav selvverdi. – Mange av pasientene sliter ikke bare med tannlegeskrekk, men også med dype følelsesmessige sår. Det å hjelpe dem til å komme tilbake til nåtid, tåle egne følelser og oppleve mestring, er noe av det mest givende jeg gjør.

På topp faglig

Selv om hun har mange tiår med erfaring, mener Torper at hun aldri har vært mer faglig sterk enn nå da hun nylig tippet 75 år. – Jeg har brukt hele livet mitt på å lære, utvikle meg og hjelpe pasienter. Nå føler jeg at jeg virkelig kan bruke all kunnskapen til å forstå og møte pasientene på en dypere måte.

Til tross for at hun har startet egen praksis, har hun ingen planer om å markedsføre seg. Pasientene finner henne gjennom jungeltelegrafen. – Jeg tar de pasientene som finner meg, og jeg gleder meg til å fortsette å gjøre en forskjell i livene deres, sier hun.

Siden 2013 har NFKT, på oppdrag av Helsedirektoratet, levert opplæring i Rask psykisk helsehjelp. Nå er avtalen videreført.

I januar 2025, samtidig med at den nye avtalen med Helsedirektoratet trer i kraft, starter det 19. kullet med opplæring i RPH i regi av NFKT. Siden den spede oppstart i 2013 har det også kommet på plass en veiledningsordning for RPH-programmet, også dette i regi av NFKT, men denne nye avtalen med Helsedirektoratet gjelder opplæringsprogrammet. Den nye avtalen varer til 2033, inkludert opsjon. RPH og organiseringen rundt dette tilbudet, utvikler seg stadig, og har vist seg å være et svært vellykket samarbeid mellom NFKT, Helsedirektoratet, NAPHA og FHI.

På HLF Rehabilitering AS ved Louisenberg i Oslo, møter de stadig mennesker som får livet sterkt preget av hørselsutfordringer som blant annet tinnitus. Da er det godt med en kognitiv tilnærming i verktøykassa.

HLF Rehabilitering AS er et ideelt kurs og rehabiliteringssenter for personer med ulike typer hørselsutfordringer, som nedsatt hørsel, ménière og tinnitus. Senteret har avtale med tre ulike offentlige oppdragsgivere; Helse Sør Øst, Kunnskapsdepartementet og NAV. De har over 20 tverrfaglige ansatte, med profesjoner som audiopedagoger, audiografer, Øre-Nese-Hals-lege, psykiatriske sykepleiere, arbeidskonsulenter og fysioterapeuter representert. Stadig flere av dem har en utdanning i kognitiv terapi i ryggsekken. – Vi har jobbet etter en kognitiv tilnærming de siste ti årene, forklarer Johanne Dahll Fossen som er seniorrådgiver ved senteret. – Vi har som mål at alle ansatte som jobber med rehabilitering skal ha denne typen kompetanse. Dette er noe vi har innført på bakgrunn av europeiske retningslinjer som sterkt anbefaler kognitiv atferdsterapi som tilnærming når man jobber med tinnituspasienter.

Angriper problemet fra flere kanter

Og nettopp pasienter med tinnitus er en stor gruppe ved senteret. Mange av dem kommer til senteret for et to ukers opphold, etterfulgt av fire uker med hjemmearbeid, og én ukes oppfølging i etterkant. Brukerne har blitt søkt inn på senteret av enten fastlege eller Øre-Nese-Hals-lege, og har dermed også i forkant fått sjekket ut at den plagsomme lyden i øret ikke skyldes andre årsaker.

En av dem tinnitus-pasientene møter når de kommer til senteret, er arbeidskonsulent, Solfrid Skatvedt. – Det er veldig mange som har tinnitus, men ikke alle er plaget i like stor grad. De som kommer hit gjør det nettopp fordi tinnitus preger hverdagen deres på en negativ måte, forklarer hun. – Ved HLF Rehabilitering jobber vi ut fra en modell der vi legger vekt på ufarliggjøring, avspenning og kognitiv tilnærming.

Mange gode verktøy

For tinnitus er en lidelse som skaper mye tankevirksomhet, og som igjen i stor grad blir påvirket av tankene våre. – Mange har mye redsel rundt problematikken. Ofte er den også dessverre forsterket av at man kan bli møtt med bagatellisering av mennesker rundt seg, eller at for eksempel fastlegen sier at «dette må du bare leve med», forklarer Skatvedt. Hun mener at ufarliggjøring er et viktig element i behandlingen. – Det er klart at hvis du er redd for at du aldri skal kunne sove godt om natten igjen, at du aldri skal kunne lese en bok eller nyte stillheten, eller du slutter å være sosial fordi du er redd for at det skal forverre plagene, så blir det i seg selv et problem. Det blir på mange måter en angst for angsten. Vi jobber med å utfordre tankene, lage nye stier i hjernen. Til det bruker vi ulike verktøy. Vi jobber for eksempel med ABCD-modellen og den kognitive diamanten, og så bruker vi Tankevirus-konseptet. Et annet verktøy vi bruker er lyttetrening. Da skal de lytte til andre lyder. Det kan være en bil som står og tuter utenfor. Det er en lyd, som sikkert kan være ganske irriterende også, men vi jobber med å evaluere oss frem til at den lyden ikke er farlig, og dermed trenger vi ikke bry oss om den. På samme måte er det med tinnitus. Hvis de blir trygget på at det ikke er farlig, at det for eksempel ikke er noen grunn til å frykte at plagene skal bli verre og verre med tiden, blir det også lettere å overse lyden. Andre ting vi jobber med er søvn og stressmestring. Sover du bedre, og takler du stress bedre, er du også bedre rustet til å leve med tinnitus.

Bedre livskvalitet

– Målet vårt er ikke at brukeren skal bli kvitt tinnitus, det er ingen kvikk fiks på det, påpeker Fossen. – Målet er at de skal kunne håndtere det bedre, og leve med det. Få bedre livskvalitet, også med tinnitus. Det i sin tur igjen kan gjøre at tinnitusen over tid potensielt kan forsvinne eller bli mindre påtrengende, påpeker de. – De fleste av oss har jo en form for lyd i hodet av og til, en lyd som kun eksisterer der og som ingen andre kan høre. For noen er det ikke plagsomt i det hele tatt, for andre kan det ta opp mye fokus. Mange opplever dessuten at plagene deres blir bagatellisert av de rundt. Forteller man i en sammenheng at man er svært plaget av tinnitus, og man får som respons at det bare er å overse det, kan det være sårt. Å komme hit i en gruppe der flere forstår deres situasjon, er i seg selv en fin ting, sier Skadtvedt. Hun kan fortelle at de har gruppeundervisning med 15 – 18 brukere, i tillegg til at alle får en primærkontakt som de har en dialog med under hele rehabiliteringsforløpet.

Mye fokus på å ikke fokusere

En ting de jobber mye med på senteret, er å hjelpe brukerne til å la tinnitusen få mindre plass i livet deres. Da ser de selvfølgelig også ironien i at de, når de kommer til senteret, blir nødt til å fokusere svært mye på nettopp denne lyden de opplever. – Her bruker vi jo ordet tinnitus i omtrent annenhver setning, smiler de. – Sånn sett blir det veldig fokus på det akkurat mens de er her, men vi jobber med å forberede dem på at når de går ut av døren her, skal den tanken dempe seg. Samtidig snakker vi om at de må akseptere at lyden er der, uten at det trenger å påvirke hverdagen mer enn høyst nødvendig. Mange kan være usikre på om de tør å gå på kino, for eksempel, i redsel for at tinnitusen skal bli verre i etterkant. Da gir vi dem rett i at det kan skje, men det er ikke noe farlig i det. Da kan de bruke andre strategier, som å sette på litt musikk når de kommer hjem, og dessuten vurdere om opplevelsen av kinoen og sosialt samvær med venner kan ha vært verdt den forbigående forverringen.

Gode resultater

Når pasientene kommer til HLF Rehabilitering måler de opplevd tinnitus. – Det vi ser over de siste årene er at vi har målt at rundt 80 prosent av brukerne våre har oppgitt å oppleve bedring, 60 prosent har sagt at bedringen er signifikant. Det sier noe om at er nyttig å få hjelp til å bryte den onde sirkelen av angst og lite hjelpsomme tanker, avslutter Skatvedt.

Korttidsterapien har fått sin egen kongress. Den ble avholdt på Gardermoen 23. og 24. september. På høy tid, sier arrangørene bak.

Og arrangørene bak, det var Institutt for Korttidsterapi (IFKT) med blant annet Bjarne Hansen og Kristen Hagen i spissen. De har lenge vært kjent for sitt arbeid med 4-dagers modellen, men også korttidsterapi i andre former og varigheter. De mener at det var på høy tid å få en slik kongress på plass. – Vi har sett en stor og økende interesse for korttidsterapi i ulike former både fra pasienter, behandlere, helseledere og «systemet», påpeker Hansen. – Derfor så vi at tiden var overmoden for en faglig møteplass dedikert til korttidsterapi.

Spennende program

Forventningene var med andre ord høye da 135 deltakere, hovedsakelig behandlere, både fra førstelinje og spesialisthelsetjenesten, men også flere ledere fra helsesektoren, møttes på Gardermoen i september. Selv definerer Hansen og Hagen innholdet på agendaen til å falle inn i tre hovedkategorier. Den ene var enkelttemaer som depresjon eller andre spesifikke lidelser. Den andre kategorien var å se på forløpene, å gå inn i hva vi kan gjøre for å forbedre pasientreisen. Den siste kategorien gikk på psykoterapiprosess. Der trekker de blant annet fram et innlegg av Beate Bauer om selvavsløring som virkemiddel i behandling, og en spennende paneldebatt som samlet sentrale personer fra universitetsmiljøene for å diskutere hva som for tiden er mest spennende innenfor behandling av psykisk lidelse. – Det grunnleggende utgangspunktet for behandlingen vår er fra den kognitive tradisjonen, forklarer Hansen. – Med det vil jeg si at hvert enkelt av programpunktene våre kunne vært på Inspirasjonskonferansen til NFKT, men helheten var satt sammen til en agenda dedikert til korttidsterapi.

Raskere, ikke dårligere

– Vi synes det er veldig gledelig at det var flere ledere fra helsesektoren med blant publikum, påpeker Hagen. – Behandlerne har vist interesse for dette lenge, men nå ser vi en dreining mot at også flere ledere ønsker å se på mulighetene for å ta dette i bruk i egen organisasjon. Det er mange grunner til det, mener Hagen videre. – Å intensifiere behandlingen har mange fordeler. Ikke minst for pasienten. En kortere, mer intensiv behandling er enklere å passe inn i hverdagen, samtidig som det er lettere for pasienten å finne motivasjonen som trengs for maksimalt utbytte av behandlingen. Også for «systemet», som de omtaler det som, er det tilsynelatende åpenbare fordeler. – Om vi kan få mer behandling, bedre resultat på kortere tid for de samme kronene, er jo det en fantastisk fordel, og en nødvendighet når vi ser det økte behovet vi står overfor i årene som kommer. Vi ser at korttidsterapi rett og slett er mindre ressurskrevende for alle involverte parter. De er likevel opptatt av at korttidsterapi dreier seg om å korte ned på tid, ikke kvalitet. – Det er ikke snakk om å spare gjennom å få flere pasienter gjennom et behandlingsløp, men med et dårligere resultat på hver enkelt. Vi skal ikke smøre det tynnere utover. Tvert imot. Vi er opptatt av å skreddersy behandlingen for å komme raskere til problemet. Det er ikke tid i seg selv som skal styre innholdet. Vi er opptatt av at behandlingen skal gi minst like gode resultater som den tradisjonelle, ellers er det ikke noe poeng.

Ser mot fremtiden

Hagen og Hansen mener altså at korttidsterapi er veien å gå i fremtiden, men de er likevel ikke med på å komme med noen form for kritikk for den mer tradisjonelle måten å utøve terapi på. – Man kan for eksempel også spørre seg hvorfor vi ikke begynte å lage el-biler tidligere, påpeker Hansen. – Jeg tror vi ofte glemmer hvor ung vitenskap psykiatri egentlig er. Det skjer mye utviklingsmessig og forskningsmessig som gjør at vi kan forstå mer i dag enn for bare noen år siden. Kunnskap modnes og ny kunnskap kommer til. Det gir muligheter vi ikke har hatt tidligere. Samtidig har vi et kapasitetsproblem i psykisk helsevern, og med det kommer også et behov for faglig utvikling for å sette oss i stand til å få like gode resultater med mer effektiv ressursbruk. Vi vil ikke si at det er noen som har gjort det feil tidligere, det er mer at vi må henge med i tiden og se framover. Den forståelsen og kunnskapen vi har fått de siste årene, gjør at det ligger til rette for å se på organiseringen av behandlingstilbudet. Vi kan by på en behandling som er mindre forhåndsdefinert, mer skreddersydd og i større grad levert på hver enkelt pasients prinsipper.

En årlig foreteelse

Med årets kongress en måneds tid på avstand, er Hagen og Hansen godt fornøyd med vel gjennomført opplegg. Nå ser de mot neste år. – Målet vårt var å få på plass denne kongressen som en årlig hendelse, og etter årets arrangement er vi oppmuntret til å fortsette, så vi satser på å ses igjen til neste år, avslutter de.

Veilederkonferansen 2024 er vel overstått, og deltakerne reiser hjem med påfyll av faglig inspirasjon, og kanskje en ny forståelse av Europas geografi. Scandic Oslo Airport har igjen vært en flott ramme for en inspirerende samling av veiledere fra hele Norge.

Når vi entrer Scandic Hotel Oslo Airport, føles det nesten som å komme hjem. Dette hotellet har vært vår faste base for både Veilederkonferansen og Inspirasjonskonferansen de siste årene, og i år hadde NFKT samlet over 90 påmeldte veiledere fra hele landet.

Inspirerende foredrag

Den første dagen hadde vi besøk av Vidar Husby som snakket om målbevisst ferdighetstrening. Husby tok oss gjennom den nyeste forskningen innen signaturpedagogikk i psykisk helsearbeid, ferdighetslæring og essensielle terapeutiske ferdigheter. Han vektla også hvordan tilpasning av tilbakemeldinger og vanskelighetsgrad er avgjørende for å møte hver enkelt terapeut. Med et fullt rom av engasjerte veiledere, diskuterte han også hvordan målbevisst ferdighetstrening kan anvendes i veiledningssituasjoner, samt viktigheten av å skape et godt og utfordrende læringsmiljø.

En uforglemmelig middag

Kvelden bød på en hyggelig middag ledet av vår entusiastiske toastmaster, Steinar Sunde, som hadde fått en hel time til forberedelser. Erfaren som han var tok han utfordringen på strak arm og sørget for en underholdende kveld. Middagen var utsøkt, og i en kreativ ånd la vi bort digitale hjelpemidler for å tegne Europakartet fra minnet. Resultatene var varierte og temmelig underholdende, men juryen var heldigvis lett å overbevise!

Faglig fordypning

Den andre dagen var viet skjematerapi, under ledelse av Erlend Aschehoug. Han ga en grundig innføring i både skjemamodellen og modusmodellen, samt den historiske utviklingen av tilnærmingen fra kognitiv terapi til dagens form. Begge dager var en vellykket blanding av teori og praksis, noe som førte til mange gode faglige samtaler, samt smil og latter, selv i det grå oktoberværet på Gardermoen.

Ser fremover

Nå, etter to inspirerende dager, har deltakerne fått med seg en god dose faglig innsikt og nye perspektiver, og vi ser allerede frem til neste års konferanse. Datoen er allerede satt, og er 15. oktober. Hold av datoen!

På Frisklivssentralene i Rogaland møter de ansatte daglig innbyggere som trenger hjelp med en livsstilsendring, mange av dem med sammensatte og komplekse grunner for det behovet. Da er det godt å ha en god verktøykasse.

Dette behovet så også Frisklivssentralene i Rogaland som, fordelt over hele fylket, er arbeidsplassen til blant annet fysioterapeuter, psykologer, psykologspesialister, ernæringsfysiologer, ernæringsveiledere, idrettspedagoger, sosionomer og psykiatriske sykepleiere. – Mange av de ansatte hadde tatt ulike kurs og etterutdanninger tidligere, forteller Mari Tjelta Berge som er fysioterapeut og fagkoordinator ved Friskliv og mestring, Avdeling for helsefremming og mestring på Helsehuset Stavanger. – Men vi så at for eksempel den ordinære Trinn 1 og 2 av utdanningen i kognitiv terapi ikke traff helt nøyaktig i forhold til våre behov. Etter å ha sett et annet vellykket kommunesamarbeid, med utgangspunkt i Bjørnafjorden kommune, tok de derfor grep.

Komplekse behov

– Samarbeidet rundt denne utdanningen inkluderer ansatte fra totalt 11 frisklivssentraler fordelt på ti kommuner. Vi søkte fylkeskommunen om støtte, og så henvendte vi oss til NFKT for å høre om de kunne lage et skreddersydd opplegg for vårt behov. Som sagt så gjort, og i september gikk den første av totalt syv todagers-samlinger for 30 ansatte av stabelen. – Vi skal jo ikke drive behandling på samme måte som mange andre terapeuter, men vi møter daglig på innbyggere som trenger hjelp med livsstilsendring eller for eksempel røykeslutt. Ofte blir det raskt åpenbart at problemene deres er langt mer komplekse enn at de lurer på hva som er sunt å spise. Da er det en stor fordel for oss å ha god kompetanse når det gjelder både samtaleteknikker og ulike diagnoser, sånn at vi lettere kan sortere i problemene og hjelpe innbyggeren på best mulig måte. Det er jo ikke sånn at vi nødvendigvis skal behandle angst, men vi skal motivere til endring samtidig som vi tar hensyn til den bakenforliggende problematikken som har bidratt til at de har strevd med å ta tak i situasjonen på egen hånd.

Bredt lavterskeltilbud

Frisklivssentralene er et lavterskeltilbud der kommunens innbyggere kan komme uten henvisning, men ofte har de også blitt sendt dit av fastlege eller annet helsepersonell. Målgruppen er innbyggere i yrkesaktiv alder som ønsker å gjøre endringer innen fysisk aktivitet, kosthold, tobakk og psykisk helse. – Mange av dem har slitt med kosthold, kropp og livsstil i mange år, kanskje hele livet. Da er det ikke bare å fortelle at det er viktig å få i seg fem om dagen, det må flere tiltak til. Innenfor sitt tjenestetilbud har Frisklivssentralene ulike kurs som for eksempel kostholdskurs, livsstilskurs, søvnkurs, røykesluttkurs, tankeviruskurs og andre opplæringstilbud. I tillegg har de individuelle samtaler, og treningsgrupper. Men oppstarten gjøres alltid i form av en individuell samtale. – Da snakker vi om hva som er realistisk og hva den enkelte er motivert til. Når innbyggere først har kommet inn på Frisklivssentralene, trenger de ikke søke på nytt om å få ta del i flere tiltak. Med den brede kompetansen vi har innenfor systemet kan vi hjelpe dem med det behovet vi ser og som deltakeren selv uttrykker.

Nyttig samling

I september hadde de tretti påmeldte den første av i alt syv samlinger med undervisning som vil løpe gjennom høsten 2024 og våren 2025. Umiddelbart etter første samling sitter Berge igjen med positive tilbakemeldinger fra deltakerne. – Kognitiv atferdsterapi er jo en metode som ofte trekkes frem som relevant for arbeidet vi gjør i Frisklivssentralene. Samtidig har det ikke gitt den beste uttellingen å sende ansatte på kurs som treffer «ganske bra, men ikke helt». Dette med å ha en skreddersydd utdanning som sikrer at vi får best mulig utbytte av dagene, er veldig bra, både for kompetansen innad i teamene, men også med tanke på samholdet i gruppen. Mange av de ansatte har KID-kurs eller andre utdanninger fra før, men her får vi en litt dypere tilnærming. På den første samlingen hadde vi en blanding av teori og det å være ute og øve, før vi igjen fordypet oss i et nytt verktøy som vi senere øvde på. Det opplevdes som veldig relevant og godt tilpasset, så det var nyttige dager, smiler Berge.

Nå når kalenderen nærmer seg oktober, er det bare å glede seg til et av høstens vakreste eventyr, nemlig Veilederkonferansen 2024. På konferansens første dag i år, vil Vidar Husby snakke om målbevisst ferdighetstrening.

Veilederkonferansen går i år av stabelen på Scandic Hotel Oslo Airport på Gardermoen, 24. – 25. oktober. Den første dagen er det Vidar Husby, psykologspesialist og medeier i Favne, som vil holde i programmet fra scenen. Han har lang erfaring i å jobbe som veileder innenfor målbevisst ferdighetstrening (deliberate practice), og er dessuten forfatter av boken «Målbevisst ferdighetstrening: Øv på relasjonelle ferdigheter i psykoterapi».

Berømmer mye av arbeidet som gjøres

Med andre ord er Husby en som kan sine saker inn og ut, når han står på en scene og får snakke om sitt favorittemne, målbevisst ferdighetstrening. Likevel veier han ordene sine nøye underveis. – Det er fordi jeg ikke på noen måte ønsker å devaluere mye av det veldig gode arbeidet som allerede gjøres når det gjelder ferdighetstrening, både i utdanning og veiledning. Men det vi ser er at når folk refererer til ferdighetstrening, så refererer de til svært forskjellige ting. For noen handler det om å se video, for andre å skape sterke følelsesmessige reaksjoner, for andre igjen er det rollespill. Det er mye som kalles trening der ute, og det kommer sikkert mye godt ut av det også, understreker han. – For å kunne hjelpe terapeuter best mulig med å lære ferdigheter, er det likevel viktig at vi kjenner til hva som ligger i målbevisst ferdighetstrening – både hva det er, og hva det ikke er.

Kvalitet og kvantitet på øving

Målbevisst ferdighetstrening er en evidensbasert metode for øving, hentet fra tre tiårs studier av hvordan ekspertise utvikles på tvers av felt. K.A. Ericsson studerte piloter, idrettsutøvere, leger og andre grupper som var de beste innenfor sine felt. Det han lurte på, var hvorfor nettopp disse utøverne hadde blitt så gode, og hvordan det hadde seg at de stadig klarte å utvikle seg, heller enn å stagnere. Var det talent, eller var det noe annet? Han kom frem til at kvalitet og kvantitet på øving var prediktor nummer én når det spørsmålet skulle besvares.

Lite tradisjon for øving

– På en musikkskole eller i en treningssal er øving en selvfølge, men i vårt felt er det ikke det i det hele tatt, forteller Husby. – Dette var noe jeg savnet i min egen utdanning, så jeg har gjort det til mitt hovedprosjekt innenfor psykologien de siste årene å bidra til innsatsen med å oversette Ericssons prinsipper om målbevisst ferdighetstrening, eller deliberate practice, som han kaller det, til terapi og veilednings kontekst. Et av hovedfunnene til Ericsson og hans kolleger, var viktigheten av å sette individuelt tilpassede ferdighetsmål, og så å dosere «treningsbelastning, feedback og progresjonen i henhold til dette, slik at øvelsene holdt det riktige vanskelighetsnivået for den enkelte utøveren. – I vår sammenheng handler det om å forbedre og finpusse terapeutferdighetene på en systematisk måte gjennom spesifikke, målrettede øvelser, sier han. Dette innebærer blant annet å sette klare mål, gi kontinuerlig tilbakemelding, og å sikre at terapeutene engasjerer seg fullt ut i øvelsene. Og ikke minst – skape et trygt læringsmiljø der det er rom for å prøve og feile.

Målbevisst ferdighetstrening i veiledning

Når Husby snakker om dette temaet på en veilederkonferanse, er det fordi han mener at metodikken er godt egnet til å trekke inn i veiledningen, samtidig som man kan bruke det til å trene på sine egne ferdigheter. – Veiledere som behersker målbevisst ferdighetstrening kan hjelpe terapeuter med å stadig utvikle seg. Treningen hjelper dem å omsette den rike teoretiske kunnskapen sin over til terapeutatferd. Det er helt avgjørende for pasienten, som til syvende og sist er den som i størst grad merker hva terapeuten sier og gjør, påpeker han.

Teori og praksis, hånd i hånd

På veilederkonferansen vil Husby fortelle om hva målbevisst ferdighetstrening egentlig er. – Jeg vil begynne med en kort introduksjon om målbevisst ferdighetstrening og hvordan vi kan bruke dette i veiledning. Videre tenker jeg å demonstrere noen viktige prinsipper der jeg blant annet vil fokusere på hvordan vi kan tilpasse feedback og vanskelighetsgrad for at den enkelte skal få mest mulig ut av ferdighetstreningen. Som seg hør og bør vil en dag som dreier seg om ferdighetstrening, også inneholde praktiske øvelser, og nettopp … ferdighetstrening, så deltakerne kan definitivt se frem til en praktisk og innholdsrik dag den 24. oktober på Gardermoen.

Den andre dagen av årets veilederkonferanse, er viet skjematerapi. Erlend Aschehoug gir oss en komprimert innføring, krydret med oppgaver og opplevelsesbasert læring.

Erlend Aschehoug har vært spesialist i klinisk psykologi siden 2007. Han er også veileder i kognitiv atferdsterapi og skjematerapi, er sertifisert skjematerapeut, og har undervist i skjematerapi både i Norge og i utlandet. Han er videre medlem av Evaluation of Supervision and Training committee of the ISST, og ikke minst leder av Norsk forum for skjematerapi. Nå er han altså aktuell for våre veiledere som den som skal styre oss gjennom dag to av Veilederkonferansen 2024. Da er det ikke overraskende skjematerapi som står på planen.

Grunnleggende følelsesmessige behov

– Alle mennesker er født med visse følelsesmessige behov, understreker Aschehoug. – Vi trenger for eksempel alle å bli møtt på følelser, ha en trygg base, struktur og grenser, være autonome, ha mulighet til å være spontane og lekne og så videre. Hvis disse behovene ikke blir tilstrekkelig ivaretatt, og det er jo noe for eksempel et spebarn ikke klarer å sørge for selv, kan det oppstå en skjevutvikling, forklarer han og påpeker at denne type manglende oppfylling av behov kan oppstå på ulike stadier i livet. – Noen behov er viktige fra starten, for eksempel tilknytning, som er veldig viktig allerede de tre første årene våre. Andre, som autonomi, kommer sterkere inn senere. Da blir det interessant å se i hvor stor grad disse behovene ble oppfylt i barndommen, men også i hvor stor grad de blir oppfylt i dag. Et maladaptivt skjema er en konsekvens av at disse grunnleggende behovene ikke har blitt møtt på en tilstrekkelig god måte i oppveksten.

En komprimert innføring

Den 25. oktober, den andre dagen av Veilederkonferansen 2024, vil Aschehoug gi oss en mini-innføring i skjematerapi. Han starter med nettopp å forklare grunnleggende elementer og sentrale begreper og mekanismer i skjematerapi. I denne delen vil han også gå inn i de teoretiske røttene og historiske utviklingen av metodikken, og ikke minst vil han snakke om terapirelasjonen som grunnmur i behandlingen. – Når pasienter begynner i terapi er de ofte i overlevelsesmodus, eller beskyttelsesmodus, som vi også sier. De går med en fasade og en rolle de har tatt på seg. Hvis vi skal kunne overkomme denne modusen i terapien, er relasjonen mellom pasient og terapeut svært viktig. Bare med en god relasjon i bunn vil vi være i stand til å møte pasientens sårbare side på en god og terapeutisk måte. Skjematerapi benytter endringsteknikker fra ulike terapiretninger for å svekke uheldige skjemaer og skape nye, positive skjemaer hos pasienten, men dette forutsetter da en god terapeutisk relasjon. Terapeuten blir også en rollemodell for modusen «sunn voksen», der pasienten har lettere tilgang til sentrale egenskaper som for eksempel medfølelse, omsorg og selvhevdelse. Dette er egenskaper vi ønsker å nære og utvikle hos pasienten.

Mestringsstrategier

Gjennom dagen vil Aschehoug også ta opp hvordan man som terapeut kan gjenkjenne de ulike skjemaene, eller sårene, som pasienten bærer med seg, og dessuten hvilke mestringsstrategier man kan bruke for å komme videre. Etter lunsj, der skjemaer og mestringsstrategier ganske sikkert vil bli diskutert rundt bordene, er det modusmodellen som står på programmet. – Sårbarheter kan bli trigget i ulike situasjoner. Er skjemaet mitt for eksempel «defekt/skam», så kan én kritisk kommentar være nok til å aktivere skjemaet. Kanskje kan man gå inn i en modus som gjør at personen henger seg på den kommentaren og begynner å angripe og kritisere seg selv. Man kan også gå over i en modus der man kjenner på skam og en følelse av verdiløshet, eller man kan gå i beskyttermodus og angripe tilbake. Uten sunn voksen modusen aktivert, vil man ikke kunne klare å møte behovene man har i den situasjonen, forklarer Aschehoug.

Opplevelsesbasert læring

Det er mange konsepter og teorier å forholde seg til innenfor skjematerapi, men Erlend Aschehoug lover å krydre dagen med gode muligheter for refleksjon, øvelser og opplevelsesbasert læring.

Mye som har vært gjort og skrevet innenfor kognitiv atferdsterapi har hatt en voksen pasientgruppe i sikte. De senere årene har imidlertid NFKT hatt et stadig økende fokus på barn og unge. Nå har vi tatt grep for å la nettsiden vår gjenspeile denne satsningen.

Det har lenge vært et uttalt behov, og en tilhørende dialog, rundt mulighetene for i sterkere grad å representere barn og unge-feltet også i foreningens kommunikasjon. Sentral i denne diskusjonen har vært gruppen av studieledere for undervisningen på KAT barn og unge-feltet med Annelise Fredriksen som studieleder i Tromsø, Jo Magne Ingul og Kari Walmsness i Trondheim, Klara Øverland i Bergen, og Barbro Fedøy som tidligere var det i Oslo. For et par år siden, gjorde de dialog om til handling.

To års arbeid

– Vi startet med et heldagsmøte der vi snakket om hva en sånn side skulle inneholde. Hva savnet vi, og hva kunne være nyttig for andre å ha, forteller Barbro Fedøy som til daglig jobber på BUP Follo. Etter møtet brettet de opp ermene og satte i gang. Det er ikke lite jobb gruppen har lagt ned de siste to årene. – Det har vært to intense år med utveksling av ideer, samproduksjon og innhenting av ressurser utenfra. Vi hadde opprinnelig håpet å bli ferdig i tide til Midnattsolkonferansen i 2023, men valgte å heller bruke mer tid for å gjøre det ordentlig.

Lett tilgjengelig språk

Ordentlig har det blitt. Etter utallige dugnadstimer kunne endelig den nye siden publiseres på kognitiv.no nå i august, og Fedøy er godt fornøyd med resultatet. – Målgruppen for siden er barn og unge selv, foresatte og terapeuter. Hovedtyngden av materialet er rettet mot behandlere og andre som jobber med å hjelpe barn og unge som strever. Andre tekster er beregnet direkte for foresatte eller for ungdom. Vi har uansett hele veien vært opptatt av at språket i teksten som ligger ute også skal være lett tilgjengelig for foreldre og andre ikke-fagpersonell, og har involvert både voksne og ungdommer som testlesere underveis.

Konkret informasjon og håp

På siden finner man fakta om de mest vanlige psykiske lidelsene og en god del selvhjelpsmateriale til foresatte og ungdommer. Det er også terapimateriale til behandlere og lenker til relevante nettsider og andre kvalitetssjekkede ressurser. – Jeg håper at foresatte og ungdommer skal kunne finne informasjon der som hjelper dem til å ta kloke avgjørelser, men vel så viktig tror jeg det er at man kan se at det finnes hjelp å få. Håp er viktig når man har et barn som strever med for eksempel angst. I det hele tatt tror jeg at det har blitt en side som er veldig konkret. Det vet jeg er noe som har blitt savnet av behandlere på feltet.

Dynamisk innhold

Nå er siden oppe og publisert og du kan besøke den blant annet her, men den er langt fra en statisk enhet. – Vi håper den vil bli godt brukt og at folk vil engasjere seg og gi oss tilbakemelding på innholdet, forklarer Fedøy. Selv håper hun siden vil fortsette å utvikle seg, og hun ser for seg at den i fremtiden kanskje også kan få bære mer visuelt preg av at den retter seg mot barn- og ungefeltet.

Vi i NFKT takker for den fantastiske jobben som er lagt ned for å lage denne nettsiden, både av gruppen som har ledet prosessen, og av eksterne ressurser som har bidratt med arbeidet underveis.

På Nordlandssykehuset får de for tiden mye oppmerksomhet for Bodø Intensiv Eksponeringsterapi (BIET), en femdagers intensiv diagnoseoverskridende eksponeringsbasert angstbehandling for alle angstlidelser.

Programmet, som er utviklet av Forsvaret, har vært brukt på sykehuset siden de fikk starte opp etter pandemien, men de siste to årene har de fått et nytt hjelpemiddel i VR. Satsningen kunne finne sted takket være innovasjonsmidler fra Helse Nord og støtte fra Nordlandssykehuset og klinikkledelsen, PHR klinikken, og har raskt blitt et sentralt innslag i behandlingen. Prosjektleder Ulrika Larsson, psykiater og veileder i kognitiv atferdsterapi, gleder seg over mange nye muligheter gjennom å bruke VR som verktøy, men understreker likevel at VR er nettopp det, et hjelpemiddel.

Har kompetansen til å stå trygt

– Det som gjør behandlingen er likevel behandlernes kompetanse, slår hun fast. – Det er ikke sånn at hvem som helst utenfra kan komme og låne VR-rommet vårt og bruke det til en god behandling. Teamet som jobber med BIET er satt sammen på tvers av de tradisjonelle siloene på klinikken, og består for tiden av syv behandlere. Det tette samarbeidet innad er viktig, påpeker Larsson. – Det er utrolig givende og artig arbeid, men det er også krevende. Her er det ingen behandling vi kan gjøre på rutine, hvert enkelt opplegg er persontilpasset. Da er det viktig at vi som behandlere står stødig i det vi driver med og trygger hverandre, for er det én ting vi vet, så er det at angst og tvil smitter, både i teamet og over til pasienter.

Eksponering er mer enn utføring av oppgaver

På BIET har de viet en uke i måneden til behandling. De starter i en gruppe på mellom fire og seks pasienter. I gruppen møtes de, deler erfaring og får opplæring, men når det kommer til eksponeringen, får hver enkelt pasient sin co-terapeut og sitt eget opplegg. Her kommer også verktøyet VR til sin rett. – Vi ser i tradisjonell behandling at pasientene ofte utfører oppgavene de blir gitt, men uten nødvendigvis å gjøre eksponering, forteller Larsson. – For eksempel dersom en pasient får i oppgave å gå på butikken og kjøpe tyggegummi. Det er en oppgave som kan gjennomføres på mange ulike måter, også med store mengder sikkerhetsatferd og unngåelse. De kan for eksempel gå på den lokale Jokerbutikken klokken 22.30 på kvelden i følge med en venn. Oppgaven er utført, men de har fortsatt med seg alle mulige sikkerhetsstrategier, i motsetning til om de for eksempel skulle gått på et folksomt kjøpesenter midt på dagen og utført handlingen på en stor butikk alene.

Bygger selvtillit i VR

Også i BIET-programmet fokuserer de på eksponering i samarbeid med den enkelte pasients co-terapeut ute i den virkelige verden, men for mange starter denne eksponeringen i VR-rommet. – Når man står med VR-briller og trår inn i en virtuell virkelighet, vet fornuften at man er helt trygg, uansett hva slags scenarier som spiller seg ut. Følelsene, derimot, vet ikke det. Det er nettopp denne kombinasjonen som gir så god læring, og ikke minst en trygg måte å utfordre seg på. En ting er eksponeringen de da får i den virtuelle virkeligheten, men Larsson mener at det er et annet aspekt som er minst like viktig, og det er selvtilliten som pasienten oppnår gjennom å bli eksponert for angst i den virtuelle virkeligheten.

Utfordrer angsten

– Vi har mange ulike scenarier i VR-rommet, og teknologileverandøren vår, Fornix, bygger stadig nye. Sånn sett kan pasientene få eksponering for edderkopper, sosiale situasjoner, sprøyter eller annet de måtte ha konkrete fobier og angst rundt. Men når vi jobber med eksponering er det først og fremst angsten vi jobber med å utfordre, ikke nødvendigvis det enkelte scenariet. Dette kan vi utnytte ved blant annet å utsette pasienten for scenarier som er generelt egnet til å fremkalle angst, som for eksempel høyder, for derigjennom å la dem bygge selvtillit ved å stå i angsten. Dermed stiller pasienten bedre når vi tar dem med ut i den virkelige verden for å eksponere dem for deres spesifikk angst, om det så er å gå på dette folksomme kjøpesenteret for å kjøpe tyggegummien sin istedenfor den lokale Jokeren. Det vi ønsker å komme til livs er unngåelsesatferden og tanken om at det er angsten som bestemmer i pasientens liv, istedenfor personen selv.

VR åpner muligheter

Med det forklart, gir det full mening det Larsson sier, om at VR ikke er behandling, men et veldig godt verktøy. – Det er alltid kompetansen til behandleren som gjør behandlingen, men VR gir pasientene større mulighet til å ta imot resten av behandlingen, konkluderer hun.

Larsson takker en fremoverlent og innovasjonsvillig sykehusledelse for at de har kunne bygge opp BIET til å bli et godt og effektivt tilbud. Også fra omgivelsene får teamet oppmerksomhet. – Ja, det er flere som tar kontakt og ønsker å høre mer om det vi holder på med. Det hender også at andre enheter og avdelinger spør om de kan få benytte VR-rommet i behandling, men det sier vi altså nei til, nettopp fordi kompetansen er så enormt viktig. Det har imidlertid hendt at vi har tatt imot pasienter fra utenfor vårt eget helseforetak.

Utvider i fremtiden

Foreløpig har fokuset til BIET vært i voksenpsykiatrien, skjønt de har hatt pasienter ned til 16 år. Så langt har 52 pasienter gjennomført behandlingen. Nå tenker de imidlertid lenger. – Vi har allerede begynt å lære opp behandlere fra barn- og ungefeltet, og planlegger oppstart for denne gruppen i fremtiden, så det er noe vi virkelig ser frem til nå, avslutter hun.

Å jobbe med personer som strever med bruk av rusmidler, betyr å ta skammen på alvor. Det vet Heidi Kristin Håland mye om.

Heidi Kristin Håland er familieterapeut, kognitiv terapeut og veileder i kognitiv terapi, i tillegg til at hun har utdanning innenfor motiverende samtale. Hun har jobbet med rusproblematikk i 27 år, først gjennom NAV, så som en del av spesialisthelsetjenesten, og nå i privat praksis, både på egen hånd, og som en del av Institutt for Psykologisk Rådgivning i Bergen. Hun jobber daglig med kvinner som strever med alkohol, og som av ulike grunner ikke ønsker å oppsøke det offentlige helsevesenet.

Alle er forskjellige

Kvinner som strever med rus, kommer i alle aldre og samfunnsklasser. Den problematiske bruken deres kan være åpen, eller skjult, og den kan ha pågått i mange år, eller være en ny og kanskje skremmende situasjon. De kan være motivert for å jobbe med endring, eller de kan være lite villige til å få hjelp. – Man kan ikke sette noen fellestrekk, for et hvert tilfelle er unikt, påpeker Håland som også forteller at i Norge er det rundt åtte prosent av menn og tre prosent av kvinner som strever med bruk av alkohol. Én faktor er imidlertid veldig ofte til stede, i en eller annen variant, og det er skammen rundt bruken av alkohol. Av og til kan den stå i veien for at en som sliter med alkoholbruk søker hjelp, mens andre ganger kan det tvert om være skammen som motiverer til endring.

Den skjulte skammen

– Det kan være en skjult skam, som skaper høyt stressnivå hos den det gjelder. Det kan være at omgivelsene i bare varierende grad kan se resultatene av misbruket, men at den det gjelder selv skammer seg, fordi hun vet hvordan hun har det med seg selv, forteller Håland, som har stått overfor utallige tilfeller av denne skjulte skammen. – Man kan skamme seg over at man ikke er i stand til å sette egne grenser, at man drikker mer enn man skulle ønske, eller man kan skamme seg over den moren, arbeidstakeren eller kjæresten man blir når man drikker.

Omsorg og bjørnetjenester

For andre er skammen mer åpen, og dreier seg om problemfylt atferd i forbindelse med bruk av alkohol. Det kan være den som drikker som skammer seg, men det kan også være pårørende, og det kan ofte problematisere situasjonen ytterligere. – Det kan gi seg utslag i at de pårørende forsøker å dekke over. For eksempel kan en mor kjøpe en ny TV til sønnen som har knust den i fylla, eller en mann kan rydde opp etter skader partneren har forårsaket. På mange måter er dette bjørnetjenester, mener Håland. – Det er handlinger utført av sympati og omsorg fordi man er glad i den det gjelder, men samtidig kan det også bidra til at alkoholbruken ikke får konsekvenser.

Pårørenderollen

Pårørende er i det hele tatt en annen viktig faktor når Håland møter pasienter som strever med alkohol. – Det er vanskelig å være pårørende og hjelpe de man er glad i når det dreier seg om alkohol. En ting som kan lage gnisninger mellom pasient og pårørende, er det faktum at pårørende alltid er lengre fremme i endringsløpet enn den det gjelder selv. – De pårørende har gjerne både bekymret seg og skammet seg i lang tid før pasienten selv søker hjelp eller er motivert for endring. Ofte kan det dermed være vanskelig for den pårørende å skjønne prosessen, mener Håland. – Som pårørende er man gjerne altfor nær til å forstå prosessen, og det er ikke lett hvis man ikke spesifikt har mye kunnskap om denne typen problemstillinger. De ønsker gjerne at vi som terapeuter skal være en sterkere pådriver for endringen, de vil i realiteten at vi som terapeuter skal ha en rolle som er nærmere rollen som pårørende, og det vil ikke fungere. Hadde det hjulpet å bare fortelle dem hva de skal gjøre, hadde ikke jeg hatt noen jobb, påpeker hun.

Må kunne håndtere smerten

Håland forteller at hennes jobb er å ta imot det pasienten har å fortelle, og skape tillit sånn at de skal kunne fortsette å kommunisere. – Det er en ganske høy terskel for mange å begynne å fortelle. De starter gjerne med mer «uskyldige» historier, og det tenker jeg er helt fint. Jeg har ingen hast med å få dem til å innrømme noe eller dele de verste historiene og innerste hemmelighetene sine. Det har falt mange tårer inne på kontoret til Håland når en som har hatt et strevsomt forhold til alkohol har kommet for å få hjelp, men det har ikke Håland noe imot. – Det betyr jo bare at det er viktig. Man endrer ikke bruken av et rusmiddel med mindre det gjør vondt. Man trenger den smerten for å gå videre i prosessen, så min jobb blir da å sitte rolig og ta imot smerten. Jeg må kunne håndtere smerten og skammen de blottlegger. Ikke bagatellisere, men heller ikke gi dem mer. Jeg må vite hva jeg er ute etter. Hvilken behandlingsmodell eller kart jeg går etter, og pasienten må kunne se forskjell på meg og på en pårørende som lenge har forsøkt å få dem til å gi opp rusen.

Et jubileum krever sitt, både i planlegging og gjennomføring. Da er det bra man har en mann som Arne Repål på laget.

Planleggingen til årets jubileumsfeiring, startet i fjor. Én av dem som har vært sentrale i planlegging og gjennomføring, fra første stund, er psykologspesialist, Arne Repål. Innenfor NFKT er han kjent som mangeårig redaktør for Tidsskrift for kognitiv atferdsterapi, i tillegg til som kursholder og foreleser, blant annet rundt temaet terapi på nett. Det siste året har han i tillegg hatt hendene fulle med jubileumsåret.

Velvillige bidragsytere

Han lot seg lett verve da det skulle velges en leder til komiteen for jubileumskonferansen, men der mener han at han ikke var den eneste som stilte velvillig opp. – Vi var opptatt av, fra start, at vi ville at programmet til konferansen skulle si noe om røttene våre, noe om status per i dag, og så skulle vi ta en titt i krystallkulen og se fremover. Da programmet var klart, var det mange talere og andre bidragsytere som skulle på plass, og også det falt på Repål. – Det som er fint er at alle jeg har spurt, som har hatt tid og anledning til å bidra, har sagt ja og stilt opp uten å få noe honorar for oppdraget, forklarer han. – Det har vært tydelig at folk har sett frem til å få bidra til feiringen av at det er 30 år siden foreningen ble stiftet.

Jubileumsbok i rute

I anledning jubileet har det vært naturlig å se både fremover og bakover, og få har så mye dokumentasjon rundt foreningens historie som Repål. Derfor var det også naturlig at det var nettopp han som ble sittende med oppgaven om å lage en jubileumsbok i forbindelse med feiringen. Det er han godt i gang med. – I skrivende stund er vi på det nærmeste i mål med teksten, forteller Repål, som også kan meddele at boken blir en blanding av tidligere skrevet og nyprodusert materiale. – I en del tilfeller har jeg tatt utgangspunkt i tekster som tidligere har vært publisert i Tidsskriftet. Også i boken er det mange ulike bidragsytere, påpeker han. Boken vil starte med en del som går på å se på røttene våre. Hva er status, hvordan har vi gått fra filosofi til terapi, og litt om utviklingen av faget, både internasjonalt, og i Norge. Del to vil omhandle fagutviklingen i regi av NFKT, og vil blant annet trekke frem de ulike utdanningsprogrammene, men også andre større prosjekter som Rask psykisk helsehjelp, Inspirasjonskonferansen og ulike skreddersydde utdanninger. I del tre har Repål konsentrert seg om fagartikler, også innenfor de ulike retningene, som ACT, metakognitiv terapi og så videre. I del fire er tanken å bli bedre kjent med menneskene bak fag og forening. – Her vil vi legge inn portrettintervjuer av for eksempel Torkil Berge, Egil Martinsen, Hans Nordahl og flere sentrale personer innenfor fag og styre. I del fem vil Repål heve blikket og se ut i verden, der turer og arrangementer som foreningen har vært involvert i, også utenfor landets grenser, vil stå i fokus. Etter det får vi en del der Repål har gravd seg ned i de ulike spaltene som har figurert i tidsskriftet, som metaforspalten, Solblogg, Brukerperspektiv og ulike gjestebloggere. Avslutningsvis vil boken også inneholde et helt nytt «Flaneri», når Ine Jareid tar et sylferskt skråblikk på foreningens feiring av seg selv i forbindelse med jubileet.

I innspurten

I disse dager er Repål helt på oppløpssiden skrivemessig, så til høsten går boken inn i produksjonsfasen. – Det er enda mye igjen å gjøre i form av språkvask, layout og sånne ting, men det er jo en jubileumsbok, så tanken er at den skal komme ut i jubileumsåret. Målet han sikter seg inn på er å få boken ut i slutten av november, med håp om at dette skal bli årets julegave til alle av foreningens medlemmer. At arbeidet med jubileumsboken har vært omfattende, det kan Repål bekrefte. – Det er veldig gøy å kikke i gamle arkiver og papirer. Og så liker jeg veldig godt å løfte frem folk som fortjener det, og det er jo en god anledning til det her, påpeker han.

Velfortjent ærespris til Repål

Og apropos å løfte frem de som fortjener det, så var Repål selv den som fikk lyskasteren rettet mot seg på Jubileumskonferansen den 14. juni. Da mottok han nemlig æresprisen fra NFKT for sin mangeårige innsats for foreningen generelt, og for tidsskriftet og jubileet spesielt. Vi takker for innsatsen og gratulerer Arne Repål med velfortjent pris.

I år er det 30 år siden NFKT ble startet, og det må selvfølgelig feires på både den ene og den andre måten. 14. juni var det endelig tid for den store jubileumskonferansen.

Gjennom hele jubileumsåret har det kommet små drypp av feiring i form av gratis webinarer for medlemmene våre, men den 14. juni inntok foreningen storstua på Litteraturhuset i Oslo for å feire seg selv med en tettpakket jubileumskonferanse. Konferansen ble fulltegnet bare et par dager etter at den ble annonsert, så forventningen var høy.

Arbeidet med programmet har foregått over lang tid, og har hatt som mål å se både bakover til starten, fremover mot fremtiden, og ikke minst utover, på den store bredden innenfor faget vårt. Dagen og bidragsyterne ble holdt godt i tømmene av Klara Øverland.

Programmet startet, som seg hør og bør, med begynnelsen, da Tore Stiles og Hans Nordahl mimret tilbake til oppstarten av foreningen i 1994, før Kristin Martinsen tok oss med på en statusoppdatering når det gjelder kognitiv atferdsterapi i arbeidet med barn og unge i BUP. Før lunsj fikk vi også med oss Torkil Berge som snakket om sammenhengen mellom arbeid og psykisk helse i kognitiv atferdsterapi, og Marit Mørch Jacobsen som oppsummerte rundt erfaringene vi har gjort oss så langt når det gjelder Rask psykisk helsehjelp.

Etter lunsj fikk vi høre noen tanker om kognitiv atferdsterapi på fastlegekontoret fra, Jonas Carsten Jeppesen. Deretter ledet Arne Repål en paneldiskusjon om hvilke forutsetninger som må være på plass for at kognitiv atferdsterapi skal kunne implementeres på en god måte og bli en del av hvordan vi jobber med pasientene til daglig. Med seg i panelet hadde han fått Torkil Berge, Karina Egeland, Åshild Tellefsen Håland, Tine Jensen og Marit Mørch Jacobsen. Etter det fulgte en rundebordsamtale om forskjeller og likheter mellom KAT, ACT, skjematerapi og metakognitiv terapi, før Knut Stubben brakte inn det enormt viktige brukerperspektivet. Mot slutten av dagen så vi mot fremtiden. Først gjennom temaet som alltid tiltrekker seg mye interesse; kognitiv atferdsterapi på digitale plattformer, før vi avsluttet med å se på kognitiv atferdsterapi i et fremtidsperspektiv sammen med henholdsvis leder og nestleder i styret i NFKT; Annelise Fredriksen og Jon Fauskanger Bjåstad.

Glade ansikter og gode samtaler tyder på at programmet og anledningen ble tatt godt imot blant de rundt 150 deltakerne som var til stede på Litteraturhuset denne sommerdagen. Nå er jubileumskonferansen over, men vi fortsetter feiringen gjennom året. Flere gratis medlemswebinarer og en jubileumsbok er på trappene, så følg med!

Med jubileum følger fest. Jubileumsfesten ble holdt i foreningens egne kurslokaler, og ble en kveld for minnebøkene.

Til jubileumsfesten var det sendt ut invitasjoner til administrasjonen, dagens styre, tidligere styreledere, medlemmer i foreningens ulike utvalg, samt bidragsyterne som hadde stilt gratis på jubileumskonferansen i Litteraturhuset tidligere samme dag.

Kurslokalene til NFKT var for anledningen ommøblert og pyntet til det ugjenkjennelige med hvite duker og blomster av engasjerte ansatte i administrasjonen. Temaene fra konferansen tidligere på dagen ble med inn i middagen, og både taler og samtaler bar preg av mimring og refleksjon rundt fag og forening. Arne Repål tok på seg rollen som konferansier for kvelden, og samtlige rundt bordet bidro med god stemning.

Jubileumsmiddagen kan på mange måter sies å oppsummere foreningen ved å beskrives som nøktern og hyggelig, med et godt samarbeid. Ansatte i administrasjonen hadde plukket markblomster og trommet sammen det de hadde av blomstervaser, dekketøy og lysestaker. Fancy restaurantmiddag var byttet ut med deilig cateringbuffet. Til gjengjeld ble vi premiert med en kveld med lave skuldre og rom til både å snakke med gamle kjente, og å knytte nye bekjentskaper.

Siden oppstarten av piloten på Rask psykisk helsehjelp i 2012, har behandlingstilbudet vokst i både innhold og utbredelse. Med det øker også behovet for gode studier.

I 2016 publiserte FHI en større studie på de første 12 RPH-teamene som inngikk i det opprinnelige pilotprosjektet, og i 2020 en effektstudie av hele RPH-modellen sammenlignet med en kontrollgruppe som fikk ordinær oppfølging i kommunen. Nå er de i innspurten av en ny studie. Denne gangen har de sett på tilskuddet av digital veiledet selvhjelp som en del av RPH-tilbudet og hvordan dette står seg målt opp mot den øvrige RPH-omsorgen.

Trenger nye behandlingsmetoder

– Det er et stort behov for hjelp innenfor psykisk helsevern, og behovet vokser, sier Marit Knapstad som er Seniorforsker ved avdeling for Helsefremmende arbeid på Folkehelseinstituttet. Det er nettopp FHI som står for denne nye studien på oppdrag fra Helsedirektoratet. – Derfor er det ønskelig å utvikle effektive metoder der vi binder opp mindre terapeuttid sånn at vi kan nå ut til flere. Samtidig ser vi at ulike digitale verktøyer, og modeller som innebærer innslag av veiledet selvhjelp, er en mer fleksibel måte å gi hjelp på. Mange som har behov for bistand med psykisk helse har travle hverdager eller lang reisevei for å komme til behandling. Det å ha verktøyene de får tilgang til gjennom veiledede selvhjelpsprogrammer også etter avsluttet behandling, og dermed ha muligheten til i praksis å få en booster session på egen hånd i etterkant, er også argumenter som taler for ulike varianter av veiledet selvhjelp.

I RPH har lavintensive behandlingsformer, som veiledet selvhjelp og gruppekurs, vært viktige brikker i behandlingstilbudet fra starten. På den annen side er Knapstad klar på at det terapeutene har fått mest opplæring i gjennom utdannelsen, fortsatt er ansikt til ansikt-behandling. Tradisjonelt er da også dette grunnsteinen i psykologisk behandling. Det er derfor grunn til å ta en kritisk vurdering av effekten av selvhjelp, eller assistert selvhjelp med digitale hjelpemidler, som det her er snakk om.

Assistert selvhjelp

Det digitale verktøyet Assistert selvhjelp, er etter anbud valgt som bidragsyter i pilotprosjektet som er utgangspunktet for den randomiserte studien som FHI nå er i gang med. – Vi har hatt rundt 400 deltakere fra totalt seks RPH-teams siden vi startet datainnsamlingen i oktober 2021. De har blitt tilfeldig delt inn i en gruppe som mottar Assistert selvhjelp, eller de har gått inn i den ordinære RPH omsorgen som da har bestått av ansikt til ansikt samtaler, gruppekurs eller annen veiledet selvhjelp. Assistert selvhjelp baserer seg i hovedsak på seks moduler som deltakerne har fulgt på egen hånd. Samtidig har de hatt ukentlige korte oppfølgingssamtaler med terapeut som i de fleste tilfeller har foregått på telefon. Deltakerne i studien har blitt fulgt opp med spørreskjemaer ved oppstart, annenhver uke i den tidlige behandlingsfasen, samt ved avsluttet behandling og seks måneder i etterkant. På terapeutsiden har forskerne utført intervjuer med behandlerne.

Ønsker flere svar

Det studien søker å svare på, er først og fremst hvorvidt digitalt basert veiledet selvhjelp kan være et like effektivt alternativ som øvrig behandling ved Rask psykisk helsehjelp. Men forskerne ønsker også benytte anledningen til å grave dypere. – Blant studiedeltakerne finnes klienter av alle aldre, profesjoner og utdanningsnivå, både menn og kvinner, med ulike typer problematikk og folk som bor i byer og på landet. Vi ønsker dermed å gå inn i materialet og se om vi kan identifisere ulikheter når det kommer til hvem som kan ha mest nytte av hvilken av metodene vi ser på.

I innspurten

I disse dager er teamet bak studien i FHI i innspurten med datainnsamlingen. I de neste månedene blir de travelt opptatt med å analysere dataene og skrive rapporten. De håper å kunne legge frem resultatene fra studien på den andre siden av sommeren. Vi skal følge med og gi dere en oppdatering når den tid kommer.

Med en utdanning, følger en eksamen. Når teknologien endres, endres også måten vi avholder eksamen på. NFKT har nå gjort noen endringer i eksamensordningen, og holder døren åpen for ytterligere endringer i fremtiden.

Gjennomføring av eksamen er et tema som har vært mye diskutert i hele utdanningssektoren de siste årene, gitt utviklingen av digitale hjelpemidler og kunstig intelligens. Etter pandemien la mange om til digital gjennomføring av eksamen, så også vi i NFKT. Nå har vi imidlertid gjort noen endringer.

Alt på ett sted

– Ettersom vi har gått over til å bruke Canvas som portal for kommunikasjon med studentene, går vi også, fra 5. juni, over til å avholde eksamen på Canvas for alle kandidater som har gjennomført utdanningen med Canvas som læringsplattform, forteller Siv Iren Juklestad som er undervisningsleder i NFKT. – Deltakerne vil da motta oppgaven i Canvas. Derfra laster de den ned på egen PC, svarer der og laster oppgaven og eventuelle vedlegg opp igjen i Canvas i det tidsrommet som er oppgitt. Det er også her sensuren gjøres og man vil få svar om bestått/ikke bestått, i tillegg til at man senere kan laste ned diplom fra Canvas.

Gode instrukser

Med denne ordningen håper altså Juklestad at man dermed skal slippe å benytte seg av e-poster frem og tilbake. Hun kan også berolige eventuelle eksamenskandidater som frykter et teknologisk komplisert opplegg rundt eksamen. – Det er veldig rett frem, men for å være på den sikre siden har vi også utviklet en presentasjon som gir detaljert steg-for-steg instruks for hvordan man både gjennomfører og leverer eksamen gjennom systemet. Denne presentasjonen kan deltakerne finne nettopp i Canvas.

Fysisk oppmøte

En annen vesentlig endring er at alle kull som starter opp fra og med april 2024 vil ha eksamen på siste dag av siste samling. Det blir dermed fysisk oppmøte uten bruk av hjelpemidler, istedenfor hjemmeeksamen. – Dette har å gjøre med utviklingen av kunstig intelligens og språkmodeller som Open AI (ChatGPT), Writesonic og appen integrert i Microsoft Office som kan brukes som hjelp med oppgavebesvarelsen. Utviklingen med språkmodellene går fort og gjør det langt vanskeligere å avgjøre hva kandidaten selv faktisk har tilegnet seg av kunnskap, påpeker Juklestad. – Å gå tilbake til skriftlig eksamen med fysisk oppmøte er på mange måter å gå «back to basics» hva gjelder eksamensgjennomføring, men jeg tror det er et steg vi er nødt til å ta mens vi lander litt i bruken av kunstig intelligens.

Muligheter i fremtiden

Med det påpeker Juklestad at nettopp kunstig intelligens og mulighetene det gir for juks og mer hjelp enn hva ønskelig er, har gjort det utfordrende å gjennomføre gode og rettferdige eksamener. – Det viktigste med eksamen er jo at kandidatene kan vise hva de har lært gjennom utdanningen. På mange måter kunne vi ønsket oss en mer prosessrettet og praktisk eksamensordning, men for nå må vi ta et steg tilbake når det gjelder eksamensgjennomføring. På sikt vil vi imidlertid se nærmere på hvilke muligheter som ligger i nettopp denne teknologien. Kanskje kan vi finne bedre måter å avholde en mer praktisk rettet eksamen, for eksempel.

Fortsatt fire oppgaver

Juklestad åpner dermed for at teknologien som har vist seg å bli en hodebry i undervisningssektoren, kan bli et nyttig og godt verktøy med tid og stunder. Enn så lenge, vil imidlertid eksamen, som tidligere, bestå av fire oppgaver der alle oppgavene teller like mye, og utkommet er bestått eller ikke bestått. Kandidatene har tre timer tilgjengelig for å besvare. For kandidater med norsk som andrespråk eller som av grunner dokumentert med legeerklæring har behov for utvidet tid, kan søke om dette.

Til tross for helligdager og maisol, gikk årets traumebehandlingskonferanse i regi av NKVTS av stabelen med stappfullt hus i starten av mai.

For i en tid da de fleste sliter med å få nok deltakere på ulike arrangementer, var Traumebehandlingskonferansen 2024 fullbooket allerede to måneder før dørene åpnet, og kapasiteten måtte økes. 350 terapeuter – psykologer, psykiatere, sykepleiere, sosionomer, barnevernspedagoger med videreutdanning, og andre profesjoner – fra hele landet, fra spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, var samlet til inspirerende og faglig nyttige dager på Thon Hotel Storo i Oslo.

Årlig arrangement

Konferansen ble i år avholdt for tredje gang, etter at den tok over for den tidligere TF-CBT konferansen. – Den gangen var arrangementet rettet mot traumebehandling av barn, mens Traumebehandlingskonferansen i den nåværende formen omhandler traumebehandling av både barn og voksne, sier Karina Egeland, en av arrangørene bak den populære konferansen.

Ambisiøst program

Årets konferanse har som vanlig hatt et ambisiøst program, og Egeland er klar på hva som er hensikten med arrangementet. – Vi ønsker å gi klinikerne mer kjøtt på beina faglig sett når det gjelder behandling av PTSD og traumer. Et fokus på årets utgave av konferansen har vært rus. Og mens den første dagen har hatt innslag innenfor temaer der somatisk helse i forbindelse med PTSD har vært tatt opp, har dag nummer to vært viet til kompleksiteten knyttet til PTSD. – Dette er viktig, forklarer Egeland. – Nesten uten unntak har pasienter som sliter med PTSD også andre utfordringer. Da blir det viktig å snakke om hvordan man kan jobbe med dette samtidig som man bearbeider det opprinnelige traumet. Disse to første dagene besto av forelesninger, både i plenum og som parallellsesjoner. På foreleserlisten fant vi navn som Silje Reme, Marianne S. Birkeland, Lise Tveter, Helene Helgeland, Kristine Fiksdal Abel og Aurora Brun med flere den første dagen. Den andre dagen fikk deltakerne blant annet lytte til Sharif El-Leithy, Sean Perrin, Kyrre Dyregrov og Håkon Stenmark. Noen av foredragsholderne, nærmere bestemt Sharif El-Leithy, Sean Perrin og et team fra rusenhetene ved Oslo universitetssykehus bestående av Anne Kathrine Wisløff Nysæter, Marit Halvorsen, Stine Dyste Bjelland og Beata Haugberg, ble igjen en tredje dag der de holdt workshops for mindre grupper. – Vi hadde også satt av godt med tid til samtale og erfaringsutveksling i pauser, lunsjer og med et sosialt arrangement den første kvelden, forsikrer Egeland som i det daglige jobber med implementeringen av kunnskapsbaserte behandlingsmetoder, blant annet CT-PTSD for PTSD i DPS, voksenpsykiatrien. Mot slutten av konferansen var det søkelys på et område Egeland mener er veldig viktig, nemlig ivaretakelse av terapeuten. – Det kan være tøft å stå i denne typen arbeid som terapeut over tid. Derfor er det viktig at vi ser på gode metoder for å ta vare på den enkelte, også av de som jobber innenfor psykisk helsevern.

En utbredt, men kompleks diagnose

Den store deltakelsen på konferansen peker igjen på at temaet traumebehandling er aktuelt over det ganske land. – De fleste av oss vil på et eller annet tidspunkt gjennom livet oppleve en form for traume, men på langt nær alle utvikler PTSD av den grunn, påpeker Egeland. Tallene for hvor mange som lever med diagnosen PTSD, som i ICD-11 er delt opp i PTSD og kompleks PTSD, varierer stort i henhold til hvilke land og hvilke studier man skjeler til. Egeland er opptatt av at behandlingen forutsetter en riktig satt diagnose. – Det er viktig med en grundig kartlegging der vi stiller spesifikke spørsmål om traumehendelser og de spesifikke symptomene. Behandlingen av PTSD handler om å ta tak i traumehendelsen og bearbeide det.

Mye forskning

PTSD er et felt der det foregår mye forskning, og dermed utvikles og undersøkes stadig nye former å jobbe på. – Det foregår mye spennende arbeid innenfor PTSD behandling, så vi har valgt å også invitere inn noen som jobber på en litt annen måte, som for eksempel et team som jobber med intensiv behandling med terapeutbytte. De jobber i fem til åtte intensive dager, enten poliklinisk eller digitalt. Det er en gruppe med seks terapeuter og like mange klienter. Så jobber de med én sesjon på formiddagen, og én sesjon på ettermiddagen, og gjennom hele løpet bytter de terapeut mellom hver sesjon sånn at klientene jobber med alle de ulike terapeutene som er involvert. Dette er noe helt nytt, og en av flere studier og prosjekter som vi absolutt vil følge med på videre, avslutter Egeland.

Til vanlig utdanner vi i NFKT helsepersonell fra ulike profesjoner og roller. Men de er ikke de eneste som møter mennesker i vanskelige situasjoner. Etter forespørsel er vi nå i gang med en utdanning for veiledere på NAV.

– Vi skal jo ikke drive behandling, men har sett et behov for å få noen gode verktøy til bruk i samtale med klientene våre, sier Mai Nedland. Hun er veileder i ungdomsavdelingen i NAV Lister. Tidligere har hun imidlertid jobbet innenfor psykisk helsevern, og har da også tatt videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 1. Da Ungdomsgarantien ble innført i NAV 1. juli 2023, så hun behov for å ta grep også i NAV. – Ungdomsgarantien sier at alle mellom 16 og 30 år skal få en fast veileder og tettere oppfølging fra NAV, forklarer hun. Den gjennomsnittlige klientporteføljen skulle i den forbindelsen ned fra over 100 brukere per veileder tidligere, til nå rundt 40 – 50. – Mange av disse ungdommene har det tøft, og samtidig er DPS og andre kommunale tjenester ofte presset, så ventetiden for å få hjelp i helsevesenet kan være lang, legger kollega Tina Pedersen til. – Vi er veldig klare på at vi ikke skal drive behandling, men vi må kunne gjøre det vi kan for å hjelpe dem å sortere i livene deres og få dem inn på et bedre spor.

Hele avdelingen

Det var Nedland som tok kontakt med NFKT for å høre om det lot seg gjøre å tilpasse en utdanning i kognitiv atferdsterapi sånn at den skulle passe inn med perspektivet til NAV. Deretter løftet hun det opp til avdelingsleder i NAV Lister, Jon Erling Erlandsen. – Vi har tatt et valg om å sende hele avdelingen på denne utdanningen, totalt 28 personer, hvorav halvparten er fra ungdomsavdelingen, og den andre halvparten er jobbspesialister. Dette er fordi vi har tro på at vi på den måten kan få god kompetanse og gode verktøy som kan komme alle våre brukere til gode. I tillegg tror jeg det gjør noe med arbeidsmiljøet i avdelingen når man kommer sammen for å lære nye ting på denne måten.

Den gode samtalen

Når Pedersen og Nedland treffer sine brukere i det daglige, er de opptatt av å gjøre det på deres premisser. Da er det ikke alltid et NAV-kontor er det rette stedet. – Vi kan gå en tur sammen med dem, eller ta en kjøretur. Vi har av og til møtt brukere langt ute på heia, smiler de. – Det viktigste er å få til den gode samtalen, og nettopp da er det gull verdt å ha noen verktøyer som legger mest mulig til rette for det. Mange av de vi møter sliter med angst, rus eller depresjon i ulik grad, så da er det viktig at vi rydder unna det vi kan av hverdagsproblemer. Deretter kan vi få et klarere bilde av i hvor stor grad de fortsatt har behov for bistand av andre instanser, som for eksempel DPS. Når vi skaffer oss mer kompetanse gjennom denne utdanninger, tenker vi at det vil bli lettere for oss å se hvor i den balansen vi ligger.

Den tilrettelagte utdanningen til NAV Lister er allerede i gang, og deltakerne har vært gjennom sin første fysiske todagers samling i Lister med psykologspesialist Steinar Sunde som foreleser. Nå venter ytterligere fire samlinger, før eksamen står for døren i januar 2025.

Tilrettelagt utdanning

Undervisningsleder i NFKT, Siv Iren Juklestad, er fornøyd med at de har fått utdanningen på plass. Hun og resten av utdanningsutvalget har lagt ned en god innsats for å skape en utdanning som gir de NAV-ansatte de verktøyene de trenger i sin hverdag. – Denne skreddersydde videreutdanningen til NAV Lister retter seg mot problemløsning og innsikt i sammenhengen mellom tenkning, handlinger og følelser knytt til tema depresjon, sinne og vold, panikk og sosial angstlidelse og skadelig rusbruk, forklarer hun. – Vi har lagt vekt på å belyse kartlegging av vanskelige situasjoner og utforming av aktivitetsplan for bruker i samarbeid med veileder. Nå gleder vi oss til å se resultatene etter hvert som utdanningen skrider frem, avslutter hun.

I Norge er det 357 kommuner, hvorav rundt halvparten av dem har mindre enn 5.000 innbyggere. Dette, sammen med forskjeller i økonomi, geografi og bosetningsmønster, tilsier at prinsippet om likeverdige tjenester kan være krevende å etterleve. Dette ønsket NAPHA å ta opp.

I Norge etterstreber vi et prinsipp om likeverdige tjenester, altså at alle nordmenn, uavhengig av hvor du er født og hvor du bor, skal ha lik tilgang til lovfestede tjenester gjennom hele livet. Det skal ikke spille noen rolle om du bor i en liten eller stor kommune, en fattig eller rik kommune, eller en kommune der bosettingen er spredt eller sentrumsbasert. Dette er et stort ansvar for kommunene, og kanskje da spesielt for de minste. Det nasjonale gjennomsnittet når det gjelder denne lovoppfyllelsen, er på 80 prosent.

Store utfordringer for små kommuner

Det synes åpenbart at prinsippet er en utfordring i et land med så stor variasjon. Ikke minst når det gjelder små kommuner som kan slite både med rekruttering og med utførelse av tjenester som i realiteten krever et visst «kundegrunnlag» for å kunne utføres effektivt. NAPHA ønsket å se nærmere på hvordan det i praksis står til i de minste kommunene, og de ble ikke overrasket over resultatet. – Utførelsen av enkelte lovpålagte tjenester er vanskeligere i små kommuner. Også når det gjelder modeller og satsninger som er anbefalt av enten helsedirektoratet eller gjennom evidens, kommer de minste kommunene dårlig ut, sier Stian Reinertsen som er faglig rådgiver i NAPHA. Dette var bakgrunnen for at NAPHA, i årets utgave av deres årlige kommunekonferanse, valgte nettopp temaet «likeverdige tjenester». – På konferansen så vi både på lovsituasjonen i forhold til de minste kommunene, men vi fikk også høre fra små kommuner som har klart å finne gode løsninger på ulike tjenestetilbud, enten på egen hånd eller i samarbeid med andre.

Digitalt og populært

I tråd med tanken om likeverdige tjenester, valgte de i år å avholde en heldigital konferanse, for andre gang i historien, med tanke på å gjøre det lettere også for de mindre kommunene å delta. Det viste seg å være lurt. – Vi er veldig fornøyde med deltakelsen på konferansen. Vi hadde over 500 unike pålogginger, men vi vet at det på enkelte lokasjoner var flere mennesker samlet. For eksempel var det noen som brukte konferansen som en fagdag i kommunen, og som da hadde over ti personer i rommet samtidig. Det er dermed vanskelig å fastslå akkurat hvor mange deltakere som var med på hele eller deler av konferansen, men at det var god deltakelse, det er Reinertsen ikke i tvil om. Blant deltakerne var over 200 kommuner representert, i tillegg til forskningsmiljøene, kompetansesentrene, statsforvaltere, helsedirektorat og helsedepartementet, politikere, og representanter fra universitet og høyskole. – Vi var opptatt av å sette opp et program som kunne tiltrekke oss ulike typer aktører, og det synes vi at vi klarte, sier en fornøyd Reinertsen.

Tettpakket program

Konferansen som gikk av stabelen 12. mars i år hadde et tettpakket og ambisiøst program. – Vi hadde mange ulike foredrag, blant annet et som gikk på generalistkommuneprinsippet og hva det har å si for kravene til kommunene. Vi hadde også ulike eksempler på små kommuner som har klart å finne gode løsninger i en utfordrende hverdag med spredt bosetning og små fagmiljøer, og vi hørte om prosjekter der interkommunalt samarbeid har vært gjort på en god måte. Vi var også innom brukerperspektiver både på individnivå og systemnivå, og vi hadde besøk fra Herning kommune i Danmark for å se på deres arbeid med recoveryhåndtering. Psykologforeningen var også på podiet, ved president Håkon Skard, som snakket om utvikling av kommunale psykiske helsetjenester, også når man tar høyde for utfordringen det er å rekruttere sykepleiere og psykologer på småstedene. Dette var bare noe av hva den omfattende dagen dekket, og Reinertsen er tydelig på hva som har vært motivasjonen bak sammensetningen av dagens agenda. – Vi ønsker å nå ut til, men også nå inn til, så mange som mulig av de som har med denne problematikken å gjøre til hverdags. Hvis du vil lese mer om konferansen, kan du gjøre det her.

Å lære om terapi kan være en teoretisk øvelse, men møtet mellom terapeut og pasient er så definitivt praktisk. Derfor har det vært viktig for NFKT å legge fokus på praktisk utøvelse i sine utdanninger. Med det utgangspunktet ble ferdighetstrening en viktig del av utdanningene i 2016, og siden den gang har mye skjedd.

Det begynte som et tiltak på de den gang ferske utdanningene i Rask psykisk helsehjelp, RPH, der det var behov for, men da ikke midler til, veiledning. Ferdighetstreningen startet dermed som et rimeligere alternativ til veiledning, men ble fort noe mer. Spesialist i klinisk psykologi, Peter Prescott, har hele veien vært en sentral person i ferdighetstreningen i NFKT. I starten fordi han den gangen satt i undervisningsutvalget til foreningen. Han hadde dessuten allerede et par år i forveien, på oppdrag av styret i foreningen, utviklet og samlet praktiske øvelser til bruk i undervisning. – Det var et oppdrag jeg syntes var veldig meningsfullt, for selv hadde jeg opplevd det som ganske fomlete i starten da jeg lærte kognitiv terapi og skulle omsette dette til praksis, mimrer han.

Et gode i seg selv

I oppstarten var altså ferdighetstrening et substitutt for veiledning da den gang undervisningsleder Eli Tønseth så behovet for en mer praktisk tilnærming. Ganske snart oppdaget man imidlertid at det var en god ting i seg selv. – Vi så fort verdien. Deltakerne var entydig positive, bortimot begeistret vil jeg si. I tillegg presenterte Arnoud Arntz, på inspirasjonskonferansen til foreningen i 2012, en studie som klart viste at praktiske øvelser som en del av undervisningsopplegget ga både bedre terapeuter og bedre utbytte for pasientene. Det ga selvfølgelig motivasjon til å fortsette, forklarer Prescott.

Utviklet over tid

Ferdighetstreningene spredte seg raskt til andre av NFKT sine utdanninger, og fra 2016 har det vært en viktig del av alle utdanningene foreningen tilbyr, også de nye som kommer til. I NFKT sine utdanninger er hele dager satt av til praktisk ferdighetstrening. – Vi bruker samme modellen som for ferdighetstrening i store grupper, men det er klart at øvelsene og utførelsen av dem har blitt spisset over tid. Vi har hatt observatører som har sett på hvordan vi utfører opplegget vårt, og som etterpå har kommentert at de trodde de drev med ferdighetstrening, men som endret mening etter å ha sett på oss. Det er klart at det er gøy, smiler Prescott.

Rollespill er nøkkelen

Rollespill er en vesentlig del av ferdighetstreningen, og der opplever Prescott at mange har hatt negative erfaringer tidligere. – Flere har sagt at de har gruet seg i forkant, men så opplevd at det har vært en positiv erfaring i etterkant. Det er viktig at øvelsene er godt forberedt og gjennomført, for deltakerne skal oppleve mestring. Det er krevende å lære å gjøre KAT i praksis. Vi ønsker at deltakerne skal lykkes. Derfor trener vi på én og én bit om gangen for at man skal bli god på det man gjør, istedenfor å gape over for mye. Vi bruker også noe film med skuespillere, men ser at vi får en annen nerve og mulighet til spontanitet og realisme når vi jobber live med rollespill, påpeker han.

Eget forskningsprosjekt

Det har vært gjort relativt lite forskning på bruken av praktiske øvelser som pedagogisk metode i terapiopplæring. Foreningen har bestemt seg for å endre på dette. Forskningsutvalget til NFKT i samarbeid med Universitetet i Tromsø er i gang med et forskningsprosjekt der de nettopp ser på effekten av ferdighetstrening hos psykologistudenter. Du kan lese mer om den studien her.

Ringen er sluttet

Nå, når det har gått ni år siden oppstarten av ferdighetstreningen i NFKT, er det kanskje på tide å se fremover? – Vi jobber nå med å oppdatere og videreutvikle noen av øvelsene vi bruker i undervisningen, men vi ser også at ferdighetstrening blir tatt i bruk flere steder. For eksempel i R-BUP der det har blitt brukt som en systematisk del av veiledningen, altså i mindre grupper. Når det gjelder RPH, der ferdighetstreningen opprinnelig kom inn som et rimeligere alternativ til veiledning, kan man nå si at ringen er sluttet. – Ja, nå har vi fått veiledning på plass i tillegg til ferdighetstreningen, sier en fornøyd Peter Prescott.

Kognitiv atferdsterapi er et fagtungt felt. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er det viktig å ha med seg flere perspektiver inn i diskusjonen. Etikkutvalget er en viktig brikke i det totale bildet til NFKT.

Mens de andre utvalgene har konkrete prosjekter og oppgaver, er etikkutvalget en mer uklar størrelse for mange. Psykiatrisk sykepleier ved RPH i Øygarden kommune, Aud Eli Waage, har et drøyt års fartstid som leder i etikkutvalget. Med seg i gruppen har hun psykiater Kristin Lie Romm, psykolog Kristin Martinsen og spesialsykepleier Ole Anders Bakk. Da det nye utvalget var satt etter årsmøtet i 2021, hadde de en konkret start for å samle trådene for arbeidet fremover. – Vi begynte med å gå sammen på et todagers kurs gjennom Universitetet i Oslo om arbeid i etiske komiteer, i tillegg til at jeg tok et kurs som spesifikt omhandlet referatskriving i etiske drøftinger, forklarer Waage. Kursene var riktignok i utgangspunktet rettet mot sykehusdrift, men Waage mener kunnskapen er metodisk overførbar til arbeidet i etikkutvalget. Selv er hun utdannet kognitiv terapeut og veileder, og har jevnlig oppdrag som veileder, men i denne sammenhengen er hun opptatt av at det først og fremst er etikken, og ikke faget, som er hennes bord å diskutere. – NFKT har etter hvert blitt en stor organisasjon og undervisningstilbyder. Da er det viktig at vi har en tanke på det etiske perspektivet.

Tilgjengelig for alle

Etikkutvalget har som mandat å være et drøftingsorgan for etiske problemstillinger løftet frem av medlemmene eller styret til NFKT. – Alle kan melde inn en sak direkte til oss ved å bruke kontaktinformasjonen som står på nettsiden, forklarer Waage. – Når vi får inn en sak må vi først og fremst ta en runde på å diskutere om den hører hjemme i et etikkutvalg, og gjør den det, skal vi ha gode diskusjoner rundt problemet som foreligger.

Diskusjon fra flere perspektiver

For tiden dreier diskusjonen i etikkutvalget seg først og fremst om en sak som ble lagt frem på årsmøtet av et av medlemmene i NFKT. Nærmere bestemt saken om materialet som ligger ute på nettsidene våre rundt utmattelse. – Dette er en sak som er oppe til diskusjon i alle de ulike utvalgene, forskningsutvalget, undervisningsutvalget, nettutvalget og hos oss. Det at vi kan drøfte en slik sak fra hvert vårt perspektiv før den løftes inn til styret igjen, gir oss en god og grundig prosess og den oppmerksomheten som saken fortjener.

NFKT vokser stadig, og med det også teamet vårt. Nå har vi forsterket innsatsen på Rask psykisk helsehjelp med ytterligere en ressurs. Vi sier velkommen til Jone Solberg Vik.

Psykolog Jone Solberg Vik begynte karrieren med å jobbe på angstavdelingen på Modum Bad. Så gikk han over til RPH i samme kommune. Der startet et engasjement som har fulgt ham videre i arbeidslivet. – Jeg har jobbet på DPS i Sogndal etter at jeg flyttet til Vestlandet med familien, men etter hvert gikk jeg tilbake til RPH i Sogndal, forklarer Vik.

Stort potensiale i RPH

RPH har han hatt en profesjonell lidenskap for siden han startet med dette i Modum kommune. Han har også i en årrekke bidratt med ferdighetstrening i opplæringen. Helt siden oppstarten av veilederordningen for RPH har han dessuten vært med som veileder. Han har også hatt mange tanker og refleksjoner rundt veien videre og hvordan vi kan utvikle RPH for å utnytte noe av det enorme potensialet han mener ligger der. Med full jobb, tre små barn og hektiske dager, ble det derimot lite tid til å fordype seg og trekke opp de lange linjene. Derfor var han ikke vond å be da NFKT henvendte seg til ham med et forslag om et 1-årig engasjement i en 50 prosent stilling i foreningen for å være med å utvikle undervisningen og veilederordningen i RPH.

Fortsatt behov for utvikling

– RPH har vokst og utviklet seg mye i løpet av de drøyt ti årene vi har holdt på, men fortsatt er det et veldig stort potensiale vi enda ikke har utnyttet, mener Vik. Han kombinerer stillingen i NFKT med en 50 prosent stilling i RPH i Sogndal, og har dermed også i aller høyeste grad fortsatt en finger på pulsen ute i virkeligheten også. – For min del er det et stort privilegium å få ryddet unna og få mer tid til å fordype meg i de gode tankene og diskusjonene rundt RPH. Det er veldig gøy å få samarbeide med så mange engasjerte og flinke mennesker om dette viktige feltet, ivrer Vik. Innenfor foreningen jobber han tett sammen med Marit Mørch Jacobsen, Siv Iren Juklestad og Marianne Eek som allerede er engasjert i RPH. Eksternt er det tett dialog med NAPHA, helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. – Målet er å stoppe opp og se hvordan vi kan jobbe med å forbedre både undervisningen og veilederordningen, og på et overordnet plan fortsette å utvikle og tilrettelegge muligheten for at stadig flere kommuner kan få sine egne RPH-team. For eksempel må vi se på hvordan vi kan sørge for at flere små kommuner kan finne mulighet til å få RPH-team på plass, uten at vi kompromisser på den evidensbaserte metoden.

Suksess i over ti år

At RPH har vært en suksess fra oppstarten i 2012 er det ingen tvil om. Så langt er det rundt 75 RPH teams i kommuner og bydeler, og tallet vokser stadig. Bare i 2024 vil nær 80 behandlere få opplæring i RPH gjennom tre kull med undervisning, og veilederordningen som startet i 2022 vil fortsette å styrke sin posisjon. Men det betyr ikke at Vik og kollegene hviler på laurbærene. – Det er fortsatt et stort potensial, både i omfang og med tanke på å bistå teamene som allerede er oppe og går. Utviklingsarbeid tar tid, men vi skal utnytte tiden best mulig fremover nå så vi får mest mulig ut av det kommende året, kan han forsikre.

Digitalt arbeidsliv

NFKT har over tid blitt en fremoverlent og digital forening. Det gir muligheter også når det gjelder å rekruttere de beste ressursene, uavhengig av hvor de befinner seg, rent fysisk. Det er da også tilfellet med Vik som bor på Hafslo utenfor Sogndal. – Det går helt fint å jobbe hovedsakelig digitalt fra hjemmekontoret. Ikke minst gir det muligheter for fleksibilitet og familieliv, forklarer Vik som har hendene fulle også utenfor arbeidstiden, med tre barn under seks år. – Dessuten er dette et eldorado for friluftsliv, og det passer meg bra. Fem minutters kjøring unna har jeg et skisenter med ypperlige snøforhold til langt utpå våren, og i den andre retningen er det ikke langt til sjøen der våren allerede melder sin ankomst, så her får jeg det beste av alle verdener, smiler Vik fornøyd.

Kjernedriften i NFKT er å drive utdanning innenfor psykoterapi, og for det får vi blant annet tilskudd fra Helsedirektoratet. Der er vi ikke alene. I en tid der tilskuddene til organisasjoner som driver ulike former for psykoterapiutdanning er under press, velger vi å stå sammen med andre institutter i felles front overfor politikerne.

– Alle pasienter er ulike og har ulike behov. Det er ikke sånn at samme behandlingsform nødvendigvis passer best for alle. Derfor er vi i Norge opptatt av å ha et mangfold når det gjelder tilbud om psykoterapibehandling til de som har behov for dette. Det sier psykologspesialist Ivar Elvik som sitter i styret i NFKT, og som samtidig er foreningens representant inn i Samarbeidsrådet for institutter som får statsstøtte for å drive psykoterapiutdanning. Vi trenger ikke se lenger enn til vårt naboland, Sverige, der dette feltet er langt mer konsentrert med sterkt, og relativt ensidig fokus, på kognitiv terapi. Med NFKT, som det største av Samarbeidsrådets medlemmer i ryggen, er det lett å tenke seg at Elvik kan sitte stille i båten, men han er altså opptatt av bredden i tilbudet. – Der føler jeg at jeg har styret i NFKT med meg. Det er viktig for oss å stå side ved side med de andre instituttene. Derfor er vi aktivt deltakende i Samarbeidsrådet.

Under press

Rådet samles etter behov, men aktiviteten øker i perioder rundt regjeringens utarbeidelsen av statsbudsjettet og åpning for høringsinnspill til dette, og da står Samarbeidsrådet samlet. – Det gir mer mening å kjempe for en større kake enn å krangle oss imellom om hvem som skal får de største kakebitene, mener Elvik. Psykisk helse er et uttalt satsningsområde for politikerne, men samtidig er det ingen hemmelighet at tilskuddene til utdanning og utøvelse av psykisk helsevern er under press. Synliggjøring av behov og bidrag til løsning er derfor viktig. – I fjor opplevde flere av medlemsorganisasjonene i Samarbeidsrådet at tilskuddene var skrenket inn. Det viser at vi ikke på noen måte skal ta det som en selvfølge at vi får de tilskuddene som trengs for å utføre det oppdraget vi har. Derfor er det viktig å vise frem det gode arbeidet vi gjør. Være en felles stemme inn mot politikerne og vise at arbeidet vårt kommer pasientene og samfunnet til gode.

Psykoterapibiennalen

En av arenaene der Samarbeidsrådet kan gjøre nettopp det, er gjennom psykoterapibiennalen der også Elvik har en sentral rolle. Den forrige gikk av stabelen med bravour i mars i fjor på Litteraturhuset i Oslo, da med temaet «utenforskap». – Fjorårets arrangement samlet mange dyktige fagfolk, både i salen og på scenen, så det er vi godt fornøyd med. De drøye 150 deltakerne var fra mange ulike profesjoner, på tvers av alle terapigrenene, men med overvekt av psykologer. I tråd med hensikten for arrangementet, sto ordfører i Oslo, Marianne Borgen, for en helsepolitisk innledning på dagen. Hun var den eneste fra politikerstanden og helsefaglig styre og stell som hadde møtt opp, men var langt fra den eneste som var invitert. – Det er klart at vi hadde håpet at noen fra Helsedepartementet eller Helsedirektoratet hadde tatt turen, men arrangementer viser uansett at vi er opptatt av å stå sammen og vise høy kvalitet og tydelig bredde. Vi jobber ikke på bekostning av hverandre, men sammen, til glede for pasientene i siste ledd. At psykoterapibiennalen er viktig, bekreftes ikke minst av at Psykologforeningen har godkjent arrangementet som en vedlikeholdsaktivitet for psykologspesialiteten. Nå er Elvik og de andre i rådet i gang med å tenke på den neste utgaven av psykoterapibiennalen som er planlagt til 2025.

Disse organisasjonene er med i Samarbeidsrådet per 2024:

Institutt for barne- og ungdomspsykoterapi (IBUP)
Institutt for gruppeanalyse og gruppepsykoterapi (IGA)
Institutt for Aktiv Psykoterapi (IAP)
Institutt for mentalisering
Institutt for Psykoterapi
Institutt for spiseforstyrrelser
Norsk Forening for kognitiv atferdsterapi (NFKT)
Norsk institutt for Kunstuttrykk og Kommunikasjon (NIKUT)
Norsk Karakteranalytisk institutt (NKI)
Norsk Psykoanalytisk Institutt (NPI)
Senter for psykoterapi og psykosial rehabilitering ved psykose (SEPREP)

Som kursleder står du alene i klasserommet og i oppkjøringen til studiestart. Da er det godt å ha en hel gruppe med kollegaer i ryggen.

En av de viktigste brikkene i hele organisasjonsapparatet til NFKT, er kurslederne våre. For undervisningsleder Siv Iren Juklestad er de et naturlig satsningsområde. – Vi er avhengige av en gjensidig dialog med kurslederne våre. Det er viktig for oss at de er oppdaterte når det gjelder NFKT, fagfeltet og utviklingen av utdanningene. På samme måte er det de som kan gi oss informasjon i retur når det gjelder hva som fungerer og ikke, hva de trenger mer kunnskap om og hva slags spørsmål de får når de er ute i undervisningsrommene.

Kollegium

Denne kommunikasjonen har også en siste akse, og det er den mellom kurslederne. Nettopp derfor har Juklestad kalt inn kurslederne på Videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 1, til et heldagsmøte to ganger i året. – I denne gruppen kan kurslederne dele erfaringer og kunnskap seg imellom, i tillegg til at vi kan få denne nødvendige informasjonsflyten mellom foreningen og kurslederne.

Canvas som nytt verktøy

I midten av januar ble det avholdt et nytt møte i denne gruppen, og Juklestad kan bekrefte at seks timer forsvinner fort når man har mye å snakke om. – For meg som startet i denne stillingen for et år siden, har det vært viktig å bruke disse anledningene til å bli bedre kjent med kurslederne. I tillegg har det vært mye aktivitet i foreningen det siste året, så det har vært viktig å formidle. Innføringen av Canvas som kommunikasjonsportal på alle utdanningene til foreningen, var selvfølgelig også et viktig tema som tok opp mye plass på agendaen denne dagen. – Det er, som alle andre ting, et verktøy som må brukes riktig og effektivt for best mulig effekt. Ikke minst er det viktig å jobbe med sikkerhet og anonymisering der det kreves. I fremtiden vil også eksamen, og all informasjon om eksamen, være å finne i Canvas for kandidatene. Da er det viktig at kurslederne er rustet og klare til å svare på spørsmål som måtte dukke opp.

Terapi på nett

Også andre temaer fikk plass på agendaen denne dagen, som å avdekke eventuelle kompetansebehov, Rask psykisk helsehjelp, se på hvor organisasjonen er og hvor den skal, hvordan nettsiden vår skal være i fremtiden, og ikke minst hvilke nye temaer som skal inn på timeplanen. – Her var det viktig at vi tok opp Terapi på nett som nytt tema på kursplanen for trinn 1. Dermed fikk vi en grundig innføring fra Arne Repål og Marit Mørch Jacobsen som har jobbet og kurset mange innenfor dette temaet.

Utveksle erfaringer

I tillegg til de to årlige samlingene, har kurslederne på samme trinn et felles Canvasrom der de kan ha diskusjoner, dele relevant informasjon og ha Teams-møter. Alt i alt skal det legges godt til rette for kurslederne til foreningen. Selve presentasjonsmateriellet de skal bruke under undervisningen, jobber de derimot i hovedsak frem selv. – Det har å gjøre med å jobbe godt med innholdet man skal presentere for å få den nødvendige nærheten til stoffet. Men vi ser at også her har man god nytte av å utveksle erfaringer og måter å løse ulike ting på.

Hever blikket

Med et godt opplegg for kurslederne på trinn 1 på plass, hever Juklestad blikket videre. – Neste steg er å få på plass et tilsvarende opplegg for de øvrige kurslederne våre, både på trinn 2 og de øvrige utdanningene. En slik gruppe er også et viktig element når det gjelder rekruttering av nye kursledere, så det håper vi også skal få en effekt på sikt. Og selvfølgelig tenker vi at det vil komme kursdeltakerne våre til gode at vi har trygge, kunnskapsrike og godt oppdaterte kursledere på utdanningene våre.

På årsmøtet i fjor ble det vedtatt at NFKT skulle skifte navn. Nå er nytt navn og ny logo på plass, men NFKT består.

For 30 år siden ble Norsk forening for kognitiv terapi grunnlagt. På bakgrunn av utviklingen som har skjedd på fagfeltet de siste 30 år, har det imidlertid med tid og stunder fremstått som riktigere å kalle foreningen vår Norsk forening for kognitiv atferdsterapi. Det har vi derfor tatt følgene av, og på årsmøtet som ble avholdt i forbindelse med Inspirasjonskonferansen 2023, ble det vedtatt at vi skulle foreta en navneendring. Etter en avstemming blant medlemmene våre, ble det dermed slått fast at det nye navnet til foreningen skulle være Norsk forening for kognitiv atferdsterapi. Den godt innarbeidede forkortelsen, NFKT, vil derimot bestå.

Som en følge av navneendringen, har vi fått utarbeidet nye logoer. Den nye offisielle logoen ble godkjent på styremøte 28. februar, og du kan se den i denne artikkelen. En oppdatering av nettsiden og tidsskriftet er også på trappene i denne sammenheng.

Navneskiftet kommer altså i forbindelse med feiringen av 30-års jubileet til foreningen, så den nye logoen vil være godt synlig i løpet av de kommende månedene.

En av pandemiens mange bivirkninger var at vi alle måtte utvikle vår digitale kompetanse og beredskap. Som i så mange andre endringsprosesser var det da godt, og nødvendig, med en hjelpende hånd. Fortsatt er den digitale supporten et viktig bidrag i våre utdanninger.

Har du vært med på en digital samling på en av våre utdanninger siden starten av pandemien? Da har du antakelig vært i kontakt med Jacob Handegaard Skrogstad. Han studerer for tiden internasjonale relasjoner, men er samtidig en essensiell brikke i NFKT sin digitale satsing. Ganske raskt, da vi måtte legge om til digital undervisning i starten av pandemien, la foreningen opp til obligatorisk digital opplæring av deltakerne i forkant av kursoppstart. Det har vist seg å være en suksessfaktor. – Før første digitale samling i et nytt kull, starter vi alltid, også nå etter pandemien, med en opplæring, forteller Skrogstad. – Vi går gjennom hvordan man bruker det tekniske, som kamera og lyd, men også hvordan man rekker opp hånden eller beveger seg inn mellom grupperom og plenumsforelesning. Til å begynne med var det mange spørsmål og tekniske utfordringer, men det er tydelig at lærekurven har vært bratt for mange. Det er stor forskjell på det tekniske nivået til kursdeltakere fra starten av pandemien og frem til nå, understreker han.

Sparer tid og fokus

De fleste av oss har tilbrakt mye tid i digitale møter de siste årene, men likevel oppfordres deltakere på nye utdanninger med digitale innslag å delta på disse opplæringene i forkant av oppstart. Det er det gode grunner til, mener Skrogstad. – Ja, fortsatt tar vi en rask opplæring. Den tar bare et kvarters tid, og så henger jeg igjen på Teams et kvarters tid etter det i tilfelle noen har spørsmål. De fleste vet best selv hva de trenger av innføring og hjelp. Det at vi fortsatt kjører disse opplæringene, gjør at man slipper å bruke tid og energi på det tekniske når den digitale samlingen starter. Det er betryggende for kurslederen, og for alle deltakerne, og gjør at man kan fokusere på det man skal lære istedenfor å bruke tid på spørsmål om kamera og muting av mikrofoner, forklarer han.

Det digitale rommet

Det digitale rommet tillot oss å fortsette med undervisning da vi satt innestengt i hvert vårt hus under pandemien. Siden har vi fått øynene opp for hvilke muligheter det byr på også når verden har vendt tilbake til normalen. Blant annet har det gitt nye muligheter for kursdeltakelse for kandidater med lang og kronglete reisevei, eller arbeidsplasser der fravær av ansatte må minimeres. Men også Skrogstad selv har nytt godt av fleksibiliteten denne digitale verden har budt på. I fjor høst var han på fem måneders studieutveksling til Ankara i Tyrkia, der han studerte fag innen etterretning og sikkerhet i det tyrkiske politiakademiet. Samtidig har han utført jobben sin som digital support på kurssamlingene til NFKT, så man kan trygt si at han har hatt hektiske dager. – Jobben er definitivt mindre krevende nå enn den var i starten av pandemien, men i tillegg til denne opplæringen i forkant av studieoppstart, pleier jeg også å være digitalt i bakgrunnen på starten av digitale samlinger. Man vet aldri hva som dukker opp, så det er en trygghet for alle at jeg er der om det skulle være noen spørsmål. At jeg har sittet i Tyrkia de siste månedene har nok ingen merket, smiler han, og forsikrer samtidig at han nå er trygt tilbake i et snøfylt Oslo.

Det kanskje mest aktive av alle utvalgene til NFKT for tiden, er undervisningsutvalget. I en tid med mye utvikling er det nettopp her mange av diskusjonene som er med og former veien videre finner sted.

Psykologspesialist Steinar Sunde har vært leder av Undervisningsutvalget i NFKT gjennom 2023, og det har ikke vært noen hvilepute. – Det har vært et aktivt år med mange gode diskusjoner, forsikrer Sunde. Med seg i utvalget har han klinisk sosionom Barbro Fedøy, psykiatrisk sykepleier Eli Vold Qvam, psykiatrisk sykepleier og undervisningsleder i NFKT, Siv Iren Juklestad, klinisk sosionom og spesialkonsulent Thorbjørn Olsen, og psykiater Ulrika Larsson.

Sikter mot høyskolenivå

– NFKT er inne i en brytningstid, reflekterer Sunde som en oppsummering av året til undervisningsutvalget. – Krav fra både myndigheter, samfunnet og foreningen selv, tilsier at en ytterligere profesjonalisering og utvikling av utdanningene er på sin plass. Instituttet til foreningen sammenligner seg med, og sikter mot, høyskoler og universiteter. Da må alle deler av organisasjonen følge med. Mye av æren for denne utviklingen, legger Sunde på det faktum at foreningen for et drøyt år siden for første gang ansatte en undervisningsleder med bakgrunn nettopp fra høyskolesektoren, men også fra kognitiv atferdsterapi. – Det legger forholdene til rette for en god balanse. Vi skal jobbe med strukturelle endringer og fremgang, profesjonalisering, men samtidig må vi kunne holde på egenarten og miljøet. Vi skal jobbe frem faget, men fortsatt holde på nysgjerrigheten og åpenheten og sette menneskene i sentrum. Alt dette også sett i lys av at vi stadig vokser, så er det god grunn til å jobbe hardt for å utvikle oss videre. Det er lett å bli tatt av voksesmertene om vi ikke følger med.

Sertifiseringsordning

Det er altså ikke et lett ansvar som hviler på skuldrene til Sunde og de andre i undervisningsutvalget. Så har de da også vært aktive det siste året, og fortsetter med det inn i 2024. – Et tema som har tatt stor plass i diskusjonene, har vært å utvikle en sertifiseringsordning for kognitive terapeuter. Der er det viktig for oss å skape en ordning som sørger for å bidra til kvalitet og kontinuerlig faglig utvikling, samtidig som relasjonene og tilgjengeligheten opprettholdes.

Teori og praksis

Et annet tema som er hyppig oppe til diskusjon når utvalget samles, er studieplaner og pensumlister. – Det er et kontinuerlig arbeid. Vi må være opptatt av hvem vi henvender oss til. Vi skal selvfølgelig sørge for at oppdatert forskning er representert, men samtidig er det fokus på praktisk, klinisk relevant undervisning. Begge deler må på plass, enten det er gjennom teori eller ferdighetstrening.

Skreddersydde utdanninger

I tillegg til de «vanlige» utdanningene våre, får NFKT fra tid til annen spørsmål om å skape skreddersydde utdanninger, enten det er rettet mot spesifikke faggrupper, eller organisasjoner. Gode eksempler fra de siste årene er helsesykepleierutdanningen som har vært svært etterspurt etter at den ble lansert i 2020, og Drammen kommune der førstelinjeansatte som jobber med barn og unge snart er ferdig med sitt skreddersydde opplegg. Også disse utdanningene, og innholdet i dem, er på bordet til Undervisningsutvalget. – Det er viktig at vi er fremoverlent og ser behovene i samfunnet. Rask psykisk helsehjelp er et godt eksempel på det. Vi lever på ryktet vårt og erfaringen folk får på utdanninger og gjennom metodikken. For meg betyr det mye at NFKT er en ideell forening med et genuint ønske om å bidra. Når det dukker opp kunnskapshull og behov er det viktig at vi gjør det vi kan for å fylle dem med evidensbaserte metoder før andre og mindre seriøse aktører rekker å fylle det. Da er det viktig at vi har systemet på plass for å ta diskusjonen når den oppstår.

Sunde har med andre ord ikke ligget på latsiden gjennom det siste året, men han har likevel fortsatt ikke behov for å bytte ut utvalgsdiskusjoner med mer fritid. – Vi har hatt mange gode møter. Det er en fin gjeng som utfyller hverandre med kunnskap på ulike store fagfelt. En fremoverlent og engasjert gruppe. Jeg har også selv sett hva arbeidet til foreningen betyr, og derfor er jeg glad for å kunne bidra.

For mange år tilbake bestemte Sørlandet sykehus seg for å satse på behandling av barn og unge med ulike angstlidelser. I dag ser kommuner over hele landet til Kristiansand og Risk-konseptet.

Professor og psykologspesialist Åshild Tellefsen Håland har vært med helt fra starten i 2013, da målet var å hjelpe barn og unge som kom til ABUP Sørlandet sykehus med ulike typer angstproblemer. – Vi begynte med å utvikle Risk som et intensivt gruppetilbud til barn og unge som var henvist til spesialisthelsetjenesten med OCD. I 2015 ble tilbudet utvidet til å favne om alle angstlidelser. Vi hadde ukentlige grupper, og i tillegg til ungdommen selv, involverte vi foreldrene og lærere sånn at behandlingen kunne fortsette også utenfor gruppetimene. Fire av 11 samlinger á fem timer var viet til eksponering, og typisk jobbet foreldrene da med et annet barn enn sitt eget med utgangspunkt i at man vil være i stand til å håndtere angsten til barnet med en annen avstand enn om det er ens eget.

Resultat som står seg over tid

Forskningsgruppen bak Risk utførte en studie om behandlingstilbudet på sykehuset, og resultatene fra den ble publisert i 2022. – Det var en open trial studie, så vi har sammenlignet resultatene med andre tilsvarende studier. Resultatene etter at ungdommen hadde gått gjennom Risk var gode, og vi så at de lå ganske likt med andre tilsvarende tilbud rett etter behandlingsslutt. Det som imidlertid var oppsiktsvekkende, var at der de fleste andre behandlingstilbud opplever at ungdommen får tilbakefall, var det sånn at resultatene våre bedret seg over tid. For eksempel når det gjelder sosialangst, som er kjent som den vanskeligste typen angst å behandle, hadde rundt 30 prosent av våre ungdommer mistet diagnosen rett etter behandling. Ett år etter at behandlingen var gjennomført, hadde imidlertid denne andelen steget til 70 prosent.

Mini-Risk

Det er altså ingen tvil om at behandlingsopplegget var en suksess, men Tellefsen Håland og hennes kollegaer så ingen grunn til å lene seg tilbake. De utviklet en komprimert utgave av Risk for bruk i skolen. Etter tre år med opplæring av ansatte i skolen, er Mini-Risk nå i aktiv bruk på alle de 45 barne- og ungdomsskolene i kommunen. Også andre kommuner i regionen har tatt metoden i bruk. – Gjennom Mini-Risk er det helsesykepleier og en sosiallærer som står for å lede gruppene som består av fire til seks barn og deres foreldre, forklarer Tellefsen Håland. Gruppen går over åtte ganger, og dekker til sammen 15 timer. Foreldrene og kontaktlærer er involvert i deler av opplegget, og praksis og øving står sentralt også her. Opplæringen foregikk på universitetet i Agder, der Risk-terapeuter fra sykehuset stod for undervisning og veiledning.

Vil unngåelseskulturen til livs

Det var lenge en diskusjon om hvorvidt utdannelsen og utførelsen av Mini-Risk skulle involvere lærere, eller om det kun skulle innebefatte helsepersonell. Med fasit i hånd mener Tellefsen Håland at det å involvere sosiallærerne var en viktig del av suksessoppskriften. – Det vi ser er at det opp gjennom årene har utviklet seg en kultur i skolen for å inngå spesialavtaler og opplegg ved for eksempel å la elever unngå muntlig presentasjoner, gym eller andre ting som er angsttriggende. Ved å involvere lærerne i Mini-Risk, som har mye fokus på nettopp eksponering og øving, tar disse lærerne med seg kunnskap om dette i møtet med de elevene det gjelder, men også til skolen som helhet. Det gjør at de kan komme opp med bedre alternativer for å hjelpe elevene til å møte og overkomme angsten, og de kan stå tryggere i dialogen med foreldrene.

Tilgjengeliggjøring digitalt

For tiden jobbes det med studier av effekten også på Mini-Risk, men forskningsgruppen rundt konseptet hviler ikke på laurbærene av den grunn. De får ofte henvendelser fra kommuner og privatpersoner fra hele landet som er interessert i å høre om arbeidet de gjør. For tiden jobber de med å finne løsninger for å kunne utvide opplæringsprogrammet sånn at flere kan ta del i suksessen, men i mellomtiden har de funnet andre måter å tilgjengeliggjøre tankegodset bak suksessen til flere. I mai i fjor lanserte de E-Risk. – Her har vi kort fortalt samlet alle erfaringene våre i et mestringskurs for engstelig ungdom. Gjennom syv moduler for ungdom, en foreldremodul og en lærermodul, lærer ungdom mellom 12 og 18 år å mestre angsten de opplever. Sentralt i de rundt 100 filmene som er produsert for E-Risk, er syv ungdommer som selv har fått hjelp gjennom Risk, og som sammen med foreldrene forteller sin historie. Dette er verdifullt for at andre ungdommer kan kjenne seg igjen i situasjonen. Foreløpig er E-Risk et tilgjengelig og gratis mestringskurs som ligger ute til fri bruk for alle på e-risk.no. Neste steg er imidlertid å også utvikle en app som gjør at E-Risk kan være utgangspunkt for et løp med assistert selvhjelp. – Siden nettsiden ble lansert har vi sett over 55.000 unike brukere, og nå øker det med rundt 1.000 brukere i uken. Det sier noe om at det er et stort behov der ute, påpeker Tellefsen Håland som også nylig fikk tildelt midler til å gjennomføre en randomisert studie der teamet skal sammenligne effekten av Mini-Risk og e-Risk.

Forankret i toppen

At Risk og de ulike underkonseptene er en suksesshistorie, er det liten tvil om. Åshild Tellefsen Håland og hennes kollegaer har jobbet hardt og systematisk fra start med å utvikle de ulike tilbudene, men hun er ikke i tvil om hva hun er aller mest fornøyd med. – Det må være at vi har fått til å implementere dette i en hel kommune, og fått det ordentlig opp og stå. Fra i sommer går tilbudet over fra å være et prosjekt til vanlig drift. Ofte mangler slike prosjekter den solide forankringen høyt oppe i en kommune, men dersom det blir spredt og opp til enkelte ildsjeler å holde i tilbudet, får det ikke en tilsvarende tyngde og gjennomføringsevne som vi har fått her, uansett om konseptet er aldri så bra. Nå håper vi at vi gjennom Risk kan bidra til å hjelpe barn og unge over hele landet, avslutter Tellefsen Håland.

NFKT støtter årlig flere ulike prosjekter med mål om å utvikle og formidle faget vårt, gjennom Fagutviklingsfondet. Blant årets mottakere finner vi et bokprosjekt som har samlet store deler av fagmiljøet med mål om å hjelpe barn og unge som sliter med angst.

Når redselen tar overhånd – Hvordan fagpersoner i nærmiljøet kan hjelpe barn og unge som strever med angst. Boken med den tittelen er nå på trappene og forventes lansert på Fagbokforlaget våren 2025. I redaktørstolen, og som prosjektleder, finner vi psykologspesialist og professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen, Bente Mowatt Haugland. Som medredaktører har hun fått med seg psykologspesialist og forskningssjef Jon Fauskanger Bjåstad og seniorforsker og professor emeritus, Terje Ogden. En svært kompetent trio rundt redaktørbordet der, altså, men også bak tastaturet har Haugland samlet mye kunnskap og kompetanse. – De 15 ulike kapitlene i boken vil ha ulike bidragsytere, med ulike perspektiv og målgrupper. Vi har med oss navn som Jo Magne Ingul, Tore Aune, Åshild Tellefsen Håland, Kristin Martinsen, Thormod Idsø, Tine Jensen og Silje Mørup Ormhaug for å nevne bare noen. Også redaktørtrioen selv vil bidra med egne kapitler. Totalt står nærmere 30 dyktige fagpersoner på listen over bidragsytere til boken.

Et forskningsfelt i stor utvikling

Angst blant barn og unge er et felt som har vært gjenstand for mye forskning og mange utviklingsprosjekter de siste 10 – 15 årene. Mowatt Haugland mener derfor at det er på høy tid med en bok som dette, som setter en fot i bakken på fagfeltet, og som spesifikt er tilegnet faggrupper i førstelinjetjenester. – Vi retter oss mot en bred målgruppe, forteller hun og beskriver nærmere. – Fagpersoner som jobber i nærmiljø og omgivelser til barn som sliter med angst, som for eksempel helsesykepleiere, kommunepsykologer, terapeuter i lavterskel tiltak i kommunene, spesielt interessert ansatte i skole og barnehage, ansatte i PPT og så videre. Noen av emnene inkludert i boken vil favne bredt innenfor disse gruppene, mens andre kapitler er rettet spesifikt mot for eksempel helsesykepleiere eller lærere. Andre igjen dekker samarbeid i tverrfaglige team eller hvordan helsepersonell jobber inn mot skolen. Noen kapitler tar opp angst generelt, mens andre dekker spesifikke lidelser som PTSD, tvangslidelse eller selektiv mutisme.

Stort og økende problem

Barn og unge med angst er et stort og omfattende problem, og det er økende. – Det er mange paradokser i det, sier Mowatt Haugland. – For det første er spørsmålet om hvorfor vi ser denne økningen. Det kan være en reell økning, men det kan også bunne i at barn har blitt flinkere til å åpne opp og snakke om følelser. En påvirkning for dette kan være at det gjennom sosiale medier og pressen har blitt en kraftig økning i åpenhet når det gjelder psykisk helse. Av og til kan man, på godt og vondt, få inntrykk av at kjendiser og andre «må» ha noe de sliter med. Det påvirker også at språket i seg selv er i endring. «Angst», kan være så mangt, og derfor dekker vi i denne boken angst som både følelse, symptom og lidelse, understreker Mowatt Haugland. Samtidig mener hun det er en annen akse som må takles når vi snakker om hvordan vi skal møte barn som sliter med angst. – På den ene siden får barn all verdens ondskap midt i fanget og mye nærmere enn tidligere generasjoner har gjort gjennom sosiale medier og nyheter. Det være seg kriger, drap og trusler mot miljøet og vår eksistens og andre katastrofer. På den annen side har vi sett en sterk økning de siste årene når det gjelder tilrettelegging for unngåelse, gjennom at det for eksempel legges til rette for at skoleelever skal slippe å rekke opp hånden i timen eller bli utfordret på andre oppgaver de opplever som vanskelige, eller som utløser engstelse.

Angår mange

Angstproblemer blant barn og unge er et problem som angår mange. – Tanken med denne boken er å gi mer kompetanse til fagpersoner i barnas nærmiljø sånn at de er bedre rustet til å møte det. Målet er at angstproblemer som kan avhjelpes tidlig ved å møte barn i sitt nærmiljø, skal avhjelpes tidlig, til fordel for både barnet og omgivelsene.

Samkjøring og kalibrering

Det er ingen liten oppgave Bente Mowatt Haugland og hennes team har tatt på seg når de nå setter i gang med å sam-skrive boken Når redselen tar overhånd – Hvordan fagpersoner i nærmiljøet kan hjelpe barn og unge som strever med angst. For å avhjelpe prosessen har NFKT gjennom Fagutviklingsfondet bidratt til at arbeidet med boken kunne sparkes i gang med et seminar der de involverte bidragsyterne kunne treffes. Det fant sted nå i januar. – På denne samlingen fikk vi presentert stoffet for hverandre for å få en bedre forståelse av hverandres områder og helheten på boken. Det var veldig spennende, ikke minst fordi vi så stor interesse og engasjement på tvers av hverandres temaer. Det var veldig nyttig å samle troppene for å samkjøre og kalibrere før vi setter i gang med selve skriveprosessen, så vi setter stor pris på at vi fikk den muligheten, avslutter Mowatt Haugland. Vi skal selvfølgelig holde dere oppdatert etter hvert som arbeidet med boken skrider frem.

NFKT er en travel forening med aktivitet på mange fronter. En ting som kanskje ikke kommer frem så ofte, er det gode arbeidet som blir lagt ned i de ulike utvalgene våre. Vi har tatt en prat med Jon Fauskanger Bjåstad som er leder for Forskningsutvalget

Forskning står sentralt i psykisk helse som fagfelt, men ikke minst innenfor kognitiv terapi, og da også i NFKT. Som følge av dette var det naturlig for foreningen å nedsette sitt eget forskningsutvalg, noe som ble gjort allerede i 2013. Men hvorfor har vi et forskningsutvalg, og hva gjør de egentlig? Det spurte vi Jon Fauskanger Bjåstad om. Han er en mann med mange ulike roller og titler, men i denne sammenheng er han leder i Forskningsutvalget, nestleder i styret i NFKT, og forskningssjef ved Klinikk for psykisk helsevern i Helse Stavanger.

Kunnskapsrikt utvalg

– Forskningsutvalget er et utvalg med mye kunnskap og kompetanse, understreker Bjåstad som har med seg professor og psykologspesialist Asle Hoffart, professor og psykologspesialist Catharina E. A. Wang, professor og spesialist i psykiatri, Jan Ivar Røssberg, og forsker og psykologspesialist Kitty Dahl, i utvalget. – Vi møtes etter behov og behandler saker på oppdrag fra styret i foreningen, i tillegg til at flere av medlemmene er bidragsytere til Tidsskriftet for kognitiv terapi.

Forsker på ferdighetstrening

Mesteparten av tiden fordyper medlemmene seg i forskning foretatt av andre, men de siste par årene har det vært ett spesielt prosjekt som har opptatt mye tid, både for hver av medlemmene og i diskusjonen. De har nemlig satt i gang sitt eget forskningsprosjekt, nærmere bestemt på effekten av ferdighetstrening som en del av undervisningen. – Ferdighetstrening har vært sett på som en viktig faktor for NFKT, og har siden 2016 vært innført på alle våre utdanninger. Dette har selvfølgelig vært gjort fordi vi har stor tro på metoden, og går rett inn i kjernen av det vi som forening og institutt holder på med. Det har imidlertid vært gjort lite forskning på dette, både i Norge og internasjonalt, påpeker Bjåstad. Akkurat dette kunne ikke en forening i kognitiv atferdsterapi ha stående. – Det var naturlig for oss som et forskningsutvalg i NFKT å se nærmere på dette.

Følges nøye

Prosjektet ble satt i gang i 2020, og er nå i innspurten av informasjonsinnhentingen. Vi skal derfor ikke her gå i dybden på prosjektet og forskningen som gjøres, men vi kan avsløre at rundt 100 psykologistudenter, fordelt på to kull på Universitetet i Tromsø, har vært involvert. – Vi har et team på fem personer fra Universitetet i Tromsø, og har fått veldig god oppslutning blant studentene når det gjelder å bidra i studien, forklarer Bjåstad. Utvalget har også knyttet til seg britiske David Clark som delaktig i prosjektet. Studien er unik, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Forskningsutvalget har da også allerede fått oppmerksomhet for studien, til tross for at de ikke har snakket mye om den i offentligheten enda. – Nå gleder vi oss til å gå inn i analysen og forhåpentligvis dele resultater med offentligheten i løpet av 2025, sier Jon Fauskanger Bjåstad.

Fastlege Cathrine Abrahamsen syntes det var vanskelig å vite hvordan hun på best mulig måte kunne hjelpe den store andelen pasienter hun hadde med medisinsk uforklarte plager og symptomer. Derfor utviklet hun et konkret samtaleverktøy som nå har blitt tatt i bruk av over 500 fastleger over hele landet.

– Det begynte med at jeg ofte følte at det var vanskelig å hjelpe pasienter med uforklarte plager og symptomer, og dem er det ganske mange av på legekontoret i løpet av en uke, forklarer Abrahamsen. Hun tok årskurset i kognitiv terapi for leger i allmennpraksis for å utvide verktøykassen i møte med disse pasientene. I tillegg til å være fastlege på Tinghaug på Nøtterøy, er hun også stipendiat ved allmennmedisin ved Universitet i Oslo. Det er i den forbindelse hun også har forsket på verktøyet hun har utviklet. – Ikke minst reagerte pasientene på at jeg ønsket å gi dem psykisk behandling, de hadde jo fysiske plager. Da ble det vanskelig å komme i posisjon til å hjelpe.

Strukturerte samtalene

Litteraturen er full av bekreftelser på at dette er en pasientgruppe som fastlegene strever med, så Abrahamsen var definitivt ikke alene. Etter at hun begynte å gjøre et dypdykk i hvordan hun kunne legge til rette for en best mulig prosess, la hun merke til at hun etter hvert tydde til mange av de samme metodene og spørsmålene når hun fikk pasienter med uforklarte plager og symptomer inn på kontoret. Hun tok notater og hadde lappene liggende på pulten. I 2019 utviklet hun det videre til et samtaleverktøy hun har gitt navnet Individual Challenge Inventory Tool (ICIT). ICIT er et verktøy for jobbfokusert behandling, men også et verktøy for sykemelding, et område som mange fastleger synes er vanskelig. ICIT bygger på kognitiv terapi og elementer som atferdsaktivering og sokratiske spørsmål.

Samarbeid med pasienten

– Å jobbe med disse pasientene er en prosess. For noen skal det bare én samtale til før de merker bedring, for andre må vi jobbe over tid. Felles for dem alle er at jeg går inn i prosessen med en plan. Først må selvfølgelig alle undersøkelser og så videre være på plass, sånn at pasienten kan ha tillit til at hen er godt utredet. Så bruker jeg verktøyet som jeg har liggende på pulten, og strukturerer samtalen etter det, helt fra jeg sier «velkommen», til «takk for i dag». Gjennom prosessen er det viktig både å bekrefte følelsene til pasienten, og å forklare hva som er mulige sammenhenger bak plagene. Ut fra dette kan vi sammen lage en plan for videre prosess, blant annet hva pasienten selv skal gjøre hjemme frem til neste gang vi snakkes. Det er i grunn essensielt, mener Abrahamsen. – Man kommer ikke så langt om ikke legen og pasienten har en felles forståelse av plagene, eller at pasienten forstår at han eller hun selv kan gjøre noe for å bli bedre. Men det må føles nyttig og konkret.

Abrahamsen opplevde gode resultater når hun brukte denne strukturerte måten å legge opp samtalene på, og snart ønsket flere fastleger å ta del i suksessen. Hun bestemte seg derfor for å forske på metoden. Som en del av hennes doktorgrad var den første studien å undersøke om samtaleverktøyet ICIT var gjennomførbart i norsk allmennpraksis. 8 fastleger brukte samtaleverktøyet på 49 pasienter med medisinsk uforklarte symptomer og plager. Legene fant at det gav dem en behandling å tilby denne pasientgruppen og opplevde mestring. Hva så med pasientene? Blir de noe bedre når legen bruker samtaleverktøyet ICIT? For å finne svaret på dette har hun utført en kontrollert randomisert studie der hun har sammenlignet resultatet av pasientkonsultasjoner gjennomført etter ICIT metoden og uten, og har funnet oppsiktsvekkende gode resultater. Pasientene som fikk behandling med samtaleverktøyet ICIT fikk en signifikant økt funksjon, livskvalitet, samt reduserte symptomer og sykefravær. Etter blant annet 27 prosent nedgang i sykefravær, sammenlignet med 4 prosent i kontrollgruppen, har både fastleger og instanser som NAV fått øynene opp for arbeidet hennes. Hun startet med et kurs med 129 fastleger, og ryktet spredte seg raskt. – Det er en veldig konkret metode, som det går an å lære. Et håndfast verktøy, og noe man rent fysisk får med seg hjem fra kurset. I tillegg har vi kjørt digitale oppfølgingsmøter i etterkant. Nå har vi to stappfulle kurs på trappene for neste år, men planlegger tre til. Det kan altså se ut som at flere fastleger har sett det samme behovet som Cathrine Abrahamsen. Vil du lese mer om ICIT, kan du lese Abrahamsens egne artikler her og her, og dessuten dekning av metoden i andre medier, her og her.

Nettsiden til NFKT, kognitiv.no, er en av landets største når det kommer til psykisk helse. Det kommer imidlertid med en pris. Nå jobber vi med en skikkelig ryddesjau på nettsiden vår.

Kognitiv.no kommer på toppen av listen over søkeresultater på Google ved en mengde søkeord som har å gjøre med kognitiv terapi og psykisk helse å gjøre. Det er ikke rart. Nettsiden vår er fullstappet med informasjon, og ved siste opptelling hadde den intet mindre enn 862 undersider. Dette kommer til en kostnad når det gjelder både kapasitet på siden, og ikke minst når det gjelder i søkbarhet og brukervennlighet for dere der ute som bruker nettsiden. Derfor er vi nå i ferd med å ta en runde med skikkelig opprydning.

Rydder på alle nivåer

– Vi har en svært dynamisk nettside der ny informasjon stadig kommer til, forteller Lene Finnerud, administrativ leder i NFKT. – Da sier det seg selv at det over tid kan bli litt mer materiale enn hva godt er. I denne runden går vi gjennom og sjekker alle sider for å se om det fortsatt har en nytteverdi og om det ligger på det stedet det gir mest mening at det ligger. Så vil vi gå gjennom all tekst på de sidene vi velger å beholde, og sjekke at den er oppdatert. I den forbindelse vil hun gjerne ha tips fra medlemmene dersom de ser informasjon de mener bør oppdateres. – Når vi er ferdige med dette har vi et godt grunnlag for å ta en grundig gjennomgang av design og oppsett. Målet er en totaloverhaling med best mulig innhold, struktur, menyer og overskrifter. Det er viktig for oss at siden blir så brukervennlig som mulig.

Tidsskriftet i ny drakt

En veldig viktig del av nettsiden vår er Tidsskrift for kognitiv terapi. Der er det Arne Repål som styrer skuta som redaktør, og også han har nylig gjort en oppussing av nettsiden. – Det har skjedd en del som leserne kan se med det blotte øyet, som at vi har fått en mer fleksibel design, plass til alle nye saker på forsiden på en gang, og mer fleksibilitet når det gjelder ingress og lengder på overskrifter. I tillegg har vi tidligere fått tilbakemeldinger på at det er lett å komme seg fra kognitiv.no til tidsskriftet, men desto vanskeligere å komme seg andre veien tilbake, så det har vi fikset nå, forklarer Repål. Han er også fornøyd med forbedring i kategorisering av artiklene sånn at det blir lettere for leserne å finne frem til det stoffet de er mest interessert i. – Vi har dessuten fått på plass en noe bedre utskriftsfunksjon, sånn at de av oss som fortsatt har behov for å få artiklene over på papir av ulike grunner, nå lettere kan gjøre det.

Klar for fremtiden?

Håpet er at tidsskriftet nå skal oppleves bedre for leseren, men forandringene har skjedd i enda større grad i kulissene. – Den utformingen vi hadde la en del begrensninger på hva vi kunne gjøre. Nå har vi fått opp en mal som er både mer fleksibel med tanke på innhold, men også mer effektiv å jobbe i. Det gjør at vi kan fokusere mer på å skape godt innhold, og mindre på tekniske hodepiner. Det gir også bedre overførbarhet på bilder og artikler når man veksler mellom ulike plattformer, som telefon, nettbrett eller større skjerm. Med disse nye mulighetene har Repål også tatt flere funksjoner i bruk, men han ser også rom for videre forbedring. – Vi bruker nok nå i større grad linker og slike ting for å gi leseren tilgang til videre stoff, også eksternt. Neste steg er kanskje å ta i bruk lyd eller film som et medium også i tidsskriftet og se hva slags muligheter det gir? Apropos teknologisk utvikling og muligheter. Hvis du har lyst til å se et eksempel der Repål virkelig har kommet fremtiden i møte, kan du ta en nærmere kikk på tidsskriftartikkelen What is the future of iCBT? Den er skrevet av ingen ringere enn ChatGPT. Les den her og se om du er enig.

Kurset fylte seg kjapt opp og ventelisten var lang. Det var to intense dager som møtte deltakerne på kurset som ble arrangert som et samarbeid av Norsk atferdsanalytisk forening (NAFO), NFKA og lokale initiativtakere, da Rikke Kjelgaard snakket om ACT og egenomsorg.

– Vi ber pasientene våre om å være gode mot seg selv, og da må vi i det minste kunne gjøre det samme mot oss selv. Vi må kunne være gode forbilder i praksis for våre pasienter, forteller Rikke Kjelgaard på spørsmål om hvorfor det er viktig for behandlere å lære om egenomsorg og ACT (Acceptance and Commitment Therapy). Kjelgaard er en dansk psykolog, ACT-trainer, og foredragsholder, og omtaler seg selv som chief rock’n’roller i sitt eget selskap. Fra sin base i Malmø reiser hun i hele Skandinavia, og utenfor, som foredragsholder, og hun er kjent for å berøre sine tilhørere med sin engasjerte tilstedeværelse på scenen. – I tillegg er det sånn at hvis vi ikke er i stand til å ta vare på oss selv, har vi også mindre å gi til pasientene våre og andre relasjoner vi har. Mange av de som sitter i salen på dette kurset har tunge omsorgsoppgaver, og da gjør det virkelig en forskjell at vi er i stand til å gi oss selv den nødvendige egenomsorgen, slår hun fast.

Tok initiativet til kurs

Akkurat det kan Anne Sjøvold, en av initiativtakerne til kurset, bekrefte. Hun er vernepleier av yrke, og jobber som fagkoordinator ved en avlastningsbolig i Ås kommune. Det er da også i Ås at kurset ble avholdt. – Jeg har vært innom ACT tidligere, og vi jobber etter ACT-metode i min avdeling. Metoden gir mening for meg i hverdagen og i arbeidssammenheng. Da tenkte vi at det kunne vært en god idé å få Rikke Kjelgaard hit for et kurs, sier Sjøvold. Som sagt så gjort. Et samarbeid med NAFO Østfold kom på plass, og da dagen kom, kunne Sjøvold ta med seg flere av sine ansatte på kurset. – Dette er behandlere som står i temmelig krevende hjelpeoppgaver til daglig. Da er det, som Kjelgaard også sier, viktig å ta vare på seg selv for å kunne stå i det jobbmessig, i tillegg til at man kan vise i praksis at nettopp dette er viktig.

Å leve som vi lærer

Kjelgaard er levende opptatt av dette, å leve som man lærer, å selv gjøre det vi ber pasientene våre om å gjøre. Hun mener likevel det strekker seg enda lenger. – Jeg ønsker også å gå foran som et godt eksempel for mine barn og andre rundt meg, å vise dem at det er både greit og viktig, å gi seg selv omsorg. I tillegg handler det om hvordan vi snakker til oss selv, om oss selv, for det har en stor innvirkning på hvordan vi har det i hverdagen, understreker hun.

Kurs med sterke følelser

På kurset i Ås var det rundt 40 deltakere, noen fra så langt unna som Trondheim og Stavanger. Leger, fysioterapeuter, psykologer, vernepleiere, barnevernsansatte og flere andre yrkesgrupper og profesjoner. Felles for dem alle er at de har hjelpeyrker, der de i hverdagen står overfor andre mennesker med omsorgsbehov. Dagene med Kjelgaard på podiet kan trygt sies å ha vært annerledes arbeidsdager for dem alle. – Den første dagen gikk vi gjennom modeller og teorier, men i all hovedsak har det vært et praktisk kurs, forteller Kjelgaard, som er kjent for øvelser der deltakerne går dypt inn i sine egne følelser og hvordan de ser på seg selv. – Vi har i stor grad jobbet sammen i par, og det har blitt noen veldig gode og nære relasjoner. Deltakerne har blitt godt kjent i løpet av noen intense dager, sier hun, og medgir samtidig at dette ikke er kurset å gå på om du nøler med å vise følelser overfor dine kollegaer.

Vurderer ny runde

Arrangørene er godt fornøyd med gjennomført kurs, og ikke minst med mottakelsen kurset har fått. Med utgangspunkt i den lange ventelisten som oppsto etter at kurset i november ble fylt opp på kort tid, vurderes det nå å sette opp en ny runde. Dersom du ønsker å få med deg det kan du følge med på NAFO sine nettsider på www.atferd.no

De norske bidragsyterne på årets EABCT var ikke bare ivrige etter å dele og innta kunnskap. De sanket også anerkjennelse for sine bidrag. Psykologspesialist og doktorgradsstipendiat Håvard Berg Opstad, mottok pris for konferansens beste poster.

Blant 120 gode bidrag fra dyktige fagfolk over hele verden, var det nettopp Opstad som sto igjen med utmerkelsen «best poster» etter konferansen. Selv hadde han ikke helt tenkt på at det var en mulighet. – Jeg la merke til at noen fra organisasjonen kom og tok bilder av posteren min, men tenkte ikke mer over det, sier Opstad fornøyd. Selv var han mest opptatt av å dele sin kunnskap med de mange som ønsket å høre hva han hadde å si.

Forventninger og behandlingsutfall

– Det jeg presenterte på posteren er en studie som har sprunget ut av en tilbakefallsstudie jeg var med på for noen år tilbake, sammen med blant annet Kristen Hagen. Det jeg har sett på videre, og som jeg presenterte i Tyrkia, er sammenhengen mellom forventninger og behandlingsutfall ved 4-dagers behandling for tvangslidelse (OCD). I det daglige jobber Opstad ved BUP i Molde, men i denne studien har han fokusert på voksne pasienter.

Gode forberedelser

Opstad er opptatt av at det er mange puslebiter som skal passe for å gi pasienten en optimal behandling. En av dem mener han har med forberedelse å gjøre. – Det er ikke bare å kaste pasienter inn i behandlingen. En 4-dagers behandling er intens, og det er viktig at de vet hva de er på vei inn i. I 4-dagers behandlingen utsettes pasientene for heftig eksponeringsterapi. Som en del av forberedelsene i forkant av de fire dagene, får pasientene derfor inngående forklaring om hva behandlingen går ut på, og hvorfor det fungerer. – De får vite at det vil bli ubehagelig, men også at det ikke er farlig, og at det er nettopp dette ubehaget som vil gi resultater. Når de vet disse tingene er det lettere å stå i ubehaget, og dermed få et bedre resultat.

Klare for å stå i ubehaget

Opstad er fullt klar over at de ber pasientene om mye når de lar dem utfordre tvangslidelsen sin. Nettopp derfor mener han at denne forberedelsesfasen er uhyre viktig. – Hadde jeg spurt dem på dag én av behandlingen, om de ville gjort det vi ber dem om i løpet av behandlingen, ville de nok svart «aldri i verden». Men så lenge de vet og erfarer at det å stå i ubehaget gir resultater, er de også rede for å strekke seg stadig lenger.

Forventningssjekk

Så viktig mener han at denne forberedelsesprosessen er, at han har gjort nettopp dette til et tema for forskningen. – Etter forberedelsene, og før vi går inn i de fire intense dagene, tar vi en forventningssjekk. Tror de på at dette kan ha effekt, er dette noe de kunne tenke seg å anbefale andre, tror de at de kan klare å gjennomføre? Hvis det viser seg at forventningen til behandlingene er lavere enn forventet, kan vi gå tilbake. Forklare mer, finne ut hvor skoen trykker. Det jeg har sett på i denne studien som jeg presenterte i Tyrkia er nettopp dette: Hva er sammenhengen mellom hvilke forventninger de har til behandlingen og resultatet, og hvilket resultat de faktisk får.

Føler seg sett

Svaret han gir i presentasjonen er at det absolutt er en sammenheng. Han har klare meninger om hvorfor. – Det er flere ulike ting som spiller inn på hvorvidt en behandling vil gi et godt resultat. Tiltro, motivasjon, ønske om å forplikte seg. Men også tillit til behandlingen og behandleren. Gjennom disse forberedelsene føler mange at de blir sett fordi det vi snakker om stemmer så godt overens med hvordan de føler det selv. Det gir oss en bedre posisjon til å utføre behandlingen. Denne presentasjonen handlet kun om forventning. I min neste artikkel tar jeg for meg motivasjon, og der er det for tidlig å konkludere. Jeg tenker det er mange biter i puslespillet som god behandling består av, og sammenhengene mellom disse er kompliserte. Poenget er at forberedelser før behandling virker å være en viktig for å få et godt resultat.

Et viktig miljø

Å få en slik anerkjennelse som han fikk på EABCT, er noe Opstad setter pris på. – Å jobbe med forskning går mesteparten av tiden ut på å sitte og grave seg ned i tall og setninger. Lese tjue artikler, skrive tretti setninger, slette mesteparten igjen, og starte på nytt. Det å få en slik bekreftelse på at det vi holder på med har en relevans og betydning også utenfor mitt hode, er selvfølgelig veldig hyggelig. Men Opstad er opptatt av at selv om det var nettopp han som mottok denne prisen, så gjorde han det som en del av et miljø. – Det er veldig gode forutsetninger for forskning og utvikling av god behandling i miljøet rundt 4-dagers metoden. Det er klart at det er veldig nyttig og betryggende, enten man sitter og skriver forskningsartikler eller står på EABCT konferansen og presenterer resultater. Det er jeg veldig takknemlig for, avslutter han.

Norske doktorgradsstipendiater gjorde seg godt bemerket på EABCT i Tyrkia i år. En av dem som fikk mye oppmerksomhet for sine forskningsresultater, var Thorstein Olsen Eide.

Eide er doktorgradsstipendiat ved forskningsgruppa for angst og OCD ved DPS i Molde, og han er tilknyttet Universitetet i Bergen og Bergen Center for Brain Placticity. Forskningen hans dreier seg om panikkangst og behandling med 4-dagers metoden, og har Kristen Hagen som sin hovedveileder. Han har vært interessert i angstbehandling siden han var ung psykologistudent, og har studert Kognitiv Atferdsterapi som empiri og forskning, men også som en håndfast metode. – Når da 4-dagers metoden ble utviklet, i et enormt innovativt og spennende miljø, var det ingen tvil om at jeg ønsket å jobbe med dette, sier Eide, som selv begynte sin psykologkarriere ved Klinikk for 4-dagers behandling i Bergen. Han mener at det å være i et miljø som dette, både med nærheten til de som har utviklet metoden, men også til andre som forsker og jobber med det samme, er gull verdt.

Sprer metoden

– Vi har tidligere sett flere studier som har vist gode resultater av 4-dagers behandlingen når det gjelder pasienter med tvangslidelse (OCD). Det jeg har ønsket å se på er imidlertid hvorvidt effekten holder seg når behandlingen spres til nye klinikker og nye lidelser. Det er et svært relevant spørsmål han stiller, ikke minst med tanke på at grunnleggerne av metoden, Bjarne Hansen og Gerd Kvale, jevnlig mottar henvendelser fra hele verden fra personer og fagmiljøer som ønsker å vite mer om 4-dagers metoden. I regi av Bergen Center for Brain Plasticity, og under ledelse av professor Bjarne Hansen, spres behandlingen nå over hele verden. Land som Island, Tyskland, Sverige, Finland, Singapore og USA har allerede fått opplæring og gir nå 4-dagers behandling. Dette arbeidet gjøres med støtte fra Kavlifondet. Interessen for opplæringen er enorm og man velger strategisk samarbeidspartnere som er anerkjente og ønsker å delta i videre spredning. Eide har selv vært med og bidratt til opplæringen i Finland. – Jeg setter så stor pris på å kunne få denne typen muligheter som det å være en del av dette miljøet gir både i inn og utland, sier Eide.

Overførbare resultater

For å studere spørsmålet rundt overførbarhet fulgte Eide implementeringen av metoden i Helse Førde og Molde DPS. – Vi fulgte opp pasienter i vanlig klinisk behandling ved hjelp av 4-dagers metoden helt fra den spede oppstarten. Vi gjorde intervjuer ved oppstart, da de var ferdigbehandlet, og tre måneder i etterkant. Det som er interessant var at vi fant at resultatene holdt seg når behandlingen ble implementert på nye klinikker som fikk opplæring av miljøet i Bergen, der metoden har sin opprinnelse. Dermed mener han å kunne slå fast at metoden ikke bare fungerer, men at den også har en overførbarhet. – Vi vet allerede fra før at behandlingen har tilnærmet ingen drop-out, og denne styrken lot seg overføre til implementeringen i Molde og Førde. I tillegg fant vi at 81 prosent av pasientene etter behandlingen ikke lenger oppfylte kriteriene for diagnosen for panikklidelse, som er det vi spesifikt har sett på.

Oppmerksomhet rundt forskningen

Etter å ha publisert en artikkel med resultatene fra studien, en artikkel som også har blitt plukket opp i flere publikasjoner etter at den kom ut, fikk Eide altså en plass til å presentere en «poster», som det heter, på EABCT. – Det er veldig kjekt å ha kommet inn på EABCT. I løpet av min tildelte tid fikk jeg fortalt om både metoden og studien til forskere og fagpersoner fra mange land, og flere av dem har tatt kontakt i etterkant for å få mer informasjon eller finne måter å samarbeide på.

I skrivende stund er Eide over halvveis i mål med doktorgraden. To artikler er publisert, en annen rett rundt hjørnet, og han skriver på en fjerde. Dersom du vil høre mer om arbeidet hans, kan du lese hans artikkel i BMC Psychiatry med tittelen The Bergen 4-day treatment for panic disorder: Implementation in a rural clinical setting, her.

Endelig var det den tiden av året igjen. Høstens vakreste eventyr, Veilederkonferansen og Inspirasjonskonferansen 2023, er vel overstått.

Tidspunktet var midten av oktober, og lokasjonen var som vanlig Scandic Oslo Airport på Gardermoen. Vi sparket i gang onsdag 18. november med Veilederkonferansen 2023. Over 80 påmeldte veiledere var møtt opp og fikk en dag med fokus på ferdighetstrening og utvikling av terapeutisk kompetanse under kyndig ledelse av Peter Prescott. Dagen ble av det praktiske slaget med mye gode øvelser og ferdighetstrening, så festmiddagen på kvelden bød på god stemning og mange smil etter en god dags arbeid.

Til inspirasjon

Inspirasjonskonferansen startet med vakker musikk for å sette oss i den rette stemningen for dagen, før styreleder i NFKT, Annelise Fredriksen ønsket oss velkommen. Konferanseprogrammet startet med at Karina Egeland og Jon Fauskanger Bjåstad snakket om Kognitiv terapi for PTSD: erfaring fra implementering i spesialisthelsetjenesten. På det opprinnelige programmet hadde vi fått med oss Leo Wolmer og Daniel Hamiel fra Israel som både key note speakers og til å holde workshops. På grunn av de tragiske hendelsene som pågår i Israel om dagen, var det dessverre ikke mulig for dem å komme. Som andre punkt på programmet hadde vi derfor fått med oss Åshild Tellefsen Håland som fortalte hvordan de jobber med Mini-RISK grupper/e-RISK for engstelige elever i grunnskolen i Kristiansand kommune, en veldig god erstatning. Også før lunsj denne dagen fikk vi Kerry Young som fortalte oss om å bruke visualisering som en del av behandlingen på tvers av diagnoser.

Fredag morgen startet med at Deborah Lee snakket om viktigheten av å bruke medfølelse i møtet med personer som har vært utsatt for traumer, etterfulgt av Steinar Sunde med hans foredrag Littsint.no: Fra frykt til tillitsbasert oppdragelse. Konferansens siste plenumssekvens var Craig Steel som delte erfaringer og kunnskap om å ta høyde for pasientens traumer i psykosebehandlingen. Etter lunsj begge dager, var det et antall workshops å velge mellom.

Sosialt på konferanse

På Inspirasjonskonferansen så vel som Veilederkonferansen, er det sosiale en viktig del. Dermed er både pauser, og ikke minst festmiddagene på begge konferansen viktige innslag i programmet. De sosiale innslagene på kveldene varierte fra kahoot-quiz til limbodans, og var akkompagnert med god mat, deilig vin og masse latter.

Årsmøte

En viktig del av inspirasjonskonferansen er årsmøtet til NFKT. I år var det godt oppmøte i salen, i tillegg til tilstedeværelse på Teams. Foruten formalia ble det vedtatt at foreningen skal skifte navn til Norsk Forening for Kognitiv Atferdsterapi, men beholde forkortelsen NFKT. Dette etter godt engasjement og grundige diskusjoner fra medlemmer og utvalgene. I tillegg ble det vedtatt at styret har mandat til å fortsette å vurdere å innføre en sertifiseringsordning for våre terapeuter, og innføre det hvis det anses hensiktsmessig, og det ble vedtatt at samtlige av utvalgene til foreningen skal gå gjennom og diskutere materialet vi har tilgjengeliggjort når det gjelder utmattelsestilstander. Medlemmene våre vil få protokollen tilsendt når den er ferdig.

Nå er det bare å glede seg til neste år. Da er det riktignok ikke Inspirasjonskonferanse, men det blir Veilederkonferanse. I tillegg vil vi i forbindelse med foreningens 30-års jubileum neste år, setter vi også opp en jubileumskonferanse 14. juni. Mer informasjon kommer så snart som mulig.

Inspirasjonskonferansen samler alltid mange hyggelige mennesker og legger til rette for god kunnskap, erfaringsutveksling og nye vennskap. Vi har slått av en prat med noen av deltakerne.

Deltakerne på Inspirasjonskonferansen kommer fra hele landet, fra ulike posisjoner og institusjoner, og har ulike roller både på konferansen og i hverdagen. Dermed har deltakerne også ulike grunner for å prioritere å bruke to dager på Inspirasjonskonferansen i en ellers travel hverdag. Vi har spurt noen av deltakerne om deres opplevelse av disse to dagene på Scandic Oslo Airport.

Marianne Hovinbøl

Marianne Hovinbøl er spesialsykepleier og jobber i Moss DPS. Hun er på Inspirasjonskonferansen med hele fem andre kollegaer. – Vi er heldige med at vi har en leder som prioriterer å få denne typen påfyll. Det er veldig nyttig for oss fordi vi ofte kommer borti traumer blant pasientene våre i hverdagen uten at det er noe vi spesifikt behandler i stor grad. Da er det greit å ha denne kunnskapen også med tanke på å vite når vi skal henvise pasienten videre. Dette er ikke første gang Hovinbøl og kollegaene er på Inspirasjonskonferansen. Forrige gang, i 2021, var det nettopp bordet til Moss DPS som vant underholdningskonkurransen under festmiddagen med en overbevisende salsa. Det var ikke tilfeldig, for fysisk aktivitet er noe de bruker bevisst i møte med sine pasienter på DPS-et.

Trygve F. Moe

Trygve F. Moe jobber på Falck helse i Oslo. Der jobber han blant annet med pasienter med langvarige smerter, overvekt og lettere psykiske plager. Moe pleier å være med på Inspirasjonskonferansen. – Jeg synes konferansen lever opp til navnet sitt, det er virkelig nyttig å komme hit og få inspirasjon og påfyll. Årets tema, traumer, er også relevant i mitt arbeide. Ofte har pasienter som kommer til oss for å få hjelp med problemer som overvekt og smerter et traume som ligger til grunn for sine plager. Et ubehandlet traume kan påvirke hele livet til pasienten, så det er viktig at vi tar hensyn til dette i behandlingen.

Kristin Rohr Slåtto

Kristin Rohr Slåtto jobber i administrasjonen i NFKT og er en av dem som alltid svarer på henvendelser på telefon og e-post, så det er ikke umulig at du har kommunisert med henne på den ene eller andre måten. Hun har jobbet i foreningen i 11 år, og har vært med på Inspirasjonskonferansen like lenge. Der finner du henne alltid på bordet ved innregistreringen, der hun hjelper til så deltakerne får den informasjonen de trenger så de kan være der de skal være når de skal være der. – Jeg synes det er veldig hyggelig å komme på Inspirasjonskonferansen å få ansikter til navnene jeg kommuniserer med til vanlig. Når jeg ser et navn jeg kjenner på et navneskilt, tar jeg gjerne kontakt og sier «hei». Hun innrømmer at det er en del jobb i forbindelse med konferansen. – Ja, det er det, men vi har over årene utviklet veldig gode rutiner på dette, så det går greit. Og så er det et veldig fint avbrekk fra en administrativ jobb å komme seg ut av kontoret og treffe folk på denne måten, smiler hun før hun igjen blir opptatt med å svare på spørsmål og dele ut give-aways.

NFKT trenger stadig gode kursledere til utdanningene sine. Den nyeste i rekken er Maja Lind fra Trondheim, som nå er kursleder på Videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 1.

Det var ikke gitt at Maja Lind skulle stå foran en klasse og være kursleder. – Jeg har brukt mesteparten av livet på å dukke unna for situasjoner der jeg må stikke meg frem, ler hun. Så hvordan endte hun da opp med å stortrives forrest i klasserommet?

Godt skolert

Maja Lind jobber til daglig som terapeut, kursleder og gruppeleder i Rask Psykisk Helsehjelp i Trondheim kommune. Tidligere arbeidet hun imidlertid med pasienter med tyngre og mer langvarig problematikk, og det var da hennes reise inn i kognitiv terapi startet. – I den settingen savnet jeg en metode å jobbe etter. Jeg begynte å lese om kognitiv terapi og hørte andre kollegaer som allerede hadde tatt utdanningen fortelle. Det hun hørte, tiltalte henne. – Jeg liker at det er ryddig og intuitivt, og at det er hverdagsnært og uhøytidelig. Derfor startet jeg på trinn 1 i 2016. Siden har det blitt mer utdanning. – Da jeg hørte at vi skulle starte opp RPH i Trondheim hadde jeg lyst til å jobbe med det, så da ble det RPH-utdanningen. Der var det noe repetisjon og noe nytt i forhold til trinn 1, så det var egentlig en godt komplementerende utdanning.

Stadig nye utfordringer

Det var i RPH at Lind skulle oppdage at hun hadde en interesse for å også lære bort kunnskapen hun satt på. Da de skulle sette opp introkurs på RPH kjente hun til sin overraskelse at hun hadde lyst til å holde kurset, så da gjorde hun det. Siden tok Lind veilederutdanningen, og der hoppet hun på en annen utfordring. – Jeg ble med og holdt ferdighetstrening sammen med Peter Prescott, og det var veldig lærerikt, nikker hun.

Godt forberedt

Det burde med andre ord kanskje ikke kommet som noen overraskelse da Lind ble spurt om å være kursleder for trinn 1. – Jeg måtte nok likevel tenke meg om litt, da, ja, ler hun. – Jeg hadde jo aldri vært i nærheten av å ha ansvaret for en hel utdanning med flere samlinger, men jeg tenkte at jeg kunne vel alltids få til det også. Hun brukte ganske mye tid på å forberede presentasjoner og samlinger. Gikk gjennom oppdatert pensum, stilte spørsmål og deltok aktivt i nettverket foreningen har for kursledere. – Det var veldig lærerikt i seg selv. I tillegg er det spennende å få bruke kreativiteten når det gjelder å forberede undervisningen. Finne relevante eksempler og utvikle det jeg håper skal være lettfattelige måter å presentere stoffet på.

Fin klasse

Det var ikke fritt for at Lind kjente på noen nerver kvelden før første samling, men angret gjorde hun ikke. – Nei, jeg har ikke angret. Det har vært veldig lærerikt og spennende så langt. Og da jeg hadde første samling på utdanningen i Ålesund, viste det seg å være en fin klasse. Hun beskriver det som en gruppe med aktive deltakere som stilte spørsmål og deltok i diskusjoner og rollespill.

Gjør det gjerne igjen

Så langt har Lind gjennomført to samlinger og setter pris på dialogen i form av tilbakemeldinger og lærdom fra deltakerne. Hun tenker at det også gir muligheten til å justere og spisse presentasjonsmaterialet. Opplevelsen så langt har gitt mersmak, og kurslederrollen er noen hun gjerne inntar igjen.

Tallet på barn som har opplevd en form for traume, er skremmende høyt. Behovet for gode behandlingstilbud for disse barna er stort. Et av de lovende sporene som forskes på for tiden, er Trinnvis sammen.

Trinnvis sammen er et opplegg fra USA, basert på TF-CBT (Traumefokusert kognitiv atferdsterapi) tilpasset norske forhold av NKVTS. Det er en lavterskel traumebehandling for barn i alderen 7-12 år som strever med symptomer på posttraumatisk stress etter en eller flere traumatiserende hendelser.

En effektstudie

Prosjektleder for studien i NKVTS er Psykologspesialist Silje M. Ormhaug. – Da vi først startet pilotstudien i 2019, var målet å vurdere gjennomførbarheten. Etter å ha gjennomført opplegget med 82 familier, fikk vi gode resultater på det. Deltakerne var fornøyde, og opplegget passet godt inn. At barna fikk god hjelp, var en oppmuntring til å gå videre med en effektstudie, og det er den som er i gang nå. – Der er vi i startfasen. Så langt har vi fått med oss 20 kommuner. Målet er å få rundt 160 familier i studien, og forhåpentligvis ha noen resultater å vise til i 2026, forklarer hun.

Tett oppfølging

Det spesielle med Trinnvis sammen er at en foreldre eller nær omsorgsperson er sentral i behandlingen. – Sentralt i behandlingen er en arbeidsbok som terapeuten går gjennom i oppstartfasen. Så jobber foreldre og barn sammen hjemme om oppgavene og øvelsene i boken under tett oppfølging gjennom fastlagte telefonsamtaler med deres terapeut. I tillegg er terapeuten tilgjengelig gjennom hele forløpet og tilbyr veiledning og støtte, forklarer Ormhaug. Barna som blir vurdert til å passe inn i studien i kommunene, blir tilfeldig plassert i Trinnvis sammen, eller i kommunens ordinære tjenester for gruppen. – Vi vet at det for eksempel er lange ventelister hos BUP, så blant spørsmålene vi ønsker å få svar på er selvfølgelig om Trinnvis sammen gir like god eller bedre effekt enn det øvrige tilbudet, og om Trinnvis sammen kan gi raskere hjelp. Studien følger barnet i ett år fra inklusjon, og vil blant annet kartlegge hva slags annen hjelp og behandling barnet får i løpet av denne tiden.

Styrker relasjoner

Å gi foreldre ansvar for behandling på denne måten er en ny innfallsvinkel. – Så langt har vi sett gode resultater av behandlingen. Det vi også ser er at relasjonen mellom barn og foreldre blir styrket av denne måten å jobbe på. Barna ser at foreldrene virkelig anstrenger seg for å hjelpe dem, og at de hjelper dem med å få det bedre. For foreldrene er det ofte en følelse av å gå fra å ikke forstå barnet, å føle seg maktesløs, til å faktisk kunne hjelpe.

Trygge omgivelser

Det kan være ulike grunner til at et barn kan streve med symptomer etter opplevd traume. Traumene kan bestå i ulykker, naturkatastrofer, dødsfall eller annet. Det aller vanligste for barna som deltok i pilotstudien var imidlertid vold eller overgrep i hjemmet. Det er selvfølgelig et vesentlig punkt når man skal se på effekten av en behandling som blir utført nettopp i hjemmet. – En av forutsetningene er naturligvis at omsorgspersonen som skal jobbe sammen med barnet, er en trygg og velegnet person. Det er ikke sånn at en person som har utøvd traume kan være den som i etterkant utfører behandlingen. Det er også en forutsetning at barnet er ute av situasjonen. Det vil for eksempel ikke fungere å utføre behandling i et hjemmemiljø der traumet fortsatt gjennomleves. Barnet må altså ha kommet ut av situasjonen, påpeker Ormhaug.

Kommunene er på ballen

En av kommunene som er med i effektstudien, er Asker kommune. Der har de nå et team med to terapeuter som har fått opplæring i Trinnvis sammen modellen. – terapeuter som har fått opplæring i Trinnvis sammen modellen. – Vi meldte oss tidlig da denne studien ble utlyst, da vi ønsker å sette søkelys på traumer og videreutvikle tjenestetilbudet på kommunalt nivå, sier Anne Karoline Solbjørg, teamkoordinator i psykisk helseteam barn i Asker kommune. En av terapeutene som gjennomgikk opplæring i Trinnvis sammen i starten av året, er Elisabeth Aakvåg Høybråten som er familieterapeut i psykisk helseteam barn i Asker kommune. Hun synes opplegget virker lovende. – Vi har ikke hatt så veldig mange saker enda, men erfaringene så langt er at det er et opplegg som gir gode resultater. Foreldrene får god tilrettelegging til å hjelpe egne barn, og selv om de ofte vil oppleve at barnet kan ha reaksjoner, så får de gode redskap til å håndtere dette på en fin måte. Blant annet bruker vi mye avspenningsøvelser som en del av behandlingen. Dette er helt i tråd med den opprinnelige intensjonen med programmet. – Det å hjelpe et barn som sliter etter å ha opplevd et traume, er utenfor det man kan forvente av alminnelig foreldrekompetanse, forklarer Silje M. Ormhaug. – Nettopp derfor gir det mening å hjelpe dem gjennom å fylle på med kompetanse for disse foreldrene sånn at de sammen med barnet kan finne veien til en bedre hverdag.

Inspirasjonskonferansen 2023 har et program fullspekket med det nyeste av forskning på vårt fagfelt, men også erfaringer fra den kliniske hverdagen. Som i workshopen Kognitiv miljøterapi og dialektisk atferdsterapi på barnevernsinstitusjoner – forskjeller og likheter.

I 2012 startet en pilotstudie, ledet av psykolog Tore Aune, som omhandlet innføringen av kognitiv miljøterapi i barnevernsinstitusjoner. Kollen Ungdomsbase i Vestnes der psykiatrisk sykepleier, Bent-Åge Stenberg jobber, og Karienborg Ungdomsheim, der spesialutdannet barnevernspedagog/miljøterapeut og fagkoordinator Marit Lie Singsaas har sitt arbeidssted, var to av institusjonene som var inkludert i studien. Begge institusjoner ligger under Bufetat.

Tilbakeblikk og erfaringsdeling

For både Stenberg og Singsaas var det på den tiden nytt å jobbe etter kognitiv metode, men siden har de begge blitt godkjente kognitive terapeuter og veiledere. På inspirasjonskonferansen ser de tilbake og reflekterer over forskjeller og likheter i hvordan de nå jobber på sine respektive arbeidsplasser, et drøyt tiår etter oppstart av pilotprosjektet. – Vi har nok utviklet oss i litt ulik retning, samtidig som vi har mange likheter og sammenfallende erfaringer i bunn, forklarer Stenberg. Som tittelen på workshopen de to skal holde, Kognitiv miljøterapi og dialektisk atferdsterapi på barnevernsinstitusjoner – forskjeller og likheter, tilsier, har Kollen og Karienborg utviklet noe ulike praksiser over tid. Dette er noe de vil reflektere over og gå i dybden på erfaringene i løpet av denne workshopen. Vi tok en prat med Bent-Åge Stenberg i forkant.

Ønsket kompetanseheving

– Der Karienborg har innført dialektisk atferdsterapi, har vi jobbet med kognitiv miljøterapi, forklarer han. – Det betyr selvfølgelig at vi jobber etter litt ulike modeller, men felles for oss begge er det at innføringen av en felles retning å jobbe etter har gitt store fordeler. Stenberg har vært ansatt ved Kollen Ungdomsbase siden 2001, så han har sett en helt klar positiv utvikling etter at de startet opp med opplæring i kognitiv miljøterapi. – Da jeg begynte på Kollen Ungdomsbase hadde vi en atferds terapeutisk tilnærming med belønnings-systemer for positive valg. Da pilotprosjektet startet opp i 2012, ble Kollen Ungdomsbase og Karienborg ungdomshjem valgt ut til å starte opplæring i Kognitiv terapi, og alle ansatte fikk tilbud om å delta. Siden har vi opprettholdt opplegg med opplæring og veiledning.

Terapi i hverdagen

Kollen og Karienborg er ikke de eneste institusjonene som har gått inn for et felles kompetanseløft for de ansatte, og nettopp det er noe Stenberg har satt pris på. – Det tar veldig lang tid å bygge opp, men det at vi alle har et felles språk og en måte å jobbe etter, har gjort oss langt bedre rustet til å ivareta barna og ungdommene som kommer hit. Beboerne på Kollen ungdomsbase er mellom 13 og 18 år, og de blir typisk på enheten i rundt et år. – Ungdommene som kommer hit gjør det på bakgrunn av store omsorgsbehov og psykososiale vansker, ikke diagnoser. Likevel er det mange av ungdommene våre som sliter med psykiske helseproblemer som angst, lettere depresjon, spisevansker og selvskading. BUFETAT sine institusjoner er ikke helseinstitusjoner, men sosialfaglige institusjoner med hovedsakelig pedagogisk personell. Vi følger ofte ungdommene våre til samtaler på BUP, men i det daglige må vi forholde oss til ungdommer med ulike psykiske helseplager, og det krever kunnskap og kompetanse. Da er det bra å ha verktøy og gode tiltaksplaner å jobbe etter. Vårt terapeutiske rom er sjelden et kontor der vi sitter på hver side av et bord og har en strukturert samtale. Vi kan ha terapeutiske samtaler på stua, kjøkkenet, på sengekanten, i bilen, under en gåtur eller under en aktivitet. Det er hverdagen.

En måte å møte ungdommen på

Med dette som utgangspunkt er Stenberg takknemlig for den høye utdanningstettheten de har på Kollen når det kommer til kognitiv miljøterapi. – For oss er det ikke bare en metode og teknikk. Det er en holdning og en måte å snakke til ungdommen på. En måte å møte dem og være sammen med dem på, noe som gjennomsyrer hele institusjonen. Når et barn eller ungdom kommer til oss kan de oppleves som oppfarende og være utagerende, men etter en stund vil de ha godnattaklem, og da vet vi at relasjon og tillit er etablert som er en forutsetning for kognitive intervensjoner.

Dele praktiske erfaringer

Over det siste drøye tiåret har de samlet mange erfaringer både på Kollen og Karienborg. Disse vil de dele med tilhørerne på Inspirasjonskonferansen 2023. – Jeg gleder meg til å forklare hvordan vi bruker grunnleggende teorier og kognitive teknikker i vår hverdag, men også høre mer om hvordan Karienborg jobber i sin hverdag, avslutter Stenberg.

For mer om program og påmelding kan du lese her.

Om bidragsyterne:

Bent-Åge Stenberg er psykiatrisk sykepleier og godkjent veileder i kognitiv terapi. Han har erfaring med kognitiv miljøterapi fra Kollen Ungdomsbase i Vestnes som drives av BUFETAT

Mari Lie Singsaas er spesialutdannet barnevernspedagog/miljøterapeut og fagkoordinator ved Karienborg Ungdomsheim (Bufetat). Godkjent veileder i kognitiv terapi.

En snøfylt dag i januar i år besøkte vi Drammen kommune der Tore Aune var i full gang med den første samlingen av utdanningen som kommunen har satt opp for sin førstelinje av ansatte. Nå har de nylig gjennomført samling 4, og det med storfint besøk fra Israel. Vi tok turen for å se hvordan det gikk.

Utdanningen, som tilsvarer en litt utvidet utgave av Videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 1, men med en del tilpasninger, er rettet mot førstelinjeansatte på barn- og ungefeltet i Drammen kommune. – Utdanningen kom i stand som resultat av at Drammen kommune henvendte seg til NFKT, forklarer Tore Aune, psykologspesialist med Ph.D, som er en av ildsjelene og foredragsholderne på utdanningen. – Mange av deltakerne har mye videreutdanning, men i vidt forskjellige retninger. Noe av tanken bak å sette så stor andel av de ansatte på den samme skolebenken er at alle skal kjenne til det «samme språket» og være en del av den samme kulturen og forståelsen. Utdanningen består av seks samlinger med til sammen seksten dager undervisning, samt 30 timer gruppeveiledning i løpet av 15 måneder.

Gode tilbakemeldinger

På samling 4, som ble gjennomført i august, var temaet resiliens, traume og tredje generasjon kognitiv terapi. Det er temaer de to foreleserne, Leo Wolmer og Daniel Hamiel, har jobbet mye med både hjemme i Israel og internasjonalt. Når vi møter dem i Drammen forteller de levende og engasjert om de ulike sidene ved resiliens. I en pause benyttet vi muligheten til å høre med deltakerne, hvordan de syntes de gikk. Forsamlingen var sammensatt, helsesykepleiere, sykepleiere, og terapeuter med annen helse- og sosialfaglig bakgrunn. Noen jobber hver for seg, andre jobber i team. Felles for dem alle var at de nikket enig da vi spurte om det hadde fått noe ut av utdanningen så langt. – Vi har fått gode verktøy å bruke i jobben vår, enten vi har en samtale med skoleelever på ungdomsskolen, eller vi står med en hel familie i krise. Det har også gjort at vi kan snakke sammen oss imellom på en ny måte, med den samme grunnleggende forståelsen og tankegangen som utgangspunkt. Mange av oss jobber også i team sammen med deltagere som ikke har denne type utdanning, men kunnskapen forplanter seg likevel utover.

Overførbart til hverdagen

På den første samlingen vi besøkte i januar, var det Tore Aune som ga en grunnleggende innføring i kognitiv atferdsterapi. På andre samling fikk de besøk av Anne Lise Fredriksen, barnepsykolog fra Tromsø, som snakket spesifikt om de yngste barna og familiene deres. Etter henne, på samling 3, kom Jo Magne Ingul og fortalte om skolevegring, et tema der kommuneansatte virkelig er førstelinje. Vi spurte deltakerne hvordan de føler at formidlingen har vært, og hvordan de tenker at dette kan overføres til praksis. – Vi merker at vi har det med oss i tankene allerede, og har allerede begynt å bruke det i arbeidshverdagen. Det er klart det krever mye øving og øving, og derfor er det bra at vi har sånne ting som videofilming og veiledning som gjør at vi blir nødt til å øve. Det later også til at foredragsholderne har truffet blinken. – Vi har hatt veldig gode foredragsholdere. Det er fagfolk med veldig mye kunnskap, men som likevel har klart å legge informasjonen på et nivå så vi kan ta det til oss. Det har også vært fokus på det kliniske, og at vi skal kunne omsette det til praktisk utøvelse.

Fremtidens kompetanseløft

Fortsatt har deltakerne på utdanningen to samlinger igjen før de er i mål utpå nyåret. Da er Tore Aune spent på hvordan de legger opp veien videre. – Drammen kommune har gjort en veldig offensiv satsning på dette feltet, helt i tråd med opptrappingsplan for psykisk helse som innstilt av regjeringen. Jeg tror vi har mye å lære av dette opplegget, men det blir spennende å følge med videre. Jeg håper de legger opp til å få flere av deltakerne gjennom hele løpet frem til veilederkompetansen sånn at man kan videreføre kompetansen og utvikle den videre etter dette. Dette tror jeg er fremtidens kompetanseløft, avslutter han.

Vi er alle glade for at pandemien er over og vi kan ha fysiske utdanninger igjen. Tiden med intens utvikling på digitale løsninger har imidlertid gitt oss noen nyttige erfaringer. Nå kjører vi i gang et heldigitalt kull på videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 2.

Hele veien under pandemien så vi frem til at vi kunne møtes igjen og ha fysiske samlinger på utdanningene våre. Vi oppdaget imidlertid at den digitale tilværelsen kunne by på noen fordeler. Blant annet fikk vi tilbakemeldinger for at dette åpnet for muligheter for kandidater med lang og kronglete reisevei eller også andre som på grunn av tids- og økonomiske begrensninger ikke har sett det som mulig å binde seg opp til en utdanning med reisevei og fysiske samlinger. Som et resultat av dette har vi dermed økt innslaget av digital undervisning også etter pandemien.

Godt mottatt

RPH-utdanningene våre har blant annet fått økt bruk av digital undervisning, og vi har dessuten satt opp heldigitale kull på videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 1. Dette har blitt tatt såpass godt imot at vi nå utvider. I mars 2024 starter vi en heldigital utgave av videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 2.

Terapi på nett på planen

Undervisningsleder i NFKT, Siv Iren Juklestad avslører at digitale virkemidler ikke er den eneste endringen på dette kullet. – På bakgrunn av tilbakemeldinger fra kandidater kommer vi til å gjøre noen endringer på temaet på den første samlingen. Her jobber vi med detaljene i undervisningsutvalget i disse dager, så det vil inkluderes i studieplanen ganske snart, forsikrer hun. – I tillegg vil vi få inn tre timer om Terapi på nett, et tema som stadig blir etterspurt.

Digitale krav til deltakerne

I takt med at de digitale verktøyene har blitt mer avanserte og åpner for stadig nye muligheter, stiller det også krav til deltakerne. – For alle kandidater som skal være med på en heldigital utdanning, blir det også her obligatorisk opplæring i Teams i forkant av utdanningen. Dette fordi vi er avhengig av at kandidatene er i stand til å bruke de ulike funksjonene i Teams, som å bevege seg inn og ut av grupperom på egen hånd og så videre. Det blir også et krav om at man må ha kamera på PC-en, sånn at alle kan være visuelt til stede.

Selve utdanningen vil altså bli heldigital på dette kullet. Mindre bastant er det når det kommer til veiledning. – I utgangspunktet blir også veiledningen digital, men det er klart at om det skulle være sånn at veileder og deltakere holder til geografisk nær hverandre, står de fritt opp til å møtes og gjennomføre veiledningen fysisk, forsikrer Juklestad.

Vil du lese mer om utdanningen kan du gjøre det her.

Tredje bølgen kognitiv atferdsterapi er godt i gang og allerede på vei videre. Dette skal israelske Daniel Hamiel snakke om på Inspirasjonskonferansen. Han mener det er like mye snakk om en måte å leve på, som en terapiretning.

En av talerne på Inspirasjonskonferansen 2023, på Scandic Oslo Airport 19. – 20. oktober, er Daniel Hamiel fra Israel. Han kommer for å snakke om det vi kaller «third wave kognitiv atferdsterapi», og innovasjoner innenfor det. Den tredje bølge kognitiv atferdsterapi er gjerne kjent for å være ACT, acceptance and commitment therapy. Hamiel trekker det imidlertid et hakk videre. – I ACT er man veldig opptatt av å slippe kontrollen, at det er essensielt for å bli fri. Jeg mener imidlertid at det å gi slipp på kontrollen helt betingelsesløst er noe som er veldig vanskelig for de fleste av oss. Jeg ønsker å i større grad gjøre pasientene bevisst på hva vi kan kontrollere, og hva vi ikke kan kontrollere, og så gå videre ut fra det. Vi lærer på mange måter pasienten en annen type kontroll, så sånn sett kan man si at vi har et ekstra fokus i forhold til ACT.

De viktige relasjonene

En av tingene han mener det er essensielt å få kontroll på er relasjonene våre. – Å ha genuine gjensidige forhold er viktig for vår mentale helse og velvære. Det gjelder i alle relasjoner vi har i løpet av livet, om så det bare er noen vi møter på gaten, at vi skal kunne gå med ryggen rak og føle oss likeverdig de vi møter. Har man ikke det er det viktig å jobbe med det som et grunnleggende aspekt av mental helse. Noe annet Hamiel fokuserer på, er sammenhengen mellom det fysiologiske og vår mentale helse. – Jeg jobber mye med mindfullness, tilstedeværelse og grunnleggende ting som pust og muskelavspenning. Når jeg jobber med barn, kan det ta form av leker som en versjon av den klassiske barneleken «Simon Says» der vi får barna til å fokusere på stramme og slappe av i spesifikke muskelgrupper. Da oppdager de fort at hvis de er veldig anspente og overivrige etter å gjøre alt riktig, blir det vanskeligere å utføre. På samme måte er det vanskelig hvis de ikke følger med eller ikke legger inn energi i det hele tatt. Etter bare noen minutter er hele gruppen bedre regulert og kan ta bedre kontroll over kroppen på denne måten. Det er gjerne en aha-opplevelse for barna.

Pust, et godt verktøy

Pust er også viktig for Hamiel, og det kan kanskje fremstå som overraskende når hans hovedfokus er mental helse. Selv synes han ikke det. – Hvis du har en plutselig ubehagelig opplevelse, så er raskere pust noe av det første kroppen setter i gang. Hvis du så ikke har noe som forteller hjernen din at den kan slappe av og puste roligere igjen, vil du fortsette å være i anspent modus. Hjernen din vil gjerne lure deg til å tro at du fortsatt er i fare. Dersom du da har teknikker til å ta kontroll over pusten, og roe den ned, vil du kunne overbevise hjernen din om at faren er over. På samme måte er for eksempel meditasjon en måte å trene hjernen på med tanke på å ta kontroll over hva du gir oppmerksomhet og ikke.

Foredrag og workshop

Daniel Hamiel vil ha et key note fredag formiddag på Inspirasjonskonferansen med tittelen «Innovations in 3rd wave CBT beyond Acceptance and Commitment Therapy (ACT)- how to work and create change simply and deeply», og senere samme dag en workshop som er kalt «Low intensity 3rd wave CBT interventions for children and adolescents – a practical view». I begge disse vil han være opptatt av tilstedeværelse, øvelser og tredje bølge med kognitiv atferdsterapi som en måte å leve og å sette det fysiologiske og mentale i sammenheng.

Husk å melde deg på konferansen. For mer informasjon og påmelding, gå hit.

Om foreleseren:

Danny Hamiel, Ph.D, Associate Clinical Prof., Reichman University, Herzlyia, Israel. Danny Hamiel is the director of the educational intervention unit of the Cohen-Harris Resilience Center (Tel-Aviv, Israel), and Associate Clinical Professor at the Baruch Ivcher School of Psychology, Reichman University Herzliya, Israel and a supervisor in the clinic there. At the Cohen-Harris Resilience Center he leads the School Resilience Program, endorsed by the Ministry of Education as part of the national educational curriculum in Israel. Prof. Hamiel is a supervisor clinical and medical psychologist. He teaches third wave and Low intensity CBT workshops in Israel and abroad. Currently, Prof. Hamiel is also involved in developing and implementing other resilience programs in the community: With physicians in hospitals and in primary care, with autistic children and with the elderly. He is a pioneer in developing internet protocols for treating a variety of psychological disorders.

Etter flere ukers kursing og opplæring er vi nå klare til å rulle ut Canvas på alle nye utdanninger denne høsten, til glede for deltakere og kursholdere.

Den store hendelsen denne høsten er utrullingen av Canvas som en undervisningsplattform, eller også sagt; et kommunikasjons- og organiseringsstystem i forbindelse med våre utdanninger. Canvas blir en digital møteplass og vil legge til rette for strømlinjeformet kommunikasjon mellom kursledere og deltakere, og vil dessuten gi oss en mulighet til å ha alt av relevant dokumentasjon på ett sted.

Grundige forberedelser

Før sommeren var administrasjonen i NFKT under grundig kursing og opplæring i Canvas. På den andre siden av ferien har kursledere fått individuell opplæring. Med det er vi klare til å rulle ut løsningen på alle utdanninger som starter opp fra og med denne høsten. Undervisningsleder i NFKT, Siv Iren Juklestad, har selv tidligere erfaring med Canvas og er glad for å ha fått plattformen på plass. – Her får vi en oversiktlig og funksjonell læringsplattform som gjør at vi ikke bare kan samle all informasjon på ett sted, men det gir dessuten kandidatene muligheter til å planlegge utdanningen bedre, helt fra før oppstart.

Alt på ett sted

Deltakerne som starter opp med utdanning denne høsten vil før oppstart motta e-post med informasjon og instrukser for hvordan de skal forholde seg til Canvas. Når man så kommer på første samling ligger alle relevante opplysninger og dokumentasjon, faginformasjon så vel som praktisk informasjon som datoer på samlinger, tilgjengelig på én plass. Videre vil det være mulighet for både enveis og toveis kommunikasjon gjennom plattformen.

Her er en oversikt over hva du vil finne i menyen i Canvas:

Moduler: her kan kursledere organisere innhold og flyten i studiet. Det er denne funksjonen som brukes til å organisere innhold i kurset.

Oppgaver: her legges alle arbeidskrav, inkludert dato for innleveringer, sånn at alle skal ha full oversikt over hva man har å forholde seg til. Her kan man også opprette spørrekonkurranser, ha diskusjoner gjennom opplastede filer, tekst, bilder, nettadresser og andre ting. Oppgavesiden viser også detaljer om hva som forventes av deltakeren og hvilke for kriterier som vil ligge til grunn for vurderingen av kandidaten. Allerede når deltakeren logger seg inn på Canvas ved oppstart av utdanningen, vil det ligge datoer for innlevering av noen arbeidskrav samt dato for eksamen dersom den allerede er satt.

SpeedGrader: her kan kursleder gi tilbakemelding på arbeidskrav.

Kunngjøringer: her kan undervisere kommunisere med deltakeren om læringsaktivitetene og publisere interessante emnerelaterte tema, men her er det ikke mulig for deltakeren å svare.

Diskusjoner: dette er et system for klassediskusjoner. Her kan deltakere bidra til diskusjonstema, gjerne gjennom egne faste grupper slik at gruppen kan ha sin egen diskusjonstråd med faglig relevans til kurset. Diskusjonen trenger ikke nødvendigvis å gå i sanntid, men kan godt vare over tid.

Innboks: innboksen er et meldingsverktøy som brukes til å kommunisere med et emne, en gruppe, en individuell student eller en gruppe.

Vi håper dette har gitt dere en liten innsikt i hva dere kan forvente når dere tar i bruk Canvas ved oppstart av utdanningen, og at dette vil bli et verktøy som letter hverdagen og strømlinjeformer utdanningen for alle involverte parter.

I psykisk helsevern jobber det mange skjulte helter som dag etter dag står på for sine pasienter og sitt fagfelt, uten nødvendigvis å få den æren de så fortjener. Nylig fikk psykolog Asle Hoffart, svært velfortjent, Kongens fortjenestemedalje for sin innsats gjennom mange år på Modum Bad. Vi gratulerer!

NFKT var blant organisasjonene som i sin tid nominerte psykolog Asle Hoffart til Kongens fortjenestemedalje, så vi var muligens litt mindre overrasket enn hovedpersonen selv da nyheten om tildelingen sprakk. – Jeg trodde jeg skulle på et møte med lederen min for å evaluere avslutningsseminaret for meg i fjor, forteller Hoffart som riktignok syntes det var litt pussig at kona hans var invitert med i møtet. Da han ankom kontoret og forskningsleder Kari Anne Vrabel stilte i bunad og Sverre Urnes Johnson i dress og de serverte champagne og blomster, ble det åpenbart at det ikke var et helt vanlig møte han var invitert på. – Jeg så det ikke komme i det hele tatt. Jeg vil faktisk si det var et positivt traume der jeg har hatt flashbacks i etterkant, ler han.

Utsetter pensjonisttilværelsen

I disse dager fyller Asle Hoffart 71 år, og han hadde aldeles ikke trengt å stille opp på møter av noe slag, men pensjonisttilværelsen ligger ikke for ham. – Jeg er 20 prosent ansatt på Modum Bad, som har vært min arbeidsplass i nesten 40 år, forklarer han. – Videre er jeg 20 prosent ansatt som faglig ansvarlig i et firma som utvikler behandling ved hjelp av VR-teknologi, i tillegg til at jeg i stor grad fortsatt fordyper meg i fag og skriving.

Ikke best i rampelyset

I starten av juni var riktignok skriving av akademiske artikler byttet ut med å forfatte takketale for utdelingen som foregikk 13. juni, da Statsforvalter Valgerd Svarstad Haugland sto for den høytidelige overrekkelsen. Når han forteller om takketalen blir det tydelig at det ikke faller Hoffart helt naturlig å stå i midten og sole seg i glansen. – Jeg begynte talen min med å definere hva det i det hele tatt vil si å takke, humrer han. – Og så er jeg veldig takknemlig for alle de pasientene jeg har fått lov til å være med å hjelpe, og for at jeg har fått være en del av et stort og kompetent fagmiljø. Og nei, jeg er ikke så glad i å få oppmerksomhet av denne typen, jeg trives best med å jobbe i fred og ro, men samtidig er jeg veldig glad og stolt over utnevnelsen. I tillegg setter jeg stor pris på at fagfeltet vi jobber med får oppmerksomhet. Det betyr at vi kan hjelpe enda flere.

Fokus på angst

Hoffart har vært tro mot sitt fagfelt gjennom hele sin lange og rikholdige karriere. – Jeg startet med et kort arbeidsopphold på en poliklinikk på Ringerike. Der kom jeg tilfeldigvis borti det å jobbe med pasienter med angstlidelser. Det tiltrakk meg veldig. Det var så konkret, jeg kunne hjelpe dem med konkrete tiltak. Denne interessen tok han siden med seg til Modum Bad da han startet der i 1984. – Jeg fikk være med å opprette en angstgruppe der fra start og siden har jeg fulgt den avdelingen som vi har kunnet utvikle videre opp gjennom de 38 årene jeg har jobbet ved Modum Bad.

Finner roen på Modum Bad

Modum Bad har vært og er fortsatt, Hoffart sitt sted. – Jeg er født og oppvokst i kommunen, og så synes jeg det har blitt en veldig fin spesialinstitusjon der pasienter får ro til å fordype seg i behandlingen. Pasientene er gjerne på institusjonen i et par måneder, og det trengs, ifølge Hoffart. – Ofte kommer de hit, tungt medisinert for angst. Vi ønsker å få dem av medisiner og over på behandling for å komme nær problemene. Det kan være tøffe tak, så det sier seg selv at det er en fordel at de kan være innlagt her og at de ikke for eksempel skal hente barn i barnehagen etter endt behandlingsdag. I tillegg er det for noen generelt bra å komme bort fra sitt vante miljø når de for eksempel skal jobbe seg gjennom posttraumatiske symptomer. Samtidig er vi opptatt av at de skal fungere også etter at de er ferdige med sitt opphold her, så permisjoner og det å jobbe med at de skal fungere i hjemmemiljøet er også viktig, understreker han.

Trives med konkrete modeller

Asle Hoffart er psykolog, forsker og professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo. I løpet av sin lange karriere har han sett store endringer i fagfeltet. – Som student og ung psykolog var jeg opptatt av psykodynamisk terapi, i hvert fall i teorien. Jeg synes det virket humant. Men da jeg kom ut i praksis innså jeg at det ikke nødvendigvis fungerte så bra. Jeg ble opptatt av å finne mer håndgripelige metoder når jeg for eksempel skulle jobbe med pasienter med søvnmangel og panikkanfall. Det var da jeg begynte å jobbe med kognitiv terapi med blant annet Egil Martinsen og miljøet i Oxford. Jeg fikk sansen for disse modellene som var mer presise og som fokuserte på hva som var drivkraften i pasientens angst.

Henter kunnskap fra flere felter

Nå er det kognitiv terapi som er Hoffarts automatikk, men han er opptatt av å også finne kunnskap og erfaring fra andre retninger. – Jeg har blant annet jobbet med skjematerapi, og jeg skulle også gjerne fordypet meg mer i metakognitiv terapi. Foreløpig er det imidlertid kognitiv terapi som tar hovedsetet i praksis for min del. Nettopp derfor er jeg veldig glad for å jobbe på Modum Bad med blant annet Sverre Urnes Johnson som jobber på tilsvarende måte med nettopp metakognitiv terapi. Jeg liker i det hele tatt tanken om å ta utgangspunkt i individet som trenger hjelp, og så ta i bruk de modellene som passer best for den enkelte pasient og situasjon.

Imponerende innsats

Den 13. juni mottok altså Asle Hoffart Kongens fortjenestemedalje. Den høythengende utmerkelsen ble gitt på bakgrunn av hans omfattende og langvarige innsats for mennesker med psykiske lidelser, og selvfølgelig hans mangeårige innsats for Modum Bad. Selv om han i fjor i teorien gikk over i pensjonistenes rekker, lar han det i aller høyeste grad bli med teorien i denne sammenheng. – Jeg har ingen planer om å trappe ned. Forskjellen er at nå kan jeg jobbe med akkurat det jeg vil. Det har jeg tenkt å holde på med til det stopper av seg selv, sier han, og det satser vi alle på at blir mange år til.

Gratulerer så mye med en høythengende og høyst fortjent medalje, Asle Hoffart.

I tre dager i juni møttes kognitive behandlere fra barn og unge feltet i hele Norge til faglig påfyll og sosialt samvær på Midnattssolkonferansen 2023 i Tromsø. Det ble givende dager.

Midnattssolkonferansen 2023, Kognitiv atferdsterapi for barn og unge, som gikk av stabelen 8. og 9. juni på Campus Tromsø, med pre-konferanseprogram 7. juni, hadde fokus på bedre tilgang, tilrettelegging og effekt. Hovedarrangøren bak konferansen er RKBU Nord og Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet. – Det er mangel på og stor etterspørsel etter denne typen arrangementer som retter seg spesielt mot barn og unge feltet, sa Kicki Martinsen som er Førsteamanuensis i klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo og forsker i RBUP Øst og sør, i forkant av konferansen. Konferansens faglige utgangspunkt var Kognitiv atferdsterapi for barn og unge. Blant de over 160 deltakerne, hvorav et titalls som var med digitalt, var det likevel behandlere i ulike posisjoner og roller, med og uten utdanning i kognitiv atferdsterapi, understreker psykologspesialist i klinisk psykologi og Universitetslektor ved RKBU/UIT Norges arktiske universitet, Annelise Fredriksen. Martinsen og Fredriksen er to av ildsjelene bak konferansen som ble arrangert for første gang i 2016, men som på grunn av pandemien ble satt på videre hold frem til nå. Fremover er det et mål om å avholde konferansen hvert andre år.

Ambisiøst program

Konferansen bød på både norske og internasjonale eksperter fra både forskning og klinikk, behandling og skolebaserte tiltak. –  Det var også gode muligheter for å utvide det faglige nettverket og utveksle erfaringer, noe som jo også er en viktig side ved slike konferanser, understreker Fredriksen. Begge dagene hadde felles foredrag på formiddagen og et utvalg av parallelle sesjoner på ettermiddagen. På programmet fant vi kjente navn som David Clark, Paul Stallard, Jill Ehrenreich-May, Tore Aune, Tine K. Jensen, Jon Fauskanger Bjaastad og Jo Magne Ingul.

Fornøyde deltakere

Vi tok en prat med to av deltakerne på konferansen; Lena Karlson som jobber som helsesykepleier i skolehelsetjenesten i Bodø kommune, og Raluca Elvira Cojan som er psykolog ved Barneseksjon, psykisk helse, Oslo Universitetssykehus.

Cojan, som hadde tatt turen helt fra Oslo, synes konferansen var vel verdt reisen. – Det var en inspirerende konferanse med gode foredragsholdere som ga oss innsikt i oppdatert forskning. Veldig fint dessuten, å få knytte nyttige kontakter både nasjonalt og internasjonalt, samt å oppdatere seg på både praksis, forskning og politikk, mener hun.

Karlson nikker enig. – Ja, foredragsholderne holdt høy kvalitet og de var godt fremoverlent på forskningen. For oss som sitter som små brikker i kommunehelsetjenesten, en situasjon som jo kan være litt ensom, er det fint å se at det stadig jobbes med nye tilbud og muligheter for å hjelpe disse sårbare ungdommene våre på bedre og mer effektive måter, sier Karlson.

Viktig med fokus på barn og unge

Både Cojan og Karlson mener det er veldig viktig at det avholdes egne konferanser på barn- og ungefeltet. – Det er ikke det samme som å jobbe med voksne. Det er mange metoder og protokoller som ikke nødvendigvis er oppdatert og tilpasset de yngre. På samme måte er det veldig nyttig her å bli oppdatert på forskning som er gjort spesifikt med barn og unge som fokus. De to damene reiser hjem, hvert til sitt, med bagasjen full av inspirasjon, ny kunnskap og kontakter, og er svært fornøyd med årets konferanse. De er klare på at de kommer tilbake til neste konferanse som er planlagt om to år, men har også et helt klart tips til neste arrangement. – Politikerne burde absolutt stille opp og se hva vi jobber med på dette veldig viktige området med psykisk helse for barn og unge.

En av dem som vil dele sin kunnskap på Inspirasjonskonferansen 2023, er israelske Leo Wolmer. Han stiller blant annet spørsmålet: What doesn’t kill us makes us stronger: Is it true?

Så er det sant? – Det er i hvert fall et veldig viktig spørsmål som klinikere og forskere har diskutert i mange år, men et av problemene har vært at vi ikke har hatt gode data på dette feltet, forklarer Wolmer. Etter en studie som startet på 90-tallet, der Wolmer og flere rundt om i verden har hentet inn data i etterkant av store kriser og katastrofer, som krig, jordskjelv og så videre rundt om i verden, mener Wolmer at man nå kan gi et ganske klart svar på det spørsmålet. – Det finnes mange komplekse elementer knyttet til denne studien, men ja, vi kan gi et klart svar på spørsmålet, sier han. Svaret kommer vi tilbake til.

Workshop om å jobbe med atleter

Etter lunsj den 19. oktober, den første dagen av Inspirasjonskonferansen 2023, vil Wolmer ta opp helt andre temaer når han gir workshopen The intersection between CBT and psycho-dynamic skills in working with athletes. – Idrett har vært viktig i mitt liv, og jeg har jobbet mye med elite-idrettsutøvere fra hele verden. Dette er personer som er under et tungt og konstant press. I stor grad kan vi jobbe med dette innenfor kognitiv atferdsterapi, men for enkelte av spørsmålene disse idrettsutøverne sliter med, har vi nytte av å gå dypere ned ved hjelp av psykodynamisk metode. I workshopen vil han snakke om hvordan han konkret jobber med dette på daglig basis.

Fusjonerer behandlingsretninger

Det er i det hele tatt et fellestrekk gjennom Wolmers karriere, å hente inn inspirasjon fra ulike disipliner for å komme opp med nye og innovative behandlingsmetoder. – Jeg har et veldig bredt interessefelt og har jobbet med både idrettsutøvere, barn og familier, for å nevne noe. Det jeg ofte har sett i mine arbeider har vært at når vi fusjonerer ulike disipliner kan vi komme opp med nye og spennende resultater.

Psykisk helse til skolebarn

Et av disse spennende prosjektene vil Wolmer, sammen med kollega Daniel Hamiel, som også kommer til Inspirasjonskonferansen 2023, og Tore Aune, også snakke om i Drammen i august i år. Der er de en del av et utdanningsopplegg for ansatte som jobber på barn- og unge feltet i kommunehelsetjenesten. Temaet har sitt utspring i et prosjekt Wolmer jobbet med på starten av 90-tallet. – Etter det store jordskjelvet i Tyrkia forsøkte vi å hjelpe, men vi oppdaget fort at vi kom til kort når det gjaldt tilgangen på psykologer og terapeuter for alle de som var rammet av et stort traume. Da kom vi opp med det som den gang var veldig innovativt og uprøvd, nemlig å trene opp lærere og skolepersonell til å stå for mye av utøvelsen av den nødvendige terapien. Senere utviklet vi det videre til at disse pedagogene også sto for forebyggende terapeutiske aktiviteter, med mål om å bygge opp barnas psykologiske motstandskraft. Arbeidet har blitt bekreftet ved studier som har vist at barn og unge som har fått denne typen forebyggende helsehjelp, har stått stødigere når traumatiske situasjoner har oppstått.

Også i Norge trenger barna motstandskraft

Så kan man selvfølgelig stille seg spørsmålet: Har norske barn det samme behovet for denne forebyggende aktiviteten som barn som lever i mer utsatte deler av verden? – Vi jobber med å bygge motstandskraft i hverdagslige situasjoner som alle barn opplever. Det kan være tap, eksamenspress, sosialt press og sånne ting, men vi vet også at det for eksempel nå kommer stadig flere barn med traumer i bagasjen, som flyktninger fra Ukraina. Verden føles også som et mer utrygt sted for barn og unge i flere land i Europa i dagens situasjon med krigen så tett på. Har de denne psykologiske motstandskraften i bunn vil de også stå sterkere om de er så uheldige å bli utsatt for større typer traumer senere i livet. Også her i Drammen vil Wolmer få nytte av sin kunnskap om å blande ulike disipliner, her vil han ta i bruk både kognitiv atferdsterapi og Acceptance and Comittment Therapy (ACT).

What doesn’t kill us makes us stronger, does it?

Wolmer er altså engasjert på mange ulike felter, men for å komme tilbake til utgangspunktet, så er altså spørsmålet om hvorvidt det er sannhet i uttrykket What doesn’t kill us makes us stronger, sentralt i hans forskning. Og svaret? Det får du på Inspirasjonskonferansen 2023, på Gardermoen 19. – 20. oktober.

Her finner du mer informasjon og mulighet for påmelding.

Om Leo Wolmer:

Leo Wolmer, Ph.D, Associate Prof., Reichman University, Herzlyia, Israel. Prof. Wolmer is a children and adults clinical psychologist. He directed the research unit at the Cohen-Harris Resilience Center and at the National Urban Preparedness and Resilience Program implemented in 18 local authorities under the Ministry of Home Front Defense. He has published over 60 articles and chapters in professional literature, and has edited the book on post-trauma of children for the Child and Adolescent Psychiatric Clinics of North America. Prof. Wolmer is considered a pioneer in developing the paradigm in which educators are empowered to serve as clinical mediators to reduce mental illness following traumatic mass exposure. Together with Prof. Hamiel he applied this model to develop the coping ability and mental resilience of students from kindergarten to high school nationwide. Prof. Wolmer’s research deals with the development of personal resilience, the assessment of the defensive style of children and adolescents, the development of post-trauma and its consequences, as well as clinical skills at the individual, family and organizational level.

Juni har vært en travel måned for NFKT. Vi har blant annet vært bidragsytere ved den første norske ACT-konferansen. Det ble et svært vellykket arrangement som i aller høyeste grad frister til gjentakelse.

Acceptance and Commitment Therapy (ACT) har stadig flere tilhengere i Norge, så det var ikke en dag for tidlig at metoden fikk sin egen konferanse som ble avholdt på Kunnskapssenteret ved St. Olavs hospital i Trondheim 2. og 3. juni 2023. En av de som står bak og som har sittet i programkomiteen, er organisasjonspsykolog Erlend Rørvik. Han er også styreleder for norsk forening for kontekstuell atferdsvitenskap (NFKA), lokomotivet i det norske ACT miljøet. – ACT-miljøet i Norge er ganske ungt, men interessen er nå stor. Vi har derfor lenge ønsket oss en samlingsplass, et sted der vi kan treffes på tvers av profesjoner, arbeidssteder og geografi. Derfor var det veldig gøy å få denne konferansen på plass, sier Rørvik.

Faglig program og erfaringsutveksling

På plakaten hadde de både norske og britiske navn og en blanding av foredrag, workshops, paneldiskusjon og demonstrasjoner. – Vi hadde mange gode norske navn som blant annet Nina Lang, Jon Arne Løkke, Fredrik Andersen, Heidi Trydal og Asbjørn Ernø, for å nevne noen. I tillegg tok Richard Bennett og Dawn Johnson turen fra Storbritannia. Det ble også godt med muligheter til å snakke med både bidragsyterne og å dele erfaring og knytte kontakter mellom de drøyt 70 deltakerne. – Målet med konferansen var å bidra til faglig inspirasjon og fordypning, samt å gi en mulighet til nettopp å treffes og utveksle erfaringer og kunnskap, og det føler vi at vi klarte, sier en fornøyd Rørvik. Også middagen på kvelden ble en hyggelig affære, kan han dessuten legge til.

Tema: Prosessbasert terapi

Temaet for konferansen var prosessbasert terapi i ulike kontekster. – Vi snakker i denne sammenheng om prosesser på tre ulike nivåer, forklarer Rørvik. – Det ene er hva som skjer inni klienten under behandling, hvilke prosesser som blir satt i gang og hvilken atferd som oppstår som resultat av det. Det andre er prosessen i terapeuten eller hjelperen selv når man jobber med klienten. Akkurat det temaet fikk en helt egen workshop den andre dagen av konferansen. Det tredje prosessnivået vi snakker om her er hva som skjer i relasjonen mellom klient og terapeut, og det er også noe som ble tatt opp i løpet av konferansen.

Frister til gjentakelse

Med to givende og hyggelige dager og gode tilbakemeldinger fra fornøyde deltakere, ser Rørvik ingen grunn til å hvile på laurbærene. – Nå er vi inspirert til å følge opp dette som en tradisjon, og er klare til å gå i gang med planleggingen av en tilsvarende konferanse neste år, lover han.

Nylig har NFKT utviklet en videreutdanning i kognitiv atferdsterapi for helsesykepleiere i skolehelsetjenesten, i samarbeid med LaH (Landsgruppen for helsesykepleiere). Nå er utdanningen godt innarbeidet i NFKT sine kurstilbud og vi har gjort den første store evalueringen av pilotkullet.

Pilotversjonen av Videreutdanning i kognitiv atferdsterapi for helsesykepleiere i skolehelsetjenesten, startet opp midt under pandemien, høsten 2020. Kullet, som var ferdige høsten 2021, besto av helsesykepleiere fra Færder, Sandefjord, Tønsberg og Oslo kommuner. Tilbakemeldingene underveis var gode, men nå har vi gjort en grundig evaluering for å sjekke utbyttet for deltakerne et drøyt år i etterkant.

Ønsket mer kunnskap

– Vi følte oss sikre på at utdanningen ville slå an, men var opptatt av å finne ut hvordan deltakerne bruker kunnskapen fortsatt etter et år, forteller Grethe Arnegård Cederkvist, klinisk spesialist i psykisk helse barn og unge og virksomhetsleder forebyggende helsetjenester, Færder Kommune. Hun sitter også i styret i NFKT og har vært styrets ildsjel for å få utdanningen opp å stå. At behovet har vært der er det ingen tvil om. De tre kullene som har vært satt opp siden pilotprosjektet har vært fulle på et blunk, og ventelisten er lang. – Vi har svært dyktige foredragsholdere og jobber nå med å finne måter å øke kapasiteten på uten å kompromisse på kvaliteten, forsikrer Cederkvist.

Stort behov

Hun har god forståelse for behovet som åpenbart finnes der ute. – Helsesykepleierne er dyktige folk som har det faglige grunnlaget for å jobbe med psykisk helse med barn og unge, men tidsfaktoren kan være en utfordring. Gode og sårt tiltrengte samtaler med barn og ungdommer kommer på toppen av alle andre oppgaver og da gjør det stor forskjell å ha et godt samtaleverktøy som sikrer struktur og kvalitet på helsehjelpen som gis.

Nyttig kompetanse

I evalueringen som ble sendt ut, ønsket de å se på hvorvidt og hvordan deltakerne på pilotkullet benyttet kunnskapen de hadde ervervet på utdanningen, samt å vurdere behov for eventuelle justeringer på utdanningen. – En ting som gleder oss å se er at en stor andel av de tidligere deltakerne peker på at de bruker kunnskapen fra utdanningen. Særlig nyttig oppleves verktøyet i møte med barn som strever med engstelse, sosial angst og lav selvfølelse, sier Cederkvist. Evalueringen er i det hele tatt lystig lesing for teamet bak utdanningen. – Et overveldende flertall har sagt seg enige eller svært enige i at utdanningen var nyttig og at de fikk de verktøyene de trengte, og de ville samtidig anbefale utdanningen videre. De sier også at verktøyene har gjort dem tryggere i rollen som helsesykepleier og i samarbeid med foreldre og nettverket rundt elevene.

Justeringer etter behov

Nå vil Cederkvist, sammen med teamet som er engasjert i utdanningen, bruke tilbakemeldingene til å se om det er eventuelle justeringer som skal gjøres til fremtidens kull av denne utdanningen. – Evalueringen viser også at det er stor interesse for årlige boostersamlinger, og det er noe vi jobber med å få på plass, sier Cederkvist.

Ønsker å utvide kapasiteten

For tiden er det tre kull av utdanningen gående, fordelt på Drammen og Oslo. Neste kull er satt opp med oppstart høsten 2024, men vi jobber med å få flere kull før den tid, så følg med. – Vi har hatt så mye pågang på utdanningen at ventelisten tidvis har blitt full, men vi anbefaler likevel de som ikke har fått plass på et kull, men som ønsker å ta Videreutdanning i kognitiv atferdsterapi for helsesykepleiere i skolehelsetjenesten, setter seg på ventelisten. Da får vi en bedre oversikt over hvor mye mer kapasitet vi trenger, og planlegge deretter. Det er i hvert fall veldig gøy at vi har klart å jobbe frem en utdanning som er så ettertraktet og som igjen gir muligheten til å hjelpe barn og unge som strever. Det er det viktigste av alt, slår hun fast.

Administrasjonen i NFKT har lenge ønsket en bedre måte å organisere kommunikasjonsflyten i og rundt utdanningene våre med mål om å lette hverdagen for kursledere og kandidater. Nå er Canvas signert og på det nærmeste klar til å lanseres.

Undervisningsleder i NFKT, Siv Iren Juklestad, har tidligere erfaring med Canvas og er glad for nå å få dette på plass i NFKT. – Canvas er en digital læringsplattform og informasjonskanal vi vil bruke til å kommunisere med både faglærer, kursleder og student, enten det er felles eller individuell informasjon. Det vil også være her kandidatene kan levere oppgaver og finne beskrivelser av arbeidskrav og oppgaver, frister for innlevering og meldinger fra faglærer, forklarer hun.

God oversikt

Med en slik oversiktlig og funksjonell læringsplattform får man samlet all informasjon og kommunikasjon. – Canvas har ulike temaer i venstre side av menyen. Med «Moduler» kan kursledere organisere innhold og flyten i studiet. Det er denne funksjonen som brukes til å organisere innhold i kurset, forklarer Juklestad. I «Oppgaver» legges alle arbeidskrav inkludert dato for innleveringer sånn at alle skal ha full oversikt over hva man har å forholde seg til. – Her kan man også opprette spørrekonkurranser, vurdere diskusjoner gjennom opplastede filer, tekst, bilder, nettadresser og andre ting, forteller Juklestad. – Oppgavesiden viser detaljer om hva forventes av deltakeren og hvilke for kriterier som vil ligge til grunn for vurderingen av kandidaten. Der det er aktuelt, vil deltakerne også her få tilbakemelding på arbeidskrav i Canvas. Allerede når deltakeren logger seg inn på Canvas ved oppstart av utdanningen, vil det ligge datoer for innlevering av noen arbeidskrav samt dato for eksamen dersom den allerede er satt. Disse datoene vil også komme opp på framsiden til Canvas for å gi full oversikt på tidsaksen i utdanningen. Når oppgavene er godkjent, vil deltakere få melding i Canvas. For kursleder er SpeedGrader et enkelt system for å gi tilbakemelding på arbeidskrav.

Enveis og toveis

Kommunikasjonen i Canvas vil være både enveis og toveis. – I «Kunngjøringer» kan undervisere kommunisere med deltakeren om læringsaktivitetene og publisere interessante emnerelaterte tema, men her er det ikke mulig for deltakeren å svare. I kontrast er «diskusjoner» et system for klassediskusjoner. Her kan deltakere bidra til diskusjonstema, gjerne gjennom egne faste grupper slik at gruppen kan ha sin egen diskusjonstråd med faglig relevans til kurset. – Diskusjonen trenger ikke nødvendigvis å gå i sanntid, men kan godt vare over tid.

En viktig funksjon i Canvas som i mange andre apper, er «Innboks». Innboksen er et meldingsverktøy som brukes til å kommunisere med et emne, en gruppe, en individuell student eller en gruppe studenter. Deltakere bruke innboksen til å kommunisere med andre i emnet sitt.

Under pandemien har NFKT lagt inn mye tid og kunnskap i å bruke Teams som en effektiv digital møteportal. Denne vil vi også bruke videre, men nå i samspill med Canvas. – Deltakeren vil få tilgang i Teams når de logger seg på Canvas.

Oppe og går fra august

Så hvordan går vi videre herfra? – Etter at Canvas er opprettet vil deltakeren få en e-post eller sms om pålogging. Canvas app kan også installeres på mobiltelefon i tillegg til PC, forklarer Juklestad som ser frem til å strømlinjeforme kommunikasjonen i utdanningene med denne nye muligheten. I løpet av juni vil de ansatte i administrasjonen få grundig opplæring i bruk av Canvas i juni. Kursledere vil få informasjon om Canvas i god tid før kursstart. De som starter på kurs i NFKT i august blir de første som skal ta i bruk læringsplattformen.

På dag to av Inspirasjonskonferansen 2023, nærmere bestemt fredag 20. oktober, kommer britiske Craig Steel. Han vil snakke om traumenes plass i psykosebehandlingen.

Craig Steel har gjennom klinisk arbeid og forskning, fokusert på utvikling og evaluering av psykologiske behandlinger for psykose. Han er spesielt interessert i å utvikle modeller som lar oss dykke ned i de psykotiske symptomene og forsøke å gi dem mening i form av å sette dem i sammenheng med traumatiske hendelser i livet til pasienten.

Traumer og psykose

– Det er stor forekomst av tidligere traumer i livet til mange psykosepasienter. Tradisjonelt har vi sett på disse som to separate ting, vi behandler den psykiske sykdommen psykose ved hjelp av legemidler, og så behandler vi traumene pasienten har vært utsatt for separat. Jeg har derimot vært interessert i å se om det faktisk er en sammenheng mellom traumet og psykosediagnosen, forteller Steel. I sin key-note på fredag formiddag vil han snakke mer om hvordan forskning på sammenhengen mellom psykosediagnoser og traumer har gitt oss mye ny innsikt, som igjen påvirker muligheten vi har for behandlingsformer. I workshopen han skal holde etter lunsj denne dagen, gir han en introduksjon i hvordan han jobber med traumer med psykosepasienter.

Gå i dialog med stemmen

Et konsept han bruker, er noe han kaller voice dialogue-tilnærmingen. – Når vi ser på hver enkelt av oss kan vi være enige om at vi egentlig ikke kan påstå at noen av oss har én personlighet, og at det er det. Vi har alle forskjellige sider og aspekter ved oss selv, flere ulike perspektiver i tankene og med det en indre dialog om enn på et ubevisst nivå. Pasienter med for eksempel en schizofreni-diagnose som hører stemmer, vil ofte ha en negativ dialog med denne indre stemmen. Også oppmuntret av helsevesenet som ofte vil si at de skal ignorere stemmen eller be den forsvinne. Vi tenker heller at det ikke nødvendigvis er sånn at disse stemmene har dårlige intensjoner, kanskje er det heller en del av deg, men at kommunikasjonen har blitt ødelagt. Istedenfor å ignorere stemmene ønsker vi heller å invitere til en respektfull dialog med stemmen. Resultatene varierer, det er Steel klar på, men ofte kan det komme gode ting ut av en slik samtale. – Ofte opplever vi at stemmen kan bli mer samarbeidsvillig, snillere. Og kanskje kan man oppdage at det stemmen sier ikke nødvendigvis er bokstavelig ment. Om stemmen for eksempel ber pasienten om å drepe seg selv, kan det kanskje vise seg ved nærmere undersøkelser at det ikke er en bokstavelig ordre, men at det er visse deler av pasientens personlighet den ikke liker.

Finnes ofte en link

I årevis har Steel engasjert seg i denne behandlingen av psykosepasienter, og han har en klar mening om hvorfor dette ble det han skulle fokusere på i sitt arbeid. – Vi vet at tidligere traumatiske hendelser og diagnoser som schizofreni er høyt linket, og vi kan ikke ignorere det. På avdelingen der jeg jobber, en kvinneavdeling for psykotiske pasienter, har for eksempel det store flertallet vært utsatt for seksuelle overgrep. Jeg ønsker at vi snakker om at psykose kan stamme fra traume heller enn å være en underliggende psykisk sykdom. Til forskjell fra PTSD der pasientene gjerne gjenopplever deler av sitt traume, kan vi ofte se en mindre direkte link mellom symptomer og traume hos psykosepasienter, men den er gjerne der om man ser nøye etter. For eksempel kan en av stemmene de hører være overgriperens stemme, selv om den snakker om ting som ikke har med overgrepet å gjøre.

Vil du høre Craig Steel snakke om dette og mer? Han er til stede på andre dag av Inspirasjonskonferansen 2023, fredag 20. oktober på Scandic Oslo Airport. Klokken 10.45 holder han sitt foredrag «Working with Trauma in Psychosis: How has research informed our practice», og etter lunsj holder han workshop 9 «Working with Trauma in Psychosis: An introduction»

Steel, Craig Craig’s clinical and research work has focussed on the development and evaluation of psychological treatments for psychosis. He has a particular interest in developing models than enable us to ‘make sense’ of psychotic symptoms within the context of the reaction to traumatic life events. Current research includes developing a ‘voice dialogue’ approach to working with distressing voice hearing experiences, working with a London refugee service to help evaluate trauma interventions and working with colleagues across Europe and the UK to evaluate an imagery-based intervention aimed at helping people diagnosed with bipolar disorder better regulate their mood. He is a member of the Scientific Committee of the British Association of Behavioural and Cognitive Psychotherapy and Associate Editor to the Journal Behavioural and Cognitive Psychotherapy. He is a Chartered Clinical Psychologist, a member of the Division of Clinical Psychology and a member of the Health and Care Professionals Council. He is also an accredited Cognitive Behavioural Therapist.

Det er mangel på gode veiledere på Kognitiv Atferdsterapi på barn og unge-feltet. Til høsten setter vi derfor i gang et nytt kull med veilederutdanning, nå med større del av pensum på norsk. Meld deg på, det er en stund til neste mulighet!

– Det er stort behov for gode veiledere når det gjelder behandling for barn og unge, både i etablerte tilbud i spesialhelsetjenesten, i nye og eksisterende tjenester og tilbud i førstelinjen, sier førsteamanuensis i klinisk psykologi, Psykologisk institutt ved UiO og forsker ved RBUP Øst og sør, Kristin Martinsen. Som tidligere er det hun som står for undervisningen på utdanningen, sammen med psykologspesialist og leder i NFKT, Annelise Fredriksen. Omtrent på samme tid som utdanningen starter, kommer de to også ut med en bok på norsk om nettopp veiledning i Kognitiv Atferdsterapi på barn og unge-feltet. Det vil si at utdanningen for første gang i hovedsak vil ha norsk pensumlitteratur.

Veiledning på veiledning

Utdanningen, som vil starte opp høsten 2023, består av syv to-dagers samlinger med fysisk oppmøte i løpet av 1,5-2 år. – Utgangspunktet vil være at samlingene avholdes i Oslo, men det har vært en tradisjon for at den siste samlingen samkjøres med veilederutdanningen for voksenfeltet i Oxford eller annet egnet sted, så det håper vi å få til denne gangen også, forklarer Martinsen. Utdanningen vil ha et variert innhold som går i dybden på veiledning på barn og unge-feltet. – Vi vil i hovedsak dele inn dagene i teori på første del av dagen og mer praktisk aktivitet som kasusformulering og veiledning på veiledning etter lunsj. Teorien vil spenne over temaer som blant annet kognitiv kasusformulering, hvordan bruke denne kasusformuleringen på veiledning, likheter og forskjell mellom terapi og veiledning, hvordan forvalte veiledermakten, hvordan gi gode tilbakemeldinger og individuell veiledning vs gruppe. Mellom samlingene vil kandidatene få oppgaver som bidrar til refleksjon rundt stoffet.

Et komplekst felt

Martinsen er ikke i tvil om at det er behov for gode veiledere som spesifikt jobber mot barn og unge-feltet. Det er ikke minst fordi dette er et komplekst tema. – Når det gjelder barn og unge skal vi ta hensyn til at klientene er i ulike aldre og faser, i tillegg til at behandleren også må forholde seg til foreldre, skole og andre i kretsen rundt barnet. Alt dette gjør det viktig med en egen utdanning for barn og unge-feltet.

Gode muligheter for oppdrag

En praktisk mulighet til å utføre veiledning mens man tar utdanningen er et krav til kandidatene som ønsker å søke seg til utdanningen. Det samme er to års grunnutdanning i KAT for barn og unge, samt klinisk erfaring. Kullene i utdanningen er relativt små, med rundt 15 deltakere. – Dette er for å få god tid til både undervisning, veiledning på veiledning og gode gruppesamtaler. Med mangel på veiledere for barn og unge-feltet over hele landet, er det gode muligheter til å få veiledningsoppdrag etter endt utdanning.

Sist denne utdanningen ble avholdt var i 2019/2020, og mest sannsynlig blir det noen år til neste mulighet. Går du med tanker om å videreutdanne deg som kognitiv veileder på barn og unge-feltet, bør du dermed kaste deg på muligheten nå. Første samling går av stabelen 4.-5. september. For mer informasjon og påmelding, se her.

Noen har satt tydeligere kognitive fotavtrykk etter seg enn de fleste. Én av dem er Leif Ragnar Hjorth. Han tvang seg selv til å tre inn i pensjonistenes rekker da han for tre år siden fylte 70, men det var en utfordring.

– Jeg utdannet meg som psykiater, men en periode lurte jeg på om jeg hadde gjort en feil, for jeg fikk aldri helt taket på den psykodynamiske terapien. Det hjalp sikkert ikke heller at jeg hadde en veileder som jeg syntes var helt håpløs, ler Leif Ragnar Hjorth. Han snakker med oss fra sitt idylliske småbruk i det spanske innlandet der han i disse dager steller med rosebusker og intet mindre enn 17 palmer i hagen. – Så var det min kliniske veileder som foreslo at jeg dro på et seminar om kognitiv terapi i Oxford i 1988. Jeg ble bergtatt.

På rollespill med Aaron Beck

På den tiden manglet det et miljø rundt den kognitive metoden i Norge, så løsningen for å lære mer ble å være med på det som var mulig av konferanser og foredrag utenlands. Det var i den sammenhengen han også fikk en opplevelse han omtaler som en milepæl. – Jeg var på en konferanse der selveste Aaron Beck holdt et foredrag. Da han ba om deltakere fra publikum til et rollespill på scenen, meldte jeg meg veldig frivillig. Det var en fantastisk mulighet til å se og lære av den beste der og da.

Var med fra start

Hjorth var ikke den eneste nordmannen som hadde begynt å snuse på kognitiv terapi. Over årene ble de flere og flere som møttes på konferanser rundt om i verden, som for eksempel Tore Stiles og Asle Hoffart. De begynte å snakke om at det burde vært et miljø rundt kognitiv terapi også i Norge. – Selv var jeg nokså opptatt på den tiden, og jeg er dessuten ikke så glad i styre og stell, men over et glass vin i Italia ble vi enige om at vi måtte starte en forening for kognitiv terapi, smiler Hjorth. Selv mener han at han var med fra sidelinjen, men da undervurderer han nok sin egen rolle rundt oppstarten av NFKT på begynnelsen av 90-tallet en smule. – Ja, jeg var med og utviklet opplegget til den første utdanningen som gikk av stabelen i 1996, medgir han. Dessuten var han involvert i oppstarten av veilederordningen og i den spede begynnelsen av tidsskriftet i foreningen. Han ler når han tenker tilbake på det. – Jeg satt hjemme ved kjøkkenbordet og skrev på maskin om kurs, konferanser og annen praktisk informasjon, og så kopierte vi det opp og sendte ut.

En kognitiv pioner

Det kognitive miljøet i Norge står i det hele tatt i stor takknemlighetsgjeld til Hjorth, og da ikke minst for jobben han gjorde for å få kognitiv terapi inn i varmen hos legeforeningen. – Jeg er egentlig ganske sjenert og tilbakeholden, så det var nok ikke helt logisk at det var jeg som ble utsendingen som skulle presentere kognitiv terapi i det psykodynamiske miljøet, ler han. – Jeg kom inn i Legeforeningens psykoterapiutvalg i år 2000. Da jeg først skulle legge frem mine tanker om kognitiv terapi satt min gamle veileder som gjorde at jeg var nær ved å gi opp hele psykiateryrket på første rad. Da føltes det godt å få anerkjennelse for min fremlegging i etterkant. Etter denne innsatsen ble det åpnet for at kognitiv terapi kunne være et valgfritt fag på spesialiseringen i psykiatri. I årene som har fulgt har det gledet Hjorth å se at metoden får en stadig sterkere plass.

Se helheten hos pasienten

Hjorth jobbet på Fredrikstad sykehus frem til 2005, et par år etter at han så smått hadde startet opp sin egen praksis i form av Senter for Kognitiv Terapi, og som etter hvert tok over hele arbeidsdagen hans. – Jeg har jobbet med alle typer lidelser og problemstillinger, men det jeg fordypet meg aller mest i var selvskading og pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. På sykehuset jobbet jeg på en akuttavdeling, men i de tider fikk man ha pasientene i 3 uker. Det var utmerket tid til jobbe med KT. Jeg hadde blant annet et tre ukers program med Kognitiv terapi i individuelle samtaler og i gruppe, sammen med kreativ terapi og Fysioterapi; kroppsbevissthet. Dette fungerte godt, spesielt for de pasientene som hadde vanskelig for å ordlegge seg. Det er så viktig at vi ser helheten i disse pasientene. Det nytter ikke å sette et plaster på en pasient som har skadet seg selv, mens man formaner dem om å ikke gjøre det igjen. Eller å fortelle en pasient med alvorlig anoreksi at de må ta seg sammen og spise den gode maten som moren deres har brukt lang tid på å lage. Følelser som sult og smerte er dominerende følelser som dermed egner seg godt til å trenge bort tanker og følelser man ikke ønsker å ta innover seg. Derfor må vi, i samarbeid med pasienten, utforske hva det er som gjør at man skader seg selv eller lar være å spise. Vi må jobbe med både det mentale og det fysiologiske hos disse pasientene.

Aktiv pensjonist

Da Hjorth for tre år siden passerte 70, kom han frem til at han skulle pensjonere seg selv. Med småbruk i Spania og en lidenskap for hunder, han er blant annet sertifisert hundedommer, hadde han sett for seg at det skulle bli en travel tid. Så kom pandemien. – Det var ganske tungt, ja. Jeg som alltid har rådet andre kommende pensjonister til å ha en plan, noe å gjøre når de går av med pensjon, hadde plutselig lite å fylle dagene med. Da ble det mange turer på hundene. Siden den tid har pandemien heldigvis roet seg. Nå tilbringer han vinteren i det spanske innlandet, langt fra turistmasser og discomusikk, og sommeren hjemme i Fredrikstad. Og hundene, de er med.

Nedtellingen til årets store kognitive hendelse – Inspirasjonskonferansen 2023 – er i gang. En av dem som kommer er britiske Deborah Lee som skal snakke om Compassion Focused Therapy.

Konferansens andre dag, 20. oktober, sparkes nemlig i gang med et foredrag av nettopp Deborah Lee med tittelen «Compassion Focused Therapy for those who have been hurt and harmed by others: Using compassion focused therapy to help change the emotional context of traumatised lives.» Senere samme dag, holder hun en workshop om «The Compassionate Mind Approach to Recovering from Complex PTSD». Du kan lese mer om Deborah Lee nederst i saken.

Omsorg som utgangspunkt

Compassion. Ordet kan oversettes til norsk som medfølelse, omsorg. Men «compassion» rommer liksom mer, har en ekstra dimensjon, i forhold til de norske ordene vi prøver å matche det med. I utgangspunktet kan man jo si at det er en selvfølge at medfølelse og omsorg ligger i bunn av enhver form for terapi, men Dr. Lee har gått i bresjen for å bruke dette aspektet som et grunnleggende utgangspunkt i arbeidet med pasienter. – Det vi snakker om er å hjelpe pasientene til å få motivasjon til å ha omsorg for seg selv, sier hun. Det kan virke som en selvfølge at alle og enhver er motivert til akkurat det, men det vet vi jo at ikke stemmer. – Ut fra det perspektivet gir det ingen mening å bli i et voldelig forhold, eller andre situasjoner som åpenbart er ikke er bra for en. Men så er det denne stemmen som sier at du ikke er verdig. At du er dum, ikke elskbar, ikke fortjener bedre. All denne selvkritikken og skammen som forhindrer en i å ta grep man trenger i retning av bedre mental helse.

Omsorg for seg selv

Mangel på omsorg og medfølelse gjennom for eksempel oppveksten, kan ofte henge sammen med overgrep og omsorgssvikt. Men også i tilfeller der man lever i tilsynelatende gode og sunne omgivelser, med gode materielle vilkår og uten denne typen fysiske overgrep, kan mangelen på «compassion» sette dype spor. – Hvordan skal man vite hva det vil si å ha medfølelse for seg selv, hvis man aldri har opplevd å få det fra andre? Det er et retorisk spørsmål hun stiller, men absolutt på sin plass. – Det er jo ikke sånn at disse menneskene er ute av stand til å vise omsorg. Problemet er når de selv skal være på mottakerenden. Da må vi kanskje lære dem å være i den situasjonen, ved å bruke «bilder» som hvordan de selv tar vare på venner eller kjæledyr, for eksempel. Hvorfor skulle de behandle seg selv dårligere?

Veteraner med PTSD

Når det gjelder Compassion Focused Therapy, er det spesielt én gruppe Dr. Lee har jobbet mye med, nemlig veteraner med PTSD. – Det vi ser er at når det gjelder den gruppen veteraner som får behov for hjelp med PTSD, viser det seg at det er en overvekt av personer med oppvekst og bakgrunn der de har opplevd lite omsorg og medfølelse. Det sier noe om hvor viktig denne basen er med tanke på å utvikle psykisk motstandsdyktighet når man senere opplever traumatiske situasjoner som i krigshandlinger og annet.

På Inspirasjonskonferansen 2023

Inspirasjonskonferansen 2023 på Gardermoen 19. og 20. oktober, blir ikke første gang Deborah Lee har vært i Norge for å snakke om Compassion Focused Therapy. I sitt foredrag vil hun snakke om Compassion Focused Therapy og viktigheten av relasjoner. – Relasjoner både til terapeuten og til alle andre er viktige for mennesker overalt, men den aller viktigste relasjonen er den vi har med oss selv, påpeker hun. – Hvis vi ikke har «compassion» for oss selv, og tror på følelsen av at vi er verdige den omsorgen og medfølelsen vi som terapeuter ber pasienten om å gi seg selv, blir det vanskelig å nå gjennom med hvilken som helst type terapi. Følelser er sannhet, slår hun fast. – En pasient kan si «ja» og «det forstår jeg» til terapeuten, men hvis vedkommende ikke føler at det er sant, vil det aldri bli sant. Dette er noe av det hun vil snakke om i sitt foredrag. I workshopen vil hun jobbe med praktiske teknikker og metoder for å hjelpe pasientene med utgangspunkt i veteraner med kompleks PTSD.

Her kan du lese mer om Inspirasjonskonferansen 2023 og melde deg på.

Deborah Lee

Dr Deborah Lee is a Consultant Clinical Psychologist, Head of Berkshire Traumatic Stress Service and OPCOURAGE Integrated Services for Veteran Mental Health for the South East of England. She has pioneered the development of compassion focused therapy for trauma and PTSD and authored the best selling self help book, The Compassionate-Mind Guide to Recovering from Trauma and PTSD: Using Compassion-Focused Therapy to Overcome Flashbacks Shame, Guilt, and Fear (2013). New Harbinger, New York. Dr Lee has worked in the field of trauma for 30 years and collaborated with Professor Paul Gilbert for 25 years to develop de-shaming and effective treatment for the consequences of interpersonal, shame based trauma and, Complex PTSD. She has pioneered compassionate resilience as part of phased based treatment approaches for complex PTSD and has widely contributed to the dissemination of her clinical knowledge through writing, and delivering over 250 clinical workshops, keynote addresses, podcasts, in North & South America, Europe, Japan and Australia.

Da pandemien slo til måtte utdanningsinstitusjoner over hele verden gå i tenkeboksen. Hvordan levere utdanning og terapi når forsamlinger og fysiske møteplasser var utelukket? Digitale verktøy ble løsningen. Lærdommene fra pandemien har gitt oss nye muligheter også i etterkant.

For ganske nøyaktig tre år siden satt vi der, i NFKT som på de fleste andre utdanningsinstitusjoner, med hodene i bløt. Hva gjør vi de neste ukene inntil pandemien har rast fra seg? Lite visste vi da at det vi sto i var starten på en digital revolusjon, en vi ville ta med oss også etter at pandemien var over etter noen år, ikke uker. For NFKT falt valget på den tiden på å ta situasjonen på alvor og gjøre oss klare for en langvarig unntakstilstand. Undervisningslederen la ned mye tid og krefter i å legge opp til at det digitale alternativet skulle gi en fullverdig undervisningsmulighet.

Kommet for å bli

Marit Mørch Jacobsen, klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie og ansatt i NAPHA og NFKT, er en av de som i dag er sterkt involvert i digitale verktøy til bruk i både undervisning og terapi. Hun er ansvarlig for veiledningsordningen for RPH, holder fordypningskurs i Terapi på nett, og underviser i foreningens digitale utgave av Videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 1. Hun ser den digitale utviklingen fra mange vinkler. – Det er ingen tvil om at disse verktøyene har kommet for å bli, mener hun. – Når det gjelder utdanning og veiledning har det åpnet for en helt annen mulighet for store deler av befolkningen. Vi ser at digital undervisning tiltrekker seg flere fra distriktene, folk som har lang og kronglete reisevei for å komme til undervisningslokalene. En ting er at reisen blir dyrere og mer tidkrevende for mange, men på småsteder kan det også være en større konsekvens av at ansatte reiser bort, ettersom de kan være eneste tilgjengelig person for å yte ulike helsetjenester. Da blir det enda viktigere å være tidseffektiv i forbindelse med utdanning og veiledning. Å kutte ned på krav om reise og fysisk tilstedeværelse åpner dermed for muligheten for utdanning og veiledning for mange som tidligere har sett det som utfordrende å gjennomføre.

Digitalt komfortable

Mørch Jacobsen mener også at årene som har gått har gjort oss langt mer digitalt komfortable. – Ja, ler hun. – For tre år siden var det langt vanskeligere å få i gang en samtale, involvere deltakerne. Det ble fort stille i oppstarten og få som rakk opp hånden. Nå er de fleste langt mer komfortable med å ta ordet, delta i gruppesamtaler og så videre. Det blir rett og slett en mer naturlig samtale.

Lettere tilgjengelig

Når det gjelder klinisk arbeid ser imidlertid Mørch Jacobsen langt større forskjell på den digitale kompetansen hos terapeuter. – Det er stor forskjell på hva som tilbys av digital opplæring og hvilke digitale verktøy ulike helsetilbud har tilgang på. Det vil igjen kunne påvirke kvaliteten og tilgjengeligheten for helsehjelpen til befolkningen. Også her ser vi imidlertid også store potensielle fordeler, spesielt i distriktene, med tanke på reell tilgjengelighet til helsetjenestene for befolkningen. Men også i byene, der reisetiden på dagtid kan være lengre enn hva avstanden skulle tilsi, kan tilbud til digital terapi gjøre det lettere tilgjengelig for pasientene.

Effektivitet og omsorg

Det er ingen tvil om at digitale verktøy kan og vil ha mye å si i fremtidens helsevesen i en verden der det blir stadig større kamp om ressursene. Å jobbe smartere er og vil være en gjennomgangsmelodi. – Det er klart at det å utnytte muligheten som ligger her vil kreve gode verktøy og god opplæring, men det er absolutt et stort potensial. Allerede ser vi flere studier som viser at digitale samtaler og verktøy som veiledet selvhjelp, kan ha like gode resultater som den tradisjonelle ansikt til ansikt samtalen. Når det er sagt er også Mørch Jacobsen opptatt av at disse mulighetene utnyttes med varsomhet. – Vi må være forsiktige så vi ikke lar pendelen svinge for langt den veien. Ja, det er god effektivitet i å bruke digitale muligheter, men det er ikke for alle. Vi må passe på at vi ikke lar effektiviteten gå utover kvaliteten. Digitale verktøy er et supplement til den tradisjonelle behandlingen, den kan ikke ta over helt ukritisk, understreker hun.

Fortsatt rom for forbedring

Den utviklingen vi har sett de siste tre årene når det gjelder bruken av digitale verktøy i både undervisning, veiledning og klinisk arbeid, har vært smått utrolig, men Mørch Jacobsen mener at vi er langt fra i mål enda. – Nei, en ting er selvfølgelig kompetansen, og det at vi blir bedre og bedre i stand til å benytte oss av mulighetene som ligger der. Det andre er at det absolutt er rom for forbedring fortsatt. Ikke minst er det nå behov for at lovverk og nasjonale standarder for elementer som kurs og gruppeterapi på nett, oppdateres til å følge den reelle situasjonen. For, som hun ikke kan understreke nok, kvaliteten må opprettholdes, også på de nye plattformene.

Vår alles digitale kompetanse fikk seg en kraftig boost under pandemien. Britiske Bespoke Mental Health er blant dem som har utnyttet mulighetene som ligger i det, til glede for alle oss andre.

Professor Roz Shafran har i årevis jobbet med opplæring og utdanning av klinisk personale innen psykisk helsevern, blant annet gjennom sin rolle som grunnlegger og tidligere direktør for the Charlie Waller Institute of Evidence-Based Psychological Treatment ved Reading University. Hun brenner for å minske det gapet hun opplever mellom forskning og klinisk praksis. Da pandemien kom inn over oss ble det naturlig nok vanskeligere å utføre fysiske kurssamlinger og foredrag, og det var da ideen traff henne. – Jeg innså at ved å gå ut digitalt kunne vi ikke bare fortsette å spre dette viktige budskapet, vi kunne også nå flere, enklere.

Kvalitet i høysetet

Det var utgangspunktet for Bespoke Mental Health som i løpet av kort tid har bygget seg opp til å bli en populær og mye brukt plattform for opplæring og input av evidensbasert behandling i mental helse. – Vi jobber først og fremst med kognitiv atferdsterapi, men også andre behandlingsformer, legger Shafran til. På den lange listen over foredragsholdere er det mange, kjente store navn. Se noen eksempler på listen nederst i saken. Kvalitet står i høysetet når Shafran og hennes kolleger planlegger innhold.

Individuelt for mange

Innholdet på nettsiden tar form av digitale live events som man enten kan delta på i sanntid, eller se i etterkant. – Vi har imidlertid lagt opp til at man ikke kan laste ned foredragene. Det er fordi vi er opptatt av å ha kontroll på at innholdet holder den kvaliteten det skal gjøre, også etter at det har gått en stund, forklarer hun. Så langt har til sammen over 11.000 deltakere fått godt innhold fra nettsiden deres. På live-eventene kan det ofte være flere hundre deltakere, så Shafran og hennes team måtte komme opp med en måte der alle følte at de kunne bli sett og hørt. – Vi inviterer derfor deltakerne til å stille spørsmål i forkant. Så kan vi gå gjennom og gi en sammenstilling til foredragsholderen, som i sin tur kan adressere spørsmålene, forklarer hun. I tillegg er opplegget individuelt på den måten at man kan velge å ta hele «programmer» med foredrag og arrangementer, eller bare plukke enkeltforedrag ut fra interesse.

Lavere kostnader kommer deltakere til gode

Med en digital plattform som utgangspunkt for opplæring, falt naturlig nok også kostnader for kurslokaler og så videre bort. Det har Bespoke Mental Health visst å benytte. – Vi er en non-profit for non-profit organisasjoner, som NHS (National Health Service), ideelle organisasjoner og universiteter, men også «profit» for private organisasjoner. Felles uansett er at vi i utgangspunktet henvender oss til organisasjonene når det gjelder betaling, for på en digital plattform gir det lite mening at enkeltpersoner skal betale.

Utover landegrensene

Bespoke Mental Health startet som et tilbud i Storbritannia, med mål om å favne bredt innen NHS og IAPT («britiske RPH»). Nå sprer de seg imidlertid utenfor øyriket. – I Canada starter vi en egen gruppe, og i Australia ser vi på det samme. Men med tanke på Europa, her hvor vi er på noenlunde samme tidssone, ser vi at stadig flere, også utenfor vårt eget land, ønsker å ta i bruk vår plattform for opplæring og inspirasjon. Det er vi selvfølgelig veldig glade for, og ønsker alle «seere» velkommen.

I forbindelse med denne ekspansjonen utover landegrensene, ønsker Bespoke Mental Health også norske seere velkommen. Roz Shafran har derfor delt en rabattkode eksklusivt med leserne av NFKTs nyhetssaker. Ved bruk av koden NOR10 får du 10 prosent rabatt på å prøve utdanning og foredrag på Bespoke Mental Health, til og med 30. juni 2023.

Eksempler på events fra Bespoke Mental Health:

Judith Beck – beyond the basics

Jon Abramowitz – health anxiety

Claudi Bockting – depression

James Pennebaker –  Expressive writing

Doug Woods – Treatment of trichotillomania and skin picking disorder

Taf Kunorubwe – Being Socratic

20. mars i år samlet 150 deltakere som jobber innenfor psykisk helsevern seg til Psykoterapibiennalen. Et samarbeidsprosjekt for å fremme et bredt tilbud av utdanning og forsvarlig utøvelse av behandling i psykisk helsevern.

Bak arrangementet sto Samarbeidsrådet, 11 ulike organisasjoner som gjør felles front for å synliggjøre viktigheten av å ha et bredt utvalg når det gjelder behandlingsretninger og dertil hørende utdanninger. Samarbeidet har oppstått som en respons på stadig press på tilskuddet til organisasjoner som driver ulike former for psykoterapiutdanning, for nettopp å understreke viktigheten av at det finnes en bredde i utvalget.

En etterlengtet biennale

Psykoterapibiennalen som ble avholdt på Litteraturhuset i Oslo, var et etterlengtet arrangement. Den første utgaven ble avholdt i mars 2018, noe som, ifølge navnet på arrangementet, skulle tilsi at den andre utgaven skulle gått av stabelen i mars 2020. – Det gikk jo ikke så bra, ler Ivar Elvik. Han er psykologspesialist, sitter i styret i NFKT og er en av de som står bak arrangementet. – Nå håper vi imidlertid at vi skal kunne etablere denne konferansen som en biennale med neste arrangement i 2025.

Viktig arrangement

Den største salen i Litteraturhuset i Oslo var denne dagen fylt til randen med rundt 150 deltakere i tillegg til organisasjonskomiteen. Deltakerne var fra mange ulike profesjoner, på tvers av alle terapigrenene, men med overvekt av psykologer. Også ordfører i Oslo, Marianne Borgen, tok turen for å bidra med en helsepolitisk innledning på dagen. Hun var den eneste fra politikerstanden og helsefaglig styre og stell som hadde møtt opp, men var langt fra den eneste som var invitert. – Det er klart at vi hadde håpet at noen fra Helsedepartementet eller Helsedirektoratet hadde tatt turen. Jeg tror likevel det har en nytteverdi i så måte at vi kan vise til at vi står sammen og har en felles anerkjennelse av at bredden i feltet er viktig, fremfor at vi alle blir sittende på hver vår tue, mener Elvik. – Det viser at vi er opptatt av å stå sammen og vise høy kvalitet og tydelig bredde, ikke på bekostning av hverandre, men til glede for pasientene i siste ledd. At psykoterapibiennalen er viktig, bekreftes ikke minst av at Psykologforeningen har godkjent arrangementet som en vedlikeholdsaktivitet for psykologspesialiteten.

Utenforskap

Passende nok, på et slikt arrangement med fokus på å stå sammen, var også tema for dagen «utenforskap». Gjennom en lang rekke med gode foredragsholdere ble temaet belyst fra mange ulike sider. – Vi ønsket å ha mange kortere innslag for å få flest mulig stemmer og vinklinger på podiet. Ufrivillig utenforskap er et tema som berører mange, og stadig flere nå etter pandemien, og noe alle behandlere vil komme i kontakt med uavhengig av hvilken behandlingsretning man jobber innenfor.

Nå skal arrangementskomiteen lene seg tilbake og gi seg selv et velfortjent klapp på skulderen for godt gjennomført arrangement, og så skal de starte planleggingen av videre samarbeid og ny biennale i 2025.

Dette er organisasjonene som er samlet i Samarbeidsrådet i 2023:

• Institutt for barne- og ungdomspsykoterapi (IBUP)
• Institutt for gruppeanalyse og gruppepsykoterapi (IGA)
• Institutt for Aktiv Psykoterapi (IAP)
• Institutt for mentalisering
• Institutt for Psykoterapi
• Institutt for spiseforstyrrelser
• Norsk Forening for Kognitiv Terapi (NFKT)
• Norsk institutt for Kunstuttrykk og Kommunikasjon (NIKUT)
• Norsk Karakteranalytisk institutt (NKI)
• Norsk Psykoanalytisk Institutt (NPI)
• Senter for psykoterapi og psykosial rehabilitering ved psykose (SEPREP)

Gjennom Fagutviklingsfondet ønsker NFKT å støtte prosjekter som skal bidra til videreutvikling av teorier, modeller og metoder innenfor kognitiv terapi. Lege Kim Kristoffer Dysthe har fått støtte til et prosjekt rettet mot førstelinjen som treffer ungdom med depresjon.

Prosjektet Kim Kristoffer Dysthe utvikler med støtte fra NFKT, har utspring i hans Ph.d.-prosjekt. – Doktorgraden min dreier seg om depresjon hos ungdom, og består av to armer. Den ene er en teknologisk arm der vi jobber med kunstig intelligens og chatboter for formidling av psykoedukasjon og enklere kognitiv atferdsterapeutisk intervensjon for ungdom med depresjon. Dette er naturligvis et tema som har blitt svært aktuelt den siste tiden, men også et felt der det er viktigere enn noen gang å skape innhold av høy kvalitet, påpeker han. Den andre armen går på det kliniske. – Vi har gjort flere ulike studier, men blant annet gått gjennom et datasett på 277.552 tekster som ungdom selv har skrevet på nettsiden ung.no, der de kan spørre om hjelp med ulike spørsmål og tanker. Rundt femten prosent av disse tekstene dreier seg om mentale lidelser, og 1.820 tekster går på nettopp depresjon. – Dette har vist seg som en unik mulighet til å studere både hva ungdommen lurer på, og hvordan de ønsker å få hjelp.

Opprydning

Gjennom studien søker Dysthe, sammen med psykiater Jan Ivar Røssberg, å «rydde opp litt» i kognitive teorier. – Jeg ønsker å få kunnskap om hvilken helseinformasjon som oppleves relevant for ungdom med depresjon, og hvilken informasjon som faktisk kan ha effekt. Dette er da også omfanget av mitt doktorgradprosjekt, men jeg lurte på om jeg ikke kunne bruke denne kunnskapen til noe mer konkret her og nå.

Godt verktøy for førstelinjen

Og der kommer altså Fagutviklingsfondet inn i bildet. – Jeg vil lage konkret informasjonsmateriale med fastleger, helsesykepleiere og andre som kommer i kontakt med deprimert ungdom i førstelinjen som målgruppe, ivrer Dysthe, og legger til at dette er et mer vanlig problem enn man kanskje kunne tro. – Vi sier grovt sett at depresjon har omtrent den samme forekomsten blant ungdom som i den voksne befolkningen, samtidig som vi er opptatt av at vi parallelt har de to motstridende situasjonene av underrapportering og sykeliggjøring av helt normale «dårlige dager». Nettopp derfor tenker Dysthe at det er viktig at de som møter ungdommen i førstelinjen er utstyrt med gode verktøy. – Det jeg ønsker å lage er et informasjonsmateriale som i første omgang skal ligge fritt tilgjengelig på kognitiv.no, men jeg ser også på andre muligheter som i digital eller trykket form. Det vil først og fremst være en psykoedukasjon som innleder med litt generelt om ungdom og depresjon. Videre vil det ta for seg mer konkrete råd og tips, som at ungdommen helst ikke snakker om dette, og andre råd om hvordan man møter ungdom i denne situasjonen, forklarer Dysthe som har fått mange aha-opplevelser under arbeidet med tekstene ungdommene har skrevet. – For eksempel kan det være avgjørende å minne en 17-åring på at legen har taushetsplikt, som et premiss for å få vedkommende i tale. Et annet punkt kan være å understreke overfor ungdommen at det finnes ulike behandlingsalternativer som samtaleterapi. En av oppfatningene Dysthe har fanget opp, er nemlig at ungdommen kan være skeptisk til å avsløre en depresjon i frykt for å bli satt på antidepressiva, som er noe de har hørt mye om. Det vil også være råd om hva som skal til for å mistenke depresjon, hva bør man se etter, og hva det er viktig å si dersom man mistenker det, og dessuten et kapittel om håpløshet.

Faglig lett tilgjengelig

– Det er ikke meningen at man skal trenge å ha utdannelse i kognitiv terapi for å nyttiggjøre seg av dette forholdsvis enkle verktøyet. Det er heller ingen forventning om at legene og helsesykepleierne plutselig skal være kognitive terapeuter etter å ha lest materialet, forsikrer Dysthe. – Målet er at verktøyet skal gjøre dem i stand til å gi en blanding av psykoedukasjon og helt innledende kognitiv restrukturering. Og dessuten utvikle en god allianse med pasienten på legekontoret.

Informasjon for fremtiden

Dysthe har satt av tid frem mot sommeren til å jobbe med denne informasjonen. – Først og fremst vil det bli i form av en nedlastbar PDF, men jeg vurdere også andre muligheter, som et trykket hefte eller en enkel app. Han tenker likevel enda lenger enn som så. – Jeg vil også ha med meg i arbeidet at språket skal kunne brukes i en chatbot basert på kunstig intelligens. Dette er jo et felt som har blitt veldig aktuelt i det siste, men der vi ser at behovet for kvalitetsinformasjon er enormt, så det vil absolutt være noe jeg har med i tankene fra start, avslutter Dysthe. Vi skal selvfølgelig holde dere oppdatert om når informasjonen vil være tilgjengelig på kognitiv.no

I forbindelse med digitaliseringen av utdanningene som ble gjennomført da pandemien brått stengte landet, ble det også gjort endringer i eksamensformen. Nå er vi i gang med en evaluering av ordningen, og kommer til å gjøre endringer på kort og lengre sikt.

Siv Iren Juklestad er nyansatt undervisningsleder i NFKT og startet opp i stillingen fra 1. januar i år. Nå er hun i full gang med å gå gjennom alle studieplanene, og dessuten eksamensordningen. Med seg på laget har hun Undervisningsutvalget til NFKT, med Psykologspesialist Steinar Sunde i spissen. Noe av det første Juklestad engasjerte seg i, var nettopp eksamensordningen. – På lang sikt ønsker vi å innføre en annen type eksamensordning, der eksamensoppgaven vil følge kandidatene fra start og gjennom hele utdanningen, men dette er noe vi skal ta en grundig runde på sammen med Undervisningsutvalget. Målet med det er å øke læringsutbytte for kandidatene underveis, forklarer Juklestad.

Det er dermed klart at man må bruke tid på å utforme en slik ordning på en god måte, før den kan innføres på nye kull i det de starter opp. Juklestad har imidlertid også sett et behov for å gjøre noe med eksamen for de kullene som allerede er i gang med utdanningene sine. – Det har tatt litt tid å legge om fra fysisk til digital eksamensform, og å finne den formen som egner seg best, og gir det mest rettferdige resultatet i den sammenheng. Vi har nå landet på at de utdanningene som allerede er i gang, vil avsluttes med en tre timers eksamen bestående av fire spørsmål, heller enn case-formen som vi har brukt i en periode, forklarer undervisningslederen. – Grunnen til dette er at vi opplever at en tre-timers eksamen gir snaut med tid til å gjennomføre en case på den måte som lar kandidatene få benytte kunnskapen de har opparbeidet seg gjennom utdanningen fullt ut.

Den nyslåtte undervisningslederen har travle dager, og de består ikke bare av eksamensordninger. – Det er klart at det er mye nytt å sette seg inn i, selv om jeg på ulike måter har jobbet tett mot NFKT i mange år. En av de prioriterte oppgavene akkurat nå er å gå gjennom studieplanene til alle utdanningene våre med tanke på kvalitetssikring. Dette ser vi også opp mot det arbeidet som gjøres med tanke på å utvikle en eventuell sertifiseringsordning for kognitive terapeuter.

Januar er høysesong for slankekurer og knallharde forsøk på å bli en bedre utgave av seg selv. Men hva om man kunne snu litt på det? Gå ned i vekt mens man lader livsbatteriet? Med kognitiv metode i bunn har Hege Leandersen, sammen med Ingvill Weider, startet WeightWellness.

Det er gjenkjennelig, er det ikke? Diett etter diett, selvdisiplin, sult, kaloritelling. Bare to måneder til, så er vi der vi skal være. Da skal vi ha et bedre liv. Kanskje. I hvert fall gi oss selv et klapp på skulderen og en ny bukse. Og unne oss et kakestykke. Du verden hva slags innsats vi legger ned, klemt innimellom jobb, familie og dårlig samvittighet for både det ene og det andre. Likevel sitter kiloene som støpt, eller de kommer tilbake det øyeblikket du glemmer hvor mange kalorier det er i en skive brunost. Hva hvis man kunne hatt et annet utgangspunkt, tenkte Hege Leandersen, spesialsykepleier med utdanning innen både psykisk helse og kognitiv terapi, og inntil nylig seksjonsleder på en poliklinikk i Bærum DPS.

Planlegging og evaluering

Sammen med medgründer Ingvill Weider og støtte fra Innovasjon Norge, har hun utviklet WeightWellness programmet, med kurs og fysiske verktøy som for eksempel dagbok, inspirasjonskort og vaneguide. – Vi starter kurset med en god bit selvransakelse. Hvorfor vil du gjøre en endring? Hvilke tankemønstre sitter du fast i? Hva trigger dine dårlige vaner? Hvordan saboterer du deg selv? Deretter fokuserer vi mye på planlegging og evaluering. Alle kan planlegge 24 timer frem i tid, påpeker Leandersen. – Da kan man planlegge små ting som gjør at dagen kan bli bedre, du får en fin dag og et steg i riktig retning. Om kvelden evaluerer man. Hva gikk bra, hva gikk ikke så bra? Hva var det som gjorde at jeg kastet meg over den kakeboksen som absolutt ikke sto på planen da jeg kom hjem fra jobb?

Bevissthet

For Leandersen har kognitiv metode vært helt essensiell i utviklingen av WeightWellness og kurset, Klart Du Kan. – Mange blir overrasket over dette fokuset på den mentale biten av en livsstilsendring. Det blir også en bevisstgjøringsprosess i høy grad. Vi jobber med indre motivasjon og å bli bevisste på at vi kan ta valg. Med det følger også å gå inn i hvorfor vi ikke alltid tar de valgene som leder oss dit vi vil, hvordan vi saboterer oss selv på vei mot målene våre gjennom tankene. Bare når man er seg bevisst disse tingene kan man gjøre noe effektivt med dem.

Egenomsorg

De fem pilarene i tankegangen til WeightWellness er mat, vann, søvn, egenomsorg og aktivitet. Ingen har sagt noe om kaloritelling. – Nei, vi ønsker å hjelpe folk til å fylle på livsbatteriene. Mange som kommer til oss har prøvd «alt». De har telt kalorier, de har gått på strenge dietter, kjørt på med et ambisiøst treningsregime. Alt dette prøver de å presse inn som et venstrehåndsarbeid ved siden av jobb, familie og hverdag. De ender opp med å ha en dårlig livskvalitet, og i all hovedsak falle av lasset og bli misfornøyd med seg selv. Det vi snakker om er å ta seg selv på alvor. Gi seg selv rom og tid til å ta små skritt i riktig retning, bli bevisst og lære om hva slags mentale mekanismer som er i sving sånn at man kan leve det livet og få den hverdagen man ønsker, over tid. Kanskje betyr det at man ikke går så fort ned i vekt som om man skulle fulgt en streng diett, men til gjengjeld får man bedre livskvalitet underveis og et mer varig resultat, forteller Leandersen. – Det vi driver med er rett og slett folkehelse, slår hun fast.

Det første WeightWellnesskurset gikk av stabelen for ganske nøyaktig ett år siden. I løpet av 2022 har intet mindre enn 230 kvinner fra hele landet, fra alle samfunnslag og med alle mulige personlig grunner for å endre livsstilen, vært på kurs med Leandersen og Weider. Nå er de i godt i gang med nytt år og med det høysesong. Med seg i bagasjen har de mange hyggelige tilbakemeldinger fra kvinner som endelig har lykkes med sin livsstilsendring gjennom bevissthet og egenomsorg.

Når NFKT har utviklet sitt utdanningstilbud, har de valgt å følge hva forskningen sier om hvordan man lærer seg nye ferdigheter. Her er litt om bakgrunnen for våre utdanninger.

Kognitiv terapeut er som vi vet ingen beskyttet tittel, og vi har alle sett tilfeller der «kognitive terapeuter» viser seg å ha svært kort fartstid når det gjelder kognitiv terapi i utdanningssystemet. Det jobbes for tiden med en sertifiseringsordning for kognitive terapeuter med utdanning fra NFKT, men i mellomtiden tenkte vi å reflektere litt over hvorfor foreningen har bygget opp utdanningene sine slik de har gjort.

Det tar tid å tilegne seg nye ferdigheter

– Det tar tid å lære seg en metode og utvikle nye ferdigheter, slår Steinar Sunde fast. Han er til daglig psykologspesialist på familievernkontoret i Molde og leder i Undervisningsutvalget til NFKT, men det er også han som har utviklet littsint.no. – Man kan alltids lære seg teori, men i utdanningene våre har vi lagt inn mye ferdighetstrening, veiledning osv. I tillegg er tidsaspektet i varigheten på utdanningen viktig i seg selv med tanke på læring, praktisering og erfaringsutveksling. – Akkurat det er et veldig viktig poeng, mener Siv Iren Juklestad, Undervisningsleder i NFKT. – Det at man får testet ut metoden underveis og justert ved å fylle på med ny kunnskap og veiledning, er avgjørende for hvordan man blir i stand til å faktisk bruke metoden.

Smakebiter vs utdanning

På markedet finnes det mange ulike helgekurs og andre korte kurs i kognitiv terapi, så vel som i et vell av andre temaer. – Det er ikke noe galt i det, mener Sunde. – Jeg har utallige slike kurs selv og har hatt stor glede av det, men det betyr ikke at jeg kaller meg selv verken søvnekspert, sexolog eller andre ting av den grunn. Jeg har stor respekt for at det er andre som har mer kunnskap om disse temaene enn meg, at det er andre som kan være mer til hjelp for pasienten enn meg. For nettopp det tenker både Juklestad og Sunde at må være det viktigste; hvilke ferdigheter har man når man står i møte med pasienten? – Kortere kurs kan være fint som en innføring, en smakebit eller en måte å pirre nysgjerrigheten på. Det gjør at man kan gjøre seg opp en mening om hvorvidt dette er et tema man ønsker å fordype seg videre i, lære mer om. Det er litt som om man skulle lære seg å spille piano gjennom et helgekurs. Man kan få en smakebit, begynne å få innsikt i hva det vil si å spille piano, men det tar lang tid med øving og praktisering for å kunne spille piano på et sånt nivå at det er til glede for andre.

Her er en overordnet oversikt over hvilke temaer som dekkes på samlingene i utdanningene Videreutdanning i kognitiv terapi for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 1 og trinn 2:

Trinn 1:

Samling 1: Innføring i grunnleggende kognitiv terapi, 2 dager

Samling 2: Kognitiv terapi ved depresjon, 3 dager inkludert 1 dag ferdighetstrening

Samling 3: Kognitiv terapi ved panikklidelse, agorafobi og spesifikke fobier, 3 dager inkludert 1 dag ferdighetstrening

Samling 4: Kognitiv terapi ved sosial angstlidelse, 3 dager inkludert 1 dag ferdighetstrening

Samling 5: Repetisjon, 2 dager

Trinn 2:

Samling 1: Kognitiv terapi ved lav selvfølelse, 3 dager inkludert 1 dag ferdighetstrening

Samling 2: Kognitiv terapi ved insomni, 2 dager

Samling 3: Kognitiv terapi ved langvarige smerter og vedvarende utmattelse ved somatisk sykdom, 2 dager

Samling 4: Kognitiv terapi ved PTSD/Plagsomme minner, 3 dager inkludert 1 dag ferdighetstrening

Samling 5: Kognitiv terapi ved skadelig bruk av rusmidler, 3 dager inkludert 1 dag ferdighetstrening

Samling 6: Kognitiv terapi ved personlighetsforankrede problemer, 3 dager inkludert 1 dag ferdighetstrening

Førstelinjen i kommunene er full av motiverte og godt utdannede ansatte. Nå har Drammen kommune tatt grep for å sørge for at alle i deres førstelinje snakker samme språk og trekker i samme retning.

– Mange av deltakerne har mye videreutdanning, men i vidt forskjellige retninger, sier Tore Aune, psykologspesialist med Ph.D. Han er kursleder og hovedforedragsholder for den nye utdanningen for førstelinjeansatte på barn- og ungefeltet i Drammen kommune. Utdanningen kom i stand som resultat av at Drammen kommune henvendte seg til NFKT med tanke på å få et opplegg skreddersydd for dem. – Opplegget vi kjører nå er basert på Videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 1, men med en del tilpasninger, forklarer Aune. – For det første er det også deltakere som ikke har bachelorgrad i helse- og sosialfag, sånn at alle skal kjenne til det «samme språket» og være en del av den samme kulturen og forståelsen. I tillegg er utdanningen en anelse utvidet, til seks samlinger med til sammen seksten dager undervisning, samt 30 timer gruppeveiledning i løpet av 15 måneder.

Skreddersydde temaer

Vi møter Aune mens han underviser de 24 deltakerne på den første samlingen i Drammen. I salen finnes både helsesykepleiere, familieterapeuter og vernepleiere. Hovedfokuset på denne første samlingen er en innføring i kognitiv terapi, samt angst og depresjon. Temaer som vil bli dekket videre er yngre barn og familier, skolevegring, depresjon og sosial angstlidelse. Samlingen som er satt opp i august vil dessuten ha besøk langveis fra. – Da får vi besøk av to dyktige foredragsholdere fra Tel-Aviv. De skal dekke temaer som traumer og lavintensitets behandling i form av «tredje generasjons kognitiv terapi» som mindfullness. Leo Wolmer og Daniel Hamiel har lang erfaring med dette med behandling og forebygging hos israelske barn som har vært utsatt for traumer, men vi ser stadig mer av dette også i norske kommuner med blant annet barn som kommer til Norge på grunn av krig.

Langsiktig tankegang

Lignende opplegg som dette er også på gang på voksenfeltet i Drammen kommune, den syvende største av landets kommuner. Det er med andre ord en stor satsning. – Ja, det er ikke til å komme unna at dette er en stor investering, men jeg tenker at en satsing som dette må være langsiktig. Hvis vi tenker at halvparten av de som nå går gjennom dette programmet fortsetter på trinn 2 av utdanningen, og to til tre så fortsetter til veilederutdanningen, er man på god vei. På sikt kan man da bygge opp et apparat der man kan holde utdanning og veiledning internt med kommunens egne kursholdere og veilederkorps, også med tanke på å få nyansatte inn i systemet og kulturen.

Bli trygg i hjelperollen

Noen vil kanskje hevde at det er i overkant å satse så stort på førstelinjen da de i utgangspunktet ikke skal verken behandle eller diagnostisere. Der er ikke Aune enig. – Det er mange grunner til at man kan trenge å håndtere ganske tunge og komplekse saker også i førstelinjen, påpeker han. – Noen kan bli avvist av spesialhelsetjenesten, andre kan være mindre motivert for å gå videre, eller hoppe av når de vel kommer i gang. Uansett er det en god ting at også de i førstelinjen er trygge i hjelperollen. Det å få en struktur på samtalen og tilnærmingen til barnet og familien er viktig, både med tanke på å finne ut hva man står overfor, og hvordan man kan hjelpe barnet videre på best mulig måte.

Nå er den første samlingen vel avviklet. Aune gleder seg til selv å være foredragsholder på ytterligere to samlinger, men også til å overlate podiet til Annelise Fredriksen, Jo Magne Ingul og Trygve Børve, i tillegg til besøket fra Tel-Aviv.

Årets nettverkssamling i RPH ble også lanseringen av den splitter nye RPH-håndboka. Nå håper NAPHA at boken vil bli aktivt brukt ute i RPH-teamene.

Det er ti år siden Rask psykisk helsehjelp startet opp i det små som et pilotprosjekt i Norge. Den gangen var dokumentasjonen samlet i en veileder fra Helsedirektoratet. – I dag er det 68 team fordelt på 76 kommuner og bydeler, og RPH er noe helt annet enn det var den gang, understreker Solrun Steffensen, faglig rådgiver i NAPHA. Hun har vært en av flere viktige bidragsytere til boken som ble presentert på nettverkssamlingen. – I tillegg til den faglige utviklingen som har skjedd på denne tiden, har vi også samlet masse erfaring ute i teamene, så det var absolutt på høy tid å lage en bok som dette nå.

Lett tilgjengelig oppslagsverk

Målet er at boken skal være et faglig og lett tilgjengelig oppslagsverk. – Ja, vi har hatt som mål å skrive den som en bok man ikke trenger å lese fra perm til perm, men at leseren heller kan bruke innholdsfortegnelsen til å lete seg frem til sitt aktuelle tema, forteller Steffensen, som håper at boken vil bli flittig brukt av både nye og mer etablerte team. Boken er inndelt i klare seksjoner. Den første gir en kort introduksjon til Rask psykisk helsehjelp, etterfulgt av en del om forskning og evaluering av tilbudet. Deretter følger den klart største delen som dreier seg om Kartlegging og behandling i Rask psykisk helsehjelp. Her finner leseren konkret informasjon og tips til bruken av modellen i ulike situasjoner i en behandlingssammenheng. Mye plass er også viet til seksjonen om samhandling og informasjonsarbeid i Rask psykisk helsehjelp, og dessuten til de ulike stegene av praktisk implementering og drift av tilbudet i kommunen eller bydelen. – Flere av kapitlene konkluderer med anbefalinger i tråd med faglig veiledere, retningslinjer og aktuelt lovverk, og gir dessuten anbefalinger om litteratur til videre fordypning i temaet, forteller Steffensen.

En etterspurt bok

Steffensen medgir at det har vært en omfattende prosess å lage boken, som har vært etterspurt av terapeutene i årevis. – Det var veldig godt da vi endelig kunne få gå i gang med å skrive denne håndboken og en herlig følelse å være ferdig. Det er ekstra fint at vi har vært så mange om å samskape denne håndboka. Det er krevende å skulle involvere mange i slike skriveprosesser, men da blir til gjengjeld ofte resultatet så mye mer enn bare individuelle tekster fra ulike personer, påpeker Steffensen. – Ei håndbok er et annerledes konsept enn et inspirasjonshefte, og krever at alle anbefalinger må kvalitetssikres opp imot faglige veiledere, retningslinjer, aktuelt lovverk og erfaringer i teamene, sier hun. Hun er imidlertid klar over at det også forplikter i tiden fremover. – Det vil sikkert komme flere temaer etter hvert som vi føler trenger nærmere beskrivelser eller oppdatert informasjon. Vi håper at håndboka skal være et «levende» produkt som kan holde seg oppdatert på det som rører seg i feltet.

Prosessen med RPH-håndboka er dermed altså ikke ferdig, og vil heller aldri bli det, men akkurat nå er det bare glede å spore når boken har blitt spredt rundt i RPH-team over hele landet.

I januar har NFKT satt opp kurset MCT ved grubling og bekymring. En innføring i metakognitiv terapi. Kurset ble fort fulltegnet, og det forstår vi godt.

Vi kan alle falle hen til for mye tanker, grubling og bekymring fra tid til annen, men for noen tar det overhånd. – Det trenger ikke være noe problem å tenke og bekymre seg i perioder, og det er det jo heller ikke for de fleste. Problemet oppstår når man ikke klarer å få pause fra grublingen og bekymringen, understreker Sverre Urnes Johnson. Han er førsteamanuensis i klinisk psykologi (UiO), psykologspesialist og seniorforsker ved Modum Bad og leder av forskningsgruppen COPE.  Han er også leder i Norsk Forening for Metakognitiv Terapi og har bred erfaring og kunnskap om behandling av ulike psykiske lidelser. Et av temaene han ofte fordyper seg i, er nettopp grubling og bekymring, og dette vil da også stå i fokus når han holde innføringskurs i metakognitiv terapi.

Ingen pauser

Ofte kan grubling og bekymring oppstå ut fra et ønske om å oppnå noe. For eksempel «hvis jeg tenker gjennom det som skal skje, så er jeg forberedt.» Men for noen kan disse tankeprosessene ta overhånd og gå utover søvn, arbeid og hverdagsliv. Mange prøver å ta kontroll over tankene, ved for eksempel å gå inn i annen atferd, som å jobbe ekstremt mye eller bruke mat eller alkohol til å få fokuset over på noe annet. I realiteten bidrar dette til at tankene heller får enda mer fokus.

Grobunn for angst og depresjon

Mange av pasientene Johnson jobber med har slitt med disse problemene i godt over et tiår, og det overrasker neppe noen at det å gå med et slikt tankekjør i årevis må være utmattende. – Ofte ser vi denne typen grubling og bekymring i samband med psykiske lidelser. Tankene kan gå i to ulike retninger. – Noen bekymrer seg for ting som kan skje, de tenker fremover. Det kan lett gi grobunn for ulike typer av angst. For andre går tankene bakover i tid. Ting som har skjedd, ting man gjerne skulle ha gjort annerledes, tap og andre ting. Repeterende tenkning om ting fra fortiden, altså grubling, kan gi utslag for depresjon.

Man har et valg

Når pasienter kommer til Johnson, opplever de at de sitter fast i tankekjøret, at det er noe de ikke lenger har kontroll over. Det første han lærer dem er at de har et valg. – Det er ganske grunnleggende, og noe man gjerne ikke tenker over når man først har kjørt seg fast i grubling og bekymring. Det er vel da også noe de fleste av oss kjenner seg igjen i. Disse tankene som sniker seg ubedt inn i hjernen når man egentlig kunne tenke seg å sove eller slappe av. – Det er nok riktig, vi har ikke alltid kontroll over hvilke tanker som dukker opp, men vi kan velge hva vi gjør med dem. Hvor mye oppmerksomhet vi gir dem.

Godt dokumentert effekt

Her kommer metakognitiv terapi, utviklet av professor Adrian Wells, inn i bildet. – Vi har mye forskning som dokumenterer at metakognitiv terapi har god, og kanskje den beste, effekten på ulike psykiske lidelser, forklarer Johnson. Han er selv en del av et svært aktivt forskningsmiljø på dette feltet, sammen med blant annet Hans Nordahl og kolleger i Trondheim. At det er stor interesse for temaet, er det heller ingen tvil om. Johnson har holdt mange innføringskurs i metakognitiv terapi, og er også aktiv i den norske 2-årige videreutdanningen. Kurset han holder i januar har tretti plasser som ble svært fort fylt opp. Kunne du tenke deg å delta på et lignende kurs, følg med på vår kurskalender for muligheter fremover.

Den årlige nettverkssamlingen for RPH team fra hele landet, gikk av stabelen i overgangen november/desember. Denne gangen var den utvidet med første runde av veiledning med fysisk oppmøte gjennom RPH veiledningsordningen.

Den 30. november og 1. desember var rundt 200 RPH-behandlere fra hele landet samlet til den årlige nettverkssamlingen, denne gangen på Clarion Oslo Hotel, sentralt plassert rett ved Operaen i Oslo.

Boklansering og erfaringer

Arrangøren, NAPHA, bød deltakerne på et variert og ambisiøst program med påfyll fra både klinikk og forskning, i tillegg til gode muligheter for mingling og erfaringsutveksling. Ikke minst ble den nye håndboken for Rask psykisk helsehjelp lansert. Videre delte tre av landets RPH-team, fra Sarpsborg, Bergen og Oslo bydel St Hanshaugen, erfaringer med arbeidet de gjør i hverdagen. David Clark snakket om erfaringer fra IAPT i UK, Robert Smith fra Folkehelseinstituttet snakket om hva slags effekt RPH har på arbeidsrelaterte utfall og helsetjenestebruk. Etter lunsj fikk deltakerne dessuten en kraftfull oppvåkning av Rikke Kjelgaards innlegg om Acceptance and commitment therapy (ACT). Denne kvelden bød også på festmiddag og hyggelig sosialt samvær.

Frafall og høye prestasjoner

På dag to av samlingen hørte deltakerne om frafall fra Rask psykisk helsehjelp fra Elin Hanevik og Frida Røvik, og om skadelige samtaler med Jørgen Flor. Det var også en lengre seksjon om behandling av utmattelse og utbrenthet med kognitiv terapi, holdt av Lars Dehli, og Tom Henning Øvrebø fortalte om hva RPH kunne lære av den kognitive tilnærmingen brukt av et høyprestasjonsmiljø som Olympiatoppen.

Godt fornøyd arrangør

En av arrangørene fra NAPHA, Marit Mørch Jacobsen, var godt fornøyd med samlingen. – Ja, det har vært interessante dager med mye god informasjon, men ikke minst mange muligheter til å dele erfaringer og lære av hverandre.

Veiledning i grupper

Dagene samlet som vanlig mange entusiastiske behandlere som kunne dra hjem med mengder av ny inspirasjon og kunnskap i bagasjen. Nyheten med årets samling var imidlertid at den var utvidet med én dag i forkant, nærmere bestemt 29. november. Da var det duket for den første fysiske veiledningen av gruppene som det siste året har møttes fire ganger til digital veiledning. Én av de rundt 190 terapeutene som har vært med på veiledningsordningen for RPH, var Cato Strand fra bydel Ullern i Oslo. Han er kognitiv terapeut, barnepleier og en del av et RPH-team med 2,8 årsverk. – Å få veiledning på denne måten er veldig viktig. Jeg setter særlig pris på at det er så strukturert og klart, og at vi har en veileder som utfordrer oss på en vennlig måte. Det gjør at man blir flinkere til å holde fast på metoden, sier han. Han er, som alle, med i en veiledergruppe satt sammen på tvers av team og geografi. – Det tror jeg er veldig nyttig. De man jobber sammen med i hverdagen snakker man jo med til vanlig, så da har man godt av å bli utfordret av andre måter å tenke på, og lære av deres erfaringer. Etter å så langt ha gjennomført veiledningen digitalt, satte Strand stor pris på å møte veiledningsgruppen fysisk. – Ja, det blir jo noe annet, medgir han.

Nå er årets nettverkssamling over, men vi ser allerede frem til neste års samling og veiledning. Vel blåst, NAPHA.

Teknologien åpner for stadig nye muligheter i behandlingen. Nå er den virtuelle virkeligheten på full fart inn i terapirommet.

Jan Ivar Røssberg, professor ved enhet voksenpsykiatri, Universitetet i Oslo, er en av dem som nå jobber aktivt med å se på hvordan Virtual Reality, VR, kan bidra inn i behandlingen. Han er oppglødd over resultatene han ser så langt.

Pilotstudie

– Vi er straks ferdige med en pilotstudie der vi har behandlet 34 pasienter med psykose ved hjelp av seks behandlingstimer med VR, sier Røssberg. Programmet testes ut i samarbeid med forskere fra Oxford og består av syv ulike scenarier der pasientene får teste ut hverdagssituasjoner i trygge omgivelser. – Tradisjonelt har vi sittet med pasienter og diskutert situasjoner de har opplevd nylig. Hva gjorde at du mente de andre passasjerene på trikken kunne høre tankene dine? Hva fikk deg til å tro at noen var ute etter deg da du var på den kafeen? Problemet med det er at det kan være for komplisert for mange pasienter som strever med psykose å sitte i en samtale med en annen part og vurdere hvorfor man reagerte som man gjorde i en gitt situasjon flere dager tidligere. Enda vanskeligere blir det når vi spør om hvorvidt de selv utviste uheldig trygghetsatferd i situasjonen, forklarer Røssberg.

Utfordres i trygge omgivelser

Det er nettopp her Røssberg ser den store fordelen med VR. – Det er utrolig hvor virkelig det føles når du tar på deg VR briller og blir transportert til nettopp en annen virkelighet. Jeg er selv ukomfortabel med høyder, og da jeg tok på meg VR briller og «beveget meg ut på kanten av en høyde», opplevde jeg virkelig at jeg var der. Jeg kjente på den samme spenningen og frykten ved å stå på kanten som om jeg hadde vært der på ekte, selv om jeg rasjonelt sett visste at jeg var i helt trygge omgivelser på et kontor.

Motiverende eksponeringsbehandling

Det er nettopp denne opplevelsen de utnytter til fulle i behandlingen. – I programmet vi bruker finnes det syv ulike scenarier. For eksempel at man kjører buss eller går på kafé, legekontor, kjøpesenter eller en bar. Da kan pasienten gå inn i situasjonen mens vi samtidig følger med på en iPad. Vi kan korrigere og snakke om hva som skjer underveis, der og da, og vi kan se hva slags trygghetsatferd de utviser og som er med på å opprettholde symptomene. Det gjør at vi virkelig kan utnytte kognitiv atferdsterapi på en helt ny måte. Det blir rett og slett en eksponeringsbehandling gjennom hele timen. Etter møtet med terapeuten får pasienten dessuten hjemmelekser, basert på det de har opplevd i løpet av behandlingstimen. Røssberg ser også en annen stor fordel med å jobbe på denne måten, utover det rent behandlingstekniske. – Dette er en gruppe pasienter som gjerne helst skulle sluppet å sitte i behandlingstime, de synes det er vanskelig og slitsomt. I løpet av denne piloten med VR har vi derimot opplevd at alle pasientene møtte opp og var motivert for å gjennomføre hver eneste time. De liker det, og finner det meningsfylt. Det er i seg selv mye verdt. I tillegg er det verdt å nevne at dette er en behandling uten bivirkninger.

Fremtidens muligheter

Denne typen behandling er allerede på et avansert nivå, med realitetsfølelse og samtale i sanntid som viktige ingredienser. Utviklingen stopper imidlertid ikke her, og Røssberg ser mange muligheter for fremtiden. – Nå er vi i første omgang i gang med å oppdatere programmet til å gjøre scenariene mer norske, i den forstand at vi for eksempel bytter ut «Brighton» med «Majorstua» på busskiltene og slike ting. Dette er vi klare med allerede på nyåret. De neste stegene er å bruke kunstig intelligens til å skape et høyere nivå av interagering, ved at man for eksempel kan øve seg på å «gå inn på et NAV-kontor» og ha en reell samtale om pasientens spesifikke situasjon. Vi ser også på muligheter for å legge inn pasientens egen stemme i programmet, så her kommer det til å skje mye i tiden fremover.

Trenger studier

Noe av det som rent konkret vil skje fremover, er at pilotstudien konkluderes før jul. Deretter går de etter nyttår inn i en RCT-studie der behandling med kognitiv atferdsterapi med VR vil sammenlignes med behandling med kognitiv atferdsterapi uten VR. – Behandling med VR er såpass nytt at det ikke finnes mange studier enda, men de som finnes er veldig positive. Nå gjør vi oss masse erfaringer som gir grunnlag for videre forskning og utvikling av behandling spesifikt for psykosepasienter, avslutter Røssberg som gladelig omfavner fremtidens behandling.

For de fleste barn og ungdommer er skolen en stor og viktig del av hverdagen. For noen har imidlertid veien til klasserommet blitt litt for lang og litt for bratt. Gjennom pilotprosjektet Back 2 school, ønsker forskerne å hjelpe disse elevene å finne veien tilbake til skolepulten.

Det er vel ikke uvanlig at barn og unge synes det er tungt å stå opp og komme seg på skolen en mandag etter høstferien, men for noen går det mye lengre. Det å møte opp i klasserommet blir av forskjellige grunner en umulighet. – Vi har ikke noe godt tallmateriale når det gjelder barn og unge som vegrer seg for å gå på skolen på et nivå der det er bekymringsverdig, forklarer Jo Magne Ingul, psykologspesialist og førsteamanuensis ved NTNU. Han, sammen med blant annet Toril Sørheim Nilsen, psykologspesialist og førsteamanuensis ved Norges arktiske universitet i Tromsø, jobber derfor med å forske på bruken av intervensjonsprogrammet Back 2 school, nettopp for å hjelpe denne gruppen.

Sammensatt problem

– Grunnene til at et barn eller en ungdom får høyt fravær fra skolen kan være mange og sammensatte. Nettopp derfor kommer også tiltakene man setter inn på skolene eller i kommunene ofte til kort fordi de gjerne fokuserer på ett problem av gangen, mener Nilsen. Dette er da også noe av bakgrunnen til at det ble besluttet å opprette et pilotprosjekt der man skulle teste ut Back 2 school. – I Back 2 school-programmet, en noe justert versjon av det originale programmet som ble utviklet i Danmark, jobber vi med et tverrfaglig team i kommunen, og involverer både eleven selv, foreldrene og skolen, forklarer Ingul.

Jobber etter kognitiv metode

For tiden jobber de med åtte kommuner som er med i en pilotstudie. – Vi starter enhver sak med en grundig kartlegging i form av kartlegginsskjema og samtaler med både eleven, foreldrene og skolen, før vi ut fra det lager en kasusbeskrivelse eller «en felles forståelse» som danner utgangspunkt for hva man vektlegger videre i programmet. Det er viktig å se helheten, finne ut hvorfor akkurat dette barnet eller ungdommen ikke kommer seg på skolen, for i de aller fleste tilfellene ønsker de jo egentlig å gjøre det. De ønsker å være normal og gjøre som alle andre, de bare får det ikke til, enten det bunner i angst, depresjon, mobbing eller andre problemer. Så jobber vi med eleven selv og foreldrene. Setter små mål og jobber etter en kognitiv metode. Kanskje kan det vært et mål en dag og gå bort til skolen og se på de andre i skolegården, og så kan kanskje neste mål være å gå en runde inne på selve skolen. Små skritt som gjør at eleven opplever mestring og nærmer seg sakte, men sikkert det primære målet; å komme tilbake til skolen.

Tett oppfølging

Back 2 school programmet stopper imidlertid ikke der, og det er essensielt. – Det hjelper ikke hvor hardt eleven og foreldrene jobber dersom eleven ikke møter et trygt og godt læringsmiljø som ivaretar deres behov på skolen, eller hvis skolehverdagen ikke er tilpasset eleven. Derfor jobber vi også tett med lærer og skoleledelse. Det er derfor ønskelig at teamet som skal jobbe med dette fra kommunens side består av personer med kompetanse både fra helsefeltet og skolefeltet, for at de sammen skal finne de beste løsningene. Ofte ser man at skolen er «på» i starten, men at de så slapper mer av når eleven er tilbake i klasserommet. Det er ikke unaturlig ettersom det da tilsynelatende går så mye bedre. Muligheten for tilbakefall er imidlertid stor dersom man ikke fortsetter med de nødvendige tiltakene for at eleven skal føle seg trygg og velkommen, og nettopp derfor har vi stort fokus på at veilederne våre følger opp skolen også over tid.

Ønsker tidlig innsats

Back 2 school blir gjennom skoleåret 2022/2023 kjørt som en pilotstudie i de åtte deltakende kommunene, spredt geografisk over hele landet. – Vi startet med et fem-dagers opplæringsprogram av de designerte teamene, bestående av for eksempel helsesykepleiere, kommunepsykolog, PP-Tjenesten og så videre. Hver av kommunene skal så i løpet av denne tiden gjennomføre tre saker hver, inkludert det første «øvingssaken». I løpet av denne tiden er veilederne tett på med ukentlige oppfølginger av teamet og skolen. I arbeidet med de to neste sakene skal hver av kommunene samle inn informasjon som Ingul, Nilsen og resten av gruppen som arbeider med Back 2 School så kan gå gjennom og analysere, for å vurdere veien videre. Selv er de imidlertid ikke i tvil om hva de ønsker å oppnå. – Vi har som mål å komme tidlig inn i prosessen. Det er en utrolig fortvilet situasjon for både ungen selv og for foreldrene, og når vi kommer dithen at de virkelig har sluttet å gå på skolen betyr det jo i grunn at de har gitt opp. Ønsket er derfor å komme tidligere inn i bildet for at de skal slippe å komme til dette stadiet, avslutter Ingul.

Babyblues

Den har vært etterspurt i årevis, fra både fagfolk, forlag og brukere. Nå er den endelig her, boken Babyblues.

I år er det ti år siden professor og psykologspesialist Catharina Elisabeth Arfwedson Wang, sammen med Forebyggende helsetjenester i Tromsø kommune, startet mestringsgruppen Blues Mothers. Bakgrunnen var en henvendelse fra kommunen om at det var behov for et tilbud til de barselkvinnene som ikke benyttet seg av det ordinære barselstilbudet. – Det var egentlig meningen at Blues Mothers skulle være et lite prosjekt, men så viste det seg å være et populært og etterlengtet tilbud. Siden oppstarten har vi hatt to grupper med seks – ti kvinner hvert år.

Nettside og bok

Det ble med andre ord snart klart at behovet var stort, så Wang og Line Moldestad utviklet nettsiden Bluesmothers.no. Imidlertid hadde Wang stadig tanker om å skrive en selvhjelpsbok om temaet, noe både fagpersoner, brukere og Universitetsforlaget sterkt oppmuntret henne til. – Jeg har hatt flere prosjekter gående med søkelys på målgruppen, både innen tiltak og forskning, så det har vært vanskelig å finne tiden. At så mange har hatt troen på et bokprosjekt, inkludert NFKT som bidro med midler fra Fagutviklingsfondet, har imidlertid gjort at jeg ikke har villet slippe tanken.

Nå er den her!

Boken Babyblues ble sluppet i midten av oktober i år, og hadde allerede før utgivelsen mottatt lovord fra fagmiljøet. – Det er en selvhjelpsbok for nybakte foreldre som opplever at det å bli mamma eller pappa er vanskelig og strevsomt, forteller Wang. Hun understreker at det også gjelder pappaene, for også fedre strever mentalt i denne livsfasen. Hun håper imidlertid at boken også vil bli tatt i bruk i kommune- og spesialisthelsetjenesten. – Jeg tenker at boken kan bli et hjelpemiddel for terapeutene og at den kan brukes aktivt i samarbeid med brukerne.

Skriver for målgruppen

I arbeidet med boken har Wang vært seg målgruppen bevisst. – Vi vet jo at dette er en gruppe som nettopp ikke har overskudd og energi til å gå inn i dyptpløyende tungt materiale. Jeg har derfor forsøkt å gjøre boken kort, i overkant av 100 sider, lettlest og med illustrasjoner for å senke terskelen for å klare å lese den. Det er ikke referanser i selve teksten fordi dette ville vanskeliggjort lesingen, men bakerst i boken en liten litteraturoversikt for de foreldrene som ønsker å lære mer om tema som omtales i boken.

Psykoedukasjon i bokform

Boken starter med å tematisere hvorfor overganger i livet kan være krevende. – Jeg ønsker å forklare at det er helt normalt å ha mange og sammensatte følelser i overgangen til å bli foreldre. Dette er noe som kan oppleves som et sjokk for førstegangsforeldre som har forventninger om den store lykkefølelsen og kjærligheten til barnet. Wang ønsker også å nyansere sekkebetegnelsen «fødselsdepresjon» for det er mange andre psykiske utfordringer man kan oppleve, eksempelvis angst, spiseproblematikk, fødselstraumer og psykoser. – For meg har det også vært viktig å nyansere hva som er normalt strev, hvordan man kan forsøke å hjelpe seg selv, og når man bør oppsøke hjelp, forklarer Wang videre.

I de to neste kapitlene tar Wang for seg hva de nybakte foreldrene står overfor av omsorgsoppgaver og hvordan de best kan hjelpe både babyen og seg selv med de grunnleggende behovene knyttet til mat, søvn, tilstands- og emosjonsregulering, samspill med babyen, fysisk og sosial aktivitet, og ivaretakelse av parforholdet. Et tredje kapittel forklarer hva som kan gjøre nybakte foreldre sårbare for mentalt strev, og hva som kan være deres ressurser. Et eget kapittel er viet til hjelpsøking; når man bør gjøre det og hvor man skal henvende seg.

Ida går til psykolog

Kapittelet Ida går til psykolog er et pedagogisk grep for å vise hvordan mentalt strev kan oppleves for en nybakt mamma, hvordan det er å gå til samtaler hos psykolog, og hvordan konkrete kognitive metoder kan være til hjelp for å endre uheldige tankemønstre. – I det siste kapittelet har jeg valgt å forklare mer inngående om hvordan holdninger og forventninger styrer våre tolkninger og tanker om sosiale situasjoner, og hvordan nedstemt humør kan fordreie dette i en negativ retning, forteller Wang. I dette kapittelet tematiseres også grubling og bekymring; når er det funksjonelt og når er det dysfunksjonelt?

Overveldende tid

Det har vært påfallende lite faglitteratur både om gravide og småbarnsforeldre som strever mentalt. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg, og bra er det, sier Wang. Noe av grunnen er sannsynligvis at det er blitt et økt fokus på perinatal psykisk helse, og hvor viktig det er bare for barnets utvikling og for familiedannelsen. – Når man tenker over det så er det jo en helt utrolig prosess som man skal gjennom, særlig som kvinne, på et lite år. Graviditet med alt hva det innebærer av fysiske og hormonelle endringer, fødsel som er en enorm påkjenning i seg selv og for endel kan oppleves traumatisk, og etterpå skal man jammen produsere melk og ta vare på et lite hjelpeløst barn som er helt avhengig av deg for å overleve. Dagens nybakte foreldre blir oftere sittende alene med alt dette uten tilstrekkelig sosial støtte. Det er slutt på fortidens husmorvikarer, familie kan være langt unna og det sosiale nettverket mindre til stede. Samtidig er liggetiden på sykehus kortere uten at det er bygget opp tilsvarende støtteapparat i kommunen. Likevel har vi en forventing om at dette skal være en lykkelig periode. Det er ikke rart det kan bli overveldende, nikker Wang. – Samtidig er det en periode der det er veldig vanskelig å si fra at man sliter. Derfor blir det desto viktigere at omgivelsene og helsevesenet er oppmerksomme og aktivt fanger opp de som har behov for støtte og hjelp.

Nå er altså boken Babyblues ute i butikkene, utgitt på Universitetsforlaget. Du kan blant annet finne den her. Wang har også skrevet en artikkel i tidsskriftet til NFKT om temaet Perinatal psykisk helse: Forskning og tiltak. Den kan du lese her.

Rask Psykisk Helsehjelp bygger på britiske IAPT, men på de britiske øyer har de drevet det enda lenger. Nå har FHI, Helsedirektoratet, NAPHA og NFKT vært på studietur for å lære om mulighetene for å utvikle tjenesten videre, også her i Norge.

IAPT, som er forkortelse for Improving Access to Psychological Therapies, så dagens lys i Storbritannia i 2008. Siden har det vokst seg stort og sterkt. Da Norge så vestover for å finne en ny måte å tilgjengeliggjøre helsetjenester for voksne personer som slet med milde til moderate psykiske helseplager, tok de med seg mange av elementene fra IAPT og gjorde det om til RPH. I hvert fall kjernen av det.

Forskjellig organisering

– IAPT er organisert litt annerledes enn RPH, forteller Marit Mørch Jacobsen som jobber i NAPHA og NFKT. Hun var med på studieturen som først og fremst hadde som mål å studere den omfattende monitoreringsordningen som britene har på plass. – I Norge har vi i all hovedsak mange små team, og kapasiteten er i stor grad diktert av hvilke ressurser kommunen har tilgjengeliggjort for tjenesten. De teamene vi besøkte i Storbritannia i september var på mer enn 200 ansatte, inkludert ansatte som jobbet med analyser og kommunikasjon. Utgangspunktet for finansieringen er hvor mange brukere de behandler.

Stort tallmateriale

Når en person kommer inn i IAPT-systemet, oppgir vedkommende informasjon som personalia, helsebakgrunn og jobbstatus. I tillegg fyller de ut standardiserte kartleggingsverktøy for angst, depresjon og livskvalitet. Med mer enn en 600.000 brukere hvert år, blir dette til sammen et enormt tallmateriale. – Denne informasjonen samles av ansatte i det lokale teamet, før det videresendes og sammenstilles på nasjonalt nivå og rapporteres direkte til helseministeren på månedlig basis, forteller Jacobsen. Dette brukes videre til å kvalitetssikre tilbudet, forske på behandlingene og vurdere hvor tjenesten skal utvikles videre.

Tall som bedrer behandlingen

Mørch Jacobsen er imidlertid også opptatt av hva dette materialet gjør for det enkelte team, terapeut og bruker. – Det er ikke sånn at formålet med denne informasjonsinnsamlingen er å overvåke teamet. I tillegg til å være et nyttig verktøy for å gi den enkelte bruker tilpasset hjelp, kan også hvert enkelt team få nyttig informasjon. Viser det seg for eksempel at teamet har noe lavere resultater på behandling av angst, kan de få ekstra veiledning på angstbehandling over en periode. Også det som fungerer bra vil komme tydeligere frem. Det kan gi grunnlag for å dele erfaringer både innad i teamet og på tvers av team. Dette fordrer selvfølgelig også en kultur som favoriserer læring og utvikling, og det opplevde jeg absolutt at systemet la opp til, sier Jacobsen. En annen måte denne informasjonen har vært brukt ute i praksis i IAPT på, er ved å se på hvilke befolkningsgrupper man trenger å nå. – Etter pandemien kunne analytikerne for eksempel se at de eldre i mindre grad henvendte seg for å få hjelp, uten at det var grunn til å tro at behovet var blitt tilsvarende mindre. Da kunne de sette sammen informasjonskampanjer spesifikt rettet mot denne gruppen for å nå flere som kunne nyttiggjort seg hjelp.

Tall som ansvarliggjør

Så, med et så omfattende system, er dette noe som er relevant å overføre til norske forhold? – Det er nettopp det FHI og Helsedirektoratet ønsket å se nærmere på. Jeg vil si at det ikke kan overføres direkte, det må noen justeringer til, ikke minst med tanke på størrelsen på de to apparatene og teamene i seg selv. Det blir veldig annerledes å monitorere et team på over 200 behandlere, mot et team på tre. Likevel tror jeg at det vil være elementer her som kan være nyttig å overføre. Et tallmateriale vil gi helt nye muligheter for å evaluere og kvalitetssikre hjelpen som gis. Dessuten vil det bidra til å synliggjøre behovet og den jobben som gjøres. Med et solid tallmateriale kunne det vært lettere å plassere ansvaret der det bør plasseres, på myndigheter og politikere, heller enn at den enkelte terapeut skal trenge å stå i spagaten for å dekke et behov som langt overstiger ressursene.

NFKT har ansatt ny undervisningsleder. Vi gleder oss til å ønske Siv Iren Juklestad velkommen i foreningen fra 1. januar 2023.

Siv Iren Juklestad har siden 2000 jobbet i Høgskulen i Sogn og Fjordane, som etter hvert har blitt en del av Høgskulen på Vestlandet. Der har hun, med sin bakgrunn som psykiatrisk sykepleier, jobbet med undervisningsledelse, og den erfaringen skal vi nå få glede og nytte av i NFKT – I dag jobber jeg som studiekoordinator for psykisk helsearbeid, tverrfaglig videreutdanning i Høgskulen på Vestlandet, men jeg er også emnekoordinator for faget Pedagogisk veiledning. Temaene hun jobber spesifikt med er dermed psykisk helsearbeid og veiledning, og det høres helt riktig ut for en studieleder i NFKT.

En overgang

– Det er ingen tvil om at det er et kvantesprang å skifte jobb nå etter så lang tid på ett sted, men jeg er godt kjent med både foreningen og miljøet, og liker godt det dere jobber med, så jeg gleder meg, sier hun. – I tillegg tiltaler det meg at det er en så praktisk metode. Det å undervise, tenke pedagogikk og bygge relasjon og trygghet til den jeg skal jobbe med, ligger mitt hjerte nært, og alt dette inkluderes i kognitiv terapi.

Kjent med det kognitive miljøet

Som ferdigutdannet psykiatrisk sykepleier med bostedsadresse i Førde, er det kanskje ikke overraskende at Juklestad kom borti det kognitive miljøet på et tidlig stadium. – Jeg ble godt kjent med det kognitive miljøet der, med blant annet Torbjørn Olsen og Egil Martinsen. Det miljøterapeutiske arbeidet jeg jobbet med tidlig etter utdannelsen hadde dermed også utgangspunkt i den kognitive tankegangen, forteller Juklestad som tok kognitiv utdanning på slutten av 90-tallet, men som også ellers har vært innom NFKT opptil flere ganger gjennom karrieren. – Jeg jobbet sammen med foreningen med en gjennomgang av studieplanene til trinn 1 og 2 med tanke på å beholde studiepoengene, den gang det så ut til at det fortsatt var en mulighet. I tillegg har jeg sittet i undervisningsutvalget der vi blant annet jobbet med å utvikle ferdighetstrening som et konsept i utdanningene. I det arbeidet jobbet hun sammen med Peter Prescott, og det samme har hun gjort nå denne våren når de to har sett på mulighetene for å sette opp en sertifiseringsordning for kognitive terapeuter.

Mye å sette seg inn i

NFKT er med andre ord ikke helt upløyd mark for Juklestad, men hun er likevel klar på hvor hun vil begynne når hun går inn i stillingen fra nyttår. – Det første jeg må gjøre er å bli bedre kjent med foreningen, de ulike utdanningene og systemet rundt. En ting som er viktig for meg er måten man evaluerer og kvalitetssikrer utdanningene på, så jeg vil tidlig sette meg godt inn i akkurat det, slår hun fast. – Det blir også spennende å sette seg inn i hvordan både hele organisasjonen og undervisningsutvalget jobber nå.

Siv Iren Juklestad vil gå inn i NFKT som undervisningsleder i en 80 prosent stilling. Hun vil imidlertid som utgangspunktet sitte i Førde, der hun bor med mannen i en generasjonsbolig de deler med datteren med samboer og tre barn. To andre barnebarn med foreldre bor like i nærheten. Vi kan nok med andre ord føle oss sikre på at hun har nok å gjøre i tiden fremover, enten det er på Høgskulen, i NFKT eller på hjemmebane.

Vi var selvfølgelig til stede på EABCT-kongressen i Barcelona tidligere denne måneden, men vi var ikke de eneste. Vi spurte noen nordmenn om hvorfor de hadde prioritert å ta turen til den katalanske hovedstaden.

For det er ikke til å komme unna at det er en investering, både i tid og kroner, å reise på den europeiske kongressen. Hva er det da som gjør at mange anser det som en vel verdt investering å ta turen?

Blant dem vi traff var Kristin Ytreland som jobber på NTNU, og Ida Mari Haug som er ansatt ved UIT. De jobber sammen på Echo-prosjektet som fokuserer på behandling og tilbud til triste og engstelige barn. Prosjektet skulle presenteres på kongressen, men de benyttet muligheten til å få med seg en del annet også. – Det er et veldig stort og omfattende program, med mange interessante innlegg, slo de begge fast. Da vi snakket med dem var det enda tidlig i kongressen, men de hadde allerede fått med seg symposium i innovative behandlingsformer, og så for seg opptil flere programposter de skulle innom.

Et annet norsk prosjekt som skulle vies oppmerksomhet på kongressen, var TOO, tilrettelagt tannhelsetilbud til tortur- og overgrepsutsatte og personer med odontofobi. Vi snakket med tannlege Trine Beathe Monsen og helsesekretær Anja Malene Røvik. De var på kongressen sammen med resten av teamet fra Molde, bestående også av psykologene Gina Løge Flemmen og Ingvild Ane Stokke Westa. – Jeg synes det er veldig spennende å få være med og få ny kunnskap om tema som egentlig er litt utenfor mitt fag, det er veldig nyttig, slår tannlegen fast. De hadde alle nettopp vært på forelesning om angst for barn og unge. – Det er veldig bra å få ny kunnskap med en ny vinkling til behandling av pasienter enn det vi vanligvis får, mener hun.

Vi traff også en gjeng psykologer fra A-hus, nærmere bestemt Ragnhild Utgaarden, Jon Stefansen og Anders Uldalen Brosstad. De hadde fått anbefalt å reise til EABCT-kongressen av en kollega som tidligere hadde deltatt. Så langt er de fulle av godord om kongressen, selv om lunsjlogistikken kanskje ikke var den beste. – Det er fint å få nye impulser som setter i gang tankeprosesser, sier de. – Luksus å få oppdatert forskning og smakebiter på temaer man kan fordype seg videre i senere. Det eneste de eventuelt har å utsette er at tempoet er i overkant høyt. – Man rekker så vidt å si hei til folk man allerede kjenner, og så langt har det blitt lite tid til å gjøre nye bekjentskaper.

Summa summarum har det vært mange godord å hente om årets EABCT-kongress, men én ting har det vært spesielt sterk enighet om: Det var et bra valg av kongressby.

I 2013 ble det vedtatt på årsmøtet i NFKT at man ønsket å opprette et etikkutvalg. Det Etikkutvalget som var på plass et drøyt år senere, har gjort en formidabel jobb med å etablere gruppen. Når to av medlemmene nå takker av, er det på tide med litt refleksjon.

Kjetil Horn, overlege i TIPS-teamet ved Sykehuset Østfold HF, Divisjon psykiatri, og Brit Wallin Backman, pensjonert psykologspesialist, har begge vært med i Etikkutvalget siden oppstarten i 2015.

– En av våre viktigste oppgaver har vært å gjøre det kjent for medlemmene at utvalget finnes, mener Horn. Backman er enig. – Vi hadde en spørreundersøkelse for et par år siden blant medlemmene, og den tydeligste konklusjonen var at vi fortsatt har en jobb å gjøre på det feltet.

Et utvalg for medlemmene

Når det later til å være lite kjennskap til Etikkutvalget blant medlemmene våre, betyr det da at utvalget er overflødig? – Nei, det gjør det ikke, slår de begge fast. – Etikkutvalget er til for at medlemmene, og styret, i NFKT kan ta kontakt om de ønsker å ha en drøftningspartner til fagetiske vurderinger i kognitiv terapi. Vi skal ikke være noen form for dommer, men noen som for eksempel er med på å hente inn informasjon fra flere instanser og vurderer og drøfter en sak fra flere sider.

En pågående prosess

I løpet av årene som har gått siden oppstarten, har Etikkutvalget hatt et par store og noen mindre saker inne til drøfting. Sakte, men sikkert opplever de at de blir mer kjent. – Vi har sett at medlemmer har satt pris på å ha oss som en mulighet til å drøfte problemstillinger de kommer opp i i forbindelse med utøvelsen av faget, og dermed er det viktig for oss at et utvalg som dette må bestå av personer som selv er kognitive terapeuter og kjenner til både faget og arbeidshverdagen, mener Backman. – Mye av jobben vi har gjort har dreid seg om å etablere utvalget og plassere oss i forhold til styret og medlemspopulasjonen, sier Horn. – Jeg føler at det er en prosess vi ikke er helt ferdige med, fordi det er gjennom å få inn saker og jobbe med dem at vi lærer mer om hvem vi skal være og hvordan vi skal plassere oss. Vi håper medlemmene i stadig større grad vil se nytteverdien av å ha et utvalg som dette tilgjengelig.

Når nå to av de tre medlemmene i Etikkutvalget takker av etter syv års tjeneste, har vi fått inn gode erstattere. Kristin Lie Romm og Aud Eli Waage. Ole Anders Bakk, som også har vært med fra start, blir sittende.

I år er det 10 år siden Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress (NKVTS) fikk i oppdrag å implementere traumefokusert kognitiv atferdsterapi på nasjonalt nivå, først for barn og unge, senere for voksne. Vi har sjekket innom for en status på implementeringen.

I 2012 fikk Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress (NKVTS) i oppdrag å implementere traumefokusert kognitiv adferdsterapi (TF-CBT) i psykisk helsevern for barn og unge (BUP) på nasjonalt nivå. Seks år senere startet også implementeringen av kognitiv terapi for PTSD, samt EMDR i psykisk helsevern for voksne gjennom DPS-ene. Karina Egeland, PhD i psykologi, er forskningsleder for den seksjonen som er ansvarlig for traumebehandling for både voksne og barn, og dessuten prosjektleder for implementeringsprosjektet som jobber med å få denne behandlingen inn på DPS over hele landet, til glede for voksne pasienter med traumer i bagasjen.

Inn på ledernivå

Egeland kan bekrefte at arbeidet er godt i gang. – Oppgaven vår er å rekruttere og organisere opplæring og implementering, samt å drive lederopplæring ved de klinikkene som blir med i prosjektet. Denne forankringen på ledelsesnivå er ifølge Egeland essensiell. – Et program som dette representerer en betydelig kompetanseheving på det enkelte DPS, men når opplæringen fokuseres rundt individuelle terapeuter, kan virkningen fort bli kortvarig fordi terapeuter slutter i jobben, eller det blir vanskelig å opprettholde hvis man er alene om en spesifikk metodikk. Får vi med oss lederne, og dessuten flere ansatte ved samme DPS, har vi en langt bedre mulighet til å opprettholde behandlingstilbudet over tid.

Stor interesse

Når det gjelder selve opplæringen av terapeuter i traumefokusert kognitiv atferdsterapi for voksne, er det Norsk forening for kognitiv terapi som tar seg av den praktiske utføringen. – Implementeringsprosjektet er finansiert av helse- og omsorgsdepartementet over statsbudsjettet, og gjøres i samarbeid med Helsedirektoratet. Sånn sett har vi ingen garanti for hvor lenge vi får jobbe med dette, men vi har fått beskjed om å tenke langsiktig, så det er det vi gjør. Det er da heller ingen tvil om at langsiktig tankegang og tålmodig arbeid er viktige faktorer i denne implementeringsfasen. – Vi har jobbet med dette på barnefeltet i 10 år, og der begynner vi å nærme oss 75 til 80 prosent dekning av BUP-er som har vært med på implementeringen. På voksensiden føler vi fortsatt at vi er i startfasen. Cirka 30 prosent, av alle allmennpoliklinikkene på landets DPS, eller mer spesifikt 45 klinikker, har vært med på opplæringen så langt. I tillegg finnes det mange andre enheter, døgnklinikker, rus- og psykoseenheter og andre der vi enda ikke har begynt, så det er fortsatt mye å gjøre. På den positive siden ser vi at det er stor interesse, og selv om vi jobber aktivt med rekruttering i perioder, får vi også mange henvendelser fra klinikker som ønsker å delta i implementeringen. Akkurat det synes ikke Egeland er noe rart. – Vi i NKVTS har ikke myndighet til å si at dette er et tilbud den enkelte klinikk skal ha, men både vi og klinikkene ser jo at metodene vi innfører er nyttige verktøy og gode kilder til mestring for terapeutene.

Opplæring og kompetanseheving

Bakgrunnen for det omfattende implementeringsprosjektet er at det har skjedd mye faglig utvikling og forskning på traumebehandling de siste 10 til 15 årene. Likevel står mange av landets klinikker, både for barn og voksne, uten et spesifikt tilbud på dette feltet. Det er derfor ikke rart at interessen er stor der ute. – Utgangspunktet vårt er at vi rekrutterer via de regionale helseforetakene, som så prioriterer sine enheter. Nå i det siste har vi likevel hatt en del ventelister uten at vi har trengt å spre ordet. I januar starter vi en ny implementeringsrunde, og så ser vi for oss å begynne en ny rekrutteringsrunde for 2024. Med den interessen som finnes for implementeringen av traumebehandling, har Egeland en klar oppfordring. – Er du og din enhet interessert i å være med og få en vesentlig kompetanseheving når det gjelder traumebehandling, er det ingen vits i å sitte stille og vente på å bli forespurt. Da er det lurt å ta kontakt. Opplæringen gis i form av kursing av terapeuter og ledere. Terapeutene går gjennom 3-dagers kurs og veiledning i gruppe. Lederne får et eget opplæringsprogram i form av lederkurset LOCI (Ledelse og organisatorisk endring for implementering), samt oppfølging i 9 måneder etter kurset. – Vi er selvfølgelig bevisste på at dette kan være krevende for de enkelte klinikkene å få til i hverdagen, traumebehandling er jo bare en av mange oppgaver de har på blokken. Likevel er det ingen tvil om at vi får mange gode tilbakemeldinger på hvilken kompetanseheving dette representerer for klinikkene. Egeland legger ikke skjul på at det her, som på så mange andre områder i livet, er sammenheng mellom innsats og resultat. – En slik opplæring krever selvfølgelig også at man har kapasitet og motivasjon. Legger man mer innsats i det kan man også få mer ut av det.

Vil du vite mer om behandlingen og status på implementeringsprosjektet, kan du lese mer om dette her.

Veilederutdanningen for veiledere i kognitiv terapi på barn- og ungefeltet starter opp med nytt kull våren 2023 i regi av NFKT.

– Det er stort behov for gode veiledere når det gjelder behandling for barn og unge, både i etablerte tilbud i spesialhelsetjenesten og i nye og eksisterende tjenester og tilbud i førstelinjen, sier psykologspesialist og leder i NFKT, Annelise Fredriksen. Som tidligere er det hun som står for undervisningen på utdanningen, sammen med førsteamanuensis i klinisk psykologi, Psykologisk institutt ved UiO og forsker ved RBUP Øst og sør, Kristin Martinsen.

Samme innhold

– Både når det gjelder innhold og organisering, vil utdanningen i all hovedsak være den samme som tidligere, men rent organisatorisk tenker vi at den hører naturlig hjemme under NFKT, sier Fredriksen. – Det vil også gi oss et bredere rekrutteringsgrunnlag enn hva vi tidligere har hatt. Den to-årige utdanningen, som vil starte opp med nytt kull på nyåret 2023, består av syv to-dagers samlinger med fysisk oppmøte. – Utgangspunktet vil være at samlingene avholdes i Oslo, men det har vært en tradisjon for at den siste samlingen samkjøres med veilederutdanningen for voksenfeltet i Oxford eller annet egnet sted, så det håper vi å få til denne gangen også, forklarer Martinsen.

Et komplekst felt

Vi har tidligere slått grundig fast at veilederkorpset er av stor viktighet både for NFKT og for selve faget og utøvelsen av kognitiv terapi. Det gjelder selvfølgelig også i behandlingen av barn og unge, et felt som i seg selv er enda mer komplekst enn tilsvarende for voksne. – Når det gjelder barn og unge skal vi ta hensyn til at klientene er i ulike aldre og faser, i tillegg til at behandleren også må forholde seg til foreldre, skole og andre i kretsen rundt barnet. Alt dette gjør det viktig med en egen utdanning for barn og ungefeltet. Et annet sentralt poeng i utdanningen er at det gis veiledning på veiledningen som veilederkandidatene gir.

Gode muligheter for oppdrag

En praktisk mulighet til å utføre veiledning mens man tar utdanningen er dermed et krav til kandidatene som ønsker å søke seg til utdanningen. Det samme er to års grunnutdanning i KAT for barn og unge, samt klinisk erfaring. Kullene i utdanningen er relativt små, med rundt 15 deltakere. – Dette er for å få god tid til både undervisning, veiledning på veiledning og gode gruppesamtaler. Med mangel på veiledere for barn- og ungefeltet over hele landet, er det gode muligheter til å få veiledningsoppdrag etter endt utdanning.

I disse dager utarbeides de siste praktiske detaljene rundt det nye kullet i utdanningen. Følg med på www.kognitiv.no og på vår Facebookside for informasjon om utdanningen og søkeprosess.

Spesielle tider krever spesielle tiltak, men hvordan skal ansatte i kommunen vite hvordan de på best mulig måte kan hjelpe barn og voksne som flykter fra krig, kanskje med traumatiske opplevelser i bagasjen?

I disse dager har hjelpetjenesten ute i kommunen blitt stilt overfor mange utfordringer i møte med flyktninger, både barn og voksne, som har kommet til Norge under svært traumatiske omstendigheter. Mange kan nok ønske seg mer støtte i prosessen.

Ressurser for hjelpetjenestene

Krigen i Ukraina pågår ufortrødent videre. En del flyktninger har kommet til Norge, og flere vil komme de neste månedene. For mange leger, psykologer og terapeuter som står klar til å ta imot flyktningene som kommer fra mottak, venter dermed utfordrende tider. Nettutvalget i NFKT har satt seg ned og sett på hvordan vi kan bidra. – Det finnes mange gode ressurser der ute, både materiale rettet mot behandlere og andre som tar imot flyktninger og personer i nød, så vel som materiale som er oversatt og kan benyttes av flyktningene selv, forteller Klara Øverland som er psykologspesialist, Førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger og medlem av Nettutvalget i NFKT. – Vi jobber nå med å få samlet en del av disse ressursene på nettsidene til NFKT, www.kognitiv.no, men for å få ut informasjon så raskt som mulig, har vi også listet opp en del av det vi tenker kan være gode og nyttige ressurser her i denne saken, fortsetter hun.

Trygghet og omsorg

Øverland er klar på at den viktigste oppgaven til førstelinjen som møter flyktninger og mennesker i krise, enten de kommer fra Ukraina eller andre urolige områder, er å trygge dem der de er –   enten det er i bolig eller mottak, eller i barnehage/skolen.  Ansatte på flyktningmottak eller omsorgspersoner kan være til god hjelp.  Vi ønsker å imøtekomme barn som har opplevd krigshandlinger, og hjelpe dem til å få kontroll på tanker og følelser igjen, sier hun.  Dette kan ta tid, men TF-CBT kan være til god hjelp (Tine Jensen). Omsorgspersoner har også opplevd mye vanskelig i denne situasjonen, og kan selv ha behov for å trygges for å kunne opptre som en trygg voksen for barna de har ansvar for. Dessuten så ankommer det også barn og unge uten omsorgspersoner, og de har ofte behov for tett oppfølging. Men av og til trengs mer enn bare tilstedeværelse og omsorg, understreker Øverland, og refererer til terapi og gode ressurser som er åpent tilgjengelig for alle som trenger. Også EABCT har uttalt at de vil tilgjengeliggjøre ressurser med bidrag fra medlemslandene på sine nettsider, så det kan også være verdt å følge med der.

Nettsider

Solfrid Raknes har jobbet i en årrekke med barn og unge i flyktningsituasjoner. Her kan du finne mer om hennes arbeid: http://solfridraknes.no/12-18 ar/

Hjelpetelefonen Mental Helse på tlf. 116 123 eller Alarmtelefonen for barn og unge på tlf. 116 111. Disse hjelpetelefonene er døgnåpne.

Klinikk for krisepsykologi har også flere gode ressurser: https://krisepsykologi.no/

Omsorg for Traumatiserte Barn (OTB) prosjektet har laget www.vismeg.info i samarbeid med SUS, og har utvikler billedkort for å snakke med de minste barna, med barnevennlige modeller, f.eks. barnevennlig utgave av toleransevinduet. De også har et digitalt følelseshjul. Disse sidene kan lastes ned på mobil.

Ressurser lagt ut av EABCT:

Below are the links to these resources and also projects that are requesting funding. These resources have not been formally reviewed by the working group. So please review these yourselves to make up your mind whether to use the resources, share them, or support the projects.

The International Trauma Consortium

The International Trauma Consortium (ITC) is a collaboration of researchers and clinicians working in the field of traumatic stress studies. Our goal is to advance the science and practice of psychotraumatology in order to improve the lives of people affected by trauma.

https://www.traumameasuresglobal.com/ukraine

Relevant articles and trauma measures in Ukranian, Russian and English

Anxiety Canada – registered charity and non-profit organisation created to raise awareness about anxiety and support access to proven resources and treatment. From Christine Purdon, University of Waterloo, Canada

New Resource: Helping Children and Teens with War-Related Stress (and Other Traumatic Events) – Anxiety Canada

https://www.anxietycanada.com/articles/new-resource-helping-youth-with-war-related-stress-and-other-traumatic-events/

New Resource: Strategies for Emotional Traumas of War or Other Traumatic Situations – Anxiety Canada

https://www.anxietycanada.com/articles/new-resource-strategies-for-emotional-traumas-of-war-or-other-traumatic-situations/

New Resource: How to Talk to Children and Adolescents About War – Anxiety Canada

https://www.anxietycanada.com/articles/new-resource-how-to-talk-to-children-and-adolescents-about-war/

Digital library for Ukraine children

https://www.thebookseller.com/comment/ukrainian-children-desperately-need-books–uk-publishers-please-help

Det er noen år siden sist, men nå er det endelig duket for Angst-og tvangslidelse (OCD) konferanse i regi av Ananke og NFKT, på Gardermoen 26. – 27. september 2022.

– På grunn av Covid og andre hindringer har det blitt noen år siden vi hadde forrige OCD-kongress, men nå har vi fått såpass mange etterspørsler at vi ikke vil utsette det lenger, forteller Bjarne Hansen. Han er psykologspesialist fra Norsk OCD- og angstforening, Ananke, og en av arrangørene bak årets konferanse. Den har kommet i gang på kort varsel, men Hansen håper så mange som mulig rekker å prioritere konferansen likevel. – Vi trenger å komme sammen fra de ulike fagmiljøene og jobbe med angst- og tvangslidelser. Det var et stort behov før pandemien, og har blitt enda større de siste to årene. Mange sliter med psykisk helse som en del av etter-effektene av pandemien. Ikke nødvendigvis fordi man er så redd for Covid i seg selv, men mer fordi tiltakene har vært en tung bør å bære for mange. De som slet litt i forkant, men som klarte å holde seg i sjakk i samspill med hverdagsliv med jobb og venner, har i effekt vært innestengt med «sin egen verste fiende» i perioder under pandemien. Det har tatt på.

Den gode nyheten her, mener Hansen, er at vi kan hjelpe disse pasientene. – Vi har metoder som fungerer, og vi vet at vi kan få et stort utbytte av å jobbe sammen, dele erfaringer og få ny og oppdatert kunnskap. Derfor har vi satt opp konferansen i høst, selv om det ble kort varsel, forklarer han. I løpet av de to dagene konferansen varer, vil det bli en blanding av foredrag av nasjonale og internasjonale eksperter, så vel som workshops i mindre grupper. Programmet er i støpeskjeen, men vil bli oppdatert på www.ananke.no, så følg med.

Hansen håper å se så mange som mulig av de som jobber klinisk med personer som er rammet av angst- eller tvangslidelser (OCD). Konferansen vil finne sted på Quality Airport Hotel Gardermoen, mandag 26.09.22 og tirsdag 27.09.22 Registering fra klokken 09.00 på mandag, For mer informasjon, fullt program så fort det er klart, og påmelding, les mer her.

Stadig flere kommuner oppretter RPH-team, men hva gjør man når kommunen har store avstander og kun rundt tusen innbyggere? Da er det bra med gode naboer.

Vestvågøy kommune, en kommune med drøyt 11.000 innbyggere, har helt fra de startet å planlegge eget RPH-team, hatt sine små nabokommuner, som hver har innbyggertall på en tidel av Vestvågøy, med i tankene, så vel som i samtalene. Til sammen utgjør dermed Vestvågøy, Flakstad og Moskenes kommuner i dag Vest-Lofoten RPH, men fra høsten av innlemmer de også Vågan kommune i samarbeidet, og blir til Lofoten RPH.

Tar ansvar

– Som en mellomstor kommune med flere små naboer, føler vi et ansvar for å bidra til at også hele regionen skal kunne tilby alle helsetjenester til sine innbyggere, sier Kristoffer Johansen som er en del av RPH-teamet, i tillegg til å være avdelingsleder ved Psykisk helse og rus i Vestvågøy. Sammen med kollega og fagutviklingssykepleier for Psykisk helse og rus, Marte H. Klevstad, er de nå lokomotivet i det interkommunale samarbeidet. Fra før samarbeidet de med nabokommunene om tjenester som NAV, barnevern, kommunepsykolog og andre ting, så veien til å også legge Rask psykisk helsehjelp på bordet, var ikke lang.

Robust og effektivt

I planleggingsfasen, før de startet med søknader og utdanning i 2019, kontaktet de Trond Asmussen i NAPHA, for å høre litt om hva de kunne forvente seg om antall årlige saker fra de mindre nabokommunene. – Han sa at hvis vi traff på målgruppen, kunne vi, ut fra statistikk og erfaring, forvente rundt tyve årlige saker fra hver av de minste kommunene. Det sier seg selv at det blir vanskelig å rigge et team rundt det alene, påpeker Klevstad. Nå har det riktignok vist seg at de traff riktig så godt på målgruppen, så de fem ansatte i teamet, med til sammen nesten to og et halvt årsverk, har hatt nok å gjøre. – Drømmen hadde vel vært å ha heltidsressurser satt av til dette, men vi må passe på at vi ikke blir for sårbare. Denne løsningen har fungert godt for oss, påpeker Johansen. Fra høsten av, når Vågan blir med inn i samarbeidet, øker de med ytterligere nesten to årsverk.

Teknologien er viktig

Selv med et slikt samarbeid, er avstandene store i Lofoten. Det er noe de er vant til å forholde seg til. – Det er klart at det kan bli langt for klienter å kjøre en og en halv time hver vei for å komme til en samtale, men vi har vært gode på å bruke både digitale løsninger og hybride løsninger både i møte med klienter og innad i teamet, forklarer Klevstad. – Blant annet har vi hatt både inntakssamtaler og introkurs digitalt. Og vi har dessuten snakket med større kommuner om å samarbeide når det gjelder enkelttjenester, som digitale søvnkurs. Teknologien er veldig viktig for oss småkommuner, slår Johansen fast.

Viktig å gå opp grenseganger

Samarbeidet rundt Lofoten RPH må kunne sies å være en suksess, og NAPHA følger nøye med på hva som gjøres her oppe i nord for å samle kunnskap og erfaringer om å jobbe sammen på denne måten. De mener imidlertid selv at det er viktig å ha et realistisk bilde når det også gjelder utfordringer. – Ja, det er det viktig å være klar over hvilke hindre man kan møte på underveis. For eksempel hender det vi får tilfeller som viser seg å ikke passe inn under RPH-konseptet, og da kan det bli utfordrende om vi må henvise dem videre i kommunehelsetjenesten hvis vedkommende kommune viser seg å ikke ha det tilbudet som trengs. Sånn sett er det viktig å gå opp grensegangene, slår Klevstad fast.

Sterkt fagmiljø i små kommuner

Ingen av dem er likevel i tvil om at denne måten å drive RPH på er riktig for dem. – Å samle ressursene og kompetansen på denne måten gjør at vi kan få et sterkt fagmiljø også her, selv om vi har små kommuner med få innbyggere. Det har også gjort at vi har kunnet fortsette å jobbe etter de modellene vi vet fungerer. Vi har ikke trengt å finne opp en ny «Vestvågøy-modell» og kompromisse på størrelse eller konsept, sier en fornøyd Johansen.

Spørsmålet har kommet opp flere ganger, senest da det ble lagt fram av et av våre medlemmer på årsmøtet i fjor: Er det mulig å få på plass en ordning for autorisering av kognitive terapeuter?

Kognitiv terapi som metode har lenge vært populært, og det er ikke til å unngå at det dermed dukker opp flere aktører, kurs og utdanningstilbud av varierende kvalitet, omfang og seriøsitet. Følgen av dette er at det finnes mange rundt om i Norge som kaller seg selv «kognitiv terapeut», uten at de nødvendigvis har den kompetansen eller bakgrunnen vi mener man bør ha for å hevde at man utfører pasientbehandling etter den kognitive modellen.

Satt i gang utredning

Det har derfor i flere år vært etterspurt en form for sertifiseringsordning, ikke minst etter at endringen hos NOKUT førte til at studiepoengene forsvant fra våre utdanninger i 2016. På NFKTs årsmøte i 2021, kom spørsmålet opp igjen, og vi har derfor nå tatt tak i problemstillingen. – Vi har satt ned en arbeidsgruppe for å vurdere mulighetene og konsekvensene av å opprette en slik ordning, forteller Lene Finnerud som er administrativ leder i NFKT. Gruppen består av Siv Juklestad som er høyskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet, og Peter Prescott som har vært kursleder, ferdighetstrener og medlem i Utdanningsutvalget i NFKT i en årrekke. Begge kjenner de norsk utdanningssystem og NFKTs utdanninger svært godt.

Nasjonalt fagorgan

– Det vi konsentrerer oss om nå er å se på mulighetene for å få på plass en ordning der vi, som nasjonal forening for faget, kan sertifisere kandidater, forklarer Finnerud. Hun medgir at det ideelle hadde vært å få en sertifisering fra helsemyndighetene, men det er et veldig mye større lerret å bleke. – En sånn ordning vil være en god mulighet for behandlerne til å dokumentere sin kompetanse i kognitiv terapi, og derigjennom bidra til å kvalitetssikre behandlingen.

Samtidig er det ikke tvil om at det å sertifiseres vil, og må, stille store krav til kandidatene, både når det gjelder utdannelse, kompetanse og erfaring, understreker hun, og poengterer samtidig at det vil være frivillig å sertifisere seg. – Men det vi tenker, er at kandidatene eventuelt vil vurderes på bakgrunn av nettopp hva slags kompetanse og erfaring de kan legge til grunn, og ikke hvilken utdannelsesinstitusjon de er uteksaminert fra, sier hun, og åpner dermed for muligheten for at ordningen også vil gjelde kandidater som har fått sin kognitive utdanning fra andre institusjoner enn NFKTs egne utdanninger. – Jeg tenker at det er naturlig ettersom vi er et nasjonalt fagorgan, bekrefter hun.

Arbeidsgruppen er nå i gang med sin utredning av saken, og første rapport vil bli lagt fram for styret i september i år. Vi vet at dette er et tema som opptar mange, og vi skal selvfølgelig holde dere oppdatert på veien videre.

Kombinasjonen eldre og psykiske lidelser, dukker dessverre sjelden opp i listene over pågående forskningsprosjekter. Nå starter et nytt forskningsprosjekt om kognitiv atferdsterapi for psykiske plager ved Parkinsons sykdom.

Parkinson sykdom er den mest vanlige nevrodegenerative sykdommen vi har. Den har en gjennomsnittlig debutalder på 60 år, men kan også gi seg til kjenne ned i 40-årene. Det er godt kjent at diagnosen og forløpet av Parkinson, ofte følges av psykiske lidelser, med depresjon som den mest vanlige tilleggsdiagnosen. Likevel er det lite tilgang til god behandling for denne gruppen.

Krever annen kunnskap

Aleksander Hagen Erga er Psykologspesialist og Post.doc, NKB, og er nå i startfasen som forskningsleder for et forskningsprosjekt som skal ta for seg nettopp kognitiv atferdsterapi for psykiske plager ved Parkinsons sykdom. – Vi vet at psykiske lidelser som depresjon og angst er svært vanlig i denne pasientgruppen. Vi vet også at depresjon arter seg litt annerledes for disse pasientene enn for en «vanlig» depresjon, og det er derfor bortimot umulig å få god og tilstrekkelig hjelp for disse pasientene for eksempel ved det lokale DPS-et, forklarer han. Behandlingen de gir i studien vil følge etablerte manualer for kognitiv terapi for psykiske plager ved Parkinson sykdom. Det betyr at fokuset vil være litt annerledes enn i vanlig depresjonsbehandling. – Det er jo i bunn og grunn det samme innholdet, vi bare vekter fokusområdene litt annerledes, påpeker Erga. – Vi bruker for eksempel mindre tid på å se på alternative tanker, men mer tid på å se på bekymringstendenser og den type ting, utdyper han.

Mer enn medikamenter

– Medikamenter er selvfølgelig til god hjelp for en del av pasientene, men det er jo også gjerne eldre mennesker som tar flere andre typer medikamenter, og kombinasjonen av disse kan etter hvert også bli problematisk. Totalen tilsier at vi ønsker å se nærmere på hvordan vi kan tilby kognitiv atferdsterapi, og i dette tilfellet i form av samtaler over video, for denne gruppen. Akkurat denne kommunikasjonskanalen er et viktig aspekt ved studien. – Mange av disse pasientene har lang reisevei til sykehus. Det går greit hvis de skal inn til kontroll en gang i året, men fungerer dårlig når det er snakk om ukentlig oppfølging. En stadig større andel av pasientene er nå også vant med teknologi som videosamtaler, og det åpner for nye måter å tilgjengeliggjøre behandlingen til langt flere pasienter enn tidligere.

Vil ta vare på de gode årene

Denne manglende tilgangen på terapi betyr at depresjonen går ubehandlet hos mange pasienter med Parkinson. – Det er synd at vi ikke får tatt tak i depresjonen hos disse pasientene, særlig i en tidlig fase i sykdommen, forteller Erga. – Det betyr at man taper mange av de gode årene, før Parkinson-sykdommen blir altfor langt framskreden. Utover i forløpet vet vi også at deler av depresjonen skyldes endringer i hjernen på grunn av sykdommen, men heldigvis har tidligere studier vist at selv om det er en degenerativ tone i denne utviklingen, reagerer likevel hjernen på behandling. Det er dermed all grunn til å se nærmere på behandlingen vi gir disse pasientene, mener Erga.

Vil du være med i teamet?

Forskningsprosjektet er finansiert av Helse Vest Innovasjonsmidler, Norges Parkinsonforbund og interne midler ved Nasjonal kompetansetjeneste for bevegelsesforstyrrelser ved Stavanger Universitetssykehus. Teamet består av Erga som forskningsleder, og to forskningssykepleiere. I tillegg har de nå i disse dager lagt ut en utlysning etter en kognitiv terapeut i 50 prosent stilling, og regner med å ha behov for én til etter hvert. – Prosjektet starter opp i september i år, forklare Erga. – Da vil vi i første omgang rekruttere 60 pasienter fra Helse Vest, og deretter utvide til like mange pasienter fra andre deler av landet. Pasientene skal følges opp i et år, og Erga forventer å kunne vise til resultater etter tre års studie. Vi følger opp og holder dere oppdatert underveis.

Synes du det høres spennende ut å jobbe med dette prosjektet? Utlysningen til stillingen kan du finne her.

World Economic Forum anerkjenner norsk app med internasjonal pris. Vi gratulerer Solfrid Raknes og Hjelpehånda.

Det er ikke lenge siden vi skrev om Solfrid Raknes’ suksess med appen Hjelpehånda som skal lære ungdom å snakke om og bearbeide vanskelige følelser. På de to månedene som har gått siden sist vi snakket med henne, har appen nå blitt sluppet på engelsk og fransk, i tillegg til norsk og arabisk som den allerede var tilgjengelig på. Raknes og teamet i spillutviklingsselskapet Attensi har også snudd seg rundt, og er nå i ferd med å oversette appen til ukrainsk. Ungdom over hele verden har altså nå mulighet til å få lavterskel hjelp med tanker de bærer på, i form av Hjelpehånda.

Sånt blir lagt merke til, også internasjonalt. Nylig kunne derfor Raknes stolt formidle at Hjelpehånda har blitt tildelt Top Innovator prize i @UpLink World Economic Forum Youth Mental Health Challenge. – Dette er veldig stor stas, smiler en fornøyd Raknes, som ikke regner med noe lavere tempo i tiden fremover. – Selve prisen er å få hjelp til oppskalering gjennom ulike virkemidler de har til det, verden rundt. Opplegget virker helproft, så dette skal bli spennende, ivrer hun fra sin base i Washington DC. Vi gratulerer med fantastisk anerkjennelse, og heier på prosessen videre.

Har du, som terapeut, noen gang opplevd at det du snakker om virker lite håndgripelig for pasienten? Det gjorde psykolog og forsker Hanne H. Brorson. Da skapte hun Tankevirus.

– Da jeg begynte som psykolog opplevde jeg at det var mye lettere for pasientene mine å forstå hva kollegaene mine sa. De var leger, sykepleiere og andre yrkesgrupper, og snakket om søvn, fysisk aktivitet, sunn mat og infeksjoner. Selv de dårligste pasientene på psykoseenheten jeg jobbet i forsto dette. Det var langt mer håndgripelig for dem enn når jeg snakket om tanker og psykologiske prosesser. Jeg skjønte at jeg måtte «oversette meg selv» til noe de kunne relatere seg til. Sånn var starten på Tankevirus, et konsept som først ble bok, så kurs og foredrag, og siden november 2021, en app med støtte fra Helsedirektoratet.

Alle utsettes for tankevirus

– Hver dag har 95 prosent av oss tanker med paranoid, suicidalt, depressivt, angstfylt eller tvangspreget innhold. Det betyr heldigvis ikke at 95 prosent av oss er paranoide, suicidale, deprimerte eller engstelige, men det betyr at vi alle har tanker med overdrevent negativt innhold, slår Brorson fast. Hun har gitt disse tankene navn som for eksempel Baksnakkeviruset, Vær-perfekt-viruset og Tenk-hvis-viruset. Som i somatikken, mener også Brorson at mye kan gjøres ved hjelp av en god dose vitaminer, men i hennes verden har de navn som Eksponeringsvitamin (E), Diskusjonsvitamin (D) og Aksepterings-vitamin (A²). I det hele tatt dreier det seg å bygge opp vårt psykologiske immunforsvar.

Delte verktøy er gode verktøy

Selv mener ikke Brorson at det er hun som psykolog, som har enerett på å snakke med pasientene om psykiske plager. – Tankevirus bygger på kognitiv atferdsterapi og metakognitiv terapi. Ikke minst er jeg opptatt av muligheten til å jobbe med kognitiv miljøterapi. Det er ikke alltid det er jeg som psykolog som står høyest i kurs hos pasientene mine. Da er det nyttig at de andre som pasientene kommer i kontakt med kan fortsette der vi slapp. Det var da også denne tankegangen som var starten på at Tankevirus ble noe mer enn bare et verktøy i Brorsons egen verktøykasse. – Jeg snakket med kollegaer om det jeg hadde jobbet med, og de var med på notene. Ettersom jeg hadde skrevet ned en del underveis, virket det fornuftig å forsøke å lage en bok av det. Boken kom ut i 2012, og nå, i forbindelse med 10-års jubileet, vil den komme i ny utgave. Brorson forsikrer likevel at budskap og innhold fortsatt blir det samme.

Opplæring og kurs

Etter at boken kom ut, ble Brorson kontaktet av mange lærere som syntes at konseptet hennes var en nyttig inngang til å snakke med elevene om psykisk helse. Etter hvert fikk hun da også støtte til å lage et undervisningsopplegg for lærere i videregående skole, basert på Tankevirus. Ca 50.000 elever var gjennom opplegget før det ble avviklet og erstattet av den nye appen i fjor høst. I 2017 startet hun også, sammen med en kollega på Lovisenberg, et mestringskurs basert på Tankevirus. Ganske snart innså de at de ikke hadde kapasitet til å dekke etterspørselen, så de gikk over til å lære opp kursledere. – Nå holder vi kurs for ansatte i helsetjenestene, NAV eller kommunene, sånn at de kan bli kursledere og holde mestringskurs for dem de møter i sin arbeidshverdag.

Populær app

Men så kom altså appen, og det å utvikle en app er en stor og kostbar oppgave. Brorson fikk med seg Helsedirektoratet på laget. – De har kommet med gode faglige innspill hele veien og har dessuten finansiert utviklingen av appen, forklarer Brorson, som dermed har kunnet legge ut appen Tankevirus til fri benyttelse. Tross over ti år med tankevirus på hjernen ble også Brorson overrasket over responsen appen fikk da den ble lansert i november 2021. – Vi trodde vi var optimistiske med tanke på antall brukere, men var ikke i nærheten av å se for oss at vi nå i april, bare noen måneder etter lansering, skulle ha 42.000 aktive brukere. Altså ikke folk som bare har lastet ned appen for å se på den, men som faktis bruker den. Det tyder jo på at det er et stort behov der ute, fastslår Brorson, som kommer til å fortsette å jobbe for å heve det norske folks psykologiske immunforsvar.

Rask Psykisk Helsehjelp brer stadig om seg. Nå er også veiledningsordningen på plass. Fra og med denne våren møtes terapeuter fra RPH-team fra hele landet til veiledning og erfaringsutveksling.

Før påske hadde alle de 33 gruppene gjennomført sin første runde med veiledning med eksterne veiledere, og stemningen var god. – Vi satte sammen gruppene på tvers av RPH-teamene fra hele landet, forklarer Marit Mørch Jacobsen. Hun er prosjektleder for RPH veiledningsordningen. – Tanken med det er å få utnyttet erfaringene fra hvert enkelt team og spre kunnskapen mest mulig, sier hun, og det kan se ut som det har fungert. Torstein Soldal er sosionom og tverrfaglig spesialist på RPH-teamet i Bergen, og var en av de rundt 190 deltakerne som var med på første runde med veiledningsgrupper. – Vi er til sammen ti ansatte på teamet vårt nå. Når hver av oss var på forskjellige grupper, betyr det at vi samlet sett kunne innhente erfaring fra veldig mange andre kollegaer, forteller Soldal. Han har, til tross for at første veiledningsgruppe i stor grad gikk med til å avklare arbeidsmåte, mål og forventninger, allerede oppdaget prosjekter i andre RPH-team som han vil se nærmere på for å lære av, som direkte følge av veiledningsgruppen.

Støtte og veiledning

Med denne nye ordningen begynner organisasjonen rundt RPH-teamene å komme godt på plass. Apparatet er delt mellom NAPHA som tar seg av implementeringsstøtte og veiledning på det organisatoriske, NFKT som holder utdanningen og veiledning på det kliniske og faglige, og Helsedirektoratet som er finansierer og premissgiver. Til sammen skal dette apparatet legge til rette for effektiv drift og et faglig innhold på høyt nivå, som skal utføres i henhold til rammeverket for Rask Psykisk Helsehjelp-modellen. Da blir det også vesentlig å skape kommunikasjon på tvers av gruppene.

Oppfølging og kontakt på flere plan

Det var knyttet stor spenning til veiledningsordningen da den skulle starte opp. Den første digitale samlingen brukte gruppene til å bli kjent, til å avklare hvordan de skal jobbe fremover, og hva slags mål og forventninger hver enkelt har til veiledningen. – Det er helt nytt i kommunehelsetjenesten med denne type ekstern veiledning initiert av helsemyndighetene, forklarer Mørch Jacobsen, og understreker samtidig at det ikke betyr at kommunene er fritatt for sitt ansvar for veiledning og fagutvikling. – Nei, det gjør det ikke. Veilederprogrammet til RPH er fire digitale og en fysisk samling i året, og det alene er ikke nok. Dette skal være et supplement til det arbeidet som kommunene selv gjør for sine ansatte. I tillegg vil vi legge til rette for at deltakerne i ordningen kan finne sammen i buddy-par, på samme måte som de er kjent med fra RPH-utdanningen. Dette vil være helt opp til deltakerne å styre selv, men mange har sett at dette er nyttig. Med tanke på kontakt i det daglige finnes det også en Facebookgruppe for de ansatte i RPH-teamene, og Mørch Jacobsen er dessuten i ferd med å sette opp grupperom i Teams der kandidatene kan ha kontakt mellom veiledersamlingene.

God delingskultur

Soldal og hans kollegaer på RPH-teamet i Bergen, er relativt nye i tralten etter at de startet RPH-teamet i januar 2021. Til å begynne med jobbet de parallelt med RPH-utdanningen som de ble ferdige med i februar i år. De er allerede i prosess med å utvide teamet, og på sikt skal det dekke hele Bergen by. – Vi opplever at det allerede var en veldig god delingskultur i og mellom RPH-teamene, og denne eksterne veiledningsordningen bygger tydelig oppunder dette, mener han. – Vi tar med oss informasjonen fra de ulike veiledningsgruppene tilbake til vårt eget team og kan diskutere internt den læringen vi har tatt med oss, enten det dreier seg om fagutvikling, annen måte å presentere kursmateriale på, nye måter å jobbe med enkelte pasientgrupper på, eller andre ting. I tillegg er det en kortere vei å kontakte ansatte i andre RPH-team dersom man har spørsmål når man er kjent med dem og hva de jobber med i det daglige, avslutter Soldal som ser fram til videre veiledning.

Selv om debatten til tider går høyt om tilbudet innen psykisk helsevern her hjemme, er det andre land som har det verre enn oss. Mye verre. Kanskje kan kognitiv terapi bidra til bedring i helsetilbudet i fattige land?

Hans Kristian Maridal er psykiater og overlege ved klinikk for psykisk helsevern og rus i Helse Møre og Romsdal. I tillegg har han et helhjertet engasjement for arbeidet med psykisk helse i Nepal, et svært fattig land der psykisk syke tradisjonelt har fått lite eller ingen hjelp. Han tror kognitiv terapi kan bidra til å bedre situasjonen, både i Nepal og i andre fattige land. – Jeg har hatt et tett forhold til Nepal i mange år, og har vært der både som medisinstudent, på oppdrag for Helse Bergen og som voluntør for Himalpartner, forklarer Maridal. – Landet er et av verdens fattigste, og en fjerdedel av landets befolkning lever under fattigdomsgrensen. Noe av det som slo meg da jeg først kom dit, var hvor åpenlys mangelen på psykisk helsevern var. Det var ikke uvanlig å se åpenbart psykotiske personer i gatene. Det er dårlig med type NAV eller andre støtteordninger, så faller man utenfor med for eksempel depresjon, mister man lønn, blir ute av stand til å forsørge familien, og faller enda dypere ned i depresjonen. Når det gjelder psykisk sykdom er det en helt klar mangel både på kunnskap og tilbud. Det Maridal sier kan bekreftes med enkel statistikk. Det er dokumentert at mellom 75 og 85 prosent av psykisk syke i fattige land ikke får hjelp, og i land som for eksempel Nepal, er selvmord den vanligste dødsårsaken for kvinner i reproduktiv alder.

Spontan opplæring

Maridal kan slå fast at man heldigvis har sett en utvikling i Nepal de senere årene, og norske krefter har vært delaktig i flere prosjekter. Både Himalpartner, Forut, Norad, NTNU, Redd Barna, UIB og UIO er blant organisasjonene som er inne. Likevel er det nok av utfordringer som står igjen, mener Maridal. – Det har kommet et miljø som jobber med psykisk syke, selv om dekningen fortsatt er bekymringsverdig lav, påpeker han. Mye av hjelpen er imidlertid basert på medisinering. Terapi har så langt ikke vært et satsningsfelt, men at ønsket om å lære er stort, det kan Maridal bekrefte. – På et av mine opphold i Nepal, i 2012, fikk jeg besøk av en kognitiv terapeut jeg kjenner fra Australia. Vi har sammen tidligere undervist i kognitiv terapi for leger i Romania, og tenkte at vi kanskje kunne gjøre noe tilsvarende i Nepal. Helt spontant satte vi opp en undervisning for psykologer og LIS i psykiatri om kognitiv terapi ved depresjon. Tilbakemeldingen var fantastisk. Å få hands-on, praktisk undervisning, med mulighet til å trene på terapiteknikker heller enn å lese om det i en tekstbok, vakte oppsikt. I etterkant har vi fått flere spørsmål om flere tilsvarende kurs.

Ønsker mer utdanning

Til daglig jobber Maridal i et 4-dagers team i Molde, og er i et miljø som ikke er fremmed for innovasjon og nye initiativ. Oppmuntret av suksessen med den første runden med kurs, har Maridal fortsatt å utnytte de mulighetene han har hatt for å formidle sin kunnskap i kognitiv terapi til kollegaer i Nepal, men veien fram til målet virker fortsatt lang. – Det gir ikke mening i et land med så dårlig dekning at kun psykologer og psykiatere kan stå for terapien. Derfor gir det mening å gi opplæring i kognitiv terapi sånn at også for eksempel leger, sykepleiere og andre med kortere utdannelse kan gi hjelp. Derfor håper jeg på sikt at vi kan bygge opp et mer systematisk utdanningssystem der vi kan lære opp lokale instruktører og veiledere, og la dem selv bidra til å spre kunnskapen på en langt mer effektiv måte.

Nyttig erfaring

Maridal tenker at det også finnes et annet interessant aspekt ved erfaringene de nå gjør seg i Nepal. – Kognitiv terapi er også en god metode når det gjelder å ta opp i seg de ulike kulturforskjellene man opererer under i ulike land. Jeg håper derfor at man på sikt kan ta med oss nyttig kulturerfaring hjem til et stadig mer multikulturelt samfunn her i Norge, i tillegg til at man kan bygge kunnskap med tanke på tilsvarende fremstøt i andre fattige land. Det er jo ikke bare i Nepal vi ser disse problemene. Angst er en av de ti viktigste sykdommene i hele Asia. Også depresjon er svært utbredt, med store konsekvenser både for den enkelte og for samfunnet.

Økt forståelse og kunnskap

Parallelt med utbyggingen av helsevesenet, opplever Maridal at en annen faktor er viktig når det gjelder å få hjelpen ut til de som trenger den mest. – Vi ser at det begynner å danne seg en større forståelse for hva psykisk sykdom er i Nepal, og at det er mulig å få hjelp. Jeg har en god venn i landet som selv var alvorlig syk og innesperret i eget hus i mange år fordi ingen forsto hva som var galt med ham. De var redde for at han led av dårlig karma, onde ånder eller noe annet. Til slutt kom han på et sykehus og fikk hjelp og forsto at det han hadde var en alvorlig depresjon. Da han kom ut av det, valgte han å selv starte en organisasjon som jobber bevisst mot myndighetene for å skape forståelse for at psykisk helse er et problem man må satse på. Samtidig jobber han med å lage en god modell på hvordan behandling i Nepal kan se ut, og han driver et senter som tar inn kvinner som lever med psykisk sykdom. Etter å ha levd i en tilværelse på gaten, eller til og med innesperret i bur i flere år, får de her tilbud om medisin og samtaler, og de får kompetanse på felter som gjør at de i fremtiden kan forsørge seg selv. I dette utviklingsbildet tenker jeg at en utbredelse av kognitiv terapi som verktøykasse og behandlingsmodell, ville kunne gjort en stor forskjell for både enkeltmennesker og samfunn, påpeker Maridal, som har alle planer om å fortsette sitt engasjement i dette fattige, men vakre landet.

I en travel og variert arbeidshverdag som allmennlege, der man stadig blir stilt overfor helt ulike, ofte vage og vanskelige problemstillinger, er gode verktøy uvurderlige. Nå starter et nytt kull med utdanningen Kognitiv terapi for leger i allmennpraksis.

Kognitiv terapi er en verktøykasse for allmennleger i møte med pasienter med lettere psykiske lidelser som angst og depresjon, så vel som pasienter med langvarige somatiske plager, smerter, søvnproblemer og utmattelse, for å nevne noe. Ofte kommer pasientene på legekontoret med vage og usorterte symptomer og plager. Allmennlegen vil i de første møtene utrede symptomer og avklare om det er somatiske plager, psykiske lidelser eller belastninger i livet som ligger til grunn for pasientens henvendelse.

Med en utdanning i kognitiv terapi, spesielt rettet mot leger i allmennpraksis, vil du få trening i å anvende en kognitiv tilnærming i din praksis. Metoden bygger på en god allianse, og er strukturert, avgrenset og forutsetter pasientmedvirkning i form av hjemmeoppgaver. Teknikkene kan brukes i de fleste konsultasjoner og er også til nytte for å avklare egen legerolle og avgrense ansvar i forhold til pasienter.

Kurset går over ca. ett år og består av tre kurssamlinger og fire-fem veiledningsmøter i smågrupper, der deltakerne viser egne videoopptak av konsultasjonssamtaler. I tillegg kommer selvstudier av anbefalt litteratur. Kurset er et samarbeid mellom NFA (Norsk forening for allmennmedisin) og NFKT.  Veiledningsgrupper med 4-5 deltakere ledes av godkjente veiledere i kognitiv terapi, og møtes mellom samlingene.

Denne gangen vil første samling bli avholdt i Kildehuset på ærverdige Modum bad, og inkluderer omvisning og konsert i tillegg til overnatting og middag på kvelden.

Det er fortsatt noen få ledige plasser på kullet som starter opp 10.mai. For mer informasjon om kurs og krav til deltakere, samt påmelding, klikk deg inn her.

Krigen i Ukraina raser nådeløst videre, og påvirker ukraineres levekår, sikkerhet og fysiske og psykiske helse. I en video oppsummerer presidenten av Ukrainian Association of Cognitive and Behavioural Therapy (UACBT), Valentyna Parobii, hva hun og hennes landsmenn står i.

I denne gripende videoen innleder Parobii med at hun har blitt bedt om å si noe om krigssituasjonen, og at hun vil legge det fram som en lærer i CBT ville ha gjort det. Hun velger dermed å oppsummere situasjonen med fem punkter.

1.Lidelse. Hun slår fast at folket i Ukraina lider, og at lidelsen vil fortsette lenge etter krigen på grunn av ødeleggelser og tap.

2.Urettferdighet. Hun understreker at Putins invasjon og propaganda er urettferdig, og sier at det er som et Deja Vu fra boken «The night in Lisbon» av Erich Maria Remarque, som tar for seg starten av andre verdenskrig. (Vi har ikke klart å finne tittelen i norsk utgave, red. anm.)

3.Mot. Parobii roser motet til det ukrainske folk og til de ukrainske soldatene. Hvordan mannen i gata står opp mot den invaderende styrken med alt de har.

4.Behov for hjelp. Parobii understreker at ukrainerne nå trenger hjelp og støtte fra alle som kan bidra, både på politisk og økonomisk nivå.

5.Sannhet. – Sannheten står bak oss, og sannheten er uovervinnelig, sier Parobii.

Se hele den sterke videoen her.

Da Solfrid Raknes begynte å utvikle sitt velkjente konsept, Psykologisk førstehjelp for barn og unge i 2007, visste hun lite om at hun 15 år senere skulle sitte i Washington og snakke med organisasjoner som Unicef og Verdensbanken om samarbeid.

For det begynte med de settene vi alle kjenner, med røde og grønne plastfigurer som skulle hjelpe barn og unge med å sortere hjelpsomme og mindre hjelpsomme tanker. For første gang noensinne ble selvhjelpsmateriale for barn en bestselger, og via kurs og helsesykepleiere landet over, fikk barn lære at de kunne jobbe med egne tanker. Siden det har Raknes’ tanker spredt seg fra kontorene til norske helsesykepleiere og ut i verden.

Fra Bergen til Libanon

– Psykologisk førstehjelp ble oversatt til flere språk, i tillegg til at jeg raskt skjønte at vi måtte videreutvikle digitale versjoner av konseptet for å gjøre det mer tilgjengelig. Samtidig hadde jeg en tanke om at jeg skulle unne meg en periode til å «jobbe med hva jeg ville» etter å ha blitt ferdig med doktorgraden. Når Raknes skulle jobbe med det hun ville, dro hun til en flyktningleir i Libanon. Der traff hun på mange barn som bar på tanker de trengte å bearbeide, og da så hun at konseptene hennes med Hjelpehånden og røde og grønne tanker virkelig kunne gjøre en forskjell.

Ungdom er ungdom

– Ut fra mine erfaringer og samarbeidsrelasjoner var det naturlig at arabisk var det første språket vi så til, i tillegg til norsk, da vi startet å utvikle spillet «Hjelpehånda» som en digital videreføring av Psykologisk førstehjelp. Og når Solfrid sier «vi» i denne sammenheng, snakker hun om seg selv, Gyldendal forlag og spillutviklingsselskapet Attensi. Spillet er rettet mot ungdom i 12 til 18 års alderen. – Da vi satte oss ned og skulle finne ut hva slags scenarier vi skulle ta opp i spillet, fikk vi ungdom til å stemme på innholdet i «min drømmeapp» på ung.no, og gjennomførte avstemming om favoritt-tema i klasserom i flyktningeleirer i Libanon. Vi hadde forventet at ungdom i Libanon og Norge skulle ha vidt forskjellige tanker og bekymringer, og ble ganske overrasket over at de scenariene vi trengte å jobbe med var så like på tvers av landegrenser og sosioøkonomi. Ungdom er ungdom, uansett geografi og samfunnslag, slår Raknes fast.

Ut i verden

Fra den spede starten hjemme på Voss for femten år siden, har både Hjelpehånda, de røde og grønne tankene, og Raknes selv, tatt steget ut i verden. Nå har hun base i Washington DC, i nærheten av alle de store hjelpeorganisasjonene. Verdensbanken og Unicef er blant dem som har fått besøk av Raknes. – I Norge har helsedirektoratet kjøpt tilgang til spillet så norsk ungdom kan bruke det gratis. Det samme gjelder den arabiske versjonen som har fått støtte av Norad gjennom Innovasjon Norge, Visjon2030. Denne våren kommer imidlertid spillet også ut på engelsk og fransk, og der jobber Raknes hardt for å få tilsvarende finansiering. – Sånn som det er nå må ungdom eller familien selv betale for å bruke spillet i engelsk og fransk utgave, men håpet er jo at det skal bli gratis for brukerne også på disse språkene, forteller Raknes som til høsten flytter til Tanzania for å jobbe videre. Vi føler oss temmelig sikre på at dette ikke er det siste vi har hørt fra Solfrid Raknes og hennes røde og grønne tanker.

Å være i OL-boblen er altoppslukende, fysisk, mentalt og emosjonelt. Da kan det være bra å ha noen å snakke med både før, under og etter. Det vet Anne Marte Pensgaard alt om.

Anne Marte Pensgaard er professor i idrettspsykologi ved Norges idrettshøgskole, jobber i Idrettspsykologiavdelingen i Olympiatoppen, og er mental trener for landslagsutøvere i flere grener. Hun har vært med som mentalt støtteapparat til så mange olympiske leker at hun har mistet tallet på om Beijing var hennes sjette eller syvende. Oppkjøring og omstendigheter var tilsynelatende annerledes enn de pleier å være denne gangen, men inni bobla mener Pensgaard at livet var omtrent som det pleier. – Oppkjøringen ble litt spesiell, ettersom noen gikk glipp av enkelte kvalifiseringskonkurranser på grunn av covid, noen var syke, og mange var spente på stadige tester, medgir Pensgaard som tilbrakte tre uker i og rundt Beijing i forbindelse med årets vinter-OL. Tilstanden under lekene i seg selv, mener hun derimot mener var forbausende normalt.

I boblen

– Da man hadde kommet seg vel gjennom alle tester og reiser underveis, og kom inn i OL-landsbyen, var man godt inne i den vanlige boblen, mener hun. Jobben hennes i mesterskapssammenheng er å være tilgjengelig som ressurs dersom noen av utøverne tviler på seg selv og egne prestasjoner, om det skjer noe hjemme, eller om de av andre grunner har behov for å snakke med noen eller jobbe med det mentale. – Vi ble busset frem og tilbake mellom landsbyen og arenaene, og fikk heldigvis sett litt på turen, i tillegg til at det var veldig fine arenaer. Utover det slapp vi ikke ut av OL-landsbyen, og måtte gå gjennom testing og følge smittevernsregler hele tiden. – Det siste er jo ikke noe nytt, utøverne har forholdt seg til dette i to år nå som alle andre. Også er man jo ikke alene inne i OL-landsbyen, så det ble muligheter til å snakke sammen og bli kjent på tvers av land og leire. Sightseeing ble det imidlertid lite av, men Pensgaard mener at det ikke var noe problem. – Det er individuelt for hver enkelt utøver. For noen hjelper det å komme seg litt ut og tenke på andre ting fra tid til annen. For andre var det nesten en lettelse at det ikke var noe alternativ. Man har jo bare hundre prosent energi, og bruker man av den energien til å gå rundt og være turist, er det mindre energi igjen til å prestere.

Isolasjon

Noen av utøverne måtte som kjent bli hjemme i siste liten etter positive tester, mens for andre ble deler av oppholdet litt mer ensomt enn planlagt. – Vi hadde enkelte utøvere som havnet i isolasjon på hotellrommet, etter at nærkontakter var blitt smittet. Da ble all mat servert på rommet, og det var nok litt mer stusselig, men heldigvis var andre utøvere og støtteapparatet flinke til å være oppmerksomme og sosiale på andre måter. Ikke minst kommer trenerne inn her, og Pensgaard har mye pent å si om trenerne på tvers av idretter. – De gjør en fantastisk jobb med sine utøvere.

Tap og vinn med samme sinn?

Vinterens olympiske leker var en suksess for Norge, med mange medaljer og fantastiske idrettsprestasjoner som skapte jubelbilder i norsk presse. Men for noen utøvere gikk ikke konkurransene så bra, og da kan gapet mellom egen følelse og det jubelbildet som vises fram utad, bli vel stort. – I OL sammenheng er det medalje som gjelder. Vinnerne blir hyllet, mens en femte plass blir lite verdt, påpeker Pensgaard. – Når det i tillegg kun arrangeres hvert fjerde år, og de fleste utøvere i praksis bare får muligheten til å være med i ett eller to OL i løpet av karrieren, er det klart det kan bli tøft om det ikke klaffer når man står på startsstreken. Skjønt, idrettsutøvere generelt er ganske tøffe sånn, mener hun. – Alle idrettsutøvere har tapt flere ganger enn de har vunnet, helt fra ung alder, så de har blitt gode til å takle det også. Likevel er det ikke til å komme unna at egne resultater farger opplevelsen av et mesterskap og hele oppholdet. – Derfor evaluerer vi for eksempel forberedelsene til lekene i forkant av avreisen. Nettopp fordi vi vet at det vil være vanskelig å skille dette for deltakerne.

Ute av boblen

Det er ikke uten grunn at man snakker om «boblen» i forbindelse med OL og andre store mesterskap, men på et tidspunkt skal man også ut av boblen igjen. Det kan være tøft i seg selv, bekrefter Pensgaard. – Ja, vi har blitt mer og mer oppmerksomme på dette de siste årene. Jeg tror jeg kan slå fast at alle er slitne når de er ferdig med et OL, så for mange er det en stor lettelse å komme hjem. Likevel, enten det har gått bra eller dårlig, kan mange kjenne på en tomhet eller for eksempel problemer med motivasjonen i etterkant. Det er det viktig å fange opp og hjelpe dem med. For mange, enten det er trenere eller utøvere, er også slike mesterskap en endelig sluttstrek for en lang karriere, og da er det klart at denne tomheten kan bli enda sterkere. Da er det viktig at vi står klar og tilbyr mental støtte for den videre prosessen.

Hvis du har vært, eller skal på kurs og utdanning hos oss, og i hvert fall om du skal på RPH-utdanningen, har du antakelig allerede møtt vår nye prosjektmedarbeider, Marianne Eek. Her kan du bli bedre kjent med henne.

Det er ikke mer enn halvannen måned siden Marianne Eek ble med i gjengen vår på NFKT, men hun er allerede godt i gang med å holde styr på kursdeltakere, kursledere og veiledere. Og alt annet. – Jeg har ikke jobbet med dette fagfeltet tidligere, men folk og kurs, det har jeg lang erfaring med, understreker Eek. Hun jobbet i reiselivsnæringen i 30 år, en bransje som viste seg å være et uheldig sted å være når pandemien tro til. – Der jobbet jeg med å organisere kurs og eventer, alt fra små ledermøter til landsmøter for LO og Arbeiderpartiet. Selv om innholdet i foredragene er vidt forskjellig, så er jo jobben mye den samme, forklarer Eek på spørsmålet om hvordan hun har kunnet være så raskt i gang på egen hånd i denne nye jobben. – Det er mennesker og det er kurs. Folk som blir syke og må bytte kurs, matbestillinger, allergier, påmeldinger, avmeldinger og alt det som følger med, så det har gått ganske greit å sette seg inn i.

Mange folk innom

Tidligere var Eek en del av en avdeling på over 40 mennesker. Nå sitter hun alene på kontoret tilknyttet kurslokalene til foreningen i Torggata i Oslo. – Det er jo litt uvant, jeg kan ikke akkurat snu meg rundt og spørre en kollega hvor jeg finner et dokument, eller hva jeg skal svare på et spørsmål, men jeg ser jo folk når det er kurs her. Det er hyggelig, for da får jeg satt et ansikt til navnene jeg kommuniserer med på mail. Jeg har allerede møtt samme kursledere og veiledere flere ganger, og undervisningsleder Neeta Myrseth Parmar har kontor i samme bygning, så da får man jo litt følelse av et kollegium.

Vant til å hoppe i det

Eek er ikke fremmed med å sette seg inn i nye ting heller. Reiselivsbransjen var naturlig nok en av de første til å slite da pandemien traff oss, så på starten av fjoråret fant Eek ut at hun skulle bruke ressursene sine på et sted der de virkelig trengtes; med å administrere vaksiner i Nordre Aker bydel. Da var det virkelig snakk om å hoppe ut i det. – Vi fikk to timer opplæring i datasystemet, og en telefon. Det var det, ler hun. – Regler og sånt måtte vi sette oss inn i etter hvert. Det var så travelt at vi ikke rakk å gå på do, en gang.

Spennende fagfelt

Sånn sett nyter hun litt lavere skuldre når hun nå har gått i gang med å jobbe for NFKT. At det også er et spennende fagfelt, ser hun på som en stor bonus. – Så langt har jeg stort sett vært så opptatt av mailer og spørsmål når det har vært kurs her, at jeg ikke har rukket å få med meg noe særlig. Men jeg lærer jo også mye bare av å sette meg inn i hva slags type utdanninger som finnes, hvilke temaer som dekkes på de ulike samlingene og så videre. Sånn sett føler jeg at jeg har fått en liten lilletå innenfor allerede, men jeg gleder meg til å sette meg inn i mer av både jobben og fagfeltet, sier Eek før hun må kaste seg rundt og organisere allergitilpassede kurslunsjer.

Vi i NFKT slutter oss til denne uttalelsen fra EABCT:

The Ukrainian and Russian CBT Associations are members of EABCT and we are hearing first hand the devastating impact this war is having on the people of Ukraine and also of the Russian people’s participation in anti-war protests within Russia.

Please hear from our Ukranian representative President of the Ukrainian Association of Cognitive and Behavioural Therapy (UACBT), Valentyna Parobii: 5 key points about war in Ukraine

The European Society for Traumatic Stress Studies (ESTSS) has provided recommendations about what mental health professionals can do to act against war in Ukraine.

For et drøyt år siden fikk undervisningsleder i NFKT, Neeta Myrseth Parmar, en strålende idé: «La oss samle medlemmene våre til lunsj med interessante samtaler.» Som sagt så gjort, og siden har Arne Repål holdt i tømmene på kognitiv fredagslunsj.

Kognitiv fredagslunsj fødtes ut av pandemien. – Jeg følte at vi trengte noen nye møteplasser der vi satt på hver vår tue på hjemmekontor. Når vi så har blitt så gode på den digitale sfære, tenkte jeg at disse møtene like godt kunne gjøres digitalt, forteller Parmar.

Mange interessante samtaler

Nå har Arne Repål, redaktør av tidsskriftet til foreningen, loset oss gjennom en uformell og interessant lunsjprat den siste fredagen i måneden i et helt år. Vi har tatt en prat med ham for å oppsummere året, og se på veien videre. – Det har vært mange interessante og hyggelige samtaler, forteller Repål, som har vært opptatt av å velge samtalepartnere som ikke nødvendigvis har stått forrest i rampelyset tidligere. – Jeg ønsker at vi skal få bli kjent med nye mennesker, ikke nødvendigvis de som vi har sett mange intervjuer av tidligere.

Bli kjent med hele mennesket

«Bli kjent» er da også et vesentlig punkt når Repål planlegger sine fredagssamtaler. – Jeg ønsker at vi skal bli kjent med «hele mennesket», forteller han. – Jeg velger personer som har et fotfeste i det kognitive miljøet, men jeg ønsker også å høre om deres vei inn i faget, om de har en spesiell fritidsinteresse, enten det er matlaging eller vedhogst, eller en annen interessant historie å fortelle. Hovedmålet er å ha en uformell og trivelig samtale, ikke nødvendigvis en fagtung en.

Ønsker tips til samtalepartnere

Med dette som utgangspunkt er det også klart at Repål velger sine samtalepartnere med omhu. – Jeg prøver å komme opp med en god fordeling når det gjelder både kjønn, fagområder og yrkesgrupper. Hittil har Repål gravd i egen kunnskap når han har invitert til samtale, men nå ønsker han tips fra publikum til hvem han kan intervjue i fremtiden, skjønt også i de tilfellene der han intervjuer personer han kjenner godt til fra før, kan det komme overraskelser. – Jeg ble for eksempel veldig overrasket da jeg hadde fredagslunsj med en professor og spesialist i psykiatri som jeg kjenner som en svært forskningsrettet yrkesutøver, og oppdaget at han hadde en fortid som vaksinemotstander og interessert i alternativ behandling. Overraskelser til tross, ønsker han nå altså tips. – Jeg håper folk der ute kan bidra med tips til gode samtalepartnere som jeg ikke har kjennskap til fra før, forklarer han. – I så fall ønsker jeg meg litt mer enn bare et navn. Kanskje noen stikkord til hvorfor nettopp denne personen ville vært interessant å snakke med.

Økende popularitet

I løpet av året som har gått har vi sett en klar økning i antall personer som logger seg på og følger med på fredagslunsjen, og både Parmar og Repål har fått mange hyggelige tilbakemeldinger. Statistikken over antall påloggede har økt jevnt og trutt, men samtidig er det åpenbart at statistikken ikke forteller hele historien. – Vi vet at flere også logger seg inn sammen, enten det er kandidater som sitter i undervisning og hører på samtalen i lunsjpausen, eller flere som sitter sammen på lunsj på jobb og følger med. Derfor vet vi at det ofte kan være langt flere som følger med, enn det antallet påloggede skulle tilsi.

Samtale i øyeblikket

Den kognitive fredagslunsjen er en «live-sending» som kun blir tilbudt våre medlemmer. Vi har fått spørsmål om hvorvidt disse lunsjsamtalene kan tas opp, men har foreløpig kommet fram til at vi holder det som det er nå. – Noe av grunnen til det er nettopp dette målet vi hadde med å sette i gang med disse samtalene i første omgang. Vi ønsker at det skal være en møteplass, et sted å treffes på tvers av alle skiller. Litt som et godt gammeldags radioprogram, ler Repål. – Samtalen foregår her og nå, i øyeblikket, som den jo gjør på ekte. Litt av poenget er at vi skal kunne samles på samme sted på samme tid, og at det skal være et gode som kun er tilgjengelig for medlemmene våre, forklarer han.

Har du sjekket ut de kognitive fredagslunsjene enda? Styret i NFKT tok nylig en avgjørelse om at vi ønsker å fortsette dette konseptet, som opprinnelig var tenkt som et ett-årig prøveprosjekt. Dermed blir det fortsatt mulig å få med seg interessante og uformelle samtaler den siste fredagen i måneden, mellom klokken 11.30 og 12.00. Invitasjon blir sendt ut til alle medlemmer, mandag den samme uken i forkant av samtalen. Vel møtt!

Nettsiden til NFKT, www.kognitiv.no, er en svært godt besøkt og mye brukt nettside med mange gode ressurser både for publikum og behandlere. Visste du for eksempel at det ligger spesifikk informasjon og tilgjengelig behandlingsmateriell på Irritabel tarmsyndrom, insomni og vedvarende utmattelse ved somatisk sykdom, klart til bruk?

– Disse oppleggene kan være svært nyttige for terapeuter, forteller Torkil Berge og Elin Fjerstad. De er psykologspesialister ved Diakonhjemmet Sykehus, der de tre behandlingsoppleggene er blitt utviklet.

– Det siste opplegget som ble lagt ut, var det for irritabel tarmsyndrom. Da vi la ut det, benyttet vi samtidig muligheten til å revidere de to andre oppleggene, forteller Berge. Alle de tre behandlingsoppleggene er støttet av Stiftelsen Dam, og er lagt opp slik at det er en arbeidsbok for pasient i gruppebehandling, en arbeidsbok for pasient i individuell behandling, og en veileder til behandleren. – Dette ligger åpent ute, fritt tilgjengelig, så det er bare for behandleren å hente det ut til seg selv, og enten ta ut arbeidsboken til pasienten, eller referere vedkommende til å finne den på siden selv, inviterer Fjerstad.

Folkehelseproblem

Når nettopp disse tre diagnosene er valgt ut når Berge og Fjerstad skulle utvikle behandlingsopplegg sammen med resten av teamet ved Enhet for psykiske helsetjenester på Diakonhjemmet Sykehus, er ikke det tilfeldig. – Alle disse oppleggene er utviklet først og fremst som en del av tilbudet til pasienter med somatisk sykdom, forklarer Fjerstad. – Det dreier seg dessuten om plager som berører en stor andel av befolkningen, og som dermed er et folkehelseproblem. Oppleggene er utviklet i samarbeid med forskere ved sykehuset, men også forskere fra andre miljøer, for eksempel fra Karolinska Institutet i opplegget for irritabel tarmsyndrom.

Insomni

At insomni og søvnproblemer er noe som vedrører mange, er en kjent sak, og dessuten omtalt i opptil flere artikler her på nettsiden vår i forbindelse med at «søvn» var temaet for Inspirasjonskonferansen 2021. Opplegget som ligger ute var tidligere først og fremst rettet mot insomni for pasienter med somatisk sykdom, men er nå tilrettelagt for alle med insomni, enten det er i forbindelse med somatisk sykdom, eller psykisk lidelse. – Opplegget for insomni er også blitt en fast del av avdelingens tilbud for pasienter med psykiske lidelser, for eksempel depresjon, forteller Berge.

Utmattelse

Når det gjelder vedvarende utmattelse, er behandlingsopplegget spesielt rettet mot pasienter med somatisk sykdom. Kognitiv atferdsterapi har best dokumentasjon ved fatigue etter kreftbehandling, men også ved kroniske sykdommer som revmatisk sykdom, diabetes og multippel sklerose. – Opplegget vårt har vært prøvd ut i en studie med pasienter med ulike former for revmatisk sykdom, og skal inngå som et av flere tiltak, for eksempel fysisk trening, i en randomisert kontrollert studie ved Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreftbehandling.

Irritabel tarm syndrom

Irritabel tarmsyndrom, eller IBS, er noe som kan berøre opp mot ti prosent av befolkningen, og må virkelig sies å være et folkehelseproblem. – Dette behandlingsopplegget med kognitiv atferdsterapi, er basert delvis på en modell fra Karolinska instituttet i Sverige, og delvis på en modell fra Storbritannia. Begge modellene kan vise til gode resultater, og både svenskene og britene forsker på virkningsmekanismene i modellene, altså hva det er som gjør at behandlingen faktisk fungerer, så det skal vi følge med på videre, ivrer Berge. Berge kan fortelle at behandlingen er svært spesifikk. – Vi går konkret inn på atferd og tenkemåter som opprettholder lidelsen, som unngåelse og sikringsatferd, og legger vekt på atferdseksperimenter og eksponering.

De medfølgende arbeidsbøkene er fyldige og oppdaterte. I pandemitiden har dette vært viktig ettersom pasienten har kunnet bruke boken på egenhånd. Det er ikke minst nyttig når behandlingen skjer per video, slik gruppebehandlingen for IBS fortsatt gjør ved sykehuset. Hvis du vil lese mer om disse behandlingsoppleggene, eller fritt benytte deg av materialet som er lagt ut, kan du gå inn på de spesifikke diagnosene under Psykisk helse på vår hovedmeny her.

Til idylliske Kysthospitalet ved vannkanten i Stavern, kommer pasientene med fysikalske plager. Der vil de bli møtt med en enhetlig tilnærming, uansett hvem av de tverrfaglige ansatte de står overfor.

Ingar Heier er spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, og hadde sitt første møte med kognitiv terapi da han begynte å jobbe på Kysthospitalet i 2007. Hospitalet er en klinikk under Sykehuset Vestfold. – Jeg likte måten vi jobbet på, selv om det på den tiden ikke egentlig var satt i system, så jeg begynte med å ta videreutdanningen i kognitiv terapi for fysikalsk medisin og rehabilitering, forklarer Heier. Siden den gang har det skjedd mye. Selv har han gjennomført veilederutdanningen, og på fysikalsk avdeling, der han nå er overlege, har de en målsetning om at alle ansatte, enten de er leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, idrettspedagog eller sykepleiere, skal ha utdanning i kognitiv terapi. Heier er selv primus motor i denne innføringen, og har som mål at denne typen systematikk også skal inn på rehabiliteringsavdelingen ved klinikken.

Enhetlig tilnærming

Grunnen til det er enkel, mener Heier. – Det finnes mange ulike innganger til å jobbe med pasienter på en fysikalsk avdeling. Pasientene kommer hit på dagbehandling. Når vi alle sammen har det samme utgangspunktet, den samme måten å jobbe på, er det sånn at pasientene blir møtt med det samme, uansett hvilken av de ansatte på avdelingen de forholder seg til. På den måten blir det bedre kontinuitet og mindre forvirring for både pasient og behandler. I tillegg lever vi etter tanken om at vi ikke ønsker å beholde dem i systemet lenger enn høyst nødvendig. De som kommer hit har plager, ofte store, men likevel er det ikke snakk om en alvorlig sykdom. Dermed er vi opptatt av å heller ikke sykeliggjøre dem.

Forholde seg til egen virkelighet

Pasientene som kommer til Kysthospitalet, har gjerne prøvd det meste av behandlinger med mål om å minske symptomtrykket før de møter Heier og resten av kollegene på avdeling for fysikalsk medisin. For mange blir det likevel en tøff pille å svelge at det ikke nødvendigvis er fokus på å kvitte seg med plagene på Kysthospitalet. De har jo vondt i kneet, ikke i viljen. – De fleste innser likevel at de er nødt til å finne en ny måte å forholde seg til egen virkelighet og egne plager på, sier Heier. Han understreker at de ikke bagatelliserer plagene til pasientene, enten det har oppstått som resultat av ulykker eller belastning. – Det er jammen tøffe ting en del av dem har å forholde seg til, men vi er ikke så opptatt av hvordan det har oppstått. Vi fokuserer mer på hvordan man skal forholde seg til plagen, følelsene og tankene rundt det. Hva er det som opprettholder det? Hvilke antakelser har de selv om symptomene? Hvordan påvirker det atferden? Det vi ønsker er at pasientene skal bli i stand til å være sine egne terapeuter og ta ansvar for sine egne problemer. Det gjør vi best med en kognitiv tilnærming, og gjennom å sørge for at pasientene får høre det samme, får den samme forståelsen, uansett hvem av oss de kommer til.

Som fastlege mener Kari Ersland at hun har enormt mye hjelp av sin utdannelse i kognitiv terapi. Det ønsker hun at andre skal få også, så det har hun gjort noe med.

Starten på det hele var da hun skulle være med å holde et to-dagers kurs i kognitiv terapi for fastleger i forbindelse med Schizofreni-dagene i fjor. Hun ønsket imidlertid at deltakerne skulle få noe mer, noe håndfast de kunne ta med seg hjem i etterkant. – Det er alltid fint å være på kurs. Man går derfra full av inspirasjon og ny kunnskap, men så kommer mandag og i møte med hverdagen kan ofte forrige ukes påfyll gå tapt, innrømmer Ersland. Hun tok derfor tak, og utviklet et hefte som fastlegene kunne ta med seg hjem, ha på pulten som oppslagsverk og påminnelse om metodene de har tilgjengelig.

Gitt ut på forlag

Fastlegene som fikk med seg dette heftet etter Schizofrenidagene var svært fornøyd, men det stoppet ikke der. – Hertevig forlag spurte om de fikk gi ut heftet og gjøre det tilgjengelig for fastleger over hele landet, og det takket jeg ja til, forklarer Ersland, som ble mildt sagt forundret over mottakelsen utgivelsen fikk. – Jeg la det ut i en Facebookgruppe på fredag ettermiddag, og mandag ringte forlaget og lurte på om jeg var blitt hacket. De hadde fått mer enn to hundre bestillinger i løpet av helgen, ler Ersland.

Praktisk og konkret

Heftet ble skrevet i løpet av en «intens skriveraptus», som hun selv kaller det, høsten 2021, og er ment som et praktisk og konkret hefte. – Det er ikke en lærebok i kognitiv terapi, men en samling av praktiske metoder og verktøy med tilhørende konkrete eksempler, tatt ut av min egen hverdag. Jeg tenker som så at er det nyttig for meg, så er det sikkert nyttig for noen andre også. Det er eksempler som alle fastleger, eller for så vidt alle som er omsorgspersoner, vil kunne kjenne seg igjen i. Blant temaene som dekkes i heftet er Sokratisk utspørring, ABCD-modellen, problemliste, den kognitive diamanten og den indre vennlige medarbeidersamtalen, for å nevne noe.

Stille spørsmål

Ersland opplever stor interesse for heftet sitt, og dessuten for temaet kognitiv terapi, blant sine fastlegekolleger. Hun tror at tidspress er en viktig årsak til at ikke flere fastleger tar en utdannelse i kognitiv terapi. – Mange sier de ikke har tid til å begynne å bruke kognitiv terapi. Jeg for min del tenker at jeg ikke har tid til å ikke bruke det, ler hun. – Det er jo ikke det at vi fastleger ikke kan å snakke med pasienter, men mange sliter seg ut på å skulle være den som hele tiden gir pasienten råd og løsninger, man vil så gjerne gjøre alt for å hjelpe pasienten. Da er det en enorm befrielse å heller kunne strukturere en samtale med utgangspunkt i det pasienten opplever som problemet, og så finne ut sammen hvordan man skal komme videre derfra. At man kan spørre heller enn å forklare. Bare det at legen tar utgangspunkt i det pasienten sier, heller enn å prøve å forklare at «sånn må du ikke tenke», kan gjøre at pasienten slapper mer av. Bare noe så banalt som å spørre pasienten «hva hvis det skjedde et mirakel», kan gjøre underverker. Det er utrolig hva slags innsikt man kan få i pasienten på en sånn måte.

Mirakelspørsmålet som løser opp

Akkurat når det gjelder det mirkael-spørsmålet har forresten Ersland et lite tips. – Skriv ordet «mirakel» på en lapp og ha den liggende på pulten. Hvis du så står helt fast i en samtale, kan du se på den lappen og stille pasienten nettopp mirakelspørsmålet.

Den gode samtalen

Ersland har stor forståelse for at fastleger fatter interesse for kognitiv terapi som metode. – Jeg tenker at man nesten kan ta bort ordet «terapi». Det er for meg nesten mer en måte å tenke på og jobbe på. Jeg bruker den kognitive tankegangen i stort sett alle samtalene jeg har i løpet av en arbeidsdag. Hos oss fastleger, i motsetning til hos andre yrkesgrupper som driver med kognitiv terapi, kan pasientene komme uten å egentlig ha en konkret problemstilling. Vi må begynne på et helt annet sted. En kan komme inn og mene at han har et hjerteinfarkt på gang, og så er det egentlig snakk om angst. Da blir den samtalen utrolig viktig, både for å avdekke og for å komme videre. Og i en travel hverdag er det da greit å ha noe konkret å holde seg til. Med dette som utgangspunkt var det viktig for Ersland at heftet hun laget fikk en fin og varm forside som gjorde det lett gjenkjennelig på kontorpulten. – Jeg håper de som skaffer seg heftet vil ha det liggende nettopp på pulten, og bruke det aktivt, både som oppslagsverk og inspirasjon. Blar man litt i det innimellom, så blir man minnet på metoder og verktøy man har tilgjengelig, og så kan man finne er mer bærekraftig og effektiv måte å jobbe i fastlegehverdagen, sier hun.

Vil du finne ut mer om dette heftet som heter Kognitiv verktøykasse for fastleger? Du kan finne det på Hertervig forlags nettside her.

Tekst: Aina Skoland

Kurslederne er essensielle i NFKTs utdanningssystem, det sier seg selv. Men hva får den enkelte kurslederen ut av jobben?

Med håp om å få svar på nettopp det spørsmålet, har vi tatt en prat med Stig Erlend Midtgård, som er en av våre kursledere på trinn 1. Midtgård er spesialsykepleier og kognitiv terapeut, og jobber til daglig på Rask psykisk helsehjelp i Sandnes. – Jeg tok RPH-utdanningen i forbindelse med oppstarten av teamet i Sandnes i 2014. Siden tok jeg, sammen med Marit Mørch Jacobsen (som nå sitter i NFKTs styre, red. anm.) veilederutdanningen. Den betalte jeg av egen lomme, så i oppstarten var nok det å få en ekstra inntekt for å dekke inn min egen kursavgift, en del av motivasjonen, men etter hvert har jeg sett at jeg får mye mer igjen utover det.

Begynte forsiktig

Midtgård innrømmer at han er av den mer sjenerte typen, og på barne- og ungdomsskolen syntes han det var fryktelig skummelt å holde presentasjoner for andre. – Hadde noen sagt for tyve år siden at jeg skulle stå foran en klasse og undervise, frivillig, og i tillegg trives med det, ville jeg aldri ha trodd dem, ler han. – Men det begynte i det små. Da vi startet opp Rask psykisk helsehjelp i Sandnes, og det raskt ble et press på å hjelpe flest mulig, begynte jeg å undervise i «Tankens kraft»-kurset. Det var da jeg oppdaget at det var interessant å formidle kunnskap om helse og kognitiv terapi.

Derfra var ikke veien uoverkommelig lang til å begynne som kursleder på trinn 1 sammen med Marit Mørch Jacobsen i Tysvær i 2019. Siden tok han enda et steg videre og holdt et tilsvarende kurs alene i Sandnes i 2021, og i januar i år startet han med en ny runde. – Det er klart jeg kjenner litt på det i starten hver gang, men nå begynner jeg å få erfaring og står stadig tryggere i kurslederrollen.

God faglig utvikling

Å starte opp som kursleder krever litt innsats, det er det ingen tvil om. – Vi fikk hjelp til utgangspunkt for undervisningsmateriell, men så har jeg brukt en del tid på å tilpasse det til mine egne erfaringer og eksempler sånn at stoffet ble mer mitt eget, forteller Midtgård. – Som kursleder er det jo min oppgave å sørge for at kursdeltakerne lærer seg grunnleggende ferdigheter, og får praksis i å utføre kognitiv terapi. Verktøyene mine når jeg underviser er både teoretisk kunnskap og min egen kliniske erfaring. Man lærer ofte best gjennom praktiske eksempler, så det å ha den erfaringen selv er nødvendig, understreker han. Selv mener han at det ligger mye faglig utvikling i det å jobbe med materialet med tanke på å formidle det videre. – Jeg leser nok mer fag nå enn jeg ville gjort om jeg ikke hadde tatt på meg kurslederjobben. Det er viktig for meg å hele tiden holde meg oppdatert. Jeg er alltid på søken etter nye forskningsresultater, nye behandlingsmetoder og nye måter å formidle på, så jeg har nok en mer grundig faglig kompetanse enn jeg ville hatt uten kurslederrollen. Jeg får jo også en ekstra god gjennomgang av materialet gjennom undervisningen, og blir dermed god på temaer som for eksempel depresjon og angst. I tillegg blir jeg nok ekstra oppmerksom på hvordan man møter pasientene i hverdagen, og det er selvfølgelig en ekstra bonus for meg som terapeut, understreker han. – Det har i det hele tatt vist seg å være en veldig god kombinasjon med klinisk arbeid og undervisning.

En del av et nettverk

Å være kursleder på egen hånd, kan kanskje oppleves som en ensom oppgave, men Midtgård opplever at han har et nettverk av kurslederkolleger å lene seg på. – Det er flere av oss, og da er det fint med for eksempel nettverksmøter for kurslederne. Der kan vi diskutere erfaringer og undervisningsmetoder og lære av hverandre, så det blir som et ekstra lag for å utvikle både en selv og undervisningsmaterialet, forteller Midtgård som ikke har noen planer om å gi seg som kursleder med det første.

Å være kursleder kan fremstå som en ensom jobb, men i realiteten er det flere av dem. Et kollegium. Det ønsker NFKT nå å gjøre mer ut av.

Undervisningsledelsen i NFKT hadde for et par år siden ambisjon om å skape et kollegium og en større teamfølelse blant kurslederne. Etter en oppstart med et kursledermøte, stakk imidlertid en viss pandemi kjepper i hjulene for ambisjonsnivået, men nå er det på rett spor igjen.

Kursledersamling

En fredag i midten av januar samlet de fleste kurslederne på trinn 1 seg til en kursledersamling. I tillegg til undervisningsledelsen ved Neeta Myrseth Parmar og Marianne Alshus, som for øvrig begge også er kursledere, hadde de med seg to andre kursledere fysisk i Oslo, og fire andre digitalt. – Vi ønsket å ha en fysisk samling for å møtes og bli kjent, men det var ikke mulig for alle på grunn av smittevernsrestriksjoner. Dermed er vi veldig glade for at vi kunne få gjennomført samlingen med alle sammen på denne måten, sier Marianne Alshus.

Effektiv dag

Samlingen ble til en effektiv dag med mye på programmet. – Vi fikk gått gjennom nye dokumenter og praktisk informasjon, forteller Alshus videre. – I tillegg gikk vi gjennom kursmateriale, formen på ferdighetstreningen, så på kasuser og hadde en gjennomgang med det tekniske på Teams med tanke på digital undervisning. Det ble mange gode diskusjoner der vi kunne dra nytte av hverandres erfaringer og innspill. Målet er jo ikke at vi alle skal bli like og gjøre ting på akkurat samme måte, men heller at vi kan sikre at vi matcher hverandre i kvalitet og innhold. På den måten kan vi rett og slett sørge for at vi får en mer enhetlig utdannelse, på alt fra kasus til utførelse.

Nyttig i hverdagen

Samlingen ble såpass vellykket at de allerede har satt opp flere i kalenderen framover, både korte digitale møter, og en heldagssamling til før sommeren. Likevel; et kollegium handler like mye om det daglige. – Ettersom vi har begynt å treffes på denne måten, har vi også fått et annet forhold til kurslederkollegaene våre i det daglige, forteller Alshus. – Det var flere som ikke hadde møtt hverandre før denne samlingen, men nå som vi har blitt kjent er det lettere å ta kontakt dersom man ønsker å diskutere noe eller spørre om andres erfaringer. Vi har også opprettet et forum på Teams der vi kan ha gående diskusjoner. Her kan vi spørre hverandre om råd, legge ut fagartikler, la oss inspirere av hverandre, og så videre.

Nye kursledere ønskes velkommen

Alshus er svært fornøyd med utbyttet kurslederne satt igjen med etter samlingen, men hun har ett ønske til med denne nye kollegie-tankegangen. – Jeg håper at dette også skal gjøre terskelen mindre for nye kursledere, avslutter hun.

I fjor høst startet vi opp et nytt kull av utdanningen Kognitiv idrettspsykologi. Når vinter-OL i Beijing i tillegg er rett rundt hjørnet, er det helt på sin plass å ta en titt på begrepet idrettspsykologi.

– Idrettsfolk er først og fremst mennesker, de som alle andre, påpeker Tom Henning Øvrebø, en av kurslederne på kognitiv idrettspsykologi. Det pågående kullet er det tredje i rekken på denne to-årige utdanningen. Kravet for å delta er å ha en mastergrad som er relatert til feltet. – Det er viktig for oss at utdanningen er tverrfaglig, sånn at deltakerne kan dra nytte av hverandres erfaringer og tilnærminger, forklarer Øvrebø. – Blant deltakerne denne gangen finner vi kliniske psykologer, fysioterapeuter og leger, og deltakere med master i idrettspsykologi eller helsepsykologi. Deltakere med erfaring fra idrettspsykologi eller andre prestasjonsmiljøer, eller ikke.

Forebygge og forberede

Når Øvrebø understreker at idrettsutøvere er mennesker som alle oss andre, mener han at de også selvfølgelig kan møte på lidelser som angst og depresjon, eller problemer med søvn eller mat. Nettopp derfor er tilnærmingene fra den generelle psykologien også vesentlig i idrettspsykologien, og ikke minst metoder som ACT og Kognitiv Atferdsterapi. Men i tillegg kommer de mer prestasjonsrettede elementene. Hvordan prestere best under press? Hvordan håndtere relasjonene i et team? Hvordan fokusere når treningshverdagen blir tøff og monoton? – Da jobber vi mye med visualisering, avspenning og andre metoder spesifikt rettet mot prestasjonsutvikling og prestasjonsoptimalisering, forklarer Øvrebø. – På mange måter kan man si at vi forbereder idrettsutøveren på å kunne stå i tøffe situasjoner, og gjennom dette driver forebyggende arbeid. Det er noe man også kan lære av i det generelle arbeidet med psykisk helse, også utenfor prestasjonsmiljøene, mener han.

Utnytte sitt potensiale til fulle

Likevel, som idrettsutøver, er ikke det viktigste å være den som løper fortest? – Selvfølgelig, medgir Øvrebø, men vi jobber med mental ferdighetsutvikling på samme måte som med fysisk ferdighetsutvikling. Det er jo ikke sånn at en idrettsutøver bare trener kondis når han har dårlig kondisjon. Det er noe de jobber med hele tiden. På toppnivå er marginene små og presset stort, og mentale ferdigheter kan også påvirke resultatet. Én enkelt dårlig prestasjon og du kan miste plassen din på laget, eller du kan feile i den ene konkurransen som du har trent knallhardt i årevis for å få delta i. Og det gjelder ikke bare utøvere i idrett som langrenn eller håndball. En profesjonell danser eller skuespiller kan for eksempel oppleve akkurat det samme presset i sin hverdag. Idrettspsykologi handler blant annet om fokus, konsentrasjon, evnen til å evaluere og lære av medgang og motgang, forberede seg til konkurranser, skape gode relasjoner i teamet, i tillegg til å håndtere stress og press. Det handler om å utnytte sitt potensiale til fulle.

Pandemistress

De siste par årene har idrettsutøvere, som alle oss andre, hatt et ekstra utfordrende element i hverdagen; Covid. Ikke minst er det merkbart når det nærmer seg store idrettskonkurranser, som nå med OL i Beijing rett rundt hjørnet. – Jeg har inntrykk av at de fleste av idrettsutøverne lever greit med den ekstrabelastningen, men det er klart at det er en utfordring når man har som jobb å reise fra land til land til konkurranser og treningsopphold. Det er stort sett snakk om unge mennesker som lever av å ha en kropp i toppform. Eventuell smitte går ikke bare utover helse og livskvalitet her og nå, men også potensielt inntekt og livsgrunnlag. Det er selvfølgelig individuelt hvordan pandemisituasjonen påvirker den enkelte, men Øvrebø mener at det ikke er til å stikke under en stol at med snart to år med pandemi bak oss, begynner det å sette spor også i idrettsmiljøene.

Øvrebøs kurslederkollega på Kognitiv idrettspsykologi, Anne Marte Pensgaard, skal følge mange hardt pressede OL-utøvere til Beijing. Når hun kommer hjem, vil vi ta en prat med henne om hvordan det er å følge deltakerne til startsstreken når presset er som tøffest, så det skal dere få lese om i en senere utgave.

Rask Psykisk Helsehjelp brer om seg, og stadig nye kommuner får tilbudet på plass. Det har vært mye spenning rundt omlegging av den tilhørende tilskuddsordningen, men NAPHA kan forsikre at det er spennende ting på gang.

Tidligere har Helsedirektoratet delt ut støtte til opplæring og oppstart av RPH-team i kommunene. Fra og med 2021, har teamene selv måttet bekoste initieringen og driftingen av RPH-team, men til gjengjeld har flere fått mulighet til gratis utdanning. Samtidig utvides samarbeidet mellom NFKT og NAPHA (Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid), og med det blir støtten til det daglige arbeidet ute i kommunehelsetjenesten stadig bedre.

Behov for en modell

– Vi har lenge sett et behov for å gi teamene støtte til overgangen fra den mer forskningsbaserte implementeringen og til den praktiske driften, forteller Trond Asmussen, som er faglig rådgiver i NAPHA. – Vi har derfor i lengre tid arbeidet med å lage en modell som kommunene og teamene kan se til i sitt arbeide, uansett hvilken fase de måtte befinne seg i. Denne modellen kommer nå inn i den oppdaterte håndboken som er på vei ut til teamene.

Svar på spørsmål

Rask Psykisk Helsehjelp, som et tilbud til kommunen innbyggere fra 16 år og oppover, med lett til moderat depresjon og angst, søvnproblem og begynnende rusproblem, startet som et pilotprosjekt i 2012, og bygger på erfaringene fra innføringen av et tilsvarende program i Storbritannia. Siden den spede begynnelsen har programmet nå økt til å inkludere rundt 65 RPH-team rundt om i landet, og alle disse, samt nyetablerte team, skal ha oppfølging for å sikre at de får den støtten de trenger, og for å sørge for at de holder seg til den forskningsbaserte metoden de er kurset i gjennom RPH-utdanningen. – Bare i løpet av 2021 har vi vært i kontakt med 25 – 30 kommuner som har hatt spørsmål i forbindelse med drift av RPH-programmet, forteller Asmussen. – De spørsmålene vi har fått, har vi aktivt samlet, bearbeidet og lagt inn i denne modellen som vi nå presenterer. Det er altså snakk om en visualisering av noe vi har holdt på med lenge, og som vi har følt at har manglet både i vår egen håndbok og øvrig litteratur.

Bedre oppfølging til teamene

Modellen ble først presentert på en nasjonal nettverkssamling på tampen av året, men den kommer ikke i isolasjon. – Vi har også sendt ut en nasjonal kartleggingsundersøkelse, og håper at vi i løpet av 2022 skal få på plass en monitoreringsordning. Alt henger sammen, og all informasjonen vi får inn skal komme teamene til gode, forsikrer Asmussen som er opptatt av at alle gode krefter skal samles om RPH-teamene. – I tillegg jobber vi for at det skal bli mer nettverk og erfaringsutveksling på tvers av teamene, og der kommer blant annet den nyopprettede veilederordningen inn (se mer om den i en annen sak.) Modellen i seg selv er dessuten en helhetlig hjelp til kvalitetssikring. Den er såpass konkret at den i hver fase tar for seg hvilke hovedoppgaver man skal jobbe med, og hvilke støttefunksjoner som kommer inn parallelt. Den vil også fungere i de tilfellene der små kommuner samarbeider på tvers av kommunegrensene for å opprettholde et godt tilbud.

RPH er i vinden

Enkelte var bekymret for at omleggingen av tilskuddsordningen skulle gjøre at det ble en stopp i utbredelsen av RPH-ordningen, men det ser ikke lenger ut til at det er en reell bekymring. – Nei, vi har nå rekordsøkning til utdanningen, og med de stadig mer omfattende tiltakene for å støtte opp om arbeidet som gjøres rundt om i kommunene, ser det ut til at det vil bli mange nye team i årene som kommer. Asmussen er ikke overrasket over utviklingen. – Den kompetansehevingen som oppnås ute hos teamene gjennom RPH-programmet, er virkelig imponerende. Dessuten ser man at denne måten å organisere det psykiske helsearbeidet på, er effektiv og fungerer godt i praksis. Nasjonalbudsjettet ser ut til å støtte opp om programmet i mange år framover, og på sikt håper vi også å kunne utvikle et tilsvarende behandlingstilbud for innbyggere under 16 år. Vi ser i hvert fall fram til hektiske RPH-år i tiden som kommer, avslutter Asmussen.

I forbindelse med omleggingen av tilskuddsordningen til Rask Psykisk Helsehjelp, ble det utlyst en ekstern veilederordning for RPH-teamene. NFKT vant anbudet, og er nå i full gang med å rekruttere veiledere til prosjektet.

Marit Mørch Jacobsen er spesialsykepleier og har lenge jobbet med RPH. Da NFKT tidligere i høst vant anbudet med å organisere den flunkende nye veilederordningen for RPH-programmet, var det naturlig å se til nettopp Jacobsen. Hun er nå prosjektleder for den nasjonale veilederordningen for RPH i en 20 prosent stilling. – Tanken bak denne nye ordningen er å bygge relasjoner og støtte den faglige kvaliteten, samtidig som vi ønsker at den skal bidra til at tilbudet skal opprettholdes innenfor rammene til RPH.

Rekrutteringen er i gang

For tiden er Jacobsen, som også vil få støtte fra en administrativ ressurs i NFKT, fullt i gang med å rekruttere veiledere til ordningen, og hun håper at interesserte vil ta kontakt. – Vi ser for oss at vi skal ha mellom åtte og ti veiledere som har veilederutdanning i kognitiv terapi, og helst også utdanning og erfaring fra RPH, forteller hun, og kan samtidig melde om at interessen allerede ser ut til å være til stede. – Det vil bli rundt syv veiledningsgrupper per veileder, og hver gruppe skal få fire digitale veiledninger og ett fysisk møte i året. Vi håper så smått å komme i gang allerede i februar, og så må vi jobbe utover 2022 for å få på plass et godt system og en god oppfølging.

Gratis for kommunene

Inspirasjonen til en slik veilederordning kommer fra Storbritannia, der de lenge har hatt et godt utbygd og omfattende system for veiledning. Torkil Berge, tidligere leder i NFKT, har vært en av pådriverne til å få dette opp og stå også i Norge. – Det er nytt i kommunehelsetjenesten med denne typen ekstern veiledning, forteller Jacobsen. – Men det virker som det er velkomment. Som terapeut i RPH får man mye undervisning og ferdighetstrening det første året, men etter det er det veldig varierende hva man får av veiledning og faglig påfyll, alt etter kapasitet og tilgjengelighet i den enkelte kommune. Denne veilederordningen er gratis for kommunene og vil være med på å opprettholde den kompetansen de har utviklet gjennom RPH-utdanningen. I tillegg til den direkte veiledningen og kontakten med veileder, håper Jacobsen at ordningen skal bidra til nettverksbygging og erfaringsutveksling. – Vi vil mikse gruppene innad i regionene. Dette gjør vi for å skape en synergieffekt. Da får man mulighet til å bygge relasjoner, dele erfaringer, og styrke sin egen identitet som en RPH- terapeut.

Tett samarbeid med Helsedirektoratet

Jacobsen ser for seg en travel vår i 2022 som prosjektleder for veilederordningen. – Ja, det er mange systemer som skal på plass i starten. I denne fasen blir det et tett samarbeid med Helsedirektoratet som er de som har tatt initiativet, og regningen, og som også er instansen det vil rapporteres til. Vi har også på sett og vis fått drahjelp av den digitaliseringen som nødvendigvis har måttet foregå i helse-Norge i løpet av pandemien. Det at vi for en stor del baserer oss på digitale møter betyr at det blir et mindre skille mellom distriktene og byene, eller kommuner med god eller dårlig råd. Dessuten blir det en betydelig tidsbesparing, sånn at flere får muligheten til å delta.

Lokalt og nasjonalt

Jacobsen håper at så mange som mulig av de eksisterende teamene vil si ja til å delta på ordningen. Nye team, som går inn i utdanning og oppstart framover, godtar samtidig at de er med på opplegget. Hun er imidlertid opptatt av å formidle at denne nasjonale eksterne veilederordningen ikke fritar kommunene for oppfølging av sine egne team. – Denne ordningen skal være et supplement til annen veiledning som allerede er i teamene lokalt. Det vil fortsatt være behov for lokal veiledning, terapeutstøtte og drøfting av enkeltsaker innad i teamene, men forhåpentligvis vil man da også ta med seg erfaringsutvekslingen på tvers av teamene inn i denne samtalen.

Echo-studien, med RBUP og blant annet Kristin Martinsen i spissen, jobber systematisk for å utvikle og evaluere lavterskeltiltak for barn mellom åtte og tolv år som er mer engstelige og/eller triste enn andre barn. Gruppeopplegget Mestrende barn, er sentralt.

Anniken Jensen er utdannet sosionom og jobber som sosialpedagog ved Lakkegata skole i Oslo sentrum. Her har hun, i samarbeid med helsesykepleier ved skolen, gjennomført flere runder av Mestrende barn. – Vi skulle egentlig starte våren 2020, men kom ikke så langt før pandemien gjorde det veldig vanskelig å gjennomføre, så vi tok opp igjen tråden høsten 2020, forteller hun. Mestrende barn som tiltak finnes nå i flere ulike varianter, fordi forskningsgruppen bak ønsker å se på nettopp elementer som omfang av opplegget, foreldreinvolvering og så videre. På Lakkegata har de fått i oppdrag å ta for seg den «minste utgaven» av programmet. Den består av åtte ukentlige samlinger på en drøy time, og «digitale timer» som elevene skal gjennomføre mellom hver samling. – Vi har en gruppe på mellom fem og syv barn hvert semester. De er fra samme klassetrinn, men fra ulike klasser i samme gruppe.

Har trosset utfordringer

Høsten 2020 gjennomførte de den første gruppen, da med elever på sjette trinn. Våren 2021 var det tid for barna på femte trinn, men da ble Oslo-skolen igjen utfordret i pandemien. – Da møttes vi utendørs, nærmere bestemt i botanisk hage, ler Jensen. – Det ble fint, og bedre og bedre utover våren, smiler hun. – For barna var dette så godt som det eneste kontaktpunktet med skolen i en periode.

Barna støtter hverandre

Elevene som traff hverandre i botanisk hage, satte pris på gruppemøtene og ønsket at de kunne ha fortsatt da det tok slutt. Det var de ikke alene om. – Det har vi opplevd i alle rundene vi har gjort. Den faktiske effekten av opplegget mener Jensen at forskerne skal få vurdere, men selv har hun gjort seg noen meninger basert på hva hun ser i hverdagen. – Vi ser at barna i gruppen er utrolig flinke til å hjelpe hverandre underveis. De kommer med forslag til mestringsstrategier eller alternative hjelpetanker for hverandre. De idémyldrer, og blir veldig gode på å oppmuntre hverandre til å prøve nye ting, og til å gi hverandre komplimenter på det de oppnår. Det er jo dessuten gjerne sånn at de som kommer hit ofte føler at de er alene om å ha det vondt inni seg, og bare det å komme på skolen kan være en stor utfordring. I gruppen får de oppleve at andre ser dem, og at selv om andre elever kanskje kan ha helt andre måter å uttrykke det vonde de har inni seg, så kan de alle kjenne igjen hvordan man har det. Bare det å få et språk for å uttrykke hvordan man har det, kan være av stor nytte. På denne måten tenker jeg at det er sannsynlig at elevene vil trekke med seg erfaringene fra denne gruppen videre, selv om vi jo ser at også elevene som er med i gruppen, fortsatt kan ende opp i de samme situasjonene og slite med noen av de samme tingene etter at gruppen er ferdig. Det er jo ikke sånn at dette opplegget er som å svinge med tryllestaven og fikse problemene over natten. Sånn jeg opplever det får barna en bedre forståelse av seg selv, og at de blir i stand til å møte verden med en større indre ro og tro på seg selv. Jeg tror mange av disse barna kommer til å ha dette med seg i bagasjen i lang tid, og at de kommer til å huske på dette som noe viktig.

Vi følger spent med på Echo-studien, og vil oppdatere dere på den og på Mestrende barn-programmet, etter hvert som det kommer nyheter fra den kanten.

Psykiater Gunvor Launes brukte 25 år av sin karriere på å få pasienter med tvangslidelser til å slutte å vaske hendene. Så ble hun kommuneoverlege. Hennes viktigste oppgave da pandemien traff? Lære folk å vaske hender.

Før hun ble psykiater, var hun allmennlege med utdannelse i samfunnsmedisin. Derfor tok hun permisjon fra Sørlandet sykehus, DPS Solvang, for å bli kommuneoverlege i Lindesnes. – Jeg ønsket å jobbe med folkehelse på systemnivå, og ta for meg temaer som lav deltakelse i arbeidslivet, ung uførhet, sammensatte psykiske lidelser, utmattelse og utbrenthet. Problemet var bare at jeg startet i den jobben første november 2019, omtrent samtidig som pandemien oppsto i Kina, forklarer Gunvor Launes. Den opprinnelige planen i forhold til folkehelsearbeid, ble dermed raskt lagt til side til fordel for krisestab og smittehåndtering.

Hektisk pandemi

Permisjonen, og jobben som kommuneoverlege, varte i ti hektiske måneder. – Det var utrolig lærerikt og spennende. Ingen hadde jo gjort noe sånt som dette før, forteller Launes som hadde ansvar for å bygge opp og drifte smittesporingsteam og alle disse andre funksjonene som har dukket opp under pandemien. – De lange dagene plaget meg aldri, det er jeg vant til, men jeg kjente på stresset og bekymringen; Hva om vi ikke klarte det?

Samarbeid med pasienten

I pandemien har mye dreid seg om opplæring og veiledning for Launes, som det også gjør til vanlig. I tillegg til jobben som overlege og psykiater på Lister DPS ved Sørlandet Sykehus HF, er hun blant annet veileder i kognitiv terapi. – Da jeg først var ferdig med medisinutdanningen min, ble jeg allmennlege og helsesjef nordpå. Da jeg siden tok psykiatriutdanningen, forsøkte jeg først å fordype meg i psykodynamisk retning. Da jeg så snuste på kognitiv terapi, kom jeg fram til at det var en mye riktigere retning for meg. Å jobbe på den måten, være en likeverdig samarbeidspartner med pasienten, og sammen komme fram til mål for pasienten, passet meg mye bedre.

Humor er viktig

Den kognitive tankegangen har Launes alltid med seg i jobben, men et annet viktig virkemiddel, ikke minst når hun jobber med grupper, er humor. – Jeg jobber mye med oppbygging av angstkompetanse, og da bruker vi mye humor. Vi ler aldri av pasientene, men vi ler gjerne med pasientene av de crazy tankene de her, forteller Launes som er kjent for å være god på nettopp humor. Faktisk så god at hun har blitt en habil stand-up komiker på si’. – Jeg har alltid likt humor og har ofte fått i oppgave å holde en tale eller lage underholdning. Da stand-up som humorform ble innført for rundt tyve år siden, tiltalte det meg veldig, sier hun ettertenksomt. – Da jeg så ble invitert til å være med på et juleshow med halvproffe komikere i min egen hjemby, Mandal, for fem år siden, kastet jeg meg med. Siden har det blitt opptil flere opptredener på Launes, blant annet på middagen til Veilederkonferansen til NFKT nå i oktober, og hun ser ingen grunn til å stoppe nå. – Etter korona har jeg jo fått mye nytt materiale å bruke, ler hun. – Det er noe av det jeg liker med stand-up, sier hun, mer alvorlig igjen. – Der kan jeg si de tingene jeg ønsker å si. Jeg kan sette ting på spissen og få fram det budskapet jeg ønsker.

Samfunnet post-covid

Pandemien har gjort mer enn å bare være grunnlag for et stand-up show. Selv om vi nå alle er glade for at samfunnet har åpnet igjen, mener Launes at det finnes flere bekymringsverdige aspekter ved samfunnet etter covid. – Tidligere jobbet jeg med pasienter med tvangslidelser. En viktig oppgave da var å få enkelte til å slutte å vaske hender hele tiden. Nå er håndvask et av våre viktigste våpen mot pandemien. Det er likevel viktig at vi ikke lar det ta overhånd. Det er noe som heter disgust propensity, altså ekkelhetssårbarhet. Når mange flere i et samfunn synes at noe er ekkelt, kan det lede til mer angst. Det skjer dessuten veldig mye forskning nå i etterkant av pandemien. Det er bra, men kan også bli et problem, ikke minst med tanke på såkalt «long-covid». Hvis du får tilstrekkelig mange spørreskjemaer som spør om du er sliten eller utmattet, kan det fort bli til at du kjenner på at du er nettopp det, forklarer Launes, som selv fikk kjenne på korona i romjulen i fjor, dog med et lett forløp. Hun ser også at det er en spesifikk gruppe som har en tøff vei tilbake til samfunnet nå når det har åpnet opp igjen. – For personer som er sosialt unnvikende, har det kanskje vært en lettelse å stenge seg inne og holde seg hjemme for seg selv de siste par årene. Det har plutselig vært sosialt akseptabelt, og kanskje blitt veldig behagelig. Da kan veien være tung tilbake til en normal hverdag med jobb og sosialt liv, uansett hvor mye eller lite man vasker hendene, avslutter hun.

Pilotutgaven av Helsesykepleierutdanningen til NFKT, er nå gjennomført. Nå skal vi lære og utvikle kurset videre, før vi forhåpentligvis snart kan ønske et nytt kull med helsesykepleiere til utdanning i Kognitiv atferdsterapi.

En viss pandemi stakk kjepper i hjulene for gjennomføringen av den planlagte utdanningen, kognitiv atferdsterapi for helsesykepleiere, som hadde oppstart i oktober i fjor. Noen av samlingene på utdanningen, der helsesykepleiere fra Færder og Oslo kommuner deltok, måtte på grunn av restriksjoner foregå digitalt, og noen samlinger måtte flyttes på. Likevel ble studiet gjennomført med glans, og mange helsesykepleiere har nå tatt i bruk nye metoder for å strukturere samtalene med barn og unge i hverdagen.

Praktisk i hverdagen

En av disse er Torhild Sagen Smedsrud som er helsesykepleier på en barneskole i Færder kommune. – Vi har jo alltid hatt mange samtaler med elever, men med denne kompetansehevingen har vi fått nye muligheter til å strukturere samtalene våre på en bedre måte, forklarer Smedsrud. Hun setter dessuten stor pris på at kommunen har valgt å utdanne de aller fleste av sine helsesykepleiere på en gang. – Det gir oss en mulighet til å snakke sammen på samme språk når vi drøfter ulike problemstillinger og erfaringer. Jeg tenker nok også at det vil bidra til at vi virkelig klarer å legge om og implementere denne nye kunnskapen i dagliglivet på sikt, ikke bare i en periode etter at vi er ferdige på skolebenken, reflekterer Smedsrud, skjønt hun er ikke veldig bekymret for akkurat det. – Det at vi fikk praktisk kunnskap som vi kunne ta i bruk umiddelbart, rett etter første samling, var veldig nyttig. Det har gjort at jeg har kunnet implementere det gradvis, og samtidig som jeg stadig har fått nytt påfyll gjennom samlingene.

Det handler om barna

For Smedsrud og kollegene har nemlig nok av muligheter til å praktisere i hverdagen. – Det er klart vi får barn inn på kontoret som trenger plaster på kneet, men det gjelder ikke flesteparten. Oftere er det snakk om barn som kommer til oss på eget initiativ, eller etter henvendelse fra foreldre eller lærere. De kan være engstelige, triste, føle seg utenfor eller ha problemer hjemme, og trenger noen å snakke med. Vi har alltid kartlagt disse samtalene, men nå kan vi gjøre det på en mer strukturert måte. Jeg har også blitt mer bevisst på å gi barnet selv kompetanse om hva det er som skjer med dem. Lære dem om sammenhengen mellom tanker og følelser, for eksempel. Dette er sammenhenger vi selvfølgelig også tidligere har vært bevisste på, men jeg føler at vi nå har blitt bedre til å formidle dette på en måte som gjør at barnet også forstår. Målet er jo at barna ikke skal ha behov for å komme hit så ofte.

Digitalt i pandemien

Smedsrud medgir at det var en strek i regningen at deler av undervisningen måtte flyttes over på en skjerm istedenfor i klasserommet, men at det også har gått seg til. – Det er klart det hadde vært mye bedre om vi kunne møttes fysisk hele veien, men sånn var det ikke akkurat nå, og jeg er uansett glad for at vi har klart å gjennomføre utdanningen. I tillegg har veiledningsgruppene vært veldig verdifulle. Nå anbefaler hun de som får muligheten til å melde seg på utdanningen Kognitiv atferdsterapi for helsesykepleiere neste gang det settes opp.

Ser fremover

Nå planlegges neste runde av utdanningen i kognitiv atferdsterapi for helsesykepleiere med oppstart høsten 2022. Før den tid skal prosjektleder for utdanningen, Grethe Arnegård Cederkvist, som er Virksomhetsleder for forebyggende helsetjenester i Færder Kommune og styremedlem i Norsk Forening for Kognitiv Terapi, sammen med utdanningsleder i NFKT, Neeta Myrseth Parmar, og kurslederne Barbro Fedøy og Kirsten Torbjørnsen, gå grundig inn i evalueringen fra deltakerne i pilotprosjektet.

– Vi skal gå gjennom både våre egne erfaringer, og kursdeltakernes tilbakemeldinger, og se hvordan vi kan utvikle utdanningen videre og heve den enda et hakk. Dessuten blir det fint å gjennomføre neste kull med fysiske samlinger, og dermed få fullt utbytte av nettverksbygging, diskusjoner, og rollespill og andre praktiske øvelser, sier Cederkvist.

Årsmøtet til NFKT ble også holdt i forbindelse med Inspirasjonskonferansen.

Mellom konferansen og festmiddagen, fikk vi også sneket inn NFKTs årsmøte. Vi startet med sakene som hører hjemme på et årsmøte, som innkalling, og økonomi. I tillegg til standardsakene var det meldt inn to saker fra medlemmer. Den ene dreide seg om hvorvidt det var mulig å få gjort «kognitiv terapeut» til en beskyttet tittel. Dette er et tema som har vært oppe til diskusjon flere ganger opp gjennom årene. Det er en sak som strengt tatt ligger utenfor foreningens beslutningsområde, men NFKT er opptatt av å forklare og tydeliggjøre hva det vil si å være «kognitiv terapeut med utdannelse fra NFKT». Vi jobber derfor kontinuerlig med å kvalitetssikre utdanningene våre, og å kommunisere dette ut til både fagfolk og øvrig publikum. Dette er også grunnen til at vi er strenge når det gjelder å sikre at søkere til utdanningene våre er kvalifiserte i henhold til våre krav. Den andre saken som ble meldt inn var spørsmålet om det er mulig å inngå refusjonsavtale for også andre enn leger, psykologer og fysioterapeuter. Refusjonsordningene er som kjent et system under press, og med begrensninger i omfang. Dette er også en avgjørelse som ligger utenfor foreningens kontroll. Det ble imidlertid foreslått, og besluttet, at styret fremover skal kikke nærmere på muligheten for å påvirke på disse to områdene, og derunder muligheten til å samarbeide med andre relevante foreninger og fagområder for å om mulig styrke påvirkningskraften.

Til slutt ble også de to nye styremedlemmene, Egil Jonsbu, og Kari Ersland. Ingen av dem var til stede under møtet. Et av de avtroppende medlemmene, Bjørn Ravneberg, ble også takket av. Også Asbjørn Ernø ble takket av etter god innsats i styret, men han var ikke til stede på årsmøtet.

Vi kan være så fornøyd vi bare vil med inspirasjonskonferansen, men det som er viktig er jo hvorvidt deltakerne har fått noe ut av konferansen.

Det var rett i underkant av 200 påmeldte til Inspirasjonskonferansen 2021. Vi har tatt en prat med noen av dem for å høre hvordan de har hatt det disse hektiske dagene på Gardermoen.

Ingerid Sauar er psykologspesialist og jobber ved Sykehuset i Telemark, på tidlig intervensjonsklinikk. – Jeg har hatt en veldig bra konferanse. Jeg er spesielt engasjert i dette med søvn og psykose, så blant annet det at Felicity Waite sto på programmet, var grunnen til at jeg valgte å prioritere å komme hit. Samtidig synes jeg både kognitiv terapi og metakognitiv terapi som metoder fungerer veldig bra, også når man jobber mye med komorbiditet. Det er vanskelig å si hvilket innslag som har vært best her, men jeg har i hvert fall satt stor pris på innleggene til Allison Harvey, Michael Gradisar og Leif Edward Ottesen Kennair.

Steinar Sunde er psykologspesialist og jobber ved familievernkontoret i Molde.
– Jeg synes det er veldig hyggelig å komme på Inspirasjonskonferansen. Det er alltid god stemning, og mange fremoverlente og kreative kollegaer. Foredragene har vært gode. Jeg setter pris på at de har vært forskningsbaserte og fokusert på best practice. Det er vanskelig å trekke fram et enkelt innlegg, for alle har vært engasjerende, og jeg har ikke falt ut en eneste gang, så det er jo et godt tegn, smiler han.

Elfrid Arnfinsen er psykiatrisk sykepleier på BUP Stavanger.
– Jeg er veldig fornøyd med konferansen. Hadde høye forventninger i forkant og de har blitt innfridd. Temaene har vært veldig relevante i forhold til det jeg jobber med til daglig, og jeg har likt godt den kombinasjonen med forskningsbaserte foredrag, og muligheten til å fordype seg i workshopene der vi har fått mer konkrete verktøy vi kan bruke i hverdagen. Jeg har også fått snust litt på ACT for første gang, og det har vært et interessant bekjentskap. Festmiddagen var også hyggelig og god stemning, jeg likte godt Ole MAA (fra forestillingen «En psykotisk håndbok», red.anm.) som hadde en god formidlingsevne, og som nok berørte oss alle.

Når Håvard Kallestad tar over Allison Harveys workshop på fredagen på Inspirasjonskonferansen 2021, får han store sko å fylle. Det føler vi oss sikre på at han vil gjøre helt fint.

Mange har meldt seg på Allison Harveys workshop, Kognitiv terapi ved insomni, fredag 29.oktober. På grunn av covid-19 reisebegrensninger samt tidsforskjellene mellom Australia og Norge, har Harvey dessverre ikke mulighet til å stille mer enn én dag (digitalt) på konferansen, og vi har dermed funnet en verdig erstatter til hennes workshop på fredag. – Jeg skulle gjerne vært på Harveys workshop selv, smiler Håvard Kallestad som skal ta over denne seksjonen. – Min workshop blir ikke helt lik som den Harvey skulle holde, men tematikken blir den samme. Vesensforskjellen ligger i at workshopen nå endrer navn til Kognitiv atferdsterapi ved insomni.

Fokus på atferd

Navnet gjengir også forskjellen på innhold i segmentet, da Kallestad vil ha mer fokus på atferdsaspektet ved behandlingen, heller enn atferdseksperimentene som Harvey viser til. – Jeg skal også holde en workshop på torsdag, som handler om Kronoterapi, altså bruken av kunnskap om det cirkadianske systemet til å lage intervensjoner som påvirker den biologiske klokken for å gi effekter på alvorlig psykisk lidelse. Den er ganske smalt og spesifikt rettet, mens workshop om Kognitiv atferdsterapi ved insomni vil behandle temaet bredere og gjelde på tvers av pasientgrupper, og dermed være relevant for enda flere.

Meld deg på

Begge Kallestads workshops vil ha form som forelesninger med kasuseksempler for å belyse metoden. For å høre hans innlegg, meld deg på workshop nummer 4 om Kronoterapi på torsdag, og/eller workshop 7 om Kognitiv atferdsterapi ved insomni på fredag. Fullt program og mer informasjon finner du her.

Ole MAA er en suksessfull musiker og underholder som skinner på scenen. Sånn har det ikke alltid vært. Nå har han tatt de tunge årene med til scenen, med forestillingen «En psykotisk håndbok».

– Jeg sto på scenen og skinte. Bare det at jeg ikke skinte. Ole MAA forteller om tiden da alt begynte, både karriereveien og sykdommen. Han sto på scenen i skolerevyen på videregående, noe han hadde drømt om lenge. Det var fantastisk. Men likevel var det noe som skurret. Han visste det ikke da, men det var starten på flere år med depresjoner og maniske perioder, til det hele kulminerte da han ble psykotisk, og innlagt, i en alder av 26. – Jeg hadde aldri bedt om hjelp før det. Jeg følte ikke at jeg kunne bry de rundt meg, forteller MAA om de tøffe årene. – Men så ble jeg lagt inn tre ganger i løpet av et år, og fikk diagnosen bipolar.

Livet i balanse

Nå har MAA levd de siste ti årene «i balanse», som han sier. – Jeg har selvfølgelig bedre dager og dårligere dager som alle andre, men jeg har lært meg å takle vonde følelser på en helt annen og mye bedre måte enn jeg gjorde tidligere. Jeg bruker også en medisin som fungerer for meg, og ikke minst er jeg på en helt annen plass i livet. Den gangen var nok ikke artistlivet, med reising, sene kvelder, lett tilgjengelig alkohol og et evig press om å prestere, det beste for meg. I dag vet MAA hvordan han skal håndtere dette, og han jobber aktivt som musiker på blant annet Latter og Stand-up Norge. I tillegg har han tidligere samarbeidet med artister som Karpe, Jaa9 & OnklP, Madcon og i de senere år også jobbet med utenlandske artister fra både Marokko og Vietnam

Et ønske om å formidle

Nå har MAA kombinert fortid og nåtid når han har tatt med seg den tøffe tiden til scenen i forestillingen «En psykotisk håndbok». – Det har vært en tøff prosess å dypdykke i disse vanskelige følelsene og dele med flere mennesker i forbindelse med å skrive manus, lage musikk og sette opp forestillingen. Og selvfølgelig å utføre den på scenen, men det har vært verdt det. For når han utleverer seg selv på denne måten, gjennom tekst, stemninger, lys og lyd, på en måte som griper tak i publikum, ikke bare på det intellektuelle nivået, men også på et dypere emosjonelt nivå, har han en grunn til det. – Jeg vet ikke om det er mulig å forstå hvordan det er å være depressiv, manisk eller psykotisk uten å ha vært der selv. Jeg ønsker likevel å formidle noe som forhåpentligvis kan gi folk et innblikk. Og ikke minst vil jeg fortelle at det er mulig å ha en sånn diagnose, og å ha gått gjennom en tøff periode som jeg gjorde, og likevel fungere helt fint og stå med begge bena godt plantet på jorda.

Etterspør åpenhet

Det er et alvorlig tema MAA tar opp fra scenen, men likevel er det mye lys og latter i forestillingen. Kanskje er det også nettopp det som gjør at alvoret slår en desto hardere når han forteller om psykosen, da han sto og hamret på døren på Stortinget midt på natten, fullt overbevist om at han var den utvalgte som måtte formidle viktige beskjeder til statsminister Jens Stoltenberg, om det ikke skulle skje en katastrofe. – Det var veldig alvorlig for meg og, den gangen, men ikke desto mindre tror jeg det er viktig at vi snakker om det, og snakker om det på en måte som gjør det mulig å forstå. Jeg sitter absolutt ikke på noen fasit, men hvis vi kan være mer åpne om temaet, kan det kanskje gjøre det lettere både å hjelpe og få hjelp?

Møter ungdommen

MAA var godt i gang med forestillinger på Nordic Black Theater før lock-down. Flere planlagte oppsetninger måtte derfor utgå, men i sommer har han vist fram showet til gode tilbakemeldinger i et par anledninger. Nå skal han på turné, og neste år skal han ta med showet til den kulturelle skolesekken, med besøk på de videregående skolene i Bærum, i første omgang. Det tror han kan bli interessant. – Jeg håper at det jeg sier kan treffe og hjelpe noen der, skjønt jeg er klar over at det samtidig kanskje kan bli litt sterkt for noen. Jeg håper vi kan få gode samtaler i etterkant av forestillingen, gjerne med helsesykepleier på skolen eller lignende. Et av hovedbudskapene hans på skolene vil være at man bør ha en lav terskel for å be om hjelp. Samtidig er han opptatt av at det i dag brukes mange begreper i feil sammenhenger, noe som kan gjøre det vanskelig å skille mellom sykt og normalt.

Kaffeprat om galskap

Formidling og åpen dialog er viktig for MAA. Det har han vist, ikke bare gjennom «En psykotisk håndbok», men også gjennom en videoserie han har laget sammen med psykologspesialist Ivar Elvik; Kaffeprat om galskap. – Der samtaler vi om mental helse og psykose, hva det er, og hva som skjer, på et nivå som forhåpentligvis vil være forståelig for folk flest. Nettopp det er veldig viktig for MAA.

Mange av våre lesere har helt sikkert en utgave av Håndbok i kognitiv atferdsterapi for barn og unge med mengder av eselører og notater stående i hyllen. Nå har det kommet en ny og kraftig redigert utgave.

Håndbok i kognitiv atferdsterapi i behandling av barn og unge, med førsteamanuensis i klinisk psykologi og forsker ved RBUP Øst og sør, Kristin Martinsen og psykologspesialist, professor i psykologi og psykologspesialist Roger Hagen som redaktører, kom først ut i 2012. Siden den gang har det blitt gjort mye forskning og kommet mange nye funn på felt som berører boken, så for to år siden fant Martinsen og Hagen ut at de ville revidere boken. Og det har de gjort til gangs. – Det foregår heldigvis mye forskning på dette feltet, og vi ønsker at boken skal dekke evidensbasert kunnskap. Dermed var det på tide å ta en oppdatering, men det har vært et omfattende arbeid, forsikrer Martinsen.

Flere kapitler

– Alle forfatterne som har vært involvert, har revidert sine kapitler med tanke på ny forskning og nye funn på sine felt. To av de eksisterende kapitlene, om kognitiv miljøterapi, og om kognitiv atferdsterapi ved spiseforstyrrelser, er helt nyskrevne av nye forfattere, forteller Martinsen, men de har ikke stoppet der. – I tillegg har vi lagt til fem helt nye kapitler. Disse omhandler forebygging av psykiske vansker hos barn og unge, kognitiv atferdsterapi ved autismespekterlidelser, metakognitiv terapi, mindfulnessbasert kognitiv terapi og veiledet selvhjelp/internettbehandling.

Praksisnær og lett tilgjengelig

Mye er altså nytt, men mye er også kjent i denne nye utgaven av boken. – Boken har mange ulike forfattere, og vi har derfor vært veldig opptatt av at hvert kapittel skal bygges opp etter samme mal, der tilnærmingen gjennomgås ved hjelp av ett eller to kasustilfeller, har en seksjon som omhandler oppdatert forskning, og avsluttes med praktiske råd. Det har også vært viktig for oss at det skulle bli en praksisnær bok, både ved at den faktisk beskriver hvordan man jobber, men også ved at språket og stilen skal gjøre den lett tilgjengelig for leseren.

Omfattende bok

Håndbok i kognitiv atferdsterapi i behandling av barn og unge, andre utgave, er ute i butikkene nå. Den er utgitt på Gyldendal akademiske forlag, og inneholder nå 17 kapitler og 484 sider. Den er nå på pensumlistene til alle videreutdanninger i Kognitiv atferdsterapi med fokus på barn og unge. Hvis du vil lese mer om Håndbok i kognitiv atferdsterapi i behandling av barn og unge, andre utgave, kan du se her.

Stadig utvikles flere veiledere i kognitiv terapi. To nye ansikter på feltet, som vi regner med å se mye av i årene som kommer, er Heidi Kristin Håland og Marit Markestad. Her kan du bli litt bedre kjent med dem.

Håland og Markestad jobber begge i Helse Bergen, på poliklinikk ved Avdeling for rusmedisin. Håland er klinisk sosionom og snart ferdig med en master i familieterapi, mens Markestad er spesialsykepleier innen rus og helse, og har master i psykososialt arbeid. Sammen har de funnet ut at de er litt av et team.

Veien til kognitiv metode

– Da jeg startet i enheten i 2014, var teamet allerede kognitivt rettet, og da jeg fikk tilbud om videreutdanning, forsto jeg fort at dette også var en metode som passet meg og min måte å jobbe på. Det virket logisk, fornuftig og praktisk, og jeg kunne bruke det på meg selv for å øve, forteller Håland. Markestad hadde en litt annen vei inn. – Jeg jobbet i et team som brukte Motiverende Intervju som utgangspunkt i arbeidet. Etter en stund følte jeg behov for å ha noe mer å tilby pasientene. Det var da jeg tenkte at den kognitive metoden kunne passe både meg og pasientene, forteller hun.

Gått veien sammen

De to damene møtte hverandre da de jobbet på Bergensklinikken fra 2014, og begynte på trinn 1 sammen i 2016. Siden har det blitt både trinn 2 og veilederutdanningen, også det sammen. – Nå har vi kontor vegg i vegg, og samarbeider mye både i klinikk og i veiledning, sier de, og er enige om at det har vært en fordel. – Det er fort gjort å bli slukt av hverdagen, men når vi har hverandre til å samtale med og kaste ball med, blir det både mer forpliktende og motiverende å jobbe tett med en metode. Dessuten ser vi at det passer godt til våre type pasienter, som gjerne kommer inn med kaos i både kropp og hode. Det at de kan begynne med å rydde og sortere, finne ut hva som er tanker, hva som er følelser og hvordan det hele henger sammen, er til stor hjelp for mange med rusproblemer.

Mange jern i ilden

Man skulle tro de to damene hadde mer enn nok med pasientene på poliklinikken, men de har begge kastet seg ut i det, både sammen og hver for seg, og jobber aktivt for å utvikle andre behandlere i kognitiv metode. – Vi har tatt mulighetene som har budt seg, og det har vært veldig bra, sier Markestad. Begge innrømmer glatt at det også er en egeninteresse som ligger bak å være på tilbudssiden på veiledning. – Man lærer metoden på en annen måte som veileder. Man må holde seg på tå hev og følge med på utviklingen av faget. Vi utvikler oss selv, samtidig som vi får være med å påvirke og utvikle kandidatene, understreker Håland. Hun skal for øvrig denne høsten også debutere som kursleder, for trinn 2-utdanningen i Bergen. Kollegaen er overbevist om at det blir en bra match. – Hun er den fødte kurslederen. God til å planlegge, strukturere og fokusere, smiler Markestad.

Latter er viktig

Håland og Markestad har begge krevende jobber med en tung pasientgruppe, men de er begge drevne i faget og har lært seg å ikke bli slukt av triste skjebner de møter på jobb. – For det første har vi mye latter og god stemning på jobb. Hvis vi kan få pasientene til å le, er det helt gull, forklarer Håland som også er kjent for å smitte resten av kontoret med sin gode latter. – I tillegg er det viktig å ha et liv utenom jobb, med gode relasjoner og andre ting, som trening og strikking henholdsvis, som det er for oss, for å koble av, smiler Håland og Markestad før de løper videre i hverdagen i Bergen.

Pandemitiden har skutt fart i utviklingen og bruken av digitale hjelpemidler, også i terapien. I workshopen «digitale hjelpemidler» på Inspirasjonskonferansen 2021, tar vi en oppsummering av erfaringer og muligheter.

– For noen har verktøy som videosamtaler og telefon i terapien vært noe man har blitt nødt til å ta i bruk i pandemien, mens for andre har det vært en del av den naturlige utviklingen i lengre tid, påpeker psykologspesialist Arne Repål. Han skal holde workshop om digitale hjelpemidler på Inspirasjonskonferansen 2021 sammen med klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie, Marit Mørch Jacobsen. Duoen har fordypet seg i temaet i lengre tid, og uken før konferansen avholder de en pilot av det nye fordypningskurset til NFKT, om nettopp Terapi på Nett.

Kommet for å bli

– Vi tror jo ikke at det vil bli sånn at alle vil ha terapi via digitale kanaler i fremtiden. Likevel er det ingen tvil om at digitale verktøy, som rommer alt fra selvhjelpsprogrammer der pasienten bare kommuniserer med en chatbot, til digitale grupper, eller samtale mellom terapeut og pasient på telefon, har kommet for å bli. Digitale hjelpemidler kan med andre ord fungere som bindeledd mellom pasient og terapeut i ulike grader, og gi oss flere valgmuligheter i fremtiden. Denne høsten innfører vi for eksempel veiledet internettbehandling i form av eMestring som en del av tilbudet i Helse Sør-Øst, sier Repål som til daglig jobber ved sykehuset i Vestfold, og som har utviklet et program til bruk i rusbehandling, som nylig har vært prøvd ut i en pilotstudie. Han er imidlertid klar på at denne typen hjelpemidler må være noe både pasient og terapeut er komfortable med. – Man kan ikke tvinge denne typen terapi på pasienten.

Ulike erfaringer

Samtaler og undersøkelser har vitnet om svært ulike tilbakemeldinger fra både terapeuter og pasienter. – Noen som har tatt disse hjelpemidlene i bruk ut av nødvendighet det siste halvannet året, har blitt positivt overrasket, mens enkelte har funnet ut at det ikke var noe for dem. Andre igjen hadde videosamtaler som en naturlig del av terapien, allerede før pandemien, oppsummerer Repål, som også viser til en undersøkelse utført av Helsedirektoratet allerede i 2018, der så mye som 86 prosent av respondentene var positive til bruk av helsetjenester levert på digitale plattformer. – På workshopen vi skal ha på Inspirasjonskonferansen ønsker vi å oppsummere, inspirere og se på mulighetene, men også de potensielle utfordringene, og hvordan man kan takle dem. Deltakerne på workshopen vil helt sikkert også ha ulike erfaringer på dette feltet fra tidligere, så vi gleder oss til en spennende samtale.

For mer informasjon og påmelding til Inspirasjonskonferansen, se her.

I 2015 fikk Torbjørn Tvedten ideen til en mobilapp for å hjelpe personer som slet med symptomer på depresjon. Nå viser det seg at lanseringen i 2018 bare var starten på eventyret.

– Depresjonsappen har vært jevnlig i bruk siden oppstarten, og i snitt har vi rundt 450 brukere hver måned, forteller mannen bak appen, Torbjørn Tvedten, som er psykiater og jobber ved senter for terapi og veiledning i Skien. – Jeg har imidlertid lenge sett på ulike forbedringsaspekter ved appen, blant annet fordi flere av brukerne unnlater å gjennomføre opplegget. Manglende gjennomføringsevne og motivasjon er jo et kjent problem ved depresjon. Jeg kom derfor fram til at jeg enten måtte legge ned arbeidet med appen, eller så måtte jeg ta drastiske steg for å utvikle den til et helt nytt nivå.

Satser stort

Tvedten valgte det siste. – Jeg tok kontakt med Axel Holene som tidvis var involvert i testing og ulike stadier da vi først utviklet Depresjonsappen. Han ville være med videre, og nå satser vi stort. Holene er sivilingeniør i kjemi av utdannelse, og har drevet med flere oppstartsfirmaer tidligere. Nå har han og Tvedten startet selskapet Fourth Wave Therapeutics med Holene som daglig leder, for å videreutvikle appen. – Denne appen fyller et enormt gap som vi vet eksisterer, påpeker Holene. – Vi vet at mange går lenge med symptomer på depresjon uten å få hjelp, og så mye som 87% av dem som har symptomer på depresjon tar aldri kontakt med helsevesenet for dette. Det er dessverre også sånn at fordi det er et mangelfullt tilbud til denne gruppen, kan veien videre være vanskelig for dem som ønsker hjelp. Dette er selvfølgelig en utfordring for helsen og livskvaliteten til den enkelte, men i tillegg er det ikke til å stikke under en stol at det er et personlig og samfunnsøkonomisk problem. Det er jo ikke sånn at man går fra å være fullt ut produktiv til å være sykemeldt fra en dag til en annen. Her snakker vi om problemer som kan påvirke den enkeltes produktivitet, så vel som livskvalitet, i lang tid, også før det «slår dem helt ut».

Et internasjonalt behov

Situasjonen Holene beskriver er godt kjent i Norge, men det er dessverre ikke et mindre problem i andre land. – I mange land finnes ikke tilbud for personer som sliter med depresjon, eller det finnes bare et tilbud i det private, noe som for mange gjør det økonomisk utenfor rekkevidde å få hjelp. Derfor ser vi at det både i Norge, og internasjonalt, er et stort behov for et lavterskeltilbud med høy kvalitet, som også skalerer godt. Det har skjedd mye innen teknologiutvikling de siste årene som ikke er kommet terapeutiske verktøy til gode – enda, sier Holene med et lurt smil.

Individuelt tilpasset

Med det sagt er det åpenbart at Fourth Wave Therapeutics og Depresjonsappen, muligens med et annet navn i fremtiden, har ambisjoner om å satse internasjonalt og ha i hvert fall engelsk som språk i tillegg til norsk. Men ambisjonene stopper ikke der. – Jeg har lenge sett på at vi i større grad trenger å videreutvikle appen til å blant annet gi individuelt tilpassede motiverende oppmuntringer og belønninger underveis, og generelt tilpasse oppgavene bedre til den enkelte brukeren, påpeker Tvedten. – På den måten kan vi gi bedre hjelp til flere, og flere vil være i stand til å gjennomføre lavterskeltilbudet og få god hjelp av det. Vi ser også på muligheten for å bygge opp et team av behandlere som kan bistå brukere i forbindelse med programmet, og appen vil dessuten påpeke overfor brukeren når vedkommende bør søke hjelp i helsevesenet i tilfeller der det viser seg å være behov for det.

Søker samarbeidspartnere

Teamet bak appen har med andre ord store ambisjoner, og det er mye som skal gjøres innen de håper å lansere den nye versjon av appen internasjonalt i 2022. Derfor trenger de hjelp. – Ja, nå har vi kommet til et stadium der vi ser oss rundt etter samarbeidspartnere på flere nivå, forteller Holene. – Er du psykolog, psykiater, sykepleier eller annen relevant fagperson som ønsker å være med på denne reisen, ta gjerne kontakt med Holene på axel@4wave.co. I tillegg til den terapeutisk-faglige utviklingen, er vi også på utkikk etter samarbeidspartnere når det gjelder finansiering og andre sider av driften, så her er det flere muligheter til å være med på eventyret, avslutter han.

På en workshop på Inspirasjonskonferansen i oktober, vil Roger Hagen legge fram resultater fra NTNU-studien «Metakognitiv terapi for depresjon».

Roger Hagen er psykologspesialist, professor ved psykologi ved UiO/NTNU og forsker ved Modum Bad. Sammen med kolleger har han studert effekten av metakognitiv terapi for depresjon. 29.oktober forteller han om ulike resultater knyttet til studien i en workshop på Inspirasjonskonferansen 2021.

Tanker i loop

– Det er ikke noe problem å gjøre en deprimert person enda mer deprimert, slår Hagen fast. – Det er bare å grave seg ned i tankekjøret sammen med personen. Ved depresjon er det jo gjerne nettopp det som er problemet, at vedkommende bruker mye tid på negative tanker om seg selv. Tanker vi for så vidt alle kan ha, men det er når disse tankene går i loop, og vi ikke klarer å slippe taket i dem, at vi ender opp med problemer. Spørsmålet er derfor hva man gjør med alle disse tankene. Hagen mener altså at det viktige ikke er hvilke tanker som farer gjennom hodet, men heller hvordan man forholder seg til dem. – Det vi ønsker er at man skal utvikle en evne til å akseptere at tankene er der, og la dem passere, heller enn å la seg skremme eller henge seg opp i de slitsomme tankene. Dette er en ferdighet vi kan hjelpe personen med å trene opp over tid. På den måten kan man også si at vi ønsker å lære opp personen til å hjelpe seg selv.

Spennende studie

Metakognitiv terapi for depresjon var en studie som spesifikt så på effekten av behandling med metakognitiv terapi for pasienter med depresjon. Studien Hagen og kollegaene gjennomførte varte i to år, men pasientene ble fulgt opp i ytterligere tre år etter avslutning. – Vi ønsket blant annet å se på prediksjoner for hva som kunne gjøre den enkelte pasient bedre, i tillegg til prediksjoner for tilbakefall. Det har blitt publisert mange artikler fra denne studien, og hvis du ønsker å høre mere om disse og dessuten få tips til hvordan du kan behandle depresjon med metakognitiv terapi, kan du registrere deg på workshop 10 på Inspirasjonskonferansen 2021 der Hagen vil snakke om nettopp dette. For mer informasjon om Inspirasjonskonferansen 2021, inkludert påmelding og registrering til workshops, se her.

I tillegg til søvn vil ACT være et viktig tema på Inspirasjonskonferansen 2021, 28. og 29. oktober. Blant annet vil Rikke Kjelgaard fortelle deg at du ikke skal tro på alt du tenker.

Rikke Kjelgaard er en dansk psykolog, ACT-trainer, og foredragsholder, og omtaler seg selv som chief rock’n’roller i sitt eget selskap. Fra sin base i Malmø reiser hun i hele Skandinavia, og utenfor, som foredragsholder, og hun er kjent for å berøre sine tilhørere med sin engasjerte tilstedeværelse på scenen. Det er ikke tilfeldig.

Respektfull tilnærming

– Når jeg skal lære tilhørerne mine om følelser og tanker, så vil jeg ikke bare snakke om det. Jeg vil at de skal føle og kjenne på det, forklarer Kjelgaard, som selv ikke er fremmed for å både le og gråte på scenen. Selv har hun brukt ACT som metode i klinisk praksis i mange år, og nå jobber hun hovedsakelig med å trene opp andre til å gjøre det samme. – Jeg oppdaget metoden allerede da jeg studerte psykologi, og følte meg umiddelbart hjemme i den. Det er noe med at det er en veldig respektfull måte å tilnærme seg pasientene på. Det er plass for å være kjærlighetsfull ovenfor pasientene, og i tillegg til mine akademiske psykologikunnskaper får jeg også brukt mine kreative side og min kjærlighet for mennesker.

Det er ikke deg, det er strategiene dine

For i møte med pasientene er det en ting som er viktigere for Kjelgaard enn alt annet. – Jeg er opptatt av å påpeke at det ikke er noe feil på hver enkelt pasient som menneske, men at de kanskje heller bruker noen strategier som ikke er så anvendelig for dem. Jeg tenker at gjennom ACT så får de en måte å forholde seg til verden og livet på. En måte som gjør at de heller kan gire seg opp for livet enn ned for symptomene.

Livet på stand-by

I denne sammenheng mener Kjelgaard også at ordet acceptance, kan skape motstand hos pasientene, men det er gjerne fordi det er misforstått. – Det er jo ikke sånn at man skal akseptere at noen gjør deg vondt, eller at man blir utsatt for grusomme hendelser. Men når livet handler om at man skal unngå noe vondt, eller få det vekk, så får det vonde veldig mye oppmerksomhet. Da ønsker vi å hjelpe dem til å fokusere på hvordan de kan leve livet på en sånn måte at de kan ha et bra liv selv om det vonde fortsatt er der. For eksempel at man kan gå på den festen, selv om han vet at man får høy puls av det. At man kan spørre om den daten selv om man føler redsel for avvisning. Jeg synes det er veldig trist å se folk som lever livet sitt på stand by fordi de venter på en følelse som de ønsker at ikke skal komme. Eller fordi de venter på … noe … Mange tenker at «når jeg blir slank, så skal jeg…», «når jeg blir motivert skal jeg …», «når jeg føler meg smart, så skal jeg… «. Hvis man skal vente på alt dette, kommer man jo ingen vei.

Tanker på ville veier

Dette er også grunnlaget for at Kjelgaard har kalt foredraget hun skal ha på inspirasjonskonferansen for «Do not believe everything you think!» – Jeg ønsker å lære mennesker å se at hjernen produserer masse tanker og følelser, men at man ikke skal ta det for gitt at de er sanne. Eller at de bidrar positivt i alle situasjoner. Ta for eksempel tanken mange har om at de er, og skal være, en «flink pike». I mange situasjoner kan det fungere bra å tenke på den måten, mens det i andre situasjonen vil være en dårlig strategi og føre til at vi lar oss overkjøre eller gå glipp av ting. En annen slik antagelse er velkjente «Big boys don’t cry». Av og til er det en bra tanke, og det gagner oss å holde følelsene i sjakk, men slett ikke alltid. Hvis vi derimot godtar disse tankene uten å stille videre spørsmål ved dem, kan man sammenligne det med å bruke GPS-en uten å tenke. Hvis GPS-en sier at du skal kjøre rett fram, men du samtidig ser at det ligger en sjø rett fram, er det viktig å stille spørsmål ved antakelsen og ikke følge GPS-en blindt så du ender opp i vannet.

Inspirasjonskonferansen 2021

Disse, og mange andre tanker, som du i all hovedsak kan tro på, vil Kjelgaard gå inn i på sin sedvanlige engasjerte måte, fra scenen på inspirasjonskonferansen 2021, 28 oktober. I tillegg til foredraget Do not believe everything you think! skal hun holde en workshop samme dag som vil dekke de grunnleggende prinsippene i ACT. Sjekk ut programmet og meld deg på her. Workshopen har begrenset antall plasser, så ikke vent for lenge.

I 2020 publiserte Bente Storm Mowatt Haugland med en gruppe kolleger en artikkel som omhandlet et kognitiv atferdsterapeutisk gruppebehandlingstiltak for ungdomsskoleelever med angstsymptomer. Nå har de også sett nærmere på hvilken effekt tiltaket har hatt for søvn-vansker hos disse ungdommene.

– Studien ble gjennomført med kolleger fra Modum Bad, ABUP/Sørlandet sykehus, Helse Stavanger og Helse Bergen, i samarbeid med blant annet RKBU Vest/NORCE. Den ble startet i 2014, og har involvert til sammen 313 elever fordelt på 52 grupper fra ungdomsskoler i ni ulike kommuner, dreide seg om å innføre et kognitiv atferdsterapeutisk gruppeopplegg for å hjelpe ungdom med angstsymptomer. Ungdommene ble rekruttert via skolehelsetjenesten. Ungdommene selv, foreldre, helsepersonell, lærere og andre, kunne kontakte helsesykepleier på de aktuelle skolene for å bli vurdert som deltaker i gruppebehandlingen, forklarer Haugland, som er psykologspesialist og førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi, UiB, og forsker ved RKBU vest.

Behandlingsstudie

De rekrutterte elevene ble randomisert til tre grupper, hvorav den ene fikk delta i et gruppebehandlingsopplegg med kognitiv terapi på til sammen ti møter á 1,5 time. Den andre gruppen fikk en kortere versjon av kognitiv gruppebehandling med 5 møter av noe kortere varighet. Alle møter ble holdt på skolen i skoletiden. Den tredje gruppen ble satt på venteliste og fikk tiltaket 10 uker senere. – Vi så at ungdommene med angstplager også hadde høy score på mål for depresjon. Hovedmålet vårt var dermed å se om disse tiltakene hadde innvirkning på angst og depresjon hos disse elevene. Vi så da også at intervensjonen hadde en god effekt på både angst og depresjon. Resultatene publiserte vi en artikkel i 2020, men i etterkant har vi også sett på andre sider ved resultatene våre.

Søvnproblemer

En av disse andre sidene, som forskningsgruppen har fokusert på de siste månedene, dreier seg om søvn. – Vi vet at søvnproblemer ikke er uvanlig i ungdomsårene, men vi så også at i gruppen ungdom med angst og depresjon, var disse problemene betydelig høyere enn i befolkningen for øvrig. Det er også godt kjent at søvn og angst og depresjon påvirker hverandre gjensidig. Tidligere har man imidlertid antatt at så lenge man gjør noe med angsten, slik at elevene får mindre plager med bekymring og grubling, så vil søvnen også bedres som en følge av dette. Studien viste da også at søvnen ble noe bedret i løpet av den tiden elevene ble fulgt opp, men det var likt for intervensjonsgruppene og ventelistegruppen. Vi tenker dermed at det ikke er grunnlag for å si at tiltaket hadde noen effekt på søvn, og at det dermed er rom for forbedring av tiltakene vi gir til ungdom som har både angstplager og søvnvansker.

Trenger tiltak

Haugland påpeker at det også tidligere har vært gjort studier der søvn og angst overlapper hverandre, uten at hun mener det gir noen entydige svar. – Tidligere har man oftest studert barn fremfor ungdom, og dessuten har man gjerne brukt mål på søvn som i stor grad overlapper med angstsymptomer. Dermed blir det vanskelig på grunnlag av disse studiene, å fastslå at vi «bare» trenger å hjelpe dem med angsten, og så vil søvnen ordne seg av seg selv. Vi vil etter denne studien vurdere om det er behov for å hjelpe disse ungdommene med søvnproblemene deres, i tillegg til å behandle deres symptomer på angst og depresjon.

Ser framover

Nå har Haugland og resten av teamet bak studien publisert to artikler om resultatene som går på søvn. De vil framover jobbe videre for å se hvordan man kan bruke disse resultatene i arbeidet med tiltak for ungdom med angst og depresjon, sammen med søvnproblemer. – Gruppeopplegget vårt har en del standardelementer, men vi har også ulike temaer vi putter inn i henhold til behovet i den spesifikke gruppen, dersom noen for eksempel trenger å fokusere mer på selvhevdelse, avspenning, eller andre elementer. Dermed tenker vi at det kan være en idé å også legge inn tiltak som sikter seg spesifikt inn på søvn, uten at vi er helt i mål med akkurat hvordan vi vil gjøre dette. Kanskje finner vi noen gode svar på dette på inspirasjonskonferansen 2021, lurer Haugland med et smil.

Hvis du vil lære mer om arbeidet, kan du lese artiklene her og her.

Behandlingen ved ME og utmattelse er et mye omdiskutert felt. Nå har forskere i Trondheim kommet med sitt innspill i form av en artikkel i Frontiers in Psychiatry.

– Behandlingen av utmattelse og ME er en diskusjon der det lett blir høy temperatur, sier Egil Fors fra NTNU og Coperio rehabiliteringssenter i Trondheim. Fors er professor, overlege og spesialist i allmennmedisin og psykiatri. I samarbeid med phd-stipendiat Merethe Eide Gotaas og kolleger fra smertesenteret på St. Olavs hospital i Trondheim, har han gjennomført en studie av behandling med kognitiv atferdsterapi for ME-pasienter med lette til moderate symptomer. Studien har gått over lang tid. Utvelgelsen av studiedeltakere ble ferdigstilt i 2013 og pasientene har vært fulgt opp under behandlingen og ett år etter oppstart.

En behandlingsstudie

– Vi hadde med 236 antall pasienter i studien. Pasientene var delt inn i tre ulike grupper, der en av dem fikk standard CBT gjennom 16 ukentlige sesjoner, med en oppfølgingstime fire uker etter siste gang. En annen gruppe fikk det vi har valgt å kalle individuell, interpersonal og personlighetsorientert CBT (I CBT), gjennomført med åtte ukentlige timer, og også der med en oppfølgingstime fire uker etter avsluttet behandling. Den tredje gruppen sto på venteliste.

Gode resultater

Hovedmålene for studien var fysisk funksjon, og opplevd utmattethet. Det ble slått fast at både standard CBT og I CBT hadde statistisk signifikant positiv effekt på fysisk funksjon, og den lengre varianten av behandlingen hadde noe bedre resultater enn den kortere utgaven. Begge behandlingsgruppene rapporterte også mindre utmattethet, og også der var resultatene for gruppen som fikk 16 uker behandling bedre. Denne gruppen ble også dokumentert å ha betydelige positive endringer i fem av de syv øvrige tilleggsmålene, som mental helse, somatisk smerte, fysisk begrensning, sosial fungering og vitalitet. På feltene generell helse og emosjonell begrensning, fant man ingen statistisk signifikant endring.

Har vakt interesse

Per i dag er ikke CBT et tilbud til pasienter med utmattelse eller ME på hverken smertesenteret eller Coperio. – Vi får se hva fremtiden bringer når det gjelder det, sier Fors. – Men vi har i hvert fall fått henvendelser fra flere steder som har lyst til å se nærmere på behandlingsopplegget vi la fram i studien. Vi ønsker derfor nå å få utviklet en manual for å beskrive behandlingen vi gjorde. Samtidig holder vi på med en oppfølgingsartikkel som blant annet tar for seg muligheten for å predikere hvilke pasienter som vil kunne ha nytte av behandlingen, med tanke på både utmattelse og fysisk funksjonsnivå.

Hvis du vil lese artikkelen i sin helhet, finner du den her.

Hovedtema på årets inspirasjonskonferanse er som kjent søvn. Håvard Kallestad kommer for å holde en workshop om å bruke kronoterapi i behandlingen av alvorlige syke pasienter.

Det er stor etterspørsel etter medikamentfrie behandlingstilbud for alvorlig psykisk syke pasienter. På Trondheim Sleep and Chronobiology Research Group (SACR), ved NTNU, der forsker Håvard Kallestad er leder, tar de i bruk kronoterapi. Dette skal Kallestad fortelle mer om på sin workshop på den første dagen av inspirasjonskonferansen 2021, altså 28. oktober. Vi har tatt en prat med ham for å få en liten snikkikk.

Kronoterapi

– Kronoterapi er ulike medikamentfrie tiltak der man manipulerer våken- og søvnrytmen til pasienten for å oppnå en terapeutisk effekt. Dette er spesielt aktuelt ved affektive lidelser, forklarer Kallestad. Fysiologiske prosesser som søvn, våkenhet, lys og mørke må jo kunne sies å være noe av det mest grunnleggende og «eldste» i vår menneskelige bevissthet, men likevel er dette et felt som først i det siste har blitt viet mer oppmerksomhet i terapeutisk sammenheng. – Vi har lenge visst om noen av disse effektene, slår Kallestad fast. – At søvndeprivasjon kunne gi gode effekter på pasienter med alvorlige depresjoner, ble for eksempel observerte allerede i etterkrigstiden. Likevel må man vel kunne si at dette fagfeltet ikke har fått den største oppmerksomheten i ti-årene som har gått siden, men nå ser det ut til at de er i ferd med å få en renessanse.

Lys og mørke

Innenfor feltet kronoterapi finnes flere ulike mulige tiltak. – Lysterapi er kanskje det mest kjente, og dessuten det best dokumenterte tiltaket. Det mest overraskende med akkurat lysterapi, er kanskje at det ikke blir tatt mer i bruk enn det det er, mener Kallestad. – Mørketerapi derimot, er mindre kjent, men har også vært i bruk i enkelte tilfeller siden slutten av 90-tallet, da særlig i forbindelse med enkelte varianter av bipolar lidelse. Akkurat dette er et felt det forskes mye på for tiden, blant annet vurderer man noe om mørketerapi trenger å involvere fullstendig mørke, eller om det egentlig først og fremst er snakk om fravær av blått lys.

Søvn

En annen side av kronoterapi, er det som innebærer styring av søvn, våkenhet og døgnrytme. – Blant annet har man sett at et døgns søvndeprivasjon har gitt raske lettelser i symptomer til alvorlige deprimerte pasienter. Ulempen med det er selvfølgelig at effekten forsvinner etter en natts søvn, men de siste årene har man kommet fram til ulike metoder der man kan forsterke og forlenge effekten av en slik styring. Dette vil bli grundig dekket på workshopen på inspirasjonskonferansen, forsikrer Kallestad.

Mer forskning

For tiden foregår mye forskning på disse feltene. Noe av det man ønsker å finne ut av er selvfølgelig hvordan og hvorfor kronoterapeutiske tiltak fungerer. – Hvis man kan klare å finne ut hvordan dette virker på pasienten, kan man kanskje også finne ut hva det er som opprettholder for eksempel depresjonen, og det er klart at det hadde vært veldig interessant, fastslår Kallestad. – Vi ønsker også å se nærmere på hvilke pasienter som har stor nytte av som slike tiltak, da det for eksempel er store individuelle forskjeller på hvor sterk påvirkning lys og mørke har på pasienter.

For å høre mer om de ulike tiltakene i kronoterapi og forskningen bak, meld deg på til Håvard Kallestads workshop «Kronoterapi. Bruk av kunnskap om det cirkadianske systemet til å lage intervensjoner som påvirker den biologiske klokken for å gi effekter på (alvorlig) psykisk lidelse», på den første dagen av Inspirasjonskonferansen 2021, altså 28. oktober. Se her for mer informasjon om program og påmelding til konferansen.

Rask psykisk helsehjelp vokser stadig i Norge. Nylig vant NFKT anbudet med å fortsette utdannelsen av nye RPH-team i fem nye år, men på veien fra skolebenken til operativ hverdag får kandidatene hjelp av NAPHA.

– Helt siden den spede starten med pilotprosjektet i 2012, har antallet RPH-team spredt over hele landet økt jevnt og trutt. Absolutt alle teamene som har startet opp i løpet av de snart 10–årene er fortsatt i drift. Et så stort prosjekt over så lang tid, helt uten frafall, må i seg selv kunne sies å være en suksess, hevder Trond Asmussen fra NAPHA.

En støttende rolle

NAPHA er godt kjent for alle de nå rundt 55 kommunene og bydelene i Norge som har RPH-tjenester, men deres rolle i RPH-prosjektet er kanskje mindre kjent utenfor. – NAPHAs oppdrag er å gi implementeringsstøtte til RPH-teamene, forklarer Asmussen. – Vi skal kort sagt hjelpe teamene fra skolebenken og over i operativ hverdag. Vi er ikke involvert i det fagkliniske i utdanningen, men ser heller på hvordan vi kan bidra til å planlegge og organisere inn i kommunen, samt å støtte og veilede i det praktiske arbeidet når teamene er oppe og står. I større og større grad har vi nå også en koordineringsrolle mellom selve utdanningen, som er bærebjelken i RPH-prosjektet, og Helsedirektoratet. Vi bidrar til at alle sammen kan spille ball for å gjøre hverandre gode.

En suksess

RPH- prosjektet og den tilhørende tilskuddsordningen til Helsedirektoratet, må kunne sies å være en suksess. – Ordningen ble evaluert i 2016, og dessuten ved en randomisert kontrollert studie i 2018. Begge undersøkelsene ga det samme svaret, nemlig at seks av ti av de som henvender seg til RPH, blir friske uten å måtte gå videre i systemet. I tillegg viste 2018-studien at RPH-behandling gir dobbelt så god effekt som annen, vanlig oppfølging og behandling i kommunene, og derfor vil være et godt bidrag og gi en kvalitetsøkning til det eksisterende tjenestetilbudet i kommunene. Dette er svært gode nyheter ettersom denne pasientgruppen, de med lettere psykiske lidelser, tradisjonelt ikke har hatt et godt tilbud i kommunehelsetjenesten. Vi ser også at vi helt siden starten har hatt langt større søkning enn hva det har vært vedtatt støtte til. Dersom alle som har søkt hadde fått tilskudd, ville vi så langt hatt mellom 120 og 150 RPH-team. I tillegg til at utdanningen og tilskuddsordningen har muliggjort organiseringen av RPH-team i kommunehelsetjenesten, har det også bidratt til et betydelig kompetanseløft i de kommunene som har fått delta. Vi håper nå at en ny utdanningsordning vil gi flere kommuner mulighet til å utdanne seg for å starte opp med RPH

Fortsatt utfordringer

Fra og med i år har tilskuddsordningen til Helsedirektoratet endret form, og det er nå snakk om et mer rent utdanningstilskudd, og ikke støtte til å opprette teamene i det daglige arbeidet i kommunen. – Dette er bra fordi vi får mulighet til å utdanne flere, men det er selvfølgelig også en utfordring fordi at det da blir opp til den enkelte kommune å dekke kostnadene ved opprettelsen av et slikt team i den operative tjenesten. Det er også utfordrende for mange kommuner å få tak i riktig og tilstrekkelig kompetanse. I tillegg har vi så langt snakket om opprettelsen av teamet i seg selv, men ikke sett så mye på kapasiteten til det enkelte team. Et RPH-team består i utgangspunktet av fire og en halv stilling, noe som tilsier en tenkt kapasitet på å behandle ca. 450 personer, noe som statistisk skulle tilsi en populasjon på rundt 20.000 innbyggere. I store kommuner, og i byer, særlig der det ikke er etablert team i bydeler, er dette altfor lite. Hele poenget med konseptet er jo at innbyggerne skal få rask hjelp når de trenger det, og da blir det en utfordring når listene fylles opp langt raskere enn man klarer å ta unna.

Store mål

Utfordringene til tross, rask psykisk helsehjelp som tilbud fortsetter å vokse. – Det er et stykke igjen før vi kan kalle det en nasjonal implementering, medgir Asmussen. – Målet er å ha et tjenestetilbud i 250 kommuner, og vi ønsker selvfølgelig også at vi kan komme dit hen at vi har tilstrekkelig kapasitet, også i kommuner med mange innbyggere. Vi jobber imidlertid videre, og større kapasitet på utdanningen, som vi nå får, er absolutt et viktig bidrag. I tillegg jobber vi nå med tiltak som interkommunale samarbeid, bedre og mer effektive systemer for erfaringsutveksling mellom teamene, og forhåpentligvis også en fremtidig veilederordning. Vi er i hvert fall ikke i tvil om at rask psykisk helsehjelp er veien å gå.

I året som har gått har vi stadig måttet finne nye, kreative digitale løsninger. Men hva da når hele formålet er å treffes for å gjøre fysisk aktivitet sammen?

På enhet for kognitiv gruppeterapi ved Moss DPS, kjører de til vanlig et fireukers gruppebehandlingsopplegg for pasienter med depresjon. De er ikke de eneste som gjør det, og her som overalt ellers, har gruppesesjonene foregått digitalt i store deler av året som har gått. De har likevel en ekstra utfordring.

Viktig med fysisk aktivitet

– En vesentlig del av depresjonsbehandlingen vår er at vi samles til fysisk trening, forteller Alexander Hoel som er psykomotorisk fysioterapeut og kognitiv terapeut ved enheten. – Forskning viser at jevnlig fysisk trening har en rekke effekter på angst, depresjonssymptomer, sosial fungering og søvn. Årsakene antas å komme av både den gunstige kjemiske effekten vi oppnår i hjernen når vi bruker muskelscellene, og treningens bidrag til å skape klare rammer og god struktur i hverdagen, samt at trening er en god mulighet til å få inn en sosial sammenheng. I tillegg er treningen en arena der vi kan få inn mye god terapi. Vi legger bevisst inn ting som atferdseksperimenter, eksponeringsøvelser og revurdering av kognisjoner i forbindelse med øktene.

Gjorde det fysiske digitalt

Det var med andre ord gode grunner til at enheten nødig ville gi slipp på de daglige treningsøktene med depresjonsgruppene. – Vi har tidligere møttes til trening i treningsrommet på DPSet en time, mandag til fredag, alle de fire ukene behandlingsopplegget har gått over. Når så pandemien gjorde det umulig å fortsette med treningen på denne måten, flyttet vi øktene ut og over på digitale flater, forklarer Hoel. Pasientene tar altså med seg telefonen, nettbrettet eller PC-en, og finner et sted utendørs, enten det er i hagen eller i skogen, og logger seg inn på det digitale møterommet i Whereby for å trene sammen.

Lavterskel trening

Fysisk aktivitet bidrar selvfølgelig til en mer kompleks setting enn om de «bare» hadde jobbet med samtaler, men teamet her har tatt utfordringen på strak arm. – Det er selvfølgelig stor variasjon i funksjonsnivå og treningserfaring hos pasientene, men det er ikke alle oss i teamet som er i den beste formen heller, ler Marianne Hovinbøle som er sykepleier og kognitiv terapeut. – Det tenker jeg imidlertid bare er fint. Det viser at alle kan være med å trene og ha glede av det. Hadde alle vi vært i toppform, kunne det vært mer avskrekkende for enkelte av pasientene. – Vi opplever også en enorm raushet innad i gruppen, skyter sykepleier og kognitiv terapeut Marianne Alshus inn. – Vi har for eksempel aldri opplevd noen tilfeller der de med mer treningserfaring blant pasientene har vist noen tegn til å være oppgitt over de som ikke er like gode. – Vi begynner med helt grunnleggende øvelser, og så er det ulikt hvor fort de forskjellige går fram derfra, eller hvor avanserte øvelser de gjør etter hvert, forteller Hoel som også er opptatt av at det skal være mye lek og glede i treningsøktene deres. – Etter hvert trekker vi pasientene mer inn, og lar dem ta regien, forklarer ergoterapeut og kognitiv terapeut Mona Tandberg-Østling. – Forrige uke kom for eksempel en av pasientene med forslag om at vi skulle bevege oss som ulike dyr. Gå som en bavian, hoppe som en frosk, krype som en krokodille og så videre. Jeg har sjeldent vært så støl som jeg var etter den økten, ler hun, og påpeker samtidig at øvelser som aking er strålende oppvarming for depresjonspasienter.

Fordeler og ulemper

Enheten har etter hvert fått god erfaring med å kjøre fysisk trening digitalt, og de har også gjort seg noen tanker om hvilke fordeler og ulemper dette fører med seg. – Digitalt oppmøte gjør det nok enklere for enkelte å stikke seg unna og gjemme seg bort, kanskje i situasjoner der de aller mest hadde trengt å bli utfordret på å bli sett, forklarer Alshus. – Samtidig er jo det at man kan bli sett av forbipasserende i seg selv en utfordring for mange. En annen ting man mister er dette med situasjonen rundt selve treningsøkten. Det at man kan ta tak i en person på vei inn i treningsrommet for å minne dem på metoder og tankeganger, eller oppmuntre dem litt ekstra for dagens trening. Det er også vanskeligere å gjøre korrigeringer og stille spørsmål underveis. På den annen side så slipper selvfølgelig pasientene reisevei og slike ting, så det er kanskje lettere for noen å få det til i hverdagen rent praktisk. Det at de har vært nødt til å flytte treningen utendørs året gjennom, ser de imidlertid færre utfordringer med. – Jeg tror elementene virker litt annerledes på pasientene enn det vi hadde sett for oss, mener Tandberg-Østling. – For mange blir den positive effekten enda sterkere av å være utendørs, oppleve naturen, og ta seg skikkelig ut i regn og vind. En av de morsomste treningsøktene vi hadde var i en halvmeters snø i vinter. Da ble det mye latter og glede i tillegg til treningen.

Gleder seg til å treffes

Treningen har altså blitt viktig i hverdagen for både behandlere og pasienter ved enhet for kognitiv gruppeterapi på Moss DPS. Selv om den fysiske aktiviteten har gitt en ekstra utfordring det siste året, har de aldri vært i tvil om at det var viktig å ha den med. – Vi ser at det har en god effekt underveis i behandlingen, og i tillegg er det et ganske stort antall av pasientene som melder at de har holdt på de gode treningsvanene også etter at behandlingsopplegget er avsluttet. Det er dermed ingen tvil om at vi kommer til å fortsette med dette, digitalt eller ei, men vi gleder oss veldig til å treffes igjen, innrømmer Hoel.

Mange av NFKTs medlemmer har vært innom kurslokalene vi har i Pilestredet i Oslo, like ved Bislett stadion. Snart tar vi med oss stoler, bord og kaffekanner og flytter på oss.

Siden mai i 2015 har NFKT hatt store og gode kurslokaler tilgjengelig ved Bislett i Oslo. Nå er det imidlertid sånn at hele bygget skal rives i starten av 2022, så vi må flytte ut i løpet av 2021. Derfor er vi nå på leting etter nye lokaler.

Sentralt og fleksibelt

– Vi er godt i gang med jakten på nye lokaler, og har snevret inn til et par gode alternativer, forklarer Lene Finnerud som er administrativ leder i NFKT. – Det er viktig for oss å ha en beliggenhet sentralt i Oslo-området, ikke minst for de som kommer med fly til Gardermoen. Derfor er vi opptatt av nærhet til togstasjon og andre transportmidler. Transport er imidlertid ikke det eneste aspektet som er viktige når man skal lete etter nye kurslokaler. – Vi har vært veldig fornøyde med de lokalene vi snart flytter ut av. Der har vi hatt god plass, og muligheter for grupperom og mingling så vel som et stort klasserom, påpeker Finnerud. – Dette er elementer vi ønsker å ta med oss videre, så vi har en ganske tydelig kravspesifikasjon til nye lokaler.

I innspurten

Finnerud er ikke bekymret for at de på noe tidspunkt skal bli stående uten tilgang til kurslokaler. – Nei, kurslokalene våre er aktivt brukt og veldig viktig for oss, så derfor har vi sørget for å starte prosessen med å finne et nytt sted å være i god tid. For tiden ser vi nærmere på to ulike lokaler som begge oppfyller ønskelisten vår. Vi lover å komme tilbake med mer informasjon så snart vi har tatt en avgjørelse og kan begynne å bygge om lokalene for å få det akkurat som vi ønsker, avslutter hun.

«Før korona» avholdt Leif Edward Ottesen Kennair fordypningskurset Atferdseksperimenter og eksponeringsterapi, til stor suksess. I mai returnerer han med konseptet.

På inspirasjonskonferansen i 2017 holdt psykologspesialist og professor ved NTNU institutt for psykologi, Leif Edward Ottesen Kennair, en workshop om eksponeringsterapi. Ved neste korsvei, inspirasjonskonferansen i 2019, holdt han en tilsvarende workshop om å jobbe med atferdseksperiment. Erfaringen fra disse to workshopene gjorde at Kennair innså at det er et behov for videre avklaring mellom disse to begrepene.

Forveksling og forvirring

– Jeg oppdaget at det var, selv blant erfarne kolleger, en god del forvirring rundt begrepene atferdseksperiment og eksponeringsterapi, forklarer Kennair. – Derfor oppsto tanken om å holde et kurs som dekket disse to temaene samlet, for å gå nærmere inn på likheter og forskjeller. Atferdseksperiment og eksponeringsterapi anvendes for forskjellige problemstillinger, så vi ønsker rett og slett at deltagerne skal få lære hvilken metode man skal velge i hvilket tilfelle. Det blir altså viktig å vurdere hvilken lidelse og hvilken problemstilling man jobber med, hva man vil oppnå, og hvilken teknikk man skal velge ut fra det.

To ulike verktøy

For man kan spørre seg, hvorfor er det egentlig så viktig å ha inngående kunnskap om forskjellen mellom to så tilsynelatende like begreper. – For det første er det ikke noe tvil om at man blir mer effektiv i jobben om man vet hvilke verktøy man har i kassa, og hvordan man bruker dem. Sånn er det med alle, enten de er snekkere eller terapeuter. Si for eksempel at vi jobber med en pasient med edderkoppfobi. Dersom vi angriper dette ved hjelp av eksponeringsterapi, er det fordi vi ønsker å se hvordan kroppen reagerer på angsten, og vi nærmer oss ved hjelp av en gradvis tilnærming i form av å fysisk stadig komme nærmere edderkoppen. Om vi derimot jobber med et atferdseksperiment, jobber vi først og fremst med tankene, og vi hopper rett inn i situasjonen. Er det sånn at edderkoppen vil bite meg? Er det sånn at edderkoppen kan skade meg?

Riktig metode i riktig tilfelle

Et annet argument for at terapeuter bør lære seg forskjellen på disse to innfallsvinklene, er at man rett og slett kan gjøre mer skade enn gavn dersom man bruker feil metode. – I et tilfelle hadde noen kolleger en pasient med sosial angst. Terapeutene tenkte i utgangspunktet at lidelsen skulle behandles ved hjelp av eksponeringsterapi, som med agorafobi. Men det egentlige problemet til pasienten lå i tankene hun gjorde seg. Når hun så ble eksponert for situasjonen, uten at tankene hun satt med ble utfordret, ble det i hennes tilfelle som en bekreftelse på at det tankene sa om at situasjonen var farlig, var riktig.

Fordypningskursformatet

Når det gjelder formatet som fordypningskursene har, med to dagers samling først, og så en oppfølgingsdag noe senere, mener Kennair at dette gir et svært pedagogisk opplegg. – Ofte når man går på et kurs, så går deltagerne hver for seg etterpå, og i praksis vet man ikke om den nye kunnskapen blir brukt, eller om deltagerne har spørsmål og erfaringer de trenger å diskutere. Med denne oppfølgingsdagen, får man en mulighet til å oppklare og diskutere det man har lært, og hvordan det så har vist seg å fungere i praksis.

Generalisert angstlidelse – til høsten

Dette fordypningskurset i Atferdseksperimenter og eksponeringsterapi avholdes altså 10. og 11. mai med en oppfølgingsdag 10. juni, og er situasjonen tatt i betraktning, satt opp som et digitalt kurs. Du kan finne mer informasjon om kurs og påmelding her. Leif Edward Ottesen Kennair er imidlertid tilbake også til høsten, da med et fordypningskurs i GAD, generalisert angstlidelse. – GAD er en ganske vanlig lidelse, som likevel har fått lite oppmerksomhet, understreker han. På NTNU har vi gjort en større behandlingsstudie med gode resultater, og det er disse erfaringene jeg legger til grunn for høstens fordypningskurs. Vi kommer tilbake med datoer for dette kurset.

Tekst: Aina Skoland

Mange pasienter med psykose, sliter også med søvnproblemer, og det blir gjerne ikke mindre utfordrende når man blir innlagt på sengepost. Det ønsker psykologspesialist Ivar Elvik å gjøre noe med.

Opp mot 80% av pasienter med psykose, sliter også med søvn. Psykologspesialist Ivar Elvik påpeker at det kan bli en selvforsterkende sirkel. Han jobber som psykologfaglig rådgiver på en sengepost for pasienter med psykose på Avdeling Spesialpsykiatri ved Ahus, og ser dette problemet spille seg ut i praksis på daglig basis.

Et alternativ til sovemedisin

Tradisjonelt har søvnmedisin vært standardbehandling for søvnproblemer, også i denne pasientgruppen, men Elvik jobber med å utvikle et behandlingsopplegg basert på kognitiv atferdsterapi. – Søvnmedisin kan være til stor hjelp i en akuttfase, mener han. – På lang sikt mister den derimot effekt, og kan i mange tilfeller bidra negativt. Dessuten er det bra å ha et alternativ til medikamentell behandling. Sovemedisiner gir deg mulighet til å sove der og da, men det gjør ikke noe med årsaken til at du sliter med søvn i utgangspunktet.

Tilpasninger til psykosepasienter

Behandlingen Elvik legger opp til tar utgangspunkt i tradisjonell kognitiv terapi mot insomni, men med noen tilpasninger. – I tradisjonell behandling mot insomni, er søvnrestriksjonen et vesentlig element. Man legger opp til at søvnen skal foregå innen et beregnet tidsvindu, et søvnvindu på natten. For å oppnå det tar man i bruk søvnrestriksjon for pasienten, for derigjennom å bygge opp et søvntrykk som letter innsovningen. Dette er vi forsiktige med hos psykosepasienter, da vi vet at søvnmangel kan forverre psykosen. Derimot sikter vi oss også her inn på å regne ut søvnvinduet, men går mer gradvis frem for å hjelpe pasienten til å sove innenfor det vinduet. En annen forskjell som nødvendigvis må finne sted på en døgnpost, i forhold til i en tradisjonell behandling mot insomni, er hva man fysisk foretar seg dersom man våkner og ikke får sove på natten. – Vanligvis anbefaler vi pasienten å stå opp og gå ut av soverommet dersom de ikke får sove på natten. Det er ikke praktisk gjennomførbart på en døgnpost, så vi går til anskaffelse av saccosekker som den enkelte pasient kan ha på rommet. Da kan vi beholde sengen som et sted kun for søvn, mens pasienten har et alternativt sted til å finne roen når hen våkner. Noe av den samme tanken ligger også bak planen om å anskaffe batteriradioer. – Når man ikke får sove, er gjerne tankene en vesentlig forstyrrende faktor, og vi ønsker derfor å få fokuset over på noe utenfor pasienten selv. Ved hjelp av en radio kan vi gjøre det, uten at vi trenger å involvere en skjerm.

To ukers behandlingsopplegg

Behandlingsopplegget tar utgangspunkt i to ukers intensiv behandling. – Det er et samspill mellom kognitiv miljøterapi, der vi for eksempel legger opp til aktiviteter, rutiner og nødvendig ro ut ifra hva som kan gjøre at vi bygger oppunder god søvn, og daglig individuelle samtaler der vi går inn i hva som er den enkeltes hinder for søvn. Det er viktig at pasientene forstår en del om mekanismene bak søvn og søvnproblemer, sånn at vi også kan legge til rette for et godt søvnmiljø etter at de skrives ut.

Vil studere resultatene

For tiden jobber Elvik sammen med Elizabeth Ann Barrett i TIPS Sør-Øst for å utvikle en norsk manual og brukerinformasjon basert på behandlingsopplegget de jobber med. Fra høsten av regner de så med å starte en pilot av behandlingen, og etter det ønsker de å gjøre en randomisert kontrollert studie av behandlingen. – I løpet av dette arbeidet har vi skjelt til et pilotprosjekt som Bryony Sheaves utførte i Oxford i 2018, og som viste gode resultater, både på kort og lengre sikt, etter to ukers behandling. Dette var imidlertid en studie som ble foretatt en akuttavdeling, og vi ønsker derfor å gjøre en nøyere vurdering av behandlingen vi jobber med her.

Tekst: Aina Skoland

I Søndre Nordstrand bydel i Oslo, samarbeider helsesykepleiere og NAV- ansatte om en utdanning i kognitiv terapi. Det åpner for mange spennende diskusjoner.

Av og til får NFKT forespørsel om å avholde egne utdanninger for lukkede grupper. Det var også tilfellet da bydel Søndre Nordstrand i Oslo i fjor henvendte seg med et ønske om å sette opp en utdanning for helsesykepleierne som jobbet med barne- og ungdomsskolene i bydelen. Imidlertid hadde de ikke tilstrekkelig mange helsesykepleiere i bydelen til å fylle opp et eget kurs. Løsningen ble å invitere inn ansatte ved NAV som jobber med psykisk helse i form av å hjelpe tidligere innlagte med psykiske lidelser, som for eksempel psykose, med å finne veien tilbake til arbeidslivet.

To sider av samme sak

Kursleder for denne gruppen er Neeta Myrseth Parmar, undervisningsleder i NFKT. Hun medgir at sammensetningen av gruppen fremsto som noe utfordrende til å begynne med. – Deltakerne representerer jo to tilsynelatende vidt forskjellige grupper, som retter seg mot veldig ulike pasientgrupper, sier hun – men på en måte kan man jo si at de representerer to sider av samme sak. Vi ønsker jo å jobbe for at barn og unge skal vokse opp til å bli voksne med god psykisk helse, som deltar i arbeidslivet. Samtidig er det jo sånn at deltagerne på utdanningen hver for seg er eksperter på sine felt og sine målgrupper. Min oppgave blir å tilføre kognitiv terapi som et verktøy for dem i arbeidshverdagen, og så må vi jobbe for at de hver på sin måte må gjøre innholdet i utdanningen til «sitt».

Noen likheter

På trinn 1-utdanningen er naturlig nok de grunnleggende kognitive modellene, som for eksempel den kognitive diamanten, ABC-modellen, og hjelpehånden fra psykologisk førstehjelp, sentrale på samlingene. – Det finnes også en del likheter i tilnærmingen til det å jobbe med barn og unge på den ene siden, og psykosepasienter på den andre. Blant annet er det i begge tilfeller fokus på de enkle og lettfattelige modellene. For det andre er begge grupper ofte best tjent med korte og effektive terapitimer, så det gir mening å fordype seg i dette på utdanningen.

Spennende diskusjoner

Når Myrseth Parmar setter opp grupper og «buddyer» på denne utdanningen, kobler hun fortrinnsvis ansatte fra samme felt for at de skal få øve seg spesifikt på ting som er relevante i deres egen hverdag. Likevel tror hun at samtalen på tvers av faggruppene kan ha mye for seg. – Nå har vi bare hatt én samling så langt på dette kullet, men jeg ser fram til mange spennende diskusjoner i plenum, og jeg tror vi har mye å lære av hverandre på tvers av pasientgrupper og arbeidshverdag, mener hun.

I løpet av det siste året har vi alle blitt langt mere digitale, både på jobb og i fritiden. Samtidig føler mange på mangelen av sosiale fellesskap. Kognitiv fredagslunsj har intensjon om å bruke vår nye denne digitale kompetanse til å skape et større fellesskap for medlemmene våre.

Da undervisningsleder i NFKT kom opp med ideen om kognitiv fredagslunsj som et tiltak for inspirasjon og økt fellesskapsfølelse for medlemmene i NFKT, ringte hun Arne Repål og spurte om han ville være vert for disse månedlige arrangementene. Han sa ja.

Siste fredag i måneden

Kognitiv fredagslunsj avholdes den siste fredagen i måneden, hver måned, fra kl. 11.30-12.00. Den første gangen var i januar i år, og psykologspesialist Arne Repål er fornøyd med formatet. – NFKT er jo godt i gang med en digitalisering som startet allerede med omleggingen av nyhetsbrevet og tidsskriftet fra papir til digitale formater, og vi har lenge tenkt at det ligger flere muligheter i å utnytte dette. Et konsept som kognitiv fredagslunsj passer godt inn i den tankegangen.

Den gode samtalen

I kognitiv fredagslunsj ønsker Repål å hver gang presentere interessante personer som er relevante for det kognitive miljøet. I januar, som var den første gangen denne lunsjen ble avholdt, var det administrativ leder i NFKT, Lene Finnerud, som var samtalepartner. Hun fortalte om seg og om foreningen, og resten av administrasjonen stakk dessuten innom for å si hei. I februar er det Jan-Ivar Røssberg som skal innta stolen, eller skjermen som vi heller sier i disse tider. – Tanken er at dette skal være gode samtaler, heller enn et fagforedrag, påpeker Repål. – Vi ønsker å la folk bli kjent med personen bak. Vi kommer heller ikke nødvendigvis til å velge de mest profilerte og velkjente navnene i miljøet, for det er så mange andre som er spennende å bli bedre kjent med.

Kom med forslag

Repål har selv tanker om gjester han har lyst til å invitere på kognitiv fredagslunsj, og det ser ut til at temaet engasjerer flere. – Vi har fått inn gode forslag allerede, men tar gjerne imot flere, så send meg en e-post på arne@repal.no dersom du har forslag til noen jeg bør invitere til en lunsjprat.

Foreløpig er kognitiv fredagslunsj et arrangement som NFKT ser for seg å gjennomføre gjennom hele 2021, og så får man ta en vurdering videre. – Et format som dette gir jo mange muligheter, understreker Repål. – Vi håper at dette er noe vi kan utvikle videre, enten i dette, eller lignende formater, men det kommer selvfølgelig også an på hvordan det blir mottatt av medlemmene. Foreløpig streames lunsjen kun direkte, men en av tingene vi vurderer fremtiden er hvorvidt vi skal ta det opp, og gjøre det tilgjengelig for medlemmene i et arkiv.

Februargjesten

Neste kognitive fredagslunsj er allerede fredag 26.02 klokken 11.30. Gjest denne gangen er som nevnt Jan Ivar Røssberg, og Repål tror at dette blir en interessant samtale. – Røssberg er professor ved universitetet i Oslo og overlege i psykiatri ved Oslo Universitetssykehus, i tillegg til å være medlem av NFKT sitt forskningsutvalg. Som forsker har han vært særlig opptatt av psykosefeltet. Han har publisert en rekke forskningsartikler og bokkapitler om miljøterapi, familiearbeid ved psykoser, tidlig intervensjon ved psykoser og psykoseterapi. I tillegg anmelder han fagbøker når ånden kommer over ham.

Som vert og spørsmålsstiller, er det Repål som styrer samtalen, og han har gjort seg noen tanker om hva samtalen med Røssberg kan komme til å dreie seg om. – I en tid hvor skillet mellom fantasi og virkelighet synes vagere enn på lenge er det spennende å høre om visjoner noen ganger kan ha et nært slektskap til vrangforestillinger, sier han. – Er KAT så kunnskapsbasert som vi liker å tro? Og hva var det som ledet en tidligere vaksinemotstander og homeopat inn på den smale rasjonelle sti?

Ved døgnposten Sikta, en del av DPS Asker, er ACT den gjennomgående behandlingsmetodikken for de mange ulike diagnosene. Nå hever de behandlingen enda et hakk, i form av å prøve ut ACT som et gruppetilbud til pasientene.

– Her på Sikta får vi inn mange pasienter med vidt ulike diagnoser og alvorlighet, forteller Siri Fossan Viken som er psykologspesialist og jobber ved Døgnpost Asker DPS, Vestre Viken HF. – På Sikta har vi både akutte og elektive plasser, men pasientene blir ikke så lenge. Liggetiden var i snitt på 11 dager i 2020, før de enten kan sendes hjem, eventuelt med poliklinisk behandling, eller videre i spesialisttjenesten. Dette betyr at vi må tilby en behandling som er raskest mulig igangsatt, og som er mest mulig helhetlig gjennom oppholdet.

Pilotprosjekt

ACT har lenge vært den ledende metodikken på Sikta, både i form av miljøterapi og individualterapi, men hittil har ikke gruppeterapi vært på programmet. Det ønsket Viken og hennes kollega Ingerid Elgesem Bjelland, som er psykolog og jobber ved ambulant team på samme sted, å gjøre noe med. – Det finnes sterk evidens for at mange av pasientene som mottar behandling hos oss potensielt ville være spesielt tjent med gruppebehandling, samtidig som et slikt tilbud ikke er godt utbygd i Asker DPS. Vi har dermed søkt om, og fått støtte fra Akuttnettverket, til å utvikle et slikt behandlingsopplegg, forteller Bjelland.

Utvikler behandlingsopplegg

Pilotprosjektet startet opp i november 2020, og allerede er Viken og Bjelland godt i gang med å videreutvikle og spisse formatet. – Vi har grupper tre ganger i uken, med en time hver gang, forteller Bjelland. Gruppen midt i uken kjøres av en fysioterapeut, men mandag og fredag holder vi den sammen med miljøterapeuter. Vi har utviklet et opplegg som gjør at vi kan ta utgangspunkt i den samme strukturen hver gang, og både mindfullness og samspilløvelser er en del av det faste opplegget. Når det gjelder antall, tenkte vi at maksimalt seks deltagere hver gang er passe, men på grunn av smittevern må vi i disse tider nøye oss med å sette en grense på fire deltagere. Noen ganger har vi full gruppe, andre ganger færre, og vi avlyser ikke selv om det kun er én person. Vi har rullerende opptak til gruppen, og med så kort liggetid er det naturlig nok ikke mulig å bli så godt kjent med hverandre, men vi ser likevel at deltagerne får mye ut av gruppen, forteller hun. – Når det gjelder seleksjon av deltagerne, kommer jo det an på tilgjengelighet, da vi naturlig nok har en veldig skiftende pasientmasse, forklarer Viken. – Seleksjonskriteriene våre går på fungering, og ikke på diagnoser.

Pandemibegrensninger

Gruppeterapi er ikke det enkleste å drive med i denne pandemitiden. Som nevnt er gruppestørrelsen blitt justert på grunn av smittevern, men også innholdet i gruppebehandlingen blir påvirket av covid-19. – Ja, det er enkelte samspilløvelser og så videre, som vi ikke får gjort for tiden, men vi håper å få det inn etter hvert.

Får stor oppmerksomhet

I løpet av 2021 vil pilotprosjektet følges nøye opp. – Vi gjør både kvantitative undersøkelser i form av spørreskjemaer, og kvalitative undersøkelser i form av dybdeintervjuer av utvalgte pasienter og behandlere. Vi vil dessuten ha med oss ekstern veileder som vil gjøre jevnlig vurderinger av behandlingen i henhold til fidelityscore. Prosjektet har vakt stor oppmerksomhet og interesse i fagmiljøet, og pilotbehandlingen har dermed som nevnt fått støtte fra Akuttnettverket. Viken og Bjelland har også fått støtte fra NFKTs fagutviklingsfond, og den vil de bruke til å skrive artikler om prosjektet mot slutten av pilotperioden. – Vi brenner for å drive med fagutvikling og formidling, og ser dermed fram til og kunne dele våre erfaringer med miljøet.

Hvis du som medlem i NFKT har bekymringer eller etiske refleksjonen du ønsker å drøfte, kan du henvende deg til Etikkutvalget.

I 2014 så Etikkutvalget til NFKT dagens lys. Deres første oppgave ble å lage de etiske retningslinjene for foreningen, som så ble publisert i 2016. Nå ønsker de seg mer å gjøre.

Spørreundersøkelsen

– Så langt har vi faktisk bare hatt én større sak å håndtere, sier Ole Anders Bakk som er spesialsykepleier ved Porsgrunn DPS og leder av Etikkutvalget. Med seg på laget har han Kjetil Horn som er overlege i TIPS-teamet ved Sykehuset Østfold HF, Divisjon psykiatri, og Brit Wallin Backmann som er pensjonert psykologspesialist. Før jul sendte utvalget ut en spørreundersøkelse til medlemmene av foreningen. – Undersøkelsen viste at veldig mange faktisk ikke visste at vi engang eksisterte, påpeker Bakk. – Derfor ønsker vi nå gå ut med informasjon om at vi er her, og at vi er høyst tilgjengelig for medlemmene i NFKT.

Noen å drøfte med

Medlemmene i NFKT er i all hovedsak helsepersonell, som dermed har sine respektive bransjeforeninger med tilhørende etiske retningslinjer. Bakk understreker at NFKTs Etikkutvalg ikke på noen måte skal erstatte disse. – Vi har imidlertid ut fra spørreundersøkelsen, og ellers medlemmer og andre i det kognitive miljøet, fått tilbakemelding om at det kunne vært nyttig å ha en samtalepartner til å drøfte bekymringer og etiske refleksjoner som oppstår i praksisen, og der kan vi bidra.

Ulike spørsmål

For å klargjøre nevner Bakk noen eksempler på ulike saker som utvalget kan være med å drøfte:

Pasientene jeg får tildelt er for kompliserte. Jeg har for lite veiledning og for dårlig kompetanse til å klare det. Det kjennes ikke rett mot pasienten. Eller er det slik? Kanskje er det bare meg – at jeg har så lett for å si slike ting til meg selv?

Jeg trenger så veldig å dele noe av det jeg opplever ved arbeidsplassen. Kan jeg snakke med samboeren min?

Jeg har møtt en tidligere pasient i privat sammenheng. Er det greit at vi nå etablerer en venn eller venninne-relasjon?

Ta kontakt

dersom du har saker eller bekymringer du ønsker å ta opp med Etikkutvalget, kan du ta kontakt med Ole Anders Bakk på oleabakk@gmail.com

På inspirasjonskonferansen 2021, den 28. og 29. oktober i år, vil søvn være et gjennomgangstema, og norske og internasjonale eksperter vil gi sine innspill fra ulike perspektiv. Mari Hysing er en av dem som vil snakke om søvnproblemer hos barn og unge.

Det har de siste årene blitt mer og mer oppmerksomhet rundt søvnproblemer som en vesentlig utfordring i folkehelsen. En av dem som har fordypet seg i temaet er Mari Hysing som er professor ved Institutt for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, er spesialist i klinisk nevropsykologi og har en doktorgrad i psykologi. Hun vil komme på inspirasjonskonferansen for å snakke om behandling av søvnproblemer hos barn og unge.

Søvn er viktig

– Søvnmønster og søvnvansker vil variere på ulike utviklingstrinn. De første månedene dreier det seg gjerne om forebygging og å skape gode søvnrutiner. Dette er viktig fordi vi ser at det legger grunnlaget for god søvn senere. Hos eldre barn og ungdommer kan søvnproblemer for eksempel forårsake problemer med å følge med på skolen og konsentrere seg, og det kan forsterke eventuelt sårbarheter i den psykiske helsen, fastslår Hysing.

Hun medgir riktignok at det ikke alltid er det enkleste å fastslå at et barn eller en ungdom får for lite søvn. – Vi har generelle forventninger og anbefalinger når det gjelder søvnmengden ut ifra ulike aldre og faser, men det er også individuelle forskjeller når det gjelder søvnbehov. Hvis barnet derimot plutselig begynner å sove mye mindre enn det har gjort tidligere, eller at man ser at barnets funksjon på dagtid er påvirket på en måte som kan skyldes lite eller dårlig søvn, er det verdt å se nærmere på søvnrutinene.

Søvn og psykisk helse

Tidligere så man ofte på søvn som tilleggesvansker ved psykiske lidelser, og man tenkte gjerne at hvis man løste de psykiske problemene, så ville søvnen bli bedre. Nå tenker man litt annerledes, noe som også for eksempel framkommer i de nye diagnostiske retningslinjene. – Vi gjorde en studie der vi gikk inn og så på barn og unge som blir behandlet for psykiske helseproblemer, og vi så at det var en høy forekomst av insomni og kort søvntid i denne gruppen, til tross for at de ikke nødvendigvis hadde blitt registrert med en søvnrelatert diagnose. Dette bekrefter viktigheten av å behandle både søvnproblemene og de psykiske vanskene parallelt, da søvnen kan forsterke de psykiske vanskene så vel som omvendt.

Ulike søvnproblemer

Hysing skiller mellom problemer som kort søvntid og insomni. – Det kan være mange grunner til at barn og unge sliter med kort søvntid. Det kan være at man ikke vil legge seg, eller at man prioriterer andre aktiviteter. Når det gjelder insomni, derimot, er det en tilstand der personen opplever vansker med innsovning eller oppvåkninger. Sånn sett kan en med insomni ha kort søvntid, men ikke nødvendigvis. En med insomni kan få nok søvn ved å bruke mange timer på å prøve å sove, men har da gjerne også veldig mange frustrerende våkne timer i sengen. Insomni og kort søvntid er ikke de eneste formene for søvnproblemer, og særlig hos ungdom er forskjøvet søvnfase også et aktuelt problem.

Søvn i unntakstilstand

Koronatiden har påvirket oss alle, og Hysing kan forsikre at det også gjelder på søvnfronten. – Vi har sett en økning av forskjøvet døgnrytme, innsovningsvansker, og dessuten en økning i mareritt, påpeker hun. – Det kan være mange grunner til det. Vi ser for eksempel nå hvordan det påvirker oss å komme ut av rutinene, når det blant annet er mulig for ungdommer på hjemmeskole og sitte i sengen, i pysjen, og følge undervisningen. Når vi har gjort undersøkelser på søvnmønsteret i disse tider, kan vi for eksempel se at tidspunktet mange ungdommer rapporterer å våkne, er mer eller mindre sammenfallende med tidspunktet for skolestart. Da sier det seg selv at de ikke rekker å komme seg opp, få i seg frokost, og starte dagen på en ordentlig måte. Vi tenker at det kommer til å bli en god del forskning på hvordan dette påvirker oss i årene framover.

Et felt i utvikling

Økt oppmerksomhet på søvn de senere årene, har også ført til økt forskningsinnsats og dermed utvikling på behandlingsfronten. – Søvnproblemer er et folkehelseproblem på samfunnsnivå, men det er også et problem for den enkelte det gjelder. Derfor ser vi nå i stor grad utviklingen av modulbasert behandlinger, der behandlingen tilpasses den enkelte. Hysing tror at mye også vil skje i årene framover, ikke minst når det gjelder å få dokumentert evidensbasert behandling på feltet. En ting er hun imidlertid helt sikker på: – Jeg er opptatt av å fremsnakke søvn. Bekymringer for egen søvn kan være et problem i seg selv, noe vi sikkert alle har opplevd fra tid til annen. Derfor velger jeg å fokusere mer på hvilket gode søvn er, heller enn å belære om hvor viktig det er å få et visst antall timer søvn.

De siste årene har det vært mye snakk om digital undervisning, men etter at pandemien var et faktum i mars 2020 har utviklingen virkelig skutt fart. Vi har sett litt på erfaringene som har blitt gjort i løpet av året.

Undervisningsleder i NFKT, Neeta Myrseth Parmar, fikk litt av en utfordring i fanget da landet stengte ned den 12. mars i fjor. Mange undervisningssamlinger sto på programmet, og små forskyvninger ville få store konsekvenser for mange. Til å begynne med trodde vi vel alle at dette skulle gå over ganske fort, men Myrseth Parmar satte likevel i gang med forberedelser umiddelbart. – Det var mye å sette seg inn i, og ganske overveldende til å begynne med, men vi så ganske fort at det var vel verdt å investere tid og ressurser i å få en god digital undervisningsplattform opp og stå så fort som mulig.

Ressurskrevende og moro

Det er liten tvil om at det ble lagt ned en formidabel innsats fra start, men hva er erfaringene nå da vi kan se tilbake på et stort antall digitale undervisningsdager i 2020? – Det er ikke til å stikke under en stol at det er ressurskrevende, men det er også veldig moro. Vi har lagt inn mye på å gjøre gode forberedelser med både deltagere og kursledere, og har en sterk supporttilstedeværelse under undervisningsdagene, og det har gitt resultater. Nå er vi der at vi kan holde flere undervisninger parallelt, og det er jo veldig morsomt for min del å kunne svinge innom og se hvordan de har det i Tromsø på formiddagen, og så si hei til deltagerne i Bergen etterpå, ler Myrseth Parmar.

Fortsatt rom for forbedring

Myrseth Parmar er veldig godt fornøyd med hva de har fått ut av den digitale undervisningen, og har fått mange positive tilbakemeldinger fra deltagerne, kanskje særlig når det gjelder muligheten til å spare tid og ressurser på reising til samlinger. – Teams, som er vår valgte plattform, har vist seg å være et effektivt og godt verktøy, særlig ettersom det lar oss veksle mellom undervisning og digitale grupperom. Det er likevel noen utfordringer som fortsatt trengs og løses, medgir hun. Blant annet er det fortsatt rom for forbedring når det gjelder både eksamensgjennomføring, og visning av videoer med pasientkonsultasjoner i forbindelse med dokumentasjon av arbeidskrav, og veiledning. Vi må også jobbe litt med å finne en effektiv måte å gjennomføre gruppearbeid på en måte som blir like god for alle, selv om det på enkelte lokasjoner sitter flere kandidater foran samme skjerm, mens det på andre steder sitter en og en foran skjermene. I tillegg er det selvfølgelig det sosiale aspektet, som i stor grad faller bort, selv om vi har hatt mye hyggelig «pauseprat» digitalt også, ler hun.

Mer distriktsvennlig

En som er glad for denne digitale utvikingen, er Anette Ingjer fra Helsedirektoratet. Hun følger opp opplæringen i Rask Psykisk Helsehjelp, utført av NFKT, på vegne av Helsedirektoratet. – På RPH er det mange deltagere fra kommuner over hele landet. Vi har ofte fått tilbakemeldinger på at månedlige samlinger, som innebærer reising til videreutdanningen i Oslo, har vært krevende for mange når det gjelder både tid og ressurser, særlig for mindre kommuner med lang reisevei. Mer bruk av digitale hjelpemidler vil lette på belastningen for disse, så vi heier på denne utviklingen, fastslår hun.

Digitale forelesere

Denne digitale hverdagen har medført en stor overgang for mange, ikke bare kursdeltakere og administrasjon. Også for foreleserne har det vært en omstilling. En av dem som har hatt mange undervisningsdager foran skjermen de siste månedene, er psykologspesialist og tidligere leder i NFKT, Torkil Berge. – Jeg trives godt med dette nye formatet, sier Berge som i skrivende stund forbereder seg til å holde en forelesning for psykologer på Island, fra hjemmekontoret på Nesodden. – Men det er klart det har vært en overgang. Jeg bruker nok mer tid på å forberede hver enkelt samling, og lage en enda mer detaljert og tydelig kjøreplan i forkant, når det går digitalt. I tillegg er jeg opptatt av at gruppeoppgavene må formuleres enda klarere når gruppearbeidet skal foregå i de digitale grupperommene. Samtidig er det mange nye muligheter i det digitale formatet, som naturlig bruk av mer film, eller det å veksle mellom forelesning og digitale grupperom.

Forberedt for fremtiden

Det vil komme en dag da pandemien er over, og vi igjen står fritt til å reise og treffes i fysiske klasserom, men Myrseth Parmar mener at den jobben som har blitt lagt ned i digital undervisning nå, likevel ikke på noen måte vil være bortkastet. – Jeg tror vi vil ta med oss mye av den erfaringen vi har gjort disse månedene, og at fremtidens undervisningen i større grad vil være en kombinasjon av digitalt og fysisk oppmøte, sier hun. – Da kan vi ta med oss det beste av begge verdener, og forhåpentligvis også med det bli enda mer distriktsvennlige.

Som alt annet har også veiledning vært en utfordring i annerledesåret 2020. Når vi da også så oss nødt til å avlyse veilederkonferansen, måtte vi legge opp en plan B.

Vi i NFKT fikk mange henvendelser fra veilederne våre over hele landet om at det å drive veiledning i koronatiden var utfordrende. Mange følte seg ensom og alene om problemer og løsninger. Når vi da innså at vi også ble nødt til å avlyse veilederkonferansen 2020, fant vi ut at noe måtte gjøres.

Workshop i julegave

Vi begynte med å sende ut et spørreskjema til veilederkorpset og spurte hva slags problemstillinger de møtte i denne tiden, når digitale møter har overtatt for den gode samtalen ansikt-til-ansikt. Vi fikk mange interessante tilbakemeldinger på spørsmålene våre, og en ting som gikk igjen, var at det var ensomt å være veileder i 2020. Vi bestemte oss derfor for å gi veilederne våre en «liten julegave», i form av en digital workshop med selveste Christine Padesky, et av de største navnene innen kognitiv terapi internasjonalt.

Over 80 veiledere fra hele landet var påmeldt da workshopen gikk av stabelen den 15. desember. Padesky startet med å adressere en del av tilbakemeldingene som hadde kommet inn i spørreundersøkelsen. Deretter holdt hun et innlegg om bruken av sokratisk dialog i terapien, før hun igjen holdt linjen åpen for at tilhørerne kunne komme med spørsmål og innspill.

Gode tilbakemeldinger

– Vi er veldig glade for at vi fikk gjennomført denne workshopen, sier Ivar Elvik, psykologspesialist og styremedlem i NFKT. – Etter en liten teknisk kneik i starten, kom vi godt i gang, og Padesky leverte en god workshop. I ettertid fikk vi mange hyggelige tilbakemeldinger fra veiledere som syntes dette var et positivt tiltak i en tid der det er lett å føle at man er litt alene om arbeidsoppgavene. Et stykke lærdom vi imidlertid ønsker å ta med oss videre, er å i større grad forberede deltagerne på muligheten til å stille spørsmål og ha en dialog underveis.

Selv om dette var et arrangement som ble initiert på grunn av Covid-19, medgir Elvik at det også var en øyeåpner på at det faktisk er mulig å få delt input fra noen av de største autoritetene på kognitivfeltet internasjonalt, selv uten å arrangere en stor konferanse. – Det håper vi å kunne gjøre mer av i fremtiden, understreker han.

I tillegg til nyhetsbrevet med saker om hva som rører seg i det kognitive miljøet i Norge, har NFKT også et tidsskrift med fagstoff, også det digitalt. Visste du at du der også kan søke opp gamle artikler?

Fram til 2017 kom tidsskriftet, som også nyhetsbrevet, ut i trykket format. Nå er begge deler digitalt. – Bakgrunnen for overgangen fra papir til digitalt var først og fremst den økonomiske situasjonen NFKT var i på det tidspunktet. Det koster en del å produsere et fagtidsskrift på papir både i form av trykking og distribusjon, medgir Arne Repål som er redaktør av NFKTs tidsskrift. – Når det er sagt, så vi også på mulige positive sider ved et åpent tilgjengelig tidsskrift på nett, og det ble satt av midler til å jobbe fram en god utforming og gjøre overgangen til digital flate på en ordentlig måte.

Fire slipp i året

Fra 2018 har altså fagtidsskriftet opptrådt digitalt, men Repål har som redaktør holdt fast ved flere elementer fra den trykte utgaven. – Vi har videreført den tidligere praksisen ved at også den digitale utgaven av tidsskriftet utgis fire ganger i året. Det innebærer at vi har som mål å slippe artikler i april, juli, oktober og desember. Tidsskrift for Kognitiv Terapi er dessuten fortsatt et fagtidsskrift. Det vil si at fokus skal være på faget kognitiv terapi. Den observante leser har nok lagt merke til at oppbygningen av spalter sier noe om hvilken type stoff vi ønsker å formidle. Kjernen er rene fagartikler i form av å beskrive behandlingsmetoder eller erfaringer fra praksis og forskning, og vi har blant annet egne spalter for ACT, Metakognitiv terapi, Skjematerapi og forskning. I tillegg ønsker vi å ha med reportasjer fra faglige samlinger og lignende, samt noen portrettintervjuer. Brukerne har dessuten en egen spalte, og vi har en gjesteblogg der det er åpent for at også andre enn kognitive terapeuter kan bidra. Det er noen spalter med stoff av mer essayistisk natur.

Når ut til mange

Repål er opptatt av at tidsskriftet skal romme mer enn faglighet i snever forstand, og at foreningen dermed kanskje kan nå ut til folk som ellers ikke ville søkt seg til et slikt fagtidsskrift. – Også da vi kom i papirutgave var det en viss interesse for tidsskriftet utenfor det kognitive miljøet, men dette er selvfølgelig enda mer aktuelt nå når vi ligger åpent tilgjengelig. Vi merker da også en økende interesse. Hittil i 2020 har tidsskriftet hatt over 14 000 genuine besøkende på nettsidene, og nylig ble jeg også kontaktet av nasjonalbiblioteket som ønsket å vite mer om vår utgivelsespraksis.

Også tidligere artikler

En av fordelene med et digitalt tidsskrift, er selvfølgelig muligheten for å søke opp og lese interessante artikler, uavhengig av når de ble publisert. Det ble imidlertid publisert utallige gode artikler gjennom tidsskriftet også mens det fortsatt ble sendt ut som en trykksak i medlemmenes postkasser. – Vi har som mål å digitalisere flest mulig eldre bidrag, og mye er allerede tilgjengelig, påpeker Repål. Han legger fortløpende ut eldre artikler inn under den spalten de mest naturlig tilhører, og da kronologisk med nyeste bidrag øverst. – Det er en del jobb knyttet til dette, ikke minst der vi mangler originalfiler i Word format, der det er bilder og tabeller, eller der vi må konvertere fra PDF. I tillegg har jeg jo måttet bruke tid på å lære meg å redigere i WordPress som er den plattformen vi publiserer på. Nå begynner det å gå rimelig greit, men det er fortsatt mer materiale som venter på å få se dagens lys i digital utgave, påpeker Repål, som håper at mange vil få tid til å nyte noen gode og interessante fagartikler i desember.

Kom med innspill!

Repål har dessuten en oppfordring å komme med til leserne: – Jeg ser alltid etter potensielle bidragsytere i alle jeg møter og prøver å oppmuntre til at de sender inn mulige bidrag. Mange har levert skriftlige oppgaver i forbindelse med utdanning og spesialisering, og ofte kan disse danne utgangspunkt for en artikkel med litt bearbeiding. Når det gjelder det siste prøver jeg å bidra så godt jeg kan slik at det ikke blir for mye merarbeid for den enkelte. En digital plattform åpner dessuten også opp for andre formidlingsformer enn ren tekst, og det er noe vi ønsker å se mere på i fremtiden. Så til alle dere som leser dette: Ta kontakt om dere har ideer til ulike former for bidrag!

NKFT tilbyr mange ulike utdanninger i kognitiv terapi, men når det gjelder utdanning av behandlere som jobber med barn og unge, har NFKT godkjent utdanningsprogrammer som utføres av samarbeidspartnere.

Å jobbe med barn og unge innen psykisk helsevern har mange likheter med behandling av voksne, men også mange forskjeller, og det må man ta på alvor. Utdanningen for behandlere som jobber med barn og unge er dermed organisert noe annerledes enn når det gjelder voksenfeltet. – Det er RBUP Øst/Sør, RKBU-Vest, RKBU-Midt og RKBU-Nord som driver utdanningene innen kognitiv atferdsterapi (KAT) for barn og unge, forteller leder i NFKT, Annelise Fredriksen. – Utdanningene er godkjent i NFKT og de som har tatt en 2-årig utdanning vil kunne stå på listen over kognitive terapeuter i Norge. Programmene og organiseringen av dem er noe forskjellig, men de 2-årige programmene har omtrent helt likt innhold. Opptakskravene er imidlertid forskjellige i de ulike regionene.

Utdanning i nord

Fredriksen er selv leder for denne utdanningen i den nordlige regionen. – RKBU-Nord (Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Psykisk helse og barnevern) er en avdeling ved UiT/Norges arktiske universitet, og det betyr at våre utdanninger gir studiepoeng. Vi har et to-årig program, over 5 semestre, som er rettet mot spesialisthelsetjenesten og gir 60 studiepoeng. I tillegg til undervisning er det 80 timer veiledning. Veiledningen er inkludert, noe som vil si at veiledningsgruppene inngår i programmet og at studentene ikke må betale ekstra for det.  Vi har også en utdanning for førstelinjetjenesten, altså helsesykepleiere, barnevernsansatte, PPT og eventuelt andre som jobber i kommunal helsetjeneste. Denne går over 3 semestre og gir 30 studiepoeng. 40 veiledningstimer er inkludert. Vi har for tiden planer om å starte opp et nytt påbygningsprogram for de som har tatt utdanningen på 30 studiepoeng, noe som dermed vil samsvare med trinn II i NFKT.

Studiepoeng også i vest

Ved RKBU-Vest har de i høst også kommet i gang med en studiepoenggivende utdanning, etter et par år uten. Studiet er det lagt til UiS (Universitetet i Stavanger), Helsefakultetet, under ledelse av Studieveileder Klara Øverland. – Den to-årige utdanningen ligger under helsefakultetet ved universitetet, og gir 60 studiepoeng, forklarer Øverland. – Den er åpen for ulike yrkesgrupper. I hovedsak er det spesialiststedene som rekrutterer deltakere, men kandidater med god basisutdanning og erfaring, og som er i relevant praksis, som barnehus, familiearbeid og så videre, kan også vurderes. Studiet godkjennes som etter- og videreutdanning for leger og psykologer, og for leger i spesialisering (allmennmedisin: godkjennes med 30 poeng emnekurs/klinisk emnekurs i barne- og ungdomspsykiatri og 30 valgfrie kurspoeng til videre- og etterutdanningen. Barne- og ungdomspsykiatri: godkjennes med 230 timer for spesialistenes etterutdanning).

Annerledes å jobbe med barn

Øverland er også klar på at det er gode grunner til at behandlere som jobber med barn og unge trenger et eget utdanningsløp. – Dette er en basisutdanning i kognitiv terapi, der den enkelte også får spesialisere seg til å behandle ulike lidelser med KAT, men i tillegg legges det stor vekt på forebyggende arbeid for barn og unge. I tillegg må vi selvfølgelig ta høyde for at kandidatene skal henvende seg til barn i ulike aldre og modningsnivå. Utviklingspsykologi og sosialpsykologi er barnetilpasset, og vi bruker mye lek, tegning og rollespill. Det er også stor grad av komorbiditet hos barn, noe som gjør at terapeutene må være trent til å ta høyde for det. Til vanlig er det dessuten en forutsetning at pasienten samtykker og er motivert, men det er ikke alltid tilfelle hos barn. Barn er ikke kognitivt og kroppslig ferdig utviklet, i tillegg til at de sosiale ferdighetene kan variere stort, så man kan oppleve mange uventede reaksjoner. Det er for eksempel ikke alltid de samarbeider på samme måte som voksne, og vi er avhengige av å trekke inn familie og omgivelser i langt større grad enn når man jobber med voksne. Dermed blir KAT og erfaringer med veiledning av foreldre og skoler, og hjelpesystemet rundt barnet også sentralt i utdanningen.

Krevende utdanning

Det er altså mange hensyn å ta, og det er dermed et komplekst utdanningsløp som krever høy grad av oppmøte og deltakelse på samlinger og veiledning, i tillegg til at deltakerne har eksamen og fordypningsoppgave. – Vi går inn på både generell kompetanse og spesifikk behandlingskompetanse, forklarer Øverland. Programmet dekker også noen evidensbaserte programmer som SPT (Social Perception Training), DU-prosjektet (Depresjonsmestring for ungdom) og Cool Kids (angstbehandling), og utdanningen har mange dyktige og høyt kvalifiserte foredragsholdere. – Det er viktig for oss at det nå, etter to kull uten studiepoeng, igjen er et universitetsfag. Det skaper samarbeidsarenaer og reder grunnen for et høyere vitenskapelig nivå og kontinuitet og kvalitet i den faglige utviklingen, påpeker Øverland.

Muligheter over hele landet

I tillegg til utdanningene vi her har omtalt, i Nord og Vest, er det som nevnt et tilbud i RBUP Øst/Sør under ledelse av Barbro Fedøy, og i RKBU-Midt, der Kari Walmsness og Jo Magne Ingul holder i roret. Hvis du er interessert i mer informasjon om noen av disse utdanningene kan du gå inn på nettsiden til RBUP/RKBU i din region, eller ta kontakt med relevant studieleder, som omtalt her.

Fagutviklingsfondet: Bounce back

I det daglige fokuserer psykisk helsevern på å lindre problemene for syke mennesker, men Susan Ettelt og Kristine Sverdrup ved Vestfold DPS ønsker å forebygge istedenfor å reparere.

– Psykiatrien har først og fremst fokus på å senke lidelse, i form av for eksempel å gjøre deg mindre deprimert, påpeker Susan Ettelt, PhD, psykologspesialist ved Vestfold DPS og veileder i kognitiv terapi. – Dette går ofte på bekostning av å jobbe med å øke trivsel og lykke. Det viser seg imidlertid at ved å fokusere på økt tilfredshet og på en persons ressurser og styrke, kan man bygge opp økt psykisk motstandskraft i en person, forteller hun, men understreker samtidig at dette ikke må forveksles med og bytte ut negative tanker med positive.

Resilience

Selv om det å bygge opp personers psykiske motstandskraft ikke har hatt mye fokus generelt i psykiatrien, er det ikke en ny tanke, og Ettelt og Sverdrup (konstituerende overlege i psykiatri), tar utgangspunkt i tanker på dette feltet av blant annet Martin Seligman og Christine Padesky. Nå vil de to damene fra Vestfold DPS nå ut med sine tanker om psykisk motstandskraft, eller resilience, og hjelpe andre, og de har en klar mening om hvem som vil være en logisk målgruppe å starte med.

Helsepersonell i første rekke

– Helsepersonell står i mange utfordrende situasjoner, ikke minst nå i pandemien. De går stadig inn i situasjoner der de kanskje selv risikerer sin egen helse, og mange blir daglig konfrontert med håpløshet og fremtidspessimisme. Det er samtidig også en god beskrivelse av situasjoner som gjør at en person kan utvikle for eksempel depresjon. Derfor er det viktig at man lærer hvordan man kan stå i utfordringen, selv om man ikke har kontroll over situasjonen, og når den varer over tid. Vi har dermed bestemt oss for å henvende oss til nettopp helsepersonell når vi nå tenker på å utvikle opplæringsmateriell for utvikling av psykisk motstandskraft, et konsept vi har valgt å kalle Bounce back.

Selvhjelpshefte

Tanken var i utgangspunktet å utvikle en liten kursrekke for denne målgruppen. Det er imidlertid som vi alle vet litt utfordrende i disse tider, så Ettelt og Sverdrup har bestemt seg for å starte med et selvhjelpshefte på trykk. Ettelt understreker imidlertid at dette hefte naturligvis ikke vil erstatte behandling, for eksempel for depresjon, der det trengs, men at det er et hefte tenk som et forebyggende og helsefremmende tiltak. – Vi begynner nok med å bruke kollegaene våre på Vestfold DPS som forsøkskaniner, smiler Ettelt. – Deretter tenker vi å ta det videre. Nå skal de to driftige damen bruke de første månedene av det nye året til å utvikle heftet med støtte fra Fagutviklingsfondet til NFKT. På sikt håper de å nå ut til sykehusansatte både i somatikken og psykiatrien, både med dette heftet, og etter hvert i form av kurs med tittelen Bounce back.

Tekst: Aina Skoland

NFKT har nylig avsluttet en ny runde med utdeling av midler fra sitt fagutviklingsfond. Fire gode kandidater fikk innvilget støtte. Her presenterer vi den første: Nasjonalt opplæringsseminar i Stå Opp søvnbehandling.

Tidligere kommunepsykolog i Oppegård, nå ansatt i Norges Fotballforbund, Iver Strandheim, begynte å interessere seg for søvnbehandling allerede i studietiden. – Insomni og mangel på søvn er et enormt folkehelseproblem, men likevel har vi ikke noe utbredt behandlingstilbud for dem som sliter med dette, forklarer han. – I studietiden var jeg på et foredrag med søvnforsker Håvard Kallestad ved NTNU. Det appellerte veldig til meg at han presenterte en helt konkret tilnærming og behandling. Strandheim er ikke den eneste som har latt seg overbevise av Kallestads tanker, det er stor enighet i søvnmiljøet om hva som er anbefalt behandling ved insomni.

Begynte i det små

– Etter studiene begynte jeg som kommunepsykolog i Bærum kommune, på forebyggende senter for voksne, og der hadde jeg lyst til å prøve ut om vi klarte å utvikle et effektivt gruppebehandlingstilbud basert på prinsippene fra individualbehandling for insomni. Strandheim startet friskt opp med et par pilotrunder, men lærte fort at det var rom for forbedring. – En av tingene jeg oppdaget etter kort tid, var at oppstartsintervju og motivasjon hos deltagerne var svært viktig. Derfor bruker vi nå motiverende intervjuteknikk, og jobber mot et mål om at deltakerne skal «overbevise oss» om at de bør få være med i gruppen, heller enn at vi skal overtale dem til å delta.

Stå Opp

Strandheim fortsatte å utvikle sin gruppebehandling i søvn, også etter at han byttet arbeidslokasjonen fra Bærum til Oppegård kommune. Konseptet fikk navnet Stå Opp, og ble stadig mer spisset. – Vi har kuttet ut nesten alt annet enn atferdselementene i behandlingen, og jobber dermed med søvnrestriksjon og stimuluskontroll. Han innrømmer at det kan være tøft for deltagerne. – Det er en skikkelig hestekur. Vi bygger opp et stort søvnunderskudd på en kontrollert måte, og så sørger vi for at man på bakgrunn av dette søvnunderskuddet kan sove godt i sengen en stund, og så utvide dette gradvis. Det krever god motivasjon fra deltagerne, men de fleste er over kneika etter tre-fire uker, og vi har enda ikke opplevd en eneste deltaker som etterpå ha sagt at det ikke var verdt det.

Utgangspunktet for behandlingen er kognitiv atferdsterapi, med vekt på motiverende intervjuteknikk gjennom alle de ukentlige samlingene. Strandheim legger stor vekt på gruppedynamikken. – Deltakerne i gruppen behandler i stor grad hverandre, og jeg som terapeut kan ha en mer tilbaketrukket rolle.

Nasjonal opplæringskonferanse

Stå opp er altså et velutviklet gruppetilbud i Oppegård kommune, men det er en kjent sak at søvnproblemer er vanlig over hele landet. Iver Strandheim har derfor fått støtte fra Fagtviklingsfondet for å holde en nasjonal konferanse med opplæring i Stå Opp-behandlingen. Tanken var egentlig en fysisk samling, men omstendighetene tatt i betraktning blir det naturlig nok gjort om til en digital konferanse, mandag 7. desember. Dersom du er interessert i å delta, kan du melde deg på via staaopp.no. – Selv om det er et digitalt arrangement, ønsker vi likevel å ha med et begrenset antall deltakere, fordi vi vil ha en tett oppfølging i løpet av dagen. Deltakerne vil også få tilsendt behandlingsmateriell i forkant av samlingen for å være best mulig forberedt. Konferansen er godkjent som vedlikeholdsaktivitet for psykologer.

Iver Strandheim, sammen med psykolog Paul Andreas Aasen og kollegaer i Stå Opp har også gjennomført en søvnstudie, som du kan lese om her. I tillegg har de gjennomført en effektstudie på behandlingsformen i samarbeid med FHI, også den med overbevisende resultater.

Tekst: Aina Skoland

Den nye utdanningen, kognitiv terapi for helsesykepleiere, har lenge vært etterspurt og etterlengtet. Nå er de endelig i gang med en pilot med mange fornøyde deltakere.

I midten av oktober var det endelig klart for oppstarten av piloten i utdanningen til kognitiv terapi for helsesykepleiere. Til sammen 25 helsesykepleiere, fra Oslo og Vestfold, sto klare til å treffes for den første samlingen på utdanningen. Men Covid-19 hadde andre planer.

Omveltinger i innspurten

– Få dager før oppstart ble det klart at helsesykepleierne i Oslo og Vestfold ikke kunne samles på samme sted, på grunn av smittevern, forteller Grete Arnegård Cederkvist. Hun er Virksomhetsleder for forebyggende helsetjenester i Færder Kommune, styremedlem i Norsk Forening for Kognitiv Terapi, og en av ildsjelene bak den nye utdanningen. – Vi måtte snu oss rundt og i full fart få organisert samlingen på en sånn måte at foreleserne, Barbro Fedøy og Kirsten Torbjørnsen, avholdt samlingen sammen med deltagerne i Vestfold, mens helsesykepleierne i Oslo satt samlet og fikk med seg samlingen digitalt og interaktivt. Ideelt sett skulle vi selvfølgelig gjerne ha samlet alle deltagerne, men omstendighetene tatt i betraktning, var vi svært fornøyd med at vi fikk avholdt samlingen, selv om vi hadde noen tekniske utfordringer underveis, sier Cederkvist. – I slike situasjoner er det godt å ha et sterkt lag med støttespillere fra NFKT, og fleksible og dyktige foredragsholdere som kan snu seg raskt, legger hun til.

Relevant innhold

En av deltagerne på kurset, Ida Bjørnstad, er helsesykepleier på Nøtterøy videregående skole i Færder kommune. Hun har lenge sett fram til at utdanningen skulle komme på plakaten. – I helsesykepleierutdanningen får vi ikke så mange konkrete verktøy til å ha samtaler med barn og unge. Jeg har derfor lenge tenkt at jeg hadde lyst til å ta en kognitiv utdanning, men den «vanlige» kognitive utdanningen er først og fremst rettet mot de som behandler voksne. For oss som jobber med barn og unge treffer ikke det helt, ut ifra hvilke problemstillinger vi kommer opp i. Da Grethe Arnegård Cederkvist begynte som leder for blant annet helsesykepleierne i Færder kommune, og fortalte om den planlagte utdanningen, klaffet det derimot helt. – Det å få en utdanning som er lagt opp helt konkret med vår arbeidshverdag, og de situasjonene vi ble stilt overfor som utgangspunkt, er virkelig et privilegium, påpeker Bjørnstad.

Travel hverdag

Hverdagen som helsesykepleier på en skole er travel og uforutsigbar. – Vi helsesykepleiere har ikke vært så vant til å kunne strukturere timene våre, forteller Bjørnstad. – Vi har ofte dårlig tid, samtidig som det gjerne er vi som er de nærmeste til å snakke med barna og ungdommene om ting som dukker opp. Det og da få en metode som gjør at vi kan strukturere timene våre på en helt annen måte gir oss muligheten til å jobbe på en mye mer målrettet måte, selv når problemene dukker opp spontant. Bjørnstad lever som hun lærer, og allerede første arbeidsdag etter den første samlingen, har hun tatt kognitive metoder i bruk i samtaler med ungdom.

Ikke som planlagt

Til tross for denne uheldige situasjonen, der kullet måtte splittes i to på første samling, var det god stemning på kurset. – Vi fikk selvfølgelig ikke blitt så godt kjent som vi gjerne skulle ha blitt, men vi er veldig glade for at vi fikk gjennomført samlingen uansett. Neste samling er i slutten av november, så det spørs om det er så store endringer i situasjonen da, men vi får krysse fingrene for at vi kan møtes fysisk de neste samlingene. Det er Bjørnstad og Cederkvist skjønt enige om.

Tekst: Aina Skoland

Voldsutøvere påfører store skader på sine omgivelser. Likevel har det vært gjort lite forskning på behandlingen av disse personene. Dette har teamet bak sinnemestring – Brøsetmodellen gjort noe med.

Voldsutøvere kan påføre store skader, enten offeret for volden er familiemedlemmer, eller andre. På St. Olavs hospital i Trondheim har de lenge jobbet med å behandle voldsutøvere med utgangspunkt i sinnemestring – Brøsetmodellen. Gjennom den har de tilbud om behandling til voldsutøvere som er dømt for voldshandlinger, men også et poliklinisk tilbud for de som kommer og ber om hjelp.

Nødvendig med forskning

– I 2012 så vi et behov for å forske på resultatet av behandlingen vi drev, forklarer Merete Berg Nesset som er klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie og forskningssykepleier ved St.Olavs Hospital, avd. Brøset kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri. – Fra da og frem til nå har vi fulgt opp 125 voldsutøvere som frivillig har kommet til oss for å få hjelp poliklinisk. Utøverne ble delt inn i to grupper, hvorav den ene fikk tre individuelle samtaler og 15 sesjoner med gruppebehandling i kognitiv terapi. Den andre gruppen fikk et behandlingsopplegg basert på Mindfullness og stressmestring, med individuell samtale før og etter 8 ukentlige gruppeterapitimer. Begge gruppene ble fulgte opp med spørreskjemaer før oppstart, og så hver tredje måned i ett år. For 56 av utøverne var også partner en del av studien.

Oppløftende resultater

Studien viser oppløftende resultater. – Det var ikke nevneverdig forskjell på resultatene mellom de to gruppene, men begge behandlingsopplegg viser en klar bedring på rundt 75 prosent nedgang i voldsutøvelse ett år etter oppstart, noe vi må si oss godt fornøyd med. Voldsutøvelse, spesielt i hjemmet, er definitivt et folkehelseproblem. Det er vanskelig å få oversikt over omfanget, for her er det mange store mørketall og mange som ikke oppsøker systemet for å be om hjelp. Det er likevel svært oppløftende å se at behandling virkelig fungerer sånn at vi har gode verktøy til å hjelpe dem som ønsker å ta grep om egen situasjon.

Veien videre

En artikkel om studien ble publisert i BMC psychiatry 22. april i år. Denne artikkelen kan du lese her. – Vi ønsker dessuten å se mer på hva det er ved behandlingen som fungerer. I tillegg ser vi nærmere på komorbiditet hos voldsutøveren, og hos partneren, og hvordan behandlingen kan påvirke symptomtrykk av angst og depresjon hos de begge, sier Nesset. Akkurat dette er temaet for en artikkel Nesset nylig har publisert i BMC Psychiatry, og den kan du lese her. Teamet bak studien sitter imidlertid fortsatt på mye datamateriale, og enda flere artikler er underveis. Siste ord er altså ikke sagt om denne studien.

Tekst: Aina Skoland

Til tross for koronasituasjonen er et nytt kull med veiledere i kognitiv terapi uteksaminert fra NFKT, dog i andre rammer enn vanlig.

Veilederkorpset er på mange måter den faglige ryggraden i NFKT. – Å få innpass på veilederutdanningen til NFKT, er en anerkjennelse i seg selv, fastslår Peter Prescott som er kursleder på veilederutdanningen sammen med Hans Nordahl. – Derfor var vi veldig opptatt av å få gjennomført den utdanningen som startet i februar i 2019, til tross for at pandemien som kom i begynnelsen av året stilte både deltakerne og NFKT overfor utfordringer.

Tradisjonsrikt

Avslutningen på veilederutdanningen er en viktig begivenhet både for foreningen, og for de nye veilederne, og derfor er det tradisjon for å lage en stilfull og ærverdig ramme rundt den siste samlingen. – Dette har i alle år foregått i Oxford, på et svært ærverdig hotell som gir en høytidelig ramme rundt arrangementet, forteller Prescott. – Her pleier vi å ha en høytidelig festmiddag med diplomutdeling, taler, underholdende innslag og det som hører til. Vi håpet lenge at vi skulle få mulighet til å reise til Oxford også i år, men det lot seg åpenbart ikke gjøre. Utenlandsforbud til tross, den siste samlingen ble gjennomført på en stilfull måte, men lokasjonen ble det nyåpnede hotellet, Amerikalinjen, i Oslo sentrum. I år ble samlingen dessuten avholdt sammen med gruppen fra barne- og ungefeltet, der veilederutdanningen har vært ved RBUP Øst/Sør, med Kristin Martinsen og Annelise Fredriksen som undervisere. – Å ha siste samling felles bidrar til at veiledere fra voksen- og barne/unge-feltet har mulighet til å få noe kjennskap til hverandre, understreker Annelise Fredriksen. Veilederne fra RBUP blir også godkjent av NFKT ved avslutningen.

Dyktige veiledere

Prescott, som har vært kursleder for veilederutdanningen de siste fire rundene, understreker mer enn gjerne viktigheten av et godt veilederkorps. – For å gjennomføre utdanningen i kognitiv terapi, er det avgjørende at vi har gode veiledere med relevant kompetanse. Derfor er deltagerne på utdanningen nøye utvalgt. De skal representere den nødvendige bredden i geografi, yrkesgrupper og fagfelt, sånn at kandidater som senere velger å utdanne seg i kognitiv terapi, skal kunne få den støtten og veiledningen som er relevant for dem. Til gjengjeld forsikrer Prescott at det også har store fordeler å bli veileder. – Veilederutdanningen er svært interessant i seg selv, og etter endt utdanning går man inn i et levende faglig fellesskap som blant annet har egne veiledersamlinger hvert år.

Ny runde

Selv om et nytt kull med veiledere nå er uteksaminert, ser foreningen stadig framover. En ny runde med veilederutdanning var derfor ment å starte i disse dager, men sånn gikk det ikke. – Sånn som situasjonen er nå, er det vanskelig å få til en fysisk samling med den bredden av deltagere vi ønsker, forklarer Prescott. – Samtidig tenker vi at det er svært viktig at samlingene på utdanningen foregår ved fysisk oppmøte, for at deltagerne skal få anledning til å bli kjent med hverandre. På denne måten blir det lettere å få et fellesskap rundt utviklingen av veilederkompetanse. Derfor har vi valgt å utsette oppstart på neste kurs fram til mars 2021, og så får vi krysse fingrene for at vi igjen kan feire gjennomføringen av et nytt kull i Oxford våren 2023.

Tekst: Aina Skoland

Koronaen satte en stopper for det meste i våres, også oppstarten av trinn 1 i Narvik. De ga likevel ikke opp, og nå er de godt i gang.

Opprinnelig var Trinn 1 i Narvik planlagt til mars i år, men det gikk jo ikke. Gleden var derfor stor da kursleder Barbro Hultstedt endelig kunne ønske deltagerne velkommen til den første samlingen i midten av juni i år. I september kunne de gjennomføre samling to.

Startet sent, men godt

Helt uten utfordringer var det som kjent heller ikke da kullet startet opp i juni. – På grunn av restriksjonene kunne vi bare ha 15 deltakere på samlingene, i mot 21 som vi normalt kunne ha vært, men vi var likevel veldig glad for at vi kunne treffes, forteller Hultstedt. Deltakerne på kullet kommer fra Narvik, Harstad, Målselv og området rundt. Det vil si at noen av deltakerne har en reisevei på mellom 10 til 15 mil for å komme til samling, men det er likevel mye bedre enn å reise til Oslo, spesielt nå når flyprisene er så dyre, forteller Hultstedt. Blant de 15 deltakerne finner vi sosialarbeidere, sykepleiere og vernepleiere, noe som er å forvente, men denne gangen har vi også fått med oss en prest, forteller Barbro. Hun var svært fornøyd med stemningen i gruppen allerede fra første samling, og hun ser fram til fortsettelsen.

Ekstra tiltak, også her

Selv om de altså har kunnet samle seg fysisk i Narvik, har de også i klasserommet merket korona, kan Hultstedt fortelle. – Som sagt har vi færre deltakere enn normalt på grunn av kravene til avstand mellom deltakerne. Vi har også ekstra vasking av klasserom og pulter, og selvfølgelig ekstra fokus på håndvask og desinfeksjon i timene.

Med 3 måneders utsettelse av oppstarten, ble det altså med den ene samlingen før sommeren. –Samling 2 ble ikke før midten av september, men nå håper vi at vi skal kunne fortsette i flyten vi har klart å skape fra start, sier Hultstedt. Istedenfor å være ferdig til jul som opprinnelig planlagt, blir det eksamen og avslutning i mars 2021, hvis alt går som planlagt, avslutter Hultstedt.

Tekst: Aina Skoland

Det har vært gjort mange studier på effekten av kognitiv terapi, men ingen av dem har et lengre perspektiv enn den studien som startet i Førde i 1989.

– Jeg kom til Førde og ble leder for det som skulle bli psykiatrisk klinikk der i 1988, forteller Egil Martinsen, psykiater og nestor i Norsk Forening for Kognitiv Terapi. – På den tiden var det et dagsenter der sosialarbeider, Torbjørn Olsen, og psykiatrisk sykepleier, Eli Tønseth, skulle gi tilbud til pasienter med blant annet panikkangst og agorafobi, men de hadde ingen modeller å jobbe ut fra. Vi startet derfor å jobbe med eksponeringsteknikker som jeg hadde lært på Modum Bad, og ut fra det utviklet vi modeller som var tilpasset poliklinisk arbeid. Det startet med ren eksponeringsbehandling i gruppe, og etter hvert tok vi også inn kognitive elementer, forteller Martinsen. Torbjørn Olsen har så vært med hele veien videre, mens flere andre behandlere har vært med i perioder.

Dokumenterte fra start

Den gangen ble de møtt med mange spørsmål og motargumenter mot å innføre denne måten å behandle på. Hvordan kunne de behandle syke uten å finne ut hva som var årsaken til sykdommen? Hvis man fokuserte på symptomene; kunne man ikke forvente at andre symptomer ville oppstå når man fikk ryddet de første av veien? Ville den enkelte pasient få den behandlingen de trengte i en gruppesituasjon? Spørsmålene var mange, så Martinsen og hans kolleger bestemte seg for å gjøre dette grundig. De samlet informasjon om pasientene både før, under og etter behandling, i tillegg til et år etter at det ti ukentlige gruppesamlingene var gjennomført. Med Martinsen som veileder og Tønseth og Olsen som behandlere, studerte de resultatene nøye. Resultatene var gode, og førte til en artikkel i et amerikansk tidsskrift i 1998. – Egentlig var tanken å la det bli med det i den omgang, men i det kognitive miljøet i Førde har de vært flinke til å samle på resultater og ha god orden på papirene, understreker Martinsen. Han var dermed ikke veldig overrasket da Torbjørn Olsen, Truls Bilet og John Roger Andersen fra Førde kom opp med en god idé for noen år tilbake.

Langtidsperspektiv

– De ville se på den virkelige langtidsvirkningen av behandlingen vi utførte fra 1989 til 2008, forteller Martinsen. Som sagt så gjort, og de satte seg dermed ned med de gamle pasientarkivene. – Førde er et sted der folk er ganske bofaste, så vi klarte å få tak i mange av pasientene. Vi fikk kontakt med, og undersøkte, 61 prosent av alle som hadde vært behandlet i perioden, og til slutt hadde vi et utvalg med 68 pasienter vi kunne gå i dybden med. Vi stilte dem spørsmål som gikk på både sykdomssymptomer og livskvalitet i årene helt fra starten. De hadde fått gruppebehandling for mellom 12 og 31 år siden, og så vidt jeg vet er det ingen andre som har gjort en tilsvarende studie med så lang tids oppfølging, sier Martinsen fornøyd.

Overbevisende resultater

Fornøyd ble han også av resultatene. – De fleste ble friske, og var forblitt friske, sier Martinsen, og kan med det neppe beskyldes for å overdrive. Hele 98 prosent rapporterte en betydelig bedring i helse, og 95 prosent oppga av de fortsatt var svært fornøyde med behandlingen de hadde fått alle de årene tidligere. – Dette var faktisk gledelig overraskende, forteller Martinsen. – Det er på ingen måte en selvfølge å få så gode langtidsresultater. Dette er sykdommer som kan plage pasientene livet ut, og ingen av de som var med i undersøkelsen hadde fått nevneverdig behandling etter gruppebehandlingen de fikk i Førde. Det tyder på at det pasienter lærer i kognitiv terapi har varig effekt, slår han fast.

Mulig å nå mange

Det er et par andre ting Martinsen også gjerne vil fremheve med resultatet på studien, så vel som med egenskapene til kognitiv terapi som sådan. – En ting jeg synes er veldig bra, er at den viser at man ikke er avhengig av at behandlingen utføres av en psykolog eller psykiater. Når bredere grupper av helsearbeidere kan administrere behandlingen med like god effekt, betyr det at vi kan nå ut til flere pasienter. Det samme kan sies om det faktum at denne studien dreier seg om gruppebehandling, noe som vakte en del skepsis til å begynne med, men som har vist seg å være svært effektivt.

Hvis du vil vite mer om denne banebrytende langtidsstudien, kan du lese artikkelen som ble publisert digitalt i BMC Psychiatry 24.mai. Du finner den her.

Tekst: Aina Skoland

Det er ingen tvil om at denne våren har vært en unntakstilstand, og mange har vært bekymret. Kanskje kan podcasten «Smittefrykt» hjelpe noen i denne vanskelige tiden.

Vi har alle vasket hendene unormalt mye disse siste månedene, men når går det over til å bli sykelig? Og hvordan behandler man egentlig pasienter med tvangslidelse i en tid da smittefaren er stor, og retningslinjer for smittevern reduserer handlingsrommet? Psykologspesialistene Bjarne Hansen og Kristen Hagen har gått i studio sammen med Anne Grosvold for å svare på disse spørsmålene og flere til, i en ny podcast som har fått navnet Smittefrykt.

Trengte en podcast

– Da koronapandemien brøt løs, fikk vi mange henvendelser fra tidligere pasienter som var redde for å få tilbakefall, sier Bjarne Hansen. – Samtidig hadde vi behandlerne på tråden. De var usikre på om de kunne behandle pasienter i denne tiden. Var det egentlig faglig forsvarlig å drive med eksponeringsterapi nå? Norsk OCD-forening Ananke opplevde det samme; langt flere tok kontakt og ønsket råd og hjelp. Det var den viktigste grunnen til at vi sammen med pasientforeningen ville lage denne podcasten. Med seg på laget fikk de også produksjonsselskapet Cynergi AS og stiftelsen DAM, som har finansiert prosjektet. – Vi ønsket dessuten å få med Anne Grosvold, og hun tente heldigvis på ideen og sa ja med en gang, forteller Hansen fornøyd. Fornøyd er han også med podcastformatet. – Det er en fin kanal til å få snakket litt grundigere om ting, og det passer godt med en folkelig tone som treffer flest mulig, både fagfolk og publikum. Det kan godt tenkes at vi kan komme til å bruke podcast i flere sammenhenger i fremtiden, slår han fast.

For folk flest

Podcasten har 3 episoder. Den første er ment for folk flest, og dreier seg om hvordan man skal forholde seg til smittefrykt og farer i denne tiden. Den tar for seg den usikkerheten og uroen som mange naturlig nok vil kjenne på nå, og i og tiden framover. Den andre episoden retter seg først og fremst mot pasienter eller tidligere pasienter, og i den tredje snakker trioen til behandlerne.

Behandling i unntakstilstand

– Behandlerne lurer på om det er praktisk mulig å gjennomføre behandling på en forsvarlig måte nå, og det mener vi at det er, fastslår Hansen. – Vi tenker tvert imot at det ville vært problematisk om vi begrenset vårt tilbud, uten at dette var begrunnet i retningslinjene eller pasientens ønske. Det er ikke sånn at vi må ut og ta på kafébord og gjøre drastiske eksponeringsøvelser for å behandle pasientene, forklarer Hansen. – Så lenge vi har tilgang til de ubehagelige følelsene som oppstår når pasientene gjør noe de er redde for, så har vi de råvarene vi trenger for å kunne jobbe med pasientene i henhold til 4-dagers modellen også via Skype og telefon om det er nødvendig.

Hansen understreker at det ikke er stedene, smitten eller gjenstandene som er kjernen i tvangslidelsen. Det er de ubehagelige tankene og følelsene pasienten opplever, og måten disse reguleres på. – Selv om enkelte steder kan være mer egnet enn andre når det kommer til å aktivere disse tankene og følelsene, vil det for de fleste være mange muligheter som ikke omfattes av begrensninger knyttet til retningslinjer om smittevern. Dette kan eksempelvis være gjenstander som unngås fordi de tidligere har vært på steder en forbinder med noe farlig. Mange erfarne OCD-behandlere gir tilbakemelding om at den pågående pandemien har bidratt til å gjøre dette tydeligere også for dem. Ofte kan en faktisk oppnå bedre effekt av behandling når en trigger lidelsen med virkemidler som pasienten opplever som langt unna noe det er fornuftig grunn til å frykte. Ved å tydeliggjøre skillet mellom fornuft og følelser, øker ofte viljen til å legge fornuften til grunn for regulering av følelsene.

Flere tiltak i unntakstilstanden

Podcasten og fleksibel behandling er bare noen av mange tiltak som Bjarne Hansen og hans kolleger ved klinikk for 4-dagers behandlig satte inn, og som har gjort at de har kunnet operere som normalt også disse siste månedene. – Vi ble tidlig berørt ettersom en av våre ansatte var blant de første som ble smittet av korona og ble satt i karantene, sier Hansen. – Det gjorde at vi ble nødt til å forberede oss godt fra start. Vi begynte med å sende folk i «prøvekarantene» for å se hvordan vi kunne jobbe på andre måter, og dermed var vi forberedt da krisen slo inn for fullt. Vi har også sendt ut nyhetsbrev og holdt nettmøter, og vi har latt behandlere fra andre klinikker delta i våre behandlingsgrupper, slik at de har kunne se hvordan vi har jobbet nå i denne unntakstilstanden, avslutter Hansen som mener at dette også har vært en lærerik tid.

Her kan du høre podcasten – Smittefrykt.

Tekst: Aina Skoland

Helsevesenet har separert somatikk og psykiatri, men i virkeligheten er vi hele mennesker og kan ikke skille mellom de to. Det er Kati Langhaug opptatt av.

Kati Langhaug er Ergoterapispesialist i barns helse, og jobber ved Ergoterapi, logopedi og sosionomseksjon på Nevro-, ortopedi- og rehabiliteringsklinikken ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF. Hun har tatt videreutdanning i «Kognitiv atferdsterapi for barn og unge i spesialisthelsetjenesten» ved Universitetet i Tromsø.

Tenke helhetlig

– Jeg jobber med barn og unge med ulike somatiske problemstillinger innen nevrologi, reumatologi, ortopedi, onkologi og pediatri, forklarer Langhaug. – Ofte lever disse barna med kroniske smerter, eller de trenger av andre grunner å få hjelp til å takle hverdagen. Og der mener Langhaug at det er viktig å krysse nettopp denne delelinjen mellom somatikk og psykiatri. – Vi i somatikken står litt i fare for å lukke øynene for helheten, både hos barnet og hos familien. Vi har ofte fokus på medisin og diagnose, men problemene til disse barna er sammensatte. Ved å lære mestringsstrategier til hjelp i hverdagen, kan både barna og familien deres bli ivaretatt mer helhetlig.

Fungerer godt for barn

Akkurat det med familien er et viktig aspekt, mener Langhaug. – Hvis man behandler en voksen, er det bare den voksne, og man har ingen kontroll på hvorvidt de tar med seg det de lærer inn i hverdagen. Når vi snakker om barn, er det aldri bare barnet. De har alltid med seg en voksen, som dermed kan fortsette å følge opp behandlingen og øvelsene også utenfor besøkene her hos meg. Og så må jeg ta med at kognitiv terapi fungerer veldig bra med barn, legger Langhaug til. – Det er klart jeg justerer språket litt. Jeg sier ikke at vi skal drive med eksponeringsterapi, men jeg sier at vi skal prøve noe nytt, øve på noe, eller kanskje vi skal være detektiver eller forskere sammen. Barn er utrolig flinke til å være kreative, og de er gode til å forholde seg til konkrete øvelser, her og nå.

Matnyttig og integrert

Langhaug er selv glad hun tok videreutdanning i kognitiv terapi, men savner i det daglige et miljø der flere jobber på samme måte. – Jeg har tatt flere videreutdanninger, men dette er den jeg oppfatter som mest matnyttig. Jeg tenkte faktisk her om dagen at jeg ikke hadde brukt noen form for kognitiv terapi i løpet av koronaperioden der jeg først og fremst jobber med telefonkonsultasjoner. Så innså jeg at det er jo nettopp det jeg har gjort, jeg har brukt konkrete teknikker fra kognitiv terapi i flere samtaler. Det har blitt en integrert del av måten jeg tenker og behandler på, så jeg tenker ikke over det, smiler Langhaug.

Tekst: Aina Skoland

På psykoseklinikken ved Nydalen DPS, får pasientene tilbud om klasseromsundervisning for å få bedre innsikt i psykisk sykdom og egen situasjon. Alle er enige om at det er et godt tilbud, men er det nyttig?

Spesialist i samfunnsmedisin og psykiatri, Grete Larsen, er enhetsleder og overlege på psykoseklinikken ved Nydalen DPS. Siden 2013 har de to ganger i året holdt kurs i kognitiv terapi for pasienter ved klinikken. – Kursene går over 10 uker, med en time hver gang, og vi har inntil 30 elever på hvert kurs. Formålet med kurset er å gi pasientene innsikt i egen situasjon, og i psykisk sykdom generelt, forteller Larsen. – Deltakerne på kurset er både psykotiske og ikke-psykotiske pasienter, og noen av dem har rusproblemer. Med andre ord representerer de et godt utsnitt av normalpopulasjonen på klinikken.

Reelt bilde

Da de fant ut at de ville gjøre en kvalitetsstudie av undervisningsopplegget, for å finne ut om det faktisk hadde nytteverdi, var det derfor viktig for Larsen av utvalget i studien skulle representere den reelle brukergruppen. – Ofte utelukkes de aller sykeste pasientene fra slike studier, fordi de er vanskelige å evaluere, og dermed blir oppfattet som et forstyrrende element for studien. Men nettopp fordi dette er en gruppe der det har vært gjort lite forskning når det gjelder behandling, var det viktig at de var med. Utvalget til studien var dermed 10 psykotiske, og 10 ikke-psykotiske pasienter, og blant var det også pasienter med rusproblematikk. Vi utelukket ingen, og de eneste kriteriene vi hadde, var at pasientene forsto norsk, og at de var i stand til å signere på samtykket til studien.

Godt likt tilbud

Man kan kanskje tro at klasseromsundervisning fremstår som et lite egnet tilbud for denne gruppen, men akkurat det har vi sett i praksis at er motsatt. – De møter opp til kurset, får sin egen pult med god plass rundt seg, og et klart løfte om at ingen kommer til å forlange at de svarer på noe. Om de ønsker å bidra ved å uttale seg, kan de selvfølgelig gjerne det, men det er ingen krav på noen måte. Vi ser at selvtilliten vokser ved situasjonen. Vi vet at pasientene liker opplegget, og vi vet også at både undervisere, behandlere og pårørende liker det. Så da vi begynte studien, var det ikke det vi ville ha bekreftet. Vi ville finne ut om det var nyttig, om det gjorde pasientene bedre, og om vi kunne få noen tanker om hvordan vi eventuelt kunne gjøre det mer nyttig, påpeker Larsen.

Avsluttet studie

I løpet av studiens gang, svarte pasientene på spørreskjema i tre runder. Det samme gjorde behandlerne til pasientene, som ikke var en del av kurset. Nå er Larsen i gang med å skrive artiklene basert på studien, men litt kan hun si om resultatene allerede nå. – Vi så at rett etter at kurset var avsluttet, utfra tilbakemeldingene fra både pasientene og behandlerne, at de som hadde vært med på kurset var blitt litt bedre. 10 uker i etterkant, derimot, kunne vi riktignok fortsatt se en effekt, men ikke tilstrekkelig til at vi kunne si at den var signifikant. Dette tenker jeg gir grunn til å tenke at vi trenger å vurdere om dette er nyttig: Hva skal vi gjøre med dette kurset og hvordan kan vi kanskje klare å gjøre det enda bedre? Vi trenger dessuten mer forskning når det gjelder behandling for de aller sykeste pasientene, fastslår Larsen.

Tekst: Aina Skoland

Å jobbe bevisst med leveregler i behandlingen av pasienter, kan vise seg nyttig, men hittil har det vært lite undervisningsmateriell for dette på norsk. Det blir det nå en endring på.

Sirpa Markkanen er fysioterapeut og kognitiv terapeut og veileder, og hun tar imot privatpasienter i både Førde og Askvoll. I tillegg er hun kursleder på trinn 1 og på fysikalsk medisin og rehabilitering for fysioterapeuter og manuellterapeuter, samt at hun er ferdighetstrener. Hun har altså godt fotfeste innen både behandling og undervisning.

Levereglene er styrende

– Sekundære leveregler og kompensatoriske strategier er opprettholdende faktorer i mange lidelser på tvers av diagnoser. Det styrer mye av pasientens atferd, og skaper problemer, og koster dessuten pasienten mye energi og tid. Erfaringsmessig har jeg også sett at levereglene er et viktig tema i forhold til forebygging av tilbakefall. I en behandlingssituasjon liker jeg derfor å bruke levereglene til pasientene som et bevisst verktøy i terapien, ikke minst når det gjelder hva jeg gir dem av hjemmeoppgaver, påpeker Markkanen. – Jeg ønsker at terapeutene jeg har i utdanning skal utvikle en nysgjerrighet på hva som ligger under de negative automatiske tankene. Hvor kommer disse tankene fra, og hva betyr de for pasienten? Allerede tidlig i terapifasen kan terapeuten lære å lytte og fange opp setninger som gir en retning til det videre behandlingsløpet.

Trenger undervisningsmateriale

– Mitt utgangspunkt når jeg bruker levereglene i behandlingen er gjerne Judith Becks beskrivelser. Når jeg underviser har jeg derimot ofte savnet godt og lettfattelig undervisningsmateriale på norsk for hvordan man bruker levereglene bevisst i behandlingen, sier hun. Markkanen har derfor bestemt seg for å ta grep, og med støtte fra Fagutviklingsfondet planlegger hun dermed å lage materiale som skal være tilgjengelig for alle når det blir ferdig utover høsten (med forbehold om ytterligere koronaforsinkelser.) – Jeg har stor tro på at man gjennom undervisning kan ufarliggjøre bruken av leveregler i terapien for elevene. Tanken er å gi dem et sett med kjøreregler for hvordan de kan implementere dette i behandlingen, på hvilket tidspunkt i behandlingsprosessen det skal brukes, til hvilke diagnoser og så videre.

Filmer og tekst

– Det jeg tenker på er å lage to eller tre filmer, av ulike lengder, der rollespill vil være en vesentlig ingrediens. Filmene vil vise både konkrete teknikker og spørsmål terapeutene kan bruke, samt aktuelle hjemmeoppgaver og eksperimenter. I tillegg vil jeg lage en artikkel som er ment å fungere som en type manus til bruk av undervisere. Når det blir ferdig, vil det bli lagt ut, tilgjengelig for alle, som et hjelpemiddel i undervisningen. Vi i NFKT følger selvfølgelig med og gir deg de gode nyhetene når materialet er tilgjengelig.

Det er uvanlige tider vi lever i, og det påvirker psyken til mange. Noen har tøffe tider, mens andre har det bedre mentalt enn på lenge. Hvordan er det å jobbe med Rask psykisk helsehjelp i koronatider?

For å få svar på det, tok vi en telefon til Mari Skjøren Velgaard som er psykolog og avdelingsleder for Rask psykisk helsehjelp i Fredrikstad. Der har de full drift, om enn i litt andre former enn til vanlig.

En annerledes hverdag

– Alle behandlerne jobber hjemmefra med telefon- eller videosamtaler, forteller Velgaard. – For noen brukere høres det litt skummelt ut å skulle ha videosamtale, men de fleste glemmer det i løpet av fem minutter ut i samtalen, og blir positivt overrasket. I noen tilfeller går vi også en tur med brukerne for å møte dem ansikt til ansikt om vi føler at det er viktige vurderinger som bør gjøres. Det vi har måttet avlyse er hverdagsmestringsgruppene våre, og kurs vi pleier å ha med temaer som søvn, angst, depresjon, hva kognitiv terapi er og så videre. For de brukerne som har vært aktuelle kandidater der, har vi oppfølging 1-til-1 istedenfor.

Færre henvendelser

Velgaard forteller at RPH-teamet er minst like tilgjengelige som tidligere, med blant annet utvidet telefontid, og en mailadresse der folk kan sende en henvendelse for at behandlerne så ringer dem opp igjen. – Til å begynne med da koronakrisen slo til for fullt, satte vi opp ekstra vakter på telefonen fordi vi hadde en tanke om at det kunne bli mange flere henvendelser enn vanlig. Realiteten er at vi har fått færre henvendelser enn vi pleier å få. Det kan være flere grunner til at det er sånn, mener Velgaard. – En ting er at man kan ha nok med å få hverdagen til å gå opp her og nå, eller at man er litt avventende. En annen ting er at enkelte rett og slett kan ha mindre behov for hjelp fordi hverdagen er litt annerledes nå.

Ulike reaksjoner

For Velgaard er opptatt av at denne situasjonen har fått veldig ulike utslag for forskjellige mennesker, og dermed blir også reaksjonene på situasjonen ulik. – De som er ensomme blir kanskje enda mer ensomme. De som jobber i helsevesenet, eller som skal kombinere full jobb på hjemmekontor med hjemmeskole, blir travlere. Permitterte kan ha økonomiske bekymringer, og andre synes det er vanskelig å være så tett på familien hele tiden. Noen har mere tid, mens andre blir mere stresset. Dermed har folk også forskjellige behov og forskjellige reaksjoner. Mange er litt mer bekymret enn vanlig. Man kan bli anspent, rastløs, irritabel, nedstemt eller ha problemer med å sove. Alt dette er for så vidt normalt med tanke på situasjonen vi er i. Andre igjen kan oppleve en symptomlette. De har det faktisk bedre mentalt nå enn til vanlig. Grunnen til det kan være at man opplever et litt annet fellesskap enn vanlig, det er en litt sånn «vi er i samme båt-følelse». For andre er det en lettelse at samfunnet har roet ned tempoet litt. Mange fikk kanskje en stressrelatert reaksjon i starten, men så har det roet seg litt ned etter hvert som man kommer inn i den nye hverdagen.

Det er også store variasjoner når det kommer til hvordan hver enkelt bruker føler for å jobbe med problemene nå. – Noen tar dette som en anledning til å jobbe godt og systematisk med veiledet selvhjelp. De har kanskje bedre tid enn vanlig, og benytter muligheten til å jobbe ordentlig med de problemene de måtte ha. Andre har mer behov for å snakke mer ustrukturert rundt grubling og bekymringer, og trenger hjelp til å forsøke å minke tiden de bruker på bekymring i hverdagen.

Ta tak selv

For det er mange som bekymrer seg mye i disse dager, og der mener Velgaard at det er viktig at folk selv tar noen grep. – Jeg tenker at det er viktig å beholde litt rutiner i hverdagen. Ta morgenstellet selv om du ikke skal ut av døren. Ha noe planlagt, så dagen ikke er helt tom. Bruk naturen og kroppen, vi har godt av både frisk luft og dagslys. Det er en mye bedre følelse å lande i sofaen etter en god tur, enn om man har ligget der hele tiden. Regelmessige, sunne måltider er også viktig i denne tiden. Også er det viktig å sørge for at vi ikke lar bekymringene få ta all oppmerksomheten vår. Velgaard har dessuten et siste tips til oss alle: – Vi mennesker trenger å være en del av fellesskapet. Ikke sitt og vent på at noen ringer deg. Ring heller til noen andre og hør hvordan det går. Og vær kreativ; her i huset hadde vi med mormor på bollebaking digitalt i helgen, og det var kjempekoselig, smiler Mari Skjøren Velgaard.

Tekst: Aina Skoland

Ingvard Wilhelmsen mener at vi kan se på dagens koronasituasjon som en god, kollektiv øvelse i å tåle usikkerhet og uro. Og han mener at bekymringen er på sin plass.

– Verden har alltid vært et usikkert sted, men nå får vi virkelig se det med egne øyne, sier Ingvard Wilhelmsen. Han er lege, professor emeritus ved universitetet i Bergen, spesialist i indremedisin og psykiatri, og et godt kjent navn i NFKT.

Normalt å være bekymret

På spørsmål om vi bør være bekymret i dagens situasjon, svarer han et klart ja. – Folk bekymrer seg for hva som skjer med økonomi og jobb, og det med rette. Og de lurer på om de vil bli syke, eller om besteforeldre vil bli syke. Dette er helt normale tanker, men problemet er at svaret ligger i fremtiden. «Tenk om.» «Enn hvis.» Det finnes ingen i verden som kan gi oss svar, verken når det gjelder hvor lenge dette skal vare, eller hvor mange som blir syke. Det vi derimot vet, er at det ikke vil hjelpe oss det minste å gå rundt og gruble hele dagen. Vi må tåle å leve med disse spørsmålene uten å kreve at vi får svar. Det vi opplever nå er en realitetsorientering, og på mange måter en oppdragende øvelser. Ikke minst gjelder dette barn og unge som for første gang erfarer at de ikke kan leke med venner, og at ferier og andre ting de har gledet seg til må avlyses. Vi lever jo tross alt ganske skjermede liv til vanlig, så denne situasjonen er veldig annerledes enn noe vi har opplevd før. De som ikke har et snev av angst nå, bør nok gå i terapi. Bare ikke akkurat nå, humrer Wilhelmsen.

Angsten er kollektiv

Wilhelmsen tror ikke nødvendigvis det er pasienter som lider av angst eller hypkondri som har det verst nå. – De som lever med angst til vanlig er vant til å håndtere katastrofetanker og uro. De har øvd seg lenge på det som vi andre plutselig kjenner på nå. Tvert imot kan de få en følelse av at alle andre nå endelig har fått et innblikk i hvordan det er å være dem i hverdagen. Og når det gjelder pasienter som er redde for hva slags sykdommer som kan komme til å ramme den, så er det heller ikke for deres del særlig poeng i å være redd for å få kreft nå. Nå er det korona alt dreier seg om, og igjen er dette noe de deler med alle andre. En gruppe pasienter har imidlertid tøffere vilkår nå om dagen, medgir Wilhelmsen. – Dette er nok ikke rette tiden å snakke med pasienter med tvangslidelser med fokus på renhold og bakterier, om å utfordre seg selv ved å eksponere seg for det de frykter mest. Men sånn er det jo, verden er ikke maken alltid, og dette kommer også til å gå over.

Vær medmennesker

Wilhelmsen mener at dette er en tid da kognitive terapeuter og den kognitive modellen virkelig kommer til sin rett, men likevel er mange avskåret fra å jobbe med pasienter akkurat nå. – For hver enkelts del tror jeg det er viktig å sove godt, holde seg fysisk aktiv og spise bra. Sørge for at man har det så bra som mulig, og at man er i så god form man kan være i tilfelle man blir syk. Og medmennesker kan vi alle være. Selv om vi i stor grad ikke får være sammen om dagen, går det an å ta kontakt på andre måter, ved å ta en telefon for eksempel. Med dagens teknologiske muligheter, er det egentlig ikke noen grunn til at noen skal være helt alene.

Vi trenger å vite

Og apropos telefoner, som jo også kan brukes til å lese aviser: Bør vi beskytte oss fra denne evige informasjonsstrømmen? – Nei, vi trenger informasjon. Hvordan ellers skal vi vite hva vi skal gjøre eller ikke gjøre? Da tyskerne angrep Norge i 2.verdenskrig, ble mange redde da regjeringen gikk ut og erklærte at vi var i krig. Men det betyr jo ikke at det hadde vært et alternativ for regjeringen å la være å si noe. Folket måtte få vite hva de hadde å forholde seg til. På samme måte er det når jeg snakker med hypokondere. De har kanskje lest en artikkel om kreft, og er dermed ekstra redde for å få kreft. Da spør jeg gjerne hva de tror den artikkelen har gjort for deres sannsynlighet til å utvikle ekte kreft. Svaret er selvfølgelig «ingenting overhodet». Kunnskap er ikke farlig. Tvert imot er det mangelen på kunnskap, og det at fantasien gjerne fyller ut tomrommet, som er farlig, mener Wilhelmsen. Han er mer opptatt av hva vi gjør med den kunnskapen vi får. – I en sånn situasjon som nå er det viktig å huske på at regjeringen, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet får betalt for å være katastrofetenkere, sånn at vi slipper å være det. Hver av en av oss må sørge for å få kunnskap om hva vi skal gjøre og hvordan vi kan bidra, og så får vi la andre ta seg av resten. Men det er klart at det er lurt å være bevisst på hvilke kilder man får informasjonen fra.

Guri-Elise Holgersen jobber med ungdom med psykose. Hun har tatt nye virkemidler i bruk i behandlingen.

Guri-Elise Holgersen er klinisk barnevernspedagog og spesialist i barn og unges psykiske helse, i tillegg til at hun har utdanning i kognitiv terapi. Hun jobber på Haukeland universitetssykehus i psykosepoliklinikk for ungdom 13 til 18 år. – Dette er en pasientgruppe som typisk har utfordringer på det sosiale planet. Ved denne typen problemer er sosial ferdighetstrening i grupper anbefalt som behandling, men forskning har vist at metoden har varierende resultater for ungdom med psykose, blant annet fordi det er vanskelig for pasientene å ta de nye ferdighetene i bruk i hverdagen.

Sakte fremgang

Holgersen beskriver en typisk situasjon: Man har time med en ungdom som har vært i en situasjon i skolegården som ble opplevd som vanskelig. Vedkommende sto for eksempel i en større gruppe og hadde lyst til å si noe, men turte ikke, og innen hun eller han hadde opparbeidet seg mot til å snakke, hadde gruppen skiftet tema. Da snakker vi i timen om hvordan situasjonen kunne vært håndtert annerledes. Målet er da gjerne at eleven skal prøve å håndtere en tilsvarende situasjon fram til neste time uken etter. I realiteten faller dette gjerne bort fordi de glemmer det, eller ikke tør å gjøre det når det kommer til stykke. Man kan jo komme framover på denne måten også, men det tar sin tid.

Virtuell virkelighet

Det var tydelig for Holgersen at de trengte andre metoder, og da hun kom over konseptet med å bruke virtuell virkelighet i behandlingen ble hun begeistret. – Vi så at dette kanskje kunne være en spennende mulighet. De fleste av studiene som har vært gjort på å ta virtuell virkelighet i bruk i psykosebehandling, har vært gjort på voksenfeltet. Forskning viser likevel at det pasienten opplever i en virtuell verden kan gjøre dem like redde som i den virkelige verden, og det gjorde oss nysgjerrige.

Situasjoner fra hverdagen

Det som begynte som en liten idé har utviklet seg til et stort prosjekt. – Helse Vest IKT har utviklet programvaren, og jeg har utviklet behandlingen, forteller Holgersen. Da de skulle velge ut de ulike scenariene og situasjonene, spurte de ungdommene om hva slags situasjoner de trengte å øve på. De landet på tre forskjellige scenarier.  – Et scenario dreier seg om å snakke til fremmede på bybanen i Bergen. Da skal de gå bort til andre reisende og stille et spørsmål. I det andre scenariet, skal ungdommen gå på kafé, enten med venner eller på en date, så dette blir en «smalltalk-øvelse». Dette er definitivt et scenario der det er greit å slippe å ha med seg terapeuten for å øve i det virkelige liv, medgir Holgersen. – Det tredje scenariet foregår i en skolegård, eller i en park, og man skal da gå bort til en større gjeng med ungdommer. I alle situasjonene har Holgersen som terapeut kontrollen. – Jeg kan styre de andre avatarene og deres respons, så på den måten kan nivået på øvelsen tilrettelegges pasientens nivå.

En del av behandlingen

Bruken av virtuell virkelighet inngår som en del av terapiprosessen i kognitiv terapi på psykoseklinikken der Holgersen jobber, og etter at situasjonen er gjennomspilt, snakker de med ungdommen om det som har skjedd. – I tillegg kan ungdommen selv se situasjonen etterpå. Det er veldig nyttig fordi mange av disse pasientene ofte feiltolker situasjonen mens den skjer.

Behandlingsmanual

Selv om programvaren er utviklet og behandlingen snart er klar til å bli tatt i bruk, betyr ikke det at Holgersen og hennes kolleger kan senke skuldrene. – Det jeg skal bruke tid på nå, med støtte fra Fagutviklingsfondet, er å skrive en behandlingsmanual for å hjelpe andre som vil begynne å bruke denne typen behandling. I tillegg holder vi på med et forskningsprosjekt som skal dokumentere behandlingen og effekten av den. Det er spennende tider, og Holgersen kan nok regne med interesse fra fjern og nær i framtiden. Allerede i oktober hadde de besøk av NRK Dagsrevyen. Om du er interessert i å se det innslaget, kan du se det her som programpost nr. 8.

For en tid tilbake lanserte vi i NFKT en norsk versjon av en islandsk filmsnutt om det å ha det vanskelig, og å få hjelp. Filmen ble så godt tatt imot at vi nå har lansert den neste i rekken.

Hele dette filmeventyret startet med at Solveig Kristjansdottir, som er klinisk psykolog for barn og ungdom i førstelinjen på Island, følte at de trengte noen hjelpemidler i arbeidet med barn og unge. Sammen med kollega, Alda Ingibergsdottir, laget hun dermed denne første filmen som vi i NFKT syntes var så bra at vi fikk den oversatt til norsk og lanserte på nettsiden vår i september i fjor. Filmen ble brukt aktivt på Island, spesielt på ungdomsskoletrinnene, og handlet om hvordan man kan få hjelp hvis man har det vondt og vanskelig. Også her i Norge har den blitt mye sett og brukt siden lansering, så vi har holdt et øye med hva islendingene har gjort videre.

Neste i rekken

Kristjansdottir så nemlig fort at dette var et nyttig verktøy, og bestemte seg for å lage flere slike snutter om andre temaer. Den neste i rekken, som vi nå har fått oversatt og dubbet til norsk, handler om angst, og om det at frykt og angst er naturlige følelser som vi ikke nødvendigvis skal unngå, men kanskje heller prøve å bli kjent med. – I filmen snakker vi om «fight-or-flight» responsen i kroppen, og vi snakker om det å være til stede i egne følelser, mindfullness, selv når det er en følelse som frykt, forteller Kristjansdottir.

En lett tone

Filmsnutten er animert, og animatøren er en som til vanlig bruker streken sin til å lage komikk. Den islandske stemmen i filmen er også lest inn av en kjent islandsk komiker. – Mye psykoedukasjonsmateriale er tungt og kjedelig. Vi ønsket å holde en lett og litt humoristisk tone. Nå er filmen vist på alle ungdomsskolene på Island, og vi ser at budskapet blir tatt bedre imot enn om en terapeut bare skulle stått og snakket om det samme. Med en film blir budskapet sittende lengre hos elevene, og dette er også en type film som ungdommen kan gå tilbake til og ta fram hvis de har tunge dager. På norsk er denne filmen, som den forrige, blitt lest inn av Kjersti Elvik, også hun kjent for en lettere og mer humoristisk stil.

Filmene er laget med en målgruppe på 13-18 år, men den er lettfattelig og passer til «alle». Hvis du vil se filmsnutten, for egen del, eller for å bruke den til å vise fram til for eksempel pasienter eller elever, kan du finne den her.

NFKT fornyer seg stadig når det gjelder utdanninger og kurs. Nå er det endelig klart for piloten på den nye utdanningen for Helsesykepleiere.

Helsesykepleierne er en viktig gruppe når det gjelder helsefremmende og oppfølgende arbeid for barn og unge i kommunen. Til tross for at det i den nye nasjonale retningslinjen for helsestasjon og skolehelsetjenesten blant annet står at helsesykepleiere bør tilby samtaler til barn og unge med psykiske plager, er det svært tilfeldig hva de får av samtaleverktøy og metoder på helsesykepleierutdanningen. Det er derfor behov for en utdanning som er spesielt rettet mot helsesykepleiere, og som gir gode samtaleverktøy til bruk i skolehelsetjenesten.

Samarbeidsprosjekt

For to år siden startet derfor NFKT, i samarbeid med LaH, landsgruppen for helsesykepleiere, et arbeid for å utvikle en utdanning i kognitiv terapi for helsesykepleiere over samme lest som den tilsvarende utdanningen for leger. Nå er studieplanen klar, de fleste underviserne er på plass, første samling er satt opp i oktober, og til tross for at det ikke har vært gjort noe bevisst arbeid når det gjelder rekruttering, er det allerede kamp om plassene.

Praktisk og god utdanning

– Utdanningen i kognitiv terapi for helsesykepleiere er en ett-årig utdanning med 135 timer fordelt på seks samlinger, forteller Grethe Arnegård Cederkvist som er styremedlem i NFKT og prosjektleder for utviklingen av videreutdanningen i KAT for helsesykepleiere. Med seg har hun påtroppende styreleder i foreningen, Annelise Fredriksen, og en prosjektgruppe bestående av helsesykepleiere, tidligere og nåværende undervisningsleder i NFKT, samt en representant for Landsforeningen for helsesykepleiere, i tillegg til undervisningsledere fra NFKT med lang erfaring i undervisning i KAT. Cederkvist er selv helsesykepleierutdannet, og har tidligere jobbet som leder for skolehelsetjenesten i Bærum kommune, men nå er hun virksomhetsleder for Forebyggende helsetjenester barn og unge i Færder kommune, med blant annet kommunens helsesykepleiere som ansvarsområde. Hun vet med andre ord hvor skoen trykker. – Utdanningsprogrammet inkluderer både forelesninger, ferdighetstrening og veiledning, og utdanningen vil ta utgangspunkt i ulike problemstillinger som helsesykepleier møter i sitt daglige arbeid i skolehelsetjenesten. Samlingene vil dekke temaer som blant annet engstelige barn, triste barn, selvfølelse, søvnproblemer, skolevegring og sosial angst.

Piloten er klar!

Som sagt starter pilotutgaven av utdanningen i oktober, og vil gå over et år med totalt seks samlinger. Vi har inkludert 25 helsesykepleiere i denne første runden, sier Cederkvist – i første omgang vil størsteparten av deltakerne være fra Oslo og Færder kommuner. Det gir oss en god mulighet til å følge opp og evaluere både programmet og effekten i etterkant.

Tanken er at utdanningen etter hvert skal bli et tilbud som kan benyttes av helsesykepleiere fra alle kommuner. – Vi har lagt ned mye jobb i å utvikle denne utdanningen, og gleder oss veldig til å se prosjektet komme i gang til høsten, sier en fornøyd Cederkvist.

NFKT har pusset opp nettsiden sin. Velkommen til den nye utgaven!

Endelig er «den nye» nettsiden vår lansert! Nettsiden til NFKT, www.kognitiv.no, er en omfattende og mye brukt side som inneholder store mengder informasjon. For å gjøre det enklere for dere, har vi lagt om formen på denne siden for at den skal bli mer oversiktlig.

Nettsiden vår besøkes av fagfolk, og av pasienter og pårørende, og andre som har spørsmål rundt psykisk helse. Dette er forskjellige målgrupper med ulike behov, og nettopp derfor kjente vi et behov for å strukturere opp siden vår på en litt annen måte for at det skulle bli lettere å finne fram for alle som er innom. Mye av endringen ligger i at vi har ryddet opp i menypunktene, og sortert og forenklet menyene. Målet har vært å gjøre det enklere å vite hva som er for hvem. Dermed håper vi at siden skal bli mer oversiktlig for dere behandlere, men også at det skal bli lettere å navigere for pasienter og pårørende, og andre som søker informasjon om psykisk helse.

Av andre tiltak som er gjort på nettsiden, kan vi nevne at tidsskriftet vårt nå fremstår som enda mer synlig, og det samme kan vi si om søkefeltet som vi vet at mange bruker aktivt. Vi ønsker også å minne om at dersom man ser etter en film, så kan man legge inn nettopp ordet «film» i søkefeltet. Da kommer man direkte til hele filmarkivet slik at man ikke er avhengig av å vite hvor man skal lete etter en spesifikk film.

Vi håper dere vil bli fornøyd med den nye nettsiden! Vi hører gjerne fra dere med både ris, ros og forslag til siden.

NFKT har delt ut en ny runde midler fra Fagutviklingsfondet. Et av prosjektene skal hjelpe pasienter som lever med langvarige smerter.

Psykologspesialist Elin Fjerstad som jobber ved Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken ved Diakonhjemmet Sykehus, er velkjent for mange av NFKTs medlemmer. Sammen med Torkil Berge, foreleser hun blant annet i kognitiv terapi for smerter og utmattelse i NFKTs utdanning for allmennpraktiserende leger, den tverrfaglige utdanningen for kognitiv terapi ved somatisk sykdom og skade, og Trinn 2-utdanningen. I tillegg har hun vært forfatter og medforfatter på flere bøker.

Mestringskurs

Fjerstad og hennes kolleger ved enheten har tidligere utviklet mestringskursene Energityvene og Søvntyvene, mestring av henholdsvis vedvarende utmattelse og søvnvansker, basert på kognitiv atferdsterapi. For tiden er det samme teamet i innspurten på å lage et tilsvarende behandlingsopplegg for irritabel tarmsyndrom. Nå har Fjerstad fått innvilget midler fra Fagutviklingsfondet for å utvikle en pilot til et helt nytt kurs som har fått navnet Oppmerksomhetstyvene – mestring ved langvarig smerte basert på kognitiv atferdsterapi.

Hemmende smerte

– Vi møter mange pasienter i vår hverdag som lever med langvarig smerte, påpeker Fjerstad. – Langvarige smerter reduserer livskvalitet, gir risiko for psykiske lidelser og bidrar til uførhet og høyt sykefravær. For mange blir smerten noe som gir begrensinger i både funksjon og livskvalitet. Kanskje blir det vanskelig å fungere på jobb, eller å være den forelderen man ønsker å være. – Hva vi gjør, føler og tenker, samt hvilke belastninger vi ellers har i livet vårt, påvirker smerteopplevelsen, både når det gjelder styrken og håndteringen av den. Man kan bekymre seg for smertene, bli redd, det kan dukke opp katastrofetanker, og man kan bli nedstemt og oppgitt. Alt dette skrur opp volumet på smertene, og derfor er det viktig å angripe problemet fra flere kanter og styrke sin egen motstandskraft til å stå opp mot smertene, trene opp «mestringsmusklene». Når vi har pasienter med langvarig smerte i behandling, opplever vi ofte at de etter en stund sier at de fortsatt har de samme smertene, men at de ikke lenger plager dem like mye. Da har vi oppnådd mye, for man kan ikke alltid bli helt kvitt smerter.

Tilgjengelig for alle

På agendaen til Fjerstad og kollegaene står nå utvikling av et behandlingsopplegg for pasienter med langvarige smerter knyttet til ulike sykdommer som på sikt skal prøves ut og evalueres. – Som med de andre behandlingsoppleggene/kursene, ønsker vi å integrere prinsipper fra ulike former for kognitiv atferdsterapi, inklusive ACT (aksept- og forpliktelsesterapi). Vi legger vekt på kunnskapsformidling om smerte, mentale strategier og konkrete handlemåter for å snu onde sirkler til gode sirkler. På sikt ønsker Fjerstad at behandlingsopplegget for langvarige smerter i likhet med Energityvene og Søvntyvene, skal legges ut på kognitiv.no. – Vi ønsker å legge ut både behandlingsmanualer for terapeuter, og arbeidsbok med en rekke informasjonsskriv for pasient og pårørende. Dermed blir informasjonen tilgjengelig for både pasienter, pårørende og helsepersonell. Det er svært mange som lever med langvarige smerter, og vi håper at det vi utvikler ved vårt sykehus, kan nå bredt, avslutter Fjerstad.

For 11 år siden startet Sverre Lundevall og Bente Aschim som kursledere i årskurset «Kognitiv terapi for leger i allmennpraksis». Når de nå gir stafettpinnen videre, føler de seg trygge på at utdanningen vil fortsette på beste vis.

– Selv tok vi den to-årige utdanningen i kognitiv terapi for leger og psykologer, men følte at vi ønsket oss noe som var mer spesifikt for allmennpraktikeren, forklarer Bente Aschim. – Derfor tok vi initiativ til en komite, sammen med blant annet psykiater og tidligere styreleder i NFKT, Egil Martinsen, for å utvikle et slikt program. Siden har vi vært kursledere for dette kurset hvert eneste år.

For allmennpraktikerens hverdag

I løpet av 11 kurs i Oslo, og to i Trondheim med andre kursledere, men over samme mal, har nå rundt 400 allmennleger fått bedre kunnskap om det å bruke kognitiv terapi i praksisen gjennom denne utdanningen. Kurset har vært en suksess, og selv har de noen tanker om hvorfor. – Det ene tror jeg er fordi vi, som begge er spesialister i allmennmedisin, er tilstede hele tiden, mener Sverre Lundevall som på samme måte som Aschim, også jobber i Legeforeningen. To av samlingene holder duoen selv, mens ved de tre andre, har de eksterne innledere, men de er selv alltid til stede. – Det er noe med at vi kjenner hverdagen til allmennlegene. Det vil aldri for eksempel en sykehusspesialist kunne sette seg helt og fullt inn i, uansett hvor gode de måtte være faglig sett.

Aktivt kurs

– En annen ting vi har gjort som har vist seg svært nyttig, har vært å bruke god tid på presentasjoner på den første samlingen, påpeker Aschim. – Det at gruppen, som pleier å være på rundt 35 deltakere, blir godt kjent, skaper den nødvendige tryggheten til at man kan øve og dele. – Vi har også lagt opp til en aktiv vekselbruk på samlingene, skyter Lundevall inn. – Vi har korte teorisesjoner, etterfulgt av demonstrasjoner i form av dialog eller video, og så får de prøve selv i praksis, og deretter utveksle erfaringer. Til sammen blir det en variert og praktisk rettet kursform, men det krever en vesentlig egeninnsats fra kandidatene, understreker de begge.

En god verktøykasse

Helt siden de selv tok kognitiv utdannelse, og senere veilederutdanning i kognitiv terapi, har Lundevall og Aschim brent for å bidra til at dagens allmennleger skal få ta del i kunnskapen. – I førstelinjetjenesten har vi mange pasienter med lette eller moderate psykiske lidelser, men vi kan ikke sende alle videre til spesialhelsetjenesten. Det er en av grunnene til at vi trenger verktøy for å håndtere mange av disse samtalene selv. I tillegg kommer alle de som ikke har psykiske lidelser, men som gjennomlever sorg, må forholde seg til alvorlige somatiske diagnoser, har en tøff periode i livet eller andre omstendigheter. Da er det veldig nyttig å kunne metoder som gir deg mulighet til å strukturere samtalene, påpeker Aschim. – Det vi ser er da også at en stor andel av de fastlegene som har lært disse teknikkene ofte får bruk for det i hverdagen sin. Selv om de ikke nødvendigvis legger opp til hele «terapiløp», bruker de ofte elementer fra verktøykassa de har etter å ha gått et slikt kurs. – I kognitiv terapi legger man jo også opp til å dele ansvaret med pasienten, og det er det nok mange leger som ser på som en lettelse, mener Lundevall. – Vi har jo ikke alle svarene, og det trenger vi ikke heller. Å ha metoder som for eksempel sokratiske samtaler, tilsier at egenskaper som å være nysgjerrig og lyttende er minst like viktig som å sitte med fasiten. Vi må lytte til de svarene pasienten selv har om sin egen situasjon for tiden.

Takker for seg

Nå er Bente Aschim og Sverre Lundevall ferdige med sin siste runde som kursledere for «kognitiv terapi for leger i allmennpraksis», men kurset går sin gang videre. Med allmennlegene Kari Ersland og Henrik Høberg som nye kursledere, føler Aschim og Lundevall seg trygge på at kurset er i de beste hender, også i fortsettelsen.

Marcantonio M. Spada er ekspert på avhengighet, og på Inspirasjonskonferansen snakket han om rusbehandling utfra en metakognitiv tilnærming.

Marcantonio M. Spada er professor i avhengighet og mental helse ved The School of Applied Sciences at London South Bank University, og seksjonsleder for psykologi, og nestleder for forskning på avhengighet ved samme universitet. I sin forskning fokuserer han spesielt på hvilke metakognitive faktorer som er med på å opprettholde avhengigheten, med tanke på å utvikle nye behandlingsmetoder på feltet.

Tankefellen

– Suget (oversatt av «craving», red.anm.) som den rushavhengige opplever er kraftfull, understreker Spada. – Mange tenker at de må ta kontroll over dette suget ved å ikke tenke på alkohol, men innser ikke at de med det egentlig går rett i en felle. Jo mer du tenker på at du ikke skal tenke på alkohol, jo mer oppmerksomhet får alkoholbehovet. Suget blir sterkere.

Fristende tanker

Den fellen Spada snakker om er det han kaller «desire thinking», som vi velger å oversette med «fristende tanker». – Hvis du sliter med alkoholavhengighet, og du prøver å bekjempe suget, men ser for deg at du sitter på puben og tar en øl, blir det veldig vanskelig å kjempe imot. Både suget og de fristende tankene er hver for seg kraftig drivere for at den avhengige skal gi etter, og når man kombinerer dem blir det bortimot umulig å stå imot. Han mener at det er de samme mekanismene som slår inn for all avhengighet, enten man snakker om alkohol, sjokolade, porno eller sosiale medier.

Grubling

Videre forklarer Spada at den alkoholavhengige kommer inn i et repeterende negativt tankemønster for «fristende tanker», bekymring og grubling bidrar til å opprettholde misbruket. Han argumenterer derfor for å jobbe med avhengighet på et metakognitivt nivå, og da spesielt med fokus på å «forstyrre» de fristende tankene. Han viser til at pasienter som i stor grad er opptatt av at de må kontrollere tankene sine for å holde seg unna alkoholen, vil være i stor fare for tilbakefall, også etter behandling. Det er også sånn at omfanget av grubling hos en alkoholavhengig er en viktigere prediktor for resultatet av behandlingen enn både depresjon og nivået av tidligere misbruk.

Cory Newman var et hett navn på Veilederkonferansen og Inspirasjonskonferansen. Han dekket mange temaer, men var kanskje særlig opptatt av den terapeutiske relasjonen.

Cory Newman fra Center for Cognitive Therapy, University of Pennsylvania, besøkte Norge for å dele sin kunnskap med deltakerne på både Veilederkonferansen og Inspirasjonskonferansen i månedsskiftet oktober/november. Han dekket flere temaer i løpet av tre intense dager. Et av dem var den terapeutiske relasjonen.

Den terapeutiske relasjonen

Newman holdt til sammen hele fem presentasjoner og workshops i løpet av de tre dagene, i tillegg til at han imponerte med sine evner på klassisk piano under festmiddagen på Inspirasjonskonferansen. En av presentasjonene dekket spesifikt temaet den terapeutiske relasjonen, men begrepet dukket også opp i flere av de andre innleggene han holdt. – Det er egentlig et tema det ikke går an å skille ut, for det er en del av alt pasientarbeid vi gjør. Når jeg likevel har holdt en presentasjon om det spesifikt her, så er det for å understreke betydningen dette har i vårt arbeid.

Bygge tillit

– Når det gjelder pasientarbeid er det ikke nødvendigvis nok at man er en snill, empatisk og lyttende person fra naturens side. Vi kan ha pasienter som for eksempel er utsatt for overgrep og omsorgssvikt, og som gjennom det har lært at det ikke lønner seg å stole på noen, minner Newman om. – En terapeutisk relasjon er kanskje den rareste sunne relasjonen som finnes. Vi vet mye om pasientene, de vet ingenting om oss. Vi vil snakke med dem, og er ivrige etter å hjelpe, mens pasientene på sin side ikke nødvendigvis verken stoler på oss, eller ønsker å snakke med oss.

Bruke styrken

Det kan ta tid å bygge opp en funksjonell og god terapeutisk relasjon. – Først og fremst må man være en rollemodell. Ikke fortell pasienten at han skal roe seg ned. Vis det, ved selv å være rolig. Også må man finne pasientens styrke, og sette pris på den. Jeg hadde en gang en pasient der jeg var dypt imponert over hans evne til å overleve. Han hadde overlevd trafikkulykker, fengsel, og flere tøffe utfordringer i livet. Når han klaget på at han fikk hjemmeoppgaver i terapien, brukte jeg det han hadde fortalt om seg selv. «Hvis jeg hadde vært utsatt for alt dette du har gått gjennom, ville jeg vært død for lengst. Jeg tror du overlever litt hjemmelekser også», kunne jeg si til ham.

Relasjonen mellom terapeut og pasient er viktig for at terapiopplevelsen skal bli en god erfaring for pasienten, men selvfølgelig er den også viktig for at terapiarbeidet skal gi et godt resultat. – Man kan sammenligne det med å ha en personlig trener. En god trener vil få deg til å svette, slite, og kanskje til og med ha det litt vondt. Men du godtar det fordi du vet det gjør at du blir sterkere. På samme måte skal vi som terapeuter utfordre pasientene våre, men uten en god relasjon i bunn vil ikke det være mulig.

Egne begrensninger

En terapeutisk relasjon består naturlig nok av to parter. – Man må ikke glemme å ta hensyn til seg selv og sin rolle, påpeker Newman. – Vi påvirker også situasjonen, og blir påvirket av den. Hvis jeg får en telefon som opprører meg fra en pasient, ringer jeg aldri opp igjen med en gang, med mindre vedkommende er suicidal. Uansett hvor mye jeg prøver å være rolig og empatisk, vil pasienten oppfatte at jeg er opprørt eller frustrert, så jeg venter til jeg har funnet roen og fått ned hjerterytmen igjen.

Selv om Newman påpeker viktigheten av å jobbe med den terapeutiske relasjonen, medgir han også at av og til går det bare ikke. – Jeg har opplevd tre saker i min karriere der det bare ikke gikk å bygge en relasjon som tilsa at terapiarbeidet var mulig. Det finnes ingen garantier, noen ganger må man gi opp, eller la andre ta over, men hvis man jobber bevisst for å bedre den terapeutiske relasjonen, øker i hvert fall muligheten for suksess.

Vi tenker med ord, og vi tenker i bilder, og til det bruker vi helt forskjellige deler av hjernen. Emily Holmes mener at dette er noe vi kan utnytte langt bedre i psykisk helsevern.

Emily Holmes er klinisk psykolog og professor i psykologi ved Uppsala universitet, og gjesteprofessor ved University of Oxford. Hun er også knyttet til Karolinska Institute’s Department of Clinical Neuroscience. Hun kom til Inspirasjonskonferansen for å snakke om hvordan vi kan bruke mentale bilder i både forebygging og terapi.

Levende bilder

Holmes innledet med å be tilhørerne sine se for seg hotellfrokosten fra et par timer tidligere, og en sommerdag på hytta, og det var påtakelig hvordan smilene bredte seg rundt om i salen. – Mentale bilder påvirker tanker, fantasier og følelser. Personer som har en aktiv fantasi vil i langt større grad kan nyttiggjøre seg av mentale bilder enn tanker beskrevet med ord.

Forebygge PTSD

Tanken på å bruke mentale bilder på en bevisst måte i psykisk helsevern er bare i støpeskjeen, men Holmes og hennes kolleger har begynt å se framover. – Blant annet har vi sett på muligheten for å bruke mentale bilder i forebygging av PTSD. En av faktorene som avgjør sannsynligheten for at en person skal utvikle PTSD etter en traumatisk hendelse, som for eksempel en trafikkulykke, er i hvor stor grad de ufrivillig ser de levende bildene av hendelsen for seg i etterkant, påpeker Emily. – Samtidig har det seg også sånn at det ikke er plass til mer enn ett bilde i bevisstheten på samme tid, så det har vi prøvd å utnytte ved å engasjere personer som har vært utsatt for slike hendelser med andre visuelle aktiviteter. Nærmere bestemt har vi latt dem gjennomføre en kontrollert intervensjon med flere komponenter. For det første har de fått en enkel påminnelse om minnebildene fra hendelsen. Så har vi latt dem spille Tetris, og da fokusert på spesifikke instrukser om å bruke «mental rotasjon», altså at de må planlegge og aktivt forestille seg hvordan Tetris-klossene kan roteres og flyttes for å passe inn i de rette linjene man ønsker å oppnå i spillet. Dette gjør de i minst 25 minutter, innen seks timer etter hendelsen. Holmes påpeker at tidsaspektet er valgt fordi det tar seks timer før tanker og bilder «sementeres i hukommelsen, så det er essensielt å komme med tiltak før det skjer. – Det høres kanskje banalt ut med Tetris, men det er et spill som er helt og holdent visuelt. Spilleren må bruke den visuelle delen av hjernen, ikke bare til å se på skjermen der og da, men også til å se for seg konsekvenser av handlinger, og planlegge flere trekk framover. Da er hjernen fullt opptatt med det, og det påvirker lagringen av de mentale bildene fra den traumatiske hendelsen sånn at de ikke kommer tilbake som ufrivillige plutselige og påtrengende minnebilder i samme utstrekning. Muligheten til å hente fram minnet bevisst, blir imidlertid ikke påvirket.

Mentale bilder i behandlingen

Holmes mener at bevisst arbeid med mentale bilder også kan være et godt tilskudd i behandlingen. – Noen mennesker tenker oftere i bilder, og da er det bedre å utnytte det istedenfor å jobbe kun på et språklig plan. Selv har hun hatt stor nytte av å jobbe med mentale bilder i arbeidet med bipolare pasienter. – De har ofte svært levende og overbevisende fantasier, og de mentale bildene deres er gjerne en sterk driver for humørsvingninger. Når vi jobber med disse pasientene jobber vi på både kognitivt og metakognitivt plan, og vi bruker mentale bilder aktivt for å senke stressnivå og fremme stabilt humør. Arbeidet med denne gruppen har ført til at Emily Holmes blant annet har vært med på å skrive boken «Imagery-based cognitive therapy for bipolar disorder and mood instability» som kom ut i mai i år.

Gode fremtidsmuligheter

Som nevnt er det relativt nytt at man jobber bevisst med de mentale bildene i psykisk helsevern, og mye forskning gjenstår dermed, men Holmes er i hvert fall overbevist om at det ligger mange muligheter i å se nærmere på bruken av mentale bilder i pasientarbeidet, både forebyggende og som terapi.

Gerd Kvale og Bjarne Hansen har fått mye oppmerksomhet verden over for sine oppsiktsvekkende resultater med 4-dagersbehandlingen for tvangslidelser og angst. Nå tar de det et steg lenger.

I september i år åpnet Bergen Center for Brain Plasticity med brask og bram. Senteret har store ambisjoner på den internasjonale scene, og direktør Gerd Kvale ser ikke behovet for et norsk navn, men hun forklarer gjerne hva «hjerneplastisitet» er. – Hjerneplastisitet er en felles betegnelse for de endringene som finner sted i hjernen, for eksempel under behandling. Disse endringene skjer på flere plan, og noe av styrken ved dette senteret i forskningssammenheng er at vi har involvert eksperter på flere områder for å se på alle disse nivåene, påpeker Kvale.

Behandling og forskning

Navnene Kvale og Hansen forbindes gjerne med 4-dagersbehandlingen for tvangslidelser og angst, og det er ikke uten grunn. I 2018 sto duoen på Time magazines liste over verdens 50 mest innflytelsesrike personer i medisin på grunn av deres arbeid med denne behandlingsmetoden som nå spiller en essensiell rolle i dette nye forskningssenteret. – Den infrastrukturen vi har bygget opp rundt behandlingen gir oss en unik mulighet, påpeker Bjarne Hansen som er leder for klinikken for 4-dagersbehandlingen. – Nå er vi oppe i 1000 – 1500 mennesker som blir behandlet hvert år på en av de 25 klinikkene vi har lært opp i hele Norge. Det blir en anselig mengde etter hvert. Alle pasientene som skal til behandling blir spurt om de vil delta i forskningen, og dersom de samtykker, betyr det at de kliniske dataene også kan anvendes til forskning. I tillegg forespørres alle om de kan tenke seg å avlegge biologisk materiale, i hovedsak spytt, til biobank for OCD (tvangslidelse) og angstlidelser. Pasientene i Bergen blir også spurt om de er villige til å la hjernen bli scannet både før behandlingen, umiddelbart etter behandlingen, og tre måneder senere. Når vi kommer opp i så store mengder som vi over tid vil bygge oss opp her, får vi helt unike muligheter til å forske og se mønstre.

Arv og miljø

En av de som fordyper seg i materialet som samles inn i forbindelse med behandlingen, er professor i genetikk, Stephanie Le Hellard. – Vi ser på både genetikk og epigenetikk for disse pasientene, sier hun og forklarer videre hva som ligger i det. – I genetikken ser vi på variasjoner i DNA molekylet, mens i epi-genetikken ser vi hva som skjer på DNA molekylet. Altså arv og miljø. Tidligere trodde vi at arvematerialet var satt uten at vi kunne gjøre noe med det. Nå vet vi at vi kan påvirke genene. Dermed kan vi prøve å identifisere hvilke gener som fører til psykiske lidelser, men også se hvordan vi kan påvirke arvestoffet for å modifisere genetisk risiko, eller for å oppnå en bedre tilpasset behandling.

Endringer i hjernen

En annen som bruker timevis på scannede hjernebilder er Anders Lillevik Thorsen som er psykolog og som snart er i land med doktograden på nettopp disse endringene som skjer i hjernen under behandling. – Vi bruker MR til å se på hjernene til disse pasientene, og studerer for eksempel strukturer, nervebaner og signalstoffer i hjernen. På mange måter ligger vi mellom de kliniske studiene, der man ser hvordan pasienten blir bedre etter behandling, og de genetiske og epi-genetiske studiene.

Sårt tiltrengt kunnskap

– Det er flere grunner til at vi gjør dette, påpeker Bjarne Hansen. – Det ene er selvfølgelig at vi ønsker å prøve å tette noen kunnskapshull. Det er så utrolig mye vi ikke vet om hvordan hjernen fungerer. I tillegg tenker vi at en slik database og biobank som vi bygger opp kan vise seg å være en gullgruve i forskningen i tiårene som kommer. Og til syvende og sist ønsker vi jo at det skal kunne lede til bedre og mer målrettet behandling for pasientene. Gerd Kvale er enig. – Vi er nødt til å ha store ambisjoner på vegne av faget vårt og pasientene våre, understreker hun. – Det er et stadig økende behandlingsbehov i psykisk helsevern. Det vi gjør her, med å koble sammen klinisk arbeid og god basalforskning på en måte og et nivå som ingen har gjort før, er med på å sette en ny standard for forskningen internasjonalt.

Viktig arbeid

At arbeidet de gjør blir sett på som viktig, er det ingen tvil om. De har støtte fra blant annet Kavli-stiftelsen og Tond Mohn-fondet, for forskning er dyrt, men i dette tilfellet lønnsomt. – Det er lenge siden vi regnet ut at vi har spart inn de 111 millionene kronene vi har fått i støtte, i form av sparte samfunnskostnader for alle de pasientene vi har hjulpet, påpeker Kvale.

Hvis du vil se mer om the Bergen Center for Brain Plasticity og det viktige og fremtidsrettede arbeidet de gjør, kan du besøke utstillingen Passion for Science på det naturhistoriske museet i Bergen, der senteret har blitt gjort stas på med et helt eget rom i utstillingen. Rommet blir stående til februar 2020, og etter det skal utstillingen ut på reise så flere kan få innsikt i forskningens muligheter.

En fem-årings sorgprosess ledet til gode samtaler om og med hekser og feer. Sånt kan det bli bok av. Fastlege og spesialist i allmennmedisin, Tine Ludviksen, har fått støtte fra Fagutviklingsfondet til NFKT.

– Da datteren min var fem år, mistet hun faren sin brått og uventet, forteller Tine Ludviksen som er fastlege på Innstranda legesenter i Bodø. Datteren hadde en normal sorgprosess, men som en del av den gikk hun gjennom mye katastrofetanker og var redd for å miste moren eller andre hun var glad i.

Den onde heksa

– Det var ganske tøft å se datteren min endre seg fra å være en trygg og glad jente til å nærmest være redd for «alt» på veldig kort tid. Derfor tok jeg kontakt med en slektning som jobber på BUP. Hun fortalte om psykologisk førstehjelp med grønne og røde tanker. Ludviksen satte seg inn i dette, og tok det med hjem til datteren. Gradvis utviklet de en samtale der disse tankene ble omsatt til et konsept som var lettere for fem-åringen å forholde seg til. – Jeg er usikker på om det var hun eller jeg som introduserte heksa og feen, men hun begynte i hvert fall selv å male ut et bilde om at det var en heks som flyttet inn i hodet hennes da faren døde. Heksen var slem og skremte henne. Hvis jeg var noen minutter for sen til å hente henne i barnehagen, kunne heksa fortelle henne at jeg nok hadde kræsjet bilen og dødd. Hvis en slektning ikke svarte på telefonen, mente heksa at det var fordi det hadde skjedd noe grusomt med henne. Hver dag kunne hun sette seg ned å fortelle om hvordan dagen hadde vært, og hva heksa hadde gjort.

Den løgnaktige heksa

Når tankene var gjort så håndfaste og uttalte som de ble med denne heksefiguren, kunne Ludviksen begynne arbeidet med å hjelpe datteren til å håndtere det vonde. – Vi snakket om hvorvidt heksa alltid snakket sant, og om hun måtte høre på henne. Jenta var helt med på dette, og etter hvert begynte hun å si at hun hadde satt en lapp over munnen til heksa, og at hun lo av heksa når hun sa noe som ikke var sant.

Den gode feen

Den onde heksa hadde selvfølgelig også en motsats; den gode feen. – Den gode feen var mild og rasjonell, og fortalte at mamma kanskje ble forsinket i trafikken, eller at denne slektningen kanskje ikke kunne svare i telefonen fordi hun var på trening. Etter en stund fikk den onde heksa mindre og mindre betydning, og til slutt fortalte datteren at heksa var blitt veldig liten og at hun bare kunne hviske.

Blir til bok

– Nå er datteren min 11 år, men vi bruker fortsatt begrepene som heksetanker og fetanker, ler Ludviksen. For tiden går Ludviksen selv rundt med hodet fullt av hekser og feer, da hun ønsker å bruke erfaringene fra den perioden til å hjelpe andre. – Etter denne opplevelsen tok jeg utdannelse i kognitiv terapi, og satte meg enda mer inn i tankeprosessene. Nå vil jeg bruke alt dette til å lage en bok. Den skal være for barn som går gjennom en form for vanskelig prosess, men også til inspirasjon for voksne som trenger hjelp til å åpne opp for denne typen samtaler.

Visste du at medlemmer i NFKT kan henvende seg til Etikkutvalget om de har bekymringer eller etiske refleksjoner de ønsker å drøfte?

I 2013 ble det vedtatt på årsmøtet i NFKT at man ønsket å få satt sammen et etikkutvalg. Da Etikkutvalget var på plass et drøyt år senere, var det med et klart mål om å bli et aktivt og levende utvalg.

Etiske retningslinjer

Det første de gikk i gang med var å utarbeide etiske retningslinjer for foreningens medlemmer. – Alle som er medlemmer i NFKT har jo også sin egen yrkesforening med sitt eget sett av yrkesetiske retningslinjer å forholde seg til, understreker Ole Anders Bakk som er spesialsykepleier ved Porsgrunn DPS og leder av Etikkutvalget. Der sitter han sammen med Kjetil Horn som er overlege i TIPS-teamet ved Sykehuset Østfold HF, Divisjon psykiatri, og Brit Wallin Backmann som er pensjonert psykologspesialist. – Det vi har laget er et sett med supplerende etiske retningslinjer som spesifikt vedrører utøvelsen av kognitiv terapi. Dette er noe de har hatt lenge i land som Sverige og England, så det var på tide at vi fikk det i Norge også, mener han.

Tar gjerne opp saker

Retningslinjene ble lagt ut på nett i 2016, men det betyr ikke at Etikkutvalget er ferdige med sin jobb. – Så langt har vi faktisk bare hatt én større sak å håndtere, sier Bakk og mener det kan være flere grunner til det. – Mange opplever nok skam og tvil når de har saker de går og grunner på og vurderer å melde, men det kan også rett og slett være at folk ikke helt har fått med seg at vi er en mulighet. Bakk sier at utvalget ønsker å være et forum der medlemmene kan ta opp saker, enten det er ting de grunner på med tanke på egne pasienter og behandling, eller om de mener å observere bekymringsverdige forhold hos andre terapeuter. Bare det at foreningen er en stor utdanningsinstitusjon kan legge grunnlag for etiske dilemmaer som for eksempel ved bruk av videoopptak med tanke på undervisningen, mener Bakk. – Det trenger ikke være store saker, og det er jo heller ikke sånn at vi sitter med noen form for fasit, men i en hverdag da vi alle jobber med pasientkontakt og behandling, vil det jo være naturlig om det dukker opp store og små spørsmål som det hadde vært godt å få lufte med et upartisk utvalg. Vi kan gi råd og veilede, og komme med vår mening etter gode diskusjoner.

Jobber tett med styret

På mange arbeidsplasser finnes det interne etikkutvalg eller andre fora som også tar opp saker relevante for den enkeltes arbeidsplass. – Det er ikke sånn at vi skal erstatte disse foraene, men vi er et supplement i tilfeller der det er ønskelig. Etikkutvalget jobber tett med styret i NFKT, blir tatt med på råd og diskuterer med styret når sentrale etiske problemstillinger er berørt.

– Tvangslidelsen min styrte hele familien i mange år, forteller Kathrine Mydland-Aas. I dag takker hun psykologene og forskerne Gerd Kvale og Bjarne Hansen og deres 4-dagers behandlingsprogram (B4DT) for at hun er frisk.

Kathrine Mydland-Aas har selveste Time Magazine med seg når hun hyller viktigheten av arbeidet Kvale og Hansen gjør. Magasinet omtaler duoen i rosende ordelag på sin liste over verdens femti mest innflytelsesrike mennesker i helsefeltet i 2018.

Vasket seg bort fra familien

– Jeg vasket og vasket og vasket, er Mydland-Aas’ korte svar på spørsmålet om hva som var problemet hennes. Nå var det i grunn ikke noe nytt at hun likte å ha det ryddig og ordentlig rundt seg, kan mannen Ørjan Mydland-Aas fortelle. – Allerede i begynnelsen av ekteskapet spøkte vi med at vi burde sette timeteller på støvsugeren, så da det utviklet seg videre derfra var det ingen av oss som tenkte på at hun kunne være syk. – Jeg var hjemme med fire barn, og etter hvert vasket jeg fra jeg sto opp til jeg la meg, opp til 19 timer i døgnet, utdyper Kathrine. – Jeg hadde systemer for alt, og barna visste hva de kunne og ikke kunne gjøre. Mannen fikk også merke behovet for å ha absolutt kontroll over hus og hjem. Da han kom hjem fra seksukers-skift på sjøen, var det ikke et alternativ å slenge seg på sofaen. – Jeg hadde ikke frihet til å bevege meg som jeg ville i mitt eget hjem, medgir han.

Kathrine Mydland-Aas kan i etterkant se hvor ille det ble for de som var rundt henne. – Det gikk så langt at jeg unngikk å smile eller snakke til mannen min i frykt for at det skulle føre til at han nærmet seg for å gi meg en klem. Det klarte jeg ikke tanken på. Det var ikke til å unngå at paret skled bort fra hverandre, og etter hvert var familieterapi et siste forsøk før skilsmisse. – Ikke engang der var det noen som stilte spørsmål ved vaskingen min, forteller Kathrine. – Til slutt innså jeg endelig selv at noe var galt, men da jeg gikk til fastlegen og ba om hjelp hadde jeg fortsatt ingen tanker om at det var vaskingen min som var problemet. Jeg hadde aldri hørt om tvangslidelse, men det falt noen biter på plass da psykologen jeg ble henvist til forklarte hva det var.

Helhjertet innsats

Kathrine Mydland-Aas ble henvist til 4-dagers programmet i Bergen, og gikk en tøff behandlingsuke i møte. – Jeg var veldig bevisst på at jeg ikke kunne fortsette å leve sånn som dette, så jeg gikk helhjertet inn i det. Det var da også nettopp forventningen fra terapeuten. – Jeg valgte oppgavene selv, men hvis oppgaven var å ta på et bord i et offentlig lokale, holdt det ikke å pirke med fingertuppen på bordplaten. Jeg måtte stryke det overalt, også under bordplaten der jeg ikke kunne se. Gerd Kvale bekrefter at måten eksponeringene gjennomføres på er viktig. – Det som holder lidelsen ved like, er måten pasientene regulerer de vonde og vanskelige følelsene. Under eksponeringene hjelper vi pasientene til å gjenkjenne hver gang lidelsen frister dem til å regulere ned ubehaget, og oppfordrer dem til å bruke disse gylne mulighetene til å aktivt gjøre noe som bryter med lidelsen. Om du tar på noe som du opplever som farlig eller skittent, og du gjør det på en sånn måte at du samtidig signaliserer at det er farlig, tror hjernen mer på de signalene du sender om fare, enn på eksponeringene. Om du gasser og bremser samtidig, opplever du gjerne et ubehag, men uten at du oppnår den endringen som ligger innenfor rekkevidde. Hvis du bare stikker pekefingeren borti og skvetter tilbake, sender du et nokså klart signal til hjernen din som allerede sier at du gjør noe som er farlig. Det vi jobber med er å endre prinsippene. Vi er tett på pasienten og får dem til å gjøre ting som skrur på alle alarmsystemer i hjernen. Etter hvert oppfatter hjernen at farevarselet er falsk alarm.

Intensiv behandling

Intensiv eksponering er kjernen i 4-dagersprogrammet som nå går sin seiersgang, også internasjonalt. – Vi begynte å utvikle programmet i 2012 med tanke på å behandle tvangslidelser, men har etter hvert utvidet til å jobbe med flere typer angstlidelser, forklarer Bjarne Hansen. – Til å begynne med ble vi møtt med skepsis, også fordi denne intensive behandlingsformen ikke passet inn i helsevesenet. Små grupper med tre til seks deltakere, og like mange behandlere, i fire hele dager i strekk er et helt nytt format. Likevel holder vi på at det er nettopp der fordelen ligger. Da har man tid til å gå i dybden av problemet og følge pasienten tett på, i motsetning til når man går til 45-minutters terapitimer en gang i uken der man mister tråden mellom hver gang, og må overlate noe av det vanskeligste arbeidet med eksponeringen til pasienten selv.

Hylles over hele verden

Nå er skepsisen borte. I Norge har så langt rundt 1200 personer fått behandlingen på ett av de 25 sentrene som har fått opplæring til nå. Prognosene for pasientene er oppsiktsvekkende. Så mye som 90 prosent rapporterer en klar bedring etter behandlingsuken, og nesten 70 prosent er kvitt lidelsen fire år senere. Metoden har spredt seg til Island og Sverige, og nå farter Kvale og Hansen hyppig til Houston i USA for å få i gang de første gruppene der. – Det ligger an til å bli stort i USA, men vi har fått forespørsler fra flere land, blant annet Singapore der tvangslidelser har vært på fremmarsj de siste årene, forklarer Kvale.

Et nytt liv

Hjemme hos Kathrine og Ørjan Midland-Aas er de i hvert fall ikke i tvil om resultatet av 4-dagers behandlingen. – En av eksponeringsøvelsene mine var å slippe barnebarnet mitt på tre år rett inn i huset etter at hun kom fra barnehagen, forklarer Kathrine. – Det var en enorm aha-opplevelse for meg å se sjokket i ansiktet hennes da jeg forklarte henne at hun ikke trengte å skifte sokker eller vaske seg før hun gikk inn i stuen. Tre-åringen gikk på tå for å kompensere for at hun ikke hadde skiftet til rene sokker. Da skjønte jeg hva jeg hadde utsatt mine nærmeste for. – Det virket for godt til å være sant til å begynne med, innrømmer Ørjan. – Men jeg så jo snart at det var en virkelig endring. Nå, drøyt to år etter gjennomført behandling, er både familieliv og dagligliv på plass hjemme hos familien Midland-Aas. Og husarbeidet? – Det deler vi på, men vi er veldig avslappet på det, smiler de.

Bjarne Hansen og Gerd Kvale forteller mer om 4-dagers behandlingsprogrammet på Inspirasjonskonferansen 1. november.

Nå kan du søke om støtte fra Fagutviklingsfondet til NFKT. Også i fjor delte vi ut støtte til fire gode prosjekter. Et av dem er en etterlengtet lærebok i veiledning i kognitiv atferdsterapi for de som skal veilede fagpersoner på barn-og-unge-feltet.

– Nå er vi i gang med den tredje veilederutdanningen i kognitiv terapi, spesifikt for de som skal veilede behandlere som skal jobbe med barn og unge, forklarer klinisk psykolog i RBUP, Kristin (Kicki) Martinsen som er hovedforfatter av denne nye boken. Med seg på laget har hun psykologspesialist Annelise Fredriksen. – Vi har samarbeidet lenge, og har utdannet de aller fleste norske kognitive veiledere som i dag jobber mot barn og unge. Det vi imidlertid hele tiden har savnet, er en lærebok for nettopp denne gruppen, og derfor tok vi kontakt med Gyldendal Akademisk. Sammen med dem har vi utarbeidet en plan som leder opp mot utgivelse i 2021.

Komplekst felt

Man kan spørre seg hvorfor det er behov for annet læremateriell når det er snakk om veiledning mot barn og unge sammenlignet med veiledning rettet mot voksne, og det har Martinsen klare svar på. – Det er klart at for all terapi og veiledning må man gjøre individuelle tilpasninger, men kompleksiteten er langt større når vi snakker om barn og unge. Der må man ta hensyn til for eksempel alder og utviklingsgrad. Ikke bare er det forskjell på en femåring og en femtenåring, femåringen kan være moden for alderen, på samme måte som femtenåringen kan være umoden. Også konteksten spiller en langt større rolle for denne gruppen. Ta for eksempel foreldrene. De kan være gode støttespillere, eller kanskje har foreldre selv problemer som påvirker barnets situasjon. I tillegg har man skolen som en arena man må forholde seg til. Alt dette og mye mer må man ta hensyn til på en helt annen måte når man jobber med barn og unge enn når man jobber med voksne, enten det er som behandler eller som veileder.

Viktig utdanning

Martinsen forsikrer at boken skal være praktisk rettet. – Vi har selv lang erfaring både når det gjelder å utdanne veiledere, og å selv veilede behandlere. I tillegg har vi en god mulighet til å få innspill fra fremtidige veiledere når vi nå skriver boken parallelt med at vi gjennomfører den tredje runden med veilederutdanning i kognitiv terapi med fokus på barn og unge. Martinsen og Fredriksen har stått ansvarlig for denne utdanningen helt siden oppstarten, og mener fortsatt at det er et felt der det trengs flere veiledere.

Praktisk håndbok

Boken vil inneholde temaer som hvordan kognitiv terapi som teoretisk retning brukes til veiledning, forskjell mellom veiledning og terapi, kontrollaspektet i veiledning, bruk av tilbakemeldinger, kartlegging av kompetanse, konkrete tips og øvelser og erfaringsbasert læring for å nevne noe. Forfatterne jobber også bevisst med å holde et enkelt og lettforståelig språk, og målet er at boken skal være til nytte for mange i årene framover. – Vi skriver den spesifikt for veiledere som skal veilede i kognitiv atferdsterapi for barn og unge, men vi tenker at også de som jobber med behandlere av voksne pasienter kan ha nytte av boken.

Solveig Kristjansdottir og hennes kollega syntes at islandske ungdom fikk altfor lite informasjon om hvordan de kan få hjelp om de har det tungt. Det gjorde de noe med, og nå kommer det også norsk ungdom til gode.

Solveig Kristjansdottir er klinisk psykolog for barn og ungdom, og jobber i førstelinjeomsorgen på Island. Her opplevde hun stadig at ungdommene ikke hadde nok informasjon når det gjaldt hvordan man skulle forholde seg hvis man var engstelige eller slet med tunge tanker. – Min kollega Alda Ingibergsdottir og jeg, fant ut at vi ønsket en måte å enkelt kommunisere til mange ungdommer at det ikke er uvanlig å slite med vonde tanker og følelser, og at det er mulig å få hjelp. Vi ønsket rett og slett å bygge ned stigma, og senke terskelen for å be om hjelp.

Gikk til filmen

Som sagt så gjort. De to damene tok kontakt med et animasjonsfirma, og fikk med seg en av Islands mest kjente komikere som innleser, og satte i gang med å lage en film som på enkelt og levende vis forklarer at man kan få hjelp om man har vonde tanker og følelser, og litt om hva terapi innebærer. Nå er den vist for alle landets 15-åringer, og har blitt veldig godt mottatt. – Vi bruker også filmen på kurs som helsetjenesten holder for ungdommer, og vi viser den i første time i et behandlingsløp, forklarer Kristjansdottir. – Tidligere brukte vi tilsvarende type filmer på engelsk, men opplevde at det ikke fikk samme nærheten og relevansen for ungdommene.

Nå også på norsk

Å lage en animasjonsfilm er en omfattende og dyr prosess, og Kristjansdottir mente at flere burde få dra nytte av den jobben de har gjort. Det syntes NFKT var en god idé, og gikk inn med midler for å få oversatt filmen til norsk. Nå er den klar, med skuespiller Kjersti Elvik som norsk oppleser.

Det kommer mer

Suksessen med den islandske filmen ga mersmak, og teamet bak har nå også laget en film om angst, og en annen om mindfullness, der det blant annet er lagt opp til en øvelse om å lytte på lydene i omgivelsene. Disse filmene har også fått positive tilbakemeldinger på Island, og teamet jobber derfor videre. – Vi holder nå på med enda en mindfulnessfilm, og en om atferdsaktivering ved depresjon, i tillegg til en om eksponeringsterapi ved angst. Alle filmene skal brukes i skolen, i tillegg til at de legges ut på en egen hjemmeside og på youtube for å være lett tilgjengelig både for ungdommene, foreldre, helsearbeidere og lærere.

Jennifer Wild er klinisk psykolog og professor ved Universitetet i Oxford. De siste 13 årene har det kognitive miljøet i Førde og Florø blitt kjent med henne gjennom det årvisse Findenseminaret, der hun er fast foreleser. På de årene har de blant annet lært mye om minner.

Wild er opptatt av minner. Hvordan de påvirker og blir påvirket av tanker og følelser, og hvordan vi kan jobbe med minner for å hjelpe pasienter. Aller helst vil hun imidlertid jobbe forebyggende, og hun mener at man i stor grad kan forutse hvem som vil bli utvikle posttraumatisk stresslidelse etter store belastninger. – Vi begynte en studie av akuttarbeidere i forkant av London OL i 2012 med tanke på å se om det finnes muligheter for å forutse hvem som er mer sannsynlig til å utvikle posttraumatisk stresslidelse. Vi holder på med oppfølgingsstudien nå, men vi har kommet fram til at grubling og bekymring er én viktig faktor som kan si noe om hvem som er sårbar. Ut fra det vi finner kan vi utvikle en form for opplæring av disse personene for å forebygge problemer etter potensielt traumatiske hendelser de blir utsatt for i jobben.

Omskrive minner

Nå er det ikke alltid man kan forebygge, så av og til får mennesker posttraumatisk stresslidelse, enten det er gjennom hendelser de er utsatt for på jobb, eller ellers. – Jeg er spesielt interessert i hvordan vi «overhusker» hendelser vi aller helst vil glemme, som ved posttraumatisk stresslidelse. Det vi ønsker å hjelpe pasienter med da, er ikke å fjerne minnet, vi vil omskrive det. Vi mennesker endrer og omskriver minnene våre hele tiden. I behandlingen ønsker vi å oppdatere minnet fra fortiden for å få det til å passe inn i nåtiden. For eksempel: Hvis pasienten sliter med minnet fra en ulykke der han eller hun var redd for å dø, og aldri mer se barna igjen, vil vi jobbe med å oppdatere minnene med det faktum at vedkommende faktisk overlevde, og at han eller hun ser barna sine og hjelper dem med leksene hver dag.

Internettbehandling

Et annet av Wilds mange spesialfelt er internettbehandling. Hun har vært med på å utvikle nettbehandlingsprogram for både sosialangst, posttraumatisk stresslidelse og forebygging av det. Hun synes internett er en fantastisk kanal for behandling, men understreker at det bør være en behandler involvert. – Ved for eksempel angst er unngåelsesatferd en vesentlig del av problemet. Det gjør det vanskelig å få fullt utbytte uten å ha en terapeut til å samarbeide om for eksempel atferdseksperimenter. Internett er særlig nyttig for de unge som er så vant til å bruke nettbrett, telefoner og så videre. Dessuten gir det gode muligheter til å hjelpe flere.

Kommer med bok

Nå har Jennifer Wild holdt masterclass på Findenseminaret i tretten år. Heldigvis jobber hun med stadig nye oppdateringer på sine fagfelt, så hun fortsetter å være en utømmelig kilde til kunnskap for våre kognitive behandlere. Men hun deler også av sin kunnskap med folk flest, for eksempel som kommentator på BBC og CNN, og ikke minst nå når boken hennes «Be extraordinary» kommer ut i januar 2020.

Gjennom RISK-programmet har Sørlandet sykehus, ABUP, funnet to suksessfaktorer i behandlingen av unge med angst; foreldreinvolvering og intensiv eksponering.

Psykologspesialist og forskningsleder Åshild Tellefsen Håland forteller mer om dette på Inspirasjonskonferansen, men vi har fått en liten innføring i RISK allerede nå. – Vi har holdt på med dette programmet siden 2013, forklarer Håland. – Vi har laget behandlingsmanualen selv, og oppdatert og forandret underveis, men nå er den ganske ferdig, og nylig gjorde vi en større studie av programmet.

Ungdom med angst

RISK er laget for å møte ungdommer i alderen 12 – 17 år som har angstproblemer. – Opprinnelig laget vi det som en behandling av ungdommer med tvangslidelse, men etter hvert ble tilbudet utvidet til å inkludere flere angstlidelser. Vi har alltid personer med flere angstdiagnoser i samme gruppe, både fordi det er mest praktisk med tanke på å fylle opp gruppene på en hensiktsmessig måte, og fordi at ungdommene gjerne har flere angstlidelser på en gang.

Intensivt gruppeprogram

Opplegget er gruppebasert og strekker seg over ti uker med til sammen 38 timer behandling. På samlingene er det ca. åtte ungdommer, og fire terapeuter. På første og siste samling er det kun foreldrene, lærere og helsesykepleiere, mens på de åtte andre er det både foreldre og ungdommer, og nettopp dette mener Håland er viktig. – I tradisjonelle behandlingsprogrammer får ungdommene eksponeringstrening med terapeuten i timen, og da blir det litt så som så med oppfølgingen hjemme fordi ungdommen er mindre motivert. Her er foreldrene med hele veien og får behandlingsprinsippene under huden. Da blir de bedre i stand til å pushe på ungdommen for å fortsette eksponeringstreningen også utenfor terapitimene. Lærerne har også en aktiv rolle i RISK. Deres oppgave er å følge opp eksponeringsleksene knyttet til skolearenaen. En annen ting som kanskje ikke er så tradisjonelt er at vi ikke betinger at ungdommene er motivert for å ta tak i problemene sine, av den enkle grunn at det er det nesten ingen som er. Vi har hatt ungdommer her som praktisk talt har blitt dratt inn i gruppeterapien fra bilen, men likevel har vi under ti prosent frafall.

Eksponering

Eksponering er en vesentlig del av opplegget på RISK, og alle terapitimene inneholder ulik grad av eksponeringsøvelser. – Vi har for eksempel fire hele eksponeringsdager fordelt over behandlingsperioden, og da er det foreldrene som står i første rekke når ungdommene trener på å takle alt fra redsel for å kjøre buss til heisfobi. Terapeutene holder seg i bakgrunnen og trer støttende til om det trengs. Det er riktignok en liten twist, kan Håland avsløre. – I eksponeringsterapien øver foreldrene som regel med noen andre barn enn sine egne. Grunnen til det er at det ofte har skjært seg litt hjemme, man sitter fast i vante mønstre og mister motet. Når man jobber med andre ungdommer enn sine egne barn er det gjerne lettere å se hvor det butter, og det er lettere å ta med seg den nye kunnskapen til å løse opp i fastlåste situasjoner med egne barn.

Rom til å snakke fritt

Selv om både foreldre og ungdommer er med på samlingene, splitter de opp gruppen noe av tiden. – På alle samlinger separerer vi foreldre og ungdommer. Det blir gjerne lettere for ungdommene å snakke fritt da, og de trenger tid til å eksponere seg sammen med bare andre ungdommer. Samtidig har foreldrene ofte spesielle vansker som de sliter med. For eksempel kan mange bli overbeskyttende når barna møter problemer, heller enn å stå bak og pushe og si «dette klarer du». Andre kan ha liten grad av toleranse for negative reaksjoner når de skal jobbe med ungdommene hjemme. Når man så har foreldrene alene i en egen gruppe, kan vi ta opp temaer som dette på en mer direkte måte enn når ungdommene er tilstede, og foreldrene kan dele erfaringer og bli en heiagjeng for hverandre.

Gode resultater

Nå har teamet på ABUP ved Sørlandet sykehus gjennomført en studie av RISK-programmet der rundt 100 ungdommer og deres foreldre har deltatt. Resultatene vil presenteres på Inspirasjonskonferansen, men Håland kan avsløre allerede nå at det ser lovende ut. – På bakgrunn av erfaringene vi har gjort oss, er dette nå hovedmåten vi jobber med angstlidelser og tvangslidelse på her på ABUP. Vi utvikler dessuten andre varianter som Mini-Risk for barn fra 7 – 11 år, og «Drop-in Risk» der vi driver med eksponering i åpen gruppe, slik at de som venter på å få komme i en gruppe, eller som trenger litt mer etter avsluttet program, har et tilbud. Vi starter også en angstutdanning i høst på Universitetet i Agder, rettet mot opplæring i RISK tilpasset førstelinjen, men med relevans for spesialhelsetjenesten.

Åshild Tellefsen Håland blir å treffe på Inspirasjonskonferansens workshop 9, fredag 1. november på Scandic Hotel Oslo Airport.

Miljøet i Førde har fostret mang en kognitiv behandler. Kaj Espen Nyland er en av dem, og nå fortsetter han å påvirke neste generasjon.

– Jeg begynte på sykehuset i Førde med Egil Martinsen som sjef på begynnelsen av 90-tallet da jeg var turnuslege, så jeg ble fort påvirket til å gå i retning av psykiatri, og kognitiv terapi, forklarer Nyland.

Rus og akuttpsykiatri

Nyland er psykiater med en ekstra spesialitet i rusavhengighetsmedisin. Det siste har sammenheng med at han fordypet seg i rusmedisin på Sanderud sykehus ved Hamar noen år, men nå er han tilbake i Førde. – Her jobber jeg på psykiatrisk akuttavdeling. Den dekker hele Sogn og Fjordane, og har 14 sengeplasser. De som kommer hit er i dyp krise, og kan være her i alt fra noen timer til måneder. Som regel blir de sendt hit av DPSene, og noe av det viktigste når de kommer inn er at vi så raskt som mulig sørger for at vi har riktig diagnose på pasientene så vi er sikre på at vi setter i gang med riktig behandling.

Det er en bred sammensetning av mennesker og diagnoser på en akuttavdeling, og Nyland får daglig brukt begge spesialitetene sine. – Psykiatri og rus har mange tangeringspunkter. Det å jobbe i psykisk helsevern er i bunn og grunn et kreativt og fritt yrke, på mange måter som en kunstner. Vi jobber med å finne løsninger for den enkelte, og selv om vi selvfølgelig er avhengige av å ha visse rammer og regler, så må vi også ha rom til å jobbe fritt og selvstendig for å finne den beste måten til å hjelpe akkurat den pasienten.

Balanse

På psykiatrisk akuttavdeling kommer Nyland naturlig nok i kontakt med mange triste skjebner, men selv om han ikke kan nekte for at noen pasienter gjør mer inntrykk enn andre, sier han at han er god til å legge fra seg jobb på jobb. – Det må man være hvis man skal klare seg over tid. Vi har da også veiledning og gode systemer for å trene oss selv til å gjøre nettopp det. Men det hender selvfølgelig at man kommer opp med en god løsning for en pasient selv om man ikke er på jobb.

Gode holdninger

Det har gått noen år siden Nyland fant sin mentor og inspirator i Egil Martinsen, og nå er han selv den som veileder og inspirerer nye medisinstudenter og unge leger. Han er ikke i tvil om hva som er det viktigste. – De lærde kan strides om hvilke metoder og behandlinger som er mest effektive, men uansett hvilken metode man bruker, kommer man ingen vei om man ikke har en god holdning til pasienten og man er villig og i stand til å bygge en god relasjon. Derfor er jeg opptatt av å peke på viktigheten av holdninger så tidlig som mulig hos de unge studentene.

Holdninger viser seg på mange måter, både i relasjonen med pasienten, og i for eksempel bruk av tvang. – Av og til er det riktig å bruke tvang, men det må brukes med omhu, og det må brukes riktig. Når man ser store forskjeller i tvangsbruk mellom sykehusene, har nok ikke det bare med forskjeller i pasientgrunnlaget å gjøre. Her i Sogn og Fjordane har vi en relativt lav bruk av tvang, og jeg mener for eksempel at det er viktig at selv de med alvorlig psykiske lidelser må få tilbud om samtaler, og ikke bare medisinering.

Apropos holdninger: Et annet område der Nyland mener å ha sett en endring i holdninger på de årene han har holdt på, er mellom profesjoner og metodeforkjempere. – Det er mindre konflikter og større grad av åpenhet i feltet nå enn før, føler jeg.

Med det sender vi Nyland tilbake i jobben med å ta vare på de som opplever sitt livs krise, og på unge studenter som skal bli fremtidens psykiatere.

Truls Bilet er et kjent ansikt i det kognitive miljøet, særlig i Førde. Nå krysser han fingrene for at han blir invitert til neste års Findenseminar, et seminar han selv er ildsjelen bak.

Truls Bilet er psykiater og spesialist i rusavhengighetsmedisin, og har så langt vært overlege på rus døgnenheten ved sykehuset i Førde. Og han har, sammen med Thorbjørn Olsen, vært ildsjelen bak Findenseminaret, den årlige «masterclass» i kognitiv terapi som har vært avholdt på Vestlandet med Jennifer Wild fra Oxford som foreleser, i alle de 13 årene det har vært arrangert. Men i sommer går Bilet av med pensjon, og neste år håper han derfor å stå på deltakerlisten heller enn å lage den selv.

Tidlig ute

Bilet var tidlig ute med å utdanne seg på feltet kognitiv terapi, etter at han jobbet med Egil Martinsen i Førde på 90-tallet og lærte om angstbehandling med kognitive teknikker. – Jeg begynte med å reise til Sverige for et tredagers kurs i kognitiv terapi, før jeg senere tok utdanningen med Hans Nordahl på Blakstad sykehus i Asker. Likevel ville jeg fordype meg mer, og tok veilederutdanningen i 2008, året etter det første Findenseminaret.

Rus og angst henger sammen

Arbeidet Bilet gjorde sammen med Egil Martinsen på starten av 90-tallet har satt sine spor, og i store deler av karrieren har angstlidelser vært hans spesialfelt. I de senere årene flyttet han fokuset over til rusmiddelproblemer, noe han mener ikke er et stort sprang. – De fleste pasienter med ruslidelser har også angstproblemer. For mange er angsten nettopp grunnen til at de begynner å ruse seg; rusen er en mestringsstrategi for å håndtere angsten. Samtidig er rusen med på å opprettholde, eller forverre angsten. For noen tiår siden sa man gjerne at personer med rusmiddelproblemer måtte bli rusfrie før de kunne få behandling for angstlidelser, men nå vet vi at det er helt avgjørende at de får hjelp med begge problemene.

Balanse

Det er ikke tvil om at Bilet har hatt nærkontakt med mange triste skjebner i sitt arbeid. – Når det gjelder rusavhengige som vi får inn på sykehuset, vil jeg si at de nesten uten unntak har hatt en ufortjent dårlig barndom, og det er neimen ikke enkelt å få en god voksentilværelse med et sånt utgangspunkt. Over tid har Bilet lært seg metoder for å la jobb være jobb, og ikke ta med seg de triste skjebnene hjem. – For det første må jeg si at det er en av fordelene med å jobbe på et sykehus. Når jeg går hjem klokken fire vet jeg at andre tar over ansvaret, og at pasientene blir tatt godt vare på. Samtidig tror jeg det er viktig å ha en hobby eller noe annet for å koble av. Min har vært friluftsliv, jakt og fiske. Jeg har vært en ivrig fluefisker, og noe av grunnen til at jeg velger å gå av med pensjon nå i sommer er for å få mer tid til å gå lange turer i fjellet. Og når han sier lange turer, så mener han lange turer. – Tidligere har jeg gjerne lagt opp til åtte-dagers turer, men jeg synes det blir litt travelt. Nå kan jeg ta mer tid, bli en dag ekstra hvis jeg vil.

Fortsatt engasjert

Pensjonist eller ei, Bilet har ikke planer om å slippe fagfeltet helt på en stund. – Sammen med Thorbjørn Olsen og John Roger Andersen er jeg i innspurten på en studie der vi har fulgt opp langtidseffekten av angstbehandling av pasienter, faktisk så lenge som 24 år etter avsluttet behandling. Nå er det bare finpussing på en artikkel igjen. I tillegg håper jeg som sagt på en invitasjon til Findenseminaret også i årene som kommer, smiler Truls Bilet.

Sinne kan være et stort problem, både for den som blir sint, og for den som blir utsatt for vedkommende. På Inspirasjonskonferansen 31. oktober – 1. november, kan du lære om sinnemestring på flere nivåer.

På workshop nr. 10 på Inspirasjonskonferansen møter du Merete Berg Nesset, Stig Jarwson og Steinar Sunde. Sunde snakker om Littsint.no – sinnemestring for foreldre i et folkehelseperspektiv. Nesset og Jarwson, på sin side, vil snakke om sinnemestring Brøsetmodellen: behandling av sinne og vold i nære relasjoner, og om RCT-studien som har vært gjennomført om effekten av denne behandlingen. Vi har tatt en prat med Merete Berg Nesset, som er psykiatrisk sykepleier og PhD-kandidat i klinisk medisin, og jobber som forsker ved Brøset Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-, og rettspsykiatri i Trondheim.

Må ønske hjelp

– Vi jobber med sinne knyttet til fysisk, psykisk og materiell vold. Sinne kan være en naturlig følelse, og kan sågar være positiv, men dette dreier seg om de tilfellene der sinne blir uttrykt på en uakseptabel måte, forklarer Nesset. – Arbeidet vårt med Brøsetmodellen er basert på frivillighet, så den det gjelder må selv ønske å få hjelp. De som kommer til oss kommer fra alle sosiale lag. Det de har til felles er at de mister kontrollen i konflikt med partner eller barn, og at de er lett krenkbare og sårbare for avvisning. De har gjerne mange negative leveregler knyttet til sin egenverdi, så det jobber vi mye med. Selv om vi vet at det er store mørketall er det viktig at de som vil ha hjelp får det, både for deres egen del, og for de som blir utsatt for dette sinnet. Vi vet jo blant annet at det for barn kan være like skadelig og utsettes for psykisk vold som for faktisk fysisk vold.

Skambelagt

Det å bli sint og være voldelig mot familien sin er skambelagt, så når vi jobber med noen er vi opptatt av å skape en god allianse. Vi har en helt klar respekt for mennesket, men er tydelige på å ta avstand fra voldshandlingene, og har en helt klar nulltoleranse for å ty til vold når man er sint.

Alvorlige konsekvenser

Det finnes mange konsekvenser av at sinne gir seg utslag i vold mot familien. Den ene siden av saken er selvfølgelig effekten på de som utsettes for volden, enten det er snakk om fysisk skade, eller barn som får følger som atferdsvansker, konsentrasjonsproblemer eller at familiesituasjonen påvirker hjerneutviklingen deres. For voldsutøveren selv er det foruten skammen også stor mulighet for samlivsbrudd og at man mister kontakten med barn og familie. For noen er det også snakk om fengselsstraffer. – Vi har to utgaver av sinnemestring Brøsetmodellen, forklarer Nesset. – Det er den som dreier seg om å hjelpe de som kommer til oss på klinikken, og så har vi en noe mer omfattende variant for de som sitter i fengsel eller er i kontakt med friomsorgen. Vi i NFKT har også tidligere skrevet om at det russiske fengselsvesenet har vist interesse for Brøsetmodellen.

Effektstudie

Årlig kommer rundt 50 personer til Brøset Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-, og rettspsykiatri i Trondheim for å få hjelp til å kontrollere sitt sinne. I tillegg brukes denne behandlingsmodellen over hele landet, og om lag 1000 menn og kvinner får denne behandlingen på landsbasis hvert år. Da er det ikke rart at behovet for en effektstudie har presset seg fram. I studien blir Brøsetmodellen, som er basert på kognitiv terapi i gruppe med individuelle samtaler i tillegg, sett opp mot en mindfullness-basert gruppebehandling. – Studien startet i 2012, og har inkludert 130 menn og 56 partnere. Selve studien er ferdig nå, og for tiden jobber vi med analyse av resultatene og skriving av artikler, så vi gleder oss til å presentere både modellen, studien og resultatene på Inspirasjonskonferansen, avslutter Nesset.

Digitale verktøy er på full fart inn i helsevesenet. Det stiller krav til behandlere og organisasjoner. Derfor har Tine Nordgreen og Arne Repål skrevet en bok om veiledet internettbehandling.

– Det har lenge vært snakk om å benytte digitale verktøy i psykisk helse, men vi ligger litt etter resten av samfunnet på dette området, påpeker Repål. – Det har gått litt trått, men nå begynner ting å skje, og da så vi at det var på tide å komme med en bok for å formidle den erfaringen vi har. Boken kom ut i mars i år, og heter Veiledet internettbehandling.

Erfaring

Tine Nordgreen er ph.d., spesialist i klinisk psykologi ved Haukeland universitetssykehus og førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. Arne Repål er spesialist i klinisk psykologi ved Klinikk psykisk helse og rusbehandling ved Sykehuset i Vestfold, har en stiling som spesialrådgiver OU ved samme sykehus, og har lang erfaring som underviser og veileder i kognitiv terapi. Nordgreen har ledet forskning og utvikling av internettbehandlingsprogrammet eMeistring, og Repål har ledet innføringen av programmet ved Sykehuset Vestfold HF.

Ja takk, begge deler

Ingen av dem mener at digitale verktøy noen gang helt vil erstatte ansikt til ansikt behandling, men de mener at det for mange vil være en effektiv og foretrukken behandling. – Behandling ved hjelp av forskjellige typer digitale verktøy kan være et tilbud på linje med andre tilbud, understreker Repål. – For enkelte grupper vil veiledet selvhjelp være et fullverdig behandlingstilbud, mens for andre vil en mer tradisjonell ansikt-til-ansikt situasjon være det beste. Problemet i dag er at mange med for eksempel angst og depresjon ikke får hjelp fordi det ikke er nok ressurser. Med veiledet internettbehandling vil en godt trent terapeut kunne hjelpe flere pasienter. Vi ser også av den omfattende forskningen som begynner å komme nå at dette kan gi like gode resultater som tradisjonell behandling for enkelte grupper.

Ny holdning

Det er ingen tvil om at innførselen av digitale verktøy som en del av behandlingen vil stille krav til behandleren. – Terapeutrollen blir annerledes, med blant annet en helt ny måte å kommunisere og følge opp pasientene på, mener Nordgreen. – Vi håper derfor at e-helse og bruk av internettbehandling kommer inn i helseutdanningen i større grad, nettopp for så tidlig som mulig å kunne skape et utvidet bilde av terapeutbegrepet. Sånn sett er denne boken også tenkt å være en lærebok for studenter. Men duoen mener at boken bør leses av flere enn bare nåværende og fremtidige terapeuter. – Å utvikle, få inn og bruke digitale verktøy på en god måte krever god kunnskap hos alle fra ledere i psykisk helsevern til helsepolitikere og til gode krefter på teknologisiden, så boken er like mye et bidrag til å skape en holdningsendring på alle plan.

Stort marked

For tiden utvikles og tilbys et vell av digitale verktøy til å bruke i psykisk helsevern. – Alt fra forskningsprosjekter til rene kommersielle aktører er inne på tilbudssiden. Markedet tilbyr hele skalaen fra rent kommersielle apper av den mer lettvinte typen, til seriøse programmer der en terapeut kan følge med på progresjonen og være i kontinuerlig dialog med pasienten. Kvalitetssikring blir et viktig område i årene som kommer, og for det trenger vi kunnskap.

SMART-tiltaket er et program for å hjelpe ungdommer som har, eller er i fare for å få, emosjonelle lidelser. Da det ble innført i Tromsø var resultatene så lovende at de ville forske på det.

Veronica Lorentzen er psykologspesialist og har jobbet i BUP siden 2004, i tillegg til å være universitetslektor. Hun har lang erfaring fra klinisk arbeid, spesielt med unge med angst og depresjon. Da en tidlig utgave av SMART, bygget på et program utviklet av tyske Simon-Peter Neumer, ble innført på BUP Tromsø i 2007 for å hjelpe nettopp disse ungdommene, fant Lorentzen dette så interessant at hun bestemte seg for å gjøre programmet til en del av doktorgraden sin.

SMART

– SMART-tiltaket er i utgangspunktet et gruppebasert tiltak med åtte moduler som gjennomføres over åtte uker. På samlingene går man gjennom psykoedukasjon, oppgaver, eksponering, samtaler og hjemmeoppgaver. Det er opprinnelig blitt laget som et forebyggende gruppetiltak, og et tilbud til unge som har symptomer på angst og/eller depresjon, men som ikke fyller kravet til en diagnostiserbar lidelse, forklarer Lorentzen.

Individuelt

I forskningsøyemed har de justert opplegget noe, av praktiske hensyn. – For det første har vi involvert unge som har blitt henvist til BUP med en diagnose. Halvparten av de 160 ungdommene som har vært med i programmet i Tromsø, Bodø og Storkmarknes BUP, kom umiddelbart inn i SMART-programmet, mens den andre halvparten måtte stå på venteliste i seks uker. – Nettopp denne ventelisten var hovedgrunnen til at vi har kortet ned programmet fra åtte til seks uker, rett og slett fordi vi ikke kan vente så lenge med å tilby hjelp til ungdommer som trenger det. En annen justering gjort for denne studien er at de har gjennomført dette som et individuelt tiltak heller enn et gruppeopplegg, noe som lett har latt seg gjøre fordi programmet er fleksibelt nok til at skreddersøm er fullt mulig. – Ellers ville det blitt for lang tid å vente for den enkelte, forklarer Lorentzen.

Transdiagnostisk, modulær og realistisk

Et av aspektene ved modellen som tiltaler Lorentzen er at den er transdiagnostisk og modulær. – SMART er en behandling for emosjonelle lidelser generelt, men gir oss likevel mulighet til å prioritere hvilke deler man legger mest vekt på, etter behov. Mange programmer som er beregnet på enkeltlidelser har stor effekt, men kan være vanskelig å gjennomføre i virkeligheten fordi det er mye å sette seg inn i for terapeuten, og fordi at i en hverdag der komorbidet er mer en regel enn et unntak, kan det være vanskelig å vite «hvilken ende man skal begynne i». SMART er et realistisk og gjennomførbart opplegg, også med tanke på opplæring. Dette gjør SMART til et aktuelt førstesteg i psykisk helsevern, og et godt utgangspunkt for en trappetrinnsmodell og et pakkeforløp.

Intensivt

Videre synes Lorentzen at formatet på modellen, med kort og intensiv behandling, er interessant. – Mange går flere år i behandling i BUP i kritiske år av sin oppvekst. SMART er et intensivt opplegg, og har med det en annerledes inngang enn tradisjonell behandling. I tillegg er jeg tilhenger av at man skal måle effekten av det man gjør, og i SMART er det en omfattende evaluering av hver time, sånn at behandlingen kan justeres fra gang til gang.

Lovende resultater

Nå er Lorentzen og hennes kollegaer nettopp ferdig med analysen av ett års oppfølgingen av de siste av de 160 involverte ungdommene. For tiden er det artikkelskriving som står på agendaen, og Lorentzen er derfor forsiktig med å uttale seg bastant om resultatene før de er publisert. – Det jeg i hvert fall kan si er at SMART nå er et standardtiltak på BUP Tromsø. Jeg vil også si at det vi ser er lovende resultater for så kort behandling i klinikk, også når vi ser på oppfølging ett år etter avsluttet behandling. En av utfordringene har imidlertid vært å finne sammenlignbare studier. Det er ikke så mange studier som er gjort i ordinær klinisk praksis av ungdom med flere lidelser, så det kan se ut som vi har gjort et stykke nybrottsarbeid her, smiler Lorentzen.

Jan Ivar Røssberg står i spissen for MOP-studien (Mechanisms Of Change in Psychotherapy) her i Norge. Nylig inviterte han kollega Dr. Marcus Huibers for å dele sine erfaringer med en tilsvarende studie i Nederland.

Huibers er professor i klinisk psykologi og eksperimentell psykoterapi ved Vrije universitetet i Amsterdam, og han er MOP studiens nederlandske samarbeidspartner. Røssberg og Huibers har en felles lidenskap i å forske på hva som virker for hvem når det gjelder psykoterapi, og hvorfor.

Store muligheter

Det kan høres ut som et umulig spørsmål å besvare. – Ja det gjør det nok, og sannheten er at vi vet lite om mekanismene bak hvorfor og hvordan terapi fungerer. Hvis vi kan finne ut av dette og bruke den kunnskapen til å forbedre resultatene i behandlingen til hver enkelt pasient, og ikke minst til å forutsi tidlig i behandlingsløpet hva slags behandling den spesifikke pasienten burde ha, da kan behandlingen bli langt mer effektiv, sier Huibers.

Hva fungerer for hvem?

MOP studien har som mål å følge 100 pasienter der halvparten vil få kognitiv terapi, og den andre halvparten får psykodynamisk terapi. – Litt forenklet kan vi si at vi sammen med behandlingen og resultatene vil registrere faktorer som alder, kjønn, antall depressive episoder, andre eventuelle diagnoser og så videre. Ut fra kunnskapen vi da bygger opp over tid, vil vi kunne mene noe om hvem som har best nytte av hvilken type behandling, forklarer Røssberg.

– Og hvordan?

Så langt, så bra, men hva med spørsmålet om hvordan behandlingen fungerer? – Det vi lurer på er jo egentlig hvordan vi kommer fra A til B, via C, forklarer Huibers som holder på med en tilsvarende studie som MOP i Amsterdam, men med dobbelt så mange pasienter involvert. – Det er skrevet tusenvis av bøker med teori om psykoterapi, men likevel vet vi forsvinnende lite om mekanismene bak hvordan dette fungerer. Dette blir dessuten selvfølgelig ytterligere komplisert når vi tar høyde for at det er forskjellige mekanismer som får utslag på forskjellige individer. Likevel tenker vi at om vi ser på mekanismen bak hvordan terapien fungerer som en kombinasjon av prosedyre og prosess, kan vi over tid bygge opp en kunnskapsbase om hvorfor terapi fungerer. Eller sagt på en annen måte; hvis vi gjør variasjoner i C, hvordan påvirker dette veien fra A til B?

Tar tid

Studier som dette må nødvendigvis bygge opp kunnskapsbasen over lengre tid, men så langt er Røssberg fornøyd med fremdriften i MOP-studien. – Takket være iherdig innsats fra syv kognitive terapeuter og åtte psykodynamiske terapeuter fra Nydalen DPS og Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen, har vi så langt evaluert 49 pasienter som har blitt henvist til psykisk helsevern med alvorlig depresjon, altså er vi halvveis i denne første runden av studiet. For hver av pasientene er det lagt opp til et behandlingsløp på rundt seks til åtte måneder, med oppfølging i etterkant etter ett og tre år. Men som sagt; dette tar tid, så selv om vi er godt i gang med studien, er vi bare i den spede begynnelsen av dette forskningsfeltet.

I Trondheimsområdet har flere instanser og institusjoner innført kognitiv miljøterapi som sin arbeidsform. Nå har de slått seg sammen for å inspirere og lære av hverandres erfaring.

Nettverk for kognitiv miljøterapi i Trondheimsområdet møtes fire til seks ganger i året, sier Britt-Mari Schanche Selfors. Hun er psykiatrisk sykepleier og jobber som fagkoordinator og stedfortreder for leder ved S2 døgnavdelingen ved Nidaros DPS. – Nettverket har til hensikt å samle fagfolk fra de ulike fagmiljøene her i området. Foreløpig er Nidaros DPS og Østmarka psykiatriske sykehus representert, sammen med BUP, Bufetat og Aleris omsorg. – På denne måten dekker vi både voksne, ungdom og barn, offentlig og privat i nettverket vårt.

Ønske om fellesskap

På Nidaros DPS, seksjon 2, har de jobbet etter denne metoden i lang tid, og har hele tiden ønsket seg et større faglig fellesskap. – Vi startet implementeringen av kognitiv miljøterapi allerede i 2011. Da sto vi litt ensomme i det, men så til Levanger og det miljøet som ble bygget opp der. Da BUP Trondheim startet sin implementering i fjor benyttet de muligheten til å engasjere seg, også for å få en boost på satsingen i egen seksjon, og i 2018 var nettverket et faktum.

Til inspirasjon

Motivasjonen bak er å samle et miljø som kan inspirere og stimulere hverandre til utøvelsen av kognitiv miljøterapi. – Det er jo noen opp- og nedturer i hverdagen, og da er det godt å ha flere å lene seg på og la seg inspirere av. Vi holder møtene rundt om hos de involverte instansene. På den måten får vi også muligheten til å bli bedre kjent med hverandre. Foreløpig er vi i fasen der vi jobber med å definere nettverket og hva vi ønsker å få ut av det. Blant annet ser vi på muligheten for at medlemmene kan hospitere hos hverandre for å lære.

Inviterer til fagdag

Selv om nettverket er relativt nystartet har de allerede fått på plass nettside, og høsten 2018 arrangerte de en fagdag der miljøet i Levanger holdt et innlegg om sin implementeringsprosess. Suksessen med fagdag gjentas i år. – Ja, vi skal ha en åpen fagdag 17. oktober, og da får vi blant annet besøk av Solfrid Raknes, så det gleder vi oss til.

Ønsker kontakt

I tillegg til sitt eget miljø har nettverk for kognitiv miljøterapi i Trondheimsområdet også tett kontakt med tilsvarende miljø i Levanger, men de ønsker ikke å stoppe der. – Vi er veldig ivrige etter å komme i kontakt med andre slike nettverk og fagmiljøer over hele landet for å lære mer om mulighetene som ligger i et sånt konsept. Dette fordi vi ønsker å få inspirasjon og innspill til hvordan vi kan få mest mulig ut av nettverket, og ikke minst til hvordan vi kan klare å holde kontinuitet og framdrift i gruppen vår over tid.

Hvis du vil lese mer om nettverket, og la deg inspirere, eller du vil ta kontakt for å hjelpe nettverk for kognitiv miljøterapi i Trondheimsområdet videre, kan du gå inn på nettsiden deres her.

Spiseforstyrrelser er blant de vanligste psykiske lidelsene. Likevel er det langt fra nok behandlere som jobber med dette alvorlige problemet. På et to-dagers fagseminar i august kan du lære mer om kognitiv terapi ved nettopp spiseforstyrrelser.

Terje Fladvad er spesialist i psykiatri og har lang erfaring med behandling av spiseforstyrrelser i avtalepraksis, ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser, og ved Olympiatoppen. Den 22. og 23. august er han kursholder på fagseminar om kognitiv terapi ved spiseforstyrrelser.

De fleste er normalvektige

– En spiseforstyrrelse vil si at man er fanget inn i en overopptatthet av mat, og av å kontrollere mat, forklarer Fladvad. – Vi regner med at rundt fem prosent av befolkningen lider av en spiseforstyrrelse, men selv om anoreksi er den som gjerne får mest oppmerksomhet, er det den sjeldneste spiseforstyrrelsen. Det vanligste er det vi kaller uspesifisert spiseforstyrrelse, hvilket vil si at den ikke tilfredsstiller kravene til verken bulimi eller anoreksi, men kan ha elementer fra disse. De aller fleste med spiseforstyrrelser er dessuten normalvektige, og kan derfor lett gå under radaren.

Transdiagnostisk modell

Spiseforstyrrelser er omfattende lidelser som krever behandling skreddersydd til den enkelte pasient, ikke minst fordi pasientene også kan ha somatiske følgeproblemer. Likevel er det mange med spiseforstyrrelser som deler mye av den samme tenkningen og atferden. – De prøver å slanke seg, teller kalorier, har strenge spiseregler, sjekker kroppen og sammenligner seg med andre. De kan prøve å kompensere for matinntak på forskjellige måter, som for eksempel ved å kaste opp eller å være ekstremt fysisk aktive. Disse likhetene tilsier at vi kan jobbe ut fra en transdiagnostisk modell.

Det er nettopp her kognitiv terapi kommer inn. – Kognitiv terapi er den foretrukne behandlingen når det gjelder spiseforstyrrelser. Det er den terapiformen det er gjort mest undersøkelser på ved spiseforstyrrelser, og det er den som har vist best resultater. I Norge er vi likevel langt mer forsiktige enn for eksempel i England, når det gjelder å prioritere denne metoden.

Gåten anoreksi

De påviste resultatene gjelder alle typer spiseforstyrrelser, skjønt anoreksi står i en særstilling. For denne diagnosen er det egentlig enda ikke funnet noen behandlingsmetode som gir spesielt gode resultater. Fladvad medgir at det ligger et lite paradoks i dette. – Anoreksi har vært en kjent diagnose i 150 år, men enda har vi ikke løst gåten. Bulimi som diagnose derimot, ble først stadfestet i 1979, men vi har lenge visst at vi ved hjelp av kognitiv terapi kan oppnå resultater på linje med behandling av angstlidelser og depresjon.

Pasientene trenger hjelp

Det Fladvad i hvert fall er sikker på, er at det ikke fungerer å sitte på gjerdet og vente på at problemet skal løse seg selv. – Uten behandling vil problemene fortsette. Det skjer svært sjelden at det glir over av seg selv, med unntak av de aller yngste. Der kan det faktisk skje at det går over, men jo lenger det varer, desto vanskeligere er det å bli frisk. Problemet er at det ikke er så lett å komme til behandling, og det til tross for at vi vet at alle former hjelper, enten det er veiledet selvhjelp eller at de får snakke med noen. Nettopp derfor ivrer jeg for å holde denne typen kurs, og håper med det at jeg kan dele kunnskap om denne pasientgruppen, og at jeg kan inspirere flere til å ta tak i problemene.

Kari Ersland har alltid vært interessert i det som skjer på innsiden av mennesker, enten det har vært i form av knokler eller tanker. Med nysgjerrigheten som ledestjerne, var det på legekontoret hun fant sin plass.

– Det er selvfølgelig litt enklere å vurdere innsiden av et menneske i radiologien enn i psykiatrien, ler Ersland som var røntgenlege og overlege i røntgen på sykehuset i Stavanger i mange år. – Det var først i voksen alder jeg fant ut at jeg ville bli fastlege isteden, så jeg tok spesialiteten og flyttet arbeidsdagen min fra sykehuset og til et legekontor.

Det har hun aldri angret på. – Det var som å komme hjem. Selv om det ikke alltid er så lett å finne løsningene på legekontoret som på et røntgenbilde, liker jeg veldig godt den kontakten med pasientene.

Den gode samtalen

Den gode samtalen er viktig for Ersland i hennes praksis, og hun fikk derfor en ny aha-opplevelse da hun oppdaget kognitiv terapi. – Jeg gikk grunnkurs i forskning, og skulle på en forelesning om statistikk. Før foreleseren startet sa han at han nettopp hadde vært på kurs i kognitiv terapi, og at det var det morsomste han noen gang hadde gjort. Da skjønte jeg at jeg også måtte gjøre det.

Medvandrer

Som sagt så gjort. Ersland gikk på kurs, og beskriver selv at hun satt igjen med en boblende lykkefølelse. – Det å lære den metoden var veldig nyttig. Jeg kjente at jeg kunne bruke meg selv i dette, det lå til min natur. Det appellerer til meg å ikke nødvendigvis ha alle svarene, men heller følge folk på veien fram til en løsning. Være en medvandrer. Jeg håper at jeg kan bidra til at livet til pasienten, hva det enn byr på, ikke tynger så mye. For å klare det tenker jeg at det viktigste er å være vennlig nysgjerrig.

Nysgjerrig

Etter å ha tatt spesialiteten i allmennmedisin, tok altså Ersland utdannelse i kognitiv terapi, veilederutdanning i allmennmedisin, og nå har hun satt i gang på veilederutdanningen i kognitiv terapi. – Det var aldri en bevisst plan med all denne utdanningen. Jeg er bare veldig nysgjerrig og liker å lære nye ting. I dag mener Ersland at hun bruker det hun har lært i en stor andel av konsultasjonene sine. – Det har blitt en integrert måte av hvordan jeg snakker med folk, enten det er pasienter eller kollegaer. Eller familien, legger hun til med et smil. – Stakkars mannen min og barna mine. De har blitt såpass mye utsatt for metoden at de har begynt å snakke til meg på samme måten, ler hun. – Men det blir mange gode samtaler ut av det, da.

Handlingsrommet

For Ersland er pasientenes handlingsrom sentralt. – Jeg snakker mye med pasientene om å være i handlingsrommet. Gjøre noe med det man kan gjøre noe med, og ikke stresse med det du uansett ikke kan påvirke. All endring starter med å akseptere status som den er. Hva gjør vi herfra? Hvilke muligheter har vi her og nå, og hvordan kan vi forholde oss til det som skjer videre? Da passer jo kognitiv terapi godt inn.

Hogg et tre

Ersland har hektiske dager, og møter pasienter med alle typer problemer. Likevel mener hun selv at om noe er tyngende med jobben hennes, så er det heller arbeidsmengden enn innholdet. Av og til trenger likevel også hun å koble av, og hva gjør hun da? – Da går jeg ut i skogen med motorsag og hjelm og hogger ved. Virkelig, hvis det er noe man ikke får til, er det bare å gå ut i skogen og hogge et tre. Da ordner det seg, ler den blide damen.

På en av workshopene på Inspirasjonskonferansen til høsten, vil Marit Lie Singsaas ta for seg de miljøterapeutiske mulighetene i endringsarbeid med ungdom.

Marit Lie Singsaas er spesialutdannet barnevernspedagog og jobber som miljøterapeut med en fagkoordinatorrolle på Karienborg ungdomsheim i Levanger. Hun var også den første godkjente veilederen i kognitiv terapi med bakgrunn i kognitiv miljøterapi.

– Karienborg er en døgninstitusjon med plass til seks ungdommer i alderen 12 til 18 år, inkludert en hybel til selvstendighetstrening, forklarer Singsaas. – De kommer hit som et frivillig hjelpetiltak i form av plassering utenfor hjemmet, eller som omsorgsovertakelse. Det varierer veldig hvor lenge ungdommene er her, men jeg vil si at snittet er på ett til to år. Herfra flytter noen hjem igjen, og noen videre til hybel eller fosterfamilie.

Felles forståelse

På Karienborg har alle de fast ansatte utdanning i kognitiv miljøterapi, og oppfølging og opplæring av nyansatte er tett. – Noen av ungdommene har individuelle samtaler, men det er ikke alle som er motivert for det. Da blir det ekstra viktig at vi bruker hverdagen og hverdagssituasjoner til å jobbe med endringsarbeidet disse ungdommene trenger. Vi jobber etter en helhetsmodell, og har med oss de kognitive prinsippene og modellene i bakhodet hele tiden. Noen av ungdommene her har diagnoser, andre har ikke nødvendigvis det, men fellesnevneren er at vi snakker om komplekse saker. Derfor bruker vi gjerne de mer generelle modellene, som for eksempel den kognitive diamanten, og så toner vi heller ned de mer lidelsesspesifikke modellene.

Hverdagssituasjoner

Målet er at ungdommen skal lære litt om seg selv, og for å oppnå det er det altså hverdagen som gjelder. – Vi sitter ikke så mye på samtalerommet, men beveger oss heller rundt i samfunnet. For eksempel kan vi ta med ungdommen på et kjøpesenter, noe de kanskje vegrer seg for om de synes det er ubehagelig med mange folk. Så bruker vi den situasjonen til å snakke om det, og gjør forskjellige atferdseksperimenter ut fra hva vi trenger å jobbe med.

Individuell behandling

Når man er tett på ungdommen i så lang tid, er det klart at man blir godt kjent. – Det gir både muligheter og utfordringer å være så tett på. Vi må evne å ha flere hatter på, og det er klart at man blir glad i dem. Det viktige er at vi makter å se hver enkelt og legge opp til en individuell behandling. Noen er kanskje kognitivt mindre modne, men samarbeidsvillige, og da tar vi utgangspunkt i det. For andre igjen kan de være kognitivt modne, men mindre samarbeidsvillige og motivert for endring. Da er arbeidet med relasjonen særlig viktig, og kanskje kommer vi ikke så mye lenger enn det. Kanskje får vi bare lagt starten for det som skal skje etter at vedkommende forlater Karienborg, men da må vi være fornøyd med det. Det er viktig å være realistisk med hva vi kan oppnå, understreker Singsaas.

Erfaringsutveksling

Da Karienborg innførte denne arbeidsmodellen i 2010 var det som en del av et pilotprosjekt, men etter hvert har flere andre ungdomsinstitusjoner kommet etter. – Til å begynne med var det et aktivt nettverk mellom lederne på de forskjellige institusjonene. Det var veldig nyttig for utveksling av erfaring. Nå klarer vi oss mest på egen hånd, men det blir fint å komme på Inspirasjonskonferansen og dele litt av erfaringene vi har gjort oss. Det er ikke sånn at jeg sitter på noen form for fasit, men jeg håper at jeg kan få i gang litt refleksjon og skape litt inspirasjon, sier Singsaas og understreker at hun selv gleder seg til Inspirasjonskonferansen.

Søvn spiller en viktig rolle for livskvalitet, fysisk og psykisk helse. Nå holder TIPS Sør-Øst, Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose, kurs i behandling av søvnproblemer ved psykose – En evidensbasert CBT-tilnærming.

Mange personer med psykoselidelser har insomni, og problemene med søvn er forbundet med redusert livskvalitet og med forverring av de psykotiske symptomene. Dessuten øker risikoen for at personen utvikler depresjon, noe som svekker mestring ytterligere.

Det er utviklet egne behandlingstilbud for insomni ved psykoselidelser i Perth, Australia, og også i Oxford, England. Kurset vil ledes av to psykologer fra Oxford-miljøet, Felicity Waite og Louise Isham. De vil vise til studier som har dokumentert at tilnærmingen bidrar til bedre søvn og at personer med psykoselidelser har et sterkt ønske om hjelp til å vinne søvnen tilbake. Tilnærmingen kan anvendes både i poliklinikk og i døgnbehandling.

Les mer om kurset her.

På Moss DPS jobber et tverrfaglig team med kognitiv terapi, både i grupper og individuelt, og på tvers av diagnoser. De ser ut til å ha funnet en formel som virker.

– Vi har en døgnavdeling med åtte plasser. Pasientene er innlagt i fem og en halv uke. De skrives inn sammen, og de skrives ut sammen. Dette gir oss en fin og stabil gruppe å jobbe med over tid, sier sykepleier og veileder i kognitiv terapi, Marianne Alshus.

Aktivt opplegg

Flertallet av pasientene som søker seg hit har angstlidelser eller depresjon, men enheten gir også et tilbud til pasienter med andre former for psykiske lidelser, som for eksempel personlighetsforstyrrelser. Oppholdet byr på aktive dager. – Vi har en fleksibel bruk av sengeplassene, pasientene reiser for eksempel hjem i helgene, men alle aktivitetene vi gjør er obligatoriske. Det kan være bussturer, bassengtrening, musikkgruppe eller trening. Dagene er aktive, og derfor er det viktig at pasientene er godt informert og vet hva de går til, understreker Alshus. – De første tre ukene har de kognitiv terapi i form av psykoedukasjon i gruppe to ganger hver dag. Den informasjonen pasientene får der tar vi med inn i det parallelle individuelle behandlingsløpet som også baserer seg på kognitiv terapi. Etter hvert som pasientene i større og større grad er ute og klarer seg på egen hånd, tar vi med erfaringene de gjør seg inn i gruppene igjen.

Mangfold

For å håndtere et så omfattende program består enheten, som nå har eksistert i ti år, av et tverrfaglig team.  – Vi har overlege i psykiatri, psykologspesialist, ergoterapeut, fysioterapeut og sykepleiere, alle med kognitiv bakgrunn. Men mangfoldet stopper ikke der. – Også pasientgruppen er variert. Det at vi har forskjellige diagnoser sammen har vist seg å være en fordel, blant annet fordi de ulike diagnosene fører til ulike feiltolkninger. I tillegg har vi en god spredning i bakgrunn og alder. Vi har hatt pasienter fra 18 til 80 i denne enheten. Det fungerer veldig bra. Ofte ser vi at de eldre har litt ekstra omsorg for de yngre i gruppen. Det er dessuten stor forskjell på hva slags behandlingserfaring pasientene har fra før. For noen er dette deres første møte med psykisk helsevern, samtidig som vi har andre som «har prøvd alt» og ser oss som siste instans.

Gode resultater

Det å sikre resultatene av arbeidet er naturlig nok viktig på Moss DPS som det er overalt ellers. – Vi måler symptomer både ved ankomst og avreise, og har over tid registrert høy pasienttilfredshet, og at 80 % opplever symptomlette. Vi tar også pasientene inn etter seks uker for å sjekke at effekten har holdt seg. Det har hendt at pasienter har søkt seg inn igjen for en runde nummer to, og da ser vi gjerne at de ikke har fulgt opp treningen som vi har lagt opp til at de skal gjøre hjemme. Vi har dermed blitt nøye med å understreke viktigheten av at de følger opp programmet, også etter at de har avsluttet oppholdet på døgnposten. De gode resultatene er i seg selv grunnen til at enheten fortsatt eksisterer. – Enheten ble opprettet med tanke på å effektivisere personalressursene, men har blitt opprettholdt på grunn av resultatene, så det er vi godt fornøyd med, sier Alshus.

Vi gleder oss til Inspirasjonskonferansen 2019, som i år vil gå av stabelen 31. oktober og 1. november. Et av høydepunktene blir Neeta Myrseth Parmar og hennes workshop om kognitiv terapi ved lav selvfølelse.

– Men er det ikke det alt handler om, da, hvordan man har det med seg selv, svarer Parmar på spørsmålet om hvorfor selvfølelse er et viktig tema. – Jeg liker bedre ordet selvverdi, og det er tema jeg ble interessert i da jeg jobbet med ungdom og rusproblemer. Vi snakket sjelden bare om rus, vi snakket om hvordan de hadde det. Hvordan de følte seg, hva de tenkte om seg selv, og om hvordan andre så på dem.

Grunnleggende leveregel

– Selvverdi er en verdi som påvirker alt annet her i livet, mener Parmar. – Livet er ikke noen dans på roser, det vil bli motgang og kriser, men vår holdning til oss selv, vår selvverdi ligger til grunn for hvordan vi står i det vi møter. Har vi en sunn og god selvverdi, og i utgangspunktet tenker godt om oss selv, kan vi takle det meste, enten det er samlivsbrudd eller dårlige karakterer. Hvis denne selvverdien har noen skår og sprekker, vil motgang kunne oppleves som et personlig nederlag.

Tredelt bilde

Parmar deler selvfølelse inn i tre deler. – Selvverdien er grunnholdningen, på samme måte som vi i kognitiv terapi snakker om grunnleggende leveregler. Selvtilliten er uttrykket. Det vi gjør, det vi utøver og presterer. Til sist har vi selvbildet som er våre karakteristikker av oss selv. Det er lett å se hvordan selvverdien påvirker alt dette. Vår grunnholdning vil påvirke hvorvidt vi opplever våre prestasjoner som suksessfylte eller middelmådige, eller hvordan vi forholder oss til det vi faktisk er. Om vi får en firer på karakterkortet og vi har en grunnleggende holdning om at vi er gode nok, kan det at vi kanskje ikke er så fornøyd med firer’n være mindre viktig, fordi vi vet at vi i oss selv er gode nok. Hvis firer’n derimot utløser tanker som at «det er noe galt med meg, jeg burde fått bedre», da er det vanskeligere å tenke at det er greit. På samme måte er det med selvbilde. Det er langt enklere å takle et par ekstra kilo om du i utgangspunktet tenker godt om deg selv, smiler Parmar.

Populært tema

At selvfølelse er et tema i vinden er det lite tvil om. For tiden farter Neeta Myrseth Parmar landet rundt for å holde NFKTs fordypningskurs i nettopp kognitiv terapi ved lav selvfølelse. I tillegg møter hun på temaet i sin private praksis. Stadig kommer det flere og flere innom Parmar for å få hjelp med nettopp tanker rundt selvverdien. – Ikke sjelden er det voksne kvinner, du vet, vi som skal være så flinke i alt. Vi tenker ofte at «hvis jeg er nyttige så er jeg bra, men hvis jeg ikke er nyttig, hva er jeg da?» Samtidig er det stadig flere foreldre som tar kontakt på vegne av sine barn. Kanskje de har flyttet ut for å studere, og så kommer de hjem til jul og foreldrene ser hvordan prestasjonsjaget tar på.

Utgangspunkt for alt annet

Det er viktig å ta tak i disse tingene. Hvis man går og slurer med lav selvverdi, er det lettere at man utvikler påtrengende bekymring og hemmende angst. Og så kan det utvikle seg videre til nedstemthet og selvkritikk, og i verste fall depresjon. For mange er dette plager som har opphav i tanken om at man ikke er bra nok i utgangspunktet.

Praktisk rettet workshop

Det er fortsatt en stund til november og inspirasjonskonferanse, men Parmar gleder seg til å holde workshop om dette temaet, og hun lover at det vil bli praktisk rettet. – Det blir en smakebit av hvordan jeg bruker dette perspektivet i praksis, og så håper jeg det blir litt å tenke på for hver enkelt.

– Vi hører ikke med ørene, fastslår audiopedagog Gro Anita Moen. Hun jobber med hørselsrelaterte plager som tinnitus og nedsatt lydtoleranse, og er opptatt av hvordan hjernen tolker lyd. Derfor ser hun blant annet til kognitiv terapi.

– Hørselen er viktig for menneskets overlevelse, poengterer Moen. – Vi er ikke skapt for å leve i stillhet. Bare tenk på den evige kakofonien av lyder fra dyr og naturen som steinaldermennesket må ha vært utsatt for. Hørselen kan likevel by på utfordringer. Moen har pasienter i aldersgruppen 8 – 99 år, begge kjønn og fra alle lag. Hørselsrelaterte problemer kan ramme alle, og det er særlig to typer plager som har fått oppmerksomhet de siste årene; tinnitus og nedsatt lydtoleranse.

Tinnitus

I følge Store norske leksikon er tinnitus definert som: «øresus, vanligvis karakterisert ved at pasienten oppfatter en lyd uten at det foreligger noen ytre sansepåvirkning, av noen betegnet som fantomlyd.» Moen er ikke udelt positiv til oppmerksomheten denne lidelsen har fått de siste årene. – Ofte slås det stort opp at noe sånt som 17 prosent av befolkningen har tinnitus. Det er nok riktig, men da er det viktig å samtidig påpeke at det store flertallet lever helt fint med det, de er ikke plaget i det hele tatt. Du kan tenke litt på det som med synet ditt. Teknisk sett ser du alltid nesen din, men du legger ikke merke til det. Du har habituert synet av nesen din, akkurat som de aller fleste har habituert lyden de kan oppleve.

Forhold til lyd

Et mer relevant tall i denne sammenheng er dermed det faktum at rundt to til fire prosent av oss lever med noe som kalles plagsom tinnitus. – Forskjellen på de som er plaget og ikke, er måten hjernen reagerer på lyden på. Lyden i seg selv er altså ikke avgjørende, verken med tanke på styrke eller intensitet. – Se for deg et lite barn som finner en halvdød veps på gulvet. Den surrende lyden betyr ingenting for barnet, men du kan være ganske sikker på at den vil krype bort for å undersøke vepsen nærmere. Det som så vil skje, er at barnet enten vil stikke seg eller en av foreldrene skriker til. Dermed vil det være opprettet en negativ følelse forbundet med lyden av en veps. Det vil være det samme med tinnitus. Jeg hadde en pasient en gang som oppdaget en lyd i øret i en særskilt tøff periode av livet sitt. Det var likevel ikke før fastlegen hans, feilaktig, påpekte at det ga grunn til å undersøke om han hadde hjernekreft, at tinnitusen ble virkelig invaderende og plagsom. Sånn sett går behandlingen av tinnitus mye på å nøytralisere og ufarliggjøre lyden.

Nedsatt lydtoleranse

Når avisene skriver om nedsatt lydtoleranse, skriver de ofte om misofoni, og da fokuserer de gjerne på at pasientene reagerer på lyder som oppstår når folk rundt dem spiser, puster eller lager andre «menneskelyder». Moen er opptatt av at nedsatt lydtoleranse er så mye mer enn det. – Nedsatt lydtoleranse er en paraplybetegnelse for problemer med ytre lyd. Man kan oppfatte lyder av normal styrke som ubehagelig høy, eller man kan oppleve at enkelte typer lyder kan fremme negative følelser, uavhengig av styrkegrad. Til og med knapt hørbare lyder kan vekke irritasjon, smerte eller frykt. Igjen trekker Moen fram sammenhengen mellom lyd og følelser. – Hjernen er et levende organ, og alle lyder går gjennom den delen av hjernen der følelsene blir prosessert. Hvis enkelte lyder forbindes med noe negativt, må vi jobbe med den assosiasjonen. Vi bruker også mye lydterapi, sier Moen og forklarer nærmere. – Ved å tilsette andre lyder som er naturlige for oss moderne mennesker, må hørselen fordele seg på flere lyder. Da har man ikke kapasitet til å bruke all den energien på den spesifikke lyden som er plagsom.

Stillhet – ikke alltid gull

Hvis man først er plaget med nedsatt lydtoleranse, er det fristende å stenge seg inne med lukkede vinduer for å skjerme seg for lyder, men Moen mener at den impulsen er et problem. – Når man unngår lyd i så stor grad at hørselen blir understimulert, blir hørselssystemet enda mer sensitivt. Da bygger vi rett og slett oppunder denne nedsatte toleransen overfor lyd, og vi kan til og med utvikle tinnitus. Derfor er det mye lurere å bruke lydberikelse, samtidig som vi jobber med pasientenes assosiasjoner og reaksjoner i forhold til lyder. Da er kognitiv terapi et fantastisk hjelpemiddel for å endre pasientens antagelser og tanker omkring lyd, sier Moen.

Tradisjonelt har smerte vært behandlet med medikamenter som et symptom på et bakenforliggende fysisk problem. Egil Fors mener at bildet er langt mer komplekst enn som så.

– Smerte er en sensorisk og emosjonell opplevelse, slår Egil Fors fast. Han er lege med spesialisering i psykiatri og allmennmedisin. Nå jobber han som professor i allmennmedisin på NTNU, men har tidligere jobbet som fastlege, forsker og psykiater på smertefeltet, blant annet på Smertesenteret ved St.Olavs i Trondheim.

Subjektivt

– Smerte er en subjektiv opplevelse. Ingen kan komme å si at du ikke føler smerte, for det er det bare du som vet.  Tidligere har smerte først og fremst blitt sett på som et sekundært problem, og man har konsentrert seg utelukkende om å lete etter de fysiske årsakene til at smerten har oppstått i første omgang. Nå vet vi at smerte i seg selv kan være et hovedproblem, en sykdom i seg selv, og det er ikke alltid vi skal legge så stor vekt på å finne den fysiske årsaken.

Rom for tolkning

Fors påpeker at smerte ikke bare har en fysisk komponent. – Det er viktig å skille mellom den fysiske smerten som en sanseopplevelse, og hvordan denne blir tolket og bearbeidet i hjernen på pasienten. Tradisjonelt har man sett på smerte som et signal som går fra et sted i kroppen og direkte til hjernen. Nå vet vi at det finnes mange reguleringsmekanismer på veien. Hvis du for eksempel har vondt i magen, og din tolkning av smerten er at du kan ha kreft, vil smerten oppleves sterkere enn om du tenker at du bare har litt mageknip som vil gå over i løpet av dagen.

Relasjonen er viktig

Nettopp disse reguleringsmekanismene er en av grunnene til at Fors mener at kognitiv terapi fungerer bra i smertebehandling. – Det gir gode muligheter til å jobbe med pasienten og hva slags tanker og tolkninger han eller hun har rundt smertene de opplever, men det forutsetter en god relasjon mellom pasient og behandler, understreker han.

Et annet område der kognitiv terapi blir en vesentlig støtte i arbeidet med pasienter med langvarige smerter, er problemer som oppstår som følge av at man lever med smerte. – Pasienter som lever over lang tid med sterke smerter kan utvikle en negativ spiral, både psykososialt og med hensyn til smertenivå. Man kan isolere seg, bli i dårligere fysisk form fordi man blir engstelig for å bevege seg, eller man kan gå inn i en depresjon. Da er det viktig å ha klart for seg hva målet med behandlingen er. Kanskje er ikke målet å bli smertefri, noe som er veldig vanskelig, men heller å øke livskvalitet og funksjonsevne ut fra den aktuelle situasjonen. Det i seg selv kan bidra til at spiralen snur til det positive. Klarer man å få pasienten i bevegelse og ut i livet kan det i sin tur føre til fysisk bedring.

Ja takk, begge deler

Fors er opptatt av at det ikke er et spørsmål om enten medikamenter eller terapi. Det kan godt være begge deler i samarbeid. – Man lager gjerne en pakkeløsning for en pasient. Kanskje begynner man med å gi litt informasjon om tilstanden og smerten. Så kan man gå videre til å tilby fysioterapi, for så å gå inn med terapi så vel som medikamenter. I enkelte tilfeller er det medikamenter som gjør susen, mens i andre tilfeller, og kanskje spesielt når det gjelder langvarige smerter, kan det være andre tiltak som har bedre effekt. For de aller vanskeligste og komplekse tilfellene kan man lage en sammensatt pakke med både undervisning om smertemekanismer og bruk av mentale strategier, medikamenter og fysioterapi.

Fysisk smerte

Fors er fullt klar over at enkelte kan være skeptiske til psykologi som en del av smertebehandlingen. – Det er klart at noen pasienter kan være opptatt av at når de har vondt i ryggen så er det ryggen det er noe galt med, ikke hodet, medgir Fors. – Da blir det desto viktigere å bygge opp tillit og en god relasjon med pasienten. Forklare at kroppen og hjernen henger sammen, og at smerten kan økes og minskes på vei mellom ryggen og hjernen. Denne type behandling kan ta lang tid, påpeker han.

God kunnskap

Når det gjelder smerte er det lite tvil om at Fors vet hva han snakker om. Han har gitt ut bøkene «Hva er smerte» i 2012, og «Smertepsykologi» i 2017, og han blir stadig brukt som ekspert på smertefeltet i media. – Jeg ble interessert i temaet tidlig, både fordi jeg hadde en mentor som jobbet med smerte, og fordi jeg selv brukte mye av den tidligere kunnskapen for min egen del når det gjaldt å håndtere smerte i idrettssammenheng. Det er i hvert fall et evig aktuelt tema, for vi opplever alle smerte på en eller annen måte i løpet av livet, avslutter Fors.

Gjennom fire-dagers modellen står Norge i rampelyset når det gjelder behandling av tvangslidelse. Dette er imidlertid ikke første gang norske forskere har gått i bresjen for å skaffe kunnskap om denne livsinvaderende lidelsen.

– Tvangslidelse er en av de sykdommene som har potensiale for å bli mest invalidiserende for et barn om den ikke blir behandlet, sier Kitty Dahl som er psykolog og seniorforsker ved R-BUP. Hun var en av de sentrale personene i NordLOTS studien (The Nordic Long-term OCD Treatment Study) som tok for seg behandling av tvangslidelse hos barn og unge.

Mer kunnskap

– Utgangspunktet vårt var at selv om eksponeringsterapi og kognitive modeller var anerkjent i fagmiljøet som den beste måten å behandle tvangslidelser på, så vi at altfor få barn og unge fikk den hjelpen de trengte. Det var for lite kunnskap og for få kvalifiserte behandlere der ute.

Trappeløp

NordLOTS studien startet opp i 2008, og i de syv neste årene fulgte Dahl og andre forskere i Norge, Sverige og Danmark til sammen 269 barn og unge i alderen 7 – 20 som slet med tvangslidelse. – Vi la opp til et trappeløp, og fulgte opp hver av deltakerne i tre år. Det første steget gikk ut på å gi dem eksponeringsterapi med responsprevensjon, som i henhold til anbefalinger fra internasjonalt fagmiljø, forklarer Dahl. – Neste steg gikk ut på at de de som ikke fikk full behandlingseffekt i første steg, ble randomisert delt inn i to grupper, der den ene gruppen fortsatte med samme type behandling, og den andre gruppen fikk medikamenter. Steg tre var tenkt å være kraftigere medikamenter, men i realiteten falt det steget litt bort da det rett og slett ikke var så mange som kom dit.

Gode resultater

Studien er altså ferdig og konkludert, og for tiden jobbes det med flere artikler, men den har allerede fått stor internasjonal oppmerksomhet. Dahl selv er fornøyd med resultatene. – Mange, faktisk så mange som 73 prosent, ble bra allerede gjennom første trinn. De gode behandlingsresultatene ga oss imidlertid er forskningsmessig problem da det ble få deltakere på trinn to. Det lave antallet gjorde det vanskelig å finne forskjeller mellom de to behandlingene. Omtrent halvparten av pasientene i begge gruppene fikk likevel en betydelig bedring, men det var ikke tilstrekkelig stor forskjell mellom de som fikk eksponeringsterapi og de som fikk medikamenter til at vi kunne konkludere tydelig i den ene eller andre retningen. Våre funn tilsier dermed at det ikke er noen grunn til å foretrekke medikamentell behandling over kognitiv atferdsterapi for denne gruppen.

Viktig kunnskapsgrunnlag

Nå har det gått litt tid siden studien ble ferdigstilt, men hvis man googler NordLOTS er det lett å se at studien har vært sitert, nevnt og referert til mangfoldige ganger over hele verden. – NordLOTS har hatt mye å si for fagfeltet og hvordan vi ser på behandlingen av barn og unge med denne lidelsen, forklarer Dahl. – Blant annet har den vært med å bidra til at helsemyndighetene i dag har nasjonale retningslinjer som sier at kognitiv atferdsterapi er den foretrukne behandlingen for denne pasientgruppen.

Lett tilgjengelig lavterskeltilbud for lettere psykiske plager er noe mange snakker om, men få har gode løsninger å komme med. Psykolog Magnus Nordmo derimot, han har gjort noe med saken.

– Jeg forsker på nettopp dette med lavterskeltilbud for lettere psykiske plager og hva man kan gjøre for at folk skal få det bedre. Det engasjerer meg fordi det er så mange som er berørt av det, forteller Nordmo engasjert. – I en periode jobbet jeg og flere fra universitet i Bergen med veiledet selvhjelpsterapi, og det ga meg mange aha-opplevelser. Ikke minst slo det meg at tilbud på dette området burde være allment åpent, og ikke kreve en tilgang gitt fra helsevesenet som jo er realiteten i de fleste tilfeller i dag.

Tok tak selv

Nordmo gikk lenger enn de fleste når aha-opplevelsene tok ham. Han satte i gang med å lage et selvhjelpskonsept i form av filmer. – Til å begynne med gjorde jeg det bare på kveldstid, men jeg var så heldig å få støtte fra Extrastiftelsen til å jobbe med det i ett år, så da ble det litt mer fart på ting.

Utbredte lidelser

Filmene tar for seg fire kategorier av psykiske lidelser; sosialangst, depresjon, panikkangst og insomni. – Grunnen til at jeg valgte disse fire var at dette er de mest utbredte lidelsene, og det er også her vi har mest dokumentasjon på at selvhjelp kan fungere. Hvert av programmene inneholder mellom seks og ti videoer. I utgangspunktet er filmene laget som en rekke man bør gå gjennom fra A til Å, og det ligger mye viktige grunnleggende ting i de første videoene i hvert program. I tillegg er det noen undervideoer som dekker spesifikke problemsituasjoner, og det er klart at for eksempel undervideoen om rødming ikke er så aktuell for en som ikke sliter med rødming.

Selvhjelp

Nordmo har vært opptatt av å dekke det grunnleggende på en grundig måte i de første filmene i hvert program. – Dette er gjort bevisst fordi det da kan bli lettere for den enkelte å jobbe seg videre med andre problemer selv. Har man for eksempel fått grundig forklart hvordan man kan jobbe med angst, kan man selv fortsette å jobbe med flyskrekk. Har man jobbet med sosialangst, kan man jobbe mot å holde presentasjoner.

Filmer på nett

At det har vært et ambisiøst prosjekt er det ingen tvil om. Ikke bare har han utviklet en lang rekke videoer, men alle filmene er også tilgjengelig på både norsk og engelsk. Filmene ligger nå ute på nett, fritt tilgjengelig, både hos Norsk Helseinformatikk, på YouTube om du søker på Nordmo og angst, og i disse dager blir de også lagt ut på NFKTs nettsider. Nordmo håper filmene vil bli mye brukt. – Jeg har jo et håp om at disse filmene vil leve sitt eget liv på nett, og dessuten jobber jeg mot psykologer som jobber med lavterskeltilbud, for at i siste instans brukerne skal få greie på hvor de kan finne fram til filmene.

Nylig ble norsk forening for dialektisk atferdsterapi (N-BDT) opprettet. Vi tok en prat med nestleder Siri Toven for å høre litt om den nye foreningen.

– Dialektisk atferdsterapi (DBT) har fått en stadig større utbredelse i Norge de siste ti – femten årene, og det er en terapiform som krever rammer og gode løsninger. Tidligere har ansvaret for terapiformen i Norge ligget hos Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, men vi var flere som så behov for en interesseforening som kan arbeide for økt kunnskap om, og bruk av terapiformen ute i virksomhetene, forklarer Toven.

Dialektisk atferdsterapi

Dialektisk atferdsterapi er en modifikasjon av kognitiv atferdsterapi. Det har elementer fra kognitiv terapi, men har tilleggsprinsipper hentet fra zen-buddhistisk tenkning og mindfulness. Endringsstrategiene i kognitiv terapi er supplert med aksept og dialektikk, og man legger mer vekt på å arbeide med aksept. Noe av grunnen til det er at dette er en terapiretning som er spesifikt utviklet for å jobbe med suicidalitet, selvskading og emosjonell ustabilitet. – Denne pasientgruppen trenger mye validering og aksept. Samtidig må man selvfølgelig hjelpe dem med å mestre den følelsesmessige ustabiliteten og de mellommenneskelige problemene som disse pasientene ofte opplever i hverdagen.

Struktur

Utdanningen til metoden administreres av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, og Toven forklarer gjerne om strukturen rundt behandlingsmetoden: Det er satt opp faste rammer bestående av fem ulike modaliteter. Man jobber med individualterapi, ferdighetstrening i gruppe, telefonkonsultasjon utenfor arbeidstiden, strukturering av pasientens miljø og terapeutteam.

Teamwork

Dette med terapeuter i team er særlig viktig i metoden. – Man kan ikke jobbe med dialektisk atferdsterapi uten å være en del av et terapiteam. Noe av grunnen til det er at vi jobber med følelsesmessig krevende problemer, og det er viktig at vi som terapeuter ikke havner i en svart-hvit tankegang. Når vi da kan diskutere i team, der forskjellige terapeuter ser forskjellige sider ved pasienten, kan vi sammen komme fram til den beste veien videre. Behandlingen er altså ikke manualstyrt, det er en prinsippstyrt behandling. Man er ikke nødt til å ha kognitiv terapi i bunn for å ta utdanningen. Mange vil nok likevel oppleve at dette vil være en fordel, men Toven er opptatt av at man må bevare evnen til å åpne blikket og se utenfor det man kan fra før.

Begynner med kartlegging

Nettopp denne måten å organisere behandlingen på er en av grunnene til at N-DBT ble stiftet for et år siden. – Vi har enda ikke helt spikret hva vi skal jobbe med på sikt, for dette skal medlemmene være med å definere. Aller først skal vi i hvert fall kartlegge hvordan metoden blir brukt rundt om i virksomhetene, og så skal vi sette oss ned og jobbe ut rammer og gode løsninger, i tillegg til å bygge opp et faglig nettverk.

Åpen forening

Både Toven og foreningens leder, Lars Mehlum, håper nå at mange skal melde seg inn i foreningen. – Vi ønsker ikke å bare være en forening for de rundt 400 terapeutene som har utdanningen i dialektisk atferdsterapi. Vi vil også være en forening for andre fagpersoner med interesse for terapiretningen, så vel som brukere og pårørende. Vi tror at dette vil gjøre oss til en klokere forening, avslutter Toven.

I disse dager er foreningens helt nye nettside endelig oppe og står, på n-dbt.no. Her finner du både innmeldingslenke, vedtekter, og praktisk informasjon, sånn som at medlemskontingenten bare er på 100 kroner i året.

Øystein Melbø Christiansen har satt spor etter seg både blant kognitive terapeuter og leger. Nå omtaler han seg selv som semipensjonert psykiater.

– Jeg har stupt uti ting hele livet, men akkurat når det gjelder pensjonisttilværelsen vil jeg heller si at jeg vasser langsomt uti, sier Christiansen som rundet 70 i høst. Han hevder at han nå kun har en 30 prosent stilling som psykiater, men når han begynner å ramse opp viser det seg fort at han får dagene til å gå. – Jeg er også støttekollega i Sogn og Fjordane, veileder i kognitiv terapi for en utenlandsk sykepleier, og så er jeg mentor for åtte legestudenter. I tillegg holder jeg en del foredrag om legers helse, og så har jeg så smått begynt å studere fransk.

Foretrekker det kognitive sporet

Kanskje er det nettopp denne evnen til å kaste seg ut i ting som gjorde at han endte opp som veileder i kognitiv terapi. – Jeg var distriktslege, senere kommunelege, i mange år før jeg begynte å snuse litt på psykiatrien. Da jeg begynte på spesialiteten var det faktisk en psykoanalytiker som fikk meg inn på det kognitive sporet. Jeg hørte på hva han fortalte om sin måte å jobbe på, og dette med å sitte og lytte til folk uten å si noe virket lite fristende. Da Egil Martinsen så kom og snakket om kognitiv terapi hørtes det mye mer fornuftig ut, ler Christiansen. – Kognitiv terapi er praktisk og lettfattelig. Ikke enkelt, det vil jeg ikke si, men lett å forstå, logisk og praktisk, og du kan involvere pasienten på en helt annen måte. Nettopp derfor er det den kognitive tankegangen som har vært innfallsvinkelen min som psykiater, skjønt dette med å lytte og spørre heller enn å fortelle folk hva de skal gjøre, har vært en øvingssak for en gammel distriktslege.

Godt miljø

En annen ting Christiansen har satt pris på med å involvere seg i kognitiv terapi, har vært det gode miljøet. – Både Torkil Berge og Egil Martinsen har, som ledere av foreningen, vært opptatt av at vi skal være snille med hverandre, og det preger miljøet. Det er rom for å diskutere, og det er ingen som føler seg truet av at andre er flinke.

Brenner for legenes helse

En av Christiansens store hjertesaker opp gjennom årene har vært legers helse. – I ti år ledet jeg legeforeningens sentralutvalg for legehelse, og jeg satt fortsatt i utvalget i to år etter at jeg gikk av som leder. Støttekollega har han også være i 26 år, og han forklarer begrepet nærmere. – Det er fylkesgrupper med fire – fem leger, som er tilgjengelig for andre leger døgnet rundt om noen skulle ha behov for å snakke. Det er mange fine folk som kan ha problemer, vet du. For eksempel kan noen slite med en klagesak fra fylkeslegen, det kan være problemer med å strekke til i jobb og familie, eller andre ting. Vi lønnes av Legeforeningen for de timene vi har samtaler, og akkurat det er viktig, påpeker han. – De som kommer til oss oser av dårlig samvittighet for å ta kontakt, kanskje på odde tider. Da er det viktig å kunne påpeke at vi er lønnet, og at de ikke «stjeler» fritiden vår.

Aktivt liv

Christiansen er i ferd med å trappe ned, også fra rollen som støttekollega, og til våren har han planer om å slutte i psykiaterstillingen i Førde. Tror han. – Jeg tror det er sunt å bruke hjernen. Familie og barnebarn skal likevel få lov til å ta mere tid, seilbåten napper i fortøyningene, og så var det dette franskstudiet, da. Dessuten har jeg planer om å fortsette som mentor, og jeg håper at jeg får mere veilederoppgaver utover. Så helt klar for gyngestolen er han altså ikke.

I disse dager legges det, med støtte fra ExtraStiftelsen, ut et kurs for mestring av søvnproblemer på foreningens nettsider. Kurset er utviklet på Diakonhjemmet Sykehus for pasienter med både somatisk sykdom og insomni. Det kan likevel også tilpasses pasienter uten somatisk sykdom, eller for pasienter med både søvnproblemer og psykiske helseproblemer, som depresjon.

De fleste av oss kan vel kjenne på stresset ved å ikke få sove fra tid til annen. Vi ligger der og ser på klokken og tenker at vi må forte oss å sovne for at vi skal fungere dagen etter. Da kan du være temmelig sikker på at du i hvert fall ikke får sove.

Søvnproblemer

– For mange pasienter med somatisk sykdom eller skade blir dette et enda større problem, forklarer Ingrid Hyldmo. Hun og Nina Lang er psykologer ved Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken på Diakonhjemmet Sykehus, og to ganger i året inviterer de pasienter til kurs i mestring av søvnvansker for pasienter med somatisk sykdom og skade.

Vanlig tilleggsplage

– Søvnvansker er en ganske vanlig tilleggsplage ved somatisk sykdom eller skade. Kanskje har man problemer med å sove fordi man har smerter eller bekymringer rundt sykdommen, og kanskje kan det være vanskelig å gjennomføre de rutinene og vanene som i utgangspunktet skaper gode søvnvaner, forklarer Hyldmo. Selvfølgelig kan søvnløsheten også skyldes grubling rundt alt fra familierelasjoner til jobbstress, men når disse pasientene først kommer inn i den dårlige sirkelen med at søvnløsheten skaper stress, blir gjerne katastrofetankene enda mer forsterket. – De kan for eksempel tenke at de er nødt til å sove for at ikke de somatiske plagene skal bli verre dagen etter, eller det kan ta lengre tid for dem å bli frisk.

Behandlingskurs

Den vanligste formen for søvnvansker er insomni, som kjennetegnes ved problemer med innsovning, hyppig oppvåkning eller at man våkner altfor tidlig. Uansett er følgen at man får for lite søvn, noe som påvirker hverdagen i stor grad. Kurset går over syv samlinger à to timer hver gang. De første seks gangene er ukentlige samlinger, mens den siste kommer et par måneder i etterkant for å følge opp pasientene. Med på kurset har de også en bruker som selv har kjent søvnproblemene på kroppen, i tillegg til kurslederne. Denne likepersonen formidler sine erfaringer med tiltakene på kurset. Hyldmo understreker at det er et praktisk kurs som stiller krav til egeninnsats. – Nå har vi holdt på med disse kursene en stund, og det vi ser er at pasientene får hjelp og at det går rette veien. I tillegg til kurset i seg selv gir mange tilbakemelding om at det er verdifullt å treffe andre som er i samme situasjon som dem selv.

På NFKTs nettsider kommer det en detaljert beskrivelse av hver kurssamling, og alt materiellet som kursdeltakerne får. Det inkluderer en rekke informasjonsskriv, både om årsaker og om ulike former for tiltak som hjelper. Som behandler oppfordres du til å starte kurs i mestring av langvarige søvnproblemer, og tilpasse opplegget til stedet der du jobber, og til de pasientene du skal gi tilbud til.

Ferdighetstrening har blitt en viktig del av alle NFKTs utdanninger. Nå har alt materiell til bruk i ferdighetstreningen blitt lagt ut på nettsiden www.kognitiv.no, åpent for alle.

For en stund tilbake ble det besluttet å gjøre ferdighetstreningen til en viktig del av foreningens utdanninger, med det mål for øyet at deltakerne skal få muligheten til praktisk rettet erfaring. Gjennom treningen starter man med en demonstrasjon av en kyndig utfører, og så øver deltakerne selv. Enkle, men effektive prinsipper. – Akkurat som ved tilegnelse av andre ferdigheter, som lesing og sykling, må man først trene, påpeker Torkil Berge, leder i NFKT. – Gjennom å trene i rollespill og få konkret tilbakemelding på det man gjør, får man også bedre mulighet til å utvikle sin egen stil som terapeut. Man øver seg frem til sin egen måte å ordlegge seg på, og å gå inn i samarbeid med pasienten. Lærestoffet sitter også bedre, fordi vi husker bedre det vi selv utfører.

Materiellet som nå er lagt ut, er først og fremst tiltenkt ferdighetstrenere, men er åpent for alle. Materialet sier noe om hva man fokuserer på, hva som er viktig når det gjelder akkurat det temaet som demonstreres. Dermed er det helt sikkert flere enn bare ferdighetstrenere som kan komme til å synes at dette stoffet er interessant å ta en nærmere kikk på.

På nettsiden er det nå utarbeidet materiell til ferdighetstreningen for blant annet depresjon, angstlidelser, personlighetsproblemer og rusmiddelproblemer. Det vil også bli laget filmer, der du får demonstrert ferdighetene i rollespill. Disse filmene vil etter planen bli lagt ut i februar.

Nille Lauvås var på jobb som personalsjef i Kunnskapsdepartementet da bomben smalt 22.juli. I dagene etterpå var hun en del av kriseledelsen og jobbet døgnet rundt for å ta vare på andre. At hun selv kunne være en av dem som trengte hjelp, slo henne ikke.

– Det var ikke noe rart at jeg ikke sov, vi arbeidet jo døgnet rundt for å bygge opp hele departementet på nytt. Helsepersonell skulle kalles inn, og ansatte skulle følges opp. Nye PCer skulle kjøpes inn. Og telefoner. Vi hadde fasttelefoner på kontorene våre som vi ikke lenger hadde tilgang til. Nå måtte vi kjøpe mobiltelefoner til alle og lage nye telefonlister. De første dagene hadde vi ikke engang tilgang til serverne, og vi hadde mistet arkivene, resepsjonen. Alt. De ansatte i vårt departement ble plassert der det var en plass å sitte. På møterom eller på kontorer ment for halvparten så mange mennesker. Jeg reflekterte ikke over at jeg ikke sov, jeg hadde jo ikke tid til det uansett. Den akutte fasen etter angrepet passerte, men søvnproblemene vedvarte. – Ikke engang da tenkte jeg over at det var noe galt. Jeg følte ikke at jeg trengte søvn.

Da bomben smalt

Nille Lauvås forteller levende om øyeblikket da verden rundt henne forandret seg. Hun sto på kontoret sitt på jobben. I Y-blokka. Hun forteller om smellet, om lufttrykket som forplantet seg i kroppen, om kaoset rundt henne. Hun forteller også om hvordan hun ble så følelsesmessig og kroppslig nummen at hun ikke merket at hun gikk langt med en glassbit under den ene foten. Og hvordan hun tok rasjonelle avgjørelser til tross for at hun selv følte at hun ikke var tilstede. Senere så hun daglig bildet av at terroristen på avisenes forsider, i uke etter uke. På et av de hyppigst brukte bildene sto han på den andre siden av veggen og pekte i hennes retning med en pistol. Han så ikke henne, da, og hun så ikke ham, men kroppen hennes gjenkjente situasjonen i bildet hver gang, og reagerte.

Ble syk

En måned etter den grufulle dagen ble de ansatte i departementet innkalt for screening for hørselsskader og posttraumatiske stressreaksjoner. – Jeg skåret akkurat på grensen til posttraumatisk stresslidelse, og fikk tilbud om behandling, hvis jeg ville. Jeg fnøs. Jeg var da ikke syk. Siden gikk det stadig dårligere. – Jeg mistet konsentrasjonen, jeg mistet arbeidsevnen, og arbeidsgleden. Til slutt brøt jeg sammen og ble fullt sykemeldt, men bare for en kort periode. Jeg jobbet et halvt år på gradert sykemelding før jeg var tilbake på jobb for fullt.

Psykoedukasjon

Likevel var det ikke før enda en lang stund senere at hun fikk terapi. – Jeg hadde en veldig flink terapeut. Hun brukte mesteparten av tiden på psykoedukasjon. På å forklare meg at tiden som var gått, tross alt var en kort stund. Og på å få meg til å forstå hva det var som fortsatt skjedde inni hodet mitt. Få meg til å skjønne hvorfor kroppen reagerte på triggere, som på bildet av Anders Behring Breivik med pistolen pekende i min retning på den andre siden av veggen. Senere har jeg, som en del av eksponeringsterapien, sett på bildet igjen og igjen. Nå er det bare et bilde for meg, og kroppen reagerer ikke lenger.

Frisk

Nille Lauvås anser seg i dag som frisk. – Jeg kan fortsatt merke at kroppen reagerer på enkelte triggere, som smellene fra fyrverkeri, men nå vet jeg hva det er, og vet at det vil gå over i løpet av noen minutter.

Nille Lauvås har samlet erfaringene fra tiden etter 22.juli i boken «Etter sjokket», den første norske boken om PTSD skrevet for traumatiserte mennesker og deres pårørende. Boken skrev hun sammen med psykolog Rolf Marvin Bøe. Hun har også holdt mange foredrag om sin opplevelse av PTSD, og veien tilbake, og hun er aktiv i foreninger som Landsforeningen for PTSD i Norge.

Nå finnes det endelig en app med veiledet selvhjelp mot depresjon. Og den er norsk. Psykiater Torbjørn Tvedten står bak.

– Det begynte med at kona mi jobbet med parterapi. Gjentatte ganger så hun at problemet var at mannen egentlig var deprimert, uten at han nødvendigvis hadde skjønt det selv. Og at han skulle komme til å gå til behandling for depresjonen var lite realistisk. Hun så et behov for en lavterskel løsning på problemet. «Kan ikke du lage en app for deprimerte mannfolk», spurte hun meg en dag.

Større enn antatt

Kommentaren sådde en tanke i Tvedten, men hvor stort det skulle bli hadde han ingen anelse om. – Jeg satte av en halv million kroner og tenkte jeg var godt innafor med tanke på hele prosjektet. Begynte friskt med brukertester på papirversjonen, og hadde et team med IT-studenter til å hjelpe meg med det tekniske. Etter noen måneder innså jeg at jeg måtte skalere opp.

Godt mottatt

To år og to millioner kroner senere er appen ute. – Appen ble lansert i slutten av oktober, blant annet med at jeg presenterte den for over 1000 fastleger på primærmedisinsk uke. Mange av dem ga uttrykk for at dette var noe de trengte. «Det er jo litt begrenset hva vi har å tilby deprimerte pasienter», sa de. – Vi vet jo også at mange også blir stående fast på venteliste i lange tider. I begynnelsen av november ble appen også presentert på NFKTs veilederkonferanse, også der til god mottakelse. Tvedten var likevel spent på responsen da appen ble lagt ut og tilgjengelig for publikum, men også der må han kunne si seg fornøyd med resultatet. Etter de to første dagene med appen tilgjengelig i både AppStore og for android, hadde appen blitt lastet ned over 100 ganger.

Gjennomtenkt

Gjennom appen har Tvedten i essens komprimert 30 års klinisk erfaring med depresjonsbehandling. Appen er bygget på kognitive og metakognitive metoder, og noe mindfullness, og rommer over 100 videoer, oppgaver og treningsinstrukser. – Det er lagt opp til at man kan gjøre maksimalt ni oppgaver hver dag. Dette for at man ikke skal kunne rushe gjennom programmet. Man trenger å bruke litt tid om man skal få til et vellykket endringsarbeid, påpeker Tvedten, og legger til at det tar flere uker å komme gjennom hele programmet hvis man gjør alle de tilgjengelige oppgavene hver dag, men man kan gjerne bruke lenger tid. De viktigste oppgavene vil så hyppig dukke opp igjen, mens de mindre viktige vil komme sjeldnere.

Fyller et tomrom

Egenlansert app til tross, hevder Tvedten at det er lite som slår ansikt til ansikt behandling, men han mener likevel at appen fyller et viktig tomrom. – For det første er det å gå til behandling et stort steg for mange, mens andre igjen blir holdt tilbake av ventelister. Noen kan kanskje begynne å bruke appen mens de venter på å få komme til behandler, eller man kan bruke den sammen med terapi. Noen vil kanskje ikke trives med å bruke en app, men for andre vil nettopp appen være den beste kanalen. Poenget er at vi får en økt bredde i behandlingstilbudet, og forhåpentligvis en lavere terskel for å få hjelp for nettopp for eksempel deprimerte mannfolk eller ungdom. Det virker som det dekker et stort behov, i hvert fall.

Fortsatt travel

Tvedten har ikke satt seg til i godstolen selv om lanseringen nå er vel gjennomført. – For tiden gjøres et forskningsprosjekt som ser på effekten av appen målt opp mot behandling hos psykolog eller fastlege. Det skal også vurderes om effekten av behandling blir bedre om pasienten bruker appen parallelt, og resultatene skal publiseres til våren en gang. Samtidig jobber vi med kontinuerlige forbedringer, og vi er i gang med å oversette appen til engelsk. – Det er fortsatt mye igjen å gjøre, avslutter en engasjert Torbjørn Tvedten.

For å lese mer om appen, gå inn på depresjonsappen.no. Depresjonsappen kan lastes ned både i AppStore og Playbutikk for android ved å søke på Depresjonsappen.

Britiske Nick Grey er psykolog med kognitiv terapi og posttraumatisk stresslidelse som spesialfelt, og han har klare meninger om hva som er viktigst i møte med pasienter med ettervirkninger etter traumer.

– Det aller første, er å forsikre seg om at det virkelig er snakk om posttraumatisk stresslidelse (PTSD), hevder han. Det høres kanskje banalt ut, men er et viktig steg i prosessen i følge Grey. – Ofte er en diagnose fra en allmennpraktiker bakgrunnen for at pasienten kommer til en terapeut, og det er ikke uvanlig at PTSD er feildiagnostisert.

Helbredelsesprosessen

Grey påpeker at for de fleste av oss vil opplevelser av vonde hendelser gradvis bli til et dårlig minne som ikke berører oss i stort større grad. – Minnene blir gradvis svakere og mindre vonde fordi man går gjennom en helbredelsesprosess. Hos pasienter med PTSD har denne prosessen stoppet opp. De sitter fast i minnene om hendelsen. Oppgaven blir da å finne ut hva det er som gjør at prosessen har stanset, og bidra til at den kan gå sin naturlige gang igjen.

Tre elementer i behandlingen

Nick Grey mener at PTSD-behandlingen består av tre viktige elementer. – For det første må man hjelpe pasienten med å prosessere minnene. Hjelpe dem til å definere minner som minner, noe som hører til i fortiden. For det andre må man utforske hvilken mening pasienten tolker inn i minnene. Pasienter kan tenke at det som skjedde var deres feil, at de er svake, alene og forsvarsløse, og slike negative tolkninger forsterker problemene. Det er lettere for dem å takle situasjonen hvis de klarer å tenke at det de går gjennom er en naturlig reaksjon på en traumatisk hendelse, og at reaksjonene ikke er et tegn på at det er noe i veien med dem. Det tredje elementet er å undersøke unngåelses- og sikringsatferd, og triggerne som utløser gjenopplevelser og angstreaksjoner her og nå.

Identifisere triggere

Grey understreker viktigheten av nettopp det å endre betydningen av minnene, og hjelpe pasienten til å håndtere triggerne som setter dem i gang. – Klarer man det, vil man også kunne endre de posttraumatiske symptomene, forklarer han. Det er imidlertid ikke alltid så enkelt å avsløre hvilke triggere som setter i gang påtrengende og livaktige traumeminner. – Som regel er det noen åpenbare triggere, og da begynner man med å jobbe med dem. For eksempel er ikke alle menn som går på en bestemt måte farlige, selv om synet av en mann som halter setter i gang en rekke vonde minner om en traumatisk hendelse. I andre tilfeller er triggerne mer skjulte, og pasienten vet kanskje ikke selv hva det er som setter i gang de ubehagelige kroppsreaksjonene og følelsene, og det skremmende tankekjøret. Da må man være litt detektiv sammen med dem for å finne ut hvilken trigger man må prøve å ufarliggjøre.

Hva er «frisk»?

Gjennom disse prosessene er målet å gjøre symptomene svakere og pasienten frisk. Hva som definerer «frisk» i denne sammenheng, legger Grey litt opp til den enkelte pasient. – Hvis de er i stand til å leve livet sitt på den måten de ønsker, uten at minner og triggere kommer i veien, og de selv mener at de er friske, så kan man nok si at de er det, avslutter han.

Erfaringsformidling har blitt en viktig del av NFKTs utdanninger. Nå er det tre år siden det første kullet med erfaringsformidlere var ferdig utdannet, og i forbindelse med årets erfaringsformidlersamling har vi tatt en oppsummering.

Styret i NFKT har for lengst blitt enige om at brukerperspektivet skal inn på alle nivåer av organisasjonen og aktivitetene våre. Det var i dette bildet at programmet med erfaringsformidlere ble innført som en del av undervisningen i kognitiv terapi, og i 2014 hadde 21 erfaringsformidlere meldt seg for å fortelle deltakerne på NFKTs utdanninger om sine terapierfaringer. Det ble avholdt to samlinger før ordningen forsiktig ble iverksatt i 2015. Nå er den en del av ordinær drift. Forrige samling var i 2017.

Stabilt opplegg

Den 26. september i år var de rundt ti aktive erfaringsformidlerne invitert til en oppsummering i Oslo, sammen med Arne Repål fra NFKT og Knut Stubben fra Mental Helse og NFKT. – Vi føler at vi har landet og funnet en form på opplegget nå, forteller prosjektleder Arne Repål. – Vi har en stabil stab av erfaringsformidlere, og vi får gode tilbakemeldinger på å ha implementert dette som en fast del av utdanningene våre.

Repål medgir at det var stor spenning rundt erfaringsformidlingsprogrammet da det ble innført. – Vi tenkte at det potensielt var et skjørt opplegg, og var spente på om vi fikk opparbeidet oss en tilstrekkelig stabil og god gruppe formidlere. Vi utdannet 21, og nå sitter vi med en stab på rundt ti aktive erfaringsformidlere. Det tenker vi er passe. Det er mange nok, og med en tilstrekkelig god geografisk spredning, til at vi får dekket alle utdanningene våre, samtidig som at det ikke går for lang tid mellom hver av formidlerne er i ilden.

Tid og ro

På det praktiske planet mener Repål at ordningen har fungert bra. – Samhandlingen mellom sekretariat, kursleder og erfaringsformidler har nå kommet inn i et godt spor. Det vi imidlertid fikk tilbakemelding på fra erfaringsformidlerne på samlingen, var at det er viktig for dem å få ro til å få en god oppstart på innlegget sitt. Ha kontakt med kursleder i forkant, få informasjon om antall kursdeltakere og praktiske ting i forbindelse med det spesifikk kurset, og det å få tid til å komme inn i kurslokalet så de får sett seg om før de skal ta ordet. Erfaringsformidlerne er også selv opptatt av å gjøre en så bra jobb som mulig, så de ønsker seg sterkt en tilbakemelding fra kursleder i etterkant av innlegget deres. Det trenger ikke være mer enn fem minutter, men så man får en liten pekepinn på hvordan det har godt.

Fra kursdeltakernes side har tilbakemeldingen vært god, og stadig stigende etter hvert som erfaringsformidlerne har funnet formen. – De har blitt stadig bedre til å holde seg til det som er intensjonen med opplegget, nemlig å fortelle om terapiopplevelsen og samarbeidet med terapeuten, og ikke egen sykdomshistorie eller generelle forhold ved behandlingsstedet.

Foregangsprosjekt

Knut Stubben er brukerrepresentant i NFKTs styre, og er tilknyttet Mental Helse. – Fra et brukerståsted er dette et foregangsprosjekt, sier han. – Det ser vi også på tilbakemeldingene fra kursdeltakerne som ofte sier ting som at det var en øyeåpner å få høre historien fra en bruker.

Selv om erfaringsformidlingen er godt i gang, og later til å ha funnet en form og et praktisk opplegg som fungerer, betyr ikke det at Repål og Stubben hviler på laurbærene. – Etter høstens samling har vi blitt enige om å fortsette denne typen treff på årlig basis. Det er tydelig at det er nyttig å dele erfaringer og opplevelser på denne måten. I 2019 skal vi dessuten revidere håndboken vi lagde for erfaringsformidlerne da vi startet opp. Nå kan vi ta med oss erfaringen vi har opparbeidet oss inn i boken, forklarer Repål, før han avslutter. – Akkurat nå har vi de erfaringsformidlerne vi trenger, men det kan godt være at det blir snakk om å lære opp flere i fremtiden, men da har vi jo også en erfaren gjeng med erfaringsformidlere å trekke på, så dette blir bare bedre og bedre.

Ved Nordlandsykehuset har det vært lagt ned store ressurser over flere år for å bygge opp et miljø rundt kognitiv terapi som behandlingstilbud i spesialhelsetjenesten. Nå organiserer de arbeidet sitt under Enhet for kognitiv terapi.

BILDE: De ansatte ved Kognitiv enhet Leknes

– Det begynte da vi satte opp en utdanning i kognitiv terapi på bachelor-nivå for fem år siden, forteller Ulrika Larsson som er psykiater og veileder i kognitiv terapi med tilhold på Lofoten DPS. Senere har de fulgt opp med en utdanning gjennom NFKT i kognitiv terapi for leger og psykologer som avsluttes i disse dager. – En mulighet hadde vært å sende én og én deltaker på kurs i Oslo eller andre steder, men hvis man skal få best mulig nytte av denne typen nye kunnskaper og metoder hjelper det ikke om det sitter en og annen behandler og holder på med sine ting alene. Det må være et nettverk og et miljø, for å få metoden implementert på en skikkelig måte, og for at hver og en som har gått gjennom utdanningen skal kunne fortsette å lære og utvikle seg, understreker hun.

Enhet for kognitiv terapi

En som virkelig har tatt denne kursendringen innover seg i arbeidshverdagen, er avdelingsleder for det som tidligere het Dagenhet Leknes, Desirée Høgmo. – Vi hadde et ønske om å legge om enheten, både for å understreke skillet mellom den kommunale helsetjenesten og spesialhelsetjenesten, men også for å underbygge metodikken og måten vi jobber på, så derfor skiftet vi for et år siden navn til Enheten for kognitiv terapi Leknes, forklarer en fornøyd Høgmo, som samtidig roser de ansatte. – De har vært svært endringsvillige, og har stått på for at dette skal bli et vellykket skifte.

Rikholdig dagtilbud

En av disse ansatte på enheten er Øyvind Skulbru som er psykologspesialist. Han forteller om et omfattende dagtilbud til pasientene som kommer til enheten på Leknes, eller til tvillingavdelingen, enhet for kognitiv terapi Svolvær. – Her får pasientene et tilbud der dagene er fylt med aktiviteter, veiledning om blant annet kosthold, og individuelle samtaler. Opplegget går over tre-fire dager hver uke, i alt fra to til tre måneder og opptil et år. Vi møter pasientene over mange timer per dag i perioder, og kan derfor gjøre komplekse utredelser, og behandling både i individuelle samtaler og i miljø, forteller han. – Det er også et viktig poeng at pasientene likevel bor hjemme, for da får de øvd seg på å takle sin egen virkelighet, heller enn at de skal venne seg til livet på en institusjon.

Støtte fra ledelsen

De er alle tre opptatt av at grunnen til at de har lyktes med denne omleggingen er at enigheten om å satse på kognitiv terapi har gjennomsyret alle nivå av organisasjonen. – Uten støtte fra ledelsen på sykehuset og Lofoten og Vesterålen DPS, hadde dette aldri vært mulig, påpeker Larsson.

Konsolidere

De har fått til mye på kort tid. Nå skal de snart lande og konsolidere denne nye måten å drive dagbehandling på, men først skal de legge til et siste prosjekt. – Vi samarbeider med Helse Vest om innføring av firedagersmetoden for angstbehandling. Det håper vi å komme i gang med over jul, men så skal vi roe ned, avslutter Høgmo.

Det er viktigere å spørre hva som virker for hvem, og hvordan, enn hvilken terapiform som er best, hevder Jan Ivar Røssberg. På veilederkonferansen 1. november, vil han utdype nettopp dette.

– Konkurransen og «knivingen» mellom ulike terapiformer fører ofte til at vi hyper opp behandlingsformene vi selv er mest interessert i, formaner Røssberg. Han er professor i psykiatri ved Universitet i Oslo og overlege ved Seksjon for behandlingsforskning ved Oslo universitetssykehus, og vet hva han snakker om. – Ser vi heller på spørsmålet; Hva som virker for hvem, og hvordan, kan det fungere som en vaksine mot denne «knivingen». Det er nå en gang sånn at vi vet at det ikke finnes én eneste behandling eller terapiform som fungerer perfekt og gjør alle friske. I mer enn 40 år har spørsmålet hva som virker for hvem og hvordan, opptatt oss. Nå er det på nytt i vinden, blant annet fordi vi er opptatt av persontilpasset og individtilpasset behandling i alle deler av helsevesenet. I tillegg har vi nå også bedre statistikk og metoder enn noen gang tidligere, og det kan hjelpe oss til å svare på dette spørsmålet.

Valg på individnivå

Røssberg er travelt opptatt med å gjøre studier nettopp rundt spørsmålet om hva slags terapi som fungerer for hvem. – Jeg tror, og håper, at 40 år fram i tid vil det fungere mer sånn at når en pasient kommer inn, vil han eller hun først bli tatt i mot med en inntakssamtale. Så vil man vurdere faktorer som alder, kjønn, antall depressive episoder, andre eventuelle diagnoser og så videre. Ut fra dette vil man da kunne velge om pasienten skal gå videre med for eksempel kognitiv terapi eller psykodynamisk terapi. Det er ingen som tror på at en bestemt terapiform er den absolutt beste for alle, og vi vet at hvis vi klarer å matche riktig pasient med riktig terapiform, på individuelt nivå, vil resultatet bli veldig mye bedre.

Pasienten er viktigst

Selv er Røssberg en ivrig kognitiv terapeut, men han er altså likevel opptatt av at ingen terapiretning bør anse seg selv som overlegen. Han er også akkurat ferdig med en studie om kognitiv terapi hos personer i tidlige psykosefaser, og er godt i gang med en stor studie, Mechanisms Of change in Psychotherapy (MOP-studien) – som undersøker virkningsmekanismer av psykoterapi hos personer som sliter med alvorlig depresjon. I foredraget på veilederkonferansen vil han ta utgangspunkt i begge disse studiene. – I MOP-studien er det et samarbeid mellom ulike terapeutiske retninger hvor man håper at resultatet kan bidra til å tilpasse psykoterapien til den enkelte. Det viktige er jo hvordan man best kan hjelpe den enkelte pasient.

Mer samarbeid

Et av aspektene Røssberg liker aller best med kognitiv terapi, er at den åpner for tilbakemeldinger fra pasienten om hva som fungerer og ikke. – Det er viktig å skape en kultur der det også er greit å komme med tilbakemeldinger om hva som ikke fungerer for den enkelte. Det burde gjennomsyre hele det psykiske helsefeltet, mener Røssberg. – På den måten kan man spisse behandlingen til å bli noe som hjelper den enkelte pasient best mulig. Om man har litt mindre tette skott mellom behandlingsretningene, vil det også være lettere å åpne seg for tanken om at nettopp denne pasienten kunne hatt godt av en annen type behandling eller terapeut. Det burde ikke være umulig å sende en pasient mellom kognitiv terapi og psykodynamisk terapi, men det er klart at det aller beste ville ha vært om vi kunne vært i stand til å velge riktig for den enkelte pasient helt fra start, avslutter Røssberg.

Vi kan vel alle kjenne på et visst ubehag når vi nærmer oss tannlegestolen, men for noen er det verre. Mye verre. Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst har utviklet et tannbehandlingstilbud til torturofre, overgrepsutsatte og odontofobi.

BILDE: Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst. Kommunikasjonsansvarlig Vibeke Almaas i tannlegestolen, flankert av psykologene (f.v.) Charlott Holstad og Åshild Nupen.

– Folk har gjerne veldig vondt når de henvender seg til oss, og har hatt det lenge, sier psykolog Åshild Nupen. Gjennom TOO-prosjektet, et nasjonalt prosjekt med støtte fra Helsedirektoratet, møter hun stadig mennesker som av forskjellige grunner har store problemer med å gå til tannlegen. TOO står for torturofre, overgrepsutsatte og odontofobi, og beskriver godt målgruppen til prosjektet. – Tannlegestolen representerer mye redsel for mange. Kombinasjonen av uforutsigbarhet, tap av kontroll og det å være alene er vanskelig og skremmende for mange med traumer. Psykolog Charlott Holstad nikker gjenkjennende. De to hyggelige psykologene er gjerne de første pasientene møter når de kommer inn av dørene på Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst, som ligger på Majorstua i Oslo.

Eksponeringsøvelser

– Etter en innledende runde på telefon, kommer pasienter som blir vurdert til å oppfylle kriteriene for deltakelse hit for en samtale. Eller vi møter dem et annet sted hvis det er for vanskelig for dem å komme hit, forklarer Holstad. – Vi begynner med å snakke med dem om metoder og øvelser. Forbereder dem litt på det som skal komme. At det er tøffe tak å møte sin egen angst. Når de er klare setter vi i gang med eksponeringsøvelser. For noen kan det til å begynne med være krevende nok å komme seg over dørterskelen til behandlingsrommet, for andre er det aktuelt å prøvesitte tannlegestolen. Etter hvert trekker psykologene seg tilbake, og spesialopplærte tannleger, tannhelsesekretærer og tannpleiere tar over. Når pasientene er klare for det overføres de til behandling av andre, også spesialtrente, tannleger og tannpleiere. For noen er imidlertid tannproblemene så store at de må løses før eksponeringen i det hele tatt kan settes i gang. – Å ha store smerter er ikke noe godt utgangspunkt for eksponeringstrening, så det hender vi må løse de mest akutte tannproblemene aller først. Da bruker vi full narkose om det er det pasienten trenger for å komme i mål, forklarer Nupen.

Viktig tilbud

Før dette prosjektet ble opprettet fantes det ikke noe tilbud spesifikt rettet mot denne pasientgruppen, men at det er nødvendig, og viktig, er det ingen tvil om. – Det å ikke klare å gå til tannlegen er et stort problem for mange. Man kan kanskje klare seg en del år, men så begynner problemene å dukke opp. En del av de som kommer hit mangler allerede flere tenner, og da sier det seg selv at de ikke har hatt det bra, forteller kommunikasjonsrådgiver på Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst, Vibeke Almaas. Klinikken har lyse og trivelige lokaler, og de har både utstyr og personell som du ikke ser så ofte på vanlige tannlegekontor. I fjor kom 97 pasienter inn i TOO programmet på denne ene klinikken, i tillegg til at de fem andre kompetansesentrene landet over også tok inn pasienter. For enkelte pasienter er det tilstrekkelig med noen få sesjoner med det tverrfaglige teamet, men for andre, og ofte spesielt overgrepsutsatte, kan det ta lengre tid. – I de tilfellene blir også relasjonen mellom behandler og pasient enda viktigere, legger Nupen til.

Fra 2020 blir livsmestring og psykisk helse en del av læreplanen i skolen, men på Landøya ungdomsskole i Asker vil de ikke vente så lenge. De begynner nå.

I både denne og tidligere utgaver av nyhetsbrevet vårt, har vi tatt opp den økende oppmerksomheten vi har sett de siste årene rundt barn og unges psykiske helse, og skolen som en arena for å forebygge og følge opp. Vi har sett at det skjer mye på området når det gjelder studier og forskning, men det tas også stadig nye initiativ på grasrotnivå, hos skolene selv.

En av skolene som lenge har vært opptatt av elevenes psykososiale miljø er Landøya ungdomsskole i Asker. Fra i høst tar de livsmestring inn som eget punkt på timeplanen, to år før den nye læreplanen legger opp til det.

Fokus på psykososialt miljø

– Vi er kanskje i en særstilling allerede, som har tre sosiallærere, én for hvert klassetrinn, sier Lisa Øiseth som selv er en av sosiallærerne, og som peker på at rektor Mona Pünther brenner for at elevene skal ha et godt psykososialt skolemiljø. – Fra før har vi, som alle ungdomsskolene i Asker, et undervisningsopplegg med psykologisk førstehjelp for 8. trinn, men vi føler at det blir litt for lite, sier helsesøster Marit Lindseth. – Nå ønsker vi å kunne trekke disse linjene med over i det nye livsmestringsfaget.

Praktisk og godt opplegg

Det høres vel og bra ut å sette livsmestring på timeplanen, men hva ligger det egentlig i det rent praktisk? – Vi har satt av en halvtime hver uke i form av samlinger på klassenivå, og en månedlig fellessamling for hele skolen. En halvtime er kanskje ikke så mye, men det blir mange halvtimer i løpet av et år. Hver måned tar vi for oss et tema, som vennskap, sosiale medier, psykisk helse og så videre, forklarer sosiallærer Anne Boye Ahlgren som har vært med på å utarbeide et opplegg for faget. – Det skal ikke være sånn at en kontaktlærer bare kan spørre elevene om «hva betyr vennskap for dere», og så la elevene bruke litt tid på å diskutere temaet seg i mellom før de sniker inn litt ekstra matteundervisning når diskusjonen dabber av. Vi har laget et opplegg for hver enkelt samling, som lærerne kan plukke opp og bruke, fiks ferdig. Det kan for eksempel dreie seg om at de skal se en filmsnutt om ensomhet, og så er det forberedt en rekke spørsmål for diskusjon etterpå.

Engasjerende

De tre damene er brennende engasjert i hva livsmestringsfaget skal være, og ikke være. – Det kan ikke være enda et fag de skal mestre. Et fag de blir testet og målt i, eller får skriftlige teoretiske oppgaver i. Det må være hyperaktuelt og engasjerende, forklarer Øiseth ivrig. – De oppleggene vi forbereder for hver enkelt time er forskningsbaserte og velprøvde opplegg, men samtidig innser vi at vi er i den spede begynnelse, og at veien må bli litt til mens vi går. – Vi har sett mye til Irland og til britisk skolevesen mens vi har forberedt oss for dette faget. Der har de hatt dette på timeplanen i mange år allerede, så vi har mye å lære, ivrer Ahlgren.

Viktig fag

Den nye læreplanen med livsmestring på timeplanen, har blitt møtt med mye diskusjon og kritikk som går på at det tar tid fra andre viktige fag, som matte og norsk, og at temaene som blir dekket strengt tatt er foreldrenes ansvar. På Landøya skole er de ikke enig i kritikken. – Det er ikke alt ungdommen føler for å snakke med foreldrene sine om. Bare det at de får se at klassekamerater sliter med det samme som dem, til tross for at alle andre virker så mye mer vellykket og perfekt enn en selv, er gull verdt, sier Øiseth. – Har jeg en elev eller en gruppe på mitt kontor, da når jeg bare dem og ingen andre, men vi vet jo at mange flere sliter med de samme tingene. I et fag som dette treffer vi alle, og vi kan jobbe forebyggende, påpeker Lindseth. – Målet er å forebygge, og å gjøre elevene mer robuste. Forberede dem til å takle kjærlighetssorgen, jobbavslaget, de dårlige karakterene og nedturene vi vet vil komme sier Boye Ahlgren. – Eller sagt på en annen måte: Dette er å bygge en bro istedenfor å måtte løpe ut i elven og redde alle som ramler uti.

Et tema som har fått økt oppmerksomhet de siste årene er barn og unges psykiske helse, og hvordan skolen kan brukes som arena for å hjelpe de som sliter. En studie som har belyst dette temaet er prosjektet Lav-terskel tiltak for engstelige ungdom (LIST).

Prosjektleder har vært Bente Mowatt Storm Haugland som er seniorforsker ved RKBU vest, Uni Research Helse. Prosjektet har vært gjennomført i samarbeid med blant andre med Asle Hoffart ved Modum Bad, og Åshild Tellefsen Håland ved Sørlandet sykehus. Haugland har følgende å si om den økte vektleggingen av nettopp dette temaet: – Det er vanskelig å si noe om behovet i seg selv har økt, men det er i hvert fall sant at vi de siste årene i større grad har fått øynene opp for hvor stor andel av barn og unge som faktisk har angstplager på et nivå som gjør at det går utover livskvalitet og funksjonsevne. Samtidig ser vi at andelen som får hjelp er liten. Barn og unge går gjerne med disse problemene på egen hånd i lang tid, og vi vet jo at det får negative konsekvenser for dem. De går glipp av så mye både skolemessig og ellers i forhold til jevnaldrende.

Skolen, en naturlig arena

Skolen er en naturlig arena å se til når man skal treffe ungdom som har angstplager, og det er flere grunner til det. – Det er jo stedet der alle barn og unge faktisk er. Samtidig vet vi at det finnes mange barrierer for unge som har behov for å søke hjelp. Ved å gjøre hjelpen tilgjengelig på skolen og i skoletiden, håper vi å omgå noen av disse barrierene. LIST-prosjektet har dreid seg om å vurdere to varianter av gruppebaserte kognitiv atferdsterapeutiske mestringskurs for engstelige elever i ungdomsskolen; et på fem møter over ti uker med større vekt på selvhjelp, og et mer omfattende opplegg på ti møter over ti uker. I tillegg har man kunnet måle effekten opp mot ungdommer som har stått på venteliste i ti uker.

Virkelighetsnær rekruttering

Rekrutteringen til mestringskursene har vært omfattende og inkludert mange tiltak, og det er en god grunn til dette. – Vi ønsket at studien skulle være så virkelighetsnær som mulig, og i realiteten kommer de unge inn til hjelpeapparatet via mange forskjellige kanaler. Vi har derfor rekruttert via oppstartsamtalen som helsesøster gjennomfører med hver enkelt elev når de begynner på ungdomsskolen. Vi har også hatt helsesøstre ute i felten som har holdt presentasjoner om prosjektet for foreldre, elever og lærere, for at de som har vært interessert kunne ta kontakt. Vi har informert primærhelsetjenesten, og helsesøstrene har involvert lærerne i diskusjoner om hvem som kunne vært aktuelle kandidater. Dessuten har vi latt alle ungdommene på de aktuelle ungdomsskolene svare på et spørreskjema der de som hadde mer enn et visst utslag på angstplager fikk en SMS med informasjon om mestringskursene.

Helsesøstrene en viktig ressurs

Prosjektet har samlet skolehelsetjeneste og primærhelsetjeneste, og ved enkelte skoler har også spesialhelsetjenesten vært involvert. Helsesøstrene har vært en vesentlig drivkraft gjennom hele studien. – De har stått på og vært veldig positive, til tross for at de har måttet sette av mye tid og ressurser til dette, sier Haugland. – Det sier noe om at det er et behov der ute for redskaper til både systematisk kartlegging og hjelpetiltak for ungdommer. Det er klart at det tar tid med opplæring og gjennomføring av denne type systematiske forebyggingstiltak dersom det skal gjøres på en ordentlig måte. Nettopp det er en av spørsmålene vi vil ha svar på: Er det verdt å intensivere innsatsen vi allerede gjør i skolehelsetjenesten? Og gir det ønsket effekt?

Optimistiske

Etter å ha loset 32 gruppeledere og til sammen 313 ungdommer gjennom de alternative programmene i perioden oktober 2014 til november 2016, med oppfølging og kartlegging av ungdommene også etter ett år, sitter forskerteamet igjen med store mengder data som nå er under bearbeidelse. – Nå skrives det artikler for publisering av resultatene. Noe av det vi håper på å få svar på er jo hvorvidt denne type kognitiv atferdsterapeutiske tiltak er noe som burde være en naturlig del i myndighetenes selvuttalte satsning på unges psykiske helse og skolehelsetjenesten. På dette tidspunktet er det litt for tidlig å si noe konkret om resultatene, men vi kan si at vi så langt er optimistiske, smiler Haugland.

Helt siden oppstarten i 2012, har evalueringen av Helsedirektoratets program Rask psykisk helsehjelp vist gode behandlingsresultater. Samtidig har man savnet en kontrollert studie for å dokumentere disse resultatene. Nå er den her.

Rask psykisk helsehjelp, der terapeutene har fått utdanning av NFKT, har gått fra å inkludere 12 kommuner i en pilot i 2012, til nå å være et tilbud i 55 kommuner/bydeler fordelt på 49 Rask psykisk helsehjelp-team landet over. Da er det ikke til å undres over at behovet for dokumentasjon blir uttalt. En oppfølgingsstudie uten kontrollgruppe av de 12 første teamene viste lovende resultater, og neste skritt var da en kontrollert studie.

Randomisert kontrollert studie

Robert Smith er forsker på Folkehelseinstituttet og har vært prosjektleder for en randomisert kontrollert studie som har tatt for seg nettopp resultatene av Rask psykisk helsehjelp sett opp mot ordinær oppfølging.

– Vi har tatt for oss Sandnes og Kristiansand, som var to av de nye kommunene etter den opprinnelige pilotstudien. Oppstarten på studien var i 2015, og siste klient ble inkludert i august 2017, forteller Smith. – De 774 deltakerne har vært fordelt på en intervensjonsgruppe som har vært del av Rask psykisk helsehjelp, og en kontrollgruppe som har fått ordinær oppfølging av fastlege og eventuelt andre passende tjenester i det lokale helsevesen.

Gode resultater

Deltakerne ble først fulgt opp i seks måneder, og på det ståstedet målte gruppen tilfriskningsrate, altså andelen som ble «frisk» igjen, for angstplager og depressive plager, som var primært utfallsmål for studien.

– Vi ser at tilfriskningsraten er på 60,5 % for RPH-gruppen, mens den ligger på 36,9 % for deltakerne som fikk ordinær oppfølging. Dermed kan vi fastslå et betydelig bedre resultat av behandlingen som gis gjennom Rask psykisk helsehjelp, men også for sekundære utfallsmål som livskvalitet, søvn, sosial angst og agorafobi har Rask psykisk helsehjelp vist seg å gi bedre resultater.

Vil se på langtidseffekten

Selv om studien nå publiserer disse lovende resultatene, er Robert Smith langt fra ferdig med tallmaterialet.

– Vi vet foreløpig lite om langtidseffekten av behandlingen som gis gjennom Rask psykisk helsehjelp, så det ønsket vi å gå dypere inn i. Deltakerne i studien ble også fulgt opp etter 12 måneder, og klientene i intervensjonsgruppen blir også fulgt opp etter to og tre år. I tillegg ønsker vi å benytte registerdata for å se hvorvidt Rask psykisk helsehjelp har innvirkning på klientenes arbeidsdeltakelse, medisinbruk og bruk av helsevesenet i perioden etter behandlingen. Vi vil også regne på den økonomiske effekten av programmet. Til slutt vil vi også gå inn i innholdet i programmet, og deriblant se på i hvilken grad etterlevelse av programmet henger sammen med effekt av behandling.

Smith og kollegaer forbereder nå en artikkel for peer-review i et internasjonalt tidsskrift. Han håper også å kunne presentere flere resultater om blant annet langtidseffekten i løpet av 2019/2020, men om du i mellomtiden vil lese mer om studien, kan du gå inn her.

Jon Reichelt har jobbet som psykiater i det militære- og i det sivile helsevesenet. Nå er han generalmajor og sjef for hele forsvarets sanitet, men i fremtiden vil han bli veileder i kognitiv terapi.

– Jeg fikk min første grundige innføring i kognitiv terapi da jeg var psykiater på Gaustad og jobbet mye med angstlidelser, og fant fort ut at metoden passet meg bra. En ting er det med å kunne normalisere omstendigheter overfor pasienten, men også å kunne trekke vedkommende inn i behandlingen og modellen. Og så fungerte det!

Normale mennesker – unormale belastninger

Som psykiater i det militære har han fått mye bruk for den kognitive modellen. – I militæret jobber vi i utgangspunktet med normale mennesker som utsettes for unormale belastninger. Det er en stor overgang for en norsk 20-åring å bli sendt ut til oppdrag i Afghanistan og plutselig bli vitne til korrupsjon, elendighet og brutalitet. Noen kan også oppleve skyld og skam etter å ha vært ute på oppdrag, føle at man ikke har fått gjort det man burde, eller gjort noe «galt», og da ligger man litt dårlig an. Likevel ser vi altså at de aller fleste kommer ut av det med helsen i behold. Mange kommer til og med ut av slike ekstreme belastninger som en krigssituasjon er, med forsterkede verdier. Man innser hvor heldig man er som overlevde. Jeg snakket blant annet med en mann som heter Julius Patel, som overlevde Auschwitz. Han sa at han så på alt som skjedde i livet hans etter 1945 som en bonus, og når livet er en bonus er det liten vits i å henge seg opp i småting. Han hevdet selv at han var en gladere og mer omsorgsfull person på grunn av Auschwitz.

Krig er dårlig helse

Likevel er ikke Reichelt i tvil om at krig ikke er bra for helsen. – Nei, på menneskelig grunnlag burde vi ha sluttet med sånt for lengst, medgir han. – Og litt av min oppgave går ut på å minne politikere og andre på at det er risiko og konsekvenser involvert i å sende folk ut i krigen.

Forebygging

For en som har jobbet i psykisk helsevern både i det militære og i det sivile, er det relevant å sammenligne hvordan det er å jobbe i de to apparatene. – I Forsvaret er vi privilegerte som får tid og rom til å jobbe forebyggende. Det er mye skolering og pedagogikk om normalreaksjoner og faresignaler. Når vi forbereder soldater som skal ut i krigen, er det også viktig for deres mentale helse at de trener mye på oppgavene de skal utføre, fordi det skaper en trygghet når handlingene er automatiserte, selv i stressede situasjoner. Reichelt er også klar på at relasjonene mellom enkeltpersoner er viktig. – Det å være en tett sammensveiset gruppe med troverdige ledere har mye å si for hvordan et team vil fungere. Vi lærer dem opp til å ha omsorg for hverandre. Der er dagens unge bedre enn hva vi var i vår tid. Det med å bite tennene sammen og late som ingenting ser ut til å ha blitt borte.

Psykisk helse er viktig

I Forsvarets sanitet jobber drøyt 30 mennesker i psykisk helsevern, de fleste av dem psykologer. – Oppgaven vår er først og fremst å forhindre at friske mennesker blir syke. Men det hender jo også at vi må si til noen at «dette er nok ikke noe for deg». Det er viktig at soldatene føler seg trygge på oss, og tør å ta kontakt, selv om de innser at det kan ha konsekvenser. I slike situasjoner jobber vi bevisst med den kognitive modellen, og kan for eksempel spørre en flyver hva han ville ha syntes om å jobbe med en annen flyver som ikke sover på nettene. Sånn sett er vi jo også heldige som gjerne kommer tidlig inn i forløpet til folk som sliter.

Velutdannet

Jon Reichelt må kunne sies å være en utdannet mann, og han humrer litt når han får spørsmål om akkurat det. – Ja, jeg har nok litt i overkant mye utdannelse, men jeg er nysgjerrig og vitebegjærlig. Akkurat det har vi ingen grunn til å tvile på. Reichelt er lege med psykiatri som spesialfelt, og har en doktorgrad om gentester og arvelige sykdommer. I tillegg er han skolert i kognitiv terapi, og holder nå på med veilederutdanningen. – I forsvaret går man av med pensjon som 60-åring, så jeg må jo ha noe å holde på med etter det, ler han. På toppen av alt har Reichelt også fått med seg en master of management fra BI, og akkurat den utdannelsen ga ham noen aha-opplevelser. – Jeg fikk en påminnelse om den klassiske dannelsen, som filosofi, og måtte blant annet lese Machiavelli. Det ble et viktig tilskudd for min del. Den stoiske filosofien har vært nyttig i militær sammenheng, og det er av min oppfatning at de soldatene som får det til, lever i tråd med den stoiske filosofien. De er til stede i nuet, og bruker lite energi på å gruble og bekymre seg.

Håndbok i militær psykiatri

Heldigvis for oss andre har Reichelt samlet mye av sine erfaringer mellom to permer i boken «Håndbok i militær psykiatri», i stor grad basert på kognitiv terapi. Man skulle kanskje tro at det var en bok med et relativt smalt nedslagsfelt, men Reichelt mener ikke det. – Soldater er ikke de eneste som utsettes for ekstreme påkjenninger. Det gjelder også forskjellige innsatsyrker som brannvesen, politi og sykepleiere som jobber med akutte situasjoner, for eksempel. På lik linje med soldater er dette mennesker som tåler mye, men plutselig kan det bli for mye, og det vet man ikke før man er der.