Erfaringsformidling har blitt en viktig del av NFKTs utdanninger. Nå er det tre år siden det første kullet med erfaringsformidlere var ferdig utdannet, og i forbindelse med årets erfaringsformidlersamling har vi tatt en oppsummering.

Styret i NFKT har for lengst blitt enige om at brukerperspektivet skal inn på alle nivåer av organisasjonen og aktivitetene våre. Det var i dette bildet at programmet med erfaringsformidlere ble innført som en del av undervisningen i kognitiv terapi, og i 2014 hadde 21 erfaringsformidlere meldt seg for å fortelle deltakerne på NFKTs utdanninger om sine terapierfaringer. Det ble avholdt to samlinger før ordningen forsiktig ble iverksatt i 2015. Nå er den en del av ordinær drift. Forrige samling var i 2017.

Stabilt opplegg

Den 26. september i år var de rundt ti aktive erfaringsformidlerne invitert til en oppsummering i Oslo, sammen med Arne Repål fra NFKT og Knut Stubben fra Mental Helse og NFKT. – Vi føler at vi har landet og funnet en form på opplegget nå, forteller prosjektleder Arne Repål. – Vi har en stabil stab av erfaringsformidlere, og vi får gode tilbakemeldinger på å ha implementert dette som en fast del av utdanningene våre.

Repål medgir at det var stor spenning rundt erfaringsformidlingsprogrammet da det ble innført. – Vi tenkte at det potensielt var et skjørt opplegg, og var spente på om vi fikk opparbeidet oss en tilstrekkelig stabil og god gruppe formidlere. Vi utdannet 21, og nå sitter vi med en stab på rundt ti aktive erfaringsformidlere. Det tenker vi er passe. Det er mange nok, og med en tilstrekkelig god geografisk spredning, til at vi får dekket alle utdanningene våre, samtidig som at det ikke går for lang tid mellom hver av formidlerne er i ilden.

Tid og ro

På det praktiske planet mener Repål at ordningen har fungert bra. – Samhandlingen mellom sekretariat, kursleder og erfaringsformidler har nå kommet inn i et godt spor. Det vi imidlertid fikk tilbakemelding på fra erfaringsformidlerne på samlingen, var at det er viktig for dem å få ro til å få en god oppstart på innlegget sitt. Ha kontakt med kursleder i forkant, få informasjon om antall kursdeltakere og praktiske ting i forbindelse med det spesifikk kurset, og det å få tid til å komme inn i kurslokalet så de får sett seg om før de skal ta ordet. Erfaringsformidlerne er også selv opptatt av å gjøre en så bra jobb som mulig, så de ønsker seg sterkt en tilbakemelding fra kursleder i etterkant av innlegget deres. Det trenger ikke være mer enn fem minutter, men så man får en liten pekepinn på hvordan det har godt.

Fra kursdeltakernes side har tilbakemeldingen vært god, og stadig stigende etter hvert som erfaringsformidlerne har funnet formen. – De har blitt stadig bedre til å holde seg til det som er intensjonen med opplegget, nemlig å fortelle om terapiopplevelsen og samarbeidet med terapeuten, og ikke egen sykdomshistorie eller generelle forhold ved behandlingsstedet.

Foregangsprosjekt

Knut Stubben er brukerrepresentant i NFKTs styre, og er tilknyttet Mental Helse. – Fra et brukerståsted er dette et foregangsprosjekt, sier han. – Det ser vi også på tilbakemeldingene fra kursdeltakerne som ofte sier ting som at det var en øyeåpner å få høre historien fra en bruker.

Selv om erfaringsformidlingen er godt i gang, og later til å ha funnet en form og et praktisk opplegg som fungerer, betyr ikke det at Repål og Stubben hviler på laurbærene. – Etter høstens samling har vi blitt enige om å fortsette denne typen treff på årlig basis. Det er tydelig at det er nyttig å dele erfaringer og opplevelser på denne måten. I 2019 skal vi dessuten revidere håndboken vi lagde for erfaringsformidlerne da vi startet opp. Nå kan vi ta med oss erfaringen vi har opparbeidet oss inn i boken, forklarer Repål, før han avslutter. – Akkurat nå har vi de erfaringsformidlerne vi trenger, men det kan godt være at det blir snakk om å lære opp flere i fremtiden, men da har vi jo også en erfaren gjeng med erfaringsformidlere å trekke på, så dette blir bare bedre og bedre.

Ved Nordlandsykehuset har det vært lagt ned store ressurser over flere år for å bygge opp et miljø rundt kognitiv terapi som behandlingstilbud i spesialhelsetjenesten. Nå organiserer de arbeidet sitt under Enhet for kognitiv terapi.

BILDE: De ansatte ved Kognitiv enhet Leknes

– Det begynte da vi satte opp en utdanning i kognitiv terapi på bachelor-nivå for fem år siden, forteller Ulrika Larsson som er psykiater og veileder i kognitiv terapi med tilhold på Lofoten DPS. Senere har de fulgt opp med en utdanning gjennom NFKT i kognitiv terapi for leger og psykologer som avsluttes i disse dager. – En mulighet hadde vært å sende én og én deltaker på kurs i Oslo eller andre steder, men hvis man skal få best mulig nytte av denne typen nye kunnskaper og metoder hjelper det ikke om det sitter en og annen behandler og holder på med sine ting alene. Det må være et nettverk og et miljø, for å få metoden implementert på en skikkelig måte, og for at hver og en som har gått gjennom utdanningen skal kunne fortsette å lære og utvikle seg, understreker hun.

Enhet for kognitiv terapi

En som virkelig har tatt denne kursendringen innover seg i arbeidshverdagen, er avdelingsleder for det som tidligere het Dagenhet Leknes, Desirée Høgmo. – Vi hadde et ønske om å legge om enheten, både for å understreke skillet mellom den kommunale helsetjenesten og spesialhelsetjenesten, men også for å underbygge metodikken og måten vi jobber på, så derfor skiftet vi for et år siden navn til Enheten for kognitiv terapi Leknes, forklarer en fornøyd Høgmo, som samtidig roser de ansatte. – De har vært svært endringsvillige, og har stått på for at dette skal bli et vellykket skifte.

Rikholdig dagtilbud

En av disse ansatte på enheten er Øyvind Skulbru som er psykologspesialist. Han forteller om et omfattende dagtilbud til pasientene som kommer til enheten på Leknes, eller til tvillingavdelingen, enhet for kognitiv terapi Svolvær. – Her får pasientene et tilbud der dagene er fylt med aktiviteter, veiledning om blant annet kosthold, og individuelle samtaler. Opplegget går over tre-fire dager hver uke, i alt fra to til tre måneder og opptil et år. Vi møter pasientene over mange timer per dag i perioder, og kan derfor gjøre komplekse utredelser, og behandling både i individuelle samtaler og i miljø, forteller han. – Det er også et viktig poeng at pasientene likevel bor hjemme, for da får de øvd seg på å takle sin egen virkelighet, heller enn at de skal venne seg til livet på en institusjon.

Støtte fra ledelsen

De er alle tre opptatt av at grunnen til at de har lyktes med denne omleggingen er at enigheten om å satse på kognitiv terapi har gjennomsyret alle nivå av organisasjonen. – Uten støtte fra ledelsen på sykehuset og Lofoten og Vesterålen DPS, hadde dette aldri vært mulig, påpeker Larsson.

Konsolidere

De har fått til mye på kort tid. Nå skal de snart lande og konsolidere denne nye måten å drive dagbehandling på, men først skal de legge til et siste prosjekt. – Vi samarbeider med Helse Vest om innføring av firedagersmetoden for angstbehandling. Det håper vi å komme i gang med over jul, men så skal vi roe ned, avslutter Høgmo.

Det er viktigere å spørre hva som virker for hvem, og hvordan, enn hvilken terapiform som er best, hevder Jan Ivar Røssberg. På veilederkonferansen 1. november, vil han utdype nettopp dette.

– Konkurransen og «knivingen» mellom ulike terapiformer fører ofte til at vi hyper opp behandlingsformene vi selv er mest interessert i, formaner Røssberg. Han er professor i psykiatri ved Universitet i Oslo og overlege ved Seksjon for behandlingsforskning ved Oslo universitetssykehus, og vet hva han snakker om. – Ser vi heller på spørsmålet; Hva som virker for hvem, og hvordan, kan det fungere som en vaksine mot denne «knivingen». Det er nå en gang sånn at vi vet at det ikke finnes én eneste behandling eller terapiform som fungerer perfekt og gjør alle friske. I mer enn 40 år har spørsmålet hva som virker for hvem og hvordan, opptatt oss. Nå er det på nytt i vinden, blant annet fordi vi er opptatt av persontilpasset og individtilpasset behandling i alle deler av helsevesenet. I tillegg har vi nå også bedre statistikk og metoder enn noen gang tidligere, og det kan hjelpe oss til å svare på dette spørsmålet.

Valg på individnivå

Røssberg er travelt opptatt med å gjøre studier nettopp rundt spørsmålet om hva slags terapi som fungerer for hvem. – Jeg tror, og håper, at 40 år fram i tid vil det fungere mer sånn at når en pasient kommer inn, vil han eller hun først bli tatt i mot med en inntakssamtale. Så vil man vurdere faktorer som alder, kjønn, antall depressive episoder, andre eventuelle diagnoser og så videre. Ut fra dette vil man da kunne velge om pasienten skal gå videre med for eksempel kognitiv terapi eller psykodynamisk terapi. Det er ingen som tror på at en bestemt terapiform er den absolutt beste for alle, og vi vet at hvis vi klarer å matche riktig pasient med riktig terapiform, på individuelt nivå, vil resultatet bli veldig mye bedre.

Pasienten er viktigst

Selv er Røssberg en ivrig kognitiv terapeut, men han er altså likevel opptatt av at ingen terapiretning bør anse seg selv som overlegen. Han er også akkurat ferdig med en studie om kognitiv terapi hos personer i tidlige psykosefaser, og er godt i gang med en stor studie, Mechanisms Of change in Psychotherapy (MOP-studien) – som undersøker virkningsmekanismer av psykoterapi hos personer som sliter med alvorlig depresjon. I foredraget på veilederkonferansen vil han ta utgangspunkt i begge disse studiene. – I MOP-studien er det et samarbeid mellom ulike terapeutiske retninger hvor man håper at resultatet kan bidra til å tilpasse psykoterapien til den enkelte. Det viktige er jo hvordan man best kan hjelpe den enkelte pasient.

Mer samarbeid

Et av aspektene Røssberg liker aller best med kognitiv terapi, er at den åpner for tilbakemeldinger fra pasienten om hva som fungerer og ikke. – Det er viktig å skape en kultur der det også er greit å komme med tilbakemeldinger om hva som ikke fungerer for den enkelte. Det burde gjennomsyre hele det psykiske helsefeltet, mener Røssberg. – På den måten kan man spisse behandlingen til å bli noe som hjelper den enkelte pasient best mulig. Om man har litt mindre tette skott mellom behandlingsretningene, vil det også være lettere å åpne seg for tanken om at nettopp denne pasienten kunne hatt godt av en annen type behandling eller terapeut. Det burde ikke være umulig å sende en pasient mellom kognitiv terapi og psykodynamisk terapi, men det er klart at det aller beste ville ha vært om vi kunne vært i stand til å velge riktig for den enkelte pasient helt fra start, avslutter Røssberg.

Vi kan vel alle kjenne på et visst ubehag når vi nærmer oss tannlegestolen, men for noen er det verre. Mye verre. Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst har utviklet et tannbehandlingstilbud til torturofre, overgrepsutsatte og odontofobi.

BILDE: Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst. Kommunikasjonsansvarlig Vibeke Almaas i tannlegestolen, flankert av psykologene (f.v.) Charlott Holstad og Åshild Nupen.

– Folk har gjerne veldig vondt når de henvender seg til oss, og har hatt det lenge, sier psykolog Åshild Nupen. Gjennom TOO-prosjektet, et nasjonalt prosjekt med støtte fra Helsedirektoratet, møter hun stadig mennesker som av forskjellige grunner har store problemer med å gå til tannlegen. TOO står for torturofre, overgrepsutsatte og odontofobi, og beskriver godt målgruppen til prosjektet. – Tannlegestolen representerer mye redsel for mange. Kombinasjonen av uforutsigbarhet, tap av kontroll og det å være alene er vanskelig og skremmende for mange med traumer. Psykolog Charlott Holstad nikker gjenkjennende. De to hyggelige psykologene er gjerne de første pasientene møter når de kommer inn av dørene på Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst, som ligger på Majorstua i Oslo.

Eksponeringsøvelser

– Etter en innledende runde på telefon, kommer pasienter som blir vurdert til å oppfylle kriteriene for deltakelse hit for en samtale. Eller vi møter dem et annet sted hvis det er for vanskelig for dem å komme hit, forklarer Holstad. – Vi begynner med å snakke med dem om metoder og øvelser. Forbereder dem litt på det som skal komme. At det er tøffe tak å møte sin egen angst. Når de er klare setter vi i gang med eksponeringsøvelser. For noen kan det til å begynne med være krevende nok å komme seg over dørterskelen til behandlingsrommet, for andre er det aktuelt å prøvesitte tannlegestolen. Etter hvert trekker psykologene seg tilbake, og spesialopplærte tannleger, tannhelsesekretærer og tannpleiere tar over. Når pasientene er klare for det overføres de til behandling av andre, også spesialtrente, tannleger og tannpleiere. For noen er imidlertid tannproblemene så store at de må løses før eksponeringen i det hele tatt kan settes i gang. – Å ha store smerter er ikke noe godt utgangspunkt for eksponeringstrening, så det hender vi må løse de mest akutte tannproblemene aller først. Da bruker vi full narkose om det er det pasienten trenger for å komme i mål, forklarer Nupen.

Viktig tilbud

Før dette prosjektet ble opprettet fantes det ikke noe tilbud spesifikt rettet mot denne pasientgruppen, men at det er nødvendig, og viktig, er det ingen tvil om. – Det å ikke klare å gå til tannlegen er et stort problem for mange. Man kan kanskje klare seg en del år, men så begynner problemene å dukke opp. En del av de som kommer hit mangler allerede flere tenner, og da sier det seg selv at de ikke har hatt det bra, forteller kommunikasjonsrådgiver på Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst, Vibeke Almaas. Klinikken har lyse og trivelige lokaler, og de har både utstyr og personell som du ikke ser så ofte på vanlige tannlegekontor. I fjor kom 97 pasienter inn i TOO programmet på denne ene klinikken, i tillegg til at de fem andre kompetansesentrene landet over også tok inn pasienter. For enkelte pasienter er det tilstrekkelig med noen få sesjoner med det tverrfaglige teamet, men for andre, og ofte spesielt overgrepsutsatte, kan det ta lengre tid. – I de tilfellene blir også relasjonen mellom behandler og pasient enda viktigere, legger Nupen til.

Fra 2020 blir livsmestring og psykisk helse en del av læreplanen i skolen, men på Landøya ungdomsskole i Asker vil de ikke vente så lenge. De begynner nå.

I både denne og tidligere utgaver av nyhetsbrevet vårt, har vi tatt opp den økende oppmerksomheten vi har sett de siste årene rundt barn og unges psykiske helse, og skolen som en arena for å forebygge og følge opp. Vi har sett at det skjer mye på området når det gjelder studier og forskning, men det tas også stadig nye initiativ på grasrotnivå, hos skolene selv.

En av skolene som lenge har vært opptatt av elevenes psykososiale miljø er Landøya ungdomsskole i Asker. Fra i høst tar de livsmestring inn som eget punkt på timeplanen, to år før den nye læreplanen legger opp til det.

Fokus på psykososialt miljø

– Vi er kanskje i en særstilling allerede, som har tre sosiallærere, én for hvert klassetrinn, sier Lisa Øiseth som selv er en av sosiallærerne, og som peker på at rektor Mona Pünther brenner for at elevene skal ha et godt psykososialt skolemiljø. – Fra før har vi, som alle ungdomsskolene i Asker, et undervisningsopplegg med psykologisk førstehjelp for 8. trinn, men vi føler at det blir litt for lite, sier helsesøster Marit Lindseth. – Nå ønsker vi å kunne trekke disse linjene med over i det nye livsmestringsfaget.

Praktisk og godt opplegg

Det høres vel og bra ut å sette livsmestring på timeplanen, men hva ligger det egentlig i det rent praktisk? – Vi har satt av en halvtime hver uke i form av samlinger på klassenivå, og en månedlig fellessamling for hele skolen. En halvtime er kanskje ikke så mye, men det blir mange halvtimer i løpet av et år. Hver måned tar vi for oss et tema, som vennskap, sosiale medier, psykisk helse og så videre, forklarer sosiallærer Anne Boye Ahlgren som har vært med på å utarbeide et opplegg for faget. – Det skal ikke være sånn at en kontaktlærer bare kan spørre elevene om «hva betyr vennskap for dere», og så la elevene bruke litt tid på å diskutere temaet seg i mellom før de sniker inn litt ekstra matteundervisning når diskusjonen dabber av. Vi har laget et opplegg for hver enkelt samling, som lærerne kan plukke opp og bruke, fiks ferdig. Det kan for eksempel dreie seg om at de skal se en filmsnutt om ensomhet, og så er det forberedt en rekke spørsmål for diskusjon etterpå.

Engasjerende

De tre damene er brennende engasjert i hva livsmestringsfaget skal være, og ikke være. – Det kan ikke være enda et fag de skal mestre. Et fag de blir testet og målt i, eller får skriftlige teoretiske oppgaver i. Det må være hyperaktuelt og engasjerende, forklarer Øiseth ivrig. – De oppleggene vi forbereder for hver enkelt time er forskningsbaserte og velprøvde opplegg, men samtidig innser vi at vi er i den spede begynnelse, og at veien må bli litt til mens vi går. – Vi har sett mye til Irland og til britisk skolevesen mens vi har forberedt oss for dette faget. Der har de hatt dette på timeplanen i mange år allerede, så vi har mye å lære, ivrer Ahlgren.

Viktig fag

Den nye læreplanen med livsmestring på timeplanen, har blitt møtt med mye diskusjon og kritikk som går på at det tar tid fra andre viktige fag, som matte og norsk, og at temaene som blir dekket strengt tatt er foreldrenes ansvar. På Landøya skole er de ikke enig i kritikken. – Det er ikke alt ungdommen føler for å snakke med foreldrene sine om. Bare det at de får se at klassekamerater sliter med det samme som dem, til tross for at alle andre virker så mye mer vellykket og perfekt enn en selv, er gull verdt, sier Øiseth. – Har jeg en elev eller en gruppe på mitt kontor, da når jeg bare dem og ingen andre, men vi vet jo at mange flere sliter med de samme tingene. I et fag som dette treffer vi alle, og vi kan jobbe forebyggende, påpeker Lindseth. – Målet er å forebygge, og å gjøre elevene mer robuste. Forberede dem til å takle kjærlighetssorgen, jobbavslaget, de dårlige karakterene og nedturene vi vet vil komme sier Boye Ahlgren. – Eller sagt på en annen måte: Dette er å bygge en bro istedenfor å måtte løpe ut i elven og redde alle som ramler uti.

Et tema som har fått økt oppmerksomhet de siste årene er barn og unges psykiske helse, og hvordan skolen kan brukes som arena for å hjelpe de som sliter. En studie som har belyst dette temaet er prosjektet Lav-terskel tiltak for engstelige ungdom (LIST).

Prosjektleder har vært Bente Mowatt Storm Haugland som er seniorforsker ved RKBU vest, Uni Research Helse. Prosjektet har vært gjennomført i samarbeid med blant andre med Asle Hoffart ved Modum Bad, og Åshild Tellefsen Håland ved Sørlandet sykehus. Haugland har følgende å si om den økte vektleggingen av nettopp dette temaet: – Det er vanskelig å si noe om behovet i seg selv har økt, men det er i hvert fall sant at vi de siste årene i større grad har fått øynene opp for hvor stor andel av barn og unge som faktisk har angstplager på et nivå som gjør at det går utover livskvalitet og funksjonsevne. Samtidig ser vi at andelen som får hjelp er liten. Barn og unge går gjerne med disse problemene på egen hånd i lang tid, og vi vet jo at det får negative konsekvenser for dem. De går glipp av så mye både skolemessig og ellers i forhold til jevnaldrende.

Skolen, en naturlig arena

Skolen er en naturlig arena å se til når man skal treffe ungdom som har angstplager, og det er flere grunner til det. – Det er jo stedet der alle barn og unge faktisk er. Samtidig vet vi at det finnes mange barrierer for unge som har behov for å søke hjelp. Ved å gjøre hjelpen tilgjengelig på skolen og i skoletiden, håper vi å omgå noen av disse barrierene. LIST-prosjektet har dreid seg om å vurdere to varianter av gruppebaserte kognitiv atferdsterapeutiske mestringskurs for engstelige elever i ungdomsskolen; et på fem møter over ti uker med større vekt på selvhjelp, og et mer omfattende opplegg på ti møter over ti uker. I tillegg har man kunnet måle effekten opp mot ungdommer som har stått på venteliste i ti uker.

Virkelighetsnær rekruttering

Rekrutteringen til mestringskursene har vært omfattende og inkludert mange tiltak, og det er en god grunn til dette. – Vi ønsket at studien skulle være så virkelighetsnær som mulig, og i realiteten kommer de unge inn til hjelpeapparatet via mange forskjellige kanaler. Vi har derfor rekruttert via oppstartsamtalen som helsesøster gjennomfører med hver enkelt elev når de begynner på ungdomsskolen. Vi har også hatt helsesøstre ute i felten som har holdt presentasjoner om prosjektet for foreldre, elever og lærere, for at de som har vært interessert kunne ta kontakt. Vi har informert primærhelsetjenesten, og helsesøstrene har involvert lærerne i diskusjoner om hvem som kunne vært aktuelle kandidater. Dessuten har vi latt alle ungdommene på de aktuelle ungdomsskolene svare på et spørreskjema der de som hadde mer enn et visst utslag på angstplager fikk en SMS med informasjon om mestringskursene.

Helsesøstrene en viktig ressurs

Prosjektet har samlet skolehelsetjeneste og primærhelsetjeneste, og ved enkelte skoler har også spesialhelsetjenesten vært involvert. Helsesøstrene har vært en vesentlig drivkraft gjennom hele studien. – De har stått på og vært veldig positive, til tross for at de har måttet sette av mye tid og ressurser til dette, sier Haugland. – Det sier noe om at det er et behov der ute for redskaper til både systematisk kartlegging og hjelpetiltak for ungdommer. Det er klart at det tar tid med opplæring og gjennomføring av denne type systematiske forebyggingstiltak dersom det skal gjøres på en ordentlig måte. Nettopp det er en av spørsmålene vi vil ha svar på: Er det verdt å intensivere innsatsen vi allerede gjør i skolehelsetjenesten? Og gir det ønsket effekt?

Optimistiske

Etter å ha loset 32 gruppeledere og til sammen 313 ungdommer gjennom de alternative programmene i perioden oktober 2014 til november 2016, med oppfølging og kartlegging av ungdommene også etter ett år, sitter forskerteamet igjen med store mengder data som nå er under bearbeidelse. – Nå skrives det artikler for publisering av resultatene. Noe av det vi håper på å få svar på er jo hvorvidt denne type kognitiv atferdsterapeutiske tiltak er noe som burde være en naturlig del i myndighetenes selvuttalte satsning på unges psykiske helse og skolehelsetjenesten. På dette tidspunktet er det litt for tidlig å si noe konkret om resultatene, men vi kan si at vi så langt er optimistiske, smiler Haugland.

Helt siden oppstarten i 2012, har evalueringen av Helsedirektoratets program Rask psykisk helsehjelp vist gode behandlingsresultater. Samtidig har man savnet en kontrollert studie for å dokumentere disse resultatene. Nå er den her.

Rask psykisk helsehjelp, der terapeutene har fått utdanning av NFKT, har gått fra å inkludere 12 kommuner i en pilot i 2012, til nå å være et tilbud i 55 kommuner/bydeler fordelt på 49 Rask psykisk helsehjelp-team landet over. Da er det ikke til å undres over at behovet for dokumentasjon blir uttalt. En oppfølgingsstudie uten kontrollgruppe av de 12 første teamene viste lovende resultater, og neste skritt var da en kontrollert studie.

Randomisert kontrollert studie

Robert Smith er forsker på Folkehelseinstituttet og har vært prosjektleder for en randomisert kontrollert studie som har tatt for seg nettopp resultatene av Rask psykisk helsehjelp sett opp mot ordinær oppfølging.

– Vi har tatt for oss Sandnes og Kristiansand, som var to av de nye kommunene etter den opprinnelige pilotstudien. Oppstarten på studien var i 2015, og siste klient ble inkludert i august 2017, forteller Smith. – De 774 deltakerne har vært fordelt på en intervensjonsgruppe som har vært del av Rask psykisk helsehjelp, og en kontrollgruppe som har fått ordinær oppfølging av fastlege og eventuelt andre passende tjenester i det lokale helsevesen.

Gode resultater

Deltakerne ble først fulgt opp i seks måneder, og på det ståstedet målte gruppen tilfriskningsrate, altså andelen som ble «frisk» igjen, for angstplager og depressive plager, som var primært utfallsmål for studien.

– Vi ser at tilfriskningsraten er på 60,5 % for RPH-gruppen, mens den ligger på 36,9 % for deltakerne som fikk ordinær oppfølging. Dermed kan vi fastslå et betydelig bedre resultat av behandlingen som gis gjennom Rask psykisk helsehjelp, men også for sekundære utfallsmål som livskvalitet, søvn, sosial angst og agorafobi har Rask psykisk helsehjelp vist seg å gi bedre resultater.

Vil se på langtidseffekten

Selv om studien nå publiserer disse lovende resultatene, er Robert Smith langt fra ferdig med tallmaterialet.

– Vi vet foreløpig lite om langtidseffekten av behandlingen som gis gjennom Rask psykisk helsehjelp, så det ønsket vi å gå dypere inn i. Deltakerne i studien ble også fulgt opp etter 12 måneder, og klientene i intervensjonsgruppen blir også fulgt opp etter to og tre år. I tillegg ønsker vi å benytte registerdata for å se hvorvidt Rask psykisk helsehjelp har innvirkning på klientenes arbeidsdeltakelse, medisinbruk og bruk av helsevesenet i perioden etter behandlingen. Vi vil også regne på den økonomiske effekten av programmet. Til slutt vil vi også gå inn i innholdet i programmet, og deriblant se på i hvilken grad etterlevelse av programmet henger sammen med effekt av behandling.

Smith og kollegaer forbereder nå en artikkel for peer-review i et internasjonalt tidsskrift. Han håper også å kunne presentere flere resultater om blant annet langtidseffekten i løpet av 2019/2020, men om du i mellomtiden vil lese mer om studien, kan du gå inn her.

Jon Reichelt har jobbet som psykiater i det militære- og i det sivile helsevesenet. Nå er han generalmajor og sjef for hele forsvarets sanitet, men i fremtiden vil han bli veileder i kognitiv terapi.

– Jeg fikk min første grundige innføring i kognitiv terapi da jeg var psykiater på Gaustad og jobbet mye med angstlidelser, og fant fort ut at metoden passet meg bra. En ting er det med å kunne normalisere omstendigheter overfor pasienten, men også å kunne trekke vedkommende inn i behandlingen og modellen. Og så fungerte det!

Normale mennesker – unormale belastninger

Som psykiater i det militære har han fått mye bruk for den kognitive modellen. – I militæret jobber vi i utgangspunktet med normale mennesker som utsettes for unormale belastninger. Det er en stor overgang for en norsk 20-åring å bli sendt ut til oppdrag i Afghanistan og plutselig bli vitne til korrupsjon, elendighet og brutalitet. Noen kan også oppleve skyld og skam etter å ha vært ute på oppdrag, føle at man ikke har fått gjort det man burde, eller gjort noe «galt», og da ligger man litt dårlig an. Likevel ser vi altså at de aller fleste kommer ut av det med helsen i behold. Mange kommer til og med ut av slike ekstreme belastninger som en krigssituasjon er, med forsterkede verdier. Man innser hvor heldig man er som overlevde. Jeg snakket blant annet med en mann som heter Julius Patel, som overlevde Auschwitz. Han sa at han så på alt som skjedde i livet hans etter 1945 som en bonus, og når livet er en bonus er det liten vits i å henge seg opp i småting. Han hevdet selv at han var en gladere og mer omsorgsfull person på grunn av Auschwitz.

Krig er dårlig helse

Likevel er ikke Reichelt i tvil om at krig ikke er bra for helsen. – Nei, på menneskelig grunnlag burde vi ha sluttet med sånt for lengst, medgir han. – Og litt av min oppgave går ut på å minne politikere og andre på at det er risiko og konsekvenser involvert i å sende folk ut i krigen.

Forebygging

For en som har jobbet i psykisk helsevern både i det militære og i det sivile, er det relevant å sammenligne hvordan det er å jobbe i de to apparatene. – I Forsvaret er vi privilegerte som får tid og rom til å jobbe forebyggende. Det er mye skolering og pedagogikk om normalreaksjoner og faresignaler. Når vi forbereder soldater som skal ut i krigen, er det også viktig for deres mentale helse at de trener mye på oppgavene de skal utføre, fordi det skaper en trygghet når handlingene er automatiserte, selv i stressede situasjoner. Reichelt er også klar på at relasjonene mellom enkeltpersoner er viktig. – Det å være en tett sammensveiset gruppe med troverdige ledere har mye å si for hvordan et team vil fungere. Vi lærer dem opp til å ha omsorg for hverandre. Der er dagens unge bedre enn hva vi var i vår tid. Det med å bite tennene sammen og late som ingenting ser ut til å ha blitt borte.

Psykisk helse er viktig

I Forsvarets sanitet jobber drøyt 30 mennesker i psykisk helsevern, de fleste av dem psykologer. – Oppgaven vår er først og fremst å forhindre at friske mennesker blir syke. Men det hender jo også at vi må si til noen at «dette er nok ikke noe for deg». Det er viktig at soldatene føler seg trygge på oss, og tør å ta kontakt, selv om de innser at det kan ha konsekvenser. I slike situasjoner jobber vi bevisst med den kognitive modellen, og kan for eksempel spørre en flyver hva han ville ha syntes om å jobbe med en annen flyver som ikke sover på nettene. Sånn sett er vi jo også heldige som gjerne kommer tidlig inn i forløpet til folk som sliter.

Velutdannet

Jon Reichelt må kunne sies å være en utdannet mann, og han humrer litt når han får spørsmål om akkurat det. – Ja, jeg har nok litt i overkant mye utdannelse, men jeg er nysgjerrig og vitebegjærlig. Akkurat det har vi ingen grunn til å tvile på. Reichelt er lege med psykiatri som spesialfelt, og har en doktorgrad om gentester og arvelige sykdommer. I tillegg er han skolert i kognitiv terapi, og holder nå på med veilederutdanningen. – I forsvaret går man av med pensjon som 60-åring, så jeg må jo ha noe å holde på med etter det, ler han. På toppen av alt har Reichelt også fått med seg en master of management fra BI, og akkurat den utdannelsen ga ham noen aha-opplevelser. – Jeg fikk en påminnelse om den klassiske dannelsen, som filosofi, og måtte blant annet lese Machiavelli. Det ble et viktig tilskudd for min del. Den stoiske filosofien har vært nyttig i militær sammenheng, og det er av min oppfatning at de soldatene som får det til, lever i tråd med den stoiske filosofien. De er til stede i nuet, og bruker lite energi på å gruble og bekymre seg.

Håndbok i militær psykiatri

Heldigvis for oss andre har Reichelt samlet mye av sine erfaringer mellom to permer i boken «Håndbok i militær psykiatri», i stor grad basert på kognitiv terapi. Man skulle kanskje tro at det var en bok med et relativt smalt nedslagsfelt, men Reichelt mener ikke det. – Soldater er ikke de eneste som utsettes for ekstreme påkjenninger. Det gjelder også forskjellige innsatsyrker som brannvesen, politi og sykepleiere som jobber med akutte situasjoner, for eksempel. På lik linje med soldater er dette mennesker som tåler mye, men plutselig kan det bli for mye, og det vet man ikke før man er der.

Det har vært forsket mye på barn med angst, og det har vært forsket mye på barn med depresjon. Barn som er både engstelige og triste, og som ikke har en diagnose å vise til, vet vi derimot mindre om. Det prøver prosjektet Mestrende barn å gjøre noe med.

Kristin Martinsen, psykolog ved RBUP øst og sør, startet utviklingen av tiltaket Mestrende barn i 2008 sammen med amerikanerne Philip C. Kendall og Kevin Stark. Studien har vært et samarbeidsprosjekt mellom RBUP øst og sør, RKBU Midt og RKBU Nord med fagpersoner fra alle sentrene involvert. – Vi retter oss mot barn i 8–12 års alderen som selv rapporterer at de er tristere og mer engstelige enn andre. Vi vet at hvis barn først får en depressiv episode, er risikoen stor for at de får flere senere, så vi prøver å komme inn før dette skjer for å jobbe forebyggende.

Selvrapportering

Ut fra tanken om tidlig innsats, har teamet dermed utviklet et gruppeopplegg som de har vært rundt på barneskoler og prøvd ut i en randomisert, kontrollert studie. – Vi har vært på 36 skoler spredt over hele landet, der halvparten av skolene fikk dette tiltaket, og den andre halvparten fungerte som kontrollgruppen, og fikk den oppfølgingen de vanligvis ville ha fått. Vi ba barna om selv å melde seg dersom de følte at de var mer triste og engstelige enn andre barn, noe 23% av dem gjorde. Etter en screening der de besvarte spørsmål om engstelighet og tristhet, ble om lag halvparten av disse igjen invitert med i studien ut fra at de ble ansett for å være i risiko for å kunne utvikle enda mer plagsomme og hemmende symptomer.

Intensiv erfaringslæring

Med til sammen 57 grupper har nesten 300 barn gjennomført tiltaket. – Vi har kjørt et intensivt opplegg der barnegruppen har kommet sammen to ganger i uken over ti uker. Foreldrene har møttes syv ganger, der barna har vært med annenhver gang. I gruppene har vi jobbet med erfaringsbasert læring. Vi har snakket om følelser, og hvordan gjenkjenne dem i kroppen. Kanskje kvalmen og hodepinen egentlig er noe annet? Vi snakker også om hvordan tanker påvirker følelser. Kanskje fikk man ikke den dårlige karakteren fordi man ikke er bra nok, men fordi man hadde en dårlig dag, eller det var et vanskelig fag? Sånn sett snakker vi ikke så mye om å tenke positivt, men heller å tenke realistisk. Vi går inn i konkrete vanskelige situasjoner og ser om den kanskje kan forstås på flere, og ofte mer realistiske måter. Barna bygger et positivt selvskjema ved å utforske flere sider ved seg selv. Gruppene jobber først og fremst praktisk, og det er mye lek involvert. – Hvis vi går inn i en tanke og en situasjon som er vanskelig og trist, og så går ut og spiller ball etterpå, hva skjer da med følelsene og tankene?

Mål

Martinsen forteller at de også setter mål sammen med barna, og de målene må være konkrete og målbare. – Det kan være sånne ting som å tørre å rekke opp hånden i timen, få flere venner ved å ta kontakt med noen på skolen, delta i fysiske aktiviteter eller sove i egen seng. Når vi konkretiserer ned til antall ganger og setter en tidsavgrensning, er det lett å vurdere om barna faktisk har oppnådd målet sitt.

Lovende resultater

Martinsen har publisert flere artikler i forbindelse med prosjektet, og hun har også nylig avsluttet sin doktorgrad på temaet «Prevention of anxiety and depression in school children – the development and testing of the new transdiagnostic EMOTION intervention». – Foreløpig ser vi at barna som har deltatt i programmet oppgir en nedgang i selvrapporterte symptomer på angst og depresjon. Vi vil imidlertid også se på resultatene på lengre sikt, og holder derfor nå på å analysere tallmaterialet etter oppfølgingsstudien vi har gjort ett år etter avsluttet program. For tiden søker vi forskningsmidler for å videreføre studien, der vi vil prøve ut en kortere variant av tiltaket, men hvor vi også legger til feedbacksystemer og ny teknologi. Det er fortsatt mye kunnskap å hente inn om hvordan vi kan forebygge angst og depresjon hos skolebarn, men det er viktig at vi gjør grundig evaluering av tiltak som implementeres, avslutter Martinsen engasjert.

Hvis du vil lese mer om prosjektet kan du gå inn her.

Endelig er den her, den splitter nye elektroniske utgaven av fagtidsskriftet vårt.

I 2016 ble det vedtatt å legge om foreningens kommunikasjon fra papir til digitalt. Bak det vedtaket lå det delvis en økonomisk motivasjon; foreningen ønsket å få bedre kostnadskontroll, men det var også et ønske om å følge med i tiden, og å bruke de mulighetene digital publisering gir for å bli mer tilgjengelig.

– Som en overgang sendte vi ut nyhetsbrevene som pdf-fil på e-post til medlemmene våre i 2017, forklarer Arne Repål som holder roret som redaktør for tidsskriftet også etter omleggingen. – Det har vært en omfattende prosess å få alt det tekniske på plass, men nå er vi altså klare og har trykket på publiser-knappen, smiler han fornøyd.

– Det nye tidsskriftet har blitt fylt med bidrag fra ACT, metakognitiv terapi, skjematerapi og tradisjonelle former for kognitiv atferdsterapi i samme tidsskrift, forklarer Repål, som så langt også har stått for alle bildene i tidsskriftet selv. Det er også åpnet opp for bloggere, både faste, som Solfrid Raknes med sin Solblogg, og gjestebloggere. – Vi håper også å få faste bidrag fra forskningsmiljøet, bokanmeldelser, erfaringer fra praksis og gjerne reiseskildringer med tilknytning til faget, sier Repål og oppmuntrer folk til å ta kontakt om de ønsker å bidra. For tiden jobbes det også med å legge inn artikler fra eldre utgaver av tidsskriftet og med det gjøre også dem søkbare i det nye formatet.

Men; nå har vi holdt på deg lenge nok. Nå foreslår vi at du slutter å lese om tidsskriftet, og heller klikker deg inn her for å lese selve tidsskriftet. Få for eksempel med deg artikkelen om Øystein Hagen som valgte å bli musiker for å kurere sin egen sosialangst.

Mange institusjoner og organisasjoner ønsker å innføre kognitiv miljøterapi som en felles faglig plattform. Noen velger skreddersydde varianter av denne utdanningen. Slik var det på Signo Conrad Svendsen senter.

Det hele startet for 120 år siden da presten Conrad Svendsen brant for at også døve skulle få konfirmasjonsundervisning. Han kjøpte en eiendom med nydelig utsikt i Solveien på Nordstrand i Oslo til dette bruk. Litt av tanken bak denne lokasjonen var at om man ikke kan høre, skal man i hvert fall ha noe pent å se på.

Siden den gang har senteret vokst, og det rommer nå ca. 300 ansatte og rundt 70 beboere i tillegg til poliklinisk virksomhet for tunghørte, døve og døvblinde. Stiftelsen har også avdelinger i Bergen, Andebu og Trondheim.

For et par år siden, i forbindelse med styrking og samkjøring av arbeidet på rehabiliteringsseksjonen, ble det bestemt at man skulle finne en fellesfaglig plattform å jobbe ut fra. Denne plattformen ble kognitiv miljøterapi. – Vi ønsket at våre ansatte skulle få opplæring, forteller Heidi Gjerde Sandbekken som er seksjonsleder i Helsefag og språk, en av de to avdelingene som tok del i utdanningen. – Vi tok kontakt med NFKT, og sammen med kursleder Neeta Parmar utarbeidet vi en utdanning i kognitiv miljøterapi, skreddersydd for oss. Både noen av de som skulle ta utdanningen, og pasientene, er døve. – Vi må for eksempel ha med en tegnspråktolk under undervisningen, og vi vil ha god anledning under seminarene til å drøfte hvordan kognitiv miljøterapi skal tilpasses våre brukeres behov. Da er det en stor fordel for den døve deltaker at de andre deltakerne enten bruker tegn selv, eller unngår å prate i munnen på hverandre. Alle må gis den tiden de trenger til å få med seg alt og delta i diskusjonen.

De 24 deltakerne på utdanningen, som gikk fra november 2016, og fram til mars i år, representerer yrkesgrupper som logopeder, sosionomer, fysioterapeuter, ergoterapeut, audiopedagog, pedagoger, vernepleiere og sykepleiere. Sammen med senterets psykologer som også har utdanning i kognitiv terapi, skal de gi et behandlingstilbud til pasienter som ofte har andre somatiske og psykiske problemer i tillegg til hørselsnedsettelsen. – Denne pasientgruppen har selvfølgelig også påvirket innholdet på undervisningplanen, forteller Sandbekken. – Blant annet har vi hatt undervisning i aktivitet for døvblinde. I tillegg har vi jobbet en del med kronisk sykdom og smerte. Dette fordi døve må kompensere for den sansen de ikke har, og dermed ofte er veldig «på» hele tiden, noe som gjør at de lett kan få muskelspenninger og smerter. Det er heller ikke uvanlig med slitasjeskader i skuldre osv. som følge av at de bruker armene mye til tegnspråk.

Selv om den skreddersydde utdanningen er fullført, er det fortsatt mye arbeid som gjenstår. – Vi har en jobb å gjøre med å implementere det vi har lært i bedriften. Sammen med Neeta skal vi ha noen veiledningssesjoner der vi går gjennom reelle kasus, både for å fortsette læringen, og for å venne oss til å jobbe med metoden i hverdagen. I tillegg holder vi på å utvikle minikurs og andre måter å kommunisere det vi har lært til nyansatte og øvrige ansatte som ikke har vært med på dette kurset, avslutter Sandbekken, som har vært veldig fornøyd med utdanningen.

I sin psykosebehandling har Universitetssykehuset i Stavanger lenge satset på tidlig intervensjon gjennom Tips-prosjektet. Til å begynne med definerte de det som å gripe inn etter første psykotiske episode. Men så gikk de lenger.

– Når man går inn og gir behandling etter første psykotiske episode, ser man ofte en bedring i funksjonsnivå sammenlignet med de som ikke får behandling på dette tidspunktet. Vi har tall som viser at dobbelt så mange blir friske ved tidlig intervensjon enn ved sen innsats. Likevel er symptomene i stor grad de samme for begge grupper, forklarer Ivar Elvik. Han jobber til daglig som psykologspesialist på en sengepost for psykose ved Universitetssykehuset i Stavanger. Han har også vært involvert som behandler og veileder i sykehusets prosjekt med kognitiv terapi som forebygging for psykose som en del av Tips-prosjektet.

– Det vi ser er at man ofte opplever vanskeligheter på jobb eller skole og sosialt før første episode. Mange sliter med søvnproblemer, angst og depresjon. I 2012 startet vi derfor et prosjekt der vi ønsket å komme inn i bildet allerede der pasientene er i risiko for psykose. Vi syntes rett og slett at «tidlig intervensjon» ble for sent.

Pasientene har kommet til oss via et telefonnummer som folk kan ringe for å få råd og vurdering. Der kan både foreldre, fastleger og lærere ringe inn, foruten selvfølgelig den det gjelder selv. Når de så kommer inn til oss blir uttrykk som psykose og risikoen for dette, tatt opp i behandlingen, men vi jobber også med å normalisere og avstigmatisere begrepet psykose. De som har kontaktet oss har fått tilbud om kognitiv terapi og familieterapi – og dessuten fått Omega 3. Behandlingen har i forskningsøyemed strukket seg fra tre ganger, opp til 26 behandlingstimer i løpet av et halvt år, men om noen fortsatt har følt behov for behandling utover dette, har de fått det.

Når vi nå går inn allerede hos risikopasienter, altså de som enda ikke har hatt erfaring med psykose, vet vi selvfølgelig ikke akkurat hvem av dem som eventuelt ville ha fått en episode i framtiden. De foreløpige tallene er likevel lovende. Av de 83 inkluderte som vi har fulgt over to år har ti av dem (12 %) konvertert til psykose, sammenlignet med 29 % som er den forventede raten etter to år i henhold til en metaanalyse fra 2012.

Gjennom prosjektet har også rundt 40 behandlere fra sykehusene i Stavanger og Haugesund fått opplæring i bruken av kognitiv terapi som forebygging av psykose. – Ut fra de resultatene vi har sett, kommer vi i hvert fall til å fortsette å jobbe på denne måten i Stavanger, påpeker Elvik.

I Bærum kommune har de for lengst innsett betydningen av forebyggende innsats for psykisk helse hos barn og unge. De underviser i psykologisk førstehjelp i barne- og ungdomsskolen. Nå står barnehagene for tur.

Etter bred politisk enighet innførte kommunen i 2015 undervisning i psykologisk førstehjelp i andre, femte og åttende klasse. Det ble lagt opp som et omfattende og helhetlig opplegg. – I åttende klasse begynner vi med å informere foreldrene via foreldremøte og ved å sende informasjon hjem med ungdommene. Videre får lærerne innføring i form av et oppstartsmøte, forteller Siri Storstad som er fagansvarlig avdeling ungdom i helsetjenesten for barn og unge i Bærum. – Lærerne er aktivt med når klassen får undervisning gjennom et rollespill og en presentasjon laget med innspill fra Solfrid Raknes, som er damen bak de røde og grønne tankene vi kjenner gjennom psykologisk førstehjelp. Og når vi er ferdige med timen lar vi en stor plakat av hjelpehånden henge igjen i klasserommet, smiler Storstad.

I tillegg til undervisningen brukes konseptet videre i individuelle samtaler og forskjellige typer mestringsgrupper i egnede situasjoner. Psykologisk førstehjelp er en rød tråd gjennom innsatsen for psykisk helse for ungdommen. I år er denne røde tråden enda mer synlig for åttendeklassingene. – De som går på åttende trinn i år, er de første som også hadde to timers undervisning i psykologisk førstehjelp i femte klasse, så for dem er gjenkjennelsen enda større, påpeker Grethe Arnegård Cederkvist, avdelingsleder for barn i kommunens helsetjeneste. – Slik sett er dette et langsiktig prosjekt, understreker hun. – Også andreklassingene har to timer undervisning i psykologisk førstehjelp i dag. Det er vedtatt å utarbeide et opplegg for barnehagebarn, og dessuten har videregående skole uttrykt ønske om å utvikle sitt eget opplegg. Både Cederkvist og Storstad er imidlertid opptatt av å få med at dette, som alle andre verktøy og metoder, ikke er noe hokus pokus. – Alle helsesøstrene som jobber på ungdomstrinnet har gjennomgått trinn 1 av kognitiv terapi, og har dessuten fått grundig opplæring i psykologisk førstehjelp, påpeker Storstad. – Det er et effektivt verktøy, men vi er selvfølgelig opptatt av at det skal brukes på riktig måte av kloke voksne som også kan mye annet. Vi skal for eksempel ikke bruke det til å hjelpe barn til å tåle situasjoner de ikke skal måtte tåle i utgangspunktet.

En av konsekvensene av å ha innført dette opplegget er da også at barn og unge har blitt oppmerksomme på at det er mulig å spørre om hjelp hvis de trenger det. Cederkvist illustrerer det med følgende historie. – I sjette klasse på barneskolen drar barna gjerne på leirskole, men det er ikke alle som synes det er så enkelt. På en av skolene våre opplevde vi etter å ha gjennomført undervisningen på femte trinn at tre jenter kom og banket på døren til helsesøster. De forklarte at de var veldig redde for å overnatte borte, og lurte på om helsesøster kunne hjelpe dem med å forberede seg til leirskolen i sjette klasse. Som sagt så gjort. Jentene fikk hjelp med utgangspunkt i psykologisk førstehjelp, og noen måneder senere var de alle tre med på leirskolen sammen med resten av klassen.

Utgangspunktet for innføringen av psykologisk førstehjelp på en så helhetlig måte opp gjennom barne- og ungdomsskolen var den første UngData-undersøkelsen som ble gjennomført i 2014. Den avdekket nemlig at ungdommene følte seg utsatt for stress og press. Med det in mente har da også kommunen gjennomført evaluering av satsningen, og på bildet under kan du se noen av uttalelsene elevene kom med på spørsmålet om når de har hatt bruk for det de har lært.

I 2016 besluttet NOKUT, som er et direktorat under kunnskapsdepartementet, at studiepoeng kun skulle godskrives på utdanninger med direkte tilknytning til en høyskole eller et universitet. Utdanningene til NFKT var av dem som ble rammet av dette vedtaket, men nå ser ting langt lysere ut.

Flere organisasjoner har nemlig gått ut og bekreftet at foreningens utdanninger for de med bachelor i helse- og sosialfag, fortsatt er å anse som offisielt godkjent som en del av spesialistutdanning og karrierestiger.

Det er Eli Tønseth, Undervisningsleder i NFKT, som forteller oss dette. – Vi har fått bekreftet fra Norsk sykepleierforbund, Fellesorganisasjonen og Fagforbundet, at de alle godkjenner våre utdanninger som tellende for å bli klinisk spesialist, eller som en del av en klinisk fagstige innenfor sin spesialitet.

Ordningen gjelder utdanningene som er rettet mot de med bachelor i helse- og sosialfag, altså sykepleiere, vernepleiere, sosionomer, ergoterapeuter osv. De mest aktuelle utdanningene er videreutdanning for helsepersonell med helse- og sosialfaglig bachelorutdanning, trinn 1 og 2, men det kan også gjelde for eksempel kognitiv terapi ved psykoselidelser og kognitiv miljøterapi. – Det er veldig viktig for oss å ha fått på plass disse godkjenningene, understreker Tønseth. – For dem som tar utdanningen kan det blant annet bety flere jobb- og karrieremuligheter, samt høyere lønn. Men det er ikke bare kandidatene som nyter fordeler av slike godkjenninger. – Det er jo veldig hyggelig som en bekreftelse på det vi leverer, smiler Tønseth. – Det er klart det er hyggelig når Sykepleierforbundet sier at de godkjenner dette fordi de kjenner til den kvaliteten vi leverer og stoler på det, avslutter hun.

Informasjon om godkjenning ligger i teksten om de forskjellige utdanningene, under punktet godkjenninger, men kandidaten må også sjekke med egen profesjonsforening eller arbeidsgiver om hva som spesifikt kreves for de forskjellige spesialitetene.

Informasjon om våre utdanninger finner du her.

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging holder introduksjonskurs i behandling av komplisert sorg i både Oslo og Trondheim. Det er fortsatt plasser igjen.

Vi opplever alle sorg i løpet av livet. For de fleste går den første, mest intense fasen gradvis over, men ikke for alle. Noen trenger hjelp. Nå kan du som helsepersonell melde deg på introduksjonskurs i behandling av komplisert sorg.

Komplisert sorg

Når vi mister en nær og kjær person er ofte sorgen sterk og gjerne altoppslukende for en periode, men gradvis finner de fleste en vei tilbake til hverdagen. Men for noen er det annerledes. – For rundt syv prosent av de som opplever tap av nære personer blir den intense, altoppslukende fasen vedvarende, forklarer Trine Giving Kalstad som er kognitiv terapeut og fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød, med en bistilling på Senter for selvmordsforskning og -forebygging. – Tallet er langt høyere for de som mister egne barn, eller der tapet skjedde brått, som ved selvmord eller ulykke.

Senker livskvaliteten

Noen får problemer med følelsesregulering. De klarer ikke kjenne på positive følelser, og de kan mist både søvn og matlyst. De kan henge fast i tyngende kvernetanker, for eksempel om de burda ha gjort noe for å avverge tapet. Det er her to grøfter å falle i. Den ene er unngåelsesatferd, der man for enhver pris vil unngå alt som kan minne om avdøde, og den andre er tvert imot at man har en sterk vedvarende lengsel, og blir veldig oppsatt på alt som kan minne om personen. Begge disse strategiene blir livsbegrensende, og man kan få problemer med å delta i sosialt liv, og dermed også motta den sosiale støtten som ligger i det.

Complicated Grief Treatment

På introduksjonskursene underviser Kalstad og Lars Mehlum i metoden Complicated Grief Treatment. – Denne metoden vil oppleves som kjent for de som har en kognitiv terapibakgrunn, forklarer Kalstad. – Det er en behandlingsmetode som prøver å fremme den naturlige sorgprosessen, og å finne ut hva det er som forhindrer denne naturlige prosessen og rydde disse av veien. Man må finne en balanse mellom å gå inn i det som er vondt for å bearbeide det, og samtidig finne ut hvordan man kan forholde seg til de ulike konsekvensene av sorgen på en hensiktsmessig måte for igjen å skape seg et godt og meningsfullt liv. For å gjøre dette bruker vi elementer som sorgmonitorering og psykoedukasjon. Det dreier seg om å akseptere det som har skjedd, og å få livskvaliteten tilbake.

Introduksjonskurs

Kursene er beregnet på helsepersonell som møter sorg i sitt arbeid, som for eksempel leger, psykologer, psykologiske sykepleiere og terapeuter.

Kurset i Oslo er allerede tirsdag 6.mars, men det er fortsatt noen plasser igjen. I Trondheim settes det opp introduksjonskurs 5.april. Begge kursene er gratis. For mer informasjon, samt påmelding, les her.