Sosial angstlidelse er den vanligste av alle angstlidelser. Problemene koan vare livet ut dersom de ikke behandles, og de fører til at livskvaliteten svekkes.
I filmen møter vi to unge personer som i flere år har vært plaget med sosial angst. Med optimisme og iherdig pågangsmot, og god hjelp av fagfolk, har de vunnet tilbake kontrollen over sitt eget liv
En kreftpasient med fersk diagnose blir fort trukket inn i et intensivt behandlingsløp. Men underveis kommer tankene. De er mange, og de kan være skremmende og tunge. Derfor har Montebellosenteret utviklet et kurs for å hjelpe kreftpasienter og pårørende med uhensiktsmessige tanker.
Montebellosenteret ligger idyllisk til like oppunder fjellene på vei opp mot Sjusjøen. Hit kommer kreftpasienter og pårørende for kursing og felleskap. – Vi har en tretrinns kursmodell, forklarer Silje G. Højlund som er spesialsykepleier og prosjektleder i helseavdelingen på senteret. – Det første trinnet er diagnosespesifikt og ment for pasienter som nylig har fått diagnosen og deres pårørende. I andre trinn kan deltakerne velge temaer de vil fordype seg i, som for eksempel bruk av kreativitet som mestringsverktøy, ernæring og fysisk aktivitet, kurs i parrelasjoner og så videre. På tredje trinn jobber man med temaer som stressmestring, aktivitet og selvbehandling.
Det er på andre trinn Montebellosenteret nå har innført det nyutviklede kurset de kaller «Tankens kraft». – Det å få en kreftdiagnose oppleves dramatisk for mange, og selve ordet kreft settes gjerne i sammenheng med døden. Det setter i gang mange tanker når man får diagnosen, men ofte tar det litt tid før man får gjort noe med den mentale belastningen ved å ha fått kreft. Det går gjerne i ett med første runde med behandling, og etterpå blir mange stående litt rådville. De vet ikke helt hvor de skal begynne på veien ut mot «det virkelige livet» igjen, og noen kjenner kanskje på at de mangler gledesfølelsen selv om de har blitt friskmeldt. Og så er det alle bekymringene da, både hos pasientene selv og hos de pårørende, med tanke på tilbakefall. Mange opplever smerter eller sliter med vedvarende utmattelse, mens andre tenker mye på hvordan livet har vært og hva man har gjort og ikke gjort. Mange blir overrasket over de vanskelige tankene, og de tror ofte at de er alene om det.
Ut fra denne kunnskapen, samt at deltakerne selv ofte etterspurte konkrete verktøy for å jobbe med egne tanker, bestemte Montebellosenteret seg for å sette i gang et prøveprosjekt. – Vi la inn foredrag om ABC-modellen på noen kurs, forteller Højlund.
Og det var såpass vellykket at de ikke ville stoppe der. – Gjennom Eli Tønseth fra NFKT kom jeg i kontakt med Randi Strand på Sykehuset Innlandet Sanderud, og hun hjalp meg å utvikle «Tankens kraft»-kurset.
I november kjørte de første runde av det ukelange kurset, med 21 deltakere. – Deltakerne var her fra fredag til fredag. De første par dagene brukte vi til å bygge opp tryggheten hos dem, og så begynte vi å jobbe med selve kurset på søndag. Vi startet hver dag med å gå en tur for å få litt frisk luft og kroppen i gang. Deretter hadde vi foredrag og en gruppeoppgave der vi jobbet med for eksempel ABC-modellen. Etter lunsj fikk deltakerne individuelle oppgaver og oppfølging, før vi avsluttet med en oppsummering og avspenning i plenum.
Den første kursrunden ble avsluttet til gode tilbakemeldinger, og det er ingen tvil om at det blir gjentakelse. – Kurset settes opp igjen i 2018, og basert på interessen vurderer vi flere runder i 2019, avslutter en fornøyd Silje G. Højlund.
Manuellterapeut Gustav Bjørke har lenge sett behov for en bro mellom psykologi og somatikk. Nå har han selv laget en modell som kan utgjøre en slik bro, med støtte fra NFKTs Fagutviklingsfond.
Bjørke får daglig besøk av pasienter med langvarige og sammensatte kroppslige plager. – Mange med denne typen subjektive plager får ikke noen forklaring på hvorfor de er plaget og hvorfor de ikke blir bedre, forteller han. – De mangler verktøy for å lage en plan for å komme ut av eller kontrollere situasjonen. Derfor så jeg behovet for å lage en helhetlig forklaringsmodell. Tanken er å gjøre pasientene tryggere på hva det er som skjer med dem, og hvilke verktøy som er nyttige å bruke for å komme videre. Modellen er laget med tanke på å brukes i samtalen med pasienten, men vi kurser også behandlere i bruk av modellen.
En systemisk tankegang
I arbeidet med modellen har Bjørke fått hjelp av kollega Øyvind Erås, og han har også fått mange nyttige innspill fra andre kollegaer. Modellen bygger på en systemisk tankegang og på funn fra forskning på området. Den består av syv hovedpunkter som viser sammenhenger mellom det pasienten blir utsatt for av påkjenninger og evnen pasienten har til å håndtere belastningene. Modellen legger vekt på hvordan vi tolker signaler fra kroppen, følelsene og omgivelsene, og hvilke følger denne fortolkningen har for aktiviteten i sentralnervesystemet. Det dannes lett onde sirkler som over tid gir en overbelastning av systemet, og som resultat produseres kroppslige symptomer. Man vil alltid søke å tolke symptomer, og når man ikke klarer det, eller tolkningen gir et skremmende bilde, vil man kunne komme inn i en ond sirkel. Etter hvert blir belastningsterskelen lavere, og det skal mindre til før det produseres symptomer.
Forståelse og kunnskap
– Først og fremst søker vi å få pasienten til å forstå den onde sirkelen og endre sin forståelse av hva som skjer, forklarer Bjørke videre. – I stedet for å fortape oss i symptomer ser vi konkret på hva som har skjedd når symptomene øker. Noen ganger kan det være så enkelt som å måtte gjennomføre en slitsom husvask eller gå gjennom en periode med ekstra mye og sterk bekymring. Over tid blir det tydeligere hva slags påkjenninger som skaper problemer, og pasientene kan få en bedre forståelse av hva som skjer med dem. Vi mennesker har et iboende behov for å skjønne, og organismen er dermed ikke innstilt på å slå seg til ro med å ikke vite.
Med denne modellen er det lettere å skape trygghet for pasienten, noe som i seg selv er med på å bedre situasjonen og stoppe den negative spiralen man gjerne kommer inn i, sier Bjørke. Målet med modellen er å hjelpe folk til å regulere belastninger og gjennom konkrete tiltak få en økt robusthet. Slik kan de heve terskelen for hvilke belastninger som gir opphav til kroppslige symptomer og plager.
Godt prøvd modell
Den visuelle modellen har blitt utviklet over de siste tre årene, og Bjørke mener selv at den begynner å nærme seg et endelig uttrykk. – Nå jobber vi med å utvikle et kurs for behandlerne som skal bruke modellen, og de kan like godt være fysioterapeuter som fastleger. De jobber også med å spre det glade budskap videre, så vi regner med å høre mer om Gustav Bjørke og modellen i fremtiden.
Depresjon er en av de store folkeplagene på verdensbasis. Derfor er det viktig å få best mulig kunnskap om hvordan terapi egentlig fungerer, og hvordan vi kan utføre den mest mulig effektivt.
Vi vet lite om hvordan terapi egentlig fungerer, påpeker professor Edward Watkins i et av sine innlegg på NFKT Inspirasjonskonferansen 2017 på Gardermoen i begynnelsen av november. Watkins er tilknyttet the Mood Disorders Centre, University of Exeter, og sammen med teamet sitt der gjør han blant annet studier av internettbehandling av depresjon.
Mangler kunnskap
– Selv om behandlingen kan ha gode resultater kan vi egentlig ikke sette fingeren på hva det er som fungerer. Hvis vi derimot hadde visst akkurat hvilke elementer av behandlingen som er mest effektive i behandling av depresjon, og hvilke som fungerer best ved angstlidelser, kunne vi ha satt sammen skreddersydde og effektive behandlingspakker for den enkelte pasient. Vi trenger å forstå mer om hva som opprettholder psykiske helseproblemer, for da kan vi også skjønne hva som kan være til hjelp.
Stort problem
Og det er ikke et uvesentlig spørsmål. På verdensbasis vil, ifølge Verdens helseorganisasjons siste rapport fra 2017, hele 4,4 % til enhver tid ha en depressiv episode. Av disse regner vi med at kun en tredjedel blir helt friske gjennom psykologisk behandling, og halvparten vil oppleve nye episoder med depresjon i framtiden, for tilbakefallsrisikoen er stor. Altså er det ingen tvil om at vi trenger mer effektiv behandling som kan nå ut til flere mennesker.
Internettbehandling
Et av områdene som er i sterk utvikling er internettbehandling. – Internettbehandling er gjerne lettere tilgjengelig for brukeren, og man kan nå flere mennesker med færre behandlere, påpeker Watkins. – Studier viser dessuten at behandling online i mange tilfeller kan gi like gode resultater som behandling ansikt til ansikt. Det er bare én av grunnene til at internettbehandling er veien Watkins og hans team har valgt å gå når de har satt i gang studier for å se på effekten av de enkelte elementene i behandlingen. – Når man gjør behandling ansikt til ansikt blir det vanskelig å avgrense de forskjellige elementene. Man vil uvegerlig bruke flere elementer parallelt, og behandlerens personlige egenskaper og tilstedeværelse vil selvsagt også spille inn. Internettbehandling gir større muligheter for å isolere enkeltelementene i behandlingen, som for eksempel aktivitetsplanlegging, funksjonell analyse og avspenningstrening. Denne muligheten for å avgrense tiltak gir igjen grunnlag for å finne svar på spørsmål som hvordan man skal legge opp behandlingen av forskjellige lidelser, hvilke pasienter som responderer best og hvilke aspekter av terapien som pasientene foretrekker.
Spennende forskning
I disse dager er Watkins og hans team i ferd med å avslutte en studie med 768 pasienter der internettbehandling har vært brukt på denne måten. – Denne studien er bare begynnelsen på vår forskning på feltet, påpeker Watkins. – Om et års tid kan vi se på resultatene, for så å gjøre videre studier. Forhåpentligvis kan vi en gang i fremtiden sitte igjen med mer effektiv behandling, både ut fra hvilke elementer vi inkluderer i behandlingen, og måten den blir utført på.
Psykologene Torkil Berge og Elin Fjerstad arbeider med pasienter med somatiske sykdommer som kan gi langvarige smerter og utmattelse, konsentrasjonsproblemer og energitappende og hemmende tankemønstre. I møte med pasientene brukes kognitiv terapi der terapeuten tar en aktiv og spørrende rolle.
Berge og Fjerstad holder kurs for allmennleger og andre terapeuter. I kursene illustrerer de sine metoder i rollespill der den ene spiller terapeut og den andre pasient. Vi har filmet tre slike konsultasjoner. Hver konsultasjon vises i to versjoner, en sammenhengende versjon, og en med innlagte kommentarer.
Filmene kan benyttes som et hjelpemiddel for læring og ferdighetstrening på kurs og i veilednings- og læringsgrupper.
Karsten – Langvarige ryggsmerter. Tilpasset psykoedukasjon hjelper pasienten til å forstå smertene slik at de lettere kan gis passe mye oppmerksomhet
Jostein – Kartlegging ved mental utmattelse. ABCD-skjema kan bidra til en konstruktiv indre dialog i rehabilitering av sykdom og skade
Frøydis – Hemmende kvernetanker. Grubling over fortiden og bekymringer for fremtiden gjør det vanskeligere å mestre sykdom her og nå.
Regi og mellomtekster; spesialister i allmennmedisin, Bente Aschim og Sverre Lundevall
Foto og redigering; Peter von Tangen-Jordan No Fear TV Production
Å finne ut hva som trigger de vonde minnene for personer som lider av posttraumatisk stresslidelse, er ikke alltid lett, men Anke Ehlers mener likevel at i traumebehandling er det viktig å gjøre nettopp det.
Pasienter med PTSD opplever ofte intense og ubehagelige traumeminner. Disse minnene utløses gjerne av ulike triggere som forbindes med den opprinnelige traumatiske hendelsen. Ofte er triggerne helt dagligdagse hendelser og ting, noe som gjør det vanskelig å unngå dem. De er ofte også ubevisste for pasienten selv, og dermed vanskelig å oppdage og være forberedt på.
– Når det gjelder typer triggere er det ofte snakk om sensoriske elementer, forteller Anke Ehlers, som er professor ved Universitet i Oxford. – Det kan være en farge, en lukt eller en lyd, eller det kan være et objekt som tilsynelatende ikke har noe med den traumatiske hendelsen å gjøre. Da gjelder det å være litt detektiv for å finne ut hva det dreier seg om. Ehlers forteller om en tidligere soldat som kom inn på klinikken der hun jobber. Han hadde time, men henvendte seg umiddelbart til resepsjonen og sa han trengte hjelp fordi han var i ferd med å få et panikkanfall. Etter nøye undersøkelser kom de fram til at det var en fuktflekk på teppeflisene i resepsjonen som hadde brakt fram minner om blodflekker etter døde kvinner og barn i krigsområder.
– En annen gang samarbeidet vi med en kvinne som hadde utviklet PTSD etter en traumatisk episode i forbindelse med en operasjon som gikk galt på sykehuset. Reaksjonene hennes var svært sterke og opprivende, så det var viktig for oss å finne ut hva triggerne var selv om hun selv ikke kunne sette fingeren på hva som skjedde. Vi tok henne med til et sykehus for å se på hva det var der som brakte fram kraftige følelsesmessige reaksjoner og flashback. Vi kom ikke engang gjennom inngangen på sykehuset før hun fikk et anfall, og vi fant ut at en kraftfull trigger her var en vase som sto utenfor døren og som hadde samme farge som frakken til legen som opererte henne.
Når vi har identifisert triggere og de vanskelige situasjonene, kan pasienten trene seg på å mestre dem. Et viktig virkemiddel er at pasienten i selve situasjonen øver på å skille mellom fortid og nåtid, blant annet ved å diskriminere mellom forskjellene da og nå. Dessuten kan pasienten forberede seg på at reaksjoner kan utløses og ha måter å tenke og handle på som normaliserer og roer situasjonen.
Identifisering og mestring av triggere er bare et av en rekke tiltak i modellen for PTSD-behandling som Anke Ehlers og hennes medarbeidere har utviklet. De er opptatt av å hjelpe pasientene med «reclaming your life», det vil si å ta livet tilbake. Det innebærer å gjenopprette rutiner og gjøremål i hverdagen, og få ivaretatt viktige relasjoner og verdier. Uhensiktsmessige fortolkninger av traumet og dets ettervirkninger avdekkes og utforskes gjennom atferdseksperimenter. Pasienten prøver ut ulike grep mot kvernetanker som forsterker følelser av skam, skyld, bitterhet og angst. En sentral del av tilbudet er bearbeiding av selve traumeminnene, med en detaljert og livaktig gjennomgang av hva som skjedde. Da har vi mulighet til en oppdatering av minnene ut fra kunnskap som pasienten sitter med i dag og også å få innarbeidet minene som en mer integrert del av pasientens selvbiografiske hukommelse, avslutter Ehlers.
I Compassion focused therapy kombineres kognitiv terapi med elementer fra blant annet evolusjonslære. Og pasientene lærer å ha medfølelse.
Chris Irons er en Londonbasert klinisk psykolog, forfatter og underviser i Compassion focused therapy. Han har i flere år samarbeidet nært med Paul Gilbert, som er den mest kjente eksponenten for denne terapeutiske tilnærmingen. Chris Irons deler hjernen vår inn i «den gamle hjernen» som er den primitive hjernen, med utviklingsnivå som matches av dyrene. Den rommer de basale impulsene som «fight or flight», sex, behovet for å beskytte barna osv. På den annen side har vi «den nye hjernen», som representerer det faktum at hjernen vår har videreutviklet seg til å også inkludere elementer som fantasi, vurderinger og analyse. Den nye hjernen er langt mer kompleks, noe som selvfølgelig er fantastisk, og gir mange muligheter, men samtidig åpner det også for et helt nytt sett med problemer. Irons eksemplifiserer det på følgende måte. – Hvis en sebra møter en løve på steppene, vil den flykte fra situasjonen der og da, men det vil ikke ta lang tid før den går og gresser helt rolig igjen. Hvis vi derimot, av en eller annen grunn, skulle møte på en løve, ville vi først og fremst være opptatt av å komme i sikkerhet. Men deretter ville vi brukt masse tid på å tenke på hvorfor den var der, om noen andre er i fare, om det kommer flere osv. Det ville tatt mye lengre tid for oss å falle til ro, og slik utvikler vi påtrengende kvernetanker som skaper store problemer for oss. Av og til kan denne imponerende hjernen altså også gi oss problemer, og da er det viktig for oss å vite at det ikke er vår feil. Det er hjernens.
Medfølelse (”compassion”) har oppstått i menneskets urtid ut fra vårt behov for å ta vare på andre, og da spesielt barna våre og stammen vår. Det er en evne som ligger innunder «den gamle hjernen», sier Irons og viser til at alle pattedyr er opptatt av å ta vare på sine avkom. Hva er så medfølelse? Irons definerer den som følsomheten for egen og andres lidelse med en intensjon om å prøve å lindre og forhindre denne lidelsen. – Medfølelse er ikke en følelse, det er en intensjon, sier Irons, og fortsetter. – Hvis et barn har ramlet og slått seg, viser vi medfølelse ved å bruke en myk tone i stemmen, klemmer, trøster og setter på plaster dersom det trengs. Men hva hvis det samme barnet er på vei ut i en trafikkert gate? Da bruker vi ikke den myke stemmen eller den varsomme berøringen. Vi roper og tar tak i barnet. Og skjer det flere ganger, blir vi sinte på barnet. Men det er like fullt uttrykk for en underliggende medfølelse, for intensjonen vår er at barnet skal ha det bra og beskyttes mot fare.
I behandlingssammenheng snakker Irons om at kognitive intervensjoner er kraftfulle når det gjelder å løse opp i og snu fastlåste og negative tankemønstre, men som terapeuter er det viktig at vi også i vårt samarbeid med pasientene inkluderer intervensjoner som er direkte rettet inn mot følelser og sinnsstemninger. På Inspirasjonskonferansen til NFKT nå i november demonstrerte han dette ved å ta publikum gjennom en øvelse der han viste hvordan forskjellige følelser påvirker vår indre samtale. Alternative ”støtte”-tanker fungerer svært ulikt i praksis alt ettersom vi i vår indre dialog snakker til oss selv i en sint og kritisk, foraktfull og dømmende eller en omsorgsfull og støttende tone. Et viktig mål i behandlingen er nettopp å motvirke følelser av skam og selvforakt ved å aktivere tilknytningssystemet i den gamle delen av hjernen og styrke pasientens evne til selvmedfølelse og egenomsorg. Gjennom ulike øvelser kan pasienten lære å ha større medfølelse overfor seg selv i de vanskelige situasjonene.
På LHL-klinikkene Nærland på Jæren, jobber de med pasienter med alvorlige og langvarige sykdommer som står foran krevende endringsprosesser. Derfor inkluderes kognitiv terapi som metode.
Margreta Bøe jobber ved klinikkene som er eid av Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL). Hun har selv tatt trinn 2 i kognitiv terapi-utdanningen. – Hos oss har vi rehabilitering for pasienter med kreft, hjerte- eller lungeproblemer og sykelig overvekt. På klinikkene har de et fast treukers opplegg for deltakerne. – Vi tilbyr per i dag ikke kognitiv terapi i form av egne behandlingstimer, men vi har tatt inn grunnprinsippene i alt vi gjør. Derfor underviser vi i kognitive teknikker, vi presenterer diamanten og den biopsykososiale modellen og bruker tilnærmingen i ulike de diagnosespesifikke gruppene. Gjennom undervisning og samtaler mellom pasient og ansatte får vi en allianse vi kan bygge videre på, og vi snakker om de kognitive prinsippene fordi de er nyttig med tanke på endring. Mange opplever at det er en oversiktlig og grei metode å bruke, fortsetter Bøe som daglig får se på nært hold hvordan mange av oss har låst seg fast i negative tankemønstre og strenge leveregler som har fått ligge uten motstand lang tid. – Vi tenker at vi ikke er bra nok, ikke flinke nok, og så har vi ikke overskudd til å gå disse tankene i møte. Når deltakerne går inn i den kognitive tilnærmingen forstår de mer av hvorfor de gjør som de gjør. For en alvorlig og kronisk sykdom er mer enn bare fysiske symptomer. – Mange av deltakerne sliter med angstproblemer, for eksempel hjertesyke som har angst for å gå i gang med trening. De lurer på om hjertet tåler det, og det er ikke bare bare å passere denne barrieren på egen hånd.
Mange får hjelp i løpet av det tre uker lange oppholdet på klinikkene, og kan gå hjem og leve et bedre og friskere liv. Det hjelper også med struktur i hverdagen, mat og trening og sosialt samvær. Man blir tatt ut av den vanlige travle hverdagen og får rettet oppmerksomhet og omsorg mot seg selv og egne behov. En slik kickstart kan være et godt utgangspunkt for en varig endring, men Bøe sier at de opplever at mange faller tilbake i gamle og usunne spor etter at oppholdet er over. – Mange hadde trengt å gå litt dypere inn i materien og fått mer hjelp etter at de kommer hjem, sier hun og peker på at deltakerne kun har tre samtaler i løpet av oppholdet før de skal hjem og klare seg på egen hånd. – Noen av dem som har utviklet behandlingstrengende psykiske lidelser opplever høy terskel for å ta kontakt med psykisk helsevern. Andre møtes med lange ventelister eller får erfare at de ikke oppfyller ikke kriteriene for behandling der, fortsetter hun. – Nettopp derfor har vi lyst til å satse videre her hos oss. Istedenfor å sende dem hjem til «ingenting» ønsker vi å videreføre behandlingen så vi kan fortsette samtalene med kognitiv terapi poliklinisk og jobbe videre med kasusformuleringer og nyttige hjemmeoppgaver også i etterkant av oppholdet.
Det Margreta snakker om er ikke bare luftslott og drømmer. – Vi tok kontakt med NFKT for å samarbeide om opplæring med tanke på å utvide dagens satsning. Vi har så smått begynt, både med flere samtaler og noe eksponeringsterapi, men tenker at vi skal være fullt operative med denne typen oppfølging satt ordentlig i system fra nyåret, smiler Bøe engasjert.
For noen er utdannelsen et standardløp man bare skal gjennom. Så har du de andre. De som gjør det med energi, lidenskap og en ustoppelig tørst for mer kunnskap. Som Torill Linnerud.
Fra tidlig av lå det i kortene at hun skulle bli akademiker, men fortrinnsvis på et plan som involverte andre mennesker. Men så kom livet, da, og kortene unge Torill Linnerud ble tildelt la ikke akkurat forholdene til rette for det. – Jeg ble enke med aleneansvar for en datter som 22-åring, og i tillegg dukket det opp noen problemer med egen helse. Dermed ble det vanskelig med en veldig ambisiøs utdanning, sier hun selv beskjedent. De fleste ville nok ha sagt at det i den situasjonen var et mesterstykke i seg selv at hun gjennomførte ergoterapiutdanningen. – Jeg begynte å jobbe på Ringerrike DPS som ergoterapeut, og der jobber jeg fortsatt.
Kunnskapstørst
Det stemmer at hun har holdt seg til samme arbeidssted, men bortsett fra det er det meste annerledes, for det tok ikke lang tid før kunnskapstørsten ble for stor. – Jeg begynte med å ta en påbygning med psykisk helse for høgskoleutdannede allerede noen måneder etter endt utdanning. Etter det ble det psykologi grunnfag før jeg begynte løpet med kognitiv terapi og har etter hvert blitt veileder i tillegg til at jeg har tatt trinn 1 i metakognitiv terapi. Som veileder i kognitiv terapi har hun da også blitt brukt til å holde flere innføringskurs rundt omkring på Østlandet i årenes løp.
Energi
På ett eller annet punkt i livet går de fleste tomme for overskuddsenergi, enten det skyldes jobb, barn eller andre ting. Linnerud er tydeligvis ikke en av dem, for hun har fortsatt aktivitetsnivået hele veien. Bare hør her: En master i psykisk helsearbeid, fullført psykologutdanning, psykoterapiutdanning i integrativ terapi og skjematerapiutdanning. I tillegg til forskning og en artikkel som omhandlet gruppebasert kognitiv terapi publisert i Tidsskrift for psykisk helsearbeid. – Nå er jeg snart i land med spesialiseringen i klinisk psykoterapi, og da tror jeg at jeg skal si meg ferdig utdannet, ler hun. – Men jeg bruker alle utdanningene og alt jeg har lært hver dag i jobben. Det er spennende å ha flere retninger å jobbe ut fra, og som en del av et stort fagmiljø er vi mange som utfyller hverandre. Jeg driver for eksempel en angstgruppe sammen med en annen kollega som også har kognitiv terapi og skjematerapi i ryggsekken, og det ser vi at mange har et stort utbytte av.
Blir aldri lei
Man kan spørre seg hvorfor man velger en sånn vei istedenfor å slappe av med ukeblader og TV-serier på fritiden. – Jeg har mye energi, og interesserer meg for mye forskjellig. I tillegg har jeg et hjerte for mennesker som trenger hjelp, så jeg kunne ikke bare ha sittet på et kontor og lukket døren. Nå jobber Linnerud klinisk som psykolog på Ringerrike DPS, og en dag fikk hun spørsmål av sjefen om hun noen gang blir lei av jobben. – Nei, var svaret jeg ga uten å tenke meg om, og det er sant, sier hun. – Det er klart at jobben kan være krevende til tider, men lei blir jeg ikke. Det gir meg så mye, og jeg lærer fortsatt noe nytt hver dag, både av pasienter og kollegaer! Så når spørsmålet om førtidspensjon dukker opp, som det jo av og til gjør når man har bikket 60, da ler hun bare. – Nei, det passer nok ikke for meg, sier hun, og tar seg heller en joggetur.
Det er fem år siden Rask psykisk helsehjelp ble etablert som pilotforsøk. Siden den gang har mange fått rask hjelp for sine psykiske plager. Og flere skal det bli.
Angstlidelser og depresjons er utbredt i befolkningen, og har store konsekvenser for den enkelte, familien og samfunnet. Åtte prosent av alle nordmenn er til enhver tid rammet av depresjon. Samtidig går, foruten fastlegens tilbud, kun 10 % av årsverkene i psykisk helsearbeid til personer med milde og moderate psykiske vansker. – Med Rask psykisk helsehjelp kan folk få tidlig hjelp, og vi kan hindre at problemer og sykdom oppstår og utvikles, forteller Avdelingsdirektør i Helsedirektoratet, Anette Mjelde.
Den spede start
Etter at evalueringen av opptrappingsplan for psykisk helse synliggjorde at kommunene manglet tilbud til mennesker med milde og moderate psykisk problemer, tok Helsedirektoratet initiativ til å etablere Rask psykisk helsehjelp som et pilotforsøk i 2012. Utgangspunktet var en kunnskapsbasert og internasjonalt utprøvd metode. Øremerket finansiering og strategisk bruk av tilskuddsmidler, tilrettela for gjennomføring av 12 pilotprosjekter.
Nøye dokumentert
Pilotforsøket ble evaluert av Folkehelseinstituttet, og rapporten ble publisert i 2016. Evalueringen er en av de mest omfattende som er gjort av en kommunal psykisk helsetjeneste for voksne. – Evalueringen viser at Rask psykisk helsehjelp-modellen ser ut til å fungere etter målsetningen. Det er et lavterskeltilbud som øker tilgang til behandling gjennom tilgjengelighet for brukerne og lav ventetid. Tilbudet skal gi økt livskvalitet, økt arbeidsdeltakelse og høy grad av brukertilfredshet. Klientene rapporterte både om reduserte psykiske plager og søvnproblemer, og om styrket funksjon.
Veien videre
Basert på de gode resultatene har prosjektet økt jevnt og trutt i omfang. – Per nå har det blitt gitt tilskudd til etablering av 45 Rask psykisk helsehjelp-team. Enkelte av teamene er interkommunale, slik at tjenesten er tilgjengelig i 50 kommuner/bydeler. Tilskuddsordningen er videreført i statsbudsjettet for 2018, og Helsedirektoratet anbefaler at flere kommuner tar i bruk Rask psykisk helsehjelp, forteller Mjelde, men hun stopper ikke der.
– RPH bør utvides og videreutvikles for nye grupper. Eldre har i liten grad tilgang på kommunens psykiske helsetjenester, og der bør det legges inn en innsats. Vi ønsker også å få til tettere samarbeid med Arbeids- og velferdsdirektoratet, og ønsker å prøve ut jobbspesialist integrert i RPH. Dette har vært prøvd i England, med gode resultater. Også rusmiddelproblemer er noe Helsedirektoratet vil legge mer vekt på i videreutviklingen av Rask psykisk helsehjelp. I den omfattende videreutdanningen i kognitiv terapi, som alle som jobber i RPH gjennomfører, er behandling av lettere rusmiddelproblemer nå tatt inn som tema. Vi vet at det er en sterk sammenheng mellom psykiske lidelser og rusmiddelproblemer, og problemer med depresjon opptrer ofte samtidig med alkoholproblemer. Rusproblemene blir ikke nødvendigvis løst ved at innsatsen retter seg mot depresjonsproblemene. Vi ønsker derfor å tilføre kompetanse slik at RPH kan gi tilpasset behandling også for begynnende rusmiddelproblemer.
Så hva er da målet for framtiden? – Rask psykisk helsehjelp er et veldokumentert behandlingstilbud i Norge. Det er et nasjonalt mål at helsetjenestene skal være kunnskapsbasert. Helsedirektoratet anbefaler derfor at kommunene organiserer et slikt tilbud, avslutter Mjelde.
Traumebehandling har vært preget av et mangfold av metoder, og ikke alle har kunnet vise til dokumentert effekt. Nå er implementeringen av to evidensbaserte metoder i gang i psykisk helsevern.
– I motsetning til andre angstlidelser som dreier seg om frykt for noe som kan skje i fremtiden, er frykten hos en person med posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD) rettet mot en hendelse som allerede har skjedd, forklarer Håkon Stenmark, psykologspesialist med over 20 års erfaring fra traumebehandling. Han jobber til daglig ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Region midt. – PTSD er en lidelse folk kan få etter å ha opplevd særlig sterke og belastende hendelser. Hvorvidt hendelsen utløser en psykisk lidelse kommer an på flere aspekter som tidligere traumer, ens egen barndom, sosial støtte og familieforhold for å nevne noe. Forskjellige aspekter ved hendelsene virker også inn, for eksempel om belastningen har blitt påført personen med vilje. En sentral faktor er hva personen tenker om hendelsen og ettervirkningene av den, og dette er en grunn til at kognitiv terapi har vist seg som en god innfallsvinkel.
Nasjonal implementering
Nå er Stenmark deltaker i prosjektet «Implementering av kunnskapsbasert behandling av PTSD hos voksne i klinikk». Prosjektet er i regi av Helsedirektoratet og Nasjonal kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, og med Norsk Forening for Kognitiv Terapi involvert i utdanningsprogrammet. – Prosjektet startet som en pilot for implementering i distriktspsykiatrisk senter på Østlandet, av henholdsvis Anke Ehlers og David M. Clarks modell for kognitiv terapi av PTSD og EMDR (Eye movement desensitization and reprocessing). – Piloten var så vellykket at det nå er vedtatt at modellen skal implementeres på nasjonalt nivå.
En bred modell
Ehler, Clark og deres medarbeidere har utformet bred modell som har godt med rom til å tilpasses for den enkeltes behov. Modellen er tredelt; den har en eksponeringsrettet del, en del med utforskning av personens tenkning om hendelsen og dens ettervirkninger, og en del der man tar for seg mestringsstrategier. – I eksponeringsdelen sender vi jo ikke akkurat folk ut i krigen igjen, men vi snakker eller skriver om hendelsen, besøker stedet der det skjedde om det er mulig, og så videre. Behandlingen er samtalebasert og er et tett samarbeid mellom pasient og behandler. Mellom samtalene kan pasientene få hjemmeoppgaver, som gjerne går på å teste ut antakelser de gjør seg selv. For eksempel kan en som tenker at andre ikke ønsker kontakt fordi han eller hun er et dårlig menneske, få i oppgave å invitere folk hjem på middag, for å se om antakelsen stemmer.
Konferanse i Oxford
Som en del av forberedelsene til den nasjonale implementeringen var 12 veiledere i kognitiv terapi på en to-dagers konferanse i Oxford i oktober med Anke Ehlers og kolleger for å lære om modellen og forberede seg på å videreføre kunnskapen ut mot DPS’ene. – Det var to fine dager, og vi ble godt ivaretatt av våre verter. I tillegg til opplæringen delte de generøst av skjemaer og registeringsverktøy vi har nytte av i behandlingen. Videre skal vi fortsette å ha kontakt med dem for å bli gode på veiledning i deres modell for behandling.
Nå ivrer både Stenmark og resten av teamet etter å starte implementeringen på utvalgte DPSer, og vi ser fram til å høre mer om dette prosjektet.
For noen år siden tok allmennlege Kristin Sundby Myhrer utdanning i kognitiv terapi, og siden har metoden vært et viktig redskap i hennes daglige virke. Nå lurer hun på om andre fastleger gjør det samme.
For å finne svaret på det har hun fått støtte fra Allmennmedisinsk forskningsutvalg (AFU), samt NFKTs Fagutviklingsfond. – Opprinnelig var det Bente Askim og Sverre Lundevall, som er kursledere på NFKTs utdanninger for leger, som stilte spørsmålet, forklarer Myhrer. – Men jeg meldte meg for å svare. Jeg merker jo selv hvor aktivt jeg bruker kunnskapen jeg fikk på utdanningen, til glede for både pasienten og meg selv. Vi vet også at i én av fire konsultasjoner vi fastleger gjør, er psykiske problemer en del av samtalen. I 12 prosent av tilfellene er psykiske problemer hovedgrunnen for legebesøket. Andrelinjen har begrenset kapasitet, så i de aller fleste tilfellene må vi som fastleger selv utrede og behandle disse problemene. Ut fra dette er det ingen tvil om at det er behov for at fastlegene også har kompetanse på behandling av psykiske plager og lidelser.
De senere årene har stadig flere innenfor legestanden snust på kognitiv atferdsterapi som metode, men mange i form av dagsseminar eller lignende. – Forskning fra Storbritannia viser at det krever utdanning og øvelse av et visst omfang om det skal bli en endring i hvordan vi faktisk utfører jobben, insisterer Myhrer. – Jeg har derfor vært mest interessert i hva de rundt 250 legene som har gjennomført en ett- til toårig utdanning i kognitiv terapi har å fortelle om hverdagen etter fullført utdanning.
Hun har sendt ut spørreskjema via Legeforeningen til samtlige av legene det gjelder. – Jeg har nå fått inn spørreskjemaene med en svarprosent jeg må si meg fornøyd med. Nå jobber jeg med å bearbeide tallene og analysere resultatene så langt, før jeg går i gang med dybdeintervjuer. Selv om tallmaterialet altså ikke er ferdig bearbeidet har hun allerede nå fått en anelse om deler av resultatet. – Jeg har blant annet spurt hvordan arbeidshverdagen til legene har endret seg, og i hvor stor grad de faktisk bruker kognitiv atferdsterapi som metode, det være seg på en strukturert måte med hele modellen og setter opp konsultasjoner med det som utgangspunkt, og hvorvidt de implementerer enkelte deler av det de har lært.
Myhrer sier selv at hun ikke er spesielt overrasket over at det ser ut til at en stor andel benytter kognitiv atferdsterapi på en strukturert måte. – Det jeg kanskje er mer overrasket over er hvor mange som sier de bruker deler og elementer av modellen i andre sammenhenger. Ikke minst når det gjelder tankesettet, som det å tenke at pasienten må bidra i større grad selv. At man snakker på en annen måte og gir pasienten hjemmeoppgaver.
For oss som er nysgjerrig på resten av resultatene er det bare å smøre seg med tålmodighet, men vi i NFKT vil selvfølgelig følge saken videre.
Foreløpige resultater i en spennende ny studie viser god effekt på funksjonsnivået til pasienter med førstegangspsykose ved behandling med kognitiv atferdsterapi.
Kristin Lie Romm er psykiater og leder for Tips Sør-Øst (Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose), og har forsket på pasienter med førstegangspsykose, depresjon og angst. Hun har vært en del av teamet til Jan Ivar Røssberg fra Oslo Universitetssykehus.
– Vi har drevet et prosjekt over lang tid, forteller Romm. – Vi har hatt med 63 pasienter som alle hadde depresjon av en viss alvorlighetsgrad. 32 av pasientene har fått 26 timer kognitiv atferdsterapi fordelt over seks måneder som en del av behandlingen, mens de øvrige 31 pasientene har fått vanlig behandling. Det har så blitt gjort målinger etter 8 uker, 16 uker, 26 uker og 9 måneder.
Hovedmålet med studien var å se på om de klarte å gjøre noe med depresjon, selvfølelse og psykosesymptomer, og nå er tiden kommet for å kikke nærmere på resultatene. – Det viser seg at begge gruppene blir bedre av depresjonen, men det ser ut til at gruppen som har fått kognitiv atferdsterapi har hatt bedre effekt når det gjelder funksjon, og det er kanskje noe av det viktigste. Romm forklarer hvorfor hun mener det. – Vi har en tendens til å fokusere på hvor mye man hører stemmer, men når det kommer til stykke er det mer relevant hvordan man fungerer sammen med andre i hverdagen. For meg som kliniker var det da også nettopp den følelse jeg satt med. Hvis pasientene hørte kraftige stemmer, syntes jeg det var vanskelig å gjøre så mye med det, men jeg hadde en mulighet til å få dem opp av stolen og inn i meningsfulle aktiviteter, og det er essensielt. Nå ser det ut til at tallene forteller den samme historien.
Hvilke forutsetninger må være til stede for at resultatene skal bli best mulig? – Det gjelder det samme her som i all terapi. Det kommer mye an på alliansen, slår Romm fast. – Hvis du klarer å skape en god allianse er muligheten for at du kan påvirke i riktig retning ganske stor. Med en dårlig allianse er det ikke så lett å oppnå gode resultater uansett, påpeker Romm og forklarer samtidig hvorfor hun selv synes kognitiv atferdsterapi er et godt valg når hun jobber med denne pasientgruppen. – Jeg synes måten man henvender seg til pasienten på med kognitiv atferdsterapi, der pasientens stemme og behov skal øverst på agendaen, er et godt utgangspunkt og i seg selv ekstremt allianseskapende. For meg som terapeut gjør det meg også tryggere når jeg vet at jeg legger opp til en behandling som er planlagt og oversiktlig. Det er viktig å vite hvor man vil hen før man kan komme seg dit, avslutter hun.
Hvis du noen gang skulle lure på noe som helst av det som foregår i og rundt foreningen, kan du spørre Lene Finnerud, administrativ leder i NFKT. Hun har oversikten.
Lene har vært i foreningen siden 2002, da hun, som sekretær i 50 prosent stilling, var den eneste administrative ansatte i NFKT. – Mye har skjedd siden den gangen, smiler hun. – Da hadde vi lokaler på Modum Bad, rundt 400 medlemmer og 10 – 12 kurs i året. Nå er vi fire årsverk involvert i det administrative med utgangspunkt i lokalene våre på Helgelandsmoen utenfor Hønefoss. Vi har rundt 1400 medlemmer og 45 – 50 kurs i året i tillegg til fordypningskurs, fagseminarer og andre arrangementer.
For Finnerud har denne veksten ført til flere endringer enn bare det at hun har flere kollegaer. – Det var uvant å gi fra seg arbeidsoppgaver til å begynne med. Og litt av en overgang å gå fra å ha all informasjonen i hodet til å sørge for å skrive alt ned og huske på å informere de andre på kontoret om ting som skjedde, ler hun. – Og det er jo ikke bare antall lønnede medarbeidere som har vokst. Antall kursledere og andre på oppdrag har økt, og styreaktiviteten ikke minst. Finnerud har vært på så godt som hvert eneste styremøte som har vært holdt så lenge hun har jobbet i foreningen, og akkurat styrets innsats er noe hun setter pris på. – Styret i NFKT får ikke noe honorar, så det er en ren dugnadsinnsats. Det er hyggelig å se hvordan både styret og andre som deltar i forening og utvalg, engasjerer seg og bruker sin tid og ressurser til dette.
Selv med flere hender på dekk er det ingen fare for at Lene Finnerud går tom for oppgaver med det første. – Jeg har ansvar for personal og økonomi, i tillegg til at jeg jobber med opplæringsprogrammet for Rask psykisk helsehjelp, utarbeider tilbud på opplæring, fordeler kurslederoppgaver og generelt har overblikket, styrer det administrative og sørger for at ting skjer når det skal skje.
Akkurat nå er det likevel ingen tvil om hva som er hovedtema både for Finnerud og resten «på huset». – Nei, det må jo være Inspirasjonskonferansen 2. – 3. november. Nå jobber vi på spreng for å få alt klart, og gleder oss til to dager med faglig påfyll, og ikke minst et hyggelig og inkluderende miljø. For det er noe Lene ofte får høre om foreningens arrangementer, og hun kjenner seg godt igjen selv. – Man føler seg alltid velkommen, og jeg har aldri noensinne opplevd det som noe problem at jeg selv ikke har en bakgrunn som psykolog eller lignende, smiler hun.
De siste årene har NFKT opplevd stor vekst og mye endring ikke minst i form av utvikling av kommunikasjon og nettside. Hvordan ser veien ut videre? – Nå skal vi roe litt ned og konsolidere alle de tingene vi har satt i gang, sier hun og blir mer alvorlig. – Vi skal strømlinjeforme organisasjonen og aktivitetene våre, og forberede oss for en fremtid der vi, i likhet med de andre instituttene, ikke lenger kan anse støtten fra Helsedirektoratet som en satt størrelse.
Men først blir det altså Inspirasjonskonferanse!
Erfaringsformidlere har de siste årene vært en viktig del av NFKTs utdanninger. I juni hadde de sin første årlige samling for å oppsummere og se videre.
Agendaen for samlingen var å dele erfaringer, se på status og presentere håndboken for erfaringsformidlerne, gi tilbakemeldinger, og friske opp intensjonen med prosjektet for å sikre at alle fortsatt er på bølgelengde. Erfaringsformidlere er personer som har erfaring med bruk av kognitiv terapi for egne problemer, og som har viktig brukerkunnskap å bringe videre til fagfolk under utdanning. Tilbudet startet som et samarbeid med Mental Helse, og med støtte fra ExtraStiftelsen, og er nå blitt en fast del av utdanningene.
En stabil kjerne
Organisator Arne Repål er godt fornøyd med samlingen, og satser, i tråd med styrevedtak og ønske fra erfaringsformidlerne, på å gjøre den til en årlig begivenhet. – Det er bra å ha et forum for erfaringsformidlerne. Ut fra de 20 som var med på det opprinnelige kurset, sitter vi nå med rundt ni aktive erfaringsformidlere med en god spredning hva gjelder geografi og alder. Dette er et tall vi er fornøyd med ut fra at vi nå har en stabil gruppe, og at det ikke går for lenge mellom hvert oppdrag til at det er attraktivt for formidlerne.
Erfaringer og tilbakemeldinger
Erfaringer som har blitt gjort til nå, både i form av tilbakemeldinger fra terapeuter som har vært kursdeltakere, og fra erfaringsformidlerne selv, ble diskutert og lagt til grunn for justeringer i opplegget. – Blant annet hadde vi opprinnelig lagt opp til at denne undervisningen skulle finne sted helt i starten av utdanningen. Dette gjorde, ifølge erfaringsformidlerne, at deltakerne ikke alltid var så godt kjent med behandlingsmodellen, og at nytteverdien av deres bidrag dermed ble lavere. Nå vil vi prøve å la erfaringsformidlerne slippe til lenger ut i undervisningsløpet. Når det gjelder evalueringene fra terapeutene har de vært gjennomgående gode, men et snitt på fem på en skala fra en til syv. Vi har også fått mange nyttige tilbakemeldinger i form av både ros og forslag til forbedring, så de tar vi med oss videre, understreker Repål. – En annen ting vi har diskutert er dette med spørsmål til erfaringsformidlerne underveis i innlegget deres. Vi ha fått noen tilbakemeldinger fra terapeuter om at erfaringsformidleren har vært lite villig til å svare på spørsmål underveis, samtidig som flere av formidlerne selv har gitt uttrykk for at de synes dette er vanskelig fordi de da mister tråden, og ønsker å samle opp spørsmålene til slutt. Sånne erfaringer fra begge sider er veldig viktige.
Håndbok for erfaringsformidlere
På samlingen fikk erfaringsformidlerne også utdelt den helt nye håndboka for erfaringsformidlere. – De fikk mulighet til å komme med tilbakemeldinger på det ferdige produktet, som de også har gjort underveis i utviklingen, og vi er alle godt fornøyd med å ha endt opp med et godt og nyttig verktøy som vi håper vil bli flittig brukt framover. Alt i alt må jeg si det har vært en veldig positiv samling, oppsummerer Arne Repål. Last ned og les håndboken her.
Pasienter som har hatt alvorlige sammensatte psykiske lidelser over flere år har ofte prøvd mange behandlingsformer. Når det ser som mørkest ut, når ingenting ser ut til å fungere, da kommer de til Didrik Heggdal og hans team.
Heggdal er psykologspesialist og jobber som fagansvarlig og prosjektleder for basal eksponeringsterapi (BET) ved Vestre Viken HF. I idylliske omgivelser på det gamle psykiatriske sykehuset i Lierdalen har han de siste 18 årene jobbet med pasienter som ikke ser ut til å respondere på behandling. Pasienter med alvorlige sammensatte psykiske lidelser som selv har gitt opp troen på at de noen gang skal bli friske igjen. På døgnposten her tar mange små og store skritt i retning tilbake til et verdig liv.
– Tanken bak basal eksponeringsterapi bygger på eksistensialismen og ikke minst på en fundamental tro på menneskers evne til å regulere seg selv. Pasientene vi behandler her har låst seg fast i en alvorlig fobisk tilstand med eksistensiell katastrofeangst. Vi er ikke så opptatt av symptomer eller diagnoser. Vi leter etter det bakenforliggende, fobiske ”objektet”, og så får pasienten muligheten til å velge små og store drypp av eksponering i forskjellige kontekster. Variasjon øker overføringsverdien til livet som venter dem utenfor institusjonen. Pasientene får lære at selv om situasjoner kan være ubehagelige, så vil de ikke gå i stykker. Menneskene vi jobber med er redde for affektiv aktivering. For dem er det skummelt å føle noe som helst. Mange forsøker til og med å unngå opplevelsen av glede, fordi det er en følelse på lik linje med for eksempel sinne og sorg, og da åpner man potensielt opp for mye vondt.
Det er Heggdal selv som har utviklet metoden over flere år. – Ingen av elementene vi bruker er nye, vi har bare satt dem sammen på en litt annen måte. Alt vi gjør er knyttet opp mot evidens, påpeker han, og kan vise til flere som har fått livet tilbake etter å ha vært i behandling hos dem. Nå har metoden så smått blitt tatt i bruk blant annet på Kongsberg DPS og på ungdomspsykiatrisk seksjon i Tromsø, i tillegg til her hos Heggdal.
Psykologspesialist Didrik Heggdal
NFKT starter opp en ny serie med lidelsesspesifikke fordypningskurs for dem som har grunnleggende utdanning i kognitiv terapi, og som ønsker å lære mer.
Neeta Myrseth Parmar som står bak kursene, forteller at denne kursserien er en videreutvikling av fagseminarene, men hun forsikrer at fagseminarene ikke vil bli borte av den grunn.
Kognitiv terapeut Neeta Myrseth Parmar
– Vi så at mange av deltakerne som tar utdanning i NFKT, har et ønske om mer påfyll og videre fordypning. Derfor kom vi opp med ideen om et fordypningskonsept der kursene består av en to-dagers samling, og så en oppfølgingsdag et par måneder senere. Kursene vil ha en klinisk og praktisk tilnærming. Samlingen vil bestå av forelesninger og ferdighetstrening, og så, etter at deltakerne har hatt mulighet til å praktisere i egen hverdag i noen uker, vil vi gå enda mer i dybden på oppfølgingsdagen.
Parmar understreker at det ikke er snakk om grunnkurs. – Vi forventer at deltakerne har den grunnleggende kompetansen på plass i forkant, og har lagt opp til at fordypningskursene skal ha et lidelsesspesifikt fokus. – Vi starter med at Torkil Berge holder et fordypningskurs i depresjonsbehandling vinteren 2017/18. Kurset vil bli holdt i NFKTs lokaler i Pilestredet i Oslo. Selv vil Parmar i høst holde et fordypningskurs i Bærum om å arbeide med selvfølelse. Fremtidige temaer og lokasjoner vil være litt avhengig av ønsker og tilbakemeldinger fra medlemmene våre, men vi prøver å benytte muligheten til å ta opp emner som ikke er så tungt inne i grunnutdanningen.
Fordypningskursene vil ikke ta inn flere enn 15 – 20 deltakere for å gi rom for dialog og en praktisk tilnærming. Kursene vil bli annonsert i aktivitetsoversikten på www.kognitiv.no, på facebook, gjennom e-poster til medlemmer og tidligere deltakere på kurs i foreningen, og i nyhetsbrevet. De vil ha en kostnad på rundt 4000 kroner per kurs, og søknad om opptak sendes inn via nettsiden.
God læring!
Du ser ham ikke så mye til daglig, men du ville helt klart ha merket det om han ikke hadde vært her! Øyvind Danielsen elsker duppedingser og er vår digitale magiker.
Det har skjedd mange endringer i NFKT de siste årene, og Øyvind Danielsen har hatt en finger med i mange av dem. I NFKT er det han som gjør «alt som har med data å gjøre». – Jeg er egentlig sosionom med videreutdanning i ADHD, Tourettes og Aspergers syndrom, men jeg elsker elektroniske duppedingser og de mulighetene som ligger i internett og kommunikasjon. Dette tok han konsekvensen av og gikk gjennom en utdanning i digital markedsføring. – Nå har jeg vært her i snart tre år. Jeg kom inn rett før vi begynte oppgraderingen av nettsiden, og har dermed fått være med på hele den prosessen. Det er spennende at vi nå har økt trafikken på siden vår med flere hundre prosent, sier Danielsen engasjert.
Som en del av arbeidet med nettsiden er det også han som skal ha kreditt for at studieplaner alltid er oppdatert, at påmeldinger tilsynelatende løper av seg selv, og at det ligger aktuell informasjon på facebook. Det er dessuten Danielsen som sørget for at de interaktive skjemaene under terapeutiske hjelpemidler fungerer som de skal. Og innimellom rekker han også å ta telefonen når dere ringer oss!
For tiden er han i vinden i forbindelse med omlegging av NFKTs viktigste kommunikasjonskanaler, nyhetsbrevet og tidsskriftet, fra papir til digital. – Det er morsomt å få være med på å skape disse nye kanalene, og det gir jo mange muligheter. Med digital kommunikasjon kan vi lettere nå flere, og for leseren blir det lettere tilgjengelig når man slipper å måtte huske på å ta med seg en trykksak for å lese på toget om morgenen. I tillegg kan vi gjøre sakene våre søkbare, og ut fra det lage et arkiv der man lettere kan søke seg bakover. Det kommer til å bli kjempebra! Og for oss som sitter rundt ham til daglig er det ingen tvil om at han mener det han sier.
Hans Nordahl har ikke bare satt spor etter seg i NFKT. Han var selv med å starte foreningen. Nå jobber han ufortrødent videre med å utvikle faget vårt, og på Inspirasjonskonferansen deler han av sin erfaring.
Han er psykolog med doktorgrad i personlighetsforstyrrelser, og i dag jobber han som professor i atferdsmedisin ved medisinsk fakultet på NTNU i Trondheim. Kognitiv terapi har vært en del av hans virke helt siden sent på 80-tallet.
Begynnelsen
Det var i mai i 1994 at Hans Nordahl og Tore Stiles samlet rundt 30 personer i festsalen på Østmarka sykehus, og med det startet NFKT. Derfra bygde de stein på stein, og kom blant annet i gang med undervisningen i 1996. – Helt fra starten har vi vært opptatt av å rekruttere og lære opp dyktige og godt kvalifiserte terapeuter til veiledere, og det tror jeg er noe av grunnen til den fremgangen vi har sett. Den første lederen var Tore Stiles, og etterpå tok Nordahl over. – På den tiden var jeg både kasserer, leder og underviser, og jeg satt hjemme ved kjøkkenbenken og skrev foreningens retningslinjer med blokk og blyant. Vi følte oss nesten som en særegen og uglesett liten sekt, ler han.
Harde fakta
Men noen sekt var de ikke, og nettopp det er noe av det som har tiltalt Nordahl med kognitiv terapi. – Terapiformen har en veldig god empirisk basis som både modellen og terapien bygger på. Det er ingen religiøse overtoner. Vi er forskere som jobber med å bygge et verktøy for å hjelpe pasienter i nød. Samtidig er det en behandlingsform som appellerer til pasientene fordi den kognitive modellen er lett å forstå. Når det er sagt så er jeg opptatt av at det ikke er noen grunn til å slå seg på brystet og si at vi er i mål. Kognitiv atferdsterapi er en behandlingsmodell i stadig utvikling. Vi må hele tiden jobbe videre med tilnærmingen for å skape enda bedre og mer effektiv behandling for pasientene.
Fortid og nåtid
Og det er ingen tvil om at behandlingsformen, og foreningen, allerede har endret seg mye siden Nordahl og Stiles slo klubben i bordet og erklærte foreningen for åpnet i 1994. – Nå er kognitiv atferdsterapi en anerkjent og vel integrert behandlingsmodell i det norske helsevesenet. Det skyldes blant annet gode utdanningsprogrammer som bare har blitt bedre og bedre opp gjennom årene. Foreningen har vokst enormt. Vi kunne vel ikke helt sett for oss dagens dimensjoner og aktivitetsnivå den gangen vi startet. Fagfeltet har også endret seg mye. – Kognitiv terapi var en korttidsbehandling for depresjon og angstlidelser. Utover 80- og 90-tallet utviklet det seg en mer lidelsesspesifikk vinkling, der man prøvde å tilpasse modellene til de ulike diagnostiske kategoriene. Den tredje generasjonen er allerede påbegynt. Nå integreres i større grad oppmerksomt nærvær og meditasjonsbaserte teknikker med kognitiv atferdsterapi for å styre behandlingen mer i retningen av å håndtere tanker og følelser på en litt annen måte. Men livet går stadig videre, og om 50 år ser nok bildet ganske annerledes ut enn det gjør i dag, understreker han.
På Inspirasjonskonferansen skal Nordahl holde en workshop som har fått tittelen «Metakognitiv terapi ved PTSD». Her vil han presentere metakognitiv terapi og gi en innføring i noen grunnprinsipper og kliniske metoder i metakognitiv terapi ved traumer.
Arne Repål har vært redaktør for NFKT sitt tidsskrift siden 2004. Men han har ikke tvunnet tommeltotter mellom utgivelser. Nå leder han tidsskriftet inn i en ny æra.
Arne Repål er utdannet psykolog og har blant annet jobbet som fagdirektør ved tidligere Psykiatrien i Vestfold HF. Nå er han spesialrådgiver ved Sykehuset i Vestfold HF, ved siden av egen praksis og frilansjobbing som formidler. Han har så langt skrevet eller vært medforfatter til syv bøker, oversatt én, og holder nå på med den åttende. – Ellers driver jeg med undervisning og veiledning, og holder foredrag. Og så tidsskriftet.
Akkurat tidsskriftet har han nå vært redaktør for i 13 samfulle år, samtidig som han også har skrevet mange av sakene. – På den tiden har mye endret seg. Både foreningen og medlemsmassen har blitt mye større og mer mangfoldig og sammensatt påpeker Repål. – Jeg har likevel vært bevisst hele veien på at tidsskriftet skal favne mer enn bare de tekniske sidene ved kognitiv terapi. Vi skal dekke fag og forskning, ja, men også humanisme, filosofi og kultur. Jeg har også villet vise den kognitive modellen brukt i andre sammenhenger enn den tradisjonelle ansikt-til-ansikt behandlingen, så som veiledet selvhjelp, terapi via internett, og apper; som for eksempel Glade maur. I tillegg er jeg opptatt av metoder som kan bidra til at folk får det bedre, til å mestre livet, uten at man nødvendigvis må ha en diagnose for å få hjelp. En annen ting som har vært viktig for den blide bergenseren har vært å holde bena på bakken. – Tidsskriftet skal ikke fungere som et organ til forherligelse verken av terapiformen eller foreningen. Vi skal hele tiden ha et kritisk blikk på oss selv og følge all relevant forskning, ikke bare den som forteller oss hvor bra vi er.
Akkurat dette behovet for ikke å sette to streker under svaret stemmer godt overens med grunnen til hvorfor Repål ble psykolog i første omgang. – Jeg drømte egentlig om å bli svakstrømelektriker, men etter litt betenkning kom jeg fram til å at jeg ville jobbe med noe der det ikke fantes en fasit. Da sto valget mellom psykologi og litteratur, ler han.
Som tidligere informert har NFKT lenge vurdert å gjøre noen endringer i konseptet rundt måten vi kommuniserer på, og blant annet av økonomiske grunner har foreningen nå valgt å gjøre både nyhetsbrevet og tidsskriftet digitalt. – Nå er vi i en prosess for å finne ut hva vi vil gjøre framover, og hvordan. Vi vet at vi fortsatt vil ha den typen artikler vi har hatt i tidsskriftet, og vi vet at vi fortsatt vil ha de samme prioriteringene og den samme selvstendigheten i forholdet til NFKT. Det vi ikke har helt klart for oss enda, er det konkrete formatet og plattformen, det er fortsatt i støpeskjeen. Målet er uansett å komme ut på andre siden av denne prosessen med enda bedre kommunikasjon til glede for våre medlemmer og fagmiljøet. Vi håper at det skal bli minst like attraktivt i framtiden å både lese, og å bidra skriftlig, til tidsskriftet, avslutter den travle mannen før han løpet videre til neste møte.
Hele 10-15% av nybakte mødre opplever symptomer på depresjon. I Tromsø startet de Blues Mothers, et lavterskeltilbud for kvinner med symptomer på fødselsdepresjon. Ved hjelp av midler fra NFKTs utviklingsfond har de nå lansert nettsiden bluesmothers.no.
Blues Mothers er ikke er et behandlingstilbud, men en lavterskel sosial mestringsgruppe der man kan være med uten henvisning. – Vi vil være en likemannsgruppe der deltakerne kan treffes i trygge omgivelser; drikke kaffe, dele erfaringer og gjøre sosiale ting sammen, forklarer en av initiativtakerne, Catharina E. A. Wang, psykologspesialist og professor ved UiT Norges Arktiske Universitet. – Vi har også lagt inn en del psykoedukasjon som en del av opplegget slik at deltakerne lærer litt om kognitive mestringsstrategier ved depresjon, og vi tilstreber å normalisere situasjonen deres. Dessuten har vi aktiviteter som babysang og babymassasje, gjøremål som er hyggelig for alle, også barna. Det gir mestringsfølelse for mødrene, og stimulerer tilknytningen til barnet.
Lene Haugsdal opplevde en moderat, opp mot alvorlig, fødselsdepresjon da hun fikk tvillinger i 2012, og etter forslag fra helsesøster var hun blant de første som fikk prøve opplegget. – Det hjalp å møte andre som var på samme plass, og som ikke var i den rosa boblen jeg følte at alle andre nybakte mødre var i, for det blir jo lett til at man tror man er den eneste, forteller hun. – Det var også godt å skjønne at det var depresjonen som gjorde at jeg hadde det slik, og at det ikke skulle være slik for alltid. For min del ble gruppen også viktig fordi den hjalp meg til å forstå at jeg i mitt tilfelle trengte, og kunne få, mere hjelp.
Haugsdal er ikke den eneste som har fått øynene opp for opplegget. Helt fra oppstarten har Blues Mothers fått henvendelser fra andre kommuner rundt om i landet. – Vi så tidlig behovet for å lage en form for manual, så andre instanser kunne ta metoden i bruk, sier Wang. – Derfor søkte vi om midler fra fagutviklingsfondet til NFKT for å utvikle en nettside, og en bok.
Nettsiden bluesmothers.no ble lansert 28. mars. Siden er rettet mot de som møter kvinnene i de kommunale helsetjenestene. Den gir informasjon om hva fødselsdepresjon er, hvordan man gjennomfører et kurs med ti gruppesamlinger, hvilke temaer det dekker, og hvorfor vi har valgt de metodene og det opplegget vi har.
Nå som nettsiden er på plass skulle en kanskje tro Wang og resten av teamet bak Blues Mothers puster ut, men den gang ei. – Jeg er nå i ferd med å lage en bok om fødselsdepresjon. Det skal være en lettlest selvhjelpsbok for kvinner, og menn, som er midt i denne situasjonen, og som dermed ikke har overskudd til å sette seg ned med tung litteratur. Boken er påbegynt, og avtalen om utgivelse på Universitetsforlaget er allerede på plass, så nå er det bare innspurten som gjelder.
Les mer om prosjektet på www.bluesmothers.no.
Kognitiv terapi er et omfattende fagfelt, og den som skal utøve kognitiv terapi trenger ferdigheter på en rekke områder. På nettsiden vår finner du en gjennomgang av de mest sentrale kompetanseområdene. Her kan du se en oppsummering.
Kompetanseområdene ble opprinnelig utviklet i England, både som en oversikt over faget, og som et læringsmål for terapeuter under utdanning. Den er bygget på en omfattende gjennomgang av forskning på hva som er sentrale ferdigheter i utøvelsen av kognitiv terapi. Hva skal terapeuten kunne for å gi best mulig hjelp til sine pasienter? Her i Norge har Torkil Berge stått for oversettelsen av tekstene, og tilpassingen til norske forhold. Han understreker at dette ikke er en absolutt kravliste. – Det er ment som et redskap for utvikling av kompetanse i kognitiv terapi, og som viktige mål å strekke seg mot. Kompetanseområdene er del av grunnmuren for utdanningene våre. Det vil si at både helsemyndigheter og arbeidsgivere kan få et innblikk i hva det vil si å ta en utdanning i kognitiv terapi, og deltakeren selv kan bruke det til å danne et grunnlag for forventningene til utdanningen, og som en sjekkliste underveis. Det er også viktig for oss å kunne vise til at utdanningene våre bygger på internasjonalt anerkjente og dokumenterte kilder, avslutter Berge.
Hele dokumentet er svært omfattende, men en sammenfatning av det kan leses på nettsidene våre, og en kort oversikt over de fem sentrale kompetanseområdene kan du lese her.
1. Generelle terapeutiske ferdigheter
Dette området omhandler de grunnleggende terapeutiske ferdighetene en behandler bør ha. Det være seg å ha oppdatert kunnskap om psykiske lidelser, forståelse for hvilket endringsstadium en pasient er i, og viktigheten av å behandle pasienten med respekt og å være opptatt av å bygge en sterk allianse med pasienten.
2. Grunnleggende ferdigheter i kognitiv terapi
Under denne overskriften snakkes det om at terapeuten skal ha en grunnleggende kompetanse i å etablere rammene for det terapeutiske samarbeidet, og å bruke det gjennom behandlingsløpet. Det vil si at terapeuten skal kunne formidle hovedprinsippene i terapiformen til pasienten, samt å forklare hvorfor det er en passende terapiform i det aktuelle tilfellet. Videre skal terapeuten være i stand til å følge en rød tråd der kognitiv terapi blir aktivt og systematisk brukt til å planlegge, gjennomføre og følge opp behandlingen.
3. Spesifikk teknikker i kognitiv terapi
Dette punktet handler om viktigheten av å kjenne til de behandlingsteknikkene som danner kjernen i de fleste former for kognitiv terapi, som for eksempel bruk av sokratiske spørsmål, eksponeringstrening og tilbakefallsforebygging.
4. Problemspesifikke intervensjoner
Kognitiv terapi brukes for å behandle mange ulike lidelser, alle med forskjellige behov. Under dette kompetanseområdet har forfatterne gått til eksperter som jobber med de forskjellige lidelsene og bedt dem utarbeide en liste over lidelsesspesifikke ferdigheter en terapeut skal kunne. Man har for eksempel hatt en dialog med Aaron T. Beck og medarbeidere om hva som er sentrale ferdigheter i deres tilnærming til depresjon, og tilsvarende med Anke Ehlers og David Clark om ferdigheter i behandling av posttraumatisk stresslidelse.
5. Metaferdigheter
Her dekkes ferdighetene i å bruke ferdighetene dekket under de andre områdene: Det å kunne sammenfatte og integrere behandlingen av den enkelte pasient gjennom en individuell kasusformulering og skreddersydd behandlingsopplegg. Under dette punktet ligger også det å ha kompetanse i å ta imot veiledning og holde seg oppdatert på faget.
BILDE: Gerd Kvale og Bjarne Hansen opplever stor interesse rundt firedagersformatet for behandling av angstlidelser
De har tenkt utenfor alle mulige bokser, Gerd Kvale og Bjarne Hansen, når de har holdt dugnad for å få ned ventelistene for pasienter med tvangslidelser i Oslo. Verktøy? Firedagersformatet og flinke folk.
– Oslo Universitetssykehus kontaktet oss i fjor høst fordi de hadde hørt om firedagersformatet vi har utviklet for behandling av tvangslidelser, forteller Kvale. – De fortalte at selv om de var interessert i formatet, ville det være umulig for dem å ta det i bruk. Årsaken? I overkant av 100 pasienter hadde ventet på behandling, og før de hadde gjort noe med dette svært alvorlige problemet ville det være umulig å vurdere nye tilnærminger. Der og da tilbød vi oss å avvikle hele ventelisten på to uker.
Siden da, eller egentlig siden Kvale og Hansen begynte å utarbeide firedagersformatet, har det gått slag i slag. – Ingen eksisterende bokser passet for det vi så for oss for denne dugnaden, så vi måtte tenke utenfor dem alle sammen, forteller Kvale engasjert. – Vi har tenkt på tvers av helseforetakene, slått sammen opplæring og behandling, skalert opp, og invitert med de samlokaliserte OCD-teamene fra hele landet. Alt uten å kompromisse på kvalitet.
– Ja, det har vært svært viktig for oss. Det er ikke sånn at pasientene som har vært med på prosjektet har vært de «lette tilfellene», forteller Hansen. Det var pasienter som hadde gått lenge i forskjellige typer behandling, og som hadde stått på venteliste i opp mot 1,5 år. En av verdens fremste eksperter på angstlidelser, Thröstur Björgvinsson som til daglig er professor ved Harvard og direktør ved McLean Hospital i Boston, og som også leder klinikker både i Houston og Los Angeles, var med for å lære om metoden under dugnaden i Oslo. Han kommenterte at mange av pasientene var så dårlige at de ville ha blitt innlagt ved den klinikken han leder i Houston.
Selve dugnaden startet med en uke i februar, før de gjør det om igjen med nye pasienter litt senere i år. – Den første dagen i dugnadsuken gikk med til opplæring av behandlerne, som allerede er godt kvalifiserte til å jobbe med tvangslidelser. Så har det vært ut i felten. Åtte grupper med til sammen 50 pasienter og like mange behandlere har gått gjennom firedagersformatet; første og fjerde dag med gruppebehandling, andre og tredje dag med individuell eksponeringsterapi. Alt skreddersydd til den enkelte pasient.
Sammenliknet med tradisjonell behandling er metoden svært ressurseffektiv. – Det er ikke antall dager som er viktig. Poenget er at pasientene får tett og god oppfølging. De rekker ikke grue seg mellom behandlingstimer, eller miste effekten av det de har gjort forrige gang. Med denne metoden er vi ved pasientens side hvert eneste steg av endringsprosessen. Kvale og Hansen er opptatt av å dokumentere alt de gjør, og resultatene bekrefter det de sier. – Vi publiserte akkurat en replikasjon av resultatene som viste at nesten 70 prosent er ute av diagnose seks måneder etter behandling. Nå har mer enn 500 pasienter fått firedagersformatet.
De to får utallige henvendelser fra fjern og nær med spørsmål om opplæring og innføring av opplegget, i tillegg til pressen som alle vil ha en bit av dem. – Det viktigste for oss er å opprettholde kvaliteten i det vi gjør. Duoen har heller ikke latt TV-opptredener og medieoppslag gå til hodet på dem. Med støtte blant annet fra Kavlifondet, jobber de videre med muligheten for å bruke metoden også i behandlingen av andre angstlidelser, med spesiell vekt på barn og unge. At vi kommer til å høre mer om firedagersformatet, det er helt sikkert.
De fleste i det kognitive miljøet har vel hørt om Geir Thingnæs. Nå blir han i teorien snart pensjonist, men han etterlater seg stadig nye fotavtrykk i fagmiljøet.
Han er klinisk sosionom, veileder i kognitiv terapi, og har utdannet seg videre i behandling av tvangslidelser, samt har en master i psykososialt arbeid. Det er mye kunnskap som sitter foran oss i stolen på kontoret til Geir Thingnæs på Stavanger DPS.
Den kunnskapen deler han gjerne. Som om ikke hans fem tidligere publiserte Mestringsbøker i spesifikke lidelser er nok, holder han nå på med den sjette i rekken. Denne gangen blir tittelen «Mestringsbok ved personlighetsrelaterte problemer», et tema som opptar ham. – Mange pasienter har personlighetsrelaterte problemer i tillegg til en diagnose. Selv om disse problemene i seg selv ikke er så alvorlige at de blir klassifisert med en diagnose, er det viktig at de likevel blir kartlagt tidlig i behandlingen. Ellers kan de ødelegge, eller hemme, virkningen av behandlingen, ivrer Thingnæs. Han understreker viktigheten av å ikke stigmatisere disse problemene. – Vi har vel alle personlighetstrekk som er mer eller mindre vellykkede, men det er klart at hvis man for eksempel har problemer med å stole på andre, må det tas hensyn til når man legger opp et behandlingsopplegg for en tvangslidelse.
I tillegg til undervisning og veiledning i kognitiv terapi, har han hatt en finger med i det meste som har skjedd rundt ham. Han har blant annet ledet en kognitiv kompetansegruppe på Stavanger sykehus, og har sågar hatt noen år i styret til NFKT. – Jeg synes det er gøy å være med litt her og der, sier han i all beskjedenhet.
Som behandler er han opptatt av å motivere, og å jobbe med de behandlingsmetodene som er mest effektive. – Man kan behandle alt man vil, men om ikke pasienten er motivert til å gjøre sin del av jobben, hjelper det ikke hva du gjør, påpeker han.
Thingnæs sier han skal pensjonere seg til høsten, men det høres ikke ut som om han kommer til å trappe ned så veldig mye. – Jeg kommer ikke til å ha pasienter lenger, men det blir vel litt redigering på de bøkene mine, og så kommer jeg fortsatt til å være involvert i en gruppe for tvangslidelse her på sykehuset. Nå om dagen holder jeg på å avvikle noen langvarige pasientforhold, og det er litt rart, nikker han.
Det tipper vi pasientene også er enige, men heldigvis for oss andre, har vi altså ikke hørt det siste fra denne bautaen i kognitiv terapi.
En av NFKTs ambisjoner er å være navet i fagfeltet «kognitiv terapi» i Norge. Med det følger at nettsiden vår skal være et ressurssted der både pasienter og behandlere har tilgang til verdifulle hjelpemidler. Her er en oppdatering på hvilke ressurser som ligger på sidene våre.
Terapeutiske hjelpemidler
Vi er snart i mål med å pusse opp siden vår med terapeutiske hjelpemidler. I den prosessen har Jone Solberg Vik, til daglig psykolog i Rask Psykisk Helsehjelp i Modum kommune og ved Kildehuset, Modum bad, vært en viktig brikke. – Jeg har vært med på å sortere og rydde opp i skjemaene, skrevet forklarende tekster til de forskjellige elementene, oversatt noen skjemaer, og selv vært med på å utvikle andre skjemaer. Tanken bak siden er å samle hjelpemidler så man kan finne alt på ett sted, understreker Vik, som også legger til at målgruppen først og fremst er behandlere, men at det også finnes skjemaer her som er aktuelle for pasienter under for eksempel veiledet selvhjelp.
Vik er ikke eneste bidragsyter til siden. Mange har bidratt med oversettelser og utvikling av skjemaer, og blant annet fortjener Ingvild Aabakken og Harald Holthe å nevnes i denne sammenheng.
Film om kognitiv terapi ved sosial angstlidelse
NFKT har laget en film om kognitiv terapi ved sosial angstlidelse. Filmen er finansiert med midler fra ExtraStiftelsen via Mental Helse, og er regissert av Fabel & Fakta.
Sosial angst er den vanligste av alle angstlidelser. Problemene fører til at livskvaliteten svekkes, og de kan vare livet ut dersom de ikke behandles. Personer med sosial angstlidelse frykter situasjoner hvor de risikerer å bli utsatt for andres kritiske blikk, og at noen da skal legge merke til at de er nervøse. Eksempler på vanskelige situasjoner er å ta ordet i en større forsamling, delta på et foreldremøte på skolen og å skrive i andres påsyn. De kan være redd for at andre skal se at de skjelver på hendene eller i stemmen, rødmer og svetter.
Vi vet heldigvis mye om hva som hjelper, og nå presenterer Norsk Forening for Kognitiv Terapi en ny film der personer som selv har opplevd denne angstlidelsen forteller om hva som har vært til hjelp for dem. I filmen møter vi to unge personer som i flere år har vært plaget med sosial angst. Med optimisme og iherdig pågangsmot, samt god hjelp av fagfolk, har de vunnet tilbake kontrollen over sitt eget liv. Gjennom disse personene får vi beskrevet en rekke nyttige tiltak.
Filmen ligger ute på nettsiden vår for fritt bruk. Den finnes også som DVD som du kan få tilsendt for kroner 50, som inkluderer porto.
Fra venstre: Tore Aune fra Nord Universitet og Bufetat Region Midt-Norge sammen med foreleserne Leo Wolmer og Daniel Hamiel.
Da Vestfold fylkeskommune ønsket å øke beredskapen innenfor psykisk helsevern, så de til Trøndelag. Nærmere bestemt til Tore Aune fra Nord Universitet.
– Utfra den forespeilte flyktningestrømmen, samt et ønske om å stå styrket i møtet med ungdom som sliter psykisk, tok vi i fjor initiativ til å bedre opplæringen av både lærere og helsepersonell i skolen, forteller Jeanette Flack Johansen fra PP-tjenesten i Vestfold fylkeskommune.
– Jeg hadde tidligere sett det Tore Aune fra Nord Universitet og Bufetat Region Midt-Norge har gjort med å innføre en kognitiv modell i arbeidet med ungdommer, og vi ønsket derfor et samarbeid med ham. Johansen var selv en av de fornøyde deltakerne på seminaret.
INTENSE DAGER
Etter innledende felles opplegg på den første av tre samlinger fordypet PP-tjenesten seg i programmet IRTE (Immediate Restructuring of Traumatic Events) som er en helt ny og effektiv behandlingstilnærming ved traumatisering. Lærerne på sin side ble engasjert i programmet SRP (School Resilience Program) som har som hovedmål å styrke ungdom til bedre å være i stand til å takle daglige stressfaktorer og traumatiske opplevelser.
ANERKJENTE FORELESERE
Kursholderne, Leo Wolmer og Daniel Hamiel, er psykologer og forskere med bakgrunn fra Israel. De begynte utviklingen av de respektive programmene sammen med sine team da de ble hentet inn til Tyrkia for å bistå etter jordskjelvene som tok livet av rundt 20 000 mennesker i 1999. – Vi trengte metoder for å behandle et stort antall mennesker på en gang, forteller Hamiel. Programmene bygger på en kognitiv atferdsterapeutisk tilnærming, og ble satt på prøve etter krigen i Israel i 2008. – Vi var i ferd med å implementere programmet på skoler i Israel, men måtte avbryte på grunn av krigshandlinger. Da vi kom tilbake og undersøkte barna etter krigen så vi blant annet at de som hadde gått gjennom programmet hadde 50% mindre problemer med både søvnvansker og posttraumatisk stresslidelse, samt bedre karakterer, enn de som ikke hadde rukket å ta del. Nå står programmet på timeplanen til 350.000 barn fra begge sider i konflikten i Israel.
Wolmer og Hamiel kan vise til godt dokumentert effekt for sine programmer, men likevel er satsningen som Aune leder i Vestfold fylkeskommune unik.
– Dette er første gang de to oppleggene blir kjørt i kombinasjon, forteller han ivrig. Også deltakerne lot til å være fornøyd mot slutten av første samling. – Vi har fått mange verktøy til bruk i klasserommet og ved elevsamtaler, blant annet for elever som sliter med selvtilliten. Samtidig står vi nå tryggere med tanke på å utfordre elevene på egen situasjon for å ufarliggjøre tanker og følelser de har, sier Henrik Madsen, musikklærer på Thor Heyerdahl videregående skole.
Denne artikkelen er hentet fra nyhetsbrevet Kognitiv, nr. 4 2016.
Som tiåring var Inger Anita Herheim fast bestemt på å skrive til verden om hvordan det var å vokse opp som tunghørt. På NFKTs skriveseminar i Italia fikk hun dyttet hun trengte for å fullføre planen.
Inger Anita Herheim har gitt ut selvbiografien Vågestykket om det å vokse opp som tunghørt. Nå skriver hun på nytt prosjekt.
Som psykomotorisk fysioterapeut, driver av Voss fysioterapi og aktiv kurs- og foredragsholder om det å leve med konsekvensene av å høre dårlig, sliter ikke tunghørte Herheim med fritidsproblemer. Likevel hadde hun dette skriveprosjektet liggende i bakhodet. Innledende arbeid ble gjort over flere år, men for å komme skikkelig i gang med selve skrivearbeidet, meldte hun seg i 2013 på NFKTs skriveseminar i italienske Eremo. – Jeg kom dit med en plan om å skrive et essay, eller en historie om «manges opplevelse» av å vokse opp som tunghørt. Etter hvert som jeg viste fram det jeg hadde skrevet fikk jeg tilbakemeldingene rett i fleisen; ingen skjønte hva jeg ville formidle.
Det ble en åpenbaring for meg. Jeg innså at jeg måtte legge meg helt ned på sansenivået; show, don’t tell. Derfra oppstod selvbiografien Vågestykket. – Man blottstiller seg på et sånt seminar. Viser fram personlige tekster og får direkte og ærlige tilbakemeldinger. Men alle vil deg vel, og du kommer ut med en helt annen innsikt.
Boken Vågestykket er nå blant annet kjøpt inn av mange av landets bibliotek, og hjemme på Voss må du stå på venteliste for å få låne den. Den har også vært brukt i masterarbeider så vel som av privatpersoner. – Målet mitt er å få den inn på litteraturlisten på lærerutdanningen, forteller Herheim og forklarer videre. – Når jeg har holdt kurs har jeg opplevd menn på 70 år som gråter og sier at livet deres ville vært helt annerledes hvis de hadde fått informasjon om konsekvensen av å leve som tunghørt på et tidligere stadium, og det er jo nettopp det boken handler om. Vi nærmer oss 1 million hørselshemmede her i landet, og mange sliter med mobbing og relasjoner på grunn av denne usynlige funksjonshemningen. Det er på tide at det skrives om dette. Folk sier til meg at jeg er en superkvinne som har fått til det jeg har gjort med mitt utgangspunkt, men når de går inn i boken ser de at det ikke er tilfellet. Alle har enorme krefter i seg selv, men det er skremmende å lete etter disse ressursene, og frykten blir fort det største hinderet for å gå i gang med noe som helst. Vi må våge.
Vågestykket var historien Inger Anita Herheim alltid visste at hun skulle skrive. Nå har hun gjort det, og betyr det da at hun har skrevet ferdig? – Nei, nå er jeg i gang med et nytt prosjekt. Det blir en roman om en kvinne som opplever invalidiserende sykdom i tillegg til dyp livskrise. Midt i kaoset legger hun ut på en tur som blir preget av enorme krefter, både interne og eksterne, smiler Herheim lurt. Hvordan hun sparket i gang prosjektet? Hun reiste på skriveseminar i Eremo en gang til.
Denne artikkelen er hentet fra nyhetsbrevet Kognitiv, nr. 4 2016.
Konseptet Psykologisk førstehjelp med sine røde og grønne tanker er kjent og kjært for mange av NFKT sine medlemmer. Damen bak, psykolog Solfrid Raknes, ser likevel ingen grunn til å hvile på sine laurbær.
– Det begynte med at jeg ble spurt om å lage et verktøy for ungdommer som skulle forberede seg mentalt før de reiste ut som utvekslingsstudenter. Da skapte jeg hjelpehånda som fikk gode tilbakemeldinger fra elever i videregående skole, og det oppmuntret meg til å gå videre og lage et helhetlig opplegg som kunne spres bredt ut.
Det var en lang prosess med mange dyktige fagfolk involvert, men i 2010 kunne vi endelig rulle ut psykologisk førstehjelpsskrinet gjennom Gyldendal. Det har blitt laget en versjon for barn, og en for ungdom, og siden lanseringen har skrinene blitt tatt i bruk i skoler, og hos andre fagpersoner som arbeider med barn og unge.
«Det er aldri for tidlig å lære å snakke vennlig og støttende til seg selv.»
GRØNNE TANKER – GLADE BARN
Raknes er opptatt av at det aldri er for tidlig å lære å snakke vennlig og støttende til seg selv, så hun gikk videre etter å ha lansert Psykologisk førstehjelp.
– Fra man er ganske liten kan man snakke seg selv både opp, ned og til siden, så i 2014 lanserte vi konseptet Grønne tanker – glade barn, for å begynne en bevisstgjøring av disse prosessene hos barnehagebarn, og i barnehager og helse- og støttetjenestene rundt disse små barna.
GLADE MAUR
Raknes, som for tiden bor i USA i forbindelse med ferdigstillingen av sin PhD med arbeidstittel ««Tidlig intervensjon og lav terskel: Å nå ut med hjelpetiltak til engstelige unge», gir seg ikke der. – Med appen Glade maur, som vi lanserte tidligere i år, ønsker vi å treffe barn og unge på tvers av digitale skiller.
«Målet er å utvikle relasjoner og kunnskap hos barna som bruker det, i samspill med foreldrene eller andre voksne som bryr seg.»
Den er tilgjengelig på alle plattformer, og så langt på 5 språk som for eksempel samisk og arabisk i tillegg til norsk. Den første uken ble appen lastet ned 2000 ganger, og jeg har fått tilbakemeldinger om at den brukes av barn i flyktningleire i Syria og Libya. Spillet bygger videre på konseptet med de røde og grønne tankene, og har som mål å utvikle relasjoner og kunnskap hos barna som bruker det, i samspill med foreldrene eller andre voksne som bryr seg, avslutter Raknes engasjert.
Denne artikkelen er hentet fra nyhetsbrevet Kognitiv, nr. 4 2016.
Et spennende og effektivt supplement til behandling på en psykosepoliklinikk.
Nasjonal faglig retningslinje for behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser sier at behandlingen bør inneholde en individuelt tilpasset kombinasjon av evidensbaserte virksomme elementer, og at alle pasienter som plages av psykosesymptomer bør tilbys kognitiv atferdsterapi. Kognitiv atferdsterapi kan, i følge retningslinjene, benyttes i alle behandlingsfaser (Helsedirektoratet, 2013).
På Island har undervisning i kognitiv terapi med en transdiagnostisk tilnærming vært en del av behandlingstilbudet for ulike diagnosegrupper i en årrekke, men man har utelatt pasienter med alvorlige psykoselidelser og rusproblemer. Disse kursene har vist at pasientene blir bedre etter intervensjonen og at det er en god intervensjon for pasienter med ulike angst- og depressive lidelser (Kristjánsdóttir, H. et al., 2015)
Vi har brukt det islandske konseptet, forenklet kurset og tilpasset det pasienter med alvorlige psykoselidelser og eventuell rusproblematikk. Kurset er en kombinasjon av transdiagnostisk kognitiv adferdsterapi og psykoedukasjon. Så langt har mer enn 100 pasienter fra psykosepoliklinikken gjennomført kurset.
Psykosepoliklinikken i Nydalen DPS
Psykosepoliklinikken i Nydalen DPS har til enhver tid om lag 300 innskrevne pasienter. Årlig blir 150 nye pasienter tatt i behandling, og like mange blir avsluttet. Poliklinikken har tre team, ett for tidlig intervensjon, ett for psykosebehandling og ett for pasienter som trenger særlig omfattende og sammensatte tiltak. Med få unntak har alle pasientene alvorlige psykoselidelser, mange har også tilleggsdiagnoser (for eksempel affektive lidelser, traumer, personlighetsforstyrrelser eller utviklingsforstyrrelser). Om lag en fjerdedel av pasientene bruker rusmidler.
Transdiagnostisk psykologisk behandling
Klinisk praksis og forskning viser at det er mange felles psykologiske prosesser som bidrar til opprettholdelsen av psykiske lidelser (Mansell, W. et al., 2008; Moses & Barlow, 2006 og Sloan & Kring, 2010.) Det transdiagnostiske perspektivet fokuserer på psykologiske grunnfenomener i forhold til forståelsen av hvordan de psykiske lidelsene oppstår og opprettholdes, og hvordan et slikt perspektiv vil ha implikasjoner for psykoterapeutisk behandling.
Transdiagnostisk kognitiv atferdsterapi bruker lignende eller identiske behandlingsprinsipper for forskjellige psykiske lidelser som for eksempel spiseforstyrrelser, angstlidelser og depresjon. Ved psykosepoliklinikken i Nydalen har vi brukt denne tilnærmingen til pasienter med ulike psykoselidelser og for mange med ulike komorbide tilstander (Hagen et al., 2012).
Litteratur
En evaluering fra Cochrane med hensyn til kortvarig psykoedukasjon til pasienter med alvorlige psykoselidelser viser at det er gjort få studier på effekt av slike tilbud for denne pasientgruppen. Det vises til moderat evidens for at pasienter følger bedre opp medisineringen og har færre tilbakefall etter at de har fått psykoedukasjon (Zhao et. al, 2015).
Kurset vårt
Vi ønsket å prøve ut klasseromsundervisning i grunnleggende kognitiv atferdsterapi for pasienter med psykoselidelser. I de første kursene valgte vi ut pasienter som hadde et så godt funksjonsnivå at vi mente de ville ha nytte av kursene. Etter hvert har alle pasienter som ønsker det fått delta på kursene. Vår opplevelse er at også svært syke pasienter har hatt utbytte av undervisningen. Det er flere pasienter som har ønsket, og som har fått anledning til, å delta på kurset flere ganger.
Det er utarbeidet informasjonsbrosjyrer til pasientene med informasjon om kurset Som regel er det pasientenes behandlere som informerer om kursene, og følger pasientene opp i individualterapi mens de går på kurset, og etterpå. I noen tilfeller har pasientenes individualbehandlere vært med på hele, eller deler av kurset. Det er vanlig at individualbehandlerne bruker det pasientene har lært på kurset i behandlingen. Det har og vært pasienter som har tatt med seg noen de kjenner på kurset, for eksempel miljøpersonalet fra boligene der de bor.
Organiseringen av kurset
Kursene på Island besto av seks sesjoner med en varighet på to timer. For psykosepasientene reduserte vi sesjonene til en time med pause. Fra 2013 har vi gjennomført seks kurs. Det første året hadde kurset seks sesjoner, fra 2014 økte vi til åtte. Vi har lagt til en time om psykoseforståelse og en time om medikamenter etter pasientenes egne ønsker.
Intervensjonen består av klasseromsundervisning med opp til 20 deltakere. Pasientene sitter ved bord som vender mot en foreleser og et lerret for presentasjon av lysark. De lager et skilt med fornavnet sitt. Det er ikke krav om å måtte si noe om seg selv eller delta aktivt i undervisningen. Det blir gitt enkle lekser og hjemmeoppgaver, som å lese gjennom lysarkene de har fått utdelt eller bruke tankeskjemaet (ABC) på aktuelle situasjoner i eget liv. Hjemmeoppgavene blir gjennomgått, men vi spør ikke pasientene om de har gjennomført disse. Det er opp til dem selv om de vil bidra med egne erfaringer. I de første timene er det som regel lite deltagelse fra pasientene, men de blir etter hvert mer aktive. Frafallet under kursene har vært på omtrent en fjerdedel, men mange av de som har falt fra har kommet tilbake som deltagere på senere kurs. Det er én foreleser og én eller to andre kursledere med i kurstimene. Det er psykologer, leger og spesialsykepleiere som underviser. Ulike personer har ansvar for ulike temaer. Det tilstrebes at de som foreleser, eller er med i undervisningen, har en formalisert videreutdanning i kognitiv terapi.
Det er som regel individualbehandlerne som introduserer tilbudet til pasientene. Alle pasienter som ønsker det, og som er i behandling på psykosepoliklinikken, kan delta, uavhengig av diagnose og funksjonsnivå.
Målet med undervisningen: forståelse, endring og bedring.
Undervisningen skal gi pasienten økt innsikt og forståelse for hva det er som skjer når en opplever en psykose. De skal få økt forståelse for de prosessene som opprettholder de psykologiske problemene. Pasientene skal få en endret oppfatning av seg selv, de andre og omgivelsene. De skal i større grad kunne forstå egne tanker, følelser og atferd og få et verktøy for å håndtere de naturlige utfordringene livet byr på (Zhao et al., 2015).
Undervisningen
Undervisningen består av åtte samlinger som hver varer en time med innlagt pause. Det undervises i grunnleggende teori og metoder i kognitiv atferdsterapi. Det er et mål at pasientene skal få en ”verktøykasse” for å mestre hverdagen bedre.
Undervisningen foregår som nevnt i en klasseromssetting. Det brukes powerpoint og tavle. Det skal være nøytrale og ikke truende omgivelser. Alle pasientene får mappe, penn og enkelt kursmateriell samt kopier av alle lysarkene. Pasientene får utdelt hjemmeoppgaver, tankeskjemaer og aktuelt lesestoff i kurstimene. De åtte samlingene er delt inn i ulike temaer:
- 1. Hva er kognitiv atferdsterapi?
- 2. Forandrede tanker, bedre følelser. Introduksjon av automatiske tanker og tankeskjema.
- 3. Hvor kommer tankene fra? Automatiske tanker og leveregler.
- 4. Depresjon.
- 5. Angst.
- 6. Psykose.
- 7. Behandling med medisiner.
- 8. Veien videre, forbygging av tilbakefall. Utdeling av kursbevis og kake.
Pasientenes og våre erfaringer
Vi har ikke gjennomført noen systematisk og formell evaluering av kurset, men vi har merket oss tilbakemeldinger fra deltakerne og samlet erfaringer fra kurslederne og individualbehandlerne.
Programmet
I starten av et nytt kurs kan det kan være tungt å komme i gang. Noen pasienter strever med å møte opp, det kan være utfordrende å komme inn i klasserommet og det kan bli tungt å sitte stille en time, men dette blir som regel bedre etter hvert. Pasientene blir tryggere og mer deltagende.
Pasientene setter pris på timen der det undervises om psykose, men dette temaet er også vanskelig for mange . Vi merker at deltagelsen blir mindre, det blir stille i timen. Noen blir lei seg og det er viktig at individualbehandlerne er kjent med dette og kan ivareta pasientene sine. Deltagerne forteller oss at det er nyttig å ha time med individualterapeuten etter kurstimene.
Hjemmeoppgavene er en utfordring for mange pasienter. Dog er det også mange som opplever at de har glede og utbytte av hjemmeoppgavene. Det er mulig at det blir for vanskelig for noen. De kunne trengt mer bistand hjemme i forhold til å fylle ut tankeskjemaene, eller fått hjelp av individualbehandleren på poliklinikken. Det kan være vanskelig for kursdeltakerne å bruke tankeskjemaer, noen trenger mye hjelp for å komme i gang. Det er også en utfordring å gjøre den kognitive tilnærmingen enkel nok og finne undervisningsmateriell som egner seg for denne pasientgruppen. Vi deler ut kopier av våre egne lysark og bruker deler av ”Tankens kraft” som ligger på NFKT sine nettsider.
Deltakerne setter pris på kursformen og klasseromsundervisning. Det er fint å få mappe, informasjonsmateriell, skjema med den kognitive diamanten og kulepenn. Det er greit å møte andre, ha et sted å gå til og gjøre noe som gir mening. Deltakerne sier at klasseromoppsett er bedre enn gruppe. De trenger ikke å dele ting som er private. Det går bra å sitte stille og lytte. Mange er redd for grupper og synes det er bra at det ikke er ”gruppeterapi”. Vi observerer at gruppefølelsen øker etter hvert og deltakerne snakker mer sammen.
Deltakerne legger vekt på at de selv kan velge hva de skal tenke. Mange har gitt utrykk for at det er fint å høre at alt ikke bare er ”genetisk” og medisner, og at det er noe man selv kan gjøre for å bedre sin egen situasjon. De synes det er positivt å se at det er mulig å gjøre noe med måten man tenker på. Den beste tilbakemeldingen til oss er imidlertid når deltakere har anbefalt kurset til andre pasienter.
Foreleserne
Det har vært ulike forelesere på kursene. Her kommer noen sitater som reflekterer hva de tenker om kurset:
”Dette er et kurs som gjør det lettere for pasienter med en psykose å delta.”
”Noen pasienter stiller rare spørsmål, men det er greit. Det er gøy når det bare er noen som kommer. Noen synes det er vanskelig å gå inn i klasserommet de første gangene, da må vi jobbe litt med det. I de første timene er jeg glad for at jeg får øyekontakt med et par tre stykker. De tåler ikke å være for mye i det negative. De må løftes, det må konkretiseres, det må normaliseres og man må være løsningsfokusert.”
”Funksjonsnivået til deltagerne har vært veldig forskjellig. Noen deltagere er i remisjon etter førstegangspsykoser og er i utdanning eller jobb, andre har vært syke i mange år og er preget av det. Jeg har ofte beundret deltakerne for deres toleranse og respekt for hverandre. Negative uttalelser om andre har ikke forekommet.”
”Det er min oppfatning at det gir pasientene en positiv selvfølelse og verdighet å kunne fortelle om egne erfaringer, og bli betraktet som en ressurs som har noe å formidle til de andre.”
”Ofte er det vanskelig å arbeide ”terapeutisk” med psykosepasienter. Pasientene har ofte forventninger om medisiner og støttesamtaler. Når pasientene får basale kunnskaper og en behandler de kan diskutere med, er dette ofte en åpning som øker mulighetene for å drive god kognitiv terapi for psykosepasienter.”
Vurdering
Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av pasienter med psykoselidelser anbefaler at pasienter med psykoselidelser får kognitiv terapi. Korttids psykoedukasjon for psykosepasienter er nyttig i forhold til å bedre oppfølging av den medikamentelle behandlingen og bidrar til å redusere tilbakefall.
Oppfølgingen av de sykeste pasientene i poliklinisk behandling blir ofte begrenset til oppfølging av den medikamentelle behandlingen og støttesamtaler. Pasientene får ofte liten mulighet til å eie sitt eget prosjekt, bli bedre på å forstå egne reaksjoner eller selv se muligheter for hvordan de kan påvirke sin egen livssituasjon, endre tankemønstre og få det bedre. Det er vanskelig for behandlerne å få dette til.
Mange psykosepasienter opplever behandling i grupper som for personlig og utfordrende. De gir tilbakemeldinger om at klasseromsundervisning uten krav til aktiv deltakelse gjør det lettere for dem å delta. Pasientene gir tilbakemeldinger, de trygge klasseromsomgivelsene betyr mye. Vi vet ikke om vi når målene våre i kurset med hensyn til om pasientene:
- får økt innsikt i forhold til hva som skjer med dem?
- får økt forståelse for hva som oppretthoder de psykologiske prosessene?
- får endret oppfatning av seg selv, de andre og omgivelsene.
- i større grad forstår egne tanker, følelser og adferd og får et verktøy for å håndtere de naturlige utfordringene som livet byr på.
For å kunne si noe mer om effekt trenger vi flere studier. Vi tror imidlertid at kurset bidrar til økt innsikt og symptomlette, bedre forståelse, og en generell positiv endring. Det vi vet er at over 100 uselekterte pasienter fra psykosepoliklinikken har deltatt på kurset. Vi får gode tilbakemeldinger fra pasientene som opplever kurset som meningsfullt og nyttig. Kurslederne opplever at det gir mening å undervise pasientene i klasserom. Individualterapeutene opplever at kurset gir en introduksjon til kognitiv terapi som gjør det lettere for dem å introdusere en slik tilnærming i behandlingen. Dette fører til at pasienter med alvorlige psykoselidelser får bedre poliklinisk behandling.
Vi hører det vi vil høre. Vi ser det vi vil se. Vi tror det vi vil tro. Vi vil ha verden til å henge sammen. ”Et liv er ikke det som har hendt med et menneske, men hva en husker og hvordan en husker det,” for å sitere Gabriel García Márques.
Blendverk
I følge norsk etymologisk ordbok er en betydning av ordet myte ”utbrett falsk oppfatning, oppdiktet hending; sagnfigur, legende.” I skrivende stund er det EM i fotball. Fotball handler om så mangt. Flokkens ekstase, fellesskapet, vold, korrupsjon, spenning og myter. Noen går så langt som å kalle det en religiøs opplevelse. En mytologisk skikkelse innen dette spillet heter Zlatan Ibrahimovic. For de uinnvidde er han en meget dyktig fotballspiller. I 2011 gav han ut boken ”Jeg er Zlatan”, ført i pennen av forfatteren og journalisten David Lagercrantz. Boken ble godt mottatt. Flere av mine fotballinteresserte kollegaer nevnte boken for meg. De var imponert over Zlatan. Ikke bare var han en fantastisk fotballspiller, han var også en intellektuell, en mann med dypsindige betraktninger omkring det meste; en mann for de dype analysene og de treffende replikkene. Jeg må innrømme jeg var litt skeptisk.
«Det hender vi lar oss blende»
Det var derfor med en viss tilfredshet jeg registrerte at Lagercrantz i etintervju han ga under walisiske Hay festival i fjor uttalte at det ikke fantes ett sitat i boken som stammet fra Zlatan selv. Fotballstjernens egen reaksjon da han leste manuset for første gang var: ”Hva faen er det her? Det har jeg aldri sagt” Men etter å ha fått tenkt seg om kom han til at han gjerne skulle ha sagt det. Så boken kom ut, og bidro sterkt til å løfte Zlatan enda høyere på pidestallen, nå også som intellektuell. Lagercrantz sa selv under intervjuet at han syntes idrettsbiografier var kjedelige og bestemte seg for å skrive boken som en roman, riktig nok basert på samtaler med Zlatan. Noen av mine kollegaers beundring for fotballspilleren Zlatan gjorde dem nok mindre kritiske med hensyn til at han skulle være opphavsmannen til de grundige analysene og treffende sitatene. Vi hører det vi vil høre, vi ser det vi vil se. Det hender vi lar oss blende.
Bedragerske foredrag
I 1973 gjennomførte noen forskere i USA et spennende eksperiment. De var opptatt av om fagfolk var i stand til å utvise en viss porsjon sunn skepsis i forhold til en bløffmaker. Eksperimentet er beskrevet i Irving M. Klotz sin lille, men dessverre nokså kostbare bok, Diamond Dealers and Feather Merchantz: Tales from the Sciences. En norsk omtale er å finne i boken Bløffer og bløffmakere. Bidrag fra bedrageriets kulturhistorie, skrevet av Tore Sørensen. Eksperimentet gikk ut på å introdusere en gruppe fagpersoner for en falsk foreleser. Fagpersonene besto av psykologer, psykiatere, sosialarbeidere og pedagoger. Gjesteforeleseren ble behørig introdusert som en ekspert på anvendelse av matematikk innenfor helsefag. Han ble utstyrt med en imponerende CV med en rekke fine akademiske titler og en omfattende liste over vitenskaplige publikasjoner. På forhånd hadde skuespilleren som sto for forelesningen fått et manus som besto av meningsløs svada, oppdiktede faglige uttrykk og eksempler uten relevans for innholdet. Foredraget varte i en time, etterfulgt av muligheter for spørsmål.
«Lar vi oss forføre av det ytre svinner ofte evnen til kritisk tenkning.»
I etterkant fikk tilhørerne utdelt et skjema hvor de ble bedt om å evaluere ulike sider ved forlesningen. Det er nå det virkelig begynner å bli interessant! 55 besvarte spørsmålene, og her er noen av svarene:
- Virket foreleseren engasjert i sitt tema? 53 ja
- Brukte han nok eksempler til å klarlegge stoffet sitt? 47 ja
- Presenterte han stoffet på en velorganisert måte? 42 ja
- Stimulerte han deg til å tenke? 50 ja
- Kommuniserte han på en interessant måte? 46 ja
Ingen av tilhørerne gjennomskuet at foredraget var en bløff. Eksperimentet er tankevekkende. Lar vi oss forføre av det ytre svinner ofte evnen til kritisk tenkning. Eksperimentet gjør meg usikker på hvordan vi skal tolke evalueringsresultater etter egne forelesninger. Hva sier de egentlig? Zlatan ble sitert på noe han aldri hadde sagt. Den falske foreleseren snakket med overbevisning om noe som ikke hadde rot i virkeligheten. En sunn porsjon skepsis kan være nyttig i blant. Vi kan alle la oss blende, også innenfor vårt eget fagfelt. Jeg sitter inne og skriver. Utenfor er det sommer og solskinn, men her i skyggen blir jeg ikke så lett blendet av lyset. Boken til Tore Sørensen kan anbefales. Den er utmerket sommerlektyre.
Raskere tilbake er et nasjonalt tiltak vedtatt av Sykefraværsutvalget høsten 2006. Tiltaket inngår som en del av IA-samarbeidet (Inkluderende arbeidsliv) mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Målet er å unngå sykefravær og hjelpe sykmeldte arbeidstakere raskere tilbake i jobb. Ordningen innebærer tettere oppfølging av sykmeldte, enten ved å bli henvist raskere til lege eller ved å få et nytt tilbud fra NAV.
I Vestfold ble et slikt prosjekt iverksatt 2007, som et samarbeidsprosjekt mellom den gangen Psykiatrien i Vestfold HF og Spesialsykehuset for rehabilitering i Stavern HF, begge nå del av Sykehuset i Vestfold HF. Bakgrunnen for vedtaket om samarbeid mellom psykiatri og somatikk var blant annet erfaring med at pasienter med diffuse smertetilstander i mange tilfeller også sliter med angst eller depresjon og vice versa.
Lavterskeltilbud
Raskere tilbake i Vestfold har således hatt som målsetting å gi et lavterskeltilbud til mennesker som på grunn av fysiske eller psykiske vansker står i fare for å bli, eller nylig har blitt, sykemeldt. En forutsetning for deltagelse i prosjektet er at den som er henvist har et arbeidsforhold. En slik prioritering bryter med de nasjonale prioriteringsretningslinjene, og tilbudet har derfor blitt drevet som et eget prosjekt i regi av spesialisthelsetjenesten.
Inntakskriteriene har vært som følger:
- Sykemeldte personer eller personer med sykemeldingsrisiko, hvor ”lettere psykisk lidelse” (i hovedsak angst og depresjon) anses som vesentligste årsak.
- Maksimalt 9 måneder med 100% sykemelding i løpet av siste 2 år.
- Deltidssykemeldte kan henvises på lik linje med heltidssykemeldte.
- Alder minimum 18 år.
- Komorbiditet med muskel/skjelett symptomer er ingen kontraindikasjon.
Deltakere i prosjektet er henvist fra fastlege eller bedriftslege. Vanlig rutiner er at søknader vurderes fredager og brev med time til pasienten sendes ut mandager. Den som er henvist får tilbud om en første orienterende samtale med representant for Raskere tilbake i løpet av maksimum 14 dager. Deltaker får deretter tilbud om undervisning i gruppe fordelt på 2 ½ timer x 2 over 2 dager. Denne undervisningen er utarbeidet i fellesskap mellom Raskere tilbake psykiatri og Fysikalsk medisin og rehabilitering og har primært en kognitiv vinkling. Målet med kurset er å styrke mestringsatferd hos deltakerne.
Kursdeltakerne får:
- informasjon om lidelser.
- kunnskap om vanlige reaksjoner på stress og stressbelastninger.
- råd om hvordan man kan ta tilbake kontroll over egen situasjon, både privat og i forhold til arbeidslivet.
For videre oppfølging blir deltakerne gitt et differensiert tilbud. Alle får tilbud om psykologsamtale. Det ble kalkulert med et gjennomsnittlig psykologtilbud på 6 konsultasjoner. Enkelte klienter ble antatt å bruke
kortere tid enn dette, noe som ga mulighet for forlenget tilbud til andre. Det individuelle opplegget er i utstrakt grad korttidspreget og henter elementer en kognitiv terapimodell. Det har imidlertid ikke vært noe krav at terapeutene skulle ha en formell utdanning som kognitive terapeuter, og innholdet i konsultasjonene har nok vært noe forskjellig fra terapeut til terapeut.
Det stilles krav til deltakerne om aktiv deltakelse og pragmatiske og praktisk pregede tiltak. En har også tilstrebet utadrettet kontakt, for eksempel med arbeidsgiver, fastlege etc. Videre behov for psykologisk hjelp ville måtte videreformidles til den ordinære spesialisthelsetjenesten eller private spesialister.
Etter undervisningen har deltakerne også tilbud om individuell veiledning ved fysioterapeut og/eller helsepedagog og deltakelse på et fem dagers mestringskurs kalt Arbeid, Tilrettelegging og Utprøving (ATU). Mestringskurs-ATU er et tilbud til arbeidstakere som står i fare for å bli, eller er, sykemeldt. Dette gjelder der arbeidstakeren står ovenfor utfordringer i jobb eller privatliv som oppleves som et hinder for arbeidsdeltakelse. For å kunne fremme økt bevissthet rundt egne ressurser, egen kapasitet og mulighetene de har for å påvirke egen situasjon er en viktig suksessfaktor at deltakeren deltar ut fra eget ønske.
Ved avsluttet behandling er det et mål å tilstrebe hurtig epikrise til henvisende lege. Epikrisen skal inneholde kort informasjon om gjennomført tiltak, status presens, og eventuelt behov for videre behandling. Siden oppstarten i 2007 og frem til utgangen av 2015 har vi mottatt 5110 henvisninger. Av disse har 3299 fått ett behandlingstilbud. Som det fremgår av tabell 1 har antall søknader vært økende. Forskjellen på antall henviste og de som faktisk har fått behandling skyldes dels at en del henvisninger
ikke har vært i tråd med inntakskriteriene. Noen pasienter er således henvist videre til de tradisjonelle poliklinikkene ved DPS. Noen henvisninger viste seg å være uaktuelle, mens noen pasienter ikke møtte opp.
Evaluering
Raskere tilbake har som hovedmål å hjelpe personer raskere tilbake i arbeid eller hindre at de faller ut av arbeidslivet. Helt siden oppstarten av prosjektet har evaluering av tiltaket stått sentralt. Evalueringen av Raskere tilbake i Vestfold har tatt utgangspunkt i fire kilder. Disse er:
- Endringer i arbeidstilknytning
- Måling av pasientopplevd tilfredshet
- Endringer symptomskåre
- Fastlegers tilfredshet
En svakhet ved evalueringen er at vi ikke har hatt noen reel kontrollgruppe med hensyn til effekten på deltakernes mestring av egen arbeidssituasjon. En styrke er at vi har data både fra pasienter og henviser, samt at vi har mål på arbeidsstatus for deler av pasientgruppen både ved oppstart, etter tre måneder og to år etter avslutning. Det er reist spørsmål ved om Raskere tilbake som ordning skal videreføres. Evaluering av effekten av de mange prosjektene som er iverksatt rundt omkring i landet er derfor viktig. Evaluering fra prosjektet i Vestfold vil bli presentert i en egen rapport.
I tillegg er det et eget forskningsprosjekt knyttet til ordningen hvor data ikke foreligger enda. Ut fra data som foreligger pr. i dag kan evalueringen sammenfattes slik:
- Deltakerne i prosjektet rapporterte et høyt antall subjektive helseplager.
- Psykiske plager er hyppigste henvisningsgrunnlag.
- Deltakerne rapporterte at de stort sett var fornøyd/godt fornøyd med tiltaket, og at det hadde hatt effekt på deres plager.
- Deltakere i Raskere Tilbake som var sykemeldt ved oppstart kom signifikant tilbake til arbeid etter avsluttet tiltak.
- Signifikante svekket ubehag ved fysiske og psykiske plager
- Signifikant reduksjon i depresjon og angstsymptomer.
- Reduksjon i symptomer kunne ikke predikere grad av arbeidsdeltakelse etter avsluttet tiltak. Det ble ikke gjort klare funn som kunne anslå hvem som ville kunne ha nytte av Raskere tilbake på forhånd. Et unntak fra dette var at stort antall generelle helseplager ga noe mindre sannsynlighet for å komme tilbake i arbeid ved prosjektslutt.
- Deltakerens vurdering av forhold ved arbeidsplassen kunne til en viss grad predikere om de var tilbake i jobb etter tiltak. Opplevelse av at det er akseptabelt å ha en dårlig dag på jobben synes å være en positiv faktor.
- Flertallet er tilbake i jobb etter to år fra oppstart. Endringene er signifikante.
- Pasientene opplever økt grad av mestring og kontrollfølelse.
- Pasientene bruker i snitt færre konsultasjoner enn hva de tilbys.
- De fleste pasientene er generelt rimelig/godt fornøyd med tilbudet, på tross av avgrenset tilbud.
- Fastleger som har gitt tilbakemelding er i hovedsak tilfreds med tilbudet og anbefaler at det videreføres.
Veien videre
Det er i skrivende stund uklart hvor lenge Raskere tilbake ordningen vil bestå. Det er behov for mer omfattende dokumentasjon av effekt. Noen av de forskningsprosjektene som er igangsatt kan kanskje gi bedre svar på dette, men det er en svakhet at data kan komme til å foreligge så sent at de ikke vil ha noen innvirkning på tiltakets fremtid.
Så langt mener vi at tall fra Raskere tilbake i Vestfold klart må kunne tolkes positivt. Vi finner det også naturlig å se selve ordningen opp mot prøveprosjektet Rask psykisk helsehjelp. Sist nevnte er et lavterskeltilbud innenfor psykisk helse til voksne over 18 år med lett til moderat angst og/eller depresjon.
Tilbudet er gratis og krever ingen henvisning. 17 kommuner har så langt vært med på denne prøveordningen. Innholdet i selve tilbudet har mange likhetstrekk med Raskere tilbake tilbudet slik det har vært utformet i Vestfold:
- Rask tilgang
- Elementer av psykoedukasjon
- Selvhjelp del av opplegget
- Mestringsorientert
- Elementer fra kognitiv terapi
- Kortidsintervensjon
Ved vurdering av fremtidige tilbud innen psykisk helsevern vil det være naturlig å se disse tilbudene i sammenheng. Det burde også være aktuelt å se på bruk av metoder som veiledet internettbehandling som en integrert del av slike tilbud. Ut fra evaluering av Raskere tilbake i Vestfold er det grunn til å tro at det her ligger muligheter for å nå mange ved hjelp av relativt begrensede resurser. Det vil være naturlig å utvikle dette som tilbud innen 1.-linjetjenesten, med tett samarbeid med spesialisthelsetjenesten der det er behov for mer omfattende og spesialiserte behandlingstilbud.
Artikkelen er hentet fra Tidsskrift for Kognitiv Terapi nr. 2 2016
Forfattere: Eivind Andersen og Arne Repål
Prosjektet Intromat nådde nylig fram i Forskningsrådets kåring av IKT-fyrtårn, og kan derfor bruke 48 millioner kroner til å utvikle morgendagens behandlingsmetoder på nett de neste seks årene.
Prosjektleder for Intromat er Tine Nordgreen, psykologspesialist og 1. ammanuensis på Universitetet i Bergen. Hun tar med seg erfaringene fra prosjektet eMeistring som hun har jobbet med som en del av forsknings- og Utviklingsarbeidet på Haukeland.
«Vi vil inkludere kogntiv trening for ADHD».
Internettbehandling
Vi har holdt på med internettbehandling i 3 år via eMeistring, men har opplevd at løsningen ikke har vært tilstrekkelig fleksibel og skalerbar for videre utviklingsarbeid, forteller Nordgreen. — Vi har derfor lenge ønsket å utvikle neste generasjon behandlingsløsning, så da Forskningsrådet kom med denne utlysningen som hadde fokus på teknologi innen helse, utarbeidet vi en søknad.
Intromat var ett av nesten 80 prosjekter som søkte for et år siden, men nylig ble det klart at de var med inn i siste runde. — Som én av 6 prosjekter i innspurten visste vi jo at vi var i toppen, men at vi faktisk fikk tildelt midler sammen med to andre prosjekter visste vi ikke før dagen før det ble annonsert, så det har vært spennende uker, forteller Nordgreen.
Store muligheter
— Nå skal vi sette sammen en god organisasjon med representanter både fra helse og teknologi, privat og offentlig, før vi gyver løs på arbeidet fra høsten av. Akkurat hvordan systemet vil se ut når prosjektperioden går ut om 6 år vet vi jo ikke enda, men i første omgang sikter vi mot behandling av angst, depresjon og bipolar lidelse, og vi vil dessuten inkludere kognitiv trening for ADHD, samt hjelp til kvinner som har hatt kreft.
Dagens internettbehandling innebærer en kartleggingssamtale med en behandler før pasienten får tilgang til systemet. Når de så logger seg på, finner de tekst, spørreskjemaer og øvelser, samt ukentlig elektronisk kommunikasjon med terapeuten. Det er terapeuten som ut ifra klinisk skjønn styrer progresjonen i behandlingen. I teknologien ligger det også muligheter vi ønsker å realisere i Intromat, som sensorer som kan melde om aktivitetsnivå og stemmegjenkjenning som kan tenkes å plukke opp om man er på vei inn i en ny manisk fase.
«Vi må kunne dokumentere effekten av helseteknologi».
Forskning
Helseforskning er en stor bit i dette prosjektet. — Vi må kunne dokumentere effekten av helseteknologi for at den skal tas i bruk i helsetjenestene, påpeker Nordgreen. — Noe av det vi vil bruke midlene fra Forskningsrådet til er dermed doktorgrader, både innen helse og IT. Blant annet ser vi for oss en grad innenfor hvert av de aktuelle diagnosefeltene, og på IT-siden vil vi arbeide med temaer som kunstig intelligens, integrasjon og brukeropplevelse.
Det er langt fram, men på sikt håper vi at resultatet av prosjektet kan nå ut til brukerne via både privat og offentlig helseinstitusjoner, avslutter en engasjert Nordgreen som ser fram til å komme i gang med arbeidet.
I begynnelsen av april ble det gjort et godt stykke nybrottsarbeid i NFKT sine lokaler i Pilestredet da det første seminaret i ferdighetstrening ble avholdt under ledelse av Peter Prescott.
Opplæringsprogrammer som inkluderer ferdighetstrening gir bedre utøvelse av kognitiv terapi. Det er derfor bestemt at utdanningene til NFKT skal utvides med hele dager viet til ferdighetstrening. Et av målene ved denne vårens seminar var derfor å utdanne trenere til utdanningene.
Handling
— For å bli dyktig i kognitiv terapi, er det nødvendig med mer enn bare undervisning i teori, sier Peter Prescott, primus motor bak seminaret.
— Det er veldig nyttig, både for nye og erfarne terapeuter, å se kognitiv terapi bli utført på en god måte, og det er dessverre noe som skjer altfor sjeldent. På seminaret blir det derfor i liten grad presentert ny teori, og vekten legges heller på hvordan kognitiv terapi kan gjøres rent praktisk. Deltakerne demonstrerer kognitiv terapi for hverandre, gjerne noe som er innenfor eget spesialfelt.
«Det er nødvendig med mer enn bare undervisning i teori».
Hovedprinsippet er at det skal være en klart avgrenset bit av kognitiv terapi, gjort på en tydelig og presis måte, slik at det er mulig for andre å gjøre det samme etterpå.
Diskusjoner
Alle demonstrasjonene blir gjort foran en liten gruppe, og tatt opp på bånd. Etterpå går nye smågrupper sammen og diskuterer hvorvidt det de ser på filmene er gode demonstrasjoner som kan brukes som en modell til etterfølgelse.
Etter endt seminar skal deltakerne sitte igjen med inngående kjennskap til materialet de har vært med på å produsere for NFKT. De skal ha prøvd ferdighetstreningen selv, og de skal være i stand til å dele kunnskapen med andre.
Populært
Planen var å gjennomføre seminaret med 16 deltakere, men etter stor pågang ble det åpnet opp for at totalt 25 personer fikk være med på de to intense dagene. Alle deltakerne var veiledere, med en god blanding av yrkesgrupper og geografisk tilholdssted.
Viktige erfaringer
— Dette er første gang vi gjennomfører et sånt seminar, forklarer Prescott som allerede før de intense dagene var over hadde fått flere gode tilbakemeldinger fra deltakerne.
– De erfaringene vi har gjort oss her er svært nyttige, avslutter Prescott.
document.currentScript.parentNode.insertBefore(s, document.currentScript);
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) krever at Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) skal implementere kunnskapsbaserte metoder for å sikre brukerne god kvalitet på tjenestene (Bufdir, 2011). Både forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap skal brukes for å sikre brukerne av tjenester best mulig kvalitet (Bufdir, 2009). Karienborg ungdomsheim valgte å implementere kognitiv miljøterapi fordi det er en kunnskapsbasert og godt dokumentert metode som anbefales i nasjonale behandlingsveiledere.
Det er vanskelig, og tar lang tid, å implementere kunnskapsbasert praksis (Perry, Yael & Levy, 2014). Det kan være en årsak til at det er mer unntaket enn regelen at evidensbasert praksis blir implementert (Sørlie et al., 2010). Mangel på implementeringskompetanse fører ofte til at fagutvikling stopper opp eller reverseres. Likevel er det få beskrivelser av hvilke utfordringer organisasjoner, som for eksempel Bufetat, står ovenfor med hensyn til implementering.
Litteratur om implementering, endringsledelse og organisasjonsutvikling er preget av biografiske suksesshistorier om vellykket omstilling og vekst. En annen dominerende tradisjon er litteratur skrevet av konsulenter som angir «quick-fix»-løsninger uten særlig forankring i forskning eller kunnskapsbasert teori. Klev og Levin (2013) mener at vi i dag mangler et faglig fundament for endringsledelse, og at det faglige fundamentet for endringsledelse må bygge på praktisk anvendbar og forskningsbasert kunnskap.
Implementeringsforskning er rettet mot flere områder, som hvilke metoder som er best egnet til å omsette kunnskapsbaserte metoder til praksis og hvordan implementering av nye metoder påvirker hjelpen brukeren får. Dessuten er man opptatt av de praktiske utfordringene knyttet til å implementere og opprettholde kunnskapsbasert praksis (Perry et al., 2014). Jeg vil drøfte noen praktiske utfordringer vi har støtt på ved implementering av kognitiv miljøterapi hos oss. Videre vil jeg drøfte hvordan utdanningen innen kognitiv miljøterapi bør innrettes for at implementering skal lykkes. Til slutt vil jeg se på problemer for organisasjonen når de ansattes arbeidshverdag endres som følge av implementeringen av en ny behandlingsmodell.
Karienborg ungdomsheim
Karienborg ungdomsheim er en barnevernsinstitusjon som gir et heldøgns omsorgstilbud til ungdom etter barnevernslovens omsorgsparagrafer 4.4. og 4.12. Tilbud etter barnevernslovens paragraf 4.4. er frivillige, det vil si at ungdommene bor hos oss etter eget samtykke, og at vi utøver den daglige omsorgen på vegne av de foresatte. Barnevernlovens paragraf 4.12 er en tvangsparagraf hvor vi utøver den daglige omsorgen på vegne av hjemkommunen etter vedtak i fylkesnemnda. Målgruppen er ungdom i alderen tolv til atten år som har behov for en profesjonell omsorgsbase. Målgruppen har ofte psykiske problemer som angstlidelser og depresjon, autismeforstyrrelser, lett psykisk utviklingshemming, atferdsvansker og sosiale problemer. Psykoselidelser, spiseforstyrrelser, skadelig bruk av rusmidler og selvskading er utenfor målgruppen. Institusjonen har plass til seks ungdommer.
«Det er vanskelig, og tar lang tid, å implementere kunnskapsbasert praksis.»
Personalgruppen består av nitten miljøterapeuter i turnus, en avdelingsleder som har ansvaret for det miljøterapeutiske arbeidet, og en leder med det faglige, personalmessige og økonomiske ansvaret. Institusjonen har knyttet til seg psykologspesialist som veileder personalet i kognitiv miljøterapi og bistår med fagutvikling. Ti av de nitten miljøterapeutene har treårig helseeller sosialfaglig utdanning, og er sosionomer og barnevernspedagoger. Det er ingen ansatte med formell veilederkompetanse.
Før Karienborg ungdomsheim startet med kognitiv miljøterapi ble det brukt en eklektisk tilnærming inspirert av psykolog Erik Larsen (Institusjonsplan, 2008). Arbeidsmåtene og rutinene var beskrevet i institusjonsplanen, der det ble lagt vekt på en psykodynamisk grunnholdning og profesjonell omsorg, uten at begrepene var utfyllende beskrevet eller satt inn i en målrettet miljøterapeutisk sammenheng. Mitt inntrykk da jeg tiltrådte som leder i 2008 var at metodene var mangelfullt beskrevet, og at miljøterapeutenes praksis var ulik, lite samkjørt og usystematisk. Miljøterapien var i liten grad kunnskapsbasert og tilpasset ungdommenes individuelle problemer. Lignende funn er beskrevet av Kristiansen (2015) som hevder at miljøterapi i sin alminnelighet fremstår som usystematisk samt ideologisk og teoretisk ubegrunnet.
Les resten av artikkelen i Tidsskrift for kognitiv terapi nr. 1 2016 s. 6-19
Peer H. Staff og Erling Brubakk var foregangsfigurer for utdanningen Kognitiv terapi i fysikalsk medisin og rehabilitering. Nå gir herrene, som tilsammen har 100 års erfaring som leger, roret videre.
STAFF OG BRUBAKK forteller at de kom over kognitiv terapi på 1990-tallet etter i lengre tid å ha søkt etter måter å håndtere alle de «nye» sykdommene som vedvarende ryggplager, fibromyalgi, whiplash osv. Sykdommer man egentlig ikke hadde noen forklaring på. — Jeg leste mange vitenskapelige artikler om kognitiv tenkning, men innså fort at få egentlig visste hva det var, sier Staff. — Vi så behovet for å få inn mer kunnskap om metodene og kontaktet NFKT. Sammen utviklet vi utdanningen «Kognitiv terapi i fysikalsk medisin og rehabilitering» som startet opp i 2005. Vi har hele tiden vært kursholdere, men nå har vi overlatt ansvaret til Ingar Heier, sier karene som nok fortsatt vil være å se på forelesningene. – Det er jo gøy, sier de begge, og det er hyggelig å gå av med pensjon og likevel påvirke verden.
Skjønt, å gå av med pensjon er vel et relativt begrep i deres tilfelle, til tross for at de begge har rundet 75 år. Brubakk bidrar for tiden i arbeidet sykehuset i Vestfold gjør med en modell for utmattelse/tretthet, og Staff jobber fortsatt 2 dager hver uke på Fram helse og rehabilitering.
Studiekamerater
I 1960 begynte de på medisinstudiet sammen til tross for at ingen av dem var belemret med verken legefamilie eller noe kall til legegjerningen. — Jeg leste i studieboken at medisin har bruk for folk med mange forskjellige anlegg og interesser, sier Brubakk. — Det trakk meg. I tillegg var jeg veldig interessert i biologi, og innså etter hvert at medisin ville gi meg flere muligheter i fremtiden enn marinbiologi.
For Staff bunnet valget i kombinasjonen av vanskelige sykdommer i familien, og en interesse for idrett. — I tillegg hadde jeg gode karakterer på skolen, og da måtte man jo bli lege, smiler han.
Forventningene til studiet stemte ikke helt med virkeligheten, det er de begge enige i. — Vi trodde vi skulle bli sittende med fasiten etter endt utdanning i 1966, men vi fant fort ut at det ikke stemte. Det var da vi kom ut i virkeligheten den egentlige utdannelsen begynte. Vi hadde lært å gjøre undersøkelser, stille en diagnose, og foreskrive behandling. I virkeligheten undersøkte vi pasienten, skjønte ikke helt hva som feilte vedkommende, og så måtte vi ta en avgjørelse om behandling på usikkert grunnlag.
Teknologisk utvikling
— Man må tåle usikkerhet i dette yrket, men vi ble i hvert fall gode klinikere. Det var ikke så mye teknologisk utstyr da vi startet opp, og gjennom tidene har gjennomgangsvisen vært at for å bruke nytt og avansert utstyr skulle man være temmelig sikker på diagnosen før man rekvirerte undersøkelse for å få den bekreftet med de nye vidundermaskinene.
«Vi trodde vi skulle bli sittende med fasiten etter endt utdanning.»
Med flere spesialiseringer og til sammen 100 års legeerfaring er det ikke rart at disse herrene nyter respekt i fagmiljøet, så selv om de har møtt på motstand på sin vei mot å implementere en kognitiv tenkning innen fysikalsk medisin og rehabilitering er det stadig større pågang på utdanningen de selv grunnla.
— Jeg ble en gang spurt om hva jeg ville sagt til pasienten om jeg kun fikk stille ett eneste spørsmål, og det var lett å svare på, sier Staff. Jeg ville ha spurt «hva tror du?». Det er noe leger sjelden spør om, og for meg er det det første steget inn i kognitiv terapi.