Chris Irons – Compassion focused therapy

I Compassion focused therapy kombineres kognitiv terapi med elementer fra blant annet evolusjonslære. Og pasientene lærer å ha medfølelse.

Chris Irons er en Londonbasert klinisk psykolog, forfatter og underviser i Compassion focused therapy. Han har i flere år samarbeidet nært med Paul Gilbert, som er den mest kjente eksponenten for denne terapeutiske tilnærmingen. Chris Irons deler hjernen vår inn i «den gamle hjernen» som er den primitive hjernen, med utviklingsnivå som matches av dyrene. Den rommer de basale impulsene som «fight or flight», sex, behovet for å beskytte barna osv. På den annen side har vi «den nye hjernen», som representerer det faktum at hjernen vår har videreutviklet seg til å også inkludere elementer som fantasi, vurderinger og analyse. Den nye hjernen er langt mer kompleks, noe som selvfølgelig er fantastisk, og gir mange muligheter, men samtidig åpner det også for et helt nytt sett med problemer. Irons eksemplifiserer det på følgende måte. – Hvis en sebra møter en løve på steppene, vil den flykte fra situasjonen der og da, men det vil ikke ta lang tid før den går og gresser helt rolig igjen. Hvis vi derimot, av en eller annen grunn, skulle møte på en løve, ville vi først og fremst være opptatt av å komme i sikkerhet. Men deretter ville vi brukt masse tid på å tenke på hvorfor den var der, om noen andre er i fare, om det kommer flere osv. Det ville tatt mye lengre tid for oss å falle til ro, og slik utvikler vi påtrengende kvernetanker som skaper store problemer for oss. Av og til kan denne imponerende hjernen altså også gi oss problemer, og da er det viktig for oss å vite at det ikke er vår feil. Det er hjernens.

Medfølelse (”compassion”) har oppstått i menneskets urtid ut fra vårt behov for å ta vare på andre, og da spesielt barna våre og stammen vår. Det er en evne som ligger innunder «den gamle hjernen», sier Irons og viser til at alle pattedyr er opptatt av å ta vare på sine avkom. Hva er så medfølelse? Irons definerer den som følsomheten for egen og andres lidelse med en intensjon om å prøve å lindre og forhindre denne lidelsen. – Medfølelse er ikke en følelse, det er en intensjon, sier Irons, og fortsetter. – Hvis et barn har ramlet og slått seg, viser vi medfølelse ved å bruke en myk tone i stemmen, klemmer, trøster og setter på plaster dersom det trengs. Men hva hvis det samme barnet er på vei ut i en trafikkert gate? Da bruker vi ikke den myke stemmen eller den varsomme berøringen. Vi roper og tar tak i barnet. Og skjer det flere ganger, blir vi sinte på barnet. Men det er like fullt uttrykk for en underliggende medfølelse, for intensjonen vår er at barnet skal ha det bra og beskyttes mot fare.

I behandlingssammenheng snakker Irons om at kognitive intervensjoner er kraftfulle når det gjelder å løse opp i og snu fastlåste og negative tankemønstre, men som terapeuter er det viktig at vi også i vårt samarbeid med pasientene inkluderer intervensjoner som er direkte rettet inn mot følelser og sinnsstemninger. På Inspirasjonskonferansen til NFKT nå i november demonstrerte han dette ved å ta publikum gjennom en øvelse der han viste hvordan forskjellige følelser påvirker vår indre samtale. Alternative ”støtte”-tanker fungerer svært ulikt i praksis alt ettersom vi i vår indre dialog snakker til oss selv i en sint og kritisk, foraktfull og dømmende eller en omsorgsfull og støttende tone. Et viktig mål i behandlingen er nettopp å motvirke følelser av skam og selvforakt ved å aktivere tilknytningssystemet i den gamle delen av hjernen og styrke pasientens evne til selvmedfølelse og egenomsorg. Gjennom ulike øvelser kan pasienten lære å ha større medfølelse overfor seg selv i de vanskelige situasjonene.