Eksponeringsbasert angstbehandling med VR
Ulrika Larsson. Foto: privat
På Nordlandssykehuset får de for tiden mye oppmerksomhet for Bodø Intensiv Eksponeringsterapi (BIET), en femdagers intensiv diagnoseoverskridende eksponeringsbasert angstbehandling for alle angstlidelser.
Programmet, som er utviklet av Forsvaret, har vært brukt på sykehuset siden de fikk starte opp etter pandemien, men de siste to årene har de fått et nytt hjelpemiddel i VR. Satsningen kunne finne sted takket være innovasjonsmidler fra Helse Nord og støtte fra Nordlandssykehuset og klinikkledelsen, PHR klinikken, og har raskt blitt et sentralt innslag i behandlingen. Prosjektleder Ulrika Larsson, psykiater og veileder i kognitiv atferdsterapi, gleder seg over mange nye muligheter gjennom å bruke VR som verktøy, men understreker likevel at VR er nettopp det, et hjelpemiddel.
Har kompetansen til å stå trygt
– Det som gjør behandlingen er likevel behandlernes kompetanse, slår hun fast. – Det er ikke sånn at hvem som helst utenfra kan komme og låne VR-rommet vårt og bruke det til en god behandling. Teamet som jobber med BIET er satt sammen på tvers av de tradisjonelle siloene på klinikken, og består for tiden av syv behandlere. Det tette samarbeidet innad er viktig, påpeker Larsson. – Det er utrolig givende og artig arbeid, men det er også krevende. Her er det ingen behandling vi kan gjøre på rutine, hvert enkelt opplegg er persontilpasset. Da er det viktig at vi som behandlere står stødig i det vi driver med og trygger hverandre, for er det én ting vi vet, så er det at angst og tvil smitter, både i teamet og over til pasienter.
Eksponering er mer enn utføring av oppgaver
På BIET har de viet en uke i måneden til behandling. De starter i en gruppe på mellom fire og seks pasienter. I gruppen møtes de, deler erfaring og får opplæring, men når det kommer til eksponeringen, får hver enkelt pasient sin co-terapeut og sitt eget opplegg. Her kommer også verktøyet VR til sin rett. – Vi ser i tradisjonell behandling at pasientene ofte utfører oppgavene de blir gitt, men uten nødvendigvis å gjøre eksponering, forteller Larsson. – For eksempel dersom en pasient får i oppgave å gå på butikken og kjøpe tyggegummi. Det er en oppgave som kan gjennomføres på mange ulike måter, også med store mengder sikkerhetsatferd og unngåelse. De kan for eksempel gå på den lokale Jokerbutikken klokken 22.30 på kvelden i følge med en venn. Oppgaven er utført, men de har fortsatt med seg alle mulige sikkerhetsstrategier, i motsetning til om de for eksempel skulle gått på et folksomt kjøpesenter midt på dagen og utført handlingen på en stor butikk alene.
Bygger selvtillit i VR
Også i BIET-programmet fokuserer de på eksponering i samarbeid med den enkelte pasients co-terapeut ute i den virkelige verden, men for mange starter denne eksponeringen i VR-rommet. – Når man står med VR-briller og trår inn i en virtuell virkelighet, vet fornuften at man er helt trygg, uansett hva slags scenarier som spiller seg ut. Følelsene, derimot, vet ikke det. Det er nettopp denne kombinasjonen som gir så god læring, og ikke minst en trygg måte å utfordre seg på. En ting er eksponeringen de da får i den virtuelle virkeligheten, men Larsson mener at det er et annet aspekt som er minst like viktig, og det er selvtilliten som pasienten oppnår gjennom å bli eksponert for angst i den virtuelle virkeligheten.
Utfordrer angsten
– Vi har mange ulike scenarier i VR-rommet, og teknologileverandøren vår, Fornix, bygger stadig nye. Sånn sett kan pasientene få eksponering for edderkopper, sosiale situasjoner, sprøyter eller annet de måtte ha konkrete fobier og angst rundt. Men når vi jobber med eksponering er det først og fremst angsten vi jobber med å utfordre, ikke nødvendigvis det enkelte scenariet. Dette kan vi utnytte ved blant annet å utsette pasienten for scenarier som er generelt egnet til å fremkalle angst, som for eksempel høyder, for derigjennom å la dem bygge selvtillit ved å stå i angsten. Dermed stiller pasienten bedre når vi tar dem med ut i den virkelige verden for å eksponere dem for deres spesifikk angst, om det så er å gå på dette folksomme kjøpesenteret for å kjøpe tyggegummien sin istedenfor den lokale Jokeren. Det vi ønsker å komme til livs er unngåelsesatferden og tanken om at det er angsten som bestemmer i pasientens liv, istedenfor personen selv.
VR åpner muligheter
Med det forklart, gir det full mening det Larsson sier, om at VR ikke er behandling, men et veldig godt verktøy. – Det er alltid kompetansen til behandleren som gjør behandlingen, men VR gir pasientene større mulighet til å ta imot resten av behandlingen, konkluderer hun.
Larsson takker en fremoverlent og innovasjonsvillig sykehusledelse for at de har kunne bygge opp BIET til å bli et godt og effektivt tilbud. Også fra omgivelsene får teamet oppmerksomhet. – Ja, det er flere som tar kontakt og ønsker å høre mer om det vi holder på med. Det hender også at andre enheter og avdelinger spør om de kan få benytte VR-rommet i behandling, men det sier vi altså nei til, nettopp fordi kompetansen er så enormt viktig. Det har imidlertid hendt at vi har tatt imot pasienter fra utenfor vårt eget helseforetak.
Utvider i fremtiden
Foreløpig har fokuset til BIET vært i voksenpsykiatrien, skjønt de har hatt pasienter ned til 16 år. Så langt har 52 pasienter gjennomført behandlingen. Nå tenker de imidlertid lenger. – Vi har allerede begynt å lære opp behandlere fra barn- og ungefeltet, og planlegger oppstart for denne gruppen i fremtiden, så det er noe vi virkelig ser frem til nå, avslutter hun.