Psykologspesialist Solfrid Raknes har tatt kognitiv atferdsterapi fra kontor til konfliktområder. Nå bygger hun fellesskap, vever håp, og utvikler verktøy for barn i krise.

Det var som fersk psykologstudent at Solfrid Raknes først falt for kognitiv atferdsterapi. – Jeg tror det har å gjøre med at jeg liker praktiske ting, konkrete ting som fungerer. Så da jeg oppdaget denne metoden, bestemte jeg meg for at dette vil jeg bli god i, forklarer hun. Hun tok videreutdanning i kognitiv terapi og deretter veilederutdanningen. Med tiden ble hun rekruttert inn i styret i NFKT, og ble i det hele tatt godt etablert i feltet.

I starten jobbet Raknes innenfor voksenfeltet, men da barna hennes ble større, skiftet hun retning. – Livet som småbarnsmor og nyutdannet var travelt og jeg fokuserte på å lande i voksenfeltet. Men da barna ble større følte jeg at det var rom og tid for å fordype meg i noe nytt, og da ble det barn- og ungefeltet, forteller Raknes, som hadde sin første BUP-jobb på Voss.

Et lite hjelpemiddel med stor virkning

Da Raknes startet i barnefeltet i 2007, la hun raskt merke til noe: Det fantes lite skriftlig materiale for barn basert på kognitiv atferdsterapi. – Jeg tenkte: Hva kan jeg gi barna og foreldrene som gjør at de husker det vi har snakket om på klinikken når de kommer hjem?

Et undervisningsoppdrag for ungdommer på utveksling ble vendepunktet. Der utviklet hun hjelpehånden, en enkel, konkret metode som raskt viste seg nyttig. – Den fungerte godt, og da fikk jeg ideen om å bygge videre på dette. Jeg ville lage noe enkelt og praktisk som kunne fungere i arbeid med barn og unge, uten at det nødvendigvis var psykologer involvert. Det var altså sånn Psykologisk førstehjelp startet, men snøballen skulle rulle og bli større enn hun kunne ane. Etter hvert ble Psykologisk førstehjelp, konseptet med hjelpehånden og røde og grønne tanker, oversatt til flere språk, og er i dag i bruk i mange land, ofte uavhengig av Raknes selv. Hun har fått priser for arbeidet, blant annet fra World Economic Forum.

Digitale løsninger i krise

Med basis i Psykologisk førstehjelp, var Raknes tidlig ute med digitalt selvhjelpsmateriell, Da krigen i Ukraina brøt ut, og Helsedirektoratet umiddelbart finansierte oversettelse av digitalspillet Hjelpehånda til ukrainsk, tok hun det et skritt videre og utviklet Magic Mitten for barn som lever i urolige omgivelser og konfliktområder. – Der har vi brukt læringsmaterialet i engasjerende historieform. Du følger en hovedperson og får med viktige elementer fra Psykologisk førstehjelp underveis. Pilot-testing av Magic Mitten har foregått i Libanon, Syria, Ukraina, Ungarn og Norge. Magic Mitten har allerede fått stor anerkjennelse, blant annet fra UNESCO, og er nå i bruk både i Ukraina og Gaza. Nå søker Raknes midler for å sørge for å gjøre verktøyet tilgjengelig og nyttig for flere flyktningbarn i Norge.

Et liv i bevegelse

Siden 2017 har Raknes stort sett bodd utenfor Norge. Det begynte med et seks ukers oppdrag i Libanon, som ble til fem år. Der møtte hun også sin nåværende kjæreste, som hun nå har bodd med på tre kontinenter. De bor nå på fjerde året i Dar es Salaam i Tanzania. Her jobber hun blant annet videre med implementering av Magic Mitten og Hjelpehånda, og er sentral i implementering av prosjekter som bygger på hennes materiell på tre kontinenter. Men hun har også i aller høyeste grad engasjert seg i lokalsamfunnet.

Fra stigma til fellesskap

– For to år siden startet jeg et kollektiv for mødre til barn med utviklingshemming. Nå er det 33 mødre, forklarer hun. Bakgrunnen var enkel, men brutal. Kvinner som føder barn med psykisk, eller andre typer utviklingshemming i Tanzania blir ofte utstøtt ettersom det er en oppfatning av at slike utfordringer må være et resultat av heksekraft og straff fra Gud. Mange blir forlatt av ektemennene sine, og velferdsordningene er fraværende. Flere sover ute, mangler inntekt, støtte og fellesskap. Fattigdommen er enorm. Raknes hadde imidlertid tidligere sett hva slike kollektiver kunne bety, blant annet gjennom et hekleprosjekt hun startet for syriske flyktningmødre i Libanon. – Det handler om å erstatte isolasjon med fellesskap, og slik redusere skammen, sier hun. Det var i hvert fall tanken da hun etablerte Uhuru Mama-kollektivet. Kvinnene i kollektivet vever vesker, boller og andre vakre gjenstander i gress, og syr skoleuniformer. Noen har fått gå på sykurs, og Raknes har samlet inn penger slik at de har fått kjøpt symaskiner til kollektivet. – Det som er så bra med gruppen, er at de støtter hverandre og skammer seg mindre. De får inntekt og fellesskap, blir mer frimodige og tøffere til å kjempe for sin egen og barnas verdi.

Forskning og forebygging

Raknes har doktorgrad i forebygging av psykiske lidelser, og hun er en forsker inn til ryggraden. Nå kobler hun derfor også forskning til Uhuru-kollektivet. Sammen med andre forskere har hun dermed initiert en studie som følger mødrene i kollektivet, og barna deres, over tid. – Vi ser blant annet på hvordan fellesskapet påvirker mødrenes psykiske helse, og som følge av det også barnas utvikling, blant annet i skolen. Det har forandret seg enormt siden vi kom i gang. Målet er å undersøke hvordan slike tiltak kan bidra til å forebygge både fattigdom og psykiske plager for særs utsatte grupper, og fremme utvikling hos barn med tilsvarende utfordringer.

Veien videre

Raknes trives godt i Tanzania og har det ikke travelt med å komme seg hjem til Norge igjen. Samtidig jobber hun aktivt med å gjøre prosjektene mer bærekraftige, også uten henne. – Jeg håper at Uhuru Mama kan få på plass et godt og stabilt distribusjons- og salgsapparat. Og så ønsker jeg å jobbe videre med spredningen av Magic mitten, avslutter hun.