Gunvor Launes – et kognitivt fotavtrykk
Psykiater Gunvor Launes brukte 25 år av sin karriere på å få pasienter med tvangslidelser til å slutte å vaske hendene. Så ble hun kommuneoverlege. Hennes viktigste oppgave da pandemien traff? Lære folk å vaske hender.
Før hun ble psykiater, var hun allmennlege med utdannelse i samfunnsmedisin. Derfor tok hun permisjon fra Sørlandet sykehus, DPS Solvang, for å bli kommuneoverlege i Lindesnes. – Jeg ønsket å jobbe med folkehelse på systemnivå, og ta for meg temaer som lav deltakelse i arbeidslivet, ung uførhet, sammensatte psykiske lidelser, utmattelse og utbrenthet. Problemet var bare at jeg startet i den jobben første november 2019, omtrent samtidig som pandemien oppsto i Kina, forklarer Gunvor Launes. Den opprinnelige planen i forhold til folkehelsearbeid, ble dermed raskt lagt til side til fordel for krisestab og smittehåndtering.
Hektisk pandemi
Permisjonen, og jobben som kommuneoverlege, varte i ti hektiske måneder. – Det var utrolig lærerikt og spennende. Ingen hadde jo gjort noe sånt som dette før, forteller Launes som hadde ansvar for å bygge opp og drifte smittesporingsteam og alle disse andre funksjonene som har dukket opp under pandemien. – De lange dagene plaget meg aldri, det er jeg vant til, men jeg kjente på stresset og bekymringen; Hva om vi ikke klarte det?
Samarbeid med pasienten
I pandemien har mye dreid seg om opplæring og veiledning for Launes, som det også gjør til vanlig. I tillegg til jobben som overlege og psykiater på Lister DPS ved Sørlandet Sykehus HF, er hun blant annet veileder i kognitiv terapi. – Da jeg først var ferdig med medisinutdanningen min, ble jeg allmennlege og helsesjef nordpå. Da jeg siden tok psykiatriutdanningen, forsøkte jeg først å fordype meg i psykodynamisk retning. Da jeg så snuste på kognitiv terapi, kom jeg fram til at det var en mye riktigere retning for meg. Å jobbe på den måten, være en likeverdig samarbeidspartner med pasienten, og sammen komme fram til mål for pasienten, passet meg mye bedre.
Humor er viktig
Den kognitive tankegangen har Launes alltid med seg i jobben, men et annet viktig virkemiddel, ikke minst når hun jobber med grupper, er humor. – Jeg jobber mye med oppbygging av angstkompetanse, og da bruker vi mye humor. Vi ler aldri av pasientene, men vi ler gjerne med pasientene av de crazy tankene de her, forteller Launes som er kjent for å være god på nettopp humor. Faktisk så god at hun har blitt en habil stand-up komiker på si’. – Jeg har alltid likt humor og har ofte fått i oppgave å holde en tale eller lage underholdning. Da stand-up som humorform ble innført for rundt tyve år siden, tiltalte det meg veldig, sier hun ettertenksomt. – Da jeg så ble invitert til å være med på et juleshow med halvproffe komikere i min egen hjemby, Mandal, for fem år siden, kastet jeg meg med. Siden har det blitt opptil flere opptredener på Launes, blant annet på middagen til Veilederkonferansen til NFKT nå i oktober, og hun ser ingen grunn til å stoppe nå. – Etter korona har jeg jo fått mye nytt materiale å bruke, ler hun. – Det er noe av det jeg liker med stand-up, sier hun, mer alvorlig igjen. – Der kan jeg si de tingene jeg ønsker å si. Jeg kan sette ting på spissen og få fram det budskapet jeg ønsker.
Samfunnet post-covid
Pandemien har gjort mer enn å bare være grunnlag for et stand-up show. Selv om vi nå alle er glade for at samfunnet har åpnet igjen, mener Launes at det finnes flere bekymringsverdige aspekter ved samfunnet etter covid. – Tidligere jobbet jeg med pasienter med tvangslidelser. En viktig oppgave da var å få enkelte til å slutte å vaske hender hele tiden. Nå er håndvask et av våre viktigste våpen mot pandemien. Det er likevel viktig at vi ikke lar det ta overhånd. Det er noe som heter disgust propensity, altså ekkelhetssårbarhet. Når mange flere i et samfunn synes at noe er ekkelt, kan det lede til mer angst. Det skjer dessuten veldig mye forskning nå i etterkant av pandemien. Det er bra, men kan også bli et problem, ikke minst med tanke på såkalt «long-covid». Hvis du får tilstrekkelig mange spørreskjemaer som spør om du er sliten eller utmattet, kan det fort bli til at du kjenner på at du er nettopp det, forklarer Launes, som selv fikk kjenne på korona i romjulen i fjor, dog med et lett forløp. Hun ser også at det er en spesifikk gruppe som har en tøff vei tilbake til samfunnet nå når det har åpnet opp igjen. – For personer som er sosialt unnvikende, har det kanskje vært en lettelse å stenge seg inne og holde seg hjemme for seg selv de siste par årene. Det har plutselig vært sosialt akseptabelt, og kanskje blitt veldig behagelig. Da kan veien være tung tilbake til en normal hverdag med jobb og sosialt liv, uansett hvor mye eller lite man vasker hendene, avslutter hun.