To av tre som tar sitt eget liv i Norge er menn. Hvorfor er det slik, og hva kan vi gjøre med det? Spesialrådgiverne Synøve Magnussen Wiig og Hannah Lydvo, underviser i RPH opplæringsprogrammet, der de deler kunnskap og erfaringer fra arbeidet med selvmordsforebygging.

Drøyt 70 prosent av de som tok sitt eget liv i Norge i 2024, er menn. Det gjør 2024 til et normalår når det gjelder menn i selvmordsstatistikken. Likevel vet vi at mange av dem som sliter, aldri ber om hjelp.

– Mange menn oppsøker ikke hjelp, selv når det er alvorlig, og det er færre menn enn kvinner som mottar hjelp i spesialisthelsetjenesten. Enkelte menn har en forventning om at hjelpen enten ikke finnes, eller at den ikke vil fungere for dem. I tillegg bruker de mer «endelige» metoder når de forsøker å ta livet sitt enn kvinner, sier Synøve Magnussen Wiig, psykologspesialist og spesialrådgiver ved RVTS Øst.

Samtidig vet vi at det ikke alltid er så mye som skal til for å snu en selvmordskrise. Det er derfor stort potensiale å hjelpe mennene i kommunale tiltak som Rask psykisk helsehjelp. Men da må inngangen være attraktiv nok, også for denne gruppen. Nettsidene som forklarer tilbudet og selve tilbudet må i større grad tilpasses mennene.

Myter og mannsidealer

– Språket vi bruker i hjelpeapparatet treffer ikke alltid menn, sier Hannah Lydvo, også psykologspesialist og spesialrådgiver ved RVTS Øst. – Menn sier ikke nødvendigvis at de er deprimerte, men snakker heller om økonomiske problemer, stress eller forhold som skranter. Vi må lytte til hvordan de selv beskriver problemene, og møte dem på deres egne premisser.

Menn tyr oftere til rus, sinne eller isolasjon som håndteringsstrategier, fremfor å sette ord på følelser. Å erkjenne behovet for hjelp kan bli opplevd som et nederlag, og skammen kan være lammende.

– Mange har vokst opp med idealer om å bite tennene sammen og klare seg selv. Det kan gjøre det vanskelig å erkjenne at man trenger hjelp, sier Wiig. Dette stemmer også overens med en ny undersøkelse fra Opinion, gjort for Helsedirektoratet, der litt over halvparten av mennene sier at det er skamfullt å si at man har dårlig psykisk helse.

Å møte menn på riktig måte

Wiig og Lydvo mener at det blant annet handler om å ikke alltid gjøre psykisk helsehjelp «mykere», men heller mer målrettet og praktisk i møte med disse mennene. Det kan handle om å snakke om søvn, rus, økonomi eller hverdagsproblemer. Om å spørre direkte om selvmordstanker, bruke tydelige begreper, og ikke minst om å anerkjenne det de står i, og understreke styrken som ligger i å be om hjelp.

– Vi må kunne møte kraften og motet, ikke bare det sårbare. Å si: Dette er tøft, og du står i det. Det krever styrke, sier Lydvo.

De er begge enige i at tidlig innsats er avgjørende. Mange menn har vært i kontakt med fastlegen året før de tar sitt eget liv, men uten at selvmordstanker har blitt avdekket. Derfor er de opptatt av å bidra inn i opplæringsprogrammet til RPH.

– Navnet Rask psykisk helsehjelp forplikter. Når noen tar kontakt, må det faktisk gå raskt, understreker Wiig og viser til undersøkelsen fra Opinion der flere enn fire av ti mener at det er liten vits i å oppsøke hjelp fordi de forventer at det vil være lang ventetid. – Det handler ofte om å gripe øyeblikket da de er motivert for å søke hjelp, skape en god allianse og jobbe konkret og målrettet.

Pårørende og praktisk hjelp

Mange menn som strever med selvmordstanker, føler seg som en belastning for andre. Å trekke pårørende inn så tidlig som mulig kan derfor være et viktig tiltak, selv om det ikke alltid er enkelt.

– Pårørende kan fungere som en motstemme til den indre, nedbrytende dialogen. For mange pårørende kan det være første gang de hører at deres familiemedlem eller venn har hatt selvmordstanker, sier Lydvo. Også er det viktig å huske på barna som er pårørende fordi de er spesielt sårbare når foreldre har selvmordstematikk. De trenger også informasjon og mulighet for å dele sin opplevelse.

Og selv om selvmord forebygges gjennom god behandling av grunnproblematikken, er det mye som kan gjøres som umiddelbare tiltak: gi fra seg nøkkelen til våpenskapet, se på den økonomiske situasjonen sammen med noen andre, få hjelp til å håndtere smerter eller søvnproblemer.

– Vi håndterer utfordringer ulikt på grunn av ulike oppvekstsvilkår og erfaringer. Det er viktig å utforske hva det betyr for den enkelte personen å oppleve for eksempel et samlivsbrudd. Det er ikke  alltid psykisk lidelse som ligger til grunn for selvmordstanker. Det kan for eksempel være personens opplevelse av å være totalt fastlåst og å mangle erfaring med å håndtere tanker og vonde følelser som kan gi selvmordstanker der og da, sier Wiig.

Vi kan alle gjøre noe

Ny nasjonal faglig retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern og TSB (2024), understreker at vi ikke kan forutsi hvem som er i selvmordsfare på individnivå. Dette gjelder dermed også for kommunens Veiledende materiell om forebygging av selvmord (2018). Det betyr at vi må være åpne, og klare, til å møte alle, også de vi minst venter det fra.

Det finnes ikke én vei inn i selvmord, på samme måte som det ikke finnes én vei ut. Men det finnes mange små muligheter for å gjøre en forskjell. – De må vi sørge for å bruke, påpeker Lydvo. Nettopp derfor mener hun at forelesningen de har om dette temaet på RPH-opplæringen, ikke nødvendigvis fremstår så dyster som man kanskje skulle tro. – Det er et tema der det kan være godt å få gode rammer rundt, litt kjøtt på beinet for dem som sitter som behandlere. Det er mange muligheter for innsats, og gjennom undervisningen kommer vi med eksempler på mange konkrete handlingsmuligheter. Sånn sett er det et tema fullt av håp, avslutter hun.