Misofoni er fortsatt en ukjent lidelse for mange. For andre er det et daglig problem. Men med økt kunnskap, rett hjelp og tverrfaglig tilnærming, finnes det hjelp å få.
En lett kremting. En tyggebevegelse. Lyden av pust. For de fleste går det ubemerket hen. For personer med misofoni, kan slike lyder oppleves som rene torturen. – Mange som kommer til oss har levd lenge med dette før de søker hjelp. Når de først kommer, kan plagegraden være oppe i ni av ti, forteller audiopedagog og kognitiv terapeut Karina McGlade-Grando. Hun jobber ved Linderud audiopedagogiske senter og Østlandets Audiopedagogiske og Kognitive senter i Fredrikstad, og har spesialisert seg på hørselslidelser som tinnitus og misofoni.
Misofoni er nå en anerkjent diagnose, og gir rett til støtte fra Helfo. Likevel er det mange som aldri har hørt om den, til tross for at lidelsen ofte påvirker hele familien dersom ett familiemedlem er rammet.
En lidelse med mange nyanser
McGlade-Grando forklarer at misofoni er én av flere tilstander under paraplyen lydoverfølsomhet. Hyperakusis handler om at lyder oppleves som fysisk ubehagelige og for høye selv om den ikke gjør det for andre, fonofobi innebærer redsel for lyd, mens misofoni utløser sterke negative reaksjoner på bestemte lyder. – De klassiske triggerne er det vi kaller ansiktsproduserte lyder: tygging, svelging, hosting, pusting, men noen kan også få samme reaksjon av synsinntrykk, særlig repeterende bevegelser. Noen reagerer også på lyder fra omgivelsene. Jeg har en pasient som har flyttet fem ganger på grunn av at hun var så plaget av lyder fra naboen, så det kan altså bli et stort problem, sier hun.
Lyd kan ofte være vanskelig å skjerme seg for. Mange unge som er rammet beskriver å bli utslitt etter skoledagen, fordi de bruker all energi på å skjule plagene eller å holde dem i sjakk. Utmattelsen kommer gjerne til overflaten i trygge omgivelser når de kommer hjem. – Det kan gjerne eksplodere under middagen, forklarer McGlade-Grando.
Faglig samarbeid og skreddersydd behandling
I behandlingen av misofoni og andre typer lydoverfølsomhet, jobber McGlade-Grando ofte i team med psykologer, audiografer og andre fagpersoner. – Vi starter alltid med grundig kartlegging og psykoedukasjon. Pasienten må forstå hvorfor lydene blir et problem. Deretter jobber vi med eksponeringsterapi, men i et tempo og på en måte som er tilpasset den enkelte.
Eksponeringen skjer for eksempel ved hjelp av et lydbibliotek, der pasienten selv har samlet inn lyder. De starter med de minst plagsomme lydene, og nærmer seg gradvis de mer utfordrende. – Det er avgjørende at det er pasienten selv som er motivert for behandling. De må ønske hjelpen selv, understreker hun.
Når diagnosen får navn og håp
Mange unge med misofoni sliter med skolevegring. Enkelte klarer ikke fullføre skoleløpet, og noen isolerer seg fullstendig i hjemmet. – Det hender vi møter barn som ikke har spist med familien på flere år. De sitter på rommet sitt og spiser alene fordi lydene ved middagsbordet blir for vanskelige. Dette påvirker hele familien, og det er viktig å få frem at dette ikke handler om å være vanskelig. Det er en veldig reell lidelse, sier McGlade-Grando. Hun understreker samtidig at det finnes håp. Mange opplever betydelig bedring med riktig hjelp. – Det varierer hvor raskt bedringen skjer, og hvor fullstendig den er. Har man tilleggslidelser som autisme, ADHD eller Tourettes, kan det være mer utfordrende. For noen er dette også en fase de kan vokse ut av. Men det viktigste er at man blir trodd, at man får hjelp og et håp om at det skal bli bedre.
En lydverden i endring
Karina McGlade-Grando tror også vår moderne lydhverdag spiller en rolle i økt lydoverfølsomhet. – Vi bruker ørepropper med musikk for å skjerme oss for uønskede lyder, eller vi oppsøker stillhet ved hjelp av hodetelefoner med støyreduksjon. Det kan være nyttig i korte perioder, men vi må ikke glemme at sansene våre er laget for å sanse. Akkurat som vi ikke bør være i totalt mørke over tid fordi det skader synet vårt, bør vi heller ikke være i total stillhet. Hun har sett en økning i henvendelser til klinikken de siste årene og tror det delvis handler om økt bevissthet hos leger og fagfolk, men også om reelle endringer i hvordan vi bruker hørselen vår.
Leter etter gode lyder
Selv har McGlade-Grando bakgrunn som musiker. Kanskje er det også derfor hun er særlig opptatt av å hjelpe mennesker tilbake til et godt forhold til lyd. – Jeg vet hvor fantastisk lyd kan være. Derfor leter jeg sammen med pasientene etter lyder de liker, og jobber for at de igjen skal kunne leve med, og ikke i frykt for, lyd.
