Hva gjorde isolasjon, stengte dører og fravær av nærkontakt med oss under pandemien? Seniorforsker Asle Hoffart har vært med på å lete etter svar. Han mener funnene er tydelige.

– Karantene over tid hadde en klar sammenheng med økte symptomer på angst og depresjon. Jo lenger den varte, jo mer utslag så vi i dataene, sier Asle Hoffart, seniorforsker ved Modum Bad og psykologiprofessor emeritus ved Universitetet i Oslo.

Han var en av forskerne bak en stor, internasjonal studie av hvordan pandemiens tiltak påvirket den psykiske helsen i befolkningen. Mer enn 100.000 personer fra Norge og Island ble fulgt gjennom og etter pandemien, og studien er publisert i BMC Medicine.

– På mange måter var pandemien et slags naturlig psykologisk og sosialt eksperiment, så vi var opptatt av å få kunnskap ut av situasjonen, sier Hoffart.

For selv om tiltakene var nødvendige, er det viktig å forstå konsekvensene, mener han.

Ensomhet, grubling og manglende bevegelse

Studien viste at det ikke bare var personer med eksisterende psykiske helseplager som ble rammet.

– Det overrasket oss at folk uten tidligere symptomer reagerte nesten likt på isolasjon som de som allerede slet. Det tyder på at karantenen i seg selv utløste plagene, sier Hoffart. Han peker på flere årsaker: – Isolasjon reduserer fysisk aktivitet og øker tid du har tilgjengelig til grubling og bekymringer. Og kanskje viktigst: mangel på sosial kontakt gir grobunn for ensomhet og frykt, ikke minst frykt for at isolasjonen skal vare.

Han mener det er avgjørende at vi tar med oss kunnskapen videre, og ikke lar den ligge til neste krise.

– Når vi vet hva som utløser eller forsterker psykiske plager, vet vi også hva vi kan gjøre noe med.

Tiltak som virker

For det finnes verktøy, også i en slik ekstrem situasjon som vi opplevde under pandemien. Hoffart trekker frem flere.

– Bekymringer kan styres. Innen kognitiv og metakognitiv terapi har vi ulike metoder for nettopp det. Mange rapporterte også at det å begynne med nye aktiviteter hjemme, som å lære noe nytt, strikke eller pusle med en hobby, hjalp dem å holde tankekjøret i sjakk.

Digital kontakt viste seg også å være verdifull, selv om den ikke fullt ut kan erstatte fysiske relasjoner. Selv tok han imidlertid mulighetene som lå i den digitale kontakten. – Jeg hadde digital påskeeggjakt med barnebarna. Det er jo ikke det samme som å møtes, men det var bedre enn ingenting. I hvert fall bedre enn å skrive brev, humrer han.

Samtidig så man hvordan det digitale livet også potensielt var et utenforskap som ble forsterket i gitte tilfeller.

– Ungdommer som allerede sto utenfor, og eldre som ikke mestret teknologien, ble ekstra sårbare.

Ulik belastning i ulike grupper

Flere grupper hadde vedvarende høy belastning gjennom hele pandemien. I tillegg til personer med psykiatriske diagnoser, var følgende særlig utsatt:

  • Personer som bodde alene
  • Unge voksne
  • Foreldre med barn hjemme
  • Personer med innvandrerbakgrunn
  • Helsearbeidere
  • De som mistet jobben
  • De som brukte sosiale medier eller uverifiserte kilder som sin primære informasjonskilde

– Det var særlig interessant å se at de som oppsøkte informasjon via redaksjonsstyrte medier, klarte seg bedre enn de som fikk informasjon andre steder. Det tyder på at pålitelig informasjon faktisk kan beskytte psykisk helse, sier Hoffart.

Fire tydelige forløp

Datainnsamlingen ble gjort underveis og etter nedstengningen. Da forskerne analyserte forløpene, så de fire tydelige mønstre:

  • Nesten halvparten hadde ingen symptomer på depresjon i det hele tatt.
  • Omtrent åtte prosent hadde vedvarende høy depresjon gjennom hele pandemien.
  • En gruppe med høy depresjon tidlig i pandemien fikk det bedre da samfunnet åpnet opp igjen.
  • En annen gruppe begynte med lavt symptombilde, men utviklet depresjon utover i pandemien, noe som vedvarte også etter at tiltakene lettet.

– Den siste gruppen er kanskje den mest tankevekkende. Den viser at konsekvensene ikke alltid kommer umiddelbart, sier Hoffart.

Ser fremover

Et viktig poeng for Hoffart og forskerteamet har vært å få bedre grunnlagsdata.

– Vi hadde ingen «før-pandemien-data» da vi gikk i gang, så nå er vi med på en ny, større internasjonal studie som samler data fra populasjoner før neste krise rammer. Her er blant annet England, Tyskland og New Zealand med, sier han.

Og kriser kommer – det vet vi. Derfor er det avgjørende å lære av pandemien.

– Rutiner, aktivitet, sosiale bånd og å begrense bekymringene våre. Det er ikke bare gode råd, det er tiltak med solid støtte i forskningen, konkluderer Hoffart.