Hvordan kan du støtte en som har generalisert angst?

Du har trolig sett hva som skjer når den du er glad i, har angst. Det kan være både nyttig og beroligende å vite hva som skjer i kroppen ved sterk angst, og hvorfor disse kroppsreaksjonene oppstår

Som pårørende har du en viktig rolle. Du kan bistå på mange måter. Du har trolig sett hva som skjer når den du er glad i, har angst. Det kan være både nyttig og beroligende å vite hva som skjer i kroppen ved sterk angst, og hvorfor disse kroppsreaksjonene oppstår.

Vær en medhjelper under treningen

For å få kontroll med et angstproblem – både generalisert angst, helseangst, sosial angst og fobier – er det viktig å sette av tid til planlagt og systematisk trening. Å øve alene er ofte slitsomt. Det kan være vanskelig å motivere seg til å gå gjennom et treningsprogram. Mange har opplevd det som nyttig at en av ens nærmeste er medhjelper under treningen. Det kan være som partner, foreldre eller søsken, og det kan være en nær venn.

Du er sannsynligvis ikke noen ekspert på behandling av angst, og må lære deg de viktigste prinsippene. Derfor er det viktig at du tilegner deg kunnskapen om angst og angsttrening på denne nettsiden. Et eksempel er å lese informasjonsskrivet Kontroll over vedvarende og overdreven bekymring, der du finner en rekke forslag til konkrete tiltak.

Ha en åpen dialog

Snakk åpent og direkte om problemene. Ta for dere de vanskelige situasjonene, og få frem et detaljert bilde av hva som skjer. Vær støttende, samtidig som du ikke argumenterer, for eksempel ved å si at noe «egentlig» ikke er bekymringsfullt, farlig eller pinlig. Din oppgave er i første omgang å forstå, ikke å mene noe eller å gi råd.

Gi beslutningsstøtte

Som medhjelper kan du være med på å sette konkrete mål for treningen, både den enkelte treningsøkten og fremdriften i hele programmet. Dere kan foreta endringer i opplegget når det er ønskelig. Du kan delta på noe av treningen, gi oppmuntring, og vurdere fremskritt og tilbakeskritt.

Husk at det er personen du hjelper, som hele tiden tar valget om hva som skal gjøres, når det skal gjøres, og hvordan det gjøres. Det er den andre som bestemmer, og du bidrar med støtte til gode beslutninger.

Unngå å bli trukket inn i grubling og bekymring

Et vanlig hjelpetiltak ved både depresjon og bekymringsangst er at pasienten trener på å flytte oppmerksomheten bort fra påtrengende og energitappende grubling og bekymring. Fenomenet «medgrubling» og «medbekymring» er når man som partner blir trukket inn i grublingen og bekymringene. Det skjer når den ene snakker om og om igjen om plager, problemer og bekymringer, og sine negative følelsesmessige reaksjoner på disse, og du blir trukket inn i samtalen – du blir en «grublepartner» eller «bekymringspartner». Du forsøker kanskje å være oppmuntrende og problemløsende i dialogen, men neste gang starter dere på samme sted når bekymringer igjen dukker opp, ofte rundt de sammen temaene.

Dersom dette er et kommunikasjonsmønster dere har kommet inn i, kan dere snakke om det, og så avtale å trene på ulike strategier for å skifte spor i dialogen. Et eksempel er at dere på forhånd har avtalt å ta en liten pause i samtalen dersom en av dere legger merke til at dere har gått i kvernefellen. Et slikt sporskifte bør gjøres på en måte som ikke er ufølsom.

Ta vare på deg selv

Det er viktig at du tenker på hvordan du kan ta vare på deg selv i en vanskelig situasjon. Det er ofte krevende å gi omsorg og støtte til en som har en angstlidelse, og som kanskje også er deprimert, og dine egne bekymringer kan ta mye plass. Prøv å opprettholde de vanlige rutinene dine og ditt sosiale liv, alt som kan gi deg energi. Hvis du setter til side egne behov, blir du fort tappet for krefter. Da trenger du påfyll. Støtte fra slektninger, venner og hjelpeinstanser kan gi den noen pusterom i hverdagen.