Panikklidelse og agorafobi

I angsttrening er det fremfor alt pasienten som utfører behandlingen. Det forutsetter at du som terapeut gir pasienten god informasjon om hva angst er, hva som forårsaker angst, hvordan treningen skjer, og hvorfor terapien legges opp slik den gjør. Du kan gjerne anbefale pasienten å lese informasjonsskrivet Angst – en alarmreaksjon.

Du kan også tegne angstkurven, som viser at sterk angst som hovedregel stiger raskt, når en topp, for så gradvis å synke igjen. Panikken eskalerer ikke opp mot et katastrofalt og eksplosivt utfall, selv om det der og da kan føles slik. Det kan være nyttig at pasienten minner seg om angstkurven, som en påminnelse om at panikkreaksjonene vil dempe seg, og at man har tiden til hjelp.

I informasjonsskrivet Trening ved panikklidelse finner du en beskrivelse av hvordan trening ved panikkangst kan legges opp. Du anbefaler pasienten systematisk å trene på å møte skremmende kroppsreaksjoner ved selv å fremkalle dem. Det sentrale er å møte det som skremmer en, på en åpen og planmessig måte. Man kjemper ikke mot angsten, men aksepterer at den kommer, og retter oppmerksomheten mot oppgavene i situasjonen, det vil si det man har satt seg fore å gjøre.
 
Gjennom angsttrening erfarer man to ting: at sterk angst ikke er farlig, og at angst kan håndteres, slik at man kan få gjort det man har satt seg fore å gjøre i en situasjon, for eksempel å gjennomføre en handletur, selv om man har angst. Angst er håndterlig og ikke farlig.

Start med en kartlegging

I arbeidet med angstproblemer kan det være klokt først å kartlegge problemene systematisk, for så å bruke denne informasjonen når dere planlegger behandling og angsttrening. Det gjelder problemenes omfang – når angsten begynte, utløsende hendelser og hvordan problemene berører andre, som familie eller arbeidskolleger – og eventuelle andre psykiske problemer, for eksempel depresjon eller rusmiddelproblemer, i tillegg til erfaringer fra tidligere behandling.

Her er det nyttig å bruke kartleggingsskjemaer (som du finner til høyre).

Det er viktig å få frem mest mulig detaljert informasjon om pasientens angstopplevelse. Du kan be pasienten om å forestille seg en alvorlig fobisk situasjon der flukt er umulig. Hva er det aller verste som kan skje?

Gjennomføring av angsttrening

Hovedprinsippet i behandlingen av angst er atferdseksperimenter der pasienten får testet ut sine negative forestillinger. Før hver oppgave spør du pasienten hva han eller hun tror vil skje, og så testes det ut. Fremgangsmåten bygger på en «veien blir til mens man går»-strategi, der erfaringene med én oppgave danner utgangspunktet for valg av neste. Treningsoppgavene velges på bakgrunn av en løpende vurdering av hvilke oppgaver som vil ha størst treningseffekt og være mest informative, og som det vil være mulig for pasienten å gjennomføre.

Åpne seg for angsten

Under angsttreningen oppfordrer du pasienten til å «åpne seg for angsten», det vil si å ikke tenke på andre ting mens man trener, eller late som at man er et annet sted. Det å tenke over situasjonen man er i, og akseptere de følelsene og kroppsreaksjonene som melder seg, er den mest effektive formen for trening. Når angsten kommer, er det viktig at pasienten går med kroppsreaksjonene, uten å kjempe mot dem eller forsvare seg. Jo mer man kjemper imot, desto mer aktivert blir kroppen; dette blir en selvforsterkende, ond sirkel.