Spesifikke fobier

Eksponeringstrening er systematisk, der man bygger på erfaringer underveis; veloverveid, der man bevisst og planmessig utforsker de skremmende situasjonene; tidsmessig avgrenset, der man blir i den aktuelle situasjonen til man har gjennomført sine oppgaver; og gjentatt, der man regelmessig går inn i situasjonene og blir vant til å håndtere dem på en hensiktsmessig måte.

Eksponering for ulike situasjoner sikrer generalisering. Slik etableres det mestringsminner som er generaliserbare og aktiverbare.

Hvilke katastrofetanker og skremmende forestillingsbilder har pasienten før og under eksponering?

Ikke prøv å dempe eller kontrollere angsten; det gjør eksponeringen mindre virkningsfull. Hvis man eksponerer og samtidig kontrollerer angsten, er det som å gasse og bremse samtidig. Pasienten anbefales derfor å akseptere angsten, og å rette oppmerksomheten mot oppgavene i situasjonen, samtidig som man åpner seg for angsten. Holdningen er å si: «Bare kom igjen!» til angsten, og mottoet er «aksept innover, fokus utover».

Si til pasienten at han eller hun bare kan la angsten komme, og samtidig søke å innta en kroppsholdning som signaliserer til hjernen at det ikke er grunn til å være redd. Gjør det motsatte av det angsten sier man skal gjøre: gå mot trusselen, ikke trekke seg tilbake, og ha en åpen, og ikke en kamp/flukt-preget, kroppsholdning og ansiktsmimikk. Slik kommuniserer man til hjernens alarmberedskap (amygdala og tilknyttede områder) at situasjonen ikke er farlig.

Tren på å skifte oppmerksomheten frem og tilbake mellom å være selvfokusert og å ha et ytre fokus, der man også ser seg rundt og betrakter hva som skjer omkring en.

Organiser treningen i en god pedagogisk rekkefølge, gjerne ut fra følgende spørsmål: «Hva frykter du kan skje?», «Hva er den beste måten å få testet denne forventningen på?», «Hva lærte du av denne øvelsen?» og «Hvordan skal du huske det du lærte, og ta det med deg videre?».

Befest det nye mestringsminnet ved å stille konkrete spørsmål etter eksponeringen: «Hva tenker du nå om forskjellen mellom det du fryktet skulle skje, og det som faktisk skjedde?», «Hvordan gikk du frem for å mestre situasjonen og angstreaksjonene?». Spør også om hvilke følelser som oppsto underveis, da det å sette ord på følelser kan bidra til å forsterke læringseffekten.

Eksponering er slitsomt og vanskelig for pasienten. Anerkjenn pasientens anstrengelser, innsats og mot. Be pasienten om å gjøre noe hyggelig for seg selv etterpå.