Under pandemien ble digitale møter, undervisning og terapi en nødvendighet. I dag kan vi igjen møtes ansikt til ansikt, men mye av samhandlingen har forblitt digital. Kanskje handler det ikke lenger om hva som er best, men om å vite når vi bør velge hva.

For NFKT, som for resten av samfunnet, innebar pandemien en bratt digital læringskurve. Undervisning som tidligere foregikk i et rom med foreleser og deltakere, måtte flyttes over på skjermen. Møtene gjorde det samme. Og mange terapeuter fikk, villig eller uvillig, langt mer erfaring med digitale verktøy i møte med pasientene.

Den gangen var alternativene få. Digital kontakt var bedre enn ingen kontakt. I dag er situasjonen en annen. Vi kan reise på kurs, sitte rundt samme møtebord og møte pasienten på kontoret. Likevel har vi ikke gått tilbake til den hverdagen vi hadde før pandemien.

Psykolog Thorstein Olsen Eide mener det er gode grunner til det.

– Begge deler har store fordeler. Jeg synes egentlig de fungerer veldig godt som komplementære alternativer. Det er fint at vi nå kan drive med begge deler.

Småpraten som ikke lar seg kopiere

På ett område mener Eide likevel at det fysiske møtet har et klart fortrinn, og det er i den uformelle samtalen.

– Vi snakker med personen ved siden av oss før undervisningen starter, fortsetter diskusjonen i kaffepausen eller kommer i prat med noen vi ellers ikke ville ha møtt. Det gjør at det alltid vil være noen fordeler ved å møte hverandre fysisk, særlig når det gjelder det medmenneskelige, det å bygge relasjoner og nettverk. På en fysisk samling kan du møte fagfolk fra andre steder i landet, og småpraten blir annerledes, påpeker han.

Også terskelen for å stille spørsmål og delta i diskusjoner kan oppleves annerledes når man befinner seg i samme rom.

Samtidig har teknologien og vår egen digitale kompetanse utviklet seg. Grupperom gjør det mulig å dele opp større forsamlinger og få til samtaler i mindre grupper, og etter flere år med digitale møter har mange blitt langt mer fortrolige med samhandlingsformen.

– Det går mye bedre digitalt nå som vi har blitt vant til det. Og det er absolutt mulig å bli kjent med mennesker digitalt også, understreker han.

Når avstanden betyr noe

Så er det de rent praktiske fordelene. Eide selv bor og arbeider i Møre og Romsdal, der geografiske avstander kan gjøre det langt mer krevende å delta fysisk enn for en som har kort vei til kursstedet.

Et todagers kurs er ikke nødvendigvis bare to dager borte fra jobb. Det kan innebære lang reisevei, overnatting og betydelige utgifter. Et digitalt tilbud kan dermed gjøre undervisning tilgjengelig for personer som ellers ikke ville hatt mulighet til å delta.

Det samme gjelder møtevirksomhet, påpeker han. – Digitale møter gjør det mulig å samarbeide på tvers av geografi og prosjekter med mennesker man neppe ville reist langt for å møte like ofte fysisk.

Men geografi er ikke den eneste grunnen til at skjermen noen ganger kan være det beste alternativet.

– Det kan også være perioder i livet hvor man ikke har mulighet til å reise, eller være borte i flere dager.

Hva er målet med å møtes?

Spørsmålet blir dermed ikke nødvendigvis om fysisk eller digitalt er best.

– Det kommer an på hva som er målet med arrangementet, sier Eide.

Er hensikten først og fremst å formidle kunnskap, kan fordelene ved digital undervisning veie tungt. Dersom nettverksbygging, relasjoner og uformell erfaringsutveksling er en viktig del av hensikten, kan det være mer å hente på å samles fysisk.

Eide har selv både undervist digitalt og deltatt på ulike digitale undervisningsopplegg.

– Noen ganger har det digitale vært helt avgjørende for å få det til å gå opp, og for at det i det hele tatt skulle være en reell mulighet til å delta.

Like fullt setter han pris på å kunne møtes igjen.

– Det er veldig hyggelig å møtes fysisk. Det blir et annet samvær, særlig etter flere år på digitale flater.

Mer naturlig også i digital terapi

Erfaringene vi har fått med digitale møter og undervisning har de siste årene også gitt en mulig gevinst langt utenfor kursrommet. De ferdighetene vi har opparbeidet oss gjennom å ha møter og undervisning digitalt, tar vi også med oss inn i terapirommet.

Eide mener årene med omfattende digital samhandling har gjort mange av oss tryggere på hvordan vi kommuniserer gjennom digitale flater.

– Vi har fått mye mer erfaring, og det gjør at vi er bedre i stand til å snakke naturlig og være hyggelig og til stede også digitalt. Og også i terapirommet. Terskelen har blitt lavere på begge sider av bordet.

Muligheten til å bruke digitale verktøy som en del av behandlingen kan gjøre det enklere å gi et tilbud også når terapeut og pasient ikke befinner seg på samme sted.

En større verktøykasse

Kanskje var noe av det viktigste vi lærte under pandemien nettopp at vi ikke trenger å velge én løsning. Vi har kunnskap om hva som går tapt når vi ikke befinner oss i samme rom. Den uformelle praten, nettverksbyggingen og det medmenneskelige møtet lar seg ikke uten videre gjenskape på en skjerm.

Men samtidig har vi lært å gjøre langt mer digitalt, og blitt langt bedre til det.

– Jeg synes det er veldig fint at vi har begge mulighetene. De utfyller hverandre, sier Eide.

Det som under pandemien begynte som en nødløsning, har dermed blitt en del av verktøykassen. Spørsmålet er ikke lenger bare om vi skal møtes fysisk eller digitalt, men hvilken møteform som passer best til det vi ønsker å få til i hvert enkelt tilfelle.