Da Annelise Fredriksen begynte å systematisere samtalene sine med barn og unge på slutten av 1990-tallet, visste hun ikke at det hun drev med, var kognitiv atferdsterapi. Siden har hun brukt store deler av yrkeslivet på å utvikle og spre KAT for barn og unge. Nå, etter passerte 70, gir hun stafettpinnen som leder og styreleder i NFKT videre.
Når vi snakker med Annelise Fredriksen denne regntunge høstdagen, befinner hun seg langt fra Tromsø. Psykologspesialisten har trukket sørover til leiligheten sin i Spania, der hun gjerne tilbringer deler av våren og høsten.
Men selv om hun nå begynner å trappe ned på noen av oppgavene som har fylt yrkeslivet, er hun på ingen måte ferdig, verken med faget eller foreningen.
Den 1. november går Fredriksen av som leder og styreleder, en rolle hun har hatt siden 2019. Hun forlater imidlertid ikke styret. Det neste året bytter hun plass med dagens nestleder Jon Fauskanger Bjåstad, som overtar som leder, mens Fredriksen fortsetter som nestleder for å sikre overlapping og kontinuitet.
Dermed nærmer det seg slutten på en lang periode i NFKTs ledelse. Fredriksen kom inn i styret allerede i 2011.
Psykologien vant til slutt
Fredriksen nyter stor respekt for kompetansen hun har opparbeidet seg gjennom årevis med klinisk arbeid, men at det var nettopp psykolog hun skulle bli, var langt fra opplagt fra start.
– Det er langt tilbake i tid, ler Fredriksen. – Jeg var innom mange forskjellige tanker. Medisin, juss. Jeg vurderte til og med å studere tysk. At det til slutt ble psykologi, var nok litt tilfeldig.
Heller ikke de første årene på psykologistudiet var hun sikker på at hun hadde valgt riktig.
– Jeg vurderte sterkt om dette egentlig var noe for meg. Men etter hvert som studiet ble mer klinisk rettet, ble interessen sterkere.
Fortsatt befant hun seg i grenselandet mellom psykologi og medisin, og hovedoppgaven skrev hun innen nevropsykologi. Veien til klinisk psykologi og psykoterapi kom senere.
Som nyutdannet psykolog begynte hun å arbeide hos fylkeshelsesjefen i Troms med helsevern for psykisk utviklingshemmede.
– Jeg kom rett fra studiet og inn i problemstillinger som var veldig langt fra det vi hadde gjort der, både faglig og organisatorisk. Det var en periode med store endringer, så det ble kanskje mer organisasjonspsykologi enn klinisk psykologi, men lærekurven var i hvert fall bratt, slår hun fast.
Etter tre–fire år ønsket hun seg nærmere det kliniske arbeidet, og dermed gikk veien videre til barne- og ungdomspsykiatrien. Der ble hun værende lenge.
Fant sin egen vei til KAT
Fredriksen arbeidet i BUP i Tromsø og Alta, samtidig som hun drev deltids privat praksis med voksne. Fra 2008 ble avtalepraksisen hovedjobben, men hun fortsatte å jobbe med barn- og ungefeltet, blant annet som underviser og veileder.
Blant annet har hun i 20 år, inntil hun nå har sluttet på grunn av aldersgrensen, undervist ved RKBU Nord ved UiT Norges arktiske universitet, med kognitiv atferdsterapi for barn og unge som sitt viktigste fagområde.
Men det var slett ikke gitt at det skulle være nettopp KAT hun skulle bruke så mye av yrkeslivet på.
– Da jeg ble utdannet var kognitiv terapi knapt et tema, så jeg har selv fordypning i psykodynamisk terapi.
Da hun begynte å jobbe klinisk med barn og unge, derimot, savnet hun en bedre struktur i arbeidet.
– Jeg ønsket å systematisere samtalene slik at de ble mer målrettede mot det vi faktisk skulle oppnå. Derfor begynte jeg å lage mitt eget system for hvordan jeg kunne jobbe. Da hun fortalte kolleger hvordan hun arbeidet, fikk hun en overraskende tilbakemelding: Dette hørtes jo ut som kognitiv terapi.
– Det overrasket meg. På den tiden fantes det bare en liten blå bok på engelsk om KAT tilpasset barn og unge, så det jeg holdt på med var veldig hjemmesnekret i starten.
Likevel begynte telefonene å komme.
– Da jeg etter hvert fikk spørsmål om å undervise i KAT for barn og unge, trodde jeg først de hadde ringt feil, ler hun. – Men jeg skjønte jo etter hvert at det faktisk var det jeg drev med.
Fra små spirer til et stort fagfelt
Dette var på slutten av 1990-tallet. Siden har fagfeltet endret seg dramatisk.
– Fagutviklingen har vært enorm. Det har kommet veldig mye forskning på feltet siden den gangen.
Fredriksen beskriver seg selv først og fremst som kliniker, men gjennom årene har hun også bidratt til forskningsartikler, bokkapitler og fagbøker. Sammen med Kristin Martinsen har hun skrevet Veiledning i kognitiv atferdsterapi – innføring i teori og praksis for veiledere, den første norske innføringen rettet mot fagpersoner som veileder andre terapeuter i KAT. Hun var også selvskreven til å bidra med et kapittel i Håndbok i kognitiv atferdsterapi i behandling av barn og unge.
Samtidig har miljøet som har arbeidet spesielt med KAT for barn og unge, lenge vært relativt lite.
– Vi har fått et tett samarbeid og gode vennskap på tvers av regionene. Vi har bistått hverandre med både undervisning og veiledning for å få utdanningene til å gå rundt, smiler hun.
Nå håper hun at miljøet skal vokse videre.
– Vi trenger en ny generasjon som kan ta dette videre.
Barn og unge inn i NFKT
Da Fredriksen overtok som leder i NFKT i 2019, tok hun med seg engasjementet for barn og unge inn i lederrollen.
– Det har ligget mitt hjerte nært hele veien.
Ett av tiltakene hun ivret for, var å gjøre NFKTs tanker om en utdanning for helsesykepleiere til en realitet. Utdanningen er nå en suksesshistorie. Senere har barn og unge fått en stadig tydeligere plass i foreningen. Nettsiden har fått et eget fagområde, og NFKT er nå inne i en bredere satsning på KAT for barn og unge. Fredriksen har vært tett involvert i dette arbeidet.
– Det er veldig artig å se hvordan ting vokser ut av de små spirene vi har sådd opp gjennom årene.
Hun understreker samtidig at utviklingen aldri har vært et énmannsarbeid.
– Det er mange som skal takkes for at ting har kommet på plass og blitt virkelighet.
Et annet tiltak hun har stått bak, er Midnattsolkonferansen og Nordlyskonferansen, som samlet fagmiljøet innen KAT for barn og unge. Konferansene ble arrangert i samarbeid mellom RKBU Nord, de andre regionale kunnskapssentrene og NFKT.
– Det er en stor jobb å arrangere en slik landskonferanse, men den ble veldig godt mottatt. Det kom et tydelig ønske om mer, så jeg håper noen tar over stafettpinnen. Det er viktig at vi har et godt faglig nettverk.
En familie med psykologi
Psykologien som fagfelt har vært viktig for Fredriksen gjennom hele voksenlivet, og hun har også videreført lidenskapen til neste generasjon av familien Fredriksen. Datteren hennes er i dag psykolog, og interessen mener hun kan spores helt tilbake til barndommen.
– Fra hun kunne begynne å lese, satt hun på kontoret mitt og stavet seg gjennom brosjyrer om ADHD. Så kunne hun spørre om de kanskje hadde skrevet den om meg, ler Fredriksen som fortsatt har et imponerende energinivå.
Er takknemlig
Når Fredriksen ser tilbake på yrkeslivet, beskriver hun en karriere som i stor grad har blitt til underveis.
– Jeg har egentlig ikke søkt så mange jobber, ler hun. – Jeg søkte stillingen hos fylkeshelsesjefen og senere i BUP, men etter det har det stort sett vært slik at jeg har blitt spurt om det ene og det andre.
Den litt tilfeldige veien som startet med tvil om psykologistudiet, førte etter hvert til flere tiår med klinisk arbeid, undervisning, veiledning, fagutvikling og organisasjonsarbeid. Hun nyter i dag stor anerkjennelse for sin faglige tyngde og engasjement.
– Jeg har vært veldig heldig som psykolog og med de mulighetene jeg har fått gjennom karrieren. Jeg ser at mange kan oppleve arbeidslivet som strevsomt, og jeg kjenner meg veldig takknemlig.
Når hun nå gir styreledervervet videre til Jon Fauskanger Bjåstad, er det med andre ord ikke et punktum. Det neste året skal hun bidra fra nestlederstolen på styremøtene i NFKT.
Og kanskje passer nettopp stafettpinnen godt som bilde på denne delen av karrieren hennes. Etter flere tiår med arbeid for KAT for barn og unge er ønsket nå at andre skal bygge videre på det hun selv var med på å starte, den gangen fagfeltet var lite, litteraturen besto av en liten blå bok på engelsk, og hun ennå ikke visste at arbeidsmåten hun hadde utviklet, hadde et navn.