Det holder ikke å lese pensum, bestå eksamen og få et kursbevis i hånden. Skal du bli en god terapeut, må du også kjenne metodikken på kroppen, forstå din egen terapeutstil og være villig til å bli utfordret gjennom veiledning. Det mener kognitiv terapeut og veileder Heidi Kristin Håland.

Heidi Kristin Håland er kognitiv terapeut, veileder i kognitiv terapi gjennom NFKT og familieterapeut. I over 25 år har hun arbeidet med mennesker som ønsker hjelp til å finne tilbake til energi, livsglede og en hverdag de trives i. I dag driver hun egen praksis, samtidig som hun underviser og veileder terapeuter i kognitiv metode.

Gjennom årene som terapeut og veileder har hun gjort seg noen tanker om hva som kjennetegner terapeuter som utvikler seg og blir gode i faget. Hun trekker særlig frem tre forutsetninger.

1. Finn en metode du kan stole på

Den første handler om arbeidsstil.

– Du må finne ut om du ønsker å arbeide eklektisk eller om du ønsker å fordype deg i en evidensbasert metode, sier Håland.

For henne ligger styrken i å kjenne en metode så godt at man vet hvor man er på vei. Hun peker også på at fordelen med å jobbe evidensbasert er at du vet i hvilken grad metoden fungerer. Jobber du eklektisk, vet du ikke hvilken effekt kombinasjonen du velger vil ha på samme måte.

– Hvis du blir god på en evidensbasert metode, vet du hva som kommer. Du kjenner hele rekken av intervensjoner og kan sitte trygt i stolen med visshet om at du har en retning og en plan med det du gjør. Du vet hva du gjør, hvorfor du gjør det og hva som sannsynligvis blir neste steg.

Samtidig understreker hun at det ikke nødvendigvis må være kognitiv atferdsterapi.

– Man må finne den terapiformen som ligger ens eget hjerte nær. Det er vanskelig å bli virkelig god i en metode man egentlig ikke trives med.

2. Bruk metodikken på deg selv

Den andre forutsetningen handler om personlig erfaring.

– Jeg mener det er viktig å ha praktisert metodikken på seg selv, sier Håland.

Siden 2018 har hun bevisst brukt kognitive teknikker i eget liv.

– Da får man en annen type kunnskap. Ikke bare den teoretiske og tekniske forståelsen, men en erfaringsbasert kunnskap. En hjertekunnskap.

Hun mener det er vanskelig å forstå hva man ber pasienter om dersom man aldri selv har forsøkt å gjøre tilsvarende endringsarbeid.

– Det er hardt arbeid å jobbe med seg selv. Hvis du aldri har kjent på hvor krevende det kan være å utfordre egne tanker eller endre gamle handlingsmønstre, blir det vanskelig å forstå hva det faktisk koster for pasienten.

Hun mener ikke nødvendigvis at alle terapeuter må gå i terapi, men at man må være villig til å undersøke egne reaksjoner og mønstre.

– Når du kjenner irritasjon, sorg eller en klump i magen, er det en mulighet til å bli nysgjerrig på deg selv. Vi vet at rundt 95 prosent av tankene våre er ubevisste. Som terapeuter bør vi være villige til å utforske det.

Denne erfaringen kan også hjelpe terapeuten til å gi mer realistiske oppgaver.

– Da vet man av egen erfaring at enkelte ting ikke lar seg løse bare med tankens kraft, av og til må det konkret handling til også. Tanker og atferd i samspill. Man får en bedre forståelse av hva som er mulig, og hva som kan bli for mye på én gang.

3. Vær bevisst på din egen terapeutstil

Den tredje forutsetningen handler om hvordan man møter pasienten.

– I kognitiv atferdsterapi forsøker vi å ha en samarbeidende terapeutstil. Likevel har ikke alle et bevisst forhold til sin terapeutstil og hvorvidt de er følgende, styrende eller samarbeidende. I de ulike intervensjonene veksler vi også litt mellom disse stilartene. Da er det lurt å være bevisst på når det er greit å følge, når vi må styre litt mer, og når det er helt essensielt at vi samarbeider.

Hun påpeker at pasienten er eksperten på sitt eget liv, mens terapeuten er eksperten på metodikken. Samtidig understreker hun at terapeuten må tørre å ta plass når situasjonen krever det.

– Vi må våge å holde pasienten ansvarlig. Gi anerkjennelse for det som går bra, men også være tydelige på hva som må til for å komme videre. Vi kan ikke dra lasset for pasienten.

Hun trekker frem rusproblematikk som et eksempel.

– Hvis en pasient med et omfattende alkoholproblem kommer til meg og sier at målet er å kunne drikke kontrollert, må jeg tørre å si at det ikke er noe jeg kan hjelpe med. I dette tilfellet er det trolig mest realistisk å jobbe mot avholdenhet, og da må terapeuten spørre pasienten om dette er noe vedkommende kan tenke seg.

Veiledning er mer enn ros

For Håland er det én faktor som skiller seg ut når terapeuter skal utvikle seg videre: veiledning.

– Veilederens rolle betyr mye. Men terapeuten må også være villig til å bli veiledet, sier hun.

Hun påpeker at dette kan oppleves sårbart.

– Skal man utvikle seg, må man være villig til å få mer enn bare bekreftelse. Man må tåle å få tilbakemeldinger på det som ikke fungerer optimalt, på samme måte som vi krever nettopp dette av pasienten.

Samtidig har veilederen et ansvar.

– En god veileder skal selvfølgelig løfte frem det som fungerer, men ikke bare stryke terapeuten med hårene. Veilederen må også tørre å ta plass.

Hun ser mange paralleller mellom relasjonen terapeut–pasient og relasjonen veileder–terapeut.

– I begge relasjoner må man finne en god balanse mellom å være styrende, følgende og samarbeidende. Man må bruke tid på å avklare mål og retning. Hvor er vi nå, hvor ønsker vi å komme, og hvordan skal vi tette gapet mellom disse to punktene?

Til syvende og sist handler utvikling om ambisjonsnivå, mener Håland.

– Man blir aldri bedre terapeut eller veileder enn man tenker at man skal bli. Hvis målet bare er å stå til eksamen, er det sannsynligvis også dit man kommer. Tankens kraft gjelder ikke bare for pasientene våre, vet du. Den gjelder også for oss som terapeuter.